AHL AS-SUNNAS TRO
Det første vilkåret for å være muslim er å ha îmân (tro). Den rette troen avhenger av å tro i samsvar med Ahl as-Sunnas trosbekjennelse. Den første plikten for menn og kvinner som er ved sin fulle fornuft og har nådd puberteten, er å tro slik vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), trodde og forkynte. Vår Profet forkynte bare én îmân. Alle Ashâb al-kirâm trodde slik Han forkynte, og det var ingen splittelse blant dem i itikâd (tro). Etter vår Mester, Profetens død lærte menneskene Islâm ved å lytte til og spørre Ashâb al-kirâm. Alle forkynte de den samme îmân. Man må lære den kunnskapen om îmân som de lærde fra Ahl as-Sunna har skrevet i bøkene sine, og tro i samsvar med den. Å bli frelst fra Jahannams pine i âkhirat avhenger av å tro på det de har forkynt. De som blir frelst fra Jahannam, er bare de som går deres vei. De som går deres vei, kalles (Sunnî) eller (Ahl as-Sunna).
Det er erklært i en hadîth ash-sharîf: «Min ummat vil dele seg i syttitre grupper. Bare én av dem vil bli frelst fra Jahannams pine; de andre vil gå til grunne og gå til Jahannam.» Hver av disse syttitre gruppene hevder at den følger Islâm, og sier at den ene gruppen som det er sagt skal bli frelst fra Jahannam, er deres egen. I den 53. âyat i Sûrah al-Mu‘minûn og i den 32. âyat i Sûrat-ur-Rûm er det sagt, i betydning: «Hver gruppe gleder seg fordi den tror at den er på den rette vei.» Men blant disse ulike gruppene har vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) angitt kjennetegnet, tegnet på den som blir frelst, slik: «De som er i denne gruppen, er de som går den veien som jeg og mine Ashâb går.» Den som unnlater å elske om så bare én av Ashâb al-kirâm, har skilt seg fra Ahl as-Sunna. Den som ikke har Ahl as-Sunnas tro, er blitt enten en Ahl al-bid‘at, det vil si en muslim som har avveket fra den rette veien, eller en vantro.
Det finnes én madhhab i îmân, i troen.
Det finnes én sann gruppe, det vil si bare én madhhab i îmân, i troen. Denne madhhaben er Ahl as-Sunna wal-jamâ‘at-madhhaben. For Islâm befaler bare én îmân og én tro for alle mennesker.
Det finnes ingen splittelse i de tingene man skal tro på.
Prinsippene for îmân og hvordan man skal tro, ble forkynt personlig av vår Mester, Profeten ‘alaihis-salâm. Vår Profet, som fortalte menneskene om Allahu ta‘âlâ, som skapte dem og alt, forkynte også hvordan îmân på Allahu ta‘âlâ, på det Han har skapt og på Hans bud og forbud skal være. I de tingene man skal tro på, må man følge alle Ashâb al-kirâm. For de hadde ingen uenighet seg imellom i det man skal tro. Det egentlige vilkåret for îmân er å elske Allahu ta‘âlâ og dem Han elsker, å være venn med dem, og å være fiende av Hans fiender. Om dette sa Hadrat Muhammed Ma‘sûm: «Allahu ta‘âlâ sa: ‘Yâ Mûsâ (Moses)! Hva har du gjort for Meg?’ Da Han svarte:
‘Yâ Rabbî! For Din skyld utførte jeg namâz, fastet, ga zakât og nevnte Ditt navn (dhikr)’, sa Allahu ta‘âlâ: ‘Namâz er et bevis for deg. Fasten er det skjoldet som beskytter deg mot Jahannam. Zakât vil gi deg skygge på mahshar-dagen, når alle brenner av hete. Dhikr vil være et lys for deg i mørket den dagen. Hva har du gjort for Meg?’ Da spurte Hadrat Mûsâ: ‘Yâ Rabbî! Hvilken gjerning er for Deg?’ Allahu ta‘âlâ sa: ‘Har du elsket den Jeg elsker, for Min skyld, og har du regnet Mine fiender som dine fiender?’
