Å UTFØRE NAMÂZ

Namâzens betydning

Namâz er det største, viktigste og vakreste påbudet som Allahu ta‘âlâ har skjenket mu‘minene for vår elskede Profets skyld. Namâz er religionens søyle. Den som utfører namâzene sine stadig, riktig og fullstendig, har reist sin religion og holdt Islâms bygning oppe. Den som ikke utfører namâz, har revet ned sin religion og Islâms bygning. Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Vår religions hode er namâz.» Likesom det ikke finnes noe menneske uten hode, finnes det ingen religion uten namâz.

I Islâm er namâz det første påbudet som ble gjort fard etter îmân. Allahu ta‘âlâ gjorde namâz til fard, for at Hans tjenere skulle tilbe Ham alene. I mer enn hundre âyat al-karîmaer i Koranen al-karîm befaler Allahu ta‘âlâ: «Utfør namâz!» I en hadîth ash-sharîf er det erklært: «Allahu ta‘âlâ har gjort det til fard å utføre namâz fem ganger hver dag. Allahu ta‘âlâ har lovet å la den som utfører namâz fem ganger hver dag, med aktelse og i samsvar med vilkårene, komme inn i Jannah.»

Namâz er den mest verdifulle av alle ibâdater som er påbudt i vår religion. En hadîth ash-sharîf erklærer: «Den som ikke utfører namâz, har ingen andel i Islâm!» I en annen hadîth ash-sharîf heter det: «Det som skiller mu‘minen fra kâfiren, er namâz», det vil si at mu‘minen utfører namâz, og kâfiren gjør det ikke.

Å utføre namâz er å tenke på Allahu ta‘âlâs storhet og innse sin egen litenhet overfor Ham. Den som innser dette, gjør alltid godt. Han kan aldri gjøre noe ondt. Hjertet til den som fem ganger hver dag gjør niyyat om å stå frem for sin Rabb, blir fylt av ikhlâs. Hver handling som er befalt utført i namâz, gir hjertet og kroppen nytte. Å utføre namâz i jamâ‘at i moskeene knytter muslimenes hjerter til hverandre. Det skaper kjærlighet mellom dem. De innser at de er brødre. De eldre blir barmhjertige mot de yngre, og de yngre viser de eldre respekt. De rike hjelper de fattige, og de sterke hjelper de svake. Når de friske ikke ser de syke i moskeen, oppsøker de dem i hjemmene deres. For å oppnå det glade budskapet i hadîth ash-sharîfen: «Allahu ta‘âlâ er hjelperen til den som skynder seg for å hjelpe sin bror i religionen», kappes de med hverandre.

Namâz holder menneskene borte fra stygge, onde og forbudte ting. Den blir en soning for syndene. I en hadîth ash-sharîf er det erklært: «De fem daglige namâzene er som en elv som renner forbi døren til en av dere. Likesom det ikke ville bli noe smuss igjen på en person som gikk ut i den elven og vasket seg fem ganger hver dag, slik blir de små syndene tilgitt for dem som utfører de fem daglige namâzene.» Etter troen på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl er namâz den høyeste av alle gjerninger og ibâdater. Derfor skal namâzene utføres med iakttakelse av deres farder, wâjiber, sunnater og mustahâber. Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) erklærte i en av Sine hadîth ash-sharîfer: «O min ummat (samfunn) og mine Ashâb! En namâz som er utført med full iakttakelse av alt som hører til den, er den høyeste av alle gjerninger som Allahu ta‘âlâ liker. Den er Profetenes sunnat. Den er det englene elsker. Den er nûr for ma‘rifat, for jorden og for himlene (ma‘rifat: kunnskap om Allahu ta‘âlâs Dhât [Vesen] og Egenskaper). Den er kroppens styrke. Den er barakat i levebrødet. Den er et middel til at du‘â blir tatt imot. Den er en forbeder hos dødens engel. Den er lys i graven og svaret til Munkar og Nakîr (de spørrende englene i graven). Den er skygge over en på qiyâmat-dagen. Den er et vern mellom en selv og Jahannams ild. Den får en til å passere Sirât-broen som et lyn. Den er nøkkelen til Jannah. Den er ens krone i Jannah. Allahu ta‘âlâ har ikke gitt mu‘minene noe viktigere enn namâz. Hvis det fantes en ibâdat som var høyere enn namâz, ville Han ha gitt mu‘minene den først. For noen av englene står alltid i qiyâm, noen i rukû‘, noen i sajda og noen i tashahhud. Han samlet alt dette i én rak‘at namâz og ga det til mu‘minene som en gave. For namâz er îmâns hode, religionens søyle, Islâms ord og mu‘minenes mi‘râj. Den er himmelens nûr og redningen fra Jahannam.»

En dag gikk Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh og karram-Allahu wajhah) glipp av ettermiddagsbønnen. I sin sorg kastet han seg ned fra en bakke. Han jamret, gråt og klaget. Da vår Profet Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fikk vite om tilstanden hans, gikk Han sammen med Sine Ashâb til Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh). Da Han så tilstanden hans, begynte også vår Profet, Universets Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), å gråte. Han gjorde du‘â. Solen steg igjen. Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «O Alî! Løft hodet ditt, solen er fortsatt synlig.» Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh) ble svært glad for dette og utførte sin namâz. En natt hadde Hadrat Abû Bakr as-Siddîq (radiy-Allahu ’anh) utført mye ibâdat og ble overmannet av søvn mot slutten av natten. Tiden for witr-namâzen gikk ut. Ved morgenbønnen fulgte han etter vår Mester, Profeten, kom frem til Ham ved døren til masjiden og ropte gråtende og bønnfalt: «O Rasûlallah! Kom meg til hjelp, tiden for min witr-namâz er gått ut.» Også vår Mester Rasûlullah begynte å gråte. Da kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og sa: «O Rasûlallah! Si til Siddîq at Allahu ta‘âlâ har tilgitt ham.» En natt ble Hadrat Bâyazîd al-Bistâmî (quddisa sirruh), en av de store blant awliyâ, overmannet av søvn og våknet ikke til morgenbønnen. Han gråt og jamret så mye at han hørte en stemme: «O Bâyazîd! Jeg har tilgitt deg denne feilen. For velsignelsen i denne gråten har Jeg i tillegg gitt deg belønningen for sytti tusen namâzer.» Noen måneder senere ble han igjen overmannet av søvn. Shaytan kom og vekket ham ved å ta tak i hans velsignede fot. Han sa: «Stå opp, tiden for din namâz er i ferd med å gå ut!» Hadrat Bâyazîd al-Bistâmî sa: «O du forbannede! Hvordan kan du gjøre noe slikt? Du vil jo at alle skal gå glipp av namâzen sin og la tiden gå ut. Hvorfor vekket du meg?» Shaytan svarte: «Den dagen du gikk glipp av morgenbønnen, vant du ved din gråt belønningen (thawâb) for sytti tusen namâzer. Med tanke på det vekket jeg deg i dag, så du bare skulle få thawâb for én namâz og ikke nå frem til thawâb for sytti tusen namâzer!»

