DE RELIGIØSE PLIKTENE OVERFOR DEN AVDØDE

Hva man skal gjøre når dødens tegn viser seg

Tegnene på at døden nærmer seg, er at føttene blir slappe og lengre, at nesen blir skjev, og at tinningene synker inn. En syk person i denne tilstanden legges på høyre side med ansiktet vendt mot qibla. Det er sunnat å legge ham slik. Det er også tillatt å legge ham på ryggen med føttene mot qibla. Dette er blitt vanlig nå. Men man bør legge noe under hodet hans. Slik blir ansiktet vendt mot qibla. Hvis dette er vanskelig, er det også tillatt å legge ham på den måten som er lettest. Når man gjør telqîn av Kalima at-tawhîd, er det godt også å si «Muhammadun Rasûlullah». Dødens tegn er stivhet (rigor mortis), kulde og forråtnelse. Når døden blir fastslått, noe som også er mulig før disse tegnene (for eksempel ved at pusten har stanset, noe man kan konstatere ved at et speil som holdes foran munnen hans, ikke dugger, og ved at hjertet har stanset, noe man kan konstatere ved pulsen), er det sunnat å lukke øynene hans og binde opp haken hans.

Hva man skal gjøre når dødsfallet har inntruffet

Det er sunnat å lukke øynene hans og binde opp haken hans. Haken bindes opp med et bredt tøystykke som knyttes over hodet. Når man lukker øynene hans, er det sunnat å si: «Bismillah wa ’alâ millat-i Rasûlillah» og å lese den tilhørende bønnen. Før liket blir kaldt, er det sunnat å bøye og strekke fingrene, albuene og knærne og å la armene og bena ligge rette. Slik blir det lett å vaske ham og svøpe ham i likkledet. Før liket blir kaldt, tas klærne av ham, og han dekkes med et lett, bredt laken. Den ene enden av lakenet legges under hodet hans og den andre enden under føttene. Noe (en kniv eller annet av jern) legges på magen hans, over eller under lakenet, for å hindre at liket svulmer opp. Det bør veie mer enn hundre gram. Å vaske, svøpe, be janâza-namâz og begrave den avdøde er fard al-kifâya. Det vil si at når dette er utført av så mange som trengs, er det ikke lenger fard for andre. Det er også tillatt at et barn vasker et lik. Når det ikke finnes kvinner, kan en mann ikke vaske liket av en kvinne. Men når liket er dekket fra hode til fot, kan en slektning av henne, eller en annen hvis hun ikke har slektninger, vikle et tøystykke rundt hånden, stikke hånden inn under dekket og gjøre tayammum på liket. For en død persons awrat er som en levendes awrat. Det er også harâm å røre ved det stedet som det er harâm å se på. Det beste er å lære opp et barn og la det vaske liket. I Hanafî-madhhaben kan en kvinne ikke vaskes eller berøres av sin mann. For nikâhen opphører straks hustruen dør. Det er tillatt for ham å se på henne. I de tre andre madhhabene er det tillatt for mannen å vaske hustruen. I Hanafî-madhhaben er det også tillatt for hustruen å vaske sin mann. For etter at mannen er død, varer nikâhen (ekteskapet) til ‘iddat-perioden (fire måneder og ti dager) er over. Menn kan ikke vaske kvinner, og kvinner kan ikke vaske menn. De skal gjøre tayammum ved å vikle et tøystykke rundt hendene. En mann som gjør tayammum, må ikke se på de bare armene til en kvinne som er nâ-mahram for ham. Hvis hun er hans mahram-slektning, er det ikke nødvendig å vikle tøy rundt hånden. For det er tillatt å se på og røre ved armene og ansiktet til mahram-slektninger. Hvis man bare finner hodet eller halve kroppen av en person (uten hodet), blir den ikke vasket, og man ber ikke janâza-namâz over den. Den begraves slik den er. Hvis man finner mer enn halve kroppen, selv uten hodet, eller halve kroppen med hodet, blir den vasket, og janâza-namâz blir bedt. Det er mustahâb at den som skal vaske et lik, først tar ghusl selv. Det er makrûh at en som er junub, eller en kvinne som har menstruasjon, vasker et lik. Vann som et lik er vasket med, blir mâ al-musta‘mal. Det blir najs, urent. Derfor må de som vasker, passe på at vannet ikke spruter på dem, og vikle et stort klede rundt seg. Når liket er vasket, blir det rent. Ingen andre enn den som vasker og hans/hennes hjelper, får komme inn der vaskingen foregår. De som vasker den døde, må være pålitelige. De skal fortelle om tegn på lykksalighet som de ser på liket, og ikke fortelle om tegn på ulykksalighet. De må ikke avsløre den dødes feil. Den avdødes walî (verge) kan komme inn. Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) ble vasket av Fadl, Abbâs’ sønn, og Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anhum). Usâma (radiy-Allahu ’anh) helte vann, og Abbâs (radiy-Allahu ’anh) gikk inn og ut. Det som påfører en levende smerte, påfører også en død smerte. Derfor vaskes liket ikke med svært kaldt eller svært varmt vann. (Det legges heller ikke i et kjølerom for å hindre at det lukter. For å hindre at det lukter, må man begrave det raskt og ikke la det vente på slektninger som skal komme langveisfra.) Det er ikke tillatt å vaske liket med Zamzam-vann.