«Min ummat vil dele seg i syttitre grupper. Bare én av dem vil bli frelst fra Jahannams pine; de andre vil gå til grunne og gå til Jahannam.» Hadîth ash-sharîf
Hadrat Mûsâ forsto at den gjerningen Allahu ta‘âlâ elsker, er å elske Hans venner og ikke elske Hans fiender. Det betyr altså at kjærlighetens kjennetegn er å elske dem den elskede elsker, og å være fiende av hans fiender. Den 4. âyat i Sûrah al-Mumtahina, som i betydning lyder: ‘Ibrâhîm og Hans Ashâb sa til de vantro: Vi er langt borte fra dere og deres avguder. Inntil dere tror på Allah, som er Én, skal fiendskapet mellom oss vare. Denne vakre tilstanden deres bør være et eksempel for dere’, viser at dette fiendskapet er et vilkår for å ha îmân, og at det å elske Allahs fiender ødelegger îmân. Ashâb al-kirâm, som ble æret med å få være i Rasûlullahs selskap, elsket hverandre høyt. De var fiender av de vantro, ikke av hverandre. Den 29. âyat i Sûrah al-Fath, som i betydning lyder: ‘De var fiender av de vantro og barmhjertige mot hverandre’, er et bevis på dette.» (Hadrat Muhammed Ma‘sûm, 29. brev).
I det femte kapitlet i boken Kimyâ-i sa‘âdat står det skrevet: Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Grunnlaget for îmân og dens sterkeste kjennetegn er å elske muslimene og ikke elske dem som er fiendtlige mot muslimene.» Betydningen av Janâb al-Haqqs guddommelige befaling til Îsâ (Jesus) ’alaihis-salâm var: «Selv om du utførte like mye tilbedelse som alle skapningene på jorden og i himlene til sammen, ville det ikke være til noen nytte så lenge du ikke elsker Mine venner og ikke er fiende av Mine fiender.» Ingen mu‘min bør elske dem som er fiender av Allahu ta‘âlâ; han bør elske dem som holder seg til Islâm. Dette bør han vise i ord, og om mulig i handling. Han bør ikke omgås de ulydige og fâsiqene (de som synder åpenlyst), og han bør holde seg helt borte fra dem som synder mye. Enda mer bør han holde seg borte fra de urettferdige og fra dem som plager muslimene. Men dem som bare har gjort urett mot ham selv, bør han tilgi, og han bør tåle deres urett med tålmodighet; det er svært godt. Vår Mester, Profeten, har fortalt at den rette veien er den îmân som de lærde fra Ahl as-Sunna har forkynt. Derfor må vi forenes i Ahl as-Sunna, bli brødre og elske hverandre. Bid‘at-retningene må ikke forveksles med Ahl as-Sunnas fire sanne madhhaber i ibâdat (handlinger, tilbedelse). De fire madhhabene sier at de andre er på den rette veien, og de elsker hverandre. Bid‘at-retningene derimot splitter muslimene. De islamske lærde har samstemmig erklært at disse fire sanne madhhabene ikke kan slås sammen. Allahu ta‘âlâ vil at madhhabene i ibâdat skal være atskilte, ikke forent. Slik gjør Han Islâms religion lett. «Uenigheten blant de lærde i min ummat er en barmhjertighet.» Denne hadîth ash-sharîf forteller at denne atskillelsen er gagnlig.
På den annen side befaler Allahu ta‘âlâ enhet i troen. Betydningen av den 103. âyat al-karîma i Sûrah Âl-i ’Imrân er: «O dere som tror! Hold fast ved Allahs religion. Bli ikke splittet!» Da Hadrat Abussuûd Effendi forklarte dette, sa han: «Bli ikke splittet slik Ahl al-kitâb (de som tror på de hellige bøkene) ble splittet, og forlat ikke den rette îmân! Del dere ikke opp, slik dere sloss med hverandre i uvitenhetens tid!» Hadrat Ibn Hajar al-Makki sa: «En bid‘at-tilhenger er en person hvis tro er forskjellig fra Ahl as-Sunnas tro. Enhver som finner på noe som Islâm ikke godkjenner, er en bid‘at-tilhenger.» (Fatava al-hadîthiyya). De som tror på Ahl as-Sunnas tro, er Ahl as-Sunna, og de som ikke tror på den, er ahl al-bid‘at eller vantro.
Allahu ta‘âlâ er tilfreds med de muslimene som tror i samsvar med Ahl as-Sunnas tro. Det er mange vilkår for å tro på denne måten.
