Å FASTE

Fastens farder

Fasten har tre farder: 1- Niyyat (å ha til hensikt). 2- Å gjøre niyyat innenfor tidsrommet for niyyat, det vil si mellom dets første og siste tidspunkt. 3- Å avholde seg fra det som bryter fasten, fra daggry (fajr as-sâdiq) til solnedgang (det vil si innenfor den shar‘î-dagen, dagen slik Islâm definerer den).

De lærde i de fire madhhabene sier enstemmig at fasten begynner når hvitheten som kalles fajr as-sâdiq, begynner på et punkt på den synlige horisonten. Det står i boken Multaqâ: «Faste er ikke å spise, drikke eller ha samleie fra daggry til solnedgang. For en faste i Ramadân-måneden er det også fard å gjøre niyyat med hjertet, (når som helst) innenfor tidsrommet fra solnedgang dagen før til tidspunktet for Dahwa al-kubrâ1 på den dagen man skal faste. Har man ikke spist eller drukket noe før dahwa, gjør man niyyat og faster. Å gjøre niyyat etter dahwa er ikke gyldig. Når man gjør niyyat før daggry, sier man: ‘Jeg har gjort niyyat om å faste i morgen.’ Når man gjør niyyat etter daggry, sier man: ‘Jeg har gjort niyyat om å faste i dag.’ Slik er også tidspunktet for niyyat for en løftefaste som er lovet for en bestemt dag, og for en nâfila-faste (frivillig faste). Det er nødvendig å gjøre niyyat for hver enkelt dag.»

Hva som bryter fasten

I Ramadân-måneden, når man vet at man faster, og når man har hatt til hensikt å faste før fajr, bryter man fasten ved å spise eller drikke noe nyttig, det vil si ved å føre gjennom munnen ned i magen noe som det er vanlig å innta som næring eller medisin, eller et rusende eller berusende stoff, eller ved å ha samleie, enten aktivt eller passivt, og da blir qadâ og kaffârat nødvendig.2 Ifølge denne definisjonen bryter røyking fasten og gjør både qadâ og kaffârat nødvendig. For de faste og flytende partiklene i røyken går ned i magen sammen med spyttet. Hvis man, etter ting som kopping og baktalelse, som det er allment kjent at ikke bryter fasten, med vilje spiser noe fordi man tror at fasten allerede er brutt, blir fasten brutt denne gangen, og qadâ og kaffârat blir nødvendig. Hvis en person som ikke har gjort niyyat før daggry i Ramadân, gjør noe som bryter fasten før dahwa, er både qadâ og kaffârat nødvendig ifølge de to imâmene. For han lot muligheten til å gjøre niyyat og faste gå fra seg mens han hadde den. Men ifølge Imâm al-a‘zam er bare qadâ nødvendig. Hvis denne personen spiser og drikker etter dahwa-tiden, er kaffârat ikke nødvendig ifølge alle tre imâmene. Straffen kaffârat er gjengjeldelsen for å krenke æren og verdigheten til den velsignede måneden Ramadân. Ifølge Imâm al-a‘zam er det straffen for med vilje å bryte en Ramadân-faste som er sahîh ifølge alle de fire madhhabene. Fordi det i Shâfi‘î-madhhaben er en betingelse å gjøre niyyat før daggry, gjør en hanafî som med vilje i løpet av dagen bryter en faste som han ikke har gjort niyyat for før daggry, eller som blir tvunget til å bryte den eller bryter den på grunn av en gyldig unnskyldning, ikke kaffârat ifølge Imâm al-a‘zam. Når man bryter en qadâ-faste, en løftefaste eller en nâfila-faste, gjør man ikke kaffârat. Hvis en person som på én dag i Ramadân har gjort noe som bare krever qadâ, med vilje gjør det samme på en annen dag, er det også nødvendig for ham å gjøre kaffârat.

«Når Ramadân-måneden kommer, åpnes Jannahs porter, Jahannams porter lukkes, og shaytanene blir bundet.» Hadîth ash-sharîf