«Den som ikke utfører namâz, har ingen andel i Islâm!» Hadîth ash-sharîf

Den store walî Hadrat Junayd al-Baghdâdî sa: «Én time av dette jordiske livet er bedre enn tusen år av qiyâmat. For i denne ene timen kan man gjøre en from og godtatt gjerning, men i de tusen årene kan man ikke gjøre noe.» Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Den som med vilje slår sammen én namâz med den neste (utfører en namâz etter at tiden for den er gått ut), skal brenne i Jahannam i åtti hukbaer.» Én hukba er åtti år av âkhirat. Én dag i âkhirat tilsvarer tusen jordiske år. Derfor, o min bror i religionen! Kast ikke bort tiden din på tomme og unyttige ting. Kjenn verdien av tiden din. Bruk tiden din på de beste tingene. Vår elskede Profet ’alaihis-salâm sa: «Den største ulykken er å fordrive tiden med unyttige ting!» Utfør namâzene dine i deres tid, så du ikke angrer på qiyâmat-dagen, og så du når frem til en svært stor belønning! I en hadîth ash-sharîf er det erklært: «Den som ikke utfører en namâz i dens tid, men lar den bli qadâ og dør før han har utført den, vil få sytti vinduer fra Jahannam åpnet mot graven sin, og han vil bli pint helt til qiyâmat.»

Den som med vilje unnlater å utføre en namâz i dens tid, det vil si den som ikke blir bedrøvet over at han ikke har utført namâz mens tiden går ut, går ut av religionen, eller han går bort uten îmân når han dør. Hva da med dem som ikke engang tenker på namâz, og som ikke anerkjenner namâz som en plikt? Alle de lærde i de fire madhhabene har enstemmig erklært at de som ikke gir namâz betydning og ikke anerkjenner den som en plikt, blir murtad, det vil si kâfir. Også i Hadrat Abdulghanî an-Nablusîs bok «Hadîqat an-Nadiyya», i kapitlet «Tungens farer», står det skrevet at den som med vilje ikke utfører namâz, ikke tenker på å utføre den som qadâ og ikke frykter at han skal bli straffet for dette, blir murtad, det vil si kâfir.

For hvem er namâz fard

Å utføre de fem daglige namâzene er fard for enhver muslim, mann eller kvinne, som er ved sunn fornuft og har nådd pubertetsalderen. For at namâz skal være fard, finnes det tre vilkår:

1- Å være muslim. 2- Å være ved sunn fornuft. 3- Å ha nådd pubertetsalderen.

I vår religion er små barn som ikke er ved full forstand og ikke har nådd pubertetsalderen, ikke ansvarlige for å utføre namâz. Men foreldrene skal lære barna sine religiøs kunnskap og venne dem til å utføre ibâdat. Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Dere er alle som gjetere for en flokk! Likesom en gjeter verner flokken sin, skal dere verne dem som er i hjemmene deres og under deres myndighet, mot Jahannam! Dere skal lære dem Islâm! Hvis dere ikke gjør det, vil dere bli stilt til ansvar.» I en annen hadîth ash-sharîf sa Han: «Alle barn kommer til verden skikket og egnet for Islâm. Senere gjør foreldrene dem til kristne, jøder eller religionsløse.» Derfor er den første plikten for enhver muslim å lære barna sine Islâm, å lese Koranen al-karîm, å utføre namâz og îmâns og Islâms grunnleggende prinsipper. Foreldre som ønsker at barnet deres skal være muslim og oppnå ro og fred i denne verden og i âkhirat, må først oppfylle denne plikten sin. Et barn som ikke får islamsk kunnskap og god akhlâq, blir fort narret av mennesker på avveier. Det blir til skade for foreldrene, staten og nasjonen.

I denne boken har vi framstilt spørsmålene om namâz i henhold til Hanafî-madhhaben. Vi har hentet dem fra bøkene til de store lærde i denne madhhaben og forenklet dem.

Namâzene som muslimene er befalt å utføre, er delt i tre grupper: fard-namâzer, wâjib-namâzer og nâfila-namâzer (frivillige namâzer). 1- Fard-namâzer: Fardene i de fem daglige namâzene, de to rak‘atene fard i fredagsnamâzen og janâza-namâzen er fard-namâzer. (Janâza-namâzen er fard al-kifâya.) 2- Wâjib-namâzer: Witr-namâzen, Eid-namâzene, en namâz som er lovet (nazr), og nâfila-namâzer som er påbegynt, men ikke fullført. Det er også wâjib å utføre qadâ av witr-namâzer som er blitt forsømt.

3- Nâfila-namâzer: Sunnatene i de fem daglige namâzene, tarâwih-namâzen og de namâzene som utføres med den hensikt å vinne belønning, som tahajjud, tahiyyat al-masjid, ishrâq, duhâ, awwâbîn, istikhâra og tasbîh-namâzene, er nâfila-namâzer. Det vil si at det ikke er påbudt å utføre dem. Den som ikke har noen gjeld av fard- eller wâjib-namâzer, får også belønning for sine nâfila-ibâdater.

De fem daglige namâzene

Vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm sa: «Allahu ta‘âlâ har gjort det til fard for Sine tjenere å utføre namâz fem ganger hver dag. Allahu ta‘âlâ tilgir og benåder dem som tar en god abdast og utfører disse fem namâzene i deres tid, og som gjør rukû‘ og sajdaene sine godt.»

De fem daglige namâzene utgjør til sammen førti rak‘ater (enheter). Sytten rak‘ater av dem er fard, tre er wâjib og tjue er sunnat. De er: 1- Morgenbønnen består av fire rak‘ater. Først utføres sunnaten på to rak‘ater, deretter fard-namâzen på to rak‘ater. Denne sunnaten er svært sterk. Noen lærde regner den som wâjib. 2- Middagsbønnen består av ti rak‘ater. Først utføres den første sunnaten på fire rak‘ater, så fard på fire rak‘ater, og etter farden den siste sunnaten på to rak‘ater.

3- Ettermiddagsbønnen består av åtte rak‘ater. Først utføres sunnaten på fire rak‘ater, deretter farden på fire rak‘ater.

4- Kveldsbønnen består av fem rak‘ater. Først utføres farden på tre rak‘ater, deretter sunnaten på to rak‘ater. 5- Nattbønnen består av tretten rak‘ater. Først utføres sunnaten på fire rak‘ater, så farden på fire rak‘ater, deretter den siste sunnaten på to rak‘ater og til slutt witr-namâzen på tre rak‘ater.

