VÅR MESTER, PROFETENS AHL AL-BAYT

Årsakene til vår Mester, Profetens ekteskap

Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) giftet Seg første gang da Han var tjuefem år gammel, med Hadrat Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ). Hun var førti år gammel og enke. Men hun hadde stor rikdom, skjønnhet, forstand, kunnskap, ære, edel slekt, kyskhet og god oppførsel. De levde sammen i tjuefem år. Så lenge Hadrat Khadîja levde, inngikk Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) aldri noe annet ekteskap.

Etter at vår mor Hadrat Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ) var død, giftet vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Seg for andre gang, da Han var femtifem år gammel, med Hadrat Abû Bakrs datter, vår mor Hadrat Âisha (radiy-Allahu ’anhâ). Rasûlullah giftet Seg med henne på befaling fra Allahu ta‘âlâ. Han levde sammen med henne i åtte år, helt til Han gikk bort. Hun var svært klok, skarpsindig, lærd, dannet, kysk og from. Fordi hun hadde en svært god hukommelse, spurte Ashâb al-kirâm henne om mange ting og lærte av henne.

Sine andre ekteskap inngikk Han alle av religiøse eller politiske grunner, eller av barmhjertighet og godhet. Alle disse kvinnene var enker, og de fleste av dem var gamle. For eksempel: Da de vantro i Mekka plaget og skadet muslimene så hardt at det ikke lenger var til å holde ut, utvandret en gruppe av Ashâb al-kirâm til Abessinia. Negus, den abessinske kongen, var kristen. Han stilte muslimene forskjellige spørsmål, og fordi han ble fylt av beundring for de modne svarene han fikk, kom han til îmân. Han gjorde muslimene mange velgjerninger. Ubaydullah ibn Jahsh, som så ut til å ha kommet til îmân, lot seg bedra av prestene for å slippe unna fattigdommen, ble frafallen og byttet bort sin religion mot denne verden.1 Denne forbannede mannen, som var sønn av Rasûlullahs fars søster, tvang og oppfordret sin hustru Umm Habîba til å forlate religionen og bli rik. Men da kvinnen sa at hun heller ville finne seg i fattigdom og død enn å forlate Muhammed ’alaihis-salâms religion, skilte han seg fra henne. Han ventet på at hun skulle gå til grunne og dø i elendighet. Men selv døde han kort tid etter. Umm Habîba var datter av Abû Sufyân, som på den tiden var øverstkommanderende for Quraysh i Mekka. I denne tiden kjempet vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) svært harde kamper mot Qurayshs hærer, og Abû Sufyân kjempet med all sin kraft for å utslette Islâm. Rasûlullah hørte om hvor sterk troen til vår mor Umm Habîba (radiy-Allahu ’anhâ) var, og om den svært smertelige situasjonen hun var kommet i. Han skrev et brev til Negus og ba: «Jeg vil gifte meg med Umm Habîba, som er der hos deg. Utfør min nikâh (ekteskapskontrakt inngått i samsvar med Islâm)! Send henne deretter hit.» Negus var allerede blitt muslim. Han viste brevet stor ærbødighet, innbød muslimene der til sitt palass og holdt et festmåltid. Nikâhen ble utført i det syvende året etter Hijra, og han ga mange gaver. Slik fikk Umm Habîba lønnen for sin îmân (tro) og fikk det rikt og godt der. Takket være henne fikk også de andre muslimene det godt. Fordi kvinnene i Jannah skal være sammen med sine ektemenn, fikk hun dermed det gode budskapet om Jannahs høyeste trinn, og sammenlignet med dette budskapet er alle denne verdens gleder og velsignelser svært små. Denne nikâhen ble en av årsakene som banet veien for at Abû Sufyân (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) senere ble æret med å bli muslim. Som man ser, viser denne nikâhen også hvor stor Rasûlullahs visdom, forstand, genialitet, godhet og barmhjertighet var.2

Et annet eksempel er Hadrat ’Umars datter, vår mor Hadrat Hafsa (radiy-Allahu ’anhâ), som var blitt enke. Da Hadrat ’Umar i det tredje året etter Hijra sa til Hadrat Abû Bakr og Hadrat ’Uthmân: «Vil du gifte deg med datteren min?», svarte hver av dem: «Jeg skal tenke over det.» En dag, da alle tre og andre var til stede, spurte Rasûlullah: «O ’Umar! Jeg ser at du er bedrøvet. Hva er grunnen?» Slik man lett ser fargen på blekket i en flaske, forsto Rasûlullah alles tanker ved første øyekast. Når Han fant det nødvendig, spurte Han. Fordi det er fard for oss å si sannheten til Ham, ja, til alle, svarte Hadrat ’Umar: «O Rasûlallah! Jeg tilbød datteren min til Abû Bakr og til ’Uthmân, men de tok ikke imot henne.» Fordi Rasûlullah slett ikke ønsket at disse tre av Sine Ashâb, som Han elsket mest, skulle være bedrøvede, sa Han straks, for å glede dem: «O ’Umar! Vil du at jeg skal gi datteren din til en som er bedre enn Abû Bakr og ’Uthmân?» Hadrat ’Umar ble forbløffet. For han visste at det ikke fantes noen som var bedre enn Hadrat Abû Bakr og Hadrat ’Uthmân. Han sa: «Ja, O Rasûlallah.» Rasûlullah sa: «O ’Umar, gi datteren din til meg!» Slik ble Hadrat Hafsa mor for Abû Bakr, ’Uthmân og alle mu‘minene, og de ble hennes tjenere, og Hadrat Abû Bakr, Hadrat ’Umar og Hadrat ’Uthmân (radiy-Allahu ’anhum) kom enda nærmere hverandre og ble enda kjærere for hverandre.3

Et tredje eksempel: I det femte eller sjette året etter Hijra var Juwayriyya, datter av stammehøvdingen Hârith, blant de hundrevis av fangene som ble tatt fra Banî Mustalaq-stammen. Da Rasûlullah kjøpte henne, satte henne fri og giftet Seg med henne, sa alle Ashâb al-kirâm: «Vi skammer oss over å bruke slektningene til Rasûlullahs hustru, vår mor, som slavinner og tjenere.» Alle satte de fangene sine fri. Dette ekteskapet førte til at hundrevis av fanger ble satt fri. Vår mor Hadrat Juwayriyya (radiy-Allahu ’anhâ) nevnte dette alltid og var stolt av det. Hadrat Âisha sa: «Jeg har aldri sett en kvinne som har brakt mer godt og mer velsignelse enn Juwayriyya.»4 I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Mine ekteskap med alle mine hustruer, og at jeg ga mine døtre bort i ekteskap – alt skjedde med den tillatelse som Jabrâîl (’alaihis-salâm) brakte fra Allahu ta‘âlâ.»

En av de viktige grunnene til at Rasûlullah giftet Seg med flere hustruer, var for å kunngjøre Islâms religion. Før hijâb-âyaten ble åpenbart, det vil si før kvinnene ble