ISLÂMS GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER

Det finnes fem vesentlige grunnleggende plikter (det vil si plikter som ubetinget må utføres) for muslimer, dem som har gått inn i Islâm. Disse er:

1- Det første av Islâms fem grunnleggende prinsipper er å si Kalima ash-shahâda; det vil si å si: «Ashhadu an lâ ilâha illallâh wa ashhadu anna Muhammadan ’abduhû wa rasûluh». Med andre ord skal en person som er ved sunn fornuft, har nådd pubertetsalderen og kan tale, si med tungen og tro sikkert og helhjertet: «På jorden og i himmelen finnes det ingen ting og ingen person, utenom Allahu ta‘âlâ, som har rett til å bli tilbedt og er verdig til tilbedelse. Den sanne Ma‘bûd (den som tilbes) er Allahu ta‘âlâ alene.» Han er wâjib al-wujûd. All overlegenhet er Hans. Han har ingen mangel. Hans navn er «Allah». Og videre: Han som hadde et rosenfarget, hvitt og rødlig, strålende og elskelig ansikt, svarte øyenbryn og svarte øyne, en bred velsignet panne og vakker karakter, Han hvis skygge ikke falt på bakken, med milde ord, født i Mekka i Arabia, av Hâshimîs ætt, «Muhammed, sønn av Abdullah, er Allahu ta‘âlâs tjener og rasûl, det vil si Profet.» Han er sønn av Hadrat Âmina, datter av Wahab. Og alhamdulillah, Han er også vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam).

2- Det andre grunnleggende prinsippet i Islâm er å utføre namâz (rituell bønn, salât) fem ganger om dagen, i samsvar med dens vilkår og farder, når namâz-tiden kommer. Siden Âdam ’alaihis-salâm fantes det i hver religion én namâz om dagen. Alle disse namâzene som var blitt utført, ble samlet og gjort til fard (påbud) for dem som tror på Muhammed ’alaihis-salâm. Selv om det å utføre namâz ikke er et av îmâns vilkår, er det et vilkår for îmân å tro at namâz er fard. Det er fard al-ayn for enhver muslim som er mukallaf (ved sunn fornuft og har nådd puberteten), å utføre de fem daglige namâzene hver dag. De fem daglige namâzene ble befalt natten til Mi‘râj. Før Mi‘râj fantes det bare morgenbønnen og ettermiddagsbønnen.

3- Det tredje grunnleggende prinsippet i Islâm er å gi zakât av sin eiendom. Den ordrette betydningen av zakât er renhet, å prise, og å bli god og vakker. I Islâm betyr zakât at en person som har zakât-eiendom utover det han trenger, og i en viss mengde kalt nisâb, skiller ut en bestemt del av eiendommen sin og gir den til de muslimene som er nevnt i Koranen al-karîm, uten å minne dem om velgjerningen. I alle de fire madhhabene finnes det fire typer zakât: zakât av gull og sølv, zakât av handelsvarer, zakât av firbente husdyr som har beitet på markene i mer enn et halvt år, og zakât av alle slags avlinger som kommer fra jorden. Denne fjerde typen zakât kalles ’ushr og gis så snart avlingen er høstet. De tre andre gis ett år etter at de har nådd nisâb-mengden.

4- Det fjerde grunnleggende prinsippet i Islâm er å faste hver dag i måneden Ramadân ash-sharîf. Fasten kalles sawm. Ordrett betyr sawm å beskytte noe mot noe annet. I Islâm betyr sawm at man, med iakttakelse av vilkårene og fordi Allahu ta‘âlâ har befalt det, hver dag i Ramadân-måneden beskytter seg mot tre ting. Disse tre tingene er å spise, å drikke og å ha samleie.

5- Det femte grunnleggende prinsippet i Islâm er at den som er i stand til det, utfører hajj (pilegrimsreise) én gang i livet. For en person som, utover den eiendommen som er nok til å forsørge familien han etterlater seg til han kommer tilbake, har penger nok til å reise til byen Mekka al-Mukarrama og komme tilbake, er det fard å utføre tawâf rundt Kâ‘ba al-mu‘azzama og waqfa (opphold) på Arafât-sletten i ihrâm, én gang i livet, forutsatt at veien er trygg og kroppen frisk.

«I Koranen al-karîm er alt som tjenerne trenger, kunngjort; de som ikke tror, er blitt advart med straff, og mu‘minene som oppfyller Islâms vilkår, har fått det glade budskapet om Jannah.» Imâm ar-Rabbânî (rahmatullahi ’alaih)

Kom, la oss utføre namâz, la oss tørke rusten av hjertene,
Man kommer ikke nær Allah uten å utføre namâz!
Der namâz blir utført, faller alle syndene av,
Mennesket kan ikke bli fullkomment uten å utføre namâz!
I Qur’ân al-karîm har Haqq priset namâz høyt,
Han sa: «Jeg elsker ikke den som ikke utfører namâz!»
I en hadîth ash-sharîf heter det: Tegnet på îmân
viser seg ikke på et menneske uten at han utfører namâz!
Å la være å utføre én namâz er den største av de store syndene,
den blir ikke tilgitt ved tawba uten at dens qadâ blir utført!
Den som ringeakter namâz, går straks ut av îmân,
han kan ikke være muslim uten å utføre namâz!
Namâz renser hjertet og holder en borte fra det onde,
du kan ikke bli opplyst uten å utføre namâz!