LIVET I ÂKHIRAT

Livet i âkhirat begynner med døden

Å dø er ikke å opphøre å eksistere. Det er en hendelse som ikke ødelegger eksistensen. Døden er slutten på sjelens tilknytning til kroppen. Det er sjelens atskillelse fra kroppen. Døden er at mennesket går over fra én tilstand til en annen. Det er å flytte fra ett hjem til et annet. ’Umar ibn Abdul‘azîz (rahmatullahi ’alaih) sa: «Dere er bare skapt for evigheten, for det endeløse! Men dere flytter fra ett hjem til et annet!» Døden er en gave, en velsignelse for den troende. For dem som har synder, er den en ulykke. For de fattige er den en lettelse, og for de rike en pine. Forstanden er en gave fra Allahu ta‘âlâ. Uvitenhet er årsaken til at man går bort fra den rette veien. Mennesket ønsker ikke døden. Men døden er bedre enn fitna. Mennesket liker å leve. Men døden er bedre for det. Ved døden blir den rettskafne troende fri fra denne verdens plager og slit. Ved de grusommes død får land og folk lettelse. At en muslims sjel forlater kroppen, er som når en fange blir befridd fra fengselet. Når en troende er død, ønsker han ikke å vende tilbake til denne verden. Bare martyrene ønsker å vende tilbake til verden for å bli martyrer enda en gang. Verdens godhet er borte. Bare sorgene er tilbake. Derfor er døden en gave for enhver muslim. En persons religion kan bare beskyttes av graven hans. Den første av de æresbevisningene som skal vises de troende, er gleden ved døden. Det eneste som gir den troende ro, er å nå Allahu ta‘âlâ. For enhver troende er døden bedre enn livet. Døden er nyttig også for de vantro.

Om muslimske kvinners død

Hvis en kvinne dør i barsel, under svangerskap, av pest eller av indre lidelser, eller dør en naturlig død uten noen av disse årsakene, og hun har levd et liv der hun aldri viste seg for menn som er nâ-mahram for henne, uten at kroppen hennes var ordentlig dekket (det vil si slik Islâm lærer), og hennes mann er fornøyd med henne, da kommer Jannahs engler i hennes dødsstund, stiller seg opp i rekker foran henne og hilser henne med salâm, med ære og ærbødighet, og sier til henne: «O Allahu ta‘âlâs elskede martyr og tjenerinne! Kom ut, hva gjør du i dette verdslige palasset? Allahu ta‘âlâ er tilfreds med deg, Han har gjort denne sykdommen din til grunn for å tilgi dine synder og har skjenket deg Sin Jannah. Kom og overgi det du har i forvaring (sjelen)!» Når denne kvinnen ser den høye rangen hun skal oppnå, ønsker hun å overgi sin sjel. Men hun ser seg omkring og sier: «Måtte Allahu ta‘âlâ være barmhjertig mot mine venner og tilgi dem, så vil jeg overgi min sjel.» Englene legger frem hennes bønn for Janâb al-Haqq. Da manifesterer Allahu ta‘âlâs Ord seg og sier: «For Min Storhets skyld har Jeg antatt alle bønnene til denne Min slave.» Så bringer englene henne det gledelige budskapet. Deretter kommer dødsengelen sammen med hundre og tjue barmhjertighetsengler. Nûr fra ansiktene deres når opp til Arsh, de bærer kroner på hodet, de er kledd i drakter av nûr og har gulltresko på føttene, og de har grønne vinger.

Med Jannahs frukter i hendene og med duft som av moskus kommer de ned, hilser med salâm med dyp ærbødighet og vennlighet og sier: «Khallâq al-âlam (Skaperen av alle vesener) sender deg Sin salâm, skjenker deg Jannah, gjør deg til nabo til Sin elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm og til følgesvenn for Hadrat Âisha.»