Namâzens farder

Fard er et klart påbud fra Allahu ta‘âlâ om at noe skal gjøres. Så lenge fardene i en ibâdat ikke er oppfylt, kan denne ibâdaten ikke være sahîh (gyldig). Namâz har tolv farder. Syv av disse fardene er utenfor namâzen og fem er innenfor. Fardene utenfor kalles sharter (forutsetninger). Fardene innenfor kalles rukner. (Noen lærde har sagt at tahrîma-takbîren hører til innenfor namâzen. Ifølge dem er både namâzens sharter og rukner seks i tallet.) At namâzens vilkår er så mange, viser at namâz er en stor sak og den viktigste av alle ibâdater. Når man i tillegg tar med dens wâjiber, sunnater, mustahâber, makrûher og mufsider (det som gjør den ugyldig), forstår man hvordan tjeneren skal stå frem for sin Rabb, og hvordan han bør stå der. Tjenerne er svake, maktesløse og hjelpeløse skapninger. Ved hvert åndedrag trenger de Allahu ta‘âlâ, som har skapt dem. Namâz er en ibâdat som lar tjeneren forstå sin egen avmakt.

«Den som ikke utfører en namâz i dens tid, men lar den bli qadâ og dør før han har utført den, vil få sytti vinduer fra Jahannam åpnet mot graven sin, og han vil bli pint helt til qiyâmat.» Hadîth ash-sharîf

1. Namâzens sharter (forutsetninger). Fardene utenfor namâzen, dens sharter, er syv. De er:

1- Tahârat fra hadas

At den som ikke har abdast, tar abdast (rituell vask, wudû), og at den som er junub, tar ghusl.

Hvordan man tar abdast i henhold til Hanafî-madhhaben

For å ta abdast i samsvar med sunnaten: 1- Når man begynner på abdasten, vasker man hendene tre ganger, til og med håndleddene. 2- Med høyre hånd tar man vann i munnen tre ganger. 3- Med høyre hånd tar man vann opp i nesen tre ganger og pusser nesen med venstre hånd. 4- Man tar vann i håndflatene og vasker ansiktet (tre ganger), fra pannen (der hårfestet begynner) til under haken og ut til tinningene. Å vaske ansiktet én gang er fard. Når man vasker ansiktet, gjør man niyyat med hjertet. 5- Med venstre hånd vasker man høyre arm, til og med albuen (tre ganger). 6- Med høyre hånd vasker man venstre arm, til og med albuen (tre ganger). Å vaske begge armene sammen med albuene én gang er fard. 7- Etter at man har vasket begge armene, fukter man hendene igjen og gjør masah over hodet med denne fuktigheten; dette er fard. Deretter gjør man masah over ørene og nakken. For å gjøre de tre siste sammen fukter man begge hendene. På begge hendene legges de tre tynne fingrene inntil hverandre, og hendene legges på hodet slik at fingrenes innside hviler på hårfestet foran på hodet. Spissene av disse tre fingrene på de to hendene skal berøre hverandre. Tomlene, pekefingrene og håndflatene holdes i luften og berører ikke hodet. Hendene trekkes bakover, slik at de tre fingrene på hver hånd gjør masah over hodet. Når hendene når hårkanten bak, løftes de tre fingrene fra hodet, og begge håndflatene legges mot håret på sidene av hodet og trekkes bakfra og fremover, slik at det gjøres masah over sidene av hodet. Deretter settes pekefingrene inn i ørene og innsiden av tomlene bak ørene, og man gjør masah over ørene ved å trekke tomlene ovenfra og ned. Så legges yttersiden av de tre andre fingrene mot nakken, og man gjør masah over nakken ved å trekke dem fra midten av nakken ut mot sidene. (Å gjøre masah over hodet på denne måten er fard i Mâlikî-madhhaben.) 8- Etter masah over nakken vaskes føttene: Først vaskes høyre fot sammen med ankelknoklene på begge sider (tre ganger), idet man fører lillefingeren på venstre hånd inn mellom tærne fra undersiden, og begynner med lilletåen og går mot stortåen. 9- Deretter vaskes venstre fot sammen med ankelknoklene på begge sider (tre ganger), idet man igjen fører lillefingeren på venstre hånd inn mellom tærne fra undersiden, denne gangen med begynnelse ved stortåen og videre mot lilletåen. Å vaske begge føttene sammen med ankelknoklene på begge sider én gang er fard.

I en hadîth ash-sharîf sa Rasûlullah: «Den som etter å ha tatt abdast resiterer ‘Innâ anzalnâhu …’, det vil si Sûrah al-Qadr, én gang, ham skriver Allahu ta‘âlâ blant siddîqene. Resiterer han den to ganger, skriver Han ham blant martyrene. Resiterer han den tre ganger, blir han gjenoppstått sammen med Profetene.»

I en annen hadîth ash-sharîf heter det: «Den som etter å ha tatt abdast fremsier salât og salâm over meg ti ganger, hans sorg tar Allahu ta‘âlâ bort, og Han gjør ham glad og tar imot hans du‘â.»

Det som bryter abdasten

Syv ting bryter abdasten, og de er:

1- Alt som kommer ut av de fremre og bakre organene. 2- Urene ting som kommer ut av munnen: a) Oppkast, hvis det er en munnfull. b) Når man spytter, bryter det abdasten hvis det er mer blod enn spytt. 3- Det som kommer ut gjennom huden: a) Blod, materie eller gul væske, når det kommer ut og renner av seg selv. b) Hvis man suger opp blodet eller den gule væsken i en byll eller et sår med bomull. 4- Å sove: Hvis man sover liggende på siden eller på ryggen, eller lent mot albuen eller mot noe annet, brytes abdasten. 5- Besvimelse, sinnssykdom, et epileptisk anfall, eller å være så beruset at man svaier når man går, bryter abdasten. 6- Å le høyt under en namâz som har rukû‘ og sajdaer, bryter både namâzen og abdasten. Men et barns abdast brytes ikke.

Et smil under namâz bryter verken namâzen eller abdasten. Når de som er ved siden av, hører det, kalles det latter. Når man ikke engang hører det selv, kalles det smil. 7- Mubâsharat al-fâhisha, det vil si at en mann og en kvinne naken gnir kjønnsdelene (saw‘atayn) mot hverandre, bryter abdasten for både mannen og kvinnen. Hvis en person vet at han har tatt abdast, og senere tviler på om den er blitt brutt, regnes det at han har abdast. Hvis han vet at abdasten hans er blitt brutt, og tviler på om han har tatt abdast igjen, må han ta abdast.

Ghusl (rituell helkroppsvask)

For at namâz skal være sahîh, det vil si gyldig, må abdasten og ghuslen være riktige. Det er fard for enhver kvinne og mann som er junub, og for kvinner som er blitt rene etter haid (menstruasjon) og nifâs (barselblødning), å ta ghusl når det mot slutten av en namâz-tid gjenstår så mye tid at man rekker å utføre denne namâzen. Man blir junub ved samleie og ved sædavgang i søvne eller i våken tilstand. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sier i en hadîth ash-sharîf: «Den som står opp for å ta ghusl, får like mange thawâber som det er hår på kroppen hans (det vil si svært mange), og like mange av syndene hans blir tilgitt. Hans rang i Jannah blir høyere. Den belønningen han får for sin ghusl, er bedre enn alt som finnes i verden. Allahu ta‘âlâ sier til englene: ‘Se på denne Min tjener! Uten å vise motvilje står han opp om natten, tenker på Min befaling og tar ghusl for janâbat. Vær vitner til at Jeg har tilgitt denne Min tjeners synder.’»