Noen viktige punkter i Ahl as-Sunnas tro
1- Man må tro på de seks grunnpilarene i îmân, det vil si på Allahu ta‘âlâs eksistens og Hans Enhet, at Han ikke har noen partner eller like, på Hans engler, Hans Bøker, Hans Profeter, livet i âkhirat (det hinsidige), og på at det gode (khair) og det onde (sharr) er fra Allahu ta‘âlâ. (Disse er nevnt i Âmantu-bønnen.) 2- Man må tro at Koranen al-karîm, som er den siste og endelige Boken Han har sendt, er Allahu ta‘âlâs ord. 3- En mu‘min må aldri tvile på sin egen îmân. 4- Man må elske høyt alle Ashâb al-kirâm, som trodde på vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og ble æret med å se Ham mens Han levde. Man må aldri snakke stygt om Hans fire khalîfaer, om noen av Hans husstand eller om noen av Hans ærverdige hustruer. 5- Alle Ashâb al-kirâm hører til Jannah. (Râfidhîene sier at alle sahâbîene unntatt fem var vantro. Men i Koranen al-karîm står det at de alle hører til Jannah.) 6- Abû Bakr as-Siddîq er den mest opphøyde av Ashâb al-kirâm.
7- Man må ikke regne ibâdatene (tilbedelseshandlingene) som en del av îmân. Muslimer som tror på Allahu ta‘âlâs bud og forbud, men som av latskap ikke utfører dem, må man ikke regne som vantro. (Wahhâbîene sier at ibâdatene er en del av îmân, og at den som ikke utfører namâz og som begår synder, er vantro.) Den som ikke bryr seg om harâm, tar lett på det eller gjør narr av Islâm, mister sin îmân. 8- Man må ikke kalle dem vantro som sier at de er Ahl al-qibla (muslimer), og som tror på Allahu ta‘âlâ og Hans Profet Muhammed ’alaihis-salâm, selv om de har noen gale oppfatninger. Det er ikke tillatt å kalle Ahl al-qibla vantro. (Wahhâbîene kaller alle unntatt seg selv vantro.) 9- Man kan utføre namâz bak enhver imâm som man ikke vet har begått åpenlyse synder. Denne dommen gjelder også for de emirer og guvernører som leder fredags- og Eid-namâzen. 10- Muslimene må ikke gjøre opprør mot sine ledere og styresmakter. Opprør er det samme som å skape fitna, og fitna fører til ulike ulykker. Vi bør be om at de gjør gode gjerninger, og med milde ord råde dem til å avstå fra sine forvillede, syndige gjerninger. 11- Når man tar abdast (wudû, rituell vask), er det tillatt for både menn og kvinner å gjøre masah (stryke med våt hånd) én gang over mest (en mest er vanntett fottøy som dekker den delen av foten som det er fard å vaske i abdast) i stedet for å vaske føttene, selv om det ikke foreligger noen unnskyldning eller tvingende nødvendighet. Det er ikke tillatt å gjøre masah over bare føtter eller over sokker. 12- Man må tro at Mi‘râj (Hadrat Muhammeds oppstigning til himmelen) fant sted med både kropp og sjel. For Han steg opp til Mi‘râj med både Sin sjel og Sin kropp. Den som sier: «Mi‘râj var en tilstand, det vil si at den skjedde i en drøm», har skilt seg fra Ahl as-Sunna. 13- Îmân verken øker eller minker. (Dens glans øker og minker.) 14- Qur’ân al-karîm er ikke en skapning (den er ikke skapt).