Kvinnen med îmân hører det som blir sagt til henne, sløret foran øynene hennes åpner seg, og hun ser kvinnene med îmân og dem som blir pint for sine synder. Da bønnfaller hun: «Tilgi dem deres synder, min Rabb!» Da kommer en røst fra Janâb al-izzat og sier: «O Min jâriya! Jeg har oppfylt alle dine ønsker. Overgi nå det du har i forvaring; Min Habîbs hustru og datter venter på deg.» Så snart hun hører denne røsten, skjelver sjelen hennes, føttene rykker, og hun svetter. Når hun er i ferd med å overgi livet, kommer to engler. Hver av dem holder en stokk av ild i hånden, og de stiller seg ved hennes side, den ene til høyre og den andre til venstre for henne. I mellomtiden kommer den forbannede shaytan løpende og sier: «Riktignok har vi ikke noe å vinne på denne, men la meg nå se!» Han kommer frem med en skål av juveler med iskaldt vann i og viser henne vannet. Da englene ser dette onde vesenet, slår de med stokkene i hendene, knuser skålen han holder, og jager ham bort. Den muslimske kvinnen ser dette og ler. Deretter gir houriene (Jannahs tjenestepiker) henne drikk fra Kawthar i begre av juveler, og hun drikker. Så deilig er Jannahs drikk at sjelen hennes hopper og klamrer seg til begeret, og dødsengelen tar sjelen hennes fra begeret. Englene roper til hverandre og sier: «Innâ lillâhi wa innâ ilaihi râji‘ûn (Sannelig, vi tilhører Allah, og til Ham skal vi sannelig vende tilbake)!» Og de tar sjelen med opp gjennom himlene som på en rundreise, fører den til Jannah og viser den hennes plass der, og bringer den straks tilbake og plasserer den ved hodeenden av den avdøde. Når de tar av henne klærne og løsner håret hennes, kommer sjelen straks til hodeenden av liket og sier: «O du som vasker! Behandle det varsomt! For det har fått et dødelig sår av Azrâîls klør. Og min kropp har lidd svært mye og er blitt rystet.» Når kroppen er brakt til vaskebenken, kommer sjelen igjen og sier: «Gjør ikke vannet for varmt! Min kropp er svært svak. Befri meg raskt fra hendene deres, så jeg kan få ro!» Når liket er vasket og svøpt i likkledet, venter sjelen en stund, roper igjen og sier: «Dette er siste gang jeg ser denne verden. La meg se mine slektninger, og la dem se meg og ta lærdom av det. Siden også de snart skal dø, slik som jeg, skal de ikke gråte og jamre etter meg. La dem ikke glemme meg, og la dem alltid minnes meg ved å lese (eller resitere) Qur’ân al-karîm (og sende thawâb for denne gode gjerningen til min sjel). La dem ikke krangle seg imellom om det jeg etterlater meg, så jeg ikke blir pint i graven. La dem også minnes meg på fredager og på Eid-dagene.»

Når kisten med liket er satt på (benken som kalles) musallâ (for janâza-namâz), roper sjelen igjen: «Lev vel, o min(e) sønn(er) og datter(e), min mor og min far! Det finnes ingen atskillelsens dag som denne. Vi får ikke se hverandre igjen før på qiyâmat-dagen. Farvel til dere, o dere som feller tårer etter meg!»

Når namâzen er bedt og kisten er løftet opp på skuldrene, roper sjelen hennes igjen og sier: «Bær meg langsomt! Hvis hensikten deres er (å få) thawâb, så påfør meg ikke plage! La meg bringe tilfredshet fra dere til Allahu ta‘âlâ!»

Når kisten er satt ned ved graven, roper sjelen hennes igjen og sier: «Se min tilstand, og ta lærdom av den! Nå legger dere meg på et mørkt sted og går. Jeg blir igjen alene med mine ’amal (det vil si mine gjerninger i verden). Se disse øyeblikkene, og la dere ikke bedra av denne troløse, løgnaktige verdens list!»

