HANS BARNDOM

Han blir overlatt til en amme

Da vår mor Hadrat Âmina holdt sitt velsignede barn i armene, var det som om sorgen over hennes mann Hadrat Abdullahs død ble mindre. Etter at Hans mor hadde ammet vår Mester, Profeten, i ni dager, ammet også Suwayba Hâtun, som var Abû Lahabs jâriya (kvinnelig slave), Ham i noen dager. Tidligere hadde Suwayba Hâtun ammet Hadrat Hamza og deretter Abû Salama. Hâfiz ibn Jazri forteller: «Abû Lahab ble sett i en drøm og spurt hvordan han hadde det. Han sa: ‘Jeg lider gravens straff, men hvert år, i nettene til den 12. Rabî‘ al-awwal, blir straffen lettere. Jeg finner lindring ved å suge det kjølige vannet som kommer ut mellom to av fingrene mine. Den natten Rasûlullah kom til verden, brakte min jâriya Suwayba meg det gledelige budskapet om det. Jeg ble så glad at jeg frigjorde henne og befalte henne å bli Hans amme. Derfor blir straffen min lettere i disse nettene.’» På den tiden var det skikk blant Mekkas folk å overlate barna sine til ammer. Barna ble sendt til høysletter i nærheten, der luften var god og vannet friskt, og ble en tid hos ammene sine. Grunnen var Mekkas hete klima. Hvert år kom mange kvinner til Mekka i dette ærend. Hver av dem tok med seg et barn for å amme det. Når de hadde oppfostret barna og levert dem tilbake til foreldrene, fikk de rikelig betaling og mange gaver. Det året vår elskede Profet ble født, kom også, som alle andre år, mange kvinner fra Banî Sa‘d-stammen, som bodde på høyslettene, til Mekka for å bli ammer. Hver eneste av dem hadde fått et barn å amme. Blant stammene rundt Mekka var Banî Sa‘d-stammen berømt for sin ære, gavmildhet, tapperhet, ydmykhet og sitt rene arabisk. Qurayshs fremste menn foretrakk for det meste å overlate barna sine til Banî Sa‘d-stammen. Det året herjet en hard tørke og hungersnød i Banî Sa‘d-stammens land. Halîma Hâtun, som var fra denne stammen, forteller slik om situasjonen: «Det året gikk jeg omkring på markene og samlet gress, og jeg takket Allahu ta‘âlâ for at jeg fant det. Noen ganger gikk det tre dager uten at jeg fikk noe i munnen. I denne tilstanden fødte jeg et barn. På den ene siden var det sulten, på den andre siden fødselens påkjenninger. Det fantes stunder da jeg av sult ikke engang kunne skille jorden fra himmelen og natten fra dagen. En natt hadde jeg sovnet ute på en åpen mark. I drømmen dyppet noen meg ned i vann som var hvitere enn melk, og sa: ‘Drikk av dette vannet.’ Jeg drakk til tørsten var slukket. Så fikk han meg til å drikke igjen. Det var søtere enn honning, og jeg drakk og drakk. ‘Måtte du få rikelig med melk, O Halîma! Kjenner du meg?’ spurte han. Da jeg sa at jeg ikke gjorde det, sa han: ‘Jeg er den hamd (lovprisning) og shukr (takk) som du viste i din nød. O Halîma! Dra til Mekka. Der skal en «Nûr» bli din venn, og du skal bli fylt av velsignelser. Fortell ikke denne drømmen til noen!’ Da jeg våknet, fant jeg brystene mine fulle av melk, og jeg så at all nød og sult hadde forlatt meg.» Fordi det var hungersnød det året, var det kommet flere ammer til Mekka enn andre år, for å amme barn mot betaling og slik komme seg gjennom de vanskelige tidene.

«Vi er ikke skapt for å leke.» Hadîth ash-sharîf

Sa‘d-sønnenes ørken

Alle sammen skyndte seg for å få tak i barna fra de rike familiene. Hver av disse kvinnene fikk et barn. De var ikke ivrige etter å ta vår elskede Profet, fordi Han var farløs; de tenkte at de ikke ville få mye betalt. Blant disse kvinnene var også Halîma Hâtun, som var kjent for sin kyskhet, renhet, mildhet, blyghet og sin gode moral. Fordi dyret de red på, var svakt, kom de sent til Mekka. Men denne forsinkelsen ga dem mer enn det de søkte. Da hun gikk rundt i Mekka sammen med mannen sin, så de at barna fra de rike familiene allerede var tatt. Men de ville ikke dra tilbake tomhendte. Nå var deres eneste ønske å komme hjem med et barn.

