VÅR MESTER, PROFETEN, UNIVERSETS SULTAN

Skapelsen av Hans velsignede nûr (lys)

Før alt, det vil si før Han skapte noe som helst, skapte Allahu ta‘âlâ den velsignede nûr til vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm. De fleste av våre lærde i Tafsîr (tolkning av Koranen) og Hadîth (Profetens ’alaihis-salâm utsagn) har erklært: «Janâb al-Haqq skapte av Sin egen nûr en fin og stor substans. Av denne substansen skapte Han hele universet, trinn for trinn. Denne substansen kalles ‘Nûr al-Muhammadî’. Begynnelsen og opphavet til alle sjeler og legemer er denne substansen.»

«Hvis det ikke var for Deg, hvis det ikke var for Deg, ville Jeg ikke ha skapt skapningene!» Hadîth al-qudsî

En dag spurte Jâbir ibn Abdullah, en av Ashâb al-kirâm: «O Rasûlullah! Hva var det Allahu ta‘âlâ skapte før alt?» Han svarte: «Før alt skapte Han din Profets, det vil si min, nûr av Sin egen nûr. Den gang fantes det ingen Lawh, Penn, Jannah, Jahannam, engel, samâwât (himler), ard (jord), sol, måne, mennesker eller jinner.»

Da Âdam ’alaihis-salâms velsignede hjerte og legeme ble skapt, ble Nûr al-Muhammadî plassert mellom Hans to øyenbryn. Da Han fikk Sin sjel, merket Âdam ’alaihis-salâm at det i Hans panne var en nûr som skinte som morgenstjernen.

Da Âdam ’alaihis-salâm ble skapt, forsto Han gjennom inspirasjon at Janâb al-Haqq tiltalte Ham som Abû Muhammad, det vil si Muhammeds far. Han spurte: «O min Rabb! Hvorfor ga Du meg navnet Abû Muhammad?» Allahu ta‘âlâ sa til Ham: «O Âdam! Løft ditt hode!» Da Âdam ’alaihis-salâm løftet Sitt hode, så Han navnet til vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), Ahmad, skrevet med nûr på Arsh al-a‘lâ5. Da spurte Han: «O min Rabb! Hvem er dette?» Allahu ta‘âlâ sa: «Dette er en Profet blant dine etterkommere. Hans navn er Ahmad i himlene og Muhammed på jorden. Hvis det ikke var for Ham, ville Jeg ikke ha skapt deg. Heller ikke jorden og himlene.»6

Hans nûr går fra rene panner til rene panner

Da Âdam ’alaihis-salâm ble skapt, ble den velsignede nûr til vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm satt i Hans panne. Denne nûr begynte å skinne i Hans panne. Som det står skrevet i «Tafsîr al-Mazharî», har denne nûr, helt fra Âdam ’alaihis-salâm, gått fra kyske fedre til kyske mødre og nådd frem til vår Mester, Profeten. Allahu ta‘âlâ erklærte dette i en âyat al-karîma7, i betydning:

«Du, det vil si Din nûr, har nådd frem til Deg etter hele tiden å ha blitt ført videre fra én som kaster seg ned (gjør sajda) til en annen.»8

Det er erklært i en hadîth ash-sharîf: «Allahu ta‘âlâ skapte menneskene. Han lot meg komme fra den beste delen av menneskene. Så valgte Han de beste av disse (i Arabia). Han lot meg komme fra dem. Deretter valgte Han de beste av husene og de beste av familiene og lot meg komme fra dem. Derfor er min sjel og mitt legeme de beste av skapningene. Min slektslinje, mine forfedre er de beste av menneskene.»

Det er erklært i en annen hadîth ash-sharîf: «Allahu ta‘âlâ skapte alt av intet. Av alle ting elsket Han menneskene og gjorde dem verdifulle. Blant menneskene lot Han dem Han utvalgte, bosette seg i Arabia. Og blant de utvalgte i Arabia utvalgte Han meg. Han plasserte meg blant de utvalgte, de beste av folk til alle tider. Derfor: de som elsker dem i Arabia som er knyttet til meg, elsker dem for min skyld. De som er fiendtlige mot dem, er fiendtlige mot meg.»

