KUFR

Noen av de tingene som fører til kufr

1- Å si: «Allahu ta‘âlâ ser på oss fra Arsh eller fra himmelen», er kufr. For Allahu ta‘âlâ er hevet over å ha et sted. Det er ikke tillatt å si at Han er på jorden, i himmelen, over, under, til høyre eller til venstre. 2- Å si: «Allahu ta‘âlâ piner deg slik du har pint meg», er kufr. For Allahu ta‘âlâ er ikke urettferdig. Han gjør ikke urett mot Sine tjenere. Ordet urett kan ikke brukes om Allahu ta‘âlâ. 3- Å nevne en bestemt muslim og si: «Han er som en jøde for meg», er kufr. 4- Å fortelle en løgn og så legge til: «Allah vet at det er sant», er kufr. 5- Å komme med nedsettende bemerkninger om englene er kufr.

6- Å si noe nedsettende om Koranen al-karîm, ja, om bare én av dens bokstaver, eller ikke å tro på bare én av dens bokstaver, er kufr. 7- Å lese Koranen al-karîm, synge ilâhier eller lese adhân eller mawlîd akkompagnert av musikkinstrumenter er kufr. 8- Å komme med nedsettende bemerkninger om Profetene er kufr. 9- Å si: «Han er bedre enn en Profet» om en person som er kjent for sine gode gjerninger, er kufr. 10- Hvis en person hevder å være Profet, blir både han og de som tror på ham, vantro.

11- Det er kufr å gjøre narr av det som skal skje i âkhirat, og det er kufr ikke å tro på den pinen som skal ramme i graven og på qiyâmat-dagen (eller å si at den ikke stemmer med fornuften og vitenskapen).

12- Å fornekte at de troende skal se Allahu ta‘âlâ i Jannah, er kufr.

13- Det er kufr ikke å like noen av de velkjente sunnatene.

14- Det er kufr ikke å tro på islamsk kunnskap eller å forakte islamsk kunnskap eller de islamske lærde. 15- Den som ønsker å bli vantro, blir det i samme øyeblikk som han har til hensikt å bli vantro.

16- En person blir vantro hvis han bevisst og med vilje sier ord som fører til vantro. Hvis han sier disse ordene fordi han ikke vet at de fører til vantro, blir han likevel vantro ifølge flertallet av de islamske lærde. 17- Å binde et reiplignende belte (zunnâr) om livet eller å bære noe som helst som er et tegn på vantro, gjør en til vantro. Hvis en handelsmann bruker disse tingene for å forkle seg i de vantros land, blir han vantro. Å bruke disse tingene for å spøke eller for å få andre til å le, gjør en også til vantro.

18- Når de vantro feirer sine høytider, fører det til vantro å utføre de religiøse handlingene som de utøver på denne særskilte dagen. Også å gi dem gaver som hører spesielt til denne religiøse høytiden, fører til vantro. 19- Å kalle en muslim vantro for å klandre hans dårlige karakter, fører ikke til vantro. Men det fører til vantro hvis man med dette ønsker at denne muslimen skal være vantro. 20- Hvis en pike som ble giftet bort (av foreldrene) med nikâh til en muslim da hun var barn, ikke kjenner îmân og Islâm, ikke kan forklare dem når hun blir spurt, eller ikke tror på dem etter at hun har nådd forstandig alder og puberteten, blir hennes nikâh ugyldig. Hun blir selv en murtad (frafallen). Den samme regelen gjelder også for gutter.

21- Hvis en person slår eller dreper en annen urettmessig, er det kufr å godkjenne hans urettferdige handling ved for eksempel å si: «Du har gjort det bra. Han fortjente det!»

22- Det er kufr ikke å ta Islâms bud alvorlig. For eksempel er det kufr ikke å utføre namâz, ikke å gi zakât eller ikke å faste fordi man ikke anser dem som viktige eller ikke godtar dem som sine plikter. 23- Det er kufr å oppgi håpet om Allahu ta‘âlâs barmhjertighet. 24- Penger, eiendom eller eiendeler som i seg selv ikke er forbudt (harâm), men som senere blir forbudt på grunn av en ytre årsak, kalles harâm li-gayrihi, for eksempel stjålne ting eller ting som er skaffet på forbudt vis. Å kalle dem tillatt (halâl) av uvitenhet fører ikke til vantro. Ting som åtsler, svinekjøtt og vin, som er forbudt i seg selv, kalles harâm li-’aynihi. Å kalle dem halâl er kufr. 25- Å kalle noen av de syndene som med sikkerhet er kjent som harâm, for halâl, er kufr.

