HANS UNGDOM OG EKTESKAP

Hans ungdom

Allerede i Sine ungdomsår var Muhammed ’alaihis-salâm, som i enhver henseende er den ypperste av alle mennesker, langt mer avholdt blant folket i Mekka enn Sine jevnaldrende. Han ble elsket for Sin vakre moral, Sin enestående godhet mot menneskene, Sin ro, Sin mildhet og Sine andre fremragende egenskaper. Menneskene beundret Ham for disse egenskapene. På grunn av den forbløffende sannferdigheten og påliteligheten de så hos Ham, ga folket i Mekka Ham tilnavnet «Al-Amîn», som betyr «den som man alltid kan stole på». Under dette navnet ble Han kjent allerede i Sin ungdom.

I vår elskede Profets ungdomsår levde araberne i en dyp uvitenhetens tid (Jâhiliyya). Avgudsdyrking, alkohol, pengespill, utukt, rente og mange andre stygge gjerninger var blitt utbredt blant dem. Muhammed ’alaihis-salâm avskydde deres fordervede tilstand på det sterkeste og holdt seg alltid borte fra alle deres onde gjerninger. Hele folket i Mekka visste dette om Ham og undret seg over det. Fordi Han avskydde avgudene sterkt, kom Han aldri i nærheten av dem. Han spiste aldri kjøttet av dyrene som ble ofret til avgudene. I Sin barndom og ungdom gjette Han Sine egne sauer på og rundt Jiyâd-fjellet, og slik tjente Han til livets opphold. På denne måten holdt Han seg borte fra det ytterst fordervede samfunnet. En gang sa Han til Ashâb al-kirâm: «Det finnes ingen Profet som ikke har gjett sauer.» Da de spurte: «O Rasûlullah! Har også Du gjett sauer?», svarte Han: «Ja, også jeg har gjett sauer.»

Da vår elskede Profet var omkring tjue år gammel, var all lov og orden i Mekka brutt sammen. Grusomheten var blitt svært utbredt, og det fantes ikke lenger noen trygghet for eiendom, liv og ære. De innfødte i Mekka begikk urett og grusomhet mot de fremmede som kom for å drive handel og besøke Kâ‘ba. De som ble utsatt for urett, fant ikke noe sted å henvende seg for å få sin rett. På den tiden ble varene til en jemenittisk kjøpmann, som var kommet til Mekka for å handle, tatt fra ham med makt av en mekkaner ved navn As ibn Wâil. Etter denne hendelsen gikk jemenitten opp på fjellet Abû Qubais, ropte høyt og ba stammene om hjelp til å få sin rett. Etter slike hendelser, som viste at grusomheten hadde nådd sitt høydepunkt, samlet de fremste blant Hâshims sønner, Zuhras sønner og andre stammer seg i huset til Abdullah ibn Jud‘ân. De besluttet at ingen, verken innfødt eller fremmed, skulle utsettes for grusomhet og urett, at de skulle hindre grusomhet, og at de som var blitt urettferdig behandlet, skulle få sin rett. Med dette formålet opprettet de en rettferdighetsforening.1

Denne foreningen, som vår elskede Profet sluttet seg til i ung alder, og som Han også hadde stor innflytelse på da den ble opprettet, ble kalt Hilf al-Fudûl.

Tidligere var en lignende forening blitt opprettet av to personer ved navn Fadl og en ved navn Fudayl. Navnet ble gitt med henvisning til denne foreningen som de tidligere hadde opprettet.

«Muhammed ’alaihis-salâm, som hele verden bekrefter var et fullkomment menneske, ble på grunn av Sin store ærlighet og troskap kalt Muhammed al-Amîn (den pålitelige Muhammed) til og med av Sine verste fiender og de mest oppsetsige vantro.» Huseyn Hilmi ibn Sa‘îd (rahmatullahi ’alaih)

Berømte markeder og messer i Arabia og omegn

Hver og en får det som er ham beskåret,
den fremmede blir ikke stående uten sin del.
Hva skal vel Ayyûbîs sjel gjøre,
når hans elskede ikke er glad?
Min sultan, Habîb al-Kibriyâ,
Ditt ansikt er legedom for enhver smerte.
Hvordan kan det vises Deg troskap,
om ikke elskeren gir sin sjel?