«Alle barn kommer til verden skikket og egnet for Islâm. Senere gjør foreldrene dem til kristne, jøder eller religionsløse.» Hadîth ash-sharîf

Ghuslens farder

Ifølge Hanafî-madhhaben har ghusl tre farder: 1- Å vaske innsiden av munnen. Hvis et sted så stort som et nålehode inne i munnen ikke blir vått, eller hvis tennene og tannhulene ikke blir våte, er ghuslen ikke gyldig.

2- Å vaske innsiden av nesen. Hvis vannet ikke kommer inn under inntørket smuss i nesen eller under tygget brød i munnen, er ghuslen ikke gyldig.

Ifølge Hanbalî-madhhaben er det fard å vaske munnen og nesen både ved abdast og ved ghusl. I Shâfi‘î-, Mâlikî- og Hanbalî-madhhabene er det også fard å gjøre niyyat når man tar ghusl.

3- Å vaske hver del av kroppen. Det er fard å vaske inni navlen, barten, øyenbrynene og skjegget og huden under dem, og håret på hodet. Hvis det finnes stoffer som ikke slipper vann gjennom, på neglene, leppene, øyelokkene eller et hvilket som helst sted på kroppen (for eksempel neglelakk), regnes ghuslen ikke som tatt.

Hvordan man tar ghusl

I henhold til Hanafî-madhhaben tar man ghusl i samsvar med sunnaten slik:

1- Først skal vi vaske begge hendene og kjønnsdelene, selv om de er rene, og de stedene på kroppen der det er najâsat (urenhet).

2- Deretter skal vi ta en fullstendig abdast, og mens vi vasker ansiktet, gjøre niyyat om ghusl. Hvis vannet ikke samler seg under føttene, skal vi også vaske føttene.

3- Deretter skal vi helle vann over hele kroppen tre ganger. Først heller vi det tre ganger over hodet, så over høyre skulder og så over venstre skulder. Hver gang skal den delen vi heller vann på, bli helt våt. Ved den første hellingen skal vi gni kroppen. Under ghusl blir også et sted renset når vannet som er helt over én kroppsdel, renner videre til andre kroppsdeler. For under ghusl regnes hele kroppen som én kroppsdel. Hvis vannet som helles over én kroppsdel under abdast, fukter en annen kroppsdel, regnes denne ikke som vasket. Når ghuslen er fullført, er det makrûh å ta abdast på nytt. Men hvis abdasten blir brutt mens man tar ghusl, må man ta den en gang til.

Viktig forklaring for dem som har tannkroner eller tannfyllinger

I Hanafî-madhhaben er ghuslen ikke fullstendig hvis det ikke blir vått mellom tennene og i tannhulene. Derfor blir ghuslen ikke sahîh (gyldig) når man har fått tennene kronet eller fylt. Man kommer ikke ut av janâbat-tilstanden. Med andre ord: Når vannet ikke kommer inn under kroner og fyllinger av gull, sølv eller andre stoffer som ikke er najs (urene), er ghuslen ikke gyldig ifølge alle de lærde i Hanafî-madhhaben. Den som ikke kan oppfylle en fard i sin egen madhhab, må følge (gjøre taqlîd av) en annen madhhab bare for å oppfylle denne farden. Men når han gjør dette, må han også oppfylle vilkårene for abdast i den madhhaben han følger. I Mâlikî- og Shâfi‘î-madhhabene er det ikke fard å vaske innsiden av munnen ved ghusl.

For at en person i Hanafî-madhhaben som har tannkroner eller tannfyllinger, skal følge Mâlikî-madhhaben [eller Shâfi‘î-madhhaben], er det nok at han minnes at han følger Imâm Mâlik [eller Imâm Shâfi‘î] når han tar ghusl, når han tar abdast og når han gjør niyyat om namâz. Det vil si at ghuslen blir sahîh for den som, når han begynner på den, lar disse ordene gå gjennom hjertet: «Jeg har gjort niyyat om å ta ghusl og å følge Mâlikî-madhhaben [eller Shâfi‘î-madhhaben]».

Når en person i Hanafî-madhhaben som har kroner eller fyllinger i munnen, gjør niyyat på denne måten, blir ghuslen hans sahîh. Han kommer ut av janâbat-tilstanden og blir ren. Når han følger Mâlikî- [eller Shâfi‘î-]madhhaben, blir også abdasten og namâzene hans sahîh. Han kan også være imâm for dem som ikke har kroner eller fyllinger.

Ghuslens farder i de tre andre madhhabene

I Mâlikî-madhhaben:

1- Niyyat (hensikt)

2- Dalk (å gni kroppsdelene mens de vaskes)

3- Muvâlât (å vaske kroppsdelene etter hverandre uten opphold)

4- Å føre fingrene gjennom håret og skjegget

5- Å vaske hver del av kroppen

I Shâfi‘î-madhhaben:

1- Niyyat

2- Å vaske hver del av kroppen. (Når det sies at ghuslens farder i Shâfi‘î-madhhaben er tre, menes det at det å fjerne najâsat fra kroppen er lagt til. Siden najâsaten blir fjernet når kroppen vaskes, er det ikke noe galt i å si at ghuslens farder er to.)

I Hanbalî-madhhaben: Ghuslens fard er én, og det er å vaske hele kroppen. Dette er ghuslens rukn, det vil si farden innenfor ghuslen. Når man begynner på ghuslen, er det også fard å gjøre niyyat og si Basmala. Siden innsiden av munnen og nesen regnes som utsiden av kroppen, er det fard å vaske dem.

1- Å gjøre niyyat

2- Å si Basmala

3- Å vaske innsiden av munnen

4- Å vaske innsiden av nesen

5- Å vaske hver del av kroppen

Abdastens farder i de tre andre madhhabene

I Mâlikî-madhhaben:

1- Niyyat

2- Å vaske ansiktet

3- Å vaske begge armene

«Den som står opp for å ta ghusl, får like mange thawâber som det er hår på kroppen hans (det vil si svært mange), og like mange av syndene hans blir tilgitt. Hans rang i Jannah blir høyere.» Hadîth ash-sharîf

4- Å gjøre masah over hele hodet (huden og håret i høyde med øreflippene hører med til hodet). 5- Å vaske begge føttene 6- Muvâlât (å vaske kroppsdelene etter hverandre uten opphold)

7- Dalk (å gni stedet som vaskes)

I Shâfi‘î-madhhaben:

1- Niyyat

2- Å vaske ansiktet

3- Å vaske begge armene

4- Å gjøre masah over en liten del av hodet

5- Å vaske begge føttene

6- Tartîb (å vaske kroppsdelene i den foreskrevne rekkefølgen)

I Hanbalî-madhhaben:

1- Å gjøre niyyat

2- Å si Basmala

3- Å vaske ansiktet

4- Å vaske munnen

5- Å vaske nesen

6- Å vaske begge armene

7- Å gjøre masah over hele hodet (ørene hører med til hodet)

8- Å vaske begge føttene

9- Tartîb 10- Muvâlât

Tayammum

Tayammum betyr å rense seg med jord. Når det ikke finnes vann til å ta abdast eller ghusl, eller når det finnes vann, men det ikke er mulig å bruke det, gjør man tayammum med noe rent av jordarten, som ren jord, sand, kalk eller stein. I Hanafî-madhhaben er tayammum sahîh også før en namâz-tid har begynt (det vil si at man kan utføre den nye namâzen når tiden for den begynner, med en tayammum som er gjort før). Ifølge de tre andre madhhabene er den ikke sahîh før tiden har begynt (man kan ikke utføre en av de fem daglige namâzene med en tayammum som er gjort før den foreskrevne tiden har begynt).