Til slutt møtte de en mann som vakte ærefrykt og hadde et svært vennlig ansikt. Det var Abdulmuttalib, Mekkas leder. Etter å ha hørt hva de ønsket, sa han at de skulle ta hans sønnesønn, og at de på den måten ville oppnå stor velsignelse og lykksalighet. Abdulmuttalibs varme og oppriktighet dro dem mot ham. De godtok straks tilbudet hans. Så førte den gamle bestefaren Halîma Hâtun til Hadrat Âminas hus.

Halîma Hâtun forteller: «Da jeg kom til barnets leie, lå Han svøpt og sov fredelig på et grønt silketeppe, og en duft av moskus spredte seg rundt. Jeg ble forbløffet, og med ett ble jeg så glad i Ham at jeg ikke nennet å vekke Ham. Da jeg la hånden på Hans bryst, våknet Han, så på meg og smilte. Jeg ble helt betatt av dette smilet. Ved tanken på at Hans mor kanskje ikke ville gi meg et så vakkert og velsignet barn, dekket jeg Hans ansikt og tok Ham straks i armene. Jeg ga Ham mitt høyre bryst, og Han begynte å die. Jeg ga Ham det venstre, men det ville Han ikke ta. Abdulmuttalib vendte seg mot meg og sa: ‘Gledelig budskap til deg! Ingen kvinne har noen gang fått en velsignelse som din!’1

Etter at Âmina Hâtun hadde gitt meg sitt elskede barn, sa hun: ‘O Halîma, for tre dager siden hørte jeg en stemme som sa at kvinnen som skal amme sønnen din, er av Abû Zuwaybs slekt fra Banî Sa‘d-stammen.’ Da svarte jeg: ‘Jeg er fra Banî Sa‘d-stammen, og min fars kunya er Abû Zuwayb.’»

Halîma Hâtun forteller videre: «Âmina Hâtun fortalte meg om mange andre hendelser og ga meg råd. Jeg på min side fortalte henne om drømmen jeg hadde sett før jeg kom til Mekka, og om stemmene jeg hørte fra høyre og venstre på veien, som sa: ‘Gledelig budskap til deg, O Halîma! Det skal bli deg til del å amme den nûr som blender øynene og opplyser verdenene.’»

Halîma Hâtun sier: «Jeg tok Muhammed ‘alaihis-salâm med meg og forlot Hadrat Âminas hus. Jeg kom til mannen min. Da han så på ansiktet til barnet i armene mine, ble også han helt betatt og sa: ‘O Halîma! Aldri før har jeg sett et så vakkert ansikt!’ Og da han så de velsignelsene vi fikk så snart vi hadde tatt Ham til oss, sa han: ‘O Halîma! Vit at du har tatt et svært velsignet barn av høy verdi.’ Jeg svarte: ‘Wallahi (jeg sverger ved Allah), det var nettopp dette jeg ønsket, og mitt ønske gikk i oppfyllelse.’»

Fra det øyeblikket Halîma Hâtun og mannen hennes dro fra Mekka med Muhammed ’alaihis-salâm, begynte de å få del i Hans velsignelse. Det svake og langsomme eselet deres gikk nå som en arabisk fullblodshest. Selv om karavanen de hadde kommet sammen med, hadde dratt før dem og var kommet langt av sted, tok de den igjen og la den bak seg. Da de kom til Banî Sa‘ds land, fikk de en overflod og velsignelse som aldri før var sett. Dyrene deres, som tidligere hadde gitt lite melk, fikk jurene fulle til randen. Naboene som så dette, ble forundret og forsto klart at det skjedde på grunn av barnet de hadde tatt til seg for å amme. Vår Mester, Profeten, diet bare fra Halîma Hâtuns høyre bryst.

«Ingen av mine forfedre har begått utukt. Allahu ta‘âlâ brakte meg frem fra dydige, gode fedre og rene mødre.» Hadîth ash-sharîf

Det venstre overlot Han til Sin melkebror. Han krøp da Han var to måneder gammel. Da Han var tre måneder, kunne Han stå, og da Han var fire måneder, gikk Han ved å holde seg fast i veggene. Han gikk da Han var fem måneder gammel, og i den sjette måneden begynte Han å gå fort. Da Han var syv måneder, kunne Han gå overalt. I den åttende måneden var talen Hans forståelig, og da Han var ni måneder gammel, talte Han helt tydelig. I den tiende måneden begynte Han å skyte med pil.

