DA HAN ÆRET VERDEN (HANS FØDSEL)

Min ummat, min ummat

Den lykkeligste av mødrene, hun som fikk den høyeste av all ære, Hadrat Âmina, forteller om sitt svangerskap: «Jeg kjente aldri noe besvær eller noen smerte mens jeg var gravid med Ham. Jeg merket ikke engang at jeg var gravid. Men en dag etter den sjette måneden, mellom søvn og våken tilstand, spurte noen meg: ‘Vet du hvem du er gravid med?’ Da jeg sa: ‘Det vet jeg ikke’, sa han: ‘Vit at du er gravid med den siste av Profetene!’ Da fødselen nærmet seg, kom den samme personen igjen og sa: ‘O Âmina! Når barnet er født, skal du gi Ham navnet Muhammed.’ I en annen overlevering heter det: ‘O Âmina! Når barnet er født, så gi Ham navnet Ahmad!’»

Vår mor Hadrat Âmina forteller om fødselsøyeblikket slik: «Da fødselsstunden kom, hørte jeg en mektig lyd. Jeg begynte å skjelve. Så så jeg en hvit fugl; den kom og strøk meg med vingene sine. All frykt og skjelving forsvant. I samme øyeblikk ble jeg så tørst at det var som om jeg brant. Like ved siden av meg så jeg en skål med sorbet, hvit som melk. De ga meg sorbeten å drikke. Jeg drakk; den var kald og søtere enn honning. Tørsten min forsvant. Så så jeg en stor nûr; huset mitt ble så fylt av den at jeg ikke så noe annet enn denne nûr.

Den som ønsker å slippe unna ilden,
La ham si as-salât med kjærlighet og inderlighet.
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Rasûlullah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Habîballah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Nûr al-Arshillah.

«Jeg er Allahu ta‘âlâs habîb, Hans elskede. Jeg er Profetenes leder. Jeg sier ikke dette for å skryte.» Hadîth ash-sharîf

Huset der vår Mester, Profeten, ble født, tilhørte Hans oldefar Hâshim ibn Abd al-Manâf. Det lå 300-400 meter nordøst for Kâ‘ba.

Vår Mester, Profeten, overlot dette velsignede huset til Akil ibn Abî Tâlib da Han utvandret (Hijra). Akils barnebarn solgte det til Muhammed ibn Yûsuf as-Sakafî.

Senere ble dette velsignede huset kjøpt av Harun Rashids mor, Hayzurân Hâtun, og gjort om til en masjid.

Denne masjiden, som ble vernet av abbâsidene og mamlukkene, ble også omhyggelig bevart i den osmanske tiden. Sultân Suleymân den prektige lot masjiden bygge opp på nytt.

Gjennom historien er denne masjiden blitt restaurert mange ganger.

I 1924 ble denne masjiden revet. Huset som Shaykh Abbâs Kattân lot bygge her i 1950, har siden 1959 vært brukt som Mekkas offentlige bibliotek.

I samme øyeblikk så jeg mange kvinner som omringet meg og tjente meg. De var høye, og ansiktene deres strålte som solen. De lignet pikene fra Abd al-Manâf-stammen. Jeg var forbløffet over at de plutselig viste seg. En av dem sa: ‘Jeg er Âsiya, Faraos hustru!’ En annen sa: ‘Jeg er Maryam bint Imrân, og disse er hurier2 fra Jannah.’

Samtidig så jeg et hvitt, langt silkestoff som strakte seg fra himmelen ned til jorden. Det ble sagt: ‘Skjul Ham for menneskenes øyne.’ I det øyeblikket kom en flokk fugler til syne. Nebbene deres var av smaragd, og vingene av rubin. Jeg svettet av frykt, og fra svettedråpene som falt, spredte det seg en duft av moskus. Mens jeg var i denne tilstanden, ble sløret tatt bort fra øynene mine. Jeg så hele jorden fra øst til vest. Englene hadde omringet meg.