Haqq ta‘âlâ skapte Âdam,
Smykket verdenene med Âdam.
Allah befalte englene å gjøre sajda for Âdam,
Han skjenket Ham i rikt monn mange velsignelser.
Han satte Mustafâs nûr i Hans panne,
Og sa: Vit at dette er Min elskedes nûr.
Denne nûr tok bolig i Hans panne,
Den ble hos Ham i lange tider.
Vit at den så gikk over til Hawwas (Evas) panne,
Hos henne også ble den i mange måneder og år.
Shîs ble født, og over til Ham gikk denne nûr,
I Hans panne ble denne nûr åpenbar.
Den nådde også Ibrâhîm og Ismâ‘îl,
Ordet ble langt om jeg fortalte deg resten.
Slik, som ledd i en kjede, sammenføyd,
Nådde den helt frem til Mustafâ.
For da barmhjertigheten for verdenene kom,
Nådde den Ham og ble hos Ham.
Vil du slippe fra ilden,
Si as-salât med kjærlighet og inderlighet.

«Du, det vil si Din nûr, har nådd frem til Deg etter å ha blitt ført videre fra én som kaster seg ned (gjør sajda) til en annen.» Ash-Shu‘arâ’: 219

Fordi Âdam ’alaihis-salâm, det første mennesket som ble skapt, bar en partikkel av Muhammed ’alaihis-salâm, lyste en nûr i Hans panne. Denne partikkelen ble ført over til Hadrat Hawwa og fra henne til Hadrat Shîs, og slik gikk den videre fra kyske menn til kyske kvinner og fra kyske kvinner til kyske menn. Muhammed ’alaihis-salâms nûr gikk sammen med partikkelen fra rene panner til rene panner. Hver gang englene så på Âdam ’alaihis-salâm, så de Muhammed ’alaihis-salâms nûr i Hans panne, og de gjorde istighfâr (ba om tilgivelse) for Âdam ’alaihis-salâm.

Da Han lå for døden, sa Âdam ’alaihis-salâm til sin sønn Shîs ’alaihis-salâm: «Min sønn! Denne nûr som skinner i din panne, er nûr til den siste Profet, Hadrat Muhammed. Overgi denne nûr til rene og kyske kvinner som tror på Allah, og pålegg din sønn det samme i din siste vilje!»

Helt frem til Muhammed ’alaihis-salâm ga alle fedre sine sønner denne samme siste vilje. Hver av dem oppfylte den ved å gifte seg med den edleste og mest kyske piken. Denne nûr, som gikk gjennom pannene til disse rene mennene og kvinnene, nådde frem til sin rette eier. Hvis en av Rasûlullahs forfedre hadde to sønner, eller hvis en stamme delte seg i to grener, ville vår Profet Muhammed ’alaihis-salâms nûr være på den mest ærefulle og velsignede siden. I hvert århundre kunne man kjenne igjen den som var Hans stamfar, på nûr i hans ansikt. Det fantes en utvalgt slekt som bar Hans nûr; i hvert århundre hadde den som tilhørte denne slekten, et svært vakkert og lysende ansikt. Ved denne nûr skilte han seg ut blant sine brødre, og stammen han tilhørte, var mer opphøyet og mer ærefull enn andre stammer.9

I en av Sine hadîth ash-sharîfer sa vår Mester, Profeten: «Ingen av mine forfedre har begått utukt. Allahu ta‘âlâ lot meg komme fra rene og gode fedre og rene mødre. Hvis en av mine forfedre hadde hatt to sønner, ville jeg ha vært i den mest velsignede, den beste av dem.» Denne nûr, som ble ført videre fra barn til barn helt fra Âdam ’alaihis-salâm, nådde Târûh og gikk fra ham over til hans sønn Ibrâhîm og deretter til Hans sønn Ismâ‘îl ’alaihis-salâm. Denne nûr skinte i Hans panne som solen og gikk deretter over til en av Hans etterkommere, Adnân, fra ham til Ma‘âdd og fra ham til Nizâr. Da Nizâr ble født, ble hans far Ma‘âdd glad da han så nûr i sin sønns panne. Han holdt et stort gjestebud og sa: «For en slik sønn er dette gjestebudet bare en liten ting», og derfor ble sønnens navn Nizâr, som betyr «en liten ting». Etter ham gikk denne nûr videre, ledd for ledd, til den nådde sin egentlige eier, vår elskede Profet Khâtam al-anbiyâ Muhammed ’alaihis-salâm.