Hvis fasten blir brutt ved en feiltakelse, for eksempel hvis det kommer vann ned i halsen mens man tar abdast, eller hvis man blir tvunget til å bryte fasten, hvis man tar et klyster, hvis man trekker flytende medisin, lotion eller røyk (røyken fra en sigarett som en annen røyker) opp i nesen, eller røyken av aloetre som er brent sammen med ambra, hvis man drypper medisin i øret, hvis medisin som er lagt på et sår i huden, trenger inn (eller hvis man sprøyter inn medisin med sprøyte), hvis man svelger noe som verken er medisin eller næring, som et stykke papir, en stein, en metallbit, bomull, gress eller et korn av ukokt ris, hirse eller linser, hvis man med vilje kaster opp en munnfull, hvis man med en blødende tann svelger bare blodet eller blod som er blandet med like mye spytt, hvis man spiser uten å vite at det har blitt daggry, eller bryter fasten i den tro at solen har gått ned, hvis man har glemt at man faster og begynt å spise, og så fortsetter å spise med vilje i den tro at fasten er brutt, hvis noen heller vann i munnen på en eller har samleie med en mens man sover, hvis man faster uten å gjøre niyyat, eller ikke gjør niyyat før morgenen i Ramadân og så, selv om man gjør niyyat etter daggry, ikke faster etter dahwa – i alle disse tilfellene er fasten brutt, og det er nødvendig å gjøre bare én dags qadâ for hver dag etter Eid. Kaffârat er ikke nødvendig. Hvis regn eller snø kommer ned i halsen, bryter det både fasten og namâz. Det er nødvendig å gjøre qadâ. Hvis man blir junub ved å omfavne, klemme og kysse, er fasten brutt, og qadâ blir nødvendig. Men den brytes ikke hvis man ikke blir junub. Hvis man med vilje svelger noe som er blitt igjen mellom tennene fra natten før, bryter det fasten dersom det er så stort som en kikert, og qadâ blir nødvendig. Men det bryter ikke fasten hvis det er mindre enn en kikert.

Hvis en person som har glemt at han faster og spist noe, igjen spiser eller drikker noe etter at han har husket at han faster, selv om han vet at det ikke bryter fasten å glemme seg og spise, brytes fasten hans, og det blir nødvendig å gjøre både qadâ og kaffârat.

Det står skrevet i Multaqâ og i alle andre bøker: «Hvis medisin som er lagt på et sår på hodet eller kroppen, trenger inn til hjernen eller fordøyelseskanalen, er fasten brutt, og bare qadâ blir nødvendig.» I kommentaren til Multaqâ står det skrevet: «Imâm al-a‘zam sier at fasten brytes når næring trenger inn gjennom et sår. Men de to imâmene sier at den ikke brytes, fordi fasten bare brytes når noe trenger inn gjennom kroppens naturlige åpninger.» Tahtâwî forklarer dette svært godt i sin kommentar til Marâqil-falâh. Han sier: «Hvis man vet at den flytende eller faste medisinen som er lagt på et sår på hodet eller kroppen, har trengt inn til hjernen eller fordøyelseskanalen, er fasten brutt. Hvis det ikke er godt kjent at den har trengt inn, er fasten brutt ifølge Imâm al-a‘zam dersom medisinen er flytende. Men de to imâmene sa at den ikke brytes når det ikke er godt kjent at medisinen har trengt inn. Alle tre imâmene var enige om at fasten ikke brytes dersom medisinen som det ikke er godt kjent at har trengt inn, er fast.» Av dette forstår man at alle tre imâmene har sagt at medisin som det er godt kjent at har trengt inn, bryter fasten, enten den er flytende eller fast. Av dette forstår man også at enhver vaksine eller medisinsk injeksjon som settes med sprøyte under huden eller i musklene på armer, bein eller andre steder, bryter fasten.

Hva som ikke bryter fasten

Hvis man i Ramadân ash-sharîf, eller under en qadâ-, kaffârat-, løfte- eller nâfila-faste, glemmer at man faster og spiser, drikker eller har samleie, eller får sædavgang i søvne mens man faster, eller får ufrivillig sædavgang ved å se (på noe) mens man er våken, hvis man smører seg med jodtinktur eller olje eller bruker kohl (selv om fargen eller lukten av dem merkes i spyttet eller urinen), eller hvis man kysser med begjær, baktaler, lar seg koppe, ufrivillig kaster opp en munnfull eller med vilje kaster opp litt, eller hvis det kommer vann i øret, eller støv, røyk eller en flue ufrivillig kommer ned i halsen gjennom munnen eller nesen (eller hvis man får kunstig luft gjennom en oksygenslange, eller hvis man ikke kan unngå at røyken fra andres sigaretter kommer inn i munnen og nesen), eller hvis man etter å ha skylt munnen svelger fuktigheten som er igjen i munnen, sammen med spyttet, eller hvis man legger medisin i øyet eller i et tannhull, selv om man kjenner smaken av den i halsen – i ingen av disse tilfellene brytes fasten.

Forfatteren av boken Bahr-ur-râiq (rahmatullahi ta‘âlâ ’alaih) sier: «Munnen regnes noen ganger som en indre del av kroppen. Derfor brytes ikke fasten hvis en fastende person svelger spyttet sitt. Det er som når urenhet inne i kroppen går fra magen til tarmene. Blod som kommer fra et sår i munnen, fra en tanntrekking eller fra stedet der det er satt en sprøyte, eller blod som kommer fra magen opp i munnen, bryter verken abdast eller fasten. Når man spytter ut eller svelger dette blodet, brytes de heller ikke dersom spyttet er mer enn blodet, det vil si dersom det er gult av farge. Det er det samme når andre ting kommer fra magen opp i munnen; da brytes verken abdast eller fasten. Hvis en munnfull (kommer opp i munnen og) går ut av munnen, brytes begge. Munnens indre regnes noen ganger som en ytre del av kroppen. Fasten brytes ikke når man tar vann i munnen.» Det samme står også skrevet i Jawhara. Av dette ser man at når en tann trekkes ut og det kommer mye blod, brytes ikke fasten når man spytter det ut. Når man ikke faster, brytes ikke abdasten når man svelger det. Hvis blodet er mindre enn spyttet, brytes ingen av dem i noe tilfelle.