Halîma Hâtun forteller: «Da Han begynte å snakke, sa Han først: ‘Lâ ilâha illallâhu wallâhu akbar. Walhamdu-lillâhi Rabbil ‘âlamîn.’ Fra den dagen av rakte Han ikke ut hånden etter noe uten å nevne Allahu ta‘âlâs navn. Han spiste aldri noe med venstre hånd. Da Han begynte å gå, holdt Han seg borte fra stedene der barna lekte, og sa til dem: ‘Vi er ikke skapt for dette.’ Hver dag dekket en nûr som sollys Ham og trakk seg så tilbake igjen. Han talte med månen, og når Han pekte på den, beveget månen seg.»

På grunn av tørken led de mye, og på et tidspunkt gikk de ut for å be Allahu ta‘âlâ om regn. De tok Muhammed ‘alaihis-salâm med seg da de gikk ut for å be, og for Hans skyld fikk de mye regn og velsignelse. Halîma Hâtun forteller: «Da Muhammed ‘alaihis-salâm var to år gammel, avvente jeg Ham. Så dro jeg til Mekka med mannen min for å overlate Ham til Hans mor. Men vi hadde fått så stor velsignelse på grunn av Ham at det falt oss svært tungt å skilles fra Ham og ikke få se Hans velsignede ansikt. Jeg fortalte Hans mor om Hans væremåte. Âmina Hâtun sa: ‘Min sønn har en stor ære (shân).’ Jeg sa: ‘Wallahi, jeg har aldri sett noen som er mer velsignet enn Ham.’ Så fant jeg mange påskudd for å be Âmina Hâtun om at Han kunne bli litt lenger hos oss. Hun avviste oss ikke og ga oss lov til å beholde Ham lenger. Vi vendte tilbake til stammen vår med Ham. Slik ble hjemmet vårt fylt av velsignelse, og vår eiendom, våre ting og vår anseelse vokste. Vi fikk utallige velsignelser.»2

En sky over Hans velsignede hode

Halîma Hâtun forteller: «En dag spurte Sarwar al-âlam (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) meg: ‘Jeg ser ikke søsknene mine om dagen. Hva er grunnen?’ Jeg svarte: ‘De går for å gjete sauene. De kommer først hjem om kvelden.’ Da sa Han: ‘Send meg sammen med dem. Jeg vil også gjete sauene.’ Jeg fant mange påskudd og kom med mange unnskyldninger. Til slutt sa jeg ja, for at Han skulle bli glad.

Dagen etter gredde jeg Hans velsignede hår, kledde på Ham og sendte Ham av sted sammen med Hans melkesøsken.

Han gikk med dem noen dager. En dag, da Hans melkesøster Shaymâ kom hjem fra markene, spurte jeg henne: ‘Hvor er min sønn Muhammed, mine øyners lys?’ Hun sa: ‘Han er ute i ørkenen.’ Da jeg spurte: ‘Hvordan tåler min kjære ørkenens hete?’, svarte Shaymâ: ‘O min mor! Ingenting kan skade Ham. For over Hans velsignede hode er det en sky som hele tiden beveger seg sammen med Ham og verner Ham mot solens hete.’ Da jeg sa: ‘Hva er det du sier? Er det du forteller, virkelig sant?’, sverget hun på det. Først da ble jeg beroliget.

Hans velsignede bryst blir kløvd (Shaqq as-Sadr)

En annen dag, ved middagstid, kom Hans melkebror Damra til meg og sa: ‘Mor! Skynd deg! … Jeg og min Qurayshî-bror gjette sauene. Plutselig kom tre personer kledd i grønt. De tok min bror bort fra oss og førte Ham opp på fjellet. De la Ham på ryggen og skar opp magen Hans med en kniv. Da jeg gikk for å si det til deg, var de fremdeles der. Jeg vet ikke om min bror er i live eller ikke.’ Halîma Hâtun forteller resten slik: Jeg ble grepet av panikk. Vi skyndte oss dit og så Ham. Jeg kysset straks Hans velsignede ansikt og hode og sa: ‘O mine øyners lys! O min sønn, barmhjertighet for verdenene! Hva er dette? Hva har hendt Deg? Hvem har gjort Deg vondt?’