Vår Mester, Profeten, sa i en hadîth ash-sharîf: «Jeg er Muhammed, sønn av Abdullah, Abdulmuttalib (Shayba), Hâshim (Amr), Abd al-Manâf (Mugîra), Qusayy (Zayd), Kilâb, Murra, Ka‘b, Luwayy, Ghâlib, Fihr, Mâlik, Nadr, Kinâna, Khuzayma, Mudrika (Âmir), Ilyâs, Mudar, Nizâr, Ma‘add, Adnân. Hver gang det folket jeg stammer fra, delte seg i to, plasserte Allahu ta‘âlâ meg sannelig på den beste siden …»10

I en annen hadîth ash-sharîf sa Han: «Av Ibrâhîms etterkommere utvalgte Allahu ta‘âlâ Ismâ‘îl. Av Ismâ‘îls etterkommere utvalgte Han Kinâna-familien. Av Kinânas etterkommere utvalgte Han Quraysh-familien. Av Qurayshs etterkommere utvalgte Han Hâshim-familien. Av Hâshims etterkommere utvalgte Han Abdulmuttalib-familien. Og blant dem utvalgte Han meg.»11

Den ærefulle slektslinjen til vår Mester, Profeten, frem til Adnân:

Muhammed ’alaihis-salâm Abdullah Abdulmuttalib (Shayba) Hâshim (Amr) Abd al-Manâf (Mugîra) Qusayy (Zayd) Kilâb Murra Ka‘b Luwayy Ghâlib Fihr Mâlik Nadr Kinâna Khuzayma Mudrika (Âmir) Ilyâs Mudar Nizâr Ma‘add Adnân

Hadrat Abdulmuttalib, Hans bestefar

Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), er fra Hâshims sønner (Hâshim-familien), en gren av Quraysh-stammen. Hans far er Abdullah. Abdullahs far er Shayba. Shayba, vår Profets bestefar, ble født i Medîna. Shayba var bare et barn da hans far Hâshim døde. En dag øvde han seg i bueskyting sammen med vennene sine foran morbrødrenes hus i Medîna. De voksne som så på dem, ble betatt av den nûr som skinte i Shaybas panne, og de gjettet at han var sønn av en ærefull mann.

Da det ble Shaybas tur til å skyte, spente han buen og sendte pilen mot målet. Da pilen traff midt i blinken, sa han begeistret: «Jeg er sønn av Hâshim. Selvsagt treffer min pil sitt mål!» Av disse ordene forsto de at han var sønn av Hâshim fra Mekka. Hâshim var allerede død på den tiden.

Da en mann fra Abd al-Manâfs sønner kom tilbake til Mekka, sa han til Hâshims bror Muttalib: «Din brorsønn Shayba, som er i Medîna, er et svært klokt barn. I hans panne skinner det også en nûr som alle beundrer. Er det riktig å holde et så verdifullt barn borte fra dere?» Muttalib dro derfor straks til Medîna og hentet sin brorsønn Shayba til Mekka. Til dem som i Mekkas gater spurte hvem dette barnet var, pleide han å si: «Han er min slave.» Fra da av ble Shaybas navn Abdulmuttalib, som betyr Muttalibs slave.12

«Min sønn! Denne nûr som skinner i din panne, er nûr til den siste Profet, Hadrat Muhammed. Overgi denne nûr til rene og kyske kvinner som tror på Allah, og pålegg din sønn det samme i din siste vilje!» Âdam ’alaihis-salâm

Abdulmuttalib ble hos sin farbror Muttalib til denne døde. Det kom en duft av moskus fra hans velsignede legeme. I hans panne skinte nûr til Allahu ta‘âlâs habîb Muhammed ’alaihis-salâm, og den spredte godhet og velsignelser omkring seg. Hver gang det var tørke og det ikke kom regn, tok mekkanerne ham med opp på Thabir-fjellet og bønnfalt ham om å be til Allahu ta‘âlâ. Han avviste ingen og ba Allahu ta‘âlâ om regn. Allahu ta‘âlâ tok imot hans bønn takket være vår elskede Profets nûr, som skinte i hans panne, og sendte rikelig med regn. Slik vokste Abdulmuttalibs anseelse og ære dag for dag. Mekkanerne valgte ham til sin leder. Ingen satte seg opp mot ham, og de som kom under hans ledelse, fant ro og trygghet. Datidens herskere anerkjente også Abdulmuttalibs dyd og storhet. Bare Irans shah misunte ham og nærte åpent og skjult fiendskap mot ham. Abdulmuttalib var hanîf, det vil si muslim. Han fulgte religionen til sin forfar Ibrâhîm ’alaihis-salâm13, som var på tawhîd-veien, som trodde på Allahs eksistens og enhet, som ikke hadde noen annen tanke enn Ham, og som var hanîf. Derfor tilba han aldri avguder og kom ikke engang i nærheten av dem.

