AHKÂM AL-ISLÂMIYYA (AHKÂM ASH-SHAR‘IYYA)

Hvem kalles mukallaf

Menn og kvinner som er ved sine fulle fem og har nådd puberteten, kalles «mukallaf». De som er mukallaf, er ansvarlige for å overholde Allahu ta‘âlâs bud og forbud. I vår religion er den som er mukallaf, først pålagt å ha îmân og deretter å utføre ibâdat. De må også holde seg borte fra handlinger som er harâm (forbudte) og makrûh (uønskede, misbilligede). ’Aql (forstand) er en forståelseskraft. Den er skapt for å skille det nyttige fra det skadelige. Gutter kommer i puberteten når de har fylt tolv år. Det finnes tegn som viser at en gutt er kommet i puberteten. Hvis disse tegnene ikke viser seg (hvis gutten ikke har sædutløsning), regnes han for å ha nådd puberteten når han har fylt femten år. Jenter kommer i puberteten når de har fylt ni år. Hvis en jente ikke viser noen tegn på å være kommet i puberteten (hvis hun ikke begynner å få menstruasjon), regnes hun for å ha nådd puberteten når hun har fylt femten år.

Af‘âl al-mukallafîn

Af‘âl al-mukallafîn er åtte: fard, wâjib, sunnat, mustahâb, mubâh, harâm, makrûh og mufsid. 1- FARD: Det som Allahu ta‘âlâ klart og definitivt befaler i Koranen al-karîm, kalles fard. Det er harâm å unnlate det som er fard. Den som ikke tror på fardene og ikke legger vekt på å utføre dem, blir vantro.

Noen eksempler på fard er å ha îmân, å ta abdast og ghusl, å be namâz fem ganger daglig, å faste i Ramadân, og å gi zakât og dra på hajj når man er rik.

2- WÂJIB: Bud som er like definitive som det som er fard. Eksempler er å be witr-namâz og Eid-namâz, og å ofre et dyr (qurbân) og gi fitra (sadaqa al-fitr) når man er rik. Det som gjelder for wâjib, er det samme som for fard.

3- SUNNAT: Det som Allahu ta‘âlâ ikke klart har befalt, men som er handlinger som vår Profet roste, eller som Han pleide å gjøre, eller som Han ikke forbød da Han så dem bli utført, kalles «sunnat». Det er kufr (vantro) å mislike en sunnat. Den som liker sunnatene, men ikke utfører dem, blir ikke straffet. Men den som uten gyldig grunn stadig unnlater dem, fortjener å bli irettesatt og klandret og å bli fratatt thawâbet for dem. Det er for eksempel sunnat å si adhân og iqâmat, å be namâz i jamâ‘at (fellesskap), namâzens sunnater og sunnat-namâzene, å bruke miswâk når man tar abdast, å by på et måltid den kvelden man gifter seg, og å få sitt barn omskåret. 4- MUSTAHÂB: Det kalles også mandûb eller âdâb. Det har samme stilling som sunnat al-ghayr al-muakkada. Det er ting som vår Mester, Profeten, likte og satte pris på, selv om Han bare gjorde dem én eller to ganger i Sitt liv. For eksempel: å gi et nyfødt barn navn på den syvende dagen, å ofre et aqîqa-dyr for en sønn eller datter, å kle seg pent og å bruke gode dufter. De som gjør disse tingene, får mye thawâb. Unnlater man dem, er det ingen synd.

5- MUBÂH: Handlinger som verken er befalt eller forbudt. For det som er mubâh, får man synd eller thawâb alt etter hensikten til den som gjør det. For eksempel er det mubâh å sove, å spise ulike slags halâl mat og å bære ulike slags halâl klær. Hvis disse tingene gjøres med den hensikt å følge Islâm og holde fast ved budene, gir de thawâb – som for eksempel å spise og drikke med den hensikt å holde seg frisk og utføre ibâdat.