Så snart Muhammed ’alaihis-salâm var født, la Han Sitt velsignede hode i sajda (nedkastelse) og løftet Sin pekefinger. Så kom et stykke hvit sky ned fra himmelen og omsluttet Ham. Jeg hørte en stemme si: ‘Før Ham rundt overalt, fra vest til øst. Før Ham rundt, så hele universet kan se Ham med Hans navn, Hans legeme og Hans egenskaper. La dem vite at Hans navn er Mâhî, det vil si at Allahu ta‘âlâ gjennom Ham utsletter alle spor av shirk (å sette andre ved Allahs side som Hans likemenn).’

Også denne skyen forsvant, og jeg så Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) svøpt i et hvitt ullklede. I samme øyeblikk kom tre personer til syne, og ansiktene deres skinte som solen. Den ene bar en mugge av sølv, den andre en skål av smaragd, og den tredje et silkestoff. Det var som om moskus dryppet fra muggen. De la min velsignede sønn i skålen. Etter å ha vasket Hans velsignede hode og føtter svøpte de Ham i silken. Så strøk de velluktende parfyme på Hans velsignede hode, smurte kohl rundt Hans velsignede øyne og forsvant.»

Englene steg ned fra himmelen i rekker,
Som om mitt hus var Kâ‘ba, gikk de rundt det.
Flokk etter flokk kom Jannahs hurier inn,
Ved nûr fra ansiktene deres ble mitt hjem opplyst.
I luften ble det redet en seng,
Den het Sundus, og en engel redet den.
Jeg ble helt forbløffet,
Da jeg så alle disse ting klart og tydelig.
Plutselig delte veggen seg,
Tre hurier fra Jannah kom til syne.
Noen sier at av disse tre skjønnhetene
Var den ene Âsiya, hun som var strålende.
Maryam Hâtun var tydelig en av dem,
Den tredje var en huri fra Jannah, yndig å se.
Disse tre kom med ynde,
Og hilste meg straks med salâm.
Rundt meg satte de seg,
Og ga hverandre det gledelige budskap om Mustafâ.

Da Muhammed ’alaihis-salâm ble født, var Shifâ Hâtun, mor til Abdurrahmân ibn Awf, Fâtima Hâtun, mor til ’Uthmân ibn Abi’l-Âs, og Safiyya Hâtun, vår Profets farsøster, hos vår mor Âmina. De fortalte slik om den nûr de så, og om de andre hendelsene som fant sted:

Shifâ Hâtun forteller: «Den natten var jeg hos Âmina som hjelper. Så snart Muhammed ’alaihis-salâm var kommet til verden, hørte jeg Ham be og bønnfalle. Fra det usynlige ble det sagt: ‘Yarhamuka Rabbuka’. Så kom det frem en nûr som ga så mye lys at alt fra øst til vest ble synlig …» Shifâ Hâtun, som var vitne til mange andre hendelser, har fortalt: «Så snart profetskapet ble kunngjort for Ham, var jeg en av de første som trodde, uten å nøle.»

«På qiyâmat, når alle tier, skal jeg tale. Når ingen kan røre seg, er jeg den som går i forbønn for dem.» Hadîth ash-sharîf

Alle skapninger ble fylt av glede,
Sorgen forsvant, verden fikk nytt liv.
Alle verdens partikler ropte,
De kalte på hverandre og sa: Vær hilset.
Vær hilset, o store Sultan, vær hilset,
Vær hilset, o visdommens kilde, vær hilset.
Vær hilset, o Koranens hemmelighet, vær hilset,
Vær hilset, o legedom for lidelser, vær hilset.
Vær hilset, o nattergal i skjønnhetens hage,
Vær hilset, o fortrolige hos Majestetens Eier.
Vær hilset, o Haqqs måne og sol,
Vær hilset, o Du som ikke er atskilt fra Haqq.
Vær hilset, o tilflukt for ummatens syndere, vær hilset,
Vær hilset, o tilflukt for de hjelpeløse, vær hilset.
Vær hilset, o Khalîls kjære,
Vær hilset, o Jalîls sanne habîb.
Vær hilset, o barmhjertighet for verdenene,
Vær hilset, Du som er syndernes forbeder.
Vær hilset, o de to verdeners pâdishâh,
For Din skyld ble verden skapt.