Denne foreningen stanset grusomhetene og gjenopprettet tryggheten i Mekka, som var brutt sammen. Dens virkning varte lenge. Etter at profetskapet var blitt kunngjort for Ham, fortalte vår Mester Rasûlullah om dette til Ashâb al-kirâm og sa: «Jeg var til stede ved den edsavleggelsen som ble holdt i huset til Abdullah ibn Jud‘ân. Den edsavleggelsen er kjærere for meg enn å eie kameler med rødt hår (rikdom). Om jeg i dag ble kalt til en slik forsamling, ville jeg svare ja.»2

Hans handel

Fra gammelt av drev mekkanerne handel og skaffet seg sitt levebrød på denne måten. Abû Tâlib, farbroren til vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), drev også handel. Da vår elskede Profet var omkring tjuefem år gammel, hadde de økonomiske vanskelighetene i Mekka økt kraftig. Derfor gjorde mekkanerne i stand en stor handelskaravane som skulle dra til Damaskus. I de dager kom Abû Tâlib til vår Mester Rasûlullah og sa: «O min ærverdige brorsønn! Fattigdommen har nådd sitt ytterste. Disse siste årene, som vi har tilbrakt i hungersnød og strev, har ikke latt oss sitte igjen med noe. Se, Qurayshs karavane er gjort i stand og er i ferd med å dra mot Damaskus. Khadîja Hâtun skal også sende varer med karavanen. Hun leter sikkert etter pålitelige folk som kan gjøre dette arbeidet. Hun trenger helt sikkert en som er pålitelig, ren og trofast som Du. Det ville være godt om vi gikk og snakket med henne og sørget for at Du drar som hennes fullmektig. Uten tvil vil hun foretrekke Deg fremfor andre. Egentlig ønsker jeg ikke at Du skal dra til Damaskus, for jeg er redd for at jødene der skal skade Deg. Men jeg finner ingen annen utvei.» Vår Mester, Profeten, sa til ham: «Gjør som du ønsker.»

Hadrat Khadîja var en dame som hadde stort ry i Arabia for sin skjønnhet, sin rikdom, sin forstand, sin kyskhet, sin blyghet og sine gode manerer. Derfor var det mange fra alle kanter som friet til henne og ønsket å gifte seg med henne. Men på grunn av en drøm hun hadde sett, ga hun ingen av dem oppmerksomhet. I drømmen hennes steg månen ned fra himmelen og gikk inn i barmen hennes; månens nûr strålte ut fra under armen hennes og opplyste hele universet. Om morgenen fortalte hun drømmen til sin slektning Waraqa ibn Nawfal. Han sa: «Den siste tids Profet er kommet til verden. Han skal gifte seg med deg, og i din tid skal wahy3 komme ned til Ham. Nûr fra Hans religion skal fylle hele verden. Du skal være den første som tror. Denne Profeten skal komme fra Quraysh og fra Banî Hâshim.»

Hadrat Khadîja ble svært glad for dette svaret og begynte å vente på at denne Profeten skulle komme.

Hadrat Khadîja drev handel og inngikk kompanjongskap med dem hun ble enig med. Abû Tâlib fortalte vår mor Hadrat Khadîja om situasjonen. Hadrat Khadîja inviterte da vår Mester Rasûlullah hjem til seg for å treffe Ham og snakke med Ham.

Da vår Mester kom, viste hun Ham stor ære og respekt. Hun ble betatt av vår Mesters høflighet og av Hans rene og edle ansikt. Hun sa til vår Mester, Profeten: «Jeg vet at Du er sannferdig, pålitelig og til å stole på, og at Du har en vakker karakter. For dette arbeidet vil jeg gi Deg mange ganger mer i lønn enn jeg noen gang har gitt noen …» Etter at lønnen var avtalt, ga vår mor Hadrat Khadîja Rasûlullah de klærne Han ville trenge i dette arbeidet, og tok med et rolig hjerte farvel med Ham. I tillegg ga hun Maysara andre kostbare klær som Rasûlullah skulle ha på seg underveis.