Det står i Fatâwâyi Hindiyya: «Å ta klyster (lavement) eller å dryppe olje i øret bryter fasten, men gjør ikke kaffârat nødvendig. Å sprøyte vann eller olje inn i penis bryter ikke fasten, selv om væsken når frem til blæren. Men væske som sprøytes inn i kvinnens skjede, bryter kvinnens faste. Å føre en våt eller oljet finger inn i endetarmen eller skjeden bryter fasten. En tørr finger (som føres inn i endetarmen eller skjeden) bryter den ikke. Vann som uforvarende kommer inn i endetarmen når man vasker seg etter avføring, bryter fasten.» Handlinger som å smake på maten (mens man lager den) uten å svelge den, å tygge ren mastiks, det vil si tyggegummi i naturlig tilstand, å klemme og kysse når det er fare for å bli junub, og å ta et bad for å kjøle seg ned, bryter ikke fasten, men de er likevel tanzîhî makrûh. Å bruke kohl eller smøre olje i barten og å lukte på blomster, moskus eller lotion bryter ikke fasten, og det er heller ikke makrûh. Kohl (på øynene) og olje (i barten) er makrûh når de er ment som pynt, og det samme gjelder å bære blomster festet på kragen eller i hånden. Å lukte på støvete eller røykfylte ting eller å tygge tyggegummi med tilsetninger, som sukker o.l., bryter fasten. Bruk av (tannbørstepinnen som kalles) miswâk og kopping er ikke makrûh.

Hvis en person med vilje bryter (før solnedgang) en faste i Ramadân som han har gjort niyyat for før imsâk-tiden, må han gjøre både kaffârat og qadâ.

Å bryte en nâfila-faste eller en qadâ-faste krever ikke kaffârat.

For kaffârat faster man i 60 dager i strekk, utenom Ramadân-dagene og de fem dagene da det er harâm å faste. I tillegg faster man med hensikt om qadâ like mange dager som det antall dager man har brutt fasten (før tiden). (Det er harâm å faste på den første dagen av Ramadân-Eid og på noen av de fire dagene av Qurbani-Eid.) En person som ikke er i stand til dette, gir seksti fattige mat to ganger på én dag, eller én fattig person mat to ganger daglig i seksti dager. Eller han gir hver av dem eiendom av samme verdi som det som betales i fitra. For å gjøre qadâ av én dags faste faster man én dag. En form for faste som aldri er tillatt, er en som holdes med en niyyat som denne: «Jeg gjør niyyat om å faste hvis måneden (vi er i) er Ramadân; hvis ikke, er jeg uten niyyat.» De som begynner Ramadân-fasten, ikke ved å se nymånen på himmelen, men etter kalendere som er utarbeidet på forhånd, må faste to dager med hensikt om qadâ etter Ramadân-Eid. Hvordan man beregner den første dagen i Ramadân, er forklart utførlig i det tiende kapitlet av fjerde hefte av Endless Bliss.

Ibn Âbidîn (rahima-hullâhu ta‘âlâ) sier: «I overskyet vær bør man ikke gjøre iftâr (fasten bør ikke brytes) før man er overbevist om at solen har gått ned, selv om azân (som kunngjør tiden for kveldsnamâz [og iftâr]) er blitt ropt. Når man gjør iftâr før (tidspunktet som kalles) ishtibâk-un-nujûm, det vil si før de fleste stjernene viser seg på himmelen, har man utført den mustahâb-handlingen som kalles ‘ta‘jîl’ (som betyr å skynde seg med iftâr). Når man på et bestemt sted ser solnedgangen og gjør iftâr, bør en person som befinner seg på et høyt sted, for eksempel en som er i en minaret, ikke gjøre iftâr før han vet at solen har gått ned for ham. Det samme gjelder morgennamâz og sahûr.»

«Fasten er et skjold som beskytter mu‘minen mot Jahannam.» Hadîth ash-sharîf

O Du, profetenes overhode,
O Du, walîenes veileder,
Profet for verdenene,
Ahlan wa sahlan merhabâ.
Du er sjelenes elskede,
Du er hjertenes påbud,
Sultanen over de to verdener,
Ahlan wa sahlan merhabâ.
Du er Haqqs elskede,
La oss ikke stå utenfor Din shafâ‘at,
Ahmad Muhammed Mustafâ,
Ahlan wa sahlan merhabâ.
Yunûs sier det sanne ord,
Ved Din terskel legger han sitt ansikt,
På mahshar-dagen venter han på oss,
Ahlan wa sahlan merhabâ.