Safiyya Hâtun forteller slik: «Da Muhammed ‘alaihis-salâm ble født, dekket en nûr alt rundt. Så snart Han var kommet til verden, gjorde Han sajda (kastet seg ned), løftet så Sitt velsignede hode og sa tydelig: ‘Lâ ilâha illallâh, innî rasûlullâh.’ Da jeg ville vaske Ham, hørte jeg en stemme si: ‘Vi har sendt Ham vasket.’ Han ble sett med navlestrengen allerede avskåret og omskåret. Så snart Han var født, gjorde Han sajda. I det øyeblikket sa Han noe med lav stemme. Jeg la øret inntil Hans velsignede munn; Han sa: ‘Ummatî, ummatî!’ (Min ummat, min ummat!)»3

Den Rasûl, vendt mot Kâ‘ba,
La Sitt ansikt mot jorden og gjorde sajda.
Med hodet i sajda løftet Han en av Sine fingre,
Priste Allah og bekjente Hans enhet.
Han sier: «O Mawlâ, jeg vender mitt ansikt mot Deg,
O Ilâhî, jeg ber Deg om min ummat.»
Han ventet hjelp fra Haqq av hele Sitt hjerte
Og sa: «Min ummat, min ummat!»

Da vår elskede Profet ble født, sto Hans bestefar Abdulmuttalib like ved Kâ‘ba ash-sharîf og ba og bønnfalt Allahu ta‘âlâ. Han fikk det gledelige budskapet på denne måten:

Plutselig gjorde Kâ‘ba sajda mot Maqâm al-Ibrâhîm og vendte så tilbake til sin tidligere tilstand. Abdulmuttalib hørte Kâ‘ba si med tydelig tale: «Allahu akbar! Muhammeds (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) stemme skal rense meg for avgudene.» I det øyeblikket falt avgudsbildet Hubal på ansiktet. Så kom et rop: «Âmina har født en sønn. Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) skal føre menneskene fra villfarelsens mørke til den rette veiledningens nûr. Haqq ta‘âlâ har sendt Ham som Profet til mennesker og jinner. O engler, vær vitner til at Han er gitt nøklene til alle skatter. Glem ikke Hans fødselsdag; la denne dagen være en høytid for dere frem til qiyâmat (Dommedagen).» Da Abdulmuttalib hørte disse ordene, ble han målløs av forundring. Han la hånden på brystet: «Drømmer jeg?» Så hørte han enda et rop: «O Qurayshs herre, hva er det som skremmer deg?» Han hadde ikke krefter til å svare.

Da han kom nær Âminas hus, så han en fugl på taket. Den hadde bredt vingene sine ut over huset og dekket det. Mekkas fjell skinte av dens nûr. En hvit sky ga skygge over huset. To engler som sto foran døren, nektet ham å gå inn. Mens han tenkte: «Hva er dette, drømmer jeg?», slo duften av moskus som kom innenfra, imot ham.

Abdulmuttalib, som så mange hendelser den dagen Muhammed ’alaihis-salâm ble født, ble svært glad for dette gledelige budskapet og sa: «Denne min sønns ære og berømmelse skal bli svært stor.»4

For å feire denne store lykken holdt Abdulmuttalib, fra den syvende dagen etter fødselen, et festmåltid for Mekkas folk i tre dager. Han slaktet også kameler i alle byens bydeler og lot både mennesker og dyr få nytte av dem.5 Da folk under festen spurte hvilket navn han hadde gitt barnet, sa han: «Jeg har gitt Ham navnet ‘MUHAMMED’ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam).» Da de spurte hvorfor han ikke hadde gitt Ham navnet til en av forfedrene, svarte han: «Fordi jeg ønsket at Allahu ta‘âlâ og menneskene skulle prise og lovsynge Ham.»6 I en annen overlevering blir det sagt at det var Âmina Hâtun som ga Ham navnet «Muhammed».

O Du hvis ansikt er som fullmånen,
O Du, tilflukt for alle som har falt.
O Du, legedom for hjertets sorg,
O Du, Sultan over alt skapt.
Du er Sultanen over alle Profetene,
Du er nûr i øynene til awliyâ og asfiyâ.
O Du, den siste på profetskapets trone,
O Du, profetskapets siste segl.