«Dø før dere dør. Gjør regnskap med dere selv før dere blir stilt til regnskap!» Hadîth ash-sharîf

Vasking av den avdøde

Først tennes bakhûr, og den bæres tre ganger rundt vaskebenken som røkelse. Den kan også bæres fem ganger. Bakhûr er en plante. Den blandes med spon av aloetre og harpiks av storakstre, blandingen legges på ilden i et kar, og vaskebenken holdes i røyken som stiger opp. Benken som liket vaskes på, skal være så høy som (et gjennomsnittlig menneskes) navle og litt skrånende. Deretter lages det i stand vann som er kokt med blader av sedertre eller med såpeurt og så avkjølt, eller som er tilsatt kamfer, et hvitt, velduftende stoff. Vannet må ikke være svært varmt og skal være salt. Kjølig og salt vann forsinker forråtnelsen. Det er sunnat å gjøre niyyat (ha til hensikt) når man vasker liket. Uten niyyat blir den døde riktignok ren, men fard-plikten faller ikke bort. Liket legges, tildekket, på ryggen eller slik det er lettest, på den røkelsesbehandlede vaskebenken. Det vaskes mens området mellom navlen og knærne er dekket. For den delen av en kvinnes awrat som skal dekkes for andre kvinner, er som den delen av en manns awrat som skal dekkes for andre menn. Det er sunnat å legge liket mot qibla på vaskebenken. Selv om den døde er et barn, får det først abdast. Men i stedet for at det helles vann i munnen og nesen, blir de renset med et tøystykke. Kommer det vann inn i munnen, blir det årsak til at liket råtner fortere. Først vaskes ansiktet. Deretter vaskes armene, hodet, ørene og nakken får masah, og føttene vaskes. Hodet og skjegget vaskes med legestokkrose eller såpe. Deretter vendes liket over på venstre side, og man vasker det ved å helle vann over høyre side. Vannet må renne helt ned til de delene som berører vaskebenken. Slik vaskes det ved at man heller vann tre ganger. Deretter legges det på samme måte på høyre side, og man vasker det ved å helle vann tre ganger over venstre side, fra skulderen til foten. Deretter settes det opp, og magen trykkes lett. Kommer det noe ut, vaskes det bort (det vil si at det fjernes ved å helle vann). Deretter legges det på venstre side, og høyre side vaskes igjen (det vil si at det helles vann fra skulderen til foten). Slik er det vasket i samsvar med sunnaten, det vil si tre ganger. Kommer det ut noe som bryter abdast etter vaskingen, vaskes det ikke på nytt og får heller ikke abdast på nytt. Hår som faller av, legges inn i likkledet. Det er sunnat å begrave også negler, hår og tenner fra en levende person, enten de har falt av eller er klipt, skåret eller trukket ut. Etter vaskingen tørkes liket med et klede på vaskebenken. Kamfer eller en blanding av velduftende ting som kalles hanût, strøs i håret og skjegget. Det er makrûh å bruke safran. Bomull drysset med kamfer legges på sajda-lemmene (som pannen, nesen, knærne, fingrene og tærne). Det er tillatt å legge bomull i munnen, neseborene, ørehullene og på øynene. En som har druknet, vaskes også tre ganger, eller beveges tre ganger i vannet med hensikt om vasking. En som er blitt gjennomvåt av regn, vaskes også.

«Den døde i graven er som en som holder på å drukne; han venter alltid på en bønn fra sin far, sin mor, sine søsken og sine venner.» Hadîth ash-sharîf