Rundt Kâ‘ba ba han til Allahu ta‘âlâ og tilba Ham.

Zamzam

En dag sa en person til ham i en drøm: «O Abdulmuttalib! Reis deg og grav Tayyiba!» Neste dag sa han: «Reis deg og grav Barra!» Den tredje dagen befalte den samme personen igjen: «Reis deg og grav Madnûna!» Drømmene opphørte ikke. Den fjerde dagen, da den samme personen sa: «O Abdulmuttalib! Reis deg og grav Zamzam-brønnen!», spurte Abdulmuttalib: «Hva er Zamzam? Hvor er brønnen?» Personen svarte: «Zamzam er et vann som aldri minker, og bunnen av det kan ikke nås. Det strekker til for pilegrimene som kommer fra alle verdens hjørner. Det sprang frem der Jabrâîl ’alaihis-salâm slo med vingen sin. Det er det vannet Allahu ta‘âlâ skapte for Ismâ‘îl ’alaihis-salâm. Det slukker tørsten hos de tørste. Det metter de sultne og helbreder de syke. Jeg skal fortelle deg hvor det er. Det finnes et sted der folk kaster restene når de ofrer. Når du er der, kommer en kråke med rødt nebb.

Den vil skrape i jorden med nebbet. Der kråka skraper, vil du også se en maurtue. Det er der Zamzam er.»14

Om morgenen tok Abdulmuttalib med seg sin sønn Hârith, gikk til Kâ‘ba og begynte å vente i spenning. På et tidspunkt kom en kråke med rødt nebb, slik det var sagt i drømmen, satte seg ved en grop og begynte å hakke i jorden med nebbet. Under den kom en maurtue til syne. Abdulmuttalib og sønnen begynte straks å grave der. Etter en stund kom brønnens munning til syne. Da Abdulmuttalib så det, begynte han å si takbîr: «Allahu akbar, Allahu akbar!»

Qurayshiene, som fra begynnelsen nøye hadde fulgt med på utgravingen av brønnen, sa til ham: «O Abdulmuttalib! Dette er vår far Ismâ‘îls brønn. Vi har også rett til den. Du må gjøre oss til deltakere i dette arbeidet!» Abdulmuttalib avviste dette straks og svarte: «Nei! Dette arbeidet er en plikt som er skjenket bare meg.» Da sa Qurayshiene: «Du er alene. Du har heller ingen andre enn din ene sønn. Det er umulig for deg å stå imot oss på denne måten!»

Zamzam-brønnen lå rett overfor

Hajar al-Aswad-hjørnet i Masjid al-Harâm. Den hadde en ring av stein. Gulvet var av marmor og skrånet mot veggene. Abdulhamid Han I lot brønnen bygge slik at vannet ikke skulle sive ut. Dette vakre kunstverket, som var et verdifullt historisk minne, ble revet i 1963. Brønnens munning og et par meter rundt den ble senket flere meter under bakken. Deretter ble den helt dekket til og belagt med marmor. Nå kan man ikke se brønnen.

Han ble dypt bedrøvet, fordi de hånte ham for at han ikke hadde noen. Han løftet hendene mot himmelen og bønnfalt Allahu ta‘âlâ: «O min Rabb! Gi meg ti sønner. Hvis Du tar imot min bønn, vil jeg ofre en av dem ved Kâ‘ba.»15

Abdulmuttalib tenkte at gravingen var i ferd med å bli farlig og kunne ende i harde sammenstøt. Derfor sluttet han å grave og forsøkte å komme til enighet.

Han ba om at saken skulle avgjøres av en voldgiftsmann. Til slutt ble de enige om at en spåmann i Damaskus skulle finne en løsning. Sammen med en gruppe av Qurayshs fremste menn la de ut på reisen. Underveis ble karavanen ute av stand til å komme videre på grunn av vannmangel og stekende hete. Selv om deres eneste ønske var å finne vann, var det umulig midt i den brennende ørkenen.