Han svarte: ‘Etter at jeg gikk ut av huset, så jeg to personer kledd i grønt. Den ene holdt en mugge av sølv, og den andre hadde en skål av grønn smaragd i hånden. Skålen var fylt med noe som var hvitere enn snø. De førte meg opp på fjellet. Den ene la meg på ryggen. Mens jeg så på, kløvde han brystet mitt ned til navlen. Jeg kjente ingen smerte. De stakk hånden inn og tok ut det som var der. De vasket det med det hvite og la det tilbake. Så sa den ene til den andre: «Reis deg, så skal jeg gjøre min tjeneste», og han stakk hånden inn og tok ut hjertet mitt. Han delte det i to, tok ut noe svart og kastet det bort. Og han sa: «Dette var shaytans (djevelens) andel i kroppen din. Vi har tatt det ut og kastet det. O Allahu ta‘âlâs elskede! Vi har gjort Deg trygg mot waswasa3 og shaytans list.» Så fylte de hjertet mitt med noe fint og mykt som de hadde med seg. De forseglet det med et segl av nûr. Ennå kjenner jeg kulden fra dette seglet i alle mine lemmer. Da en av dem la hånden på stedet som var kløvd, grodde såret. Så veide de meg mot ti personer av min ummat; jeg var tyngre. De veide meg mot tusen personer; jeg var fremdeles tyngre. Da sa den ene av dem til den andre: «Slutt nå å veie Ham. Wallahi, selv om du veide Ham mot hele Hans ummat, ville Han være tyngre.» Så kysset hver av dem hånden min og ansiktet mitt, og de lot meg være igjen her og gikk.’ Stedet der brystet var kløvd, kunne ses på Hans velsignede bryst.»4

Denne hendelsen, som vår elskede Profet opplevde, og som er omtalt i den første âyat i Sûrah al-Inshirâh, kalles «Shaqq as-Sadr», det vil si at Hans bryst ble kløvd.

Etter at Muhammed ’alaihis-salâm var blitt underrettet om Sitt profetskap, sa noen av Ashâb al-kirâm: «O Rasûlullah! Vil Du fortelle oss om Deg selv?» Han svarte: «Jeg er min stamfar Ibrâhîms bønn. Jeg er min bror Îsâs gledelige budskap!

Jeg er min mors drøm. Da hun var gravid med meg, så hun en nûr komme ut fra seg som opplyste palassene i Damaskus … Jeg ble ammet og oppfostret blant Banî Sa‘d ibn Baqr.»

Da Han hadde fylt fire år, tok Halîma Hâtun Ham med til Mekka og overlot Ham til Hans mor. Hans bestefar Abdulmuttalib ga Halîma Hâtun rikelige gaver og viste henne stor godhet. Da Halîma Hâtun hadde latt Ham bli igjen i Mekka, uttrykte hun smerten over atskillelsen med disse ordene: «Det var som om min sjel og mitt hjerte var blitt igjen hos Ham.»

«Jeg var svært fornøyd med Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) i den tiden jeg ammet Ham. Han skitnet aldri til noe. Han lot vannet én gang om dagen og én gang om natten, og så lot Han ikke vannet igjen før samme tid.» Halîma Hâtun

Hans ærverdige mors død

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) vokste opp hos Sin mor i Mekka til Han var seks år gammel. Da Han var seks år, dro Han og Hans mor sammen med Umm Ayman, som var en jâriya (kvinnelig slave), til Medîna for å besøke slektningene og Hans far Abdullahs grav.

De ble der i en måned. Vår elskede Profet lærte å svømme i dammen som tilhørte Najjâr-sønnene i Medîna. I denne tiden så en jødisk lærd tegnene på profetskap hos Ham. Han kom bort og spurte hva Han het. Da vår elskede Profet sa: «Ahmad», ropte den lærde: «Dette barnet skal bli den siste tids Profet!» Også noen av de andre jødiske lærde der så tegnene på profetskap hos Ham og snakket seg imellom om at Han skulle bli Profet.

Umm Ayman hørte det de sa, og fortalte det til vår mor Hadrat Âmina. Hans velsignede mor fryktet at Han skulle bli skadet, tok Ham med seg og la av sted for å vende tilbake til Mekka. Da de kom til stedet som heter Abwâ, ble vår mor Hadrat Âmina syk. Sykdommen ble verre, og hun mistet ofte bevisstheten.

