GLEDELIGE BUDSKAP

Uvitenhetens tidsalder

Før vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), ble født, lå hele verden i et forferdelig åndelig zulmat, mørke. Menneskene var sunket ned i grenseløs forvillelse. Religionene som Allahu ta‘âlâ hadde åpenbart, var glemt; i stedet for de guddommelige budene hadde menneskenes egne ideer og tanker inntatt plassen. Alle skapninger led under menneskenes villskap og grusomhet.

Hos alle verdens folk var Allahu ta‘âlâ glemt; troen på Tawhîd (Allahs enhet), som er kilden til sinnsro, lykksalighet og glede, var forsvunnet. Stormen av kufr (vantro) hadde revet îmân (troen) ut av hjertene. I stedet for troen på Allahu ta‘âlâ hadde tilbedelse av avguder slått rot i hjertene.

Den religionen som Hadrat Mûsâ brakte, var glemt; Tawrât var forfalsket. Isrâels sønner lå i strid med hverandre. Nasrâniyyat, den opprinnelige religionen som Îsâ ’alaihis-salâm brakte, var også fullstendig forvrengt og hadde ikke lenger noe med religion å gjøre. Treenigheten, det vil si ideen om tre guder, var blitt godtatt. Den opprinnelige Injîl var gått tapt; prestene hadde forandret den etter eget forgodtbefinnende. Ingen av de to bøkene var lenger Allahu ta‘âlâs kalâm (ord). I Egypt rådet den forfalskede Tawrât; i Østromerriket var det den forvrengte Nasrâniyyat, det vil si kristendommen. I Iran tilba man ilden; ildtilbedernes ild hadde ikke vært slukket på tusen år. Oppdiktede religioner som konfucianisme i Kina og buddhisme i India hersket.

Folket i Arabia var enda mer forvirret og på villspor. De hadde plassert tre hundre og seksti avguder i Kâ‘ba al-mu‘azzama, som Allahu ta‘âlâ tillegger så stor verdi. Kâ‘ba al-mu‘azzama var en avbildning, i samme størrelse, av Bayt al-Ma‘mûr, som englene besøker i Arsh. Den som viste Kâ‘ba vanære, hadde Allahu ta‘âlâ tilintetgjort i løpet av kort tid.

Jurhum-stammen hadde gått for langt i utukt og hor. Deres hersker, som så deres respektløse og lave oppførsel, advarte dem: «O Jurhum-folk! Vis aktelse for Allahu ta‘âlâs Haram ash-sharîf og dets trygghet, og kom til dere selv! Dere vet hva som hendte med ummatene til Profetene Hûd, Sâlih og Shu‘ayb (’alaihimus-salâm), som kom før dere, og hvordan disse ummatene ble tilintetgjort. Påby hverandre det gode og hold hverandre tilbake fra det onde. La dere ikke narre av deres forgjengelige makt. Vokt dere for å vende dere bort fra Haqq og for å begå urett i Mekka. For urett fører menneskene i fordervelse. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at det aldri har vært et folk som bodde her, begikk urett og vendte seg bort fra Haqq, uten at Allahu ta‘âlâ utryddet dem og satte et annet folk i deres sted. For det mekkanske folket, som fortsetter i sin forvillelse og vender seg bort fra Haqq, finnes det ikke noe varig opphold her. Dere vet hva som hendte med folkene Tasm, Jadis og Amâliqa, som bodde i denne regionen før dere, som levde lenger enn dere, var mektigere enn dere og var flere og rikere enn dere. At de ringeaktet Haram ash-sharîf, vendte seg bort fra Haqq og undertrykte menneskene, førte til at de ble drevet bort fra dette velsignede stedet. Dere må ha sett og hørt at Allahu ta‘âlâ drev noen av dem bort ved å sende små maur over dem, noen ved hungersnød og noen ved sverdet!»