Da alle hadde mistet håpet, ropte Abdulmuttalib: «Kom! Kom! Samle dere! Jeg har funnet vann nok både til dere og til dyrene deres.» Mens Abdulmuttalib, som bar Muhammed ’alaihis-salâms velsignede nûr, lette etter vann, hadde kamelens fot hektet seg fast i en stor stein, og da steinen flyttet seg, vellet det frem vann under den. Alle kom løpende.

De drakk. Da de hadde slukket tørsten, kom de til krefter igjen.

Qurayshiene, som skammet seg over Abdulmuttalibs storsinn, sa: «O Abdulmuttalib! Nå har vi ikke mer å si imot deg. Du er den som er mest verdig til å grave opp Zamzam-brønnen. Vi skal ikke strides med deg om denne saken igjen. Det er ikke lenger noen grunn til å dra til voldgiftsmannen. Vi vender hjem», og de tok veien tilbake til Mekka. Takket være den nûr som skinte i hans panne, ble Abdulmuttalib æret med å grave opp Zamzam-brønnen.16

«Zamzam metter de sultne og helbreder de syke.» Hadîth ash-sharîf

Sønnen som skulle ofres

Etter at han hadde gravd opp Zamzam-brønnen, ble Abdulmuttalibs ære og berømmelse enda større. Årene gikk. Janâb al-Haqq tok imot hans oppriktige bønn og skjenket ham ti sønner i tillegg til Hârith, og seks døtre. Sønnene het: Qusam, Abû Lahab, Abdulka‘be, Hajl, Zubayr, Abû Tâlib, Abdullah, Gaydak, Dirâr og Muqawwim (Hamza og Abbâs var ennå ikke født). Døtrene het Safiyya, Âtiqa, Umm al-Hakîm Baydâ, Barra, Umayma og Arwâ. Av alle barna sine elsket Abdulmuttalib Abdullah høyest. For den nûr som var i hans egen panne, hadde begynt å skinne i Abdullahs panne.

En dag ble det sagt til ham i en drøm: «O Abdulmuttalib! Oppfyll ditt løfte!»

Om morgenen ofret Abdulmuttalib en vær. Om natten drømte han at han ble befalt å ofre noe større enn væren. Om morgenen ofret han en ku. I drømmen fikk han igjen befaling om å ofre noe større enn det. Han spurte hva som var større enn det. Da ble det sagt: «Du lovte å ofre en av sønnene dine hvis du fikk ti sønner. Oppfyll ditt løfte!»

Dagen etter samlet Abdulmuttalib barna sine og fortalte dem om bønnen han hadde bedt mange år tidligere. Så fortalte han sønnene at han måtte ofre en av dem. Ingen av sønnene satte seg imot ham. Tvert imot ga de sitt samtykke og sa: «O vår far! Oppfyll ditt løfte! Du står fritt til å gjøre som du vil.» Abdulmuttalib trakk lodd. Loddet falt på Abdullah, Abdulmuttalibs mest elskede sønn, han som bar nûr til Allahu ta‘âlâs Habîb Muhammed ’alaihis-salâm. Abdulmuttalib vaklet et øyeblikk, og øynene hans fyltes med tårer. Han måtte holde løftet han hadde gitt Allahu ta‘âlâ. Han tok kniven i den ene hånden og sin kjære sønn Abdullah i den andre og kom til Kâ‘ba for å oppfylle løftet til sin Rabb. Den gråtende faren gjorde alt klart for å ofre Abdullah. Imens fulgte Qurayshs fremste menn hendelsen med forbløffelse.

Blant dem sa Abdullahs morbror: «O Abdulmuttalib! Stopp! Vi samtykker aldri i at du slakter denne sønnen din. Gjør du det, blir det skikk blant Quraysh. Hver og en vil love bort sin sønn som offer og slakte ham. Gå ikke foran med et slikt eksempel! Oppnå din Rabbs tilfredshet på en annen måte!» Så foreslo han: «Spør en spåmann, så han kan vise deg en utvei.»

Etter disse ordene dro Abdulmuttalib til en spåmann ved navn Kutba (eller Sadjak), som holdt til i Khaybar, og fortalte ham om saken. Spåmannen spurte: «Hvor mye er blodpengene for et menneske hos dere?» Da han fikk til svar at de var ti kameler, sa han: «Trekk lodd mellom ti kameler og sønnen din. Faller loddet på sønnen din, så øk med ti kameler til og fortsett å trekke lodd slik til loddet faller på kamelene.»