Mens hun så på sin elskede sønn Muhammed ’alaihis-salâm, som sto ved hennes leie, sa hun: «O sønn av ham som ved Allahu ta‘âlâs nåde og hjelp ble reddet fra dødens fryktelige pil mot hundre kameler! Måtte Allahu ta‘âlâ gjøre Deg velsignet. Hvis det jeg så i drømmen, går i oppfyllelse, skal Du bli sendt av Allahu ta‘âlâ, som er majestetisk og rik på gavmildhet, til menneskene for å kunngjøre for dem hva som er halâl (tillatt) og harâm (forbudt). Janâb al-Haqq skal verne og beskytte Deg mot avgudene og avgudsdyrkelsen som har fulgt med folkene gjennom århundrene», og hun fremsa disse versene for Ham:

Det nye blir gammelt, det levende dør,
Det som er mye, tar slutt; finnes det noen som forblir ung?
Også jeg skal dø; det eneste som skiller meg ut, er dette:
Det var jeg som fødte deg, og det er min ære.
Jeg har etterlatt et godt barn,
Jeg lukker øynene med ro i hjertet.
Mitt navn skal alltid bli husket,
Kjærligheten til deg skal alltid leve i hjertene.

Så døde hun. Hun ble gravlagt der. Vår mor Âmina var tjue år gammel da hun døde. Umm Ayman tok verdenenes Mester med seg, og etter en reise på noen dager kom de til Mekka, der hun overlot vår Profet til Hans bestefar Abdulmuttalib.5

Hans mor og far var mu‘minere (troende)

Faren og moren til vår Mester Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var i Ibrâhîm ’alaihis-salâms6 religion. Det vil si at de var mu‘minere. Islâms lærde har kunngjort at de var i Ibrâhîm ’alaihis-salâms religion, og at de, etter at Muhammed ’alaihis-salâm var blitt underrettet om Sitt profetskap, ble vekket til live for å kunne høre til Hans ummat; de hørte og fremsa Kalima ash-shahâda (Jeg bevitner at det ikke finnes noen annen gud enn Allahu ta‘âlâ. Og igjen bevitner jeg at Muhammed ’alaihis-salâm er Hans tjener og Sendebud), og slik ble de også en del av denne ummaten.7

Hos Sin velsignede bestefar

Muhammed ’alaihis-salâm vokste opp hos Sin bestefar Abdulmuttalib til Han var åtte år gammel. Abdulmuttalib var en ærefryktinngytende, tålmodig, dydig, ærlig, modig og gavmild mann som var elsket i Mekka og hadde forskjellige verv. Han ga de fattige mat, og ga til og med mat til sultne og tørste dyr.

Han trodde på Allahu ta‘âlâ og på âkhirat (det hinsidige). Han holdt seg borte fra det onde og fra alle de stygge skikkene i uvitenhetens tidsalder. Han hindret undertrykkelse og urett i Mekka og tok godt imot gjester. Det var hans vane å trekke seg tilbake til fjellet Hirâ i Ramadân-måneden. Abdulmuttalib, som var glad i barn og full av medfølelse, trykket sin elskede sønnesønn til sitt bryst og lot Ham ikke gå fra seg, verken dag eller natt. Han viste Ham stor kjærlighet og ømhet. I skyggen av Kâ‘ba satt han sammen med sønnesønnen på den plassen som var forbeholdt ham, og til dem som ville hindre det, sa han: «La min sønn være, Hans rang er høy.»8 Han formante stadig vår Mester, Profetens barnepike Umm Ayman om å passe godt på Ham. Han sa til henne: «Pass godt på sønnen min. Ahl al-kitâb (de som tror på de hellige bøkene) sier om min sønn at Han skal bli Profet for denne ummaten.» Umm Ayman sa: «I Hans barndom så jeg Ham aldri klage, verken over sult eller over tørst. Om morgenen drakk Han en slurk zamzam-vann. Når vi ville gi Ham mat, sa Han: ‘Jeg vil ikke ha, jeg er mett.’»

Når Abdulmuttalib sov eller var alene på rommet sitt, slapp han ingen inn til seg uten Ham. Han trykket Ham ømt til sitt bryst og kjærtegnet Ham, og han gledet seg storlig over Hans ord og Hans væremåte. Ved måltidene satte han Ham ved sin side, på sitt kne, og ga Ham de beste og mest velsmakende delene av maten, og han satte seg ikke til bords før Han var kommet. Han så mange drømmer om Ham og var vitne til mange hendelser.

En gang var det tørke og hungersnød i Mekka. På grunn av en drøm han hadde sett, tok Abdulmuttalib Muhammed ’alaihis-salâm i hånden, gikk opp på fjellet Abû Qubais og ba: «O min Allah! For dette barnets skyld, gled oss med et velsignet regn.» Bønnen hans ble hørt, og det regnet rikelig. Tidens diktere skrev dikt om denne hendelsen.