«Hvis en muslim tjener det som er halâl, ikke er avhengig av noen og hjelper sine naboer og slektninger, vil han på qiyâmat-dagen være strålende og full av nûr som fullmånen.» Hadîth ash-sharîf

Vår mor Hadrat Khadîja hadde lært den siste Profets kjennetegn av sin farbrors sønn Waraqa ibn Nawfal, som var en lærd kristen. Under dette besøket av vår elskede Profet hadde hun derfor kjent igjen profetskapets kjennetegn på Ham. Hun sa derfor til sin slave Maysara: «Når karavanen forlater Mekka, så gi kamelens tøyle i hånden på Muhammed (’alaihis-salâm), så mekkanerne ikke begynner å sladre. Når dere er kommet langt fra byen og den er ute av syne, så kle Ham i disse kostbare klærne.»

Så utstyrte hun den vakreste av kamelene sine slik det sømmer seg for sultaner, og sa til Maysara: «La Ham stige opp på denne kamelen med stor ærbødighet, ta tøylen i din hånd og se på deg selv som Hans tjener! Gjør ingenting uten Hans tillatelse, og spar ikke ditt liv for å vokte Ham og beskytte Ham mot farer! Bli ikke lenge borte på de stedene dere drar til, men kom fort tilbake, så vi ikke blir til skamme overfor Hâshims sønner. Hvis du gjør alt dette nøyaktig slik jeg har sagt, vil jeg sette deg fri og gi deg så mye gods du ønsker.»

Karavanen ble gjort i stand. Mekkanerne samlet seg i store mengder for å ta farvel med sine nærmeste. Vår elskede Profets slektninger, Hans farbrødre og de eldste blant Hâshims sønner var også til stede. Da vår Profets faster så Allahu ta‘âlâs Rasûl (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) i tjenerklær og med kamelens tøyle i hånden, sviktet knærne under henne. Hun gråt og jamret. Mens hun sukket og felte tårer, ga hun uttrykk for sin smerte og sa: «O Abdulmuttalib! Du store mann som gravde Zamzam-brønnen! O Abdullah! Stå opp fra gravene deres, vend hodet hit og se hvordan denne velsignede har det!» Abû Tâlib var også fylt av de samme følelsene. Fra vår Mester Rasûlullahs velsignede øyne, som har sett Haqq, falt tårer som perler, og Han sa: «Glem meg aldri. Kom i hu at jeg lider sorg og bekymring langt borte fra hjemmet.» Alle som hørte disse ordene, gråt. Englene i himmelen delte også denne tilstanden og sa: «O vår Rabb! Dette er Muhammed ’alaihis-salâm, som Du gjorde til Din habîb og skjenket den høyeste rang. Hva er hikmat (visdommen) i denne tilstanden?» Da sa Allahu ta‘âlâ til dem: «Ja, Han er Min Habîb. Men dere kan ikke kjenne kjærlighetens hemmelighet. Dere kan ikke forstå hemmelighetene mellom den elskede og den som elsker. Ingen kjenner denne rangen. Ingen forstår noe av denne skjulte saken.»

Da karavanen endelig hadde satt seg i bevegelse og Mekka var ute av syne, kledde Maysara, slik Hadrat Khadîja hadde befalt ham, vår elskede Profet i de kostbare klærne. Han lot Ham stige opp på kamelen, som var dekket med forskjellige kostbare stoffer og smykket med pynt. Kamelens tøyle tok han selv i hånden.

Under denne reisen så de som var med i karavanen, at det over vår elskede Profet, som ble sendt som en barmhjertighet for verdenene, var en sky som ga Ham skygge, og at to engler i fugleskikkelse fulgte Ham helt til reisen var over.4

To kameler var blitt så trette at de ikke kunne gå, og hadde blitt liggende etter karavanen. Da Han hadde strøket over føttene deres med Sin velsignede hånd, satte kamelene plutselig opp farten. Da de så dette og mange andre slike hendelser, ble de svært glad i Ham og forsto at Hans ry skulle bli meget stort.