«Lær kunnskap! Å lære kunnskap er en ibâdat. Den som underviser i kunnskap og den som lærer den, får thawâbet for jihâd.» Hadîth ash-sharîf

6- HARÂM: Det er det som Allahu ta‘âlâ klart har forbudt i Koranen al-karîm. Det er absolutt forbudt å gjøre det som er harâm, eller å bruke det som er harâm. Den som kaller noe harâm for «halâl», eller noe halâl for «harâm», mister sin îmân og blir kâfir (vantro). Det er fard å holde seg borte fra det som er harâm. Mord, zinâ (utukt), sodomi, pengespill, å drikke vin og alle slags alkoholholdige drikker, løgn, tyveri, å spise svinekjøtt, blod og åtsler, og at kvinner og jenter går ut med hodet, armene og bena utildekket – alt dette er harâm og store synder. Hvis en person resiterer Basmala når han begår disse syndene, eller tror at de er halâl, eller ikke legger vekt på at Allahu ta‘âlâ har gjort dem harâm, blir han vantro. Hvis han begår dem samtidig som han tror at de er harâm og frykter straffen, blir han ikke vantro. Men han fortjener straffen i Jahannam. Hvis han fortsetter å begå harâm og dør uten å angre (tawba), blir det årsak til at han går bort uten îmân. 7- MAKRÛH: Det er det som Allahu ta‘âlâ og Muhammed ’alaihis-salâm ikke liker, og som tar bort thawâbet for ibâdatene. Makrûh er av to slag: Tahrîmî makrûh: Tahrîmî makrûh er å unnlate en wâjib; det er makrûh som ligger nær harâm. Å gjøre slikt medfører straff. Det er for eksempel å be namâz mens solen står opp, mens den står i senit og mens den går ned. Tanzîhî makrûh: Det er handlinger som ligger nær det som er mubâh, det vil si halâl, eller handlinger som det er bedre å la være å gjøre enn å gjøre. For eksempel å unnlate handlinger som er sunnat al-ghayr al-muakkada eller mustahâb.

8- MUFSID: I vår religion er mufsid det som ødelegger, det vil si gjør ugyldig, en legitim handling eller en påbegynt ibâdat, for eksempel îmân, namâz, ekteskap, hajj, zakât, kjøp og salg. For eksempel er det kufr å spotte Allahu ta‘âlâ eller Koranen al-karîm; slike handlinger ødelegger îmân. Å le under namâz gjør både abdast og namâz ugyldig. Å spise eller drikke noe med vilje mens man faster, bryter fasten. De som utfører det som er fard, wâjib og sunnat, og de som holder seg borte fra det som er harâm og makrûh, får ajr, det vil si thawâb (lønn, velsignelse). De som gjør det som er harâm og makrûh, og de som ikke utfører det som er fard og wâjib, får synd skrevet på seg. Thawâbet for å holde seg borte fra én harâm er mange ganger større enn thawâbet for å utføre én fard. Thawâbet for å utføre én fard er større enn thawâbet for å holde seg borte fra én makrûh. Og thawâbet for å holde seg borte fra én makrûh er større enn thawâbet for å utføre én sunnat.

Hva er ibâdat (tilbedelse)?

Ibâdat er å overholde budene og forbudene fra Allahu ta‘âlâ, som har skapt oss og alt som finnes, som holder oss i live hvert øyeblikk, som beskytter oss mot synlige og usynlige ulykker, og som hvert øyeblikk skjenker oss ulike velsignelser. Det er en menneskelig plikt å takke Allahu ta‘âlâ, som sender mennesket utallige velsignelser, så mye som man er i stand til. Det er en plikt, en gjeld, som fornuften påbyr. Men menneskene har en mangelfull forstand og et kort syn. De kan ikke selv finne ut hva som vil være takk og ærbødighet overfor Allahu ta‘âlâ. Så lenge pliktene som tjener til å takke og vise ærbødighet, ikke er kunngjort av Allahu ta‘âlâ, kan det man tror er lovprisning, i virkeligheten være krenkende.