Presten fra Najrân

En dag, mens Abdulmuttalib satt ved Kâ‘ba, kom en prest fra Najrân bort til ham og begynte å snakke med ham. I løpet av samtalen sa han: «Vi har lest i bøkene om egenskapene til den siste Profeten, som skal komme fra Ismâ‘îls sønner. Her, det vil si Mekka, er Hans fødested. Hans kjennetegn er slik og slik!» Og han begynte å regne dem opp én etter én. I det øyeblikket kom vår elskede Profet bort til dem. Presten fra Najrân begynte å iaktta Ham nøye; så gikk han nærmere, så på Hans øyne, Hans rygg og Hans føtter og sa begeistret:

«Janâb al-Haqq skal verne og beskytte Deg mot avgudene og avgudsdyrkelsen som har fulgt med folkene.» Âmina Hâtun

«Det er Ham. Er dette barnet en av dine etterkommere?» Da Abdulmuttalib sa: «Han er min sønn!», sa presten fra Najrân: «Etter det vi har lest i bøkene, skal Hans far ikke være i live!» Abdulmuttalib sa: «Han er min sønns sønn. Hans far døde før Han ble født, mens Hans mor var gravid.» Da sa presten: «Nå har du sagt sannheten.» Da sa Abdulmuttalib til sønnene sine: «Hør hva som blir sagt om deres brors sønn; hold øye med Ham og vern Ham godt.»

Hans velsignede bestefars død

Da Abdulmuttalibs død nærmet seg, samlet han sønnene sine og sa: «Nå er tiden kommet for meg å dra fra denne verden til âkhirat. Min eneste bekymring er dette foreldreløse barnet. Om jeg bare hadde hatt et langt liv, så jeg kunne fortsette denne tjenesten med glede! Men hva kan jeg gjøre? Livet strekker ikke til. Nå brenner mitt hjerte og min tunge av denne lengselens ild. Jeg vil betro denne perlen til en av dere. Hvem av dere vil verne om Hans rettigheter slik det sømmer seg, og aldri svikte i tjenesten for Ham?» Abû Lahab satte seg på kne og sa: «O arabernes herre! Hvis du har noen i tankene som du vil overlate denne betrodde skatten til, er det godt; hvis ikke, skal jeg påta meg denne tjenesten.» Abdulmuttalib sa til ham: «Du har mye eiendom. Men du er hardhjertet, og barmhjertigheten din er liten. Et foreldreløst barns hjerte er sårt og ømtålig. Det knuses lett.» Noen av de andre sønnene hans gjentok det samme ønsket. Abdulmuttalib nevnte hver enkelts egenskaper og godtok ingen av dem. Da det ble Abû Tâlibs tur, sa han: «Jeg ønsker dette mer enn noen av dem. Men det ville ikke ha vært passende å gå foran de eldre. Jeg eier ikke mye, men min troskap er større enn mine brødres.» Abdulmuttalib sa: «Du har sagt sannheten. Det er du som er verdig denne tjenesten. Men i alle saker rådfører jeg meg med Ham og handler etter Hans ønske. Og hver gang kommer jeg frem til det rette. Jeg vil rådføre meg med Ham i denne saken. Den av dere Han foretrekker, har også min tilslutning.»

Så vendte han seg mot vår elskede Profet og spurte: «O mine øyners lys! Med lengsel etter Deg vender jeg meg mot âkhirat. Hvem av Dine farbrødre foretrekker Du?»

Vår Mester, Profeten, reiste seg straks, la armene om Abû Tâlibs hals og satte seg på hans kne. Da ble Abdulmuttalib svært lettet og sa: «Hamd (lovprisning) være Allahu ta‘âlâ. Det var også dette jeg ønsket.» Så vendte han seg mot Abû Tâlib og sa: «O Abû Tâlib! Denne perlen har ikke fått kjenne foreldrenes ømhet. Se til Ham deretter og vær øm mot Ham. Jeg anser deg som høyere enn mine andre barn. Jeg har overlatt deg dette store og svært verdifulle barnet. For du har samme mor som Hans far. Vern Ham som du ville verne deg selv. Godtar du denne min siste vilje?» Da han svarte:

«Ja, det gjør jeg», omfavnet Abdulmuttalib vår elskede Profet; han kysset Hans velsignede hode og ansikt og kjente Hans duft. Så sa han: «Vær alle vitner til at jeg aldri har kjent en vakrere duft enn denne og aldri har sett et vakrere ansikt enn dette.»9