Tayammums farder

Tayammum har tre farder: 1- Å gjøre niyyat. 2- Å gni innsiden av begge hendene mot ren jord og gjøre masah over hele ansiktet. 3- Å slå hendene mot ren jord og gjøre masah først over høyre og så over venstre arm. Noen lærde sier at tayammum har to farder. De regner den andre og den tredje farden som én fard. Begge framstillingene er riktige.

Tayammum for abdast og tayammum for ghusl utføres på samme måte.

Hvordan man gjør tayammum

1- Først gjør man niyyat om å rense seg fra janâbat eller fra tilstanden uten abdast. For å kunne utføre namâz med tayammum er det ikke nok å gjøre niyyat bare om tayammum. Man må gjøre niyyat om tayammum for noe som er en ibâdat, for eksempel for å utføre janâza-namâz eller sajda at-tilâwat, eller for abdast eller for ghusl. Når man gjør niyyat om tayammum, er det ikke nødvendig å skille mellom abdast og ghusl. Ved å gjøre niyyat for abdast blir man også renset fra janâbat. Man kan utføre namâz med en tayammum som er gjort med niyyat om å rense seg fra janâbat. Det trengs ingen ny tayammum for abdast.

2- Begge ermene brettes opp over albuene, og innsiden av begge hendene gnis mot ren jord, stein eller en vegg pusset med leire eller kalk. Deretter gjør man masah over ansiktet én gang med begge håndflatene, det vil si at man stryker dem over ansiktet slik at minst tre fingre på hver hånd berører det. Hvis hånden ikke berører et sted i ansiktet så stort som et nålehode, er tayammum ikke utført. For å gjøre masah over hele ansiktet legges håndflatene, åpne og med de fire fingrene på hver hånd inntil hverandre og med spissene av de to lange fingrene på hver hånd mot hverandre, ved hårfestet og føres langsomt ned mot haken. Fingrene skal, liggende vannrett, stryke godt over pannen, øyelokkene, begge sider av nesen, leppene og ansiktsdelen av haken. Samtidig stryker håndflatene over kinnene.

3- Begge hendene gnis igjen mot jorden og slås mot hverandre for å riste av støv og jord. Deretter stryker man først med innsiden av de fire fingrene på venstre hånd over undersiden av høyre arm, fra fingerspissene til albuen, og så med venstre håndflate over innsiden av armen, fra albuen og ned til hånden; deretter stryker man med innsiden av venstre tommel over yttersiden av høyre tommel. Man må ta av seg ringen. Deretter strykes venstre arm på samme måte med høyre hånd. Håndflatene skal gnis mot jorden, men det er ikke nødvendig at jord og støv blir sittende igjen på hendene.

Det som bryter tayammum

Tayammum blir brutt når den ’udhr (gyldige grunn) som gjorde tayammum nødvendig, opphører, når det finnes vann, og i de tilfellene som bryter abdasten og ghuslen.

Kvinners tilstand under haid (menstruasjon) og nifâs (barselblødning)

Haid er det blodet som kommer fra en frisk pike som har fylt åtte år og gått inn i sitt niende år, eller fra en kvinne når femten dager har gått siden siste minutt av hennes forrige menstruasjonsperiode, og som varer i minst tre dager. Alle farger unntatt hvit, og også grumsete væske, kalles haid-blod. Når en pike begynner å få haid, når hun pubertetsalderen og regnes som kvinne, og hun blir ansvarlig for religionens påbud og forbud. Antallet dager fra det øyeblikket blodet ses, til den dagen det stanser, kalles âdat-perioden (menstruasjonsperioden). Denne perioden er minst 3 og høyst 10 dager. Enhver kvinne må kjenne antallet dager og timer i sin egen âdat-periode. Når en pike har fylt åtte år, er det fard for hennes mor, og hvis hun ikke har en mor, for hennes bestemødre, eldre søstre, farsøstre og morsøstre, å lære henne kunnskapen om haid og nifâs.

«For at du‘âer og istighfâr skal bli tatt imot, må man utføre namâzene, holde seg borte fra det som er harâm, og fremsi dem med abdast. Det er mustahab å fremsi istighfâr og du‘âer med abdast.» Se’âdat-i ebediyye – Endless Bliss

Nifâs betyr barselblødning. Det er det blodet som kommer fra kvinnen etter fødsel. Dette blodet har ingen minstevarighet. Når blodet stanser, skal hun straks ta ghusl. Den lengste varigheten er 40 dager. Når 40 dager er fullført, tar hun ghusl og begynner med namâz, selv om blødningen ikke har stanset. Blod som kommer etter 40 dager, er istihâda.

Kvinner skal også huske dagene for sin nifâs. Blod som varer kortere enn 3 dager, det vil si selv om det bare er fem minutter kortere enn syttito timer; for en som nettopp har begynt å få haid, blod som varer mer enn 10 dager; for en som ikke er ny, blod som overstiger hennes âdat og samtidig varer mer enn ti dager; og blod fra en gravid kvinne, fra en kvinne over 55 år (âyisa) eller fra en pike under ni år, er ikke haid.

Det kalles istihâda (’udhr-blod). Istihâda-blødning er et tegn på sykdom. Hvis den varer lenge, kan den være farlig, så man må oppsøke lege. En kvinne i istihâda-dagene er som en person med ’udhr (gyldig grunn), for eksempel en som ofte har neseblod; i denne tilstanden kan hun utføre namâz og faste. I tilstanden haid eller nifâs kan kvinnen ikke utføre namâz og ikke faste. Hun kan ikke gjøre tilâwat- eller shukr-sajda. Hun kan ikke berøre Koranen al-karîm, ikke gå inn i en moské, ikke gjøre tawâf rundt Kâ‘ba og ikke ha samleie. Når hun er blitt ren, tar hun igjen (gjør qadâ av) fastene, men ikke namâzene. En person som er junub eller uten abdast, og som hører en sajda-âyat, gjør tilâwat-sajda etter at han er blitt ren. Men en kvinne som hører den i tilstanden haid eller nifâs, behøver ikke gjøre tilâwat-sajda, heller ikke etter at hun er blitt ren.

En kvinne må si fra til mannen sin når hennes haid begynner. Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «En kvinne som skjuler begynnelsen og slutten på sin haid for mannen sin, er forbannet.» Når haid eller nifâs stanser, er det Allahu ta‘âlâs befaling, det vil si fard, straks å ta ghusl og vaske seg.