Da de kom til Busrâ, slo de igjen leir ved klosteret der. Munken Bahîra, som ut fra de mange tegnene han hadde sett, hadde forstått og sagt at Han skulle bli den siste Profeten, var død, og en annen ved navn Nastûra hadde tatt hans plass. Munken Nastûra holdt øye med Quraysh-karavanen som hadde slått leir ved klosteret. Da han så at noen satte seg under et tørt tre i nærheten, og at treet i samme øyeblikk ble grønt, spurte han Maysara: «Hvem er Han som sitter under det treet?» Maysara svarte: «Han er en av Harams folk fra Quraysh-stammen.» Munken sa: «Hittil har ingen andre enn Profeter sittet under dette treet.» Deretter spurte han: «Er det litt rødhet i øynene Hans?» Maysara svarte: «Ja, det er det, og den forsvinner aldri fra øynene Hans.» Da sa Nastûra: «Ved Allahu ta‘âlâ, som sendte ned Injîl til Hadrat Îsâ: Han skal bli den siste Profeten. Om jeg bare kunne leve til den tiden da Han får befaling om profetskapet!»

Mens Muhammed ’alaihis-salâm solgte Khadîja Hâtuns varer på markedet i Busrâ, sa en jøde som prutet med Ham, fordi han ikke trodde Ham: «Sverg ved avgudene Lât og Uzzâ, så skal jeg tro Deg.» Muhammed ’alaihis-salâm sa da: «Jeg ville aldri sverge ved disse avgudene! Hver gang jeg går forbi dem, vender jeg ansiktet mitt en annen vei.» Jøden, som også så de andre kjennetegnene på Ham, sa: «Du har rett. Ved Allah, dette er en som skal bli Profet.» Og han ga uttrykk for sin beundring ved å si: «Våre lærde har funnet Hans kjennetegn beskrevet i bøkene.»

Maysara preget inn i sitt sinn alt han så hos vår Mester Rasûlullah og hørte om Ham, og hans beundring for Ham vokste stadig. Det hadde oppstått en stor kjærlighet til Verdenenes Mester i Maysaras hjerte. Nå tjente han Ham med glede og ærbødighet og utførte Hans minste vink med stor kjærlighet. Varene de hadde tatt med seg, ble solgt, og ved vår Mester, Profetens velsignelse ga handelen mange ganger mer fortjeneste enn vanlig. Karavanen begynte på hjemreisen. Da de kom til stedet som heter Marruzzahrân, foreslo Maysara for vår elskede Profet at Han skulle bringe det gode budskapet til Mekka. Vår Mester godtok dette, forlot karavanen og satte opp farten på kamelen Sin mot Mekka.

Nafîsa bint Muniyya Hâtun har fortalt: «Tiden for karavanens ankomst nærmet seg. Hver dag gikk Khadîja Hâtun sammen med sine tjenestepiker opp på taket av huset sitt og speidet etter karavanen. En slik dag var jeg hos Khadîja. Plutselig kom det til syne en person på en kamel langt borte. En sky og to engler i fugleskikkelse ga Ham skygge, og nûr i vår Profets velsignede panne skinte som månen. Khadîja Hâtun forsto hvem det var som kom, og hjertet hennes ble lettet. Men hun lot som hun ikke visste det, og spurte: ‘Hvem kan det være som kommer på denne varme dagen?’ Tjenestepikene sa: ‘Han som kommer, ligner Muhammed (‘alaihis-salâm)’, og de ble forundret over det de så.»

Kort etter kom vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) til vår mor Khadîjas herskapshus og fortalte henne hvordan det var gått. Med det gode budskapet Han brakte, gjorde Han henne svært glad.

Litt senere kom karavanen inn i Mekka. Maysara fortalte vår mor Hadrat Khadîja i detalj hvordan vår Profet hadde fått skygge under reisen, hva munken Nastûra hadde sagt, hvordan de svake kamelene hadde fått fart, og mange andre lignende overnaturlige ting han hadde sett. Han priste vår Mester, Profeten, så godt han kunne. Hadrat Khadîja visste allerede om disse tingene, men hans ord økte hennes yakîn (visshet). Hun påla Maysara: «Fortell ikke noen det du har sett!»5

«Jeg ville aldri sverge ved disse avgudene! Hver gang jeg går forbi dem, vender jeg ansiktet mitt en annen vei.» Hadîth ash-sharîf

Vår mor Khadîja gikk til Waraqa ibn Nawfal for å fortelle ham det hun hadde hørt. Waraqa lyttet med stor beundring til det som hadde skjedd, og sa: «O Khadîja, hvis det du har fortalt, er sant, skal Muhammed ’alaihis-salâm bli Profeten for denne ummaten.»