Under Abû Tâlibs beskyttelse

Etter Sin bestefars død bodde Universets Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), fra Han var åtte år gammel, hos Sin farbror Abû Tâlib og vokste opp under hans beskyttelse. Abû Tâlib var den gang, i likhet med sin far Abdulmuttalib, en av de fremste blant Quraysh i Mekka, en mann som var elsket og respektert, og som alle lyttet til. Også han viste vår Mester, Profeten, stor kjærlighet og ømhet. Han elsket Ham høyere enn sine egne barn; han sovnet ikke og gikk ingen steder uten å ha Ham hos seg. Han sa til Ham: «Du bringer stor lykke, og Du er svært velsignet!» Han begynte ikke å spise før Han hadde rakt ut hånden; han ville at Han skulle begynne først. Noen ganger lot han dekke et eget bord for Ham. Når vår Profet våknet om morgenen, så de at Hans ansikt strålte som månen, og at Hans hår var kjemmet. Abû Tâlib eide ikke mye, og familien hans var stor. Etter at han hadde tatt Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) under sin beskyttelse, fikk han overflod og velsignelse. Da folket led på grunn av tørken i Mekka, tok Abû Tâlib Ham med til Kâ‘ba og ba. For Hans skyld kom det rikelig med regn. De ble reddet fra tørken og hungersnøden.10

En Profet skal komme fra de opphøydes slekt,
Mellom Zamzam og Hajar skal Han stå.
Sammen med alle byens innbyggere skal dere hjelpe Ham,
O Âmirs sønner, lykken ligger i å hjelpe Ham.

«Nå er tiden kommet for meg å dra fra denne verden til âkhirat. Min eneste bekymring er dette foreldreløse barnet. Om jeg bare hadde hatt et langt liv, så jeg kunne fortsette denne tjenesten med glede! Men hva kan jeg gjøre? Livet strekker ikke til. Nå brenner mitt hjerte og min tunge av denne lengselens ild.» Abdulmuttalib

Reisen mellom Mekka og Busrâ

Presten Bahîra

En dag, da vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var omkring tolv år gammel, så Han at Abû Tâlib gjorde seg klar til en handelsreise. Da Han forsto at Abû Tâlib ikke ville ta Ham med, ble Han bedrøvet og sa: «Hos hvem lar du meg være igjen i denne byen? Jeg har verken far eller noen annen som har medlidenhet med meg! …» Abû Tâlib ble dypt rørt av disse ordene og bestemte seg for å ta Ham med. Etter en lang reise slo handelskaravanen seg ned nær et kloster som tilhørte de kristne, i Busrâ.11

I dette klosteret bodde en prest ved navn Bahîra. Denne lærde presten, som tidligere hadde vært en jødisk lærd og senere var blitt kristen, hadde en bok som var gått fra hånd til hånd gjennom mange slektsledd før den kom i hans eie, og ut fra den svarte han på de spørsmålene han ble stilt. Selv om Qurayshs karavane i de foregående årene hadde kommet forbi her mange ganger, hadde han aldri vist noen interesse for den. Hver morgen gikk han opp på klostertaket og så i den retningen karavanene kom fra, som om han spent ventet på noe. Denne gangen skjedde det noe med presten Bahîra; i stor opphisselse for han opp fra plassen sin. For da han så Quraysh-karavanen på avstand, la han merke til at en sky gled av sted sammen med den. Denne skyen ga skygge over vår Profet. Da karavanen hadde slått seg ned for å hvile, så Bahîra også at grenene på treet som Rasûl al-akram satt under, bøyde seg over Ham. Hans opphisselse ble enda større. Straks lot han dekke bord. Så sendte han bud og innbød alle i Quraysh-karavanen til måltid. De som var i karavanen, lot vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) bli igjen for å passe på varene og gikk til presten. Bahîra så nøye på dem som kom, og spurte: «O Quraysh-folk, er det noen blant dere som ikke er kommet til måltidet?» De svarte: «Ja, det er én.» For selv om Qurayshiene var kommet, var skyen fremdeles der. Da han så dette, forsto han at noen var blitt igjen ved karavanen. Bahîra insisterte på at også Han skulle komme. Så snart Han kom, begynte Bahîra å se nøye på Ham og granske Ham. Han spurte Abû Tâlib: «Er dette barnet en av dine etterkommere?» Abû Tâlib svarte: «Han er min sønn.» Bahîra sa: «I bøkene står det skrevet at denne guttens far ikke er i live; Han er ikke din sønn.» Denne gangen svarte Abû Tâlib: «Han er min brors sønn.» Bahîra spurte: «Hva skjedde med Hans far?» Han svarte: «Hans far døde kort før Han ble født.» Bahîra sa: «Du har sagt sannheten. Hva skjedde med Hans mor?» Abû Tâlib svarte: «Også hun døde.» Bahîra sa: «Du har sagt sannheten», vendte seg så mot vår elskede Profet og ba Ham sverge ved avgudenes navn. Men vår Profet sa til Bahîra: «Be meg ikke sverge ved avgudenes navn. I denne verden finnes det ingen større fiende for meg enn dem. Jeg avskyr dem.»