Haid og nifâs i Mâlikî-madhhaben

I Mâlikî-madhhaben kalles det røde, gule eller grumsete blodet som uten noen årsak kommer fra forsiden hos en pike som har nådd ni år, haid-blod. Så snart det begynner å renne, er det haid. Hvis det fortsetter, er det âdat (menstruasjonsperiode) så lenge det er mindre enn 15 dager. Det som går utover, er istihâda. Hvis hennes âdat endrer seg den neste måneden, er den lengste av hennes âdat-perioder pluss 3 dager haid. Det som går utover det, og det som går utover 15 dager, er istihâda. Hvis kursuf (bomull eller tøy som kvinnen legger foran seg) er tørr eller våt med hvit væske, forstår man at haid er over. Blod som kommer etter fylte 70 år, er ikke haid; det er istihâda. Hvis blødningen fortsetter med opphold, regnes dagene uten blod som rene dager. Den korteste renhetsperioden er 15 dager. Blod som kommer før det er gått 15 dager, er istihâda. En slik renhetsperiode er uten øvre grense. Hvis blødningen stanser og begynner igjen 15 dager senere, er det haid. Blod som kommer før fødselen, er haid. Hvis barnet tas ut ved at kvinnens buk skjæres opp, er blodet som kommer etterpå, ikke nifâs (barselblødning). Nifâs (barselperioden) er høyst 60 dager. Hvis barselblødningen stanser i 15 dager, er kvinnen blitt tâhir (ren). Blod som kommer etter det, er haid.

Haid og nifâs i Shâfi‘î-madhhaben

Den korteste haid er 1 dag, og den lengste er 15 dager. Hvis den varer mer enn 15 dager, er den istihâda (’udhr). Renhetsperioden er 15 dager.

Hvis blødningen kommer før det er gått 15 dager, er det ikke haid; det er istihâda. Blod fra en pike under 9 år eller fra en âyisa (etter fylte 60 år) er ikke haid; det er ’udhr.

Nifâs er høyst 60 dager. Det finnes ingen nedre grense for nifâs. Blod fra en gravid kvinne er haid. Hvis de rene dagene mellom nifâs-blødningene er færre enn 15 dager, regnes det som nifâs. Hvis det mellom nifâs-blødningene er 15 eller flere rene dager, er nifâs over. Det er ikke nødvendig å vente 60 dager. Hvis blod kommer 15 eller flere dager etter renheten, er det ikke nifâs, men haid-blod.

Haid og nifâs i Hanbalî-madhhaben

Den korteste haid er 1 dag, og den lengste er 15 dager. Hvis den varer mer enn 15 dager, er den istihâda (’udhr). For at en ny haid skal kunne begynne, må det ha gått minst 13 dager. Hvis blodet kommer før det er gått 13 dager, er det ikke haid; det er istihâda. Blod fra en pike under 9 år eller fra en âyisa (etter fylte 50 år) er ikke haid; det er ’udhr.

Blod fra en gravid kvinne er ikke haid; det er istihâda. Den lengste nifâs er 40 dager, som i Hanafî-madhhaben. Det finnes ingen nedre grense for nifâs. Mens hun har nifâs, er dagene uten blod rene dager; hun tar ghusl og utfører alle sine ibâdater. De dagene det kommer blod, lar hun namâz og faste være. Slik fortsetter det til 40 dager er fullført.

2- Tahârat fra najâsat

Det må ikke finnes najâsat (det Islâm har bestemt som urent), smuss, på kroppen eller klærne til den som utfører namâz, eller på stedet der han utfører namâz. Hodetørklæde, lue, turban, mest (lærsokker) og nalin (tresko) regnes også som klær. Siden den hengende delen av et skjerf som er viklet rundt halsen, beveger seg sammen med den som utfører namâz, regnes den som klær, og hvis denne delen ikke er ren, blir namâzen ikke godtatt. Når de delene av et underlag som man står på og legger hodet på, er rene, blir namâzen godtatt selv om det er najâsat på andre steder av det. For underlaget er, i motsetning til skjerfet, ikke festet til kroppen. Men namâzen til den som bærer urin i en lukket flaske, er ikke tillatt. For flasken er ikke det stedet der urinen blir til. (Av dette forstår man at det ikke er tillatt å utføre namâz mens man i lommen har en lukket flaske med eau de cologne, sprit eller jodtinktur, eller en lukket eske med et blodig lommetørkle eller et urent tøystykke som er like stort som eller større enn en dirham.) Stedene der de to føttene står, og der man gjør sajda, må være rene. Namâz som utføres på et tøystykke, glass eller nylon som er lagt over najâsat, blir godtatt. Det skader ikke namâzen om kantene av klærne berører tørr najâsat under sajda.

«En kvinne som skjuler begynnelsen og slutten på sin haid for mannen sin, er forbannet.» Hadîth ash-sharîf

Istinjâ, istibrâ og istinqâ

Å rense de kjente stedene (foran og bak) når det har kommet najâsat ut av dem, kalles istinjâ.

Istibrâ betyr at man etter vannlating lar tiden gå, ved å gå omkring eller på annen måte, til urinblæren ikke lenger er fuktig. Istinqâ betyr at hjertet blir trygt på at det ikke er urin igjen i urinrøret, eller at det ikke er najâsat igjen på kroppen.

Kvinner gjør ikke istibrâ. Det er wâjib for menn å gjøre istibrâ, det vil si ikke å la dråper bli igjen i urinrøret, ved å gå, hoste eller ligge på venstre side. Man skal ikke ta abdast før man er overbevist om at det ikke er noen urindråper igjen. Hvis én dråpe siver ut, blir både abdasten brutt og klærne urene. Hvis det siver ut mindre enn en håndflates størrelse på undertøyet, blir namâzen man har utført med denne abdasten, makrûh. Hvis det siver ut mer, blir namâzen ikke godtatt. De som har vanskeligheter med istibrâ, skal legge en veke av plantebomull, så stor som et byggkorn, i urinåpningen. Bomullen suger opp urinen som siver ut. Men enden av bomullen må ikke stikke ut.

3- Satr al-awrat (å dekke awrat-delene)

De delene av en persons kropp som det er harâm for ham (eller henne) å avdekke og vise andre, og som det er harâm for andre å se på, kalles awrat-deler. En manns awrat-deler går fra navlen og til under knærne. Knærne er awrat. En namâz som utføres med disse delene utildekket, blir ikke godtatt (den er ugyldig). Når de utfører namâz, er det sunnat for menn å dekke de andre delene av kroppen (armene, hodet) og å ha på sokker. Det er makrûh for dem å utføre namâz med disse delene utildekket. Alle deler av kvinnen unntatt håndflatene og ansiktet, også oversiden av hendene, håret og føttene, er awrat i alle de fire madhhabene. Derfor kalles kvinner awrat. Det er fard for dem å dekke disse delene. Hvis en fjerdedel av en av awrat-delene til en mann eller en kvinne er utildekket så lenge som en rukn varer, blir namâzen ugyldig. Hvis en mindre del blir avdekket, blir den ikke ugyldig, men namâzen blir makrûh. Tynt stoff som lar formen eller fargen på det som er under, synes, er det samme som ikke noe dekke i det hele tatt.