«Grunnlaget for îmân og dens sterkeste kjennetegn er å elske muslimene og ikke elske dem som er fiendtlige mot muslimene.» Imâm al-Ghazâlî (rahmatullahi ’alaih)
15- Allahu ta‘âlâ er hevet over å ha et sted. Det vil si at det ikke er riktig å si og tro at noe som helst sted er Allahu ta‘âlâs sted. (Wahhâbîene sier at Allah er i himmelen eller på Arsh. Å si det er kufr.) 16- Spørsmålene i graven og pinen i graven er sanne. Pinen i graven rammer både sjelen og kroppen. Å besøke graver er jâiz (tillatt). Istighâsa, det vil si å gå til profetenes og awliyâs graver, be for deres skyld og be dem om hjelp, er jâiz. (Wahhâbîene kaller dette shirk, det vil si å godta en annen enn Allah som gud. Derfor kaller de sunniene og shî‘iene mushriker, det vil si vantro.) 17- Bare Allah kjenner det ukjente, det usynlige, og om Han vil, lar Han også Sine profeter og awliyâ få vite det. 18- Awliyâs karâmat er sann. Karâmater er overnaturlige tilstander som viser seg hos Allahu ta‘âlâs elskede tjenere. Det er ting som ligger utenfor Hans vanlige orden, det vil si utenfor grensene for de fysiske, kjemiske og biologiske lovene. Karâmatene er så tallrike at de ikke kan benektes. 19- Den som blir drept eller begår selvmord, dør på den tiden som er forutbestemt for hans død. 20- Profetene begår ikke synder. 21- I dag er det nødvendig å være i en av de fire sanne madhhabene. 22- Den første av profetene er Âdam ’alaihis-salâm, og den siste er Muhammed ’alaihis-salâm. (Wahhâbîene benekter at Hadrat Âdam, Hadrat Idrîs og Hadrat Shîs var profeter. De sier at den første profeten var Hadrat Nûh. Noen grupper som kaller sine ledere rasûl (profet), sier: «Det kommer ingen nabî, men det kommer rasûl.» Derfor har det dukket opp vantro som kaller seg rasûl.) 23- Man må tro på shafâ‘at (forbønn), Sirât-broen, regnskapet og vekten. 24- Sjelen dør ikke. Sjelene til døde muslimer og vantro kan høre. 25- Man må tro på qiyâmats tegn, som Dajjal, Dabbat-ul-ard, at Hadrat Mahdî skal komme, at Hadrat Îsâ skal stige ned fra himmelen, at solen skal stå opp i vest, og de andre tegnene på qiyâmat som er fortalt.
Hadrat Imâm al-a‘zam sier: «Man må tro på qiyâmats tegn slik de er fortalt, uten å tolke dem bort.» Betydningen av en hadîth ash-sharîf er: «Qiyâmat kommer ikke før solen står opp i vest. Da vil alle tro, men den îmân vil ikke lenger være til nytte.» (Bukhârî, Muslim)
26- I âkhirat skal Allahu ta‘âlâ bli sett.
27- De vantro blir i Jahannam for evig, og deres pine blir ikke lettere; tvert imot blir den stadig større.
28- På qiyâmat-dagen skal profetene og de gode, rettskafne muslimene gå i forbønn. Sjelene i graven hører hva de levende gjør og sier.
29- Å sende thawâbene for resitasjon av Koranen al-karîm, for sadaqa, ja, for alle ibâdater til de dødes sjeler er til nytte for dem og fører til at pinen deres blir lettet eller fjernet. Å tro på alt dette er et kjennetegn på å ha Ahl as-Sunnas tro. (Disse opplysningene er hentet fra Fiqh al-akbar, Nuhbat-ul-leâli, Maktûbât ar-Rabbânî, Riyâd-un-nâsihîn og Farâid-ul-favâid.)
I ibâdatene finnes det fire madhhaber som er sanne. I kapitlet om zabâyih (slakting av offerdyr) i kommentaren (hâshiya) til Durr-ul-muhtar skrev Sayyid Ahmad Tahtavî: «I dag er det wâjib (påbudt) for enhver muslim å være i en av de fire madhhabene. Den som ikke er i en av de fire madhhabene, skiller seg fra Ahl as-Sunna. Og den som skiller seg fra Ahl as-Sunna, blir forvillet eller vantro.»
Noen av madhhabenes fiender, som Ibn Hazm, Shavkâni, Abduh, Rashit Riza og Siddiq Hasan, har ført mange muslimer på villspor – noen ved å regne etterfølgelse (taqlîd) som harâm, andre ved å drive talfîk (å samle de lette delene av de fire madhhabene og smelte dem sammen).