Abdulmuttalib vendte straks tilbake til Mekka og gjorde som spåmannen hadde sagt. Han trakk lodd gang på gang og økte antallet kameler med ti hver gang. Hver gang falt loddet på Abdullah. Men da antallet kameler nådde hundre, falt loddet på kamelene. For sikkerhets skyld trakk han lodd to ganger til. Begge gangene falt det på kamelene. Abdulmuttalib ofret kamelene mens han sa takbîr: «Allahu akbar! Allahu akbar!» Verken han eller noen av sønnene hans tok noe av kjøttet. Han delte ut alt kjøttet til de fattige.17

Fra tiden etter Âdam ’alaihis-salâm kjenner man også hendelsen da Ismâ‘îl ’alaihis-salâm skulle ofres. Fordi Hans slektslinje går tilbake til Ismâ‘îl ’alaihis-salâm, sa vår Mester, Profeten: «Jeg er sønn av de to ofrene.»18

Hans far, Hadrat Abdullah

Da Abdullah ble født, han som bar nûr til vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm, de to verdeners Mester, underrettet Bokens folk (de vantro som har en himmelsk bok – jøder og kristne) hverandre: «Faren til den siste tids Profet (Âkhirzamân) er født i Mekka.» Isrâels sønner hadde hos seg en jubba strikket av ull, som hadde tilhørt Profeten Yahyâ (Johannes) ’alaihis-salâm. Han hadde båret den da Han ble martyr, og Hans velsignede blod var på den. I deres bøker sto det: «Når dette blodet blir friskt og begynner å dryppe, er faren til âkhirzamâns (den siste tids) Profet født.» Da Bokens folk så dette tegnet, forsto de at Abdullah var født. Selv om de var misunnelige og mange ganger forsøkte å drepe ham, beskyttet Allahu ta‘âlâ Abdullah takket være den nûr som var i hans panne.

Da Abdullah nådde kjønnsmoden alder, ble han en fremstående person både på grunn av sin gode moral og sitt vakre utseende. Særlig da han fylte atten år, ble hans skjønnhet legendarisk. Den nûr som var i hans panne, skinte som solen; pikene som så den, kunne ikke annet enn å fatte kjærlighet til ham. Ryktet om hans skjønnhet nådde helt til Egypt.

Fra nær og fjern begynte folk å kappes om å gi ham døtrene sine til ekte. Mange herskere kom til Abdulmuttalib og tilbød døtrene sine til hans sønn. De sa at de var villige til å ofre alt for dette. På denne måten kom nærmere to hundre piker til Mekka og ba om å få gifte seg med Abdullah. Men Abdulmuttalib avviste hver av dem på en passende måte.

For Abdulmuttalib lette etter den mest dannede, edle og vakre piken, som var hanîf, det vil si muslim, og trofast mot forfedrenes religion, som de hadde fulgt helt siden Ibrâhîm ’alaihis-salâms tid.

Da Isrâels sønner forsto at den siste tids Profet, som var omtalt i deres bok, ikke skulle komme fra deres eget folk, sverget de av misunnelse på å drepe Abdullah. De sendte sytti væpnede menn til Mekka for å gjøre det. Disse begynte å vente på en anledning. Til slutt, en dag da Abdullah hadde gått ut på landet, trakk de sverdene og gikk til angrep på ham, i et øyeblikk da de trodde at ingen så dem. Ved hikmat al-ilâh19 var Wahb ibn Abd al-Manâf, en av Abdullahs slektninger, den dagen ute på jakt sammen med noen venner. I samme øyeblikk så de Isrâels sønner kaste seg over Abdullah. Fordi han var deres slektning, bestemte de seg for å hjelpe ham. Men motstanderne var for mange. Det var klart at de ville tape. Til slutt bestemte de seg for å forsøke å tale dem til rette. Da de kom nær dem, så de mange ryttere på mørke hester, med sverd i hendene, som ikke lignet noen i denne verden; de kom lynraskt fra det usynlige, angrep Isrâels sønner med takbîr-rop, drepte dem alle og forsvant. Wahb ble forbløffet og forsto hvordan Abdullah ble beskyttet av Allahu ta‘âlâ, og hvilken verdi han hadde hos Ham.