Når kvinner er alene og ikke utfører namâz, er det fard for dem å dekke området mellom knærne og navlen, wâjib å dekke ryggen og magen, og adab å dekke de andre delene av kroppen.

4- Istiqbâl al-qibla (å vende seg mot qibla)

Istiqbâl al-qibla betyr å utføre namâz vendt mot Kâ‘ba. Retningen mot Kâ‘ba-bygningen i Mekka al-Mukarrama kalles qibla. Tidligere var qibla Jerusalem. Sytten måneder etter Hijra, på en tirsdag midt i måneden Sha‘bân, ble muslimene befalt å vende seg mot Kâ‘ba.

Qibla er ikke Kâ‘ba-bygningen; det er tomten den står på. Det vil si at hele rommet fra jorden og opp til Arsh er qibla. Derfor kan en person som befinner seg nede i en brønn, på havbunnen, på toppen av et høyt fjell eller i et fly, utføre namâz mot denne retningen. Namâzen er sahîh hvis åpningen på omtrent 45 grader mellom synsnervenes kryssende retninger omfatter Kâ‘ba.

5- Tid

Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa i en hadîth ash-sharîf: «I to dager var Jabrâîl (’alaihis-salâm) imâm for meg ved døren til Kâ‘ba. Vi to utførte morgenbønnen da fajr (morgengryet) brøt frem; dhuhr (middagsbønnen) da solen begynte å synke fra senit; ’asr (ettermiddagsbønnen) da skyggen av enhver ting var like lang som tingen selv; maghrib (kveldsbønnen) da solen gikk ned (da dens øvre kant forsvant); og ’ishâ (nattbønnen) da aftenrøden mørknet. Den andre dagen utførte vi morgenbønnen da det var blitt lyst; dhuhr da skyggen av enhver ting var blitt dobbelt så lang som tingen selv; ‘asr like etterpå; maghrib på den tiden da fasten brytes; og ‘ishâ da den første tredjedelen av natten var gått. Så sa han: ‘O Muhammed! Dette er namâz-tidene for Deg og for Profetene før Deg. Din ummat skal utføre hver av de fem namâzene mellom de to tidspunktene da vi utførte den.’»

Av denne hadîth ash-sharîfen forstår man også at antallet namâzer som er befalt utført hver dag, er fem. Tiden for morgenbønnen: Den begynner når den hvite fargen som kalles fajr, viser seg i øst, og varer til solen står opp.

Tiden for middagsbønnen: Den begynner når skyggene av gjenstandene, som er blitt kortere, begynner å bli lengre igjen. Den slutter når skyggen av en gjenstand er blitt én gjenstandslengde lengre.

Tiden for ettermiddagsbønnen: Den begynner når tiden for middagsbønnen er over, og varer til solen forsvinner.

Men etter at solen er blitt gul, det vil si når avstanden mellom solens nedre kant og den synlige horisontlinjen er en spydlengde (når det er 40 minutter igjen til kveldsbønnen), er det harâm å utføre noen namâz. Det vil si at det er harâm (forbudt) å utsette ettermiddagsbønnen så lenge. Men hvis man ikke har utført ettermiddagsbønnen innen da, må man likevel utføre den før solen går ned.

Tiden for kveldsbønnen: Den begynner når solen er forsvunnet, og varer til aftenrøden mørkner, det vil si til den røde fargen i vest over den synlige horisontlinjen forsvinner. Tiden for nattbønnen: Den begynner når tiden for kveldsbønnen er over, og varer til fajr as-sâdiq (det sanne morgengryet) lysner. Det er makrûh uten gyldig grunn å utsette nattbønnen til etter shar‘î midnatt.

Å utføre namâzene før eller etter deres tider (ikke i deres rette tid) er harâm. Det er en stor synd. I veggkalenderne som er utarbeidet av (avisen Türkiye), er tidene for namâz og imsâk oppgitt korrekt.

«Den mest verdifulle av ibâdatene er en namâz som utføres tidlig i sin tid.» Hadîth ash-sharîf

Karâhat-tider

Det finnes tre tider da det er tahrîmî makrûh, det vil si harâm, å utføre namâz. En fard-namâz som påbegynnes i en av disse tre tidene, er ikke sahîh (gyldig). Disse tre tidene er mens solen står opp, mens den går ned, og midt på dagen. I disse tre tidene er det heller ikke tillatt å utføre namâz for en janâza som er gjort i stand på forhånd (før makrûh-tiden begynte), eller å gjøre sajda at-tilâwat eller sajda as-sahw. Mens solen går ned, kan man bare utføre samme dags ettermiddagsbønn (’asr) (som man av en eller annen grunn ikke har utført før da).

Adhân og iqâmat

Adhân betyr å kunngjøre for alle. Det er sunnat al-muakkada for menn å resitere adhân for de fem daglige namâzene, for qadâ-namâzer som er fard, og foran khatîben ved fredagsnamâzen. Det er makrûh for kvinner å resitere adhân eller iqâmat. Adhân resiteres fra et høyt sted for å kunngjøre tiden for andre. Mens man resiterer adhân, er det mustahâb å løfte begge hendene og sette en finger inn i hvert øre. Å resitere iqâmat er mer fortjenstfullt enn å resitere adhân. Adhân og iqâmat resiteres vendt mot qibla. Mens man resiterer dem, snakker man ikke, og man besvarer heller ikke en hilsen. Slik resiteres adhân: Allahu akbar (4 ganger) Ashhadu an lâ ilâha illallah (2 ganger)

Ashhadu anna Muhammadan Rasûlullah (2 ganger)

Hayya ’alas-salâh (2 ganger)

Hayya ’alal-falâh (2 ganger)

Allahu akbar (2 ganger)

Lâ ilâha illallah (1 gang)

Bare i adhân til morgenbønnen sier man (Assalâtu khayrun minan-nawm) to ganger etter Hayya ’alal-falâh. I iqâmat sier man, i tillegg til alle ordene i adhân, (Qad qâmatis-salâh) to ganger etter Hayya ’alal-falâh.

6- Niyyat

Niyyat (hensikt) gjøres mens man sier iftitâh-takbîren (åpningstakbîren). Å gjøre niyyat om namâz betyr å la namâzens navn, dens tid, qibla og at man følger imâmen (når man utfører namâz i jamâ‘at), gå gjennom hjertet.

En niyyat som gjøres etter iftitâh-takbîren, er ikke sahîh, og namâzen som utføres med den, blir ikke godtatt. Når man gjør niyyat om en fard- eller wâjib-namâz, må man vite hvilken fard eller hvilken wâjib det er. Det er ikke nødvendig å gjøre niyyat om antallet rak‘ater. Når man utfører en sunnat, er det nok med niyyaten «å utføre namâz». Til janâza-namâzen gjør man niyyat slik: «Jeg gjør niyyat om å utføre namâz for Allahs skyld, salawât for vår Mester, Profeten, og du‘â for den avdøde, og jeg følger imâmen som er til stede.»