Da vår elskede Profet var 12 år gammel, reiste Han med Sin farbror Abû Tâlib i handelsærend helt til Busrâ. Da Han var 17 år, reiste Han til Jemen med Sin farbror Zubayr. Da Han var 20 år, reiste Han til Damaskus med Hadrat Abû Bakr, og da Han var 25 år, reiste Han igjen til Damaskus for å selge Hadrat Khadîjas varer.6 Han foretok altså i alt fire reiser. Utenom disse reiste Han ikke noe annet sted.

Hans ekteskap med vår mor Hadrat Khadîja

Etter det gode budskapet fra Waraqa ibn Nawfal, og etter at hun hadde sett vår elskede Profets vakre egenskaper, fikk vår mor Hadrat Khadîja et ønske om å bli Hans hustru og få æren av å tjene Ham. Nafîsa bint Muniyya, som merket dette, ville være mellommann. Med denne hensikten kom hun frem for Rasûl al-akram og spurte: «O Muhammed (’alaihis-salâm)! Hva er det som holder Deg tilbake fra å gifte Deg?» Vår Profet svarte: «Jeg har ikke nok penger til å gifte meg.» Nafîsa Hâtun sa: «O Muhammed! Hvis Du ønsker å gifte Deg med en kysk og ærefull dame som har både rikdom og skjønnhet, er jeg klar til å tjene Deg.» Vår elskede Profet spurte: «Hvem er hun?» Hun svarte: «Det er Khadîja bint Huwaylid.» Da vår Mester Rasûlullah spurte: «Hvem skal være mellommann i denne saken?», sa hun: «Det skal jeg», og forlot Ham. Hun gikk til Hadrat Khadîja og ga henne det gode budskapet. Hadrat Khadîja kalte til seg sine slektninger Amr ibn Asad og Waraqa ibn Nawfal og forklarte situasjonen. Hun sendte også bud til vår Mester, Profeten, og inviterte Ham til å komme på et bestemt tidspunkt. Abû Tâlib og brødrene hans gjorde sine forberedelser og fulgte vår Mester, Profeten.

Vår mor Hadrat Khadîja utstyrte og pyntet huset sitt. Som takk for denne dagen ga hun alle sine smykker til tjenerne sine. Deretter satte hun dem fri. Vår Mester Rasûlullah æret vår mor Hadrat Khadîjas hus med Sitt besøk sammen med Sine farbrødre. Abû Tâlib sa: «Lovet være vår Skaper, som gjorde oss til etterkommere av Ibrâhîm ’alaihis-salâm og av Ismâ‘îl ’alaihis-salâms slekt. Han gjorde oss til voktere av Baitullah. Han skjenket oss det velsignede huset, som er menneskenes qibla og som verdenene går rundt (gjør tawâf rundt), og Haram ash-sharîf, som Han beskytter mot alt ondt. Min bror Abdullahs sønn Muhammed er en slik person at Han er overlegen hvem som helst i Quraysh Han sammenlignes med. Riktignok har Han lite eiendom, men eiendom er ikke noe å legge vekt på. For eiendom er som en skygge; den går fra hånd til hånd og forsvinner. Min brorsønns ære og overlegenhet er kjent for dere alle. Nå ber Han om Khadîja bint Huwaylids hånd. Hvor mye mahr7 vil dere at jeg skal gi av min eiendom? Jeg sverger at Muhammeds rang må være høy.» Waraqa ibn Nawfal bekreftet disse ordene.

Hadrat Khadîjas farbror Amr ibn Asad sa: «Vær vitner til at jeg har gitt Khadîja bint Huwaylid til hustru til Muhammed (’alaihis-salâm).» Dermed var ekteskapskontrakten (nikâh) fullført. Ifølge én overlevering var mahr 400 mithqal gull, ifølge en annen var den fem hundre dirham, og ifølge enda en annen var den 20 kameler.8 [En mithqal er fire gram og åtti centigram.]