Men de lyttet ikke. Til slutt gjorde Allahu ta‘âlâ også dem elendige på grunn av deres forvillelse … I en slik tid flommet kufr (vantro) over i det velsignede Mekka, universets midtpunkt, og Baitullah ble fylt med hundrevis av avguder som Lât, Uzzâ og Manât. Grusomheten nådde sitt høyeste, og umoral ble regnet som noe å være stolt av. Arabia befant seg religiøst, åndelig, sosialt og politisk i et utbredt mørke, i full uvitenhet, utskeielse, overmot og forvillelse. I denne tiden, som ble kalt uvitenhetens tidsalder, levde folk for det meste et nomadeliv, og de var delt i stammer. Uvitenhetens tidsalder var en tid full av zulmat (mørke). De arabiske stammene, som lå i stadig strid med hverandre, betraktet raid og plyndring som sitt levebrød. Det fantes heller ingen politisk eller sosial orden i Arabia, som besto av stammer der undertrykkelse og plyndring var utbredt. Dessuten hadde alkohol, pengespill, utukt, tyveri, grusomhet, løgn og all slags umoral bredt seg uhemmet. Undertrykkelse var det mest nådeløse og grufulle redskapet de sterke brukte mot de svake. Kvinner ble kjøpt og solgt som om de var simple varer. Noen betraktet fødselen av en datter som en ulykke og en skam. Denne fryktelige oppfatningen gikk så langt at de la små piker levende ned i groper de hadde gravd i sanden, dekket dem med jord og overlot dem til døden, uten å bry seg om at de klamret seg til halsen deres og ropte: «Pappa! Pappa!» De kjente ikke det minste stikk i samvittigheten over disse handlingene; de betraktet dem tvert imot som heltemot. Kort sagt syntes gode egenskaper som medfølelse, barmhjertighet, godhet og rettferdighet å være forsvunnet blant datidens mennesker.

«Jeg bringer dere det gledelige budskap om en Rasûl ved navn Ahmad, som skal komme etter meg.» Îsâ ’alaihis-salâm

Men i denne tiden var det noe bemerkelsesverdig blant araberne: litteratur, veltalenhet og språklig klarhet hadde vunnet stor anseelse og nådd sitt høydepunkt. De la stor vekt på diktere og diktning og betraktet det som en stor kilde til stolthet. En dyktig dikter skaffet både seg selv og sin stamme anseelse. På bestemte tider holdt de markeder og arrangerte dikt- og talekonkurranser. Diktene og talene til dem som vant, ble hengt opp på Kâ‘bas vegger. De syv mest berømte diktene som ble hengt opp på Kâ‘bas vegger i Jâhiliyya-tiden, ble kalt «Muallaqatu’s Seb‘a», det vil si «de syv opphengte».

På den tiden var folket i Arabia også splittet i trosspørsmål. Noen var helt uten tro og godtok ingenting utover livet i denne verden. Noen trodde på Allahu ta‘âlâ og på âkhirat-dagen (Dommedagen), men godtok ikke at en Profet kunne komme fra menneskene. Noen trodde på Allahu ta‘âlâ, men trodde ikke på âkhirat (det hinsidige). En annen stor del av dem betraktet avgudene som Allahu ta‘âlâs partnere og tilba dem. Hver avgudsdyrker hadde en avgud i sitt hjem.

Verden lå i et så dypt mørke at menneskene hadde sluttet å tro på og tilbe Allahu ta‘âlâ, Skaperen av alt. I sin forvirring tilba de naturfenomenene og de ting Allahu ta‘âlâ har skapt, fremfor alt avgudene de selv hadde hugget ut av stein og tre, som guder.

Foruten disse fantes det mu‘min-mennesker med rett îmân (tro), som fulgte den religionen Hadrat Ibrâhîm forkynte, og som ble kalt «Hanîf». De trodde på Allahu ta‘âlâ og holdt seg borte fra avgudene. Vår Mester, Profetens far Abdullah, Hans bestefar Abdulmuttalib, Hans mor og noen andre fulgte Hadrat Ibrâhîms religion.