«Arbeid for denne verden så mye som den tiden dere skal bli her, og arbeid for âkhirat så mye som den tiden dere skal bli der!» Hadîth ash-sharîf

Når liket legges ned i graven, tar sjelen plass ved hodeenden. Man må aldri forlate en avdød i graven uten telqîn (innprenting). [Det er sunnat at en sâlih muslim utfører telqîn etter begravelsen. Wahhâbîene tror ikke at det er sunnat å gi telqîn. De sier at det er bid‘at. De sier at den døde ikke hører og ikke kan oppfatte noe. De lærde fra Ahl as-Sunna (rahima-humullâhu ta‘âlâ) har skrevet forskjellige bøker og bevist at det er sunnat å gi telqîn. En av disse verdifulle bøkene er Nûr al-yaqîn fî mebhas-at-telqîn, skrevet av Mustafâ ibn Ibrâhîm Siyâmî (rahima-hullâhu ta‘âlâ).] Ved Allahu ta‘âlâs befaling våkner den døde i graven som om hun våknet av søvn, og ser at hun er på et mørkt sted. Hun roper på sin tjener eller tjenerinne eller den som alltid hjalp henne i verden, og sier: «Hent meg et lys!» Det kommer ikke noe svar, ikke en lyd eller en stemme. Graven revner, og de to spørreenglene (som heter Munkar og Nakîr) viser seg. Ut av munnen deres kommer rasende flammer, og ut av neseborene deres kommer svart røyk. I denne tilstanden kommer de nær henne og spør: «Man Rabbuka wa mâ dînuka wa man nabiyyuka (det vil si: Hvem er din Rabb, hvilken er din religion, og hvem er din Profet)?» Hvis hun svarer riktig på disse spørsmålene, gir englene henne det glade budskapet om Haqq ta‘âlâs barmhjertighet mot henne og går. I samme øyeblikk åpner det seg et vindu på høyre side av graven, og en person med et ansikt lyst som fullmånen kommer ut og frem til henne. Denne kvinnen med îmân ser på ham og blir glad. Hun spør: «Hvem er du?» Svaret kommer: «Jeg er skapt av din tålmodighet og din shukr (takknemlighet) i verden. Jeg skal være din følgesvenn frem til qiyâmat-dagen.»

Om den vantros død

Når en vantro eller en murtad (frafallen), en tåpe som ikke finner behag i Islâm og kaller Koranen al-karîm for «ørkenlov», som er så blottet for kunnskap og moral at han kaller Muhammed ’alaihis-salâm – det høyeste og mest ærefulle av alle mennesker og Profetenes Mester – for «kamelgjeter» (måtte Allahu ta‘âlâ bevare oss mot en så uverdig handling), som synker så lavt at han sier at religionene er unødvendige, fordi han ikke kan forene Islâm – grunnpilaren for samfunnets fred og lykke, kilden til kunnskap, moral, renslighet, helse og rettferdighet, og lyset for all sivilisasjon – med de smålige målestokkene i sitt sjelløse, stinkende hode, som ikke er annet enn en kasse med kadavre, og som har overlatt tøylene til sin egen nafs, skal dø, blir sløret tatt bort fra øynene hans. Jannah blir vist ham. En vakker engel sier til ham: «O vantro! O du nedrige, som kaller muslimene ‘bakstreverske’, og kaller dem som jager etter sine lyster og tramper på moralske prinsipper, for ‘opplyste og progressive’! Du har vært på feil vei. Du har ikke funnet behag i Islâm, den sanne religionen. De som tror på og respekterer den kunnskapen som Muhammed ’alaihis-salâm brakte fra Allahu ta‘âlâ, skal komme inn i denne Jannah.» Han ser velsignelsene i Jannah. Og Jannahs hourier sier: «De som har îmân, blir reddet fra Allahu ta‘âlâs pine.» Litt etter viser shaytan seg i skikkelse av en prest og sier: «O du, sønn av den og den! De som kom, har løyet. Alle de velsignelsene du så, skal bli dine.» Så blir Jahannam vist ham. Der er det fjell av ild og skorpioner og skolopendere så store som muldyr. Han ser de pinslene som er nevnt i hadîth ash-sharîfene. Pinselsenglene i Jahannam, som kalles Zabânî, slår med stokker av ild. Flammer kommer ut av munnen deres. De er høye som minareter, og tennene deres er som oksehorn. De roper som torden. Den vantro skjelver av stemmene deres og vender ansiktet mot shaytan. Shaytan blir så redd at han ikke holder stand, men flykter. Englene griper shaytan og slår ham i bakken. De kommer til den vantro og sier til ham: «O du Islâms fiende! I verden trodde du ikke på Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Og nå trodde du ikke på englene, men lot deg igjen bedra av den forbannede shaytan.»