Abû Tâlib slaktet en kamel til bryllupsfesten og holdt et festmåltid som man aldri hadde sett maken til før den dagen. Bryllupet fant sted. Vår mor Hadrat Khadîja ga alt hun eide i gave til vår Mester, Profeten, og sa: «Alle disse eiendelene tilhører Din opphøyde person. Jeg trenger Deg, og jeg står i takknemlighetsgjeld til Deg.»

Gjennom hele ekteskapet tjente vår mor Hadrat Khadîja alltid vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm og var Hans hjelper. Dette ekteskapet varte i tjuefem år, til vår mor Hadrat Khadîja døde. Femten av disse årene var før Bi‘that, og ti år var etter Bi‘that (da Hans profetskap ble kunngjort for Ham). Vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm giftet seg ikke med noen annen så lenge Hans første hustru Hadrat Khadîja levde. Han fikk seks barn, to gutter og fire jenter. Navnene deres var Qâsim, Zaynab, Ruqayya, Umm Gulthum, Fâtima og Abdullah (Tayyib eller Tâhir). Med Hadrat Mâriya, som Han giftet seg med i Sin profettid, fikk Han også en sønn ved navn Ibrâhîm. Med Sine andre hustruer fikk Han ingen barn. Zaynab var den eldste av Hans døtre. Hans yngste datter Fâtima var den Han elsket høyest. Hun ble født tretten år før Hijra. Hans sønner døde i ung alder, og alle Hans døtre unntatt vår mor Hadrat Fâtima døde før Ham. Vår mor Fâtima døde seks måneder etter vår Mester, Profeten. Hun var gift med Hadrat Alî. Vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâms slekt fortsatte gjennom Hadrat Fâtimas barn.9

Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fortsatte å drive handel også etter at Han giftet seg med vår mor Khadîja. Med fortjenesten sin tok de imot gjester og hjalp farløse og fattige.

Zayd ibn Hâritha

Da Zayd ibn Hâritha var barn, hadde han sammen med sin mor Su‘da dratt for å besøke slektningene sine. Mens de var der, ble de overfalt av en annen stamme. De tok Zayd til fange. De førte ham til markedet Sûq al-Ukâz i Mekka for å selge ham som slave. Hâkim ibn Hizâm, Hadrat Khadîjas brorsønn, kjøpte Zayd for 400 dirham. Hâkim ibn Hizâm ga ham i gave til sin faster, Hadrat Khadîja, og hun ga ham i gave til vår Mester, Profeten. Vår Mester, Profeten, satte ham straks fri, men lot ham bli hos seg. For den frigitte Zayd hadde ikke noe sted å dra, og det fantes heller ingen som kunne ta seg bedre av ham enn Rasûlullah. Derfor ble han med glede hos Rasûlullah.

Vår Mester, Profeten, var skapt for å fullkommengjøre all slags god moral, synlig og usynlig, kjent og ukjent, slik som rettferdighet, rimelighet, barmhjertighet, menneskekjærlighet, vennlighet, edelmodighet, gavmildhet, troskap mot det gitte ord, omsorg for det man er betrodd, hjelpsomhet, selvoppofrelse, pålitelighet, beskyttelse av de undertrykte, de hjelpeløse og de fattige, kjærlighet og omsorg for barn, ærlighet, sannferdighet, høflighet, ydmykhet, måtehold, å ta seg av menneskene på en vakker måte, tapperhet og mot, og dette allerede før Hans profetskap ble kunngjort for Ham. Han er i enhver henseende den ypperste av alle skapninger som er kommet og skal komme til verden, og Han hadde vunnet alles tillit og fått tilnavnet «Al-Amîn». På grunn av den gode behandlingen Zayd ibn Hâritha fikk av Ham, elsket han vår Mester, Profeten, mer enn sin far og mor og ønsket aldri å forlate Ham.