Bortsett fra de hanîf-troende mu‘minene var alle de andre gruppene på feil vei og i stort mørke.

Zulumât og Âb al-hayat (livets eliksir)

Abû Mujâhid Enver ibn Nazif rahmatullahi ’alaih sa: «Âb al-hayat finnes i zulumât.» Âb al-hayat er livets vann, som gjør den som drikker det, udødelig, og zulumât betyr mørke. Det antas at dette vannet finnes i urørte skoger, blant ville dyr, i bekmørke, dypt inne i skogen.

Det er nesten umulig å nå frem til dette vannet. Det fortelles at den som overvinner disse vanskelige hindringene og når frem til vannet, ikke skal dø. Ahl as-Sunnas trosoppfatning er som livets eliksir i det mest avsidesliggende hjørnet av de urørte skogene bak fjellet Qâf. De som drikker en dråpe av dette vannet, som flyter mot evigheten, vil oppnå evige velsignelser.

Hadrat Huseyn Hilmi ibn Sa‘îd quddisa sirruh sa: «Den som drikker en dråpe av det, for ham finnes det ikke lenger noen død; for ham er det evig liv i Jannah. Âb al-hayat finnes midt blant onde, fordervede mennesker, bid‘ater (tilbedelser og gjerninger som ikke fantes i Islâm på vår Profets og Hans fire Khalîfaers tid, men som ble funnet opp senere) og vantro.»

Universets Mester er på vei

Universet, naturen og hjertene var triste, og ansiktene hadde glemt å smile. Menneskene, som Allahu ta‘âlâ hadde skapt overlegne andre skapninger, trengte en helt som kunne redde dem fra Jahannam. Det var svært kort tid igjen til Hans fødsel. Universet forberedte seg på å ta imot eieren av den nûr som fra Âdam ’alaihis-salâm og frem til den dagen var gått videre fra kyske panner til kyske panner. Den Enestående Personen, som skulle vise mennesker og jinner den evige lykksalighet, var på vei! Kilden til medfølelse og barmhjertighet, det opphøyde mennesket, som var smykket med Sin Rabbs moral, var på vei!

Eieren av Maqâm al-Mahmûd, forbedernes kronjuvel, var på vei! Universets lærer, essensen av alt skapt, menneskenes Mester var på vei! Han som kommer til unnsetning på Dommedagen, Profetenes Sultan, var på vei! Habîbullah, Allahs elskede, Han for hvis skyld vi er skapt, vår elskede Profet, som ble sendt som en barmhjertighet for verdenene, var på vei! Vår Mester, Profeten, Hadrat Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), var på vei …

De sa: Intet barn som din sønn
Er kommet til verden siden verden ble skapt.
Allah har ikke gitt noen mor
En velsignelse som din sønn.
O Âmina, for en stor lykke som er blitt deg til del,
Du skal føde en med vakker moral.
Han som kommer, er Sultanen over den innblåste kunnskapen,
Han som kommer, er kilden til tawhîd og visdom.
Ett av Hans navn er Mahmûd, et annet er Ahmad,
Hans eksistens er barmhjertighet for hele verden.
For kjærligheten til Ham dreier universet seg,
Mennesker og engler lengter etter å se Hans ansikt.

«På qiyâmat-dagen er jeg sayyid for alle de første og de siste. Jeg forteller dere sannheten; jeg skryter ikke.» Hadîth ash-sharîf

Mekka al-Mukarrama-regionen

Det kom en fugl med sin hvite vinge,
Ga meg et kraftig klapp på ryggen.
Det var da troens Sultan kom,
Nûr fylte himlene og jorden.
Den som ønsker å slippe unna ilden,
La ham si as-salât med kjærlighet og inderlighet.
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Rasûlullah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Habîballah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Sayyidal-awwalina wal-âkhirîn.