Pliktene som menneskene har med hjertet, tungen og kroppen, og som de må utføre for å takke Allahu ta‘âlâ, er kunngjort av Allahu ta‘âlâ og formidlet til oss av Hans elskede Profet. Derfor må fornuftige mennesker følge Muhammed ’alaihis-salâm for å takke Allahu ta‘âlâ og tilbe Allahu ta‘âlâ. Den som følger Muhammed ’alaihis-salâm, er muslim. Ibâdat er å takke Allahu ta‘âlâ, det vil si å følge Muhammed ’alaihis-salâm.

Islâms deler: Islâm har to deler: A- Det som må tros med hjertet. B- Ibâdatene som skal utføres med hjertet og kroppen.

De grunnleggende prinsippene som man må tro på med hjertet

Îmân er å vite med sikkerhet at Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) er Allahu ta‘âlâs Profet, at Han er en Nabî og et Sendebud utvalgt av Ham, å si dette i tro, å tro kortfattet på det Han kortfattet har formidlet fra Allahu ta‘âlâ og i detalj på det Han i detalj har formidlet, og å si Kalima ash-shahâda med tungen så ofte man kan. Sterk îmân er slik: Akkurat som vi med sikkerhet vet at ild brenner og at slanger dreper med gift, og vi derfor holder oss unna dem, skal vi av hele vårt hjerte anse Allahu ta‘âlâ og Hans egenskaper for store, strebe etter Hans velbehag (ridâ’) og ile mot Hans skjønnhet (jamâl), og holde oss unna Hans vrede (ghadab) og Hans majestet (jalâl). Vi skal skrive denne îmân fast i hjertet som en inskripsjon i marmor.

Det er seks grunnleggende prinsipper i îmân som vi må tro fullt og helt på.

Disse er:

1- Å tro på Allahu ta‘âlâs eksistens og Enhet. 2- Å tro på Hans engler.

3- Å tro på bøkene som er åpenbart av Allahu ta‘âlâ. 4- Å tro på Profetene som er sendt av Allahu ta‘âlâ. 5- Å tro på den siste dag (Yawm al-âkhir). 6- Å tro på qadar, og på at khair (det gode) og sharr (det onde) kommer fra Allahu ta‘âlâ.

Ibâdatene som utføres med både kroppen og hjertet

Det finnes plikter som enhver muslim ubetinget må utføre som ibâdat, og det finnes regler som må følges når man utfører disse pliktene. Disse pliktene kalles Islâms grunnleggende prinsipper, og de er fem: 1- Å si Kalima ash-shahâda.

2- Å be de fem daglige namâzene når tiden for dem er inne. 3- Å gi zakât av sin eiendom. 4- Å faste hver dag i Ramadân-måneden.

5- Å dra på hajj én gang i livet (for den som har evne til det).

«En liten ibâdat som utføres med kunnskap, er bedre enn mange ibâdater som utføres uten kunnskap.» Hadîth ash-sharîf

Øynene til dem som elsker Deg,
Skal ikke vandre mot andre,
De som har Deg som sitt mål,
Skal ikke tenke på verden eller âkhirat.
De som ga sine hjerter til Deg,
De som med sin kunnskap nådde Deg,
De som med sine øyne har sett Deg,
Deres lykke skal aldri slokne.
De som elsker, dør ikke,
Deres kropper forfaller ikke,
Den som har mistet seg selv i kjærlighet,
Skal aldri rammes av forfall.
De som bøyer hodet for Dine befalinger,
De som er nådd frem til Deg,
De som synger som nattergaler,
Deres språk kan ingen forstå.
De som kjenner hverandre gjennom kjærligheten til Deg,
De som elsker hverandre for Din skyld,
De som nådde frem til Din nærhet,
Skal aldri frykte døden.
O min bror, hvis du er klok,
Gjør det til din oppgave å elske Haqq,
Den som ikke har smakt kjærligheten,
Skal aldri få et rent hjerte.