26- Å nedvurdere eller gjøre narr av ting som Islâm holder i ære, for eksempel adhân, moskeer og fiqh-bøker, fører også til vantro. 27- Å utføre namâz mens man vet at man ikke har abdast (rituell vask, wudû), fører til vantro. 28- Det er kufr å utføre en namâz i en annen retning enn qibla-retningen mens man vet det. Det er kufr å si at det ikke er nødvendig å utføre namâz mot qibla. 29- Hvis noen uten grunn nærer nag til en islamsk lærd eller forbanner ham, er det å frykte at han har falt i kufr. 30- Hvis en person sier til en annen som han ikke liker: «For meg er ditt ansikt som dødsengelens ansikt», blir han vantro. For dødsengelen (Azrâîl ’alaihis-salâm) er en opphøyet engel.

«Allahu ta‘âlâ tilgir ikke dem som setter partnere ved siden av Ham, det vil si de vantro, og Han tilgir andre synder enn vantro.» An-Nisâ’: 116

31- Å ønske at noe som er harâm i enhver religion, som utukt, sodomi, ribâ (renter) og løgn, var halâl, slik at man selv kunne gjøre det, er kufr. 32- Den som ikke godtar at Muhammed ’alaihis-salâm er den siste tids Profet (for tiden frem til qiyâmat-dagen), blir vantro. 33- Hvis noen kler seg i silke og en annen sier til ham: «Måtte det være deg velsignet», er det å frykte at han mister sin îmân.

34- Den som håner, ikke liker og snakker nedsettende om tafsîr- og fiqh-bøkene, blir vantro. 35- Den som sier: «Du er naken som Jabrâîls kalv», blir vantro. Dette er å gjøre narr av engelen. 36- Den som sier: «Profeten ’alaihis-salâm var svart», blir vantro. 37- Den som sier: «Det er en god ting ikke å utføre namâz», blir vantro. Hvis noen får høre: «Kom og utfør namâz», og han svarer: «Å utføre namâz er tungt for meg», blir han vantro. 38- Den som sier «far» om Allahu ta‘âlâ, blir vantro. 39- Hvis en person sier: «Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) pleide å slikke Sine velsignede fingrer etter å ha spist», og en annen sier: «Dette er uoppdragent», blir den andre vantro. 40- Den som tolker Koranen al-karîm etter sin egen forstand, blir vantro.

41- Kassetter og plater som Koranen al-karîm er innspilt på, er like verdifulle som Mushaf ash-sharîfer (en bok som Koranen al-karîm er skrevet i, kalles en mushaf). Det er kufr å vise dem respektløshet. 42- Å gå til spåmenn som har omgang med jinner, til dem som ser i horoskoper og gir svar på alt de blir spurt om, eller til trollmenn, og å tro på det de sier og gjør, selv om det de sier, noen ganger slår til, betyr å tro at noen annen enn Allahu ta‘âlâ vet alt og kan gjøre alt han vil. Dette er kufr. (Det er ikke kufr å ikke tro på vitenskapelig kunnskap.) 43- Det er kufr å unnlate en sunnat fordi man ringeakter den og ikke anser den som viktig. 44- Den som sier: «En trollmann kan med sin magi gjøre alt han vil. Hans trolldom vil helt sikkert virke», og den som tror på disse ordene, blir vantro.

45- Hvis en muslim gir et bekreftende svar som «Ja» til en som kaller ham vantro, blir han selv vantro. 46- Det er kufr å hevde at det er halâl å gifte seg med en kvinne som det er harâm å gifte seg med.

47- Hvis en person gir almisse av eiendom han har som med sikkerhet er harâm, og venter å få thawâb for det, og den fattige som tar imot almissen, og som vet at den kommer fra harâm eiendom, sier: «Måtte Allahu ta‘âlâ være tilfreds med deg», og giveren eller en annen person sier: «Âmîn», blir de alle vantro.

48- Det er kufr å kalle noen eller noe annet enn Allahu ta‘âlâ «Skaperen», uansett hva man mener med det. 49- Det fører til kufr å si Abdulqoydur i stedet for Abdulqâdir når det gjøres med vilje. Det samme gjelder å si Abdul‘uzeyz i stedet for Abdul‘azîz, Memo i stedet for Muhammed, Hasso i stedet for Hasan og Ibo i stedet for Ibrâhîm. Noen håndverkere skriver disse velsignede navnene på sko eller tøfler som reklame, fordi det er deres egne navn, og de som kjøper dem, tar dem på føttene og tråkker dermed på dem. Det er å frykte at både de som skriver dem, og de som tråkker på dem, vil miste sin îmân. 50- Å si: «Vi river ned Awliyâenes gravmæler fordi vi frykter at de uvitende skal tro at de er skapere», er kufr. 51- Det er kufr å legge et papir, et teppe eller et bønneteppe som har islamsk skrift eller bare en enkelt bokstav på seg, på gulvet (hvis dette gjøres for å vanære dem). 52- Å si: «Abû Bakr as-Siddîq og ’Umar al-Fârûq (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhumâ) hadde ingen rett til å være khalîfaer», er vantro. 53- Den som blir årsak til at noen, især hans eget barn, blir vantro, blir selv vantro. 54- Det er også vantro å vise respektløshet mot Koranen al-karîm som høres fra en radio eller en høyttaler, selv om lyden som høres, ikke er selve Koranen al-karîm, men magnetiske svingninger.

55- Det er kufr ikke å like en sunnat. Det er kufr ikke å legge vekt på sunnat. 56- Det er fard å begrave de døde i jorden. Den som unndrar seg denne tjenesten fordi han ikke legger noen vekt på den, og som viser til kunnskap og vitenskap og sier: «Å begrave de døde er tilbakestående. Det er bedre å brenne dem slik buddhistene, brahmanene og de kommunistiske vantro gjør», mister sin îmân og blir en murtad. 57- Det er svært stygt og fører til kufr å si: «Bestefar som gir raskt.» (Dette sies vanligvis om avdøde Awliyâ.) 58- Det er vantro å hevde at utukt og sodomi er tillatt. 59- Det er kufr ikke å legge vekt på noe harâm som er meddelt ved Nass (det vil si âyat eller hadîth) eller ved ijmâ‘ (Ashâb al-kirâms og Tâbi‘îns felles praksis eller enstemmige uttalelse, enighet eller konsensus i en sak).

60- Å fortsette å begå store synder og å holde fast ved dem driver en mot vantro. Det er kufr ikke å legge vekt på namâz. 61- Det er vantro å fornekte en av Awliyâ (Allahu ta‘âlâs kjære tjenere) med hjertet eller med tungen, enten denne kjære tjeneren er levende eller død. 62- Det er kufr å nære fiendskap mot Awliyâ og mot de islamske lærde som handler i samsvar med sin kunnskap. 63- Det er vantro å si at Awliyâ har egenskapen ’ismat (syndfrihet). (’Ismat betyr aldri å begå noen synd. Denne egenskapen finnes bare hos Profetene.)

64- Det er kufr å tro at en hendelse har skjedd av seg selv, og å si at dyrene har utviklet seg fra encellede levende vesener til høyerestående vesener og til slutt til mennesker.

«O min Rabb! Jeg ber Deg om en îmân som ikke ender i vantro!» Hadîth ash-sharîf

65- Det er kufr å utføre de vantros tilbedelse som tilbedelse, for eksempel å spille på musikkinstrumenter som orgel eller klokker, som de spiller på i sine kirker, i moskeene, eller å bruke de tingene som Islâm regner som tegn på vantro, når det ikke foreligger noen darûrat (sterk nødvendighet eller tvang). 66- De som forbanner Ashâb al-kirâm, kalles mulhid. En mulhid er vantro. 67- Det er kufr å ære kors, stjerner, solen, kuer eller andre ting, bilder eller skulpturer i den tro at de, eller de som er avbildet i dem, har guddommelige egenskaper, som for eksempel å gjøre eller skape hva de vil, eller å helbrede de syke. 68- Den som baktaler Hadrat Âisha (den som sier at hun var utro), eller som ikke tror at hennes far var en sahâbî, blir vantro. 69- At Îsâ ’alaihis-salâm skal stige ned fra himmelen, er kunnskap som det er nødvendig å kjenne. Den som ikke tror på det, blir vantro. 70- Å kalle en person som fikk det glade budskapet om Jannah i Koranen al-karîm eller i en hadîth ash-sharîf, for vantro, fører til kufr. 71- Det er harâm og synd for en muslimsk kvinne å gå ut med hodet, armene og bena utildekket og å vise dem for menn. Hvis hun ringeakter dette, hvis hun ikke legger vekt på det, mister hun sin îmân og blir vantro. 72- Den som ikke tror at engler og jinner finnes, blir vantro.

73- Hvis en person sier til en muslim: «O vantro!» (eller kaller en muslim frimurer eller kommunist) og mener at denne muslimen er vantro, blir han selv vantro. 74- Profetenes antall er ikke kjent nøyaktig. Å angi et antall for Profetene kan bety å gjøre en som ikke er Profet, til Profet, eller å ikke godta en Profet som Profet. Dette er vantro. For å fornekte én Profet betyr å fornekte alle Profetene. Om dette emnet har de islamske lærde sagt at Profetenes antall er mer enn hundre og tjuefire tusen. En muslim, mann eller kvinne, som med vilje (frivillig, uten å være truet) sier eller gjør noe som de lærde enstemmig har erklært fører til kufr, og som han eller hun vet fører til kufr, mister sin îmân, enten han eller hun sier eller gjør det i alvor eller for spøk, og selv om han eller hun ikke tenker på betydningen av det. Denne personen blir en murtad (frafallen). Thawâbene for de tidligere ibâdatene til den som er blitt murtad, går tapt. Hvis denne murtaden angrer, kommer thawâbene for de tidligere ibâdatene hans ikke tilbake. Hvis han er rik, må han utføre hajj på nytt. Det er ikke nok bare å si Kalima ash-shahâda for å angre. Det er også nødvendig å angre den tingen som førte til frafallet. (Han må gå inn i Islâm gjennom den samme porten som han gikk ut av.) Å være uvitende om disse tingene er ingen unnskyldning, men en stor synd for en muslim. For det er fard for enhver muslim å lære de tingene som det er nødvendig for alle å vite. Îmânen og nikâhen til en person som sier et ord som fører til frafall, ved et uhell, ved en feiltakelse eller ved en tolkning, blir ikke ugyldig. I dette tilfellet er det likevel godt å gjøre tawba og istighfâr, det vil si tajdîd al-îmân (å fornye sin tro).

Slik en vantro blir mu‘min ved å si en kalima at-tawhîd, kan også en mu‘min bli vantro ved å si ett ord. Enhver muslim bør lese den følgende îmân-bønnen hver morgen og kveld og derved gjøre tawba og fornye sin îmân og nikâh:

«Allahumma innî e‘ûzu bike min an ushrika bika shay-an wa ena a‘lamu wa astaghfiru-ke li-mâ lâ-a‘lamu innake ente allâmul-ghuyûb.»

«Allahumma innî urîdu en ujaddidel îmâne wennikâha tejdîden bi-qawli lâ ilâhe illallah Muhammadun rasûlullah.»

Om jeg bare kunne lete og lete og finne Ditt spor,
og gni mitt ansikt i støvet fra Ditt spor.
Måtte Haqq la meg få se Ditt ansikt,
O Muhammed, min sjel lengter etter Deg.
Om det bare ble en velsignet reise, så jeg kunne dra,
og synke ned i sanden på veiene til Kâ‘ba.
Måtte jeg bare én gang se Ditt vakre ansikt i en drøm,
O Muhammed, min sjel lengter etter Deg.
Det er ikke et fnugg av svik igjen i mitt hjerte,
med oppriktighet er jeg gått inn på denne sanne veien,
sammen med Abû Bakr, ’Umar og ’Uthmân,
O Muhammed, min sjel lengter etter Deg.

«Forny deres îmân ved å si Lâ ilâha illallah!» Hadîth ash-sharîf