Da han kom hjem, fortalte han sin kone hva som hadde hendt. Begge ble enige om at Abdullah var et jevnbyrdig parti for datteren deres, og bestemte seg for å gi ham sin datter Âmina til hustru.

«Jeg er sønn av de to ofrene.» Hadîth ash-sharîf

Abdulmuttalib hadde hørt om skjønnheten, kyskheten og gudsfrykten til Âmina, datter av Wahb, Banî Zuhra-stammens eldste. De var også i slekt, og slektslinjene deres møttes noen generasjoner tilbake. Han dro til Wahbs hjem for å be om denne piken som hustru for sin sønn Abdullah. Da han ba om Wahbs datter for sønnen Abdullah, sa Wahb: «O min farbrors sønn! Vi har fått dette tilbudet før deg», og han fortalte ham om hendelsen han hadde vært vitne til, og la til: «Âminas mor hadde en drøm. Hun forteller at en nûr kom inn i huset vårt, og at lyset fra den fylte jorden og himlene. I natt så også jeg vår forfar Ibrâhîm ‘alaihis-salâm i drømme. Han sa: ‘Jeg har viet Abdullah, Abdulmuttalibs sønn, og din datter Âmina. Godta du det også!’ Helt siden i morges har jeg vært under inntrykk av denne drømmen. Jeg har lurt på når dere ville komme.» Da Abdulmuttalib hørte disse ordene, sa han: «Allahu akbar! Allahu akbar!»

Til slutt giftet han sin sønn Abdullah, som var 18 år, med Wahbs datter Âmina, som var 14 år. Det finnes også andre beretninger om Âminas og Abdullahs ekteskap.20

Hans velsignede nûr går over til Hans mor

Da den velsignede nûr til vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk over til Hans mor, ga de ville dyrene og fuglene hverandre det gledelige budskapet og sa:

«Universets Mester, som skal hedre jorden med Sin ankomst, er nær; Han er jordens amîn21, tidens sol.» Den natten falt alle avgudene i Kâ‘ba med ansiktet mot jorden. Shaytanene (djevlene) ble maktesløse og ute av stand til å utføre sine gjerninger. Englene slo Iblîs’ (shaytanenes leders) trone i stykker og kastet den i havet, og de straffet og pinte Iblîs i førti dager. Deretter rømte han, klatret opp på Jabal (fjellet) Abû Qubais og satte i et voldsomt skrik. Hele Iblîs’ hær, som hørte skriket hans, samlet seg rundt ham. Han sa til dem: «Ve dere, dere elendige! Muhammed ’alaihis-salâms fødsel er nær. Fra nå av vil Lât og Uzzâ ikke lenger bli tilbedt. Tawhîds nûr vil spre seg over hele universet.» Den natten ble alle trollmenn og spåmenn ute av stand til å utføre sitt arbeid. Spådommene tok slutt. Trolldommen deres ble virkningsløs. Den natten hørte de som var på jorden, en stemme fra himmelen: «Tiden er nær da den siste tids Profet skal komme med tusenvis av velsignelser og velgjerninger.»

På den tiden var det hungersnød i Mekka. Det hadde ikke regnet på flere år. Det fantes ikke et grønt blad på trærne, og ikke spor av avling. Menneskene var kommet i nød og visste ikke hva de skulle gjøre. Etter at vår elskede Profets velsignede nûr hadde gått over fra Hadrat Abdullah til Hadrat Âmina, falt det så mye regn og vokste det så mye avling at man kalte det året «overflodens år». Hadrat Âmina led verken smerte eller plage i de ni månedene hun var gravid med vår Profet.

Da vår mor Âmina var i andre måned av svangerskapet, hadde hennes mann Abdullah reist til Damaskus for å drive handel. På hjemveien ble han syk. Han døde i en alder av atten eller tjuefem år i Dâr-un-nâbigha, nær Medîna, hos sine morbrødre, Najjârs sønner22. Da denne nyheten nådde Mekka, ble hele byen fylt av sorg.23

«Da vår Mester, Profetens far Abdullah, døde før sønnen ble født, sa englene: ‘O vår Rabb! Din Rasûl er blitt farløs.’» Abdullah ibn Abbâs (radiy-Allahu ’anhumâ)

Abdullah ibn Abbâs (radiy-Allahu ’anhumâ), en av Ashâb al-kirâm, har fortalt: «Da vår Mester, Profetens far Abdullah, døde før sønnen ble født, sa englene: ‘O vår Rabb! Din Rasûl er blitt farløs.’ Allahu ta‘âlâ sa: ‘Jeg er Hans beskytter og hjelper.’»