Svøping av menn

Det er sunnat at en manns likklede består av tre deler. I Istanbul er det skikk å kjøpe syv meter bomullsstoff (batist) til likklede for menn og åtte meter for kvinner. Bredden er 130–140 centimeter. 1- Izâr: Den går fra hodet til føttene og er mer enn én meter bred. 2- Qamîs (en lang skjorte som en kjortel): Lengden er det dobbelte av lengden fra skuldrene til føttene. Den brettes sammen på midten, og ved bretten skjæres det en rett åpning akkurat stor nok til at hodet kan gå gjennom. Det skjæres ikke ut ermer eller åpning nede. 3- Lifâfa: Den rekker ut over hodet og føttene og er bredere. Endene over hodet og under føttene rynkes sammen og bindes med et tøystykke. Imâm ar-Rabbânî sier at det er bid‘at at likkledet består av mer enn tre deler. Det er godt å røkelsesbehandle hver del av likkledet hver for seg før man legger dem i kisten. Det er nyttig å lage likklær av undertøyet eller klærne til sâlihîn (fromme muslimer) og Awliyâ, eller å legge slike plagg inne i likkledet, eller på den dødes ansikt eller bryst. Først legges lifâfaen i kisten. Deretter bres izâr ut over den. Qamîs legges også i kisten. Deretter bæres bakhûr tre eller fem ganger rundt kisten. Hanût strøs over alle tre delene av likkledet. Når liket er tørket, tas qamîs ut av kisten, føres over hodet på liket og strekkes ned til føttene, den ene halvdelen langs forsiden og den andre halvdelen langs baksiden. Med Basmala legges liket på izâr i kisten. Først legges venstre side og deretter høyre side av izâr over liket. Lifâfaen lukkes på samme måte. Det vil si at den høyre kanten legges over den venstre kanten.

Svøping av kvinner

Det er sunnat at en kvinnes likklede består av fem deler: Qamîs, izâr, lifâfa, khimâr og brystklede. Khimâr er et hodeslør som er omtrent syttifem centimeter langt. Endene henger ned over ansiktet i stedet for å vikles rundt hodet. Brystkledet går fra skuldrene til knærne. Først legges lifâfaen i kisten. Deretter bres izâr ut over den. Qamîs legges også i kisten. Brystkledet legges før eller etter izâr. Når kvinnens qamîs er lukket, deles håret hennes i to, og de to halvdelene legges fra hver side ned over brystet, oppå qamîs. Khimâr legges over håret, og izâr lukkes over det. Brystkledet vikles rundt liket før eller etter izâr. Deretter lukkes lifâfaen. Hode- og fotendene og midten (ved magen) av lifâfaen vikles rundt og bindes med et tøystykke. En stor gutt svøpes som en mann, og en stor jente svøpes som en kvinne. En liten gutt svøpes i én del, og en liten jente i to deler. Et barn som er dødfødt, et foster etter en spontanabort og et menneskelig lem (for eksempel en arm) blir ikke svøpt i likklede; de pakkes inn i et tøystykke og begraves. Kisten skal være laget av tre med svalehalesammenføyninger, uten spiker. Etter en kort bønn, og etter at man har frafalt alle rettigheter man har overfor den avdøde, bæres liket (i kisten) til musallâ (steinbenken som kisten settes på), og (janâza-)namâz blir bedt.

Å besøke graver og lese (eller resitere) Koranen al-karîm

På de siste sidene i boken Shir‘at-ul-islâm står det skrevet at gravbesøk er en sunnat-handling. (Gravene bør besøkes en gang i uken, eller i det minste på Eid-dagene. Et besøk som gir mer thawâb, er et besøk på torsdag, fredag eller lørdag.) Den besøkende tenker på at likene i gravene råtner, og tar lærdom av det. Hver gang ’Uthmân (radiy-Allahu ’anh) gikk forbi en grav, gråt han så bittert at skjegget hans ble vått. (I tillegg til lærdommen for den besøkende) har den avdøde i graven nytte av bønnene som blir bedt for ham. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) pleide å besøke gravene til Sine slektninger og Sine Ashâb (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum). Etter å ha hilst med salâm og bedt bønner setter den besøkende seg med ansiktet mot graven og ryggen mot qibla. Det er de kristnes skikk å gni hendene og ansiktet mot graven eller å kysse jorden på graven. Det er bare tillatt å kysse jorden på en grav hvis den tilhører ens mor eller far.

Hadîth ash-sharîfer erklærer:

«Hvis en person går til graven til en han kjente, og hilser med salâm, kjenner mayyit (den avdøde) ham igjen og besvarer hans salâm.» «Hvis en person sier følgende bønn når han besøker en mu‘mins grav, blir den avdøde befridd fra pine frem til qiyâmat-dagen: Allâhumma innî as’aluka bi-haqqi Muhammadin wa âli Muhammadin an lâ tu‘azziba hâzal-mayyit.» «Hvis en person hver fredag besøker gravene til sine foreldre, eller graven til en av dem, blir hans synder tilgitt, og han har innfridd deres rettigheter.»