«På qiyâmat-dagen er jeg Profetenes imâm og hatîb og den som går i forbønn for dem alle. Jeg sier ikke dette for å skryte.» Hadîth ash-sharîf

Da Din nûr opplyste hele verden,
Gjorde Ditt roselignende ansikt den til en rosehage.
Uvitenhetens og villfarelsens mørke er utslettet,
Kunnskapens hage har nådd sin fullkommenhet.
O Habîballah, kom oss til hjelp,
Og gled oss ved synet av Deg ved vårt siste åndedrag.

De viktige hendelsene som fant sted natten da Rasûlullah ble født

Før og under fødselen til Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) skjedde det mange hendelser som var tegn på at Han skulle ære verden. Kjente personer fra den tiden hadde sett drømmer før vår Mester, Profeten, kom til verden. Da de lot spåmennene og tidens berømte lærde tyde drømmene sine, sa disse at drømmene viste at Muhammed ’alaihis-salâm skulle komme.

Vår elskede Profets bestefar Abdulmuttalib har fortalt: «En gang hadde jeg sovnet. Jeg våknet med stor uro av en drøm jeg hadde sett. Jeg ville straks gå til en spåmann og få den tydet. Da jeg kom til ham, så han på ansiktet mitt og sa: ‘O Qurayshs leder! Hva har hendt deg? Ansiktet ditt har et helt annet uttrykk. Har det skjedd noe viktig som har brakt deg i denne tilstanden?’ Etter å ha sagt: ‘Ja, jeg har sett en skremmende drøm som jeg ennå ikke har fortalt noen’, satte jeg meg ved siden av ham og begynte å fortelle:

’I drømmen min i natt var det et svært stort tre. Den ene enden av det nådde opp til himmelen, og grenene bredte seg mot øst og vest. Fra treet strålte en slik nûr at solen ville virke svak ved siden av det.

Noen ganger var det synlig, andre ganger forsvant det. Menneskene vendte seg mot det. For hvert øyeblikk ble dets nûr større. Noen av Quraysh-stammen klamret seg til grenene, mens andre prøvde å hogge treet ned. En ung mann hindret dem som ville hogge det. Han hadde et svært vakkert ansikt; jeg har aldri sett et slikt ansikt før. Dessuten strømmet det vakre dufter ut fra kroppen Hans. Jeg strakte ut hånden for å gripe en av treets grener, men jeg nådde den ikke.’

Da jeg var ferdig med å fortelle, forandret spåmannens ansikt seg.

Han ble gul i ansiktet. Så sa han: ‘Du har ingen andel i det.’ Jeg spurte: ‘Hvem har andel i det?’ Han svarte: ‘De som holder seg fast i treets grener’, og fortsatte: ‘Fra dine etterkommere skal det komme en Profet; Han skal herske overalt, og menneskene skal gå inn i Hans religion.’ Så vendte han seg mot min sønn Abû Tâlib, som var med meg, og sa: ‘Han må være Hans farbror.’» Abû Tâlib fortalte om denne hendelsen til vår Mester, Profeten, da Hans profetskap ble kunngjort, og sa: «Det treet er Abu’l-Qâsim, al-Amîn Muhammed ’alaihis-salâm.»

Den natten vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm æret verden, steg en ny stjerne frem på himmelen. De jødiske lærde som så den, forsto at Muhammed ’alaihis-salâm var født.

Hassan ibn Thâbit, en av Ashâb al-kirâm, forteller: «Jeg var åtte år gammel. En morgen kom en jøde løpende og ropte: ‘Hei, jøder!’ Jødene samlet seg rundt ham og spurte hva som var grunnen til at han ropte. Han svarte: ‘Vit at Ahmads stjerne har steget frem i natt! Ahmad er kommet til verden i natt …’»

Den natten Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ble født, falt alle avgudene i Kâ‘ba med ansiktet mot jorden.

Urwa ibn az-Zubayr forteller: «En gruppe fra Quraysh hadde en avgud. Én gang i året gjorde de tawâf (gikk rundt) rundt den, slaktet kameler og drakk vin. På en slik dag, da de kom til avguden, fant de den liggende med ansiktet mot jorden. De reiste den opp, men den falt igjen. Dette gjentok seg tre ganger. Da de reiste den opp og støttet den godt, hørtes en stemme: ‘Det er født en, og hele jorden har kommet i bevegelse. Alle avgudene har falt, og kongenes hjerter skalv av redsel!’» Denne hendelsen falt nøyaktig sammen med natten da Muhammed ’alaihis-salâm ble født.