Våre imâmer i tro og ibâdat
Blant Tâbi‘în, som lærte Islâm av Ashâb al-kirâm, og Taba at-Tâbi‘în, som lærte av Tâbi‘în, var det noen som nådde høyt i den religiøse kunnskapen og ble store imâmer på rang med mutlaq (absolutte) mujtahider.1 De ble grunnleggere av madhhaber i ibâdat, og de dommene som kom fra deres ijtihâder, ble kalt vedkommende lærdes madhhab. Fordi de fleste av disse lærdes madhhaber ikke ble skrevet ned i bøker, gikk de i glemmeboken. Bare de fire store imâmenes ijtihâder ble skrevet ned i bøker og bevart av elevene deres, og spredt blant muslimene. De som viser alle muslimer på jorden den rette veien, og som gjør at vi lærer Muhammed ’alaihis-salâms vei uforandret og uforfalsket, er disse fire store personene. De er våre madhhab-imâmer i ibâdat. Den første av dem er Imâm al-a‘zam Abû Hanîfa Nu‘mân ibn Thâbit (radiy-Allahu ’anh). Han er en av de største lærde i Islâm. Han er Ahl as-Sunnas leder. Den andre er Imâm Mâlik ibn Anas, den tredje er Imâm Muhammed ibn Idrîs Shâfi‘î, og den fjerde er Imâm Ahmad ibn Hanbal (rahmatullahi ’alaihim ajma‘în). I dag er en person som ikke følger en av disse fire imâmene, i stor fare. Han har avveket fra den rette veien.
To av elevene til disse fire imâmene nådde svært høyt i kunnskapen om îmân. Slik ble det to madhhaber i troen. Den îmân som er i samsvar med Koranen al-karîm og hadîth ash-sharîfene, er den îmân disse to forkynte. Det er disse to som har spredt kunnskapen om îmân fra Ahl as-Sunna, som er Firka an-nâjiyya – den frelste gruppen –, ut over jorden. Den første er Abû Mansûr al-Mâturîdî, og den andre er Abû’l Hasan Alî Ash‘arî (rahmatullahi ’alaihimâ). Disse to imâmene forkynte den samme îmân. De få forskjellene mellom dem er uvesentlige. I sitt vesen er de det samme. Islâms lærde blir priset i Koranen al-karîm og i hadîth ash-sharîfene. I en âyat al-karîma er det sagt, i betydning: «Er de som vet, like med dem som ikke vet?»2 I en annen âyat al-karîma er det sagt, i betydning: «O muslimer! Spør dem som vet, om det dere ikke vet!»3
«I dag er det wâjib (påbudt) for enhver muslim å være i en av de fire madhhabene. Den som ikke er i en av de fire madhhabene, skiller seg fra Ahl as-Sunna. Og den som skiller seg fra Ahl as-Sunna, blir forvillet eller vantro.» Sayyid Ahmad Tahtawî (rahmatullahi ’alaih)
Det er sagt i hadîth ash-sharîfer:
«Allahu ta‘âlâ og englene og alle skapninger ber for de muslimene som lærer menneskene det gode.»
«På qiyâmat-dagen skal først profetene, deretter de lærde og deretter martyrene gå i forbønn.»
«O mennesker! Vit at kunnskap tilegnes ved å lytte til en lærd.» «Lær dere kunnskap. Å lære seg kunnskap er en ibâdat. Den som underviser i kunnskap, og den som lærer den, får thawâb som for jihâd.»
«Å undervise i kunnskap er som å gi sadaqa. Å lære kunnskap av en lærd er som å utføre tahajjud-namâz.»
«Å lære seg kunnskap gir mer thawâb enn alle de frivillige ibâdatene. For det er til nytte både for ham selv og for dem han skal undervise.»
«Den som lærer for å undervise andre, får siddîqenes thawâb.»
«Kunnskap er en skatt. Nøkkelen til den er å spørre.»
«Lær dere kunnskap, og lær den bort.»
«Alt har en kilde. Taqwâs kilde er hjertene til ’ârifene.»
«Å undervise i kunnskap er en soning for synder.»
Han er helt igjennom adab og dyd,
Hans nûr er lys i mørket,
Han er Khâtam al-Anbiyâ,
Min elskede Profet.
Profetskapets kilde,
Barmhjertighetens kilde,
De hjelpeløses tilflukt,
Min elskede Profet.
På Hans rygg er profetskapets segl,
Han er den mest barmhjertige av Nabîene,
Han er grunnen til shafâ‘at,
Min elskede Profet.
Den eneste som kan gjøre ende
På kaoset på Mahshar-plassen,
Han som bringer bud fra det hinsidige,
Min elskede Profet.