Det er bedre å besøke gravene til store personer langt fra hjemstedet vårt når man drar dit i et annet ærend, enn å foreta en lang reise bare for å besøke deres velsignede graver. Men det gir mye thawâb å foreta en lang reise spesielt for å besøke vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Den som besøker (gravene til) Profetene (’alaihimus-salâm) og Awliyâ (’alaihir-rahma), har nytte av deres velsignede sjeler. Hjertet hans blir renset i samme grad som hans kjærlighet og tilknytning til dem. Hvis det blir begått synder ved Awliyâs graver, for eksempel hvis de også besøkes av kvinner som ikke dekker seg til, bør ikke dette være grunn til å slutte å besøke disse velsignede stedene; hvis vi ikke kan hindre slike overtredelser, bør vi avsky dem av hele vårt hjerte. På samme måte er det nødvendig å følge en mu‘mins janâza, selv om det er kvinner der, eller det synges sanger eller ilâhier, eller det holdes taler. Koranen al-karîm bør leses (eller resiteres) ved graven eller et annet sted, og thawâben bør gis i gave til de dødes sjeler, og man bør be for dem. For rahmat og barakat senker seg over et sted der Koranen al-karîm blir lest (eller resitert). Bønner som bes på dette stedet, blir antatt (av Allahu ta‘âlâ).

«Hvis en person hver fredag besøker gravene til sine foreldre, eller graven til en av dem, blir hans synder tilgitt.» Hadîth ash-sharîf

Det står i boken Jilâ-ul-qulûb: En person som kommer til en gravplass, sier stående: «Assalâmu ’alaikum, yâ Ahla dâr-il qawm-il-mu’minîn! Innâ inshâ-Allahu ’an qarîbin bikum lâhiqûn.» Deretter sier han Basmala og resiterer Sûrah Ikhlâs elleve ganger (med Basmala hver gang) og Sûrah Fâtiha én gang (også med Basmala før den). Deretter ber han denne bønnen: «Allâhumma Rabbal-ajsâd-il-bâliyeh, wal-izâmin nâhira-tillatî harajat minad-dunyâ wa hiya bika mu’minatun, edhil ’alaihâ ravhan min ’indika wa salâman minnî.» Han nærmer seg graven fra den avdødes (mayyits) høyre side (gravens qibla-side) og fra fotenden. Han hilser med salâm (det vil si at han sier: «Salâmun ’alaikum»). Stående, på huk eller sittende resiterer han begynnelsen og slutten av Sûrah Baqara, deretter Sûrah Yâsîn og så Sûrahene Tebâraka, Tekâthur, Ikhlâs ash-sharîf og Fâtiha, og gir thawâben han har fått, i gave til mayyit. Det står skrevet i boken Kitâb-ul-fiqh ’alal-madhâhib-il-arba‘a: «Gravbesøk er sunnat for menn, for å ta lærdom av de døde og tenke på âkhirat (det hinsidige). Hver grav, nær eller fjern, kan besøkes. Særlig er det sunnat å reise langt for å besøke sâlih muslimer og walîer (rahima-humullâhu ta‘âlâ). Å besøke Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) velsignede grav er en av de mest verdifulle ibâdatene. Det er også tillatt for eldre kvinner å besøke graver, forutsatt at de er ordentlig tildekket. Under besøket er det ikke tillatt å gjøre tawâf rundt graven, å kysse steinen eller jorden, eller å be den døde om noe han ikke kan gjøre.» Man ber Awliyâ (rahima-humullâhu ta‘âlâ) om shafâ‘at, om at de ber for en og blir et middel til at Allahu ta‘âlâ skjenker en det man ber om.

Denne Sarwar er en slik tjener av vår Rabb
At man i hver farens stund håper på Hans shafâ‘at.
Han er et slikt Sendebud at Han kaller menneskene
Til å tilbe Allah – følg Ham, så sannelig!
Den som gjør det, føler seg trygg og finner ro,
Som en som holder fast i et sterkt tau som aldri ryker.
O Ilâhî, la også over Hans familie og Ashâb
Og over ahl at-taqwâ som følger dem,
Barmhjertighetens skyer alltid strømme,
Så de milde og edle tjenerne kan nå Din barmhjertighet.
O Rabb, så lenge morgenbrisen blåser,
Så lenge moringatreets grener vaier i brisen,
Så lenge karavanelederen med sine søte toner
Fyller kamelene sine med lengsel,
Send barmhjertighetens skyer til Fakhr al-kâinât og Hans familie og Ashâb,
Og til dem som følger dem.
Qasîdat al-Burda

Maqâm al-Ibrâhîm Klippen med det velsignede fotavtrykket til Ibrâhîm ’alaihis-salâm, som Han brukte som stillas og trinnstein da Han bygde Kâ‘ba, og der Han utførte Sin plikt med å kalle menneskene til Allah. Som et mirakel fra Ibrâhîm ’alaihis-salâm steg denne klippen opp og ned til den høyden Han ønsket, som en heis, og hjalp Ham med å bygge bygningen. Maqsûraen som denne velsignede steinen sto i, ble fjernet og revet ned i saudiske Faisals tid, og i stedet ble det satt opp det sekskantede glassmonteret som står der i dag, og overbygningen ble helt fjernet.