De legger lenker av ild om halsen hans, bøyer føttene hans over hodet hans, stikker hans høyre hånd inn i hans venstre side og hans venstre hånd inn i hans høyre side og trekker dem ut igjen gjennom ryggen. Det finnes en âyat al-karîma som forteller om denne tilstanden.1 Han skriker og roper på sine smigrere i verden. Zabânîene svarer ham: «O vantro, o tåpe som spottet muslimene! Tiden for å trygle er forbi. Nå blir îmân ikke lenger godtatt, og bønn blir ikke lenger godtatt. Tiden er kommet for at du skal lide straffen for din vantro.» De trekker tungen hans ut gjennom nakken. De river ut øynene hans. Med mange slags svært bitre pinsler tar de hans avskyelige sjel og kaster den i Jahannam.

Måtte Allahu ta‘âlâ la oss overgi vår sjel i Muhammed ’alaihis-salâms religion og med den troslæren som står skrevet i bøkene til de lærde fra Ahl as-Sunna, som har overbrakt den opphøyde Profetens religion korrekt til oss! Âmîn.

Alle mu‘minene, både de syndige og de syndfrie, skal oppleve utspørringen i graven. De av dem som ikke får tilgivelse for sine synder, og alle de vantro, skal også få pine i graven. De som bærer sladder mellom muslimer, og de som stenker urin på seg selv på toalettet, skal få pine i graven. (Pinen i graven rammer ikke bare sjelen, men både sjelen og kroppen [det vil si også fysisk]. Man må ikke forsøke å løse med forstanden det som forstanden ikke når frem til.)

Hvis denne personen døde uten îmân (det vil si som vantro), lider han (eller hun) hard pine frem til mahshar (det vil si dommens dag) (og deretter evig i Jahannam).

«Menneskene sover. Når de dør, våkner de.» Hadîth ash-sharîf

Vi makter ikke å uttrykke Ditt sanne verd,
Derfor er det bedre for oss å tie enn å prise.
Vit at vår Mester, Profeten, er som en sol,
Profetenes stjerner får sitt lys fra Ham.
Allah skapte Ham og smykket Ham med akhlâq,
Han prydet Ham med godt sinnelag og et smilende ansikt,
Fin og yndig er Han skapt, som roser og blomster,
Strålende og ærefull som fullmånen.
Uopphørlig som tiden er denne Nabîs iver og godhet,
Mot Hans gavmildhet er havene bare dråper.
Duften av den jorden som omfavner Hans velsignede legeme,
Tro meg, er herligere enn moskus og ambra.
Lykkelige er de som har luktet og kysset denne jorden,
Og som har fylt sitt bryst med den velsignede duften.
Han er Mesteren over alle mennesker, arabere eller ikke,
Og Han er hele verdens ære.
Han forbyr det onde og påbyr det gode,
Hans påbud og forbud er guddommelige befalinger.
Qasîdat al-Burda