Âmina Hâtun ble knust av sorg da hennes mann døde. Hun ga uttrykk for sorgen over hans død i et dikt:

I det mest uventede øyeblikk tok døden ham,
Enda han var så gavmild og så barmhjertig.

Hendelsen med elefanten

Hendelsen med elefanten

Det var omkring to måneder igjen til Rasûl al-akrams (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fødsel. Da inntraff hendelsen med elefanten. Abraha, det abessinske kongedømmets stattholder i Jemen, ønsket å hindre at menneskemengder fra nær og fjern besøkte Kâ‘ba, og med hjelp fra den østromerske keiseren lot han bygge en stor kirke kalt «Kulays» i Sana‘a. Han ville at folk skulle besøke denne kirken. Men fordi araberne siden gammel tid hadde besøkt Kâ‘ba, viste de ingen aktelse for kirken. De så på den som en fornærmelse. En av dem tilsølte til og med kirken.

Denne hendelsen gjorde Abraha rasende, og han bestemte seg for å rive Kâ‘ba. Han rustet ut en stor hær for dette formålet og dro mot Mekka. Da Abrahas hær nærmet seg Mekka, begynte de å plyndre Qurayshs eiendeler. De la beslag på to hundre av Abdulmuttalibs kameler. Abdulmuttalib gikk til Abraha og ba om å få kamelene sine tilbake. Abraha sa: «Jeg er kommet hit for å rive deres hellige Kâ‘ba. Du vil ikke beskytte den, men vil bare ha kamelene dine?»

Abdulmuttalib sa: «Jeg er eieren av disse kamelene. Kâ‘ba har sannelig også sin eier. Han vil beskytte den.» Abraha sa: «Det finnes ingen som kan beskytte den mot meg!», ga Abdulmuttalib kamelene tilbake og sendte ham bort. Deretter befalte han hæren sin å marsjere mot Kâ‘ba. I Abrahas hær var det en elefant ved navn «Mahmûda». Man trodde at når den gikk foran hæren, ville de vinne seier. Nukayl ibn Lebib, en av Abrahas veivisere, bøyde seg mot den store elefantens øre og sa: «O Mahmûda, huset du er på vei for å ødelegge, er Allahu ta‘âlâs hus. Knel ned straks! Gå ikke lenger! Ellers går du til grunne!» Da Abraha vendte seg mot Kâ‘ba, knelte denne elefanten og ville ikke gå. Men når den ble vendt mot Jemen, løp den av sted.

Abrahas hær klarte dermed ikke å nærme seg Mekka og angripe. Allahu ta‘âlâ sendte en flokk fugler kalt Abâbîl, det vil si fjellsvaler, over dem. Hver av disse fuglene bar tre steiner på størrelse med kikerter eller linser, én i nebbet og to i føttene. De slapp dem ned over Abrahas hær. Steinene gikk loddrett gjennom soldatene og gjennomboret dem fra hodet og ned. Hver soldat som ble truffet av en stein, døde straks. Som det er erklært i âyat al-karîmaen, ble hæren som avspiste kornblader. Da Abraha så dette, ville han flykte. Men det klarte han ikke. Han var steinenes egentlige mål, og de traff ham. Mens han flyktet, falt kjøttet av ham i stykker, og han døde. Denne hendelsen er omtalt i Sûrah al-Fîl i Koranen al-karîm, i betydning: «(O Min Rasûl!) Har Du ikke sett hvordan Din Rabb handlet med elefantenes eiere (Abrahas hær, som var utrustet med elefanter, og som ville ødelegge Kâ‘ba)? Gjorde Han ikke deres list (å rive Kâ‘ba) til intet? Han sendte fugler i flokker mot dem. Hver av fuglene kastet steiner av leire, herdet i ild, ned over dem. Til slutt tilintetgjorde Allahu ta‘âlâ dem som møllspiste kornblader. (Han gjorde dem til kornblader som var gnagd og oppkuttet av mark.)»24

«Jeg er eieren av disse kamelene. Kâ‘ba har også sin eier. Han vil beskytte den.» Shayba-tu’l Hamd

Kultursentre i Arabia og omegn