«Alle disse eiendelene tilhører Din opphøyde person. Jeg trenger Deg, og jeg står i takknemlighetsgjeld til Deg.» Khadîja-tul-Kubrâ (radiy-Allahu ’anhâ)

Hans mor og far visste ikke hvor sønnen deres var blitt ført, eller hva som var skjedd med ham. Faren Hâritha brant av lengsel etter sønnen og dro fra land til land for å lete etter ham. Han ba innstendig sine slektninger og bekjente som reiste fra Jemen til forskjellige land, om å bringe ham nytt om sønnen Zayd. Han diktet vers og felte tårer:

Jeg gråt for min Zayd; jeg vet ikke hva som ble av ham.
Er han i live, eller har døden rammet ham?
Spør ikke forgjeves etter ham, o mitt hjerte!
Du kan ikke vite om hans grav er på sletten eller i det bratte fjellet.
Et annet dikt der han ga uttrykk for sin lengsel etter sønnen, lyder slik:
O min Zayd, mitt barn! Om jeg bare visste at den som drar, vender tilbake!
Ved Allah, jeg ønsker ikke at noen annen enn du skal vende tilbake.
Jeg minnes ham når vinden blåser, hver gang jeg ser et barn,
og når solen står opp, minner den meg om deg hver morgen.
Jeg roper og klager, tusen ganger klager jeg over mitt hjertes barn,
jeg rir og leter etter ham, selv om jeg er nedbrutt.
Verken jeg eller mitt ridedyr kjenner til lede eller tretthet,
så lenge det er mulig at min sønn kan bli funnet og stå foran meg.
Hvor mye håpet enn bedrar mennesket, er det til sist forgjengelig.
Mine sønner! Qays, Amr, Yazîd, Jabal! Min Zayd er betrodd dere.

Til slutt, før Islâm kom, var det noen fra stammen Banî Kalb som kom for å besøke Kâ‘ba, og som så og kjente igjen Hadrat Zayd. Hadrat Zayd sa til dem: «Jeg vet at familien min klager og jamrer over meg; bring dem disse versene», og fremsa dette diktet:

Mitt hjerte brenner; jeg er langt borte fra mitt hjem,
men jeg er Kâ‘bas nabo, selv om jeg er langt fra min mor og far.
La ikke sorgen brenne deres hjerter,
la ikke klagen deres over meg stige helt opp til Arsh.
Lovet være Mawlâ, jeg er i et slikt hjem
at jeg for den ære og godhet jeg møter, alltid er i bønn.

Hâritha ble svært glad da han hørte dette. Straks tok han med seg en stor sum penger og kom til Mekka sammen med sin bror Ka‘b. Da de kom til Mekka, fikk han vite hvor vår Profets hus var, kom frem for Ham og sa: «O leder for Qurayshs folk, o Abdulmuttalibs sønnesønn, o sønn av Banî Hâshims slekt! Du er nabo til Haram ash-sharîf. Du viser gjester gjestfrihet og gjør godt mot fanger og redder dem fra fangenskap. Vi gir Deg så mye penger Du vil for at vår sønn, som er Din slave, skal bli fri; sett ham fri, og avvis ikke vårt ønske!» Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «La oss kalle på Zayd og fortelle ham hvordan det står til. La oss la ham være fri til å velge. Hvis han velger å gå med dere, kan dere ta ham med uten å betale noe. Men hvis han velger meg og vil bli hos meg, sverger jeg ved Allah at jeg ikke overlater den som velger meg, til noen; han blir hos meg.»

Hâritha og broren hans ble svært fornøyd med dette svaret fra vår Mester, Profeten, og sa: «Du har behandlet oss meget rettferdig og rimelig.»

Deretter kalte vår Mester, Profeten, Zayd til seg og spurte ham: «Kjenner du disse?» Han svarte: «Ja, den ene er min far, og den andre er min farbror.» Da sa vår Profet: «O Zayd! Du har lært hvem jeg er; du har sett min omsorg og barmhjertighet mot deg og hvordan jeg behandler deg. Disse er kommet for å hente deg. Velg derfor: Enten velger du meg og blir hos meg, eller så velger du dem og drar.»

Hans far og farbror ventet at han nå ville velge dem, og at de kunne ta Zayd med seg. Zayd sa: «Jeg foretrekker ingen fremfor Deg. Du er for meg både som en farbror og som en far. Jeg vil bli hos Deg.»