Da ba Bahîra Ham sverge ved Allahu ta‘âlâs navn og spurte: «Sover Du?» Han svarte: «Mine øyne sover, men mitt hjerte sover ikke.»

Bahîra fortsatte å stille mange spørsmål og fikk svar på alle. Svarene stemte nøyaktig med bøkene han hadde lest tidligere. Så så han inn i de velsignede øynene til vår elskede Profet og spurte Abû Tâlib:

«Jeg vitner om at Du er Allahu ta‘âlâs Rasûl! … Her er verdenenes Mester … Her er Rasûlen til verdenenes Rabb … Her er den store Profeten som Allahu ta‘âlâ har sendt som en barmhjertighet for verdenene!» Presten Bahîra

- «Blir denne rødmen alltid værende i Hans velsignede øyne?»

- «Ja», sa han, «vi har aldri sett at den har forsvunnet.»

Da Bahîra så at også dette tegnet stemte, ønsket han å se Muhr an-Nubuwwat (profetskapets segl), for at hans hjerte skulle få yakîn (full visshet). Men vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ønsket ikke å blotte Sin velsignede rygg, på grunn av Sin edle blygsel.

Men Hans farbror sa: «O mine øyners lys! Oppfyll også dette ønsket hans!» Da blottet vår Profet Sin velsignede rygg, og Bahîra betraktet Muhr an-Nubuwwat i all sin skjønnhet og kunne ikke se seg mett på det. Han kysset det begeistret, mens tårene strømmet fra øynene hans. Så sa han:

- «Jeg vitner om at Du er Allahu ta‘âlâs Rasûl!» Og med enda høyere stemme sa han: «Her er verdenenes Mester … Her er Rasûlen til verdenenes Rabb … Her er den store Profeten som Allahu ta‘âlâ har sendt som en barmhjertighet for verdenene …»

Qurayshiene som var der, ble forundret og sa: «Hvor høyt Muhammed er aktet hos denne presten!»

Så vendte Bahîra seg mot Abû Tâlib og sa:

- «Dette er den siste og den mest ærefulle av alle Profetene. Hans religion skal spre seg over hele jorden og oppheve alle de tidligere religionene. Ta ikke dette barnet med til Damaskus. For Isrâels sønner (jødene) nærer fiendskap mot Ham. Jeg frykter at de vil skade Hans velsignede legeme. Det er tatt mange pakter og løfter om Ham.»

Abû Tâlib spurte:

- «Hvilke pakter og løfter er det?» Bahîra svarte:

- «Allahu ta‘âlâ tok løfte av alle Profetene, og til sist av Îsâ ’alaihis-salâm, om at de skulle kunngjøre for sine ummater at den siste tids Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) skal komme.»

Da Abû Tâlib hørte disse ordene fra Bahîra, oppga han å dra til Damaskus. Han solgte alle varene sine i Busrâ og vendte tilbake til Mekka.12 Det han hadde hørt fra Bahîra, lød i ørene hans hele livet. Han elsket vår Mester, Profeten, enda høyere. Han vernet Ham og hjalp Ham i alt Han gjorde, helt til han døde.

Hans reise til Jemen med Sin farbror Zubayr

Vår elskede Profet, et enestående menneske som på alle måter var utstyrt med dyder og skjønnhet, vokste opp og fylte sytten år. Hans farbror Zubayr, som skulle til Jemen for å handle, tok Ham med for at handelen hans skulle bli velsignet. Også på denne reisen ble det sett mange ekstraordinære ting ved Ham. Da de kom tilbake til Mekka, ble det fortalt om disse hendelsene, og blant Quraysh-stammen begynte man å si: «Denne personens ære skal bli svært stor …»13