«Det er en hard straff for dem som utfører namâz i gaflat (skjødesløshet) og uten å gi den betydning, og som utfører sine namâzer med hykleri og for å vise seg frem når de er blant folk, men forsømmer dem når de er alene.» Mâ‘ûn: 4-6

Det er ikke et vilkår at imâmen gjør niyyat om å være imâm for menn. Men hvis imâmen ikke gjør niyyat om å være imâm for den jamâ‘aten som er til stede, oppnår han ikke thawâben for å utføre namâz i jamâ‘at. Hvis han gjør niyyat om å være imâm, oppnår han også denne thawâben. Imâmen må gjøre niyyat «å være imâm for kvinner» (når han skal lede kvinner). Når man utfører ibâdater, kalles det ikke niyyat bare å si det med munnen. Hvis niyyaten ikke gjøres med hjertet, blir ibâdatene ikke godtatt.

7- Tahrîma-takbîren

Tahrîma betyr å begynne namâzen ved å si «Allahu akbar». Menn løfter hendene opp til ørene med håndflatene vendt mot qibla. Tommelspissene berører øreflippene. Mens man sier Allahu akbar, senkes hendene, og når man er ferdig, er hendene foldet under navlen, med høyre hånd grepet om venstre håndledd. Kvinner løfter begge hendene til skulderhøyde og sier iftitâh-takbîren. Deretter holder de hendene på brystet med venstre hånd under og høyre hånd over. De griper ikke om håndleddet slik menn gjør.

B) Namâzens rukner

Fardene innenfor namâzen kalles rukner. De er fem:

1- Qiyâm

Den første av namâzens fem rukner er qiyâm. Qiyâm betyr å stå. Den syke som ikke kan stå, utfører namâz sittende. Den syke som ikke kan sitte, legger seg på ryggen og utfører den med hodet (ved å bevege, nikke osv. med hodet). Det legges en pute under hodet hans, slik at ansiktet vender mot qibla og ikke mot himmelen. Han bøyer knærne og strekker ikke bena mot qibla. Når man står, skal de to føttene være fire fingerbredder fra hverandre.

2- Qirâat

Det er fard å resitere en âyat av Koranen al-karîm stående i hver rak‘at av sunnatene og witr, og i to rak‘ater av fardene når man utfører namâz alene. Det gir mer thawâb å resitere en kort sûra.

Som qirâat er det wâjib å resitere Fâtiha. Det er wâjib å resitere Fâtiha og en zamm as-sûra (tilleggssûra) eller minst tre korte âyater i de to første rak‘atene av fard-namâzene med fire rak‘ater; i de to siste rak‘atene er det sunnat å resitere Fâtiha. Det er wâjib å resitere Fâtiha og en zamm as-sûra i hver rak‘at av witr-namâzen, som er wâjib, og av sunnat-namâzene. Det er også wâjib å resitere Fâtiha før sûraen, og bare én gang. Hvis man glemmer en av disse fem wâjibene som gjelder Fâtiha, må man gjøre sajda as-sahw. I qirâat er det ikke tillatt å resitere en oversettelse av Koranen al-karîm. Den resiteres i sin opprinnelige form, på arabisk.

3- Rukû‘

Etter qirâat i qiyâm bøyer man seg ned i rukû‘ idet man sier takbîr. I rukû‘ sprer mennene fingrene, griper godt om knærne og holder ryggen og hodet rett og i samme høyde. I rukû‘ sier man «Subhâna Rabbiyal-’azîm» minst tre ganger (å si det 3, 5, 7, 9 eller 11 ganger er mustahâb). I rukû‘ holdes armene og bena rette. Kvinner sprer ikke fingrene. De holder ikke ryggen, bena og armene rette.

Det er sunnat for imâmen og for den som utfører namâz alene, å si «Sami‘Allahu liman hamidah» mens han reiser seg fra rukû‘ til qawma. Jamâ‘aten sier ikke dette. Straks etter sier man «Rabbanâ lakal hamd» og står oppreist i qawma, og så, mens man sier «Allahu akbar» og går ned i sajda, setter man først høyre kne og så venstre kne, deretter høyre og så venstre hånd, og til slutt nesen og pannen på bakken.

4- Sajda

I sajda sier man «Subhâna Rabbiyal-a‘lâ» minst tre ganger (å si det 3, 5, 7, 9 eller 11 ganger er mustahâb). Fingrene skal være samlet, vendt mot qibla, i høyde med ørene, og hodet skal være mellom hendene. Det er fard å legge pannen på et rent sted, det vil si på stein, jord, tre eller et underlag, og det er sagt (av de lærde) at det er wâjib å legge nesen ned sammen med den. Det er ikke tillatt å legge bare nesen ned uten en gyldig grunn. Det er makrûh å legge bare pannen ned.

Det er fard eller wâjib å sette begge føttene, eller i det minste én tå på hver fot, på bakken. Det vil si at hvis de to føttene ikke settes på bakken, blir namâzen enten ikke godtatt, eller den blir makrûh. I sajda er det sunnat å bøye tærne og vende tåspissene mot qibla.

Menn holder armene og lårene borte fra magen. Det er sunnat å sette hendene og knærne på bakken. Det er sunnat å holde hælene fire fingerbredder fra hverandre i qiyâm, men inntil hverandre i rukû‘, qawma og sajda. Det er makrûh å dra buksebena opp når man går ned i sajda, og det er makrûh å dra dem opp og brette dem før man begynner på namâzen. Det er makrûh å utføre namâz med ermer, mansjetter eller buksebena brettet opp (eller korte). Det er makrûh å utføre namâz barhodet av latskap eller fordi man ikke tenker på hvor viktig det er å utføre namâz med tildekket hode. Men å ikke gi namâz betydning er kufr (vantro). Det er også makrûh å utføre namâz i skitne klær eller i arbeidsklær (det vil si fete og skitne klær).

5- Qa‘da al-akhîra

I den siste rak‘aten er det fard å sitte så lenge som det tar å resitere Attahiyyâtu. Mens man sitter, gjør man ikke tegn med fingrene. Mennene legger venstre fot flatt på bakken med tåspissene vendt mot høyre og sitter på denne foten. Høyre fot holdes oppreist, med tærne mot bakken og tåspissene litt bøyd mot qibla. Det er sunnat å sitte slik. Kvinner sitter med tawarruk, det vil si med setet på bakken. Lårene holdes inntil hverandre. Høyre fot føres ut på høyre side. Venstre fot ligger under, med tåspissene vendt mot høyre.

Er det minnet om Profetens venner ved stedet
der selem-trærne står, som får deg til å gråte?
Si meg, er det vinden fra Medîna som får deg til å gråte,
eller lynet som flammer om natten fra fjellet Idam?
Qasîdat al-Burda