Hans far og farbror ble helt forbløffet. Faren ble sint og sa til Zayd: «Skam deg! Du foretrekker altså slaveri fremfor frihet, fremfor din mor, din far og din farbror!» Zayd svarte faren: «Kjære far, jeg har sett en slik omsorg og behandling fra denne personen at jeg ikke kan foretrekke noen fremfor Ham.»

Vår Mester, Profeten, var meget glad i Zayd. Da Han så hans troskap og kjærlighet, tok Han ham med til Hijr ved Kâ‘ba al-mu‘azzama og sa til dem som var der: «Vær vitner til at Zayd er min sønn. Han er min arving, og jeg er hans arving.» Da Zayds far og farbror så dette, forsvant deres sinne. De vendte glade tilbake til sitt hjemland. Etter dette begynte Ashâb al-kirâm å kalle Zayd for Zayd ibn Muhammed (Muhammeds sønn Zayd). Senere ble adopsjon opphevet av Allahu ta‘âlâ ved befalingene i den 5. âyat i Sûrah al-Ahzâb: «Kall barna deres etter deres fedres navn, det er mer rettferdig hos Allah», og i den 40. âyat: «Muhammed (’alaihis-salâm) er ikke far til noen av mennene blant dere (slik som Zayd)». Da begynte Hadrat Zayd å bli kalt etter sin fars navn, det vil si «Zayd, Hârithas sønn» (Zayd ibn Hâritha).10

Voldgiften ved Kâ‘ba

Da vår Mester Rasûlullah var omkring trettifem år gammel, var Han voldgiftsdommer i en sak om Kâ‘ba. På den tiden hadde regn og flom slitt hardt på Kâ‘bas murer. I tillegg hadde en brann skadet Kâ‘ba.11 Det var nødvendig å bygge bygningen opp igjen. Quraysh-stammen rev derfor Kâ‘ba ned til grunnmuren som Hadrat Ibrâhîm hadde bygget, og begynte å bygge den opp på nytt. De bygde murene ved å gi hver stamme en del. Stammene, som visste at dette var en stor ære, kunne ikke bli enige om hvem som skulle sette steinen «Hajar al-Aswad» på plass. Fordi hver stamme ønsket å oppnå denne æren, oppsto det stor uenighet mellom dem. Abduddârs sønner avla en ed og sa: «Hvis noen andre enn vi gjør dette arbeidet, vil vi utgyte blod.» På grunn av denne uenigheten, som varte i fire–fem dager, var det like før det ble utgytt blod.

«Jeg foretrekker ingen fremfor Deg. Du er for meg både som en farbror og som en far. Jeg vil bli hos Deg.» Zayd ibn Hâritha (radiy-Allahu ’anh)

Det var en mandag. Huzayfa ibn Mugîra, som var Abdulmuttalibs morbror og en eldre, aktet mann, pekte på Banî Shayba-porten, som åpnet seg mot Kâ‘ba, og sa: «O Qurayshs folk! Gjør den første som kommer inn gjennom denne porten, til voldgiftsdommer mellom dere, så han kan avgjøre den saken dere ikke kan bli enige om.» De som var der, godtok dette forslaget, og med blikket mot Banî Shayba-porten begynte de å vente på den som skulle komme inn først og løse saken i dette mest kritiske øyeblikket. Til slutt så de at Muhammed ’alaihis-salâm kom gjennom porten, Han hvis rettskaffenhet og fremragende moral de satte svært høyt, og som de alltid kalte Al-Amîn, det vil si den man alltid kan stole på. De sa: «Her er Al-Amîn. Vi godtar Hans dom.»

Da saken ble forklart for vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm, tok Han av seg Sin hirka (kappe) og bredte den ut på bakken. Han la Hajar al-Aswad på Sin velsignede hirka og sa: «La én person fra hver stamme holde i et hjørne.» Slik fikk Han dem til å løfte steinen opp til stedet der den skulle settes.

Deretter tok Han selv steinen i Sine armer og satte den på plass med Sine ærefulle hender. Da stammene så at et stort sammenstøt som var i ferd med å bryte ut, var blitt avverget, ble de tilfredse med denne handlingen. De fortsatte byggingen der de hadde sluppet, og fullførte murene.12