De fjorten tårnene på den persiske herskerens (Kisrâs) palass i byen Medâin styrtet sammen. Herskeren og folket hans, som våknet med redsel av braket den natten, lot de skremmende drømmene som noen av deres fremste menn hadde sett, bli tydet, og forsto at dette var tegn på noe stort.

De mest berømte spåmennene tydet drømmene slik: «De forteller oss at Damaskus, Irak, Iran, Tigris og Eufrat skal komme under Islâms herredømme.»

«Jeg er brakt til verden fra de beste og mest utvalgte av menneskene som har levd i hvert århundre og til enhver tid.» Hadîth ash-sharîf

Mekka al-Mukarrama og omegn

Samme natt sluknet også de enorme bålene til ildtilberne (majûsiene), som hadde brent i tusen år, plutselig. De noterte datoen da ilden sluknet; det var den samme natten som tårnene på herskerens palass styrtet sammen.

Vannet i Sâwa-sjøen, som den gang ble betraktet som hellig (muqaddas), trakk seg plutselig tilbake, og sjøen tørket ut den natten.

I traktene ved Damaskus ble dalen til Samâwa-elven, som hadde vært uttørket og uten vann i tusen år, fylt med vann den natten og begynte å renne over.

Fra den natten Muhammed ’alaihis-salâm ble født, kunne shaytanene og jinnene ikke lenger gi Qurayshs spåmenn opplysninger om hendelser, og spådommene opphørte …

Den natten vår Mester Habîb al-akram ble født, og senere, skjedde det i tillegg til disse mange andre hendelser som aldri før var sett. Alle disse var tegn på at den siste Profet, Muhammed ’alaihis-salâm, var født.7

Mawlid-natten

Den natten da vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) æret verden, kalles «Mawlid-natten». «Mawlid» betyr «fødselstidspunktet».

Etter Qadr-natten er den den mest verdifulle natten, og de som gleder seg denne natten fordi vår elskede Profet ble født, blir tilgitt.

Denne natten gir det mye thawâb (lønn) å lese, lytte til og lære om de underfulle tingene og miraklene som ble sett da Rasûlullah ble født. Vår elskede Profet fortalte også selv om dem.

Denne natten pleide Ashâb al-kirâm å samles på ett sted for å minnes denne dagen, lese og fortelle om den.

Hvert år feirer muslimer over hele verden den 12. natten i Rabî‘ al-awwal som Mawlid Kandil (Mawlid an-Nabî). Overalt minnes man Universets Sultan, Rasûlullah, ved å resitere mawlid-hymner.

Hver Profets ummat gjorde sin Profets fødselsdag til en høytid. Også denne dagen er en høytid for muslimene og en dag med fryd og glede.

«Å prise meg (resitere mawlid og ilâhîer) er en ibâdat. Å utføre ibâdat mens man slår på tamburin (spiller instrumenter), midt i underholdning og lek, er ikke tillatt.» Hadîth ash-sharîf

Âmina Hâtun er Hans mor,
Denne perlen ble født av dette perlemorskjellet.
I Rabî‘ al-awwal, i den måneden,
Den tolvte natten, natt til mandag.
Den natten da den beste av mennesker ble født,
Så Hans mor så mange ting.
Habîbs mor sa: Jeg så
En underfull nûr; solen kretset om den som en møll.
Plutselig slo et lyn ut fra mitt hus, verden ble fylt av nûr helt opp til himlene.
Himlene åpnet seg, og mørket forsvant,
Jeg så tre engler med tre lys i hendene.
Én sto i øst, én sto i vest,
Og én sto på Kâ‘bas tak.
Plutselig tok Kâ‘ba til orde
Og sa at universets sol er født i natt.
O Ilâhî, for Muhammeds skyld,
For Ahmads skyld, han som er forbønnens kilde,
Måtte den Hjelperen være tilfreds med Hans ummat,
Rahmatullahi ’alaihim ajma‘în.
Assalâtu wassalâmu ’alaika yâ Rasûlallah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika yâ Habîballah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika yâ Nûr al-Arshillah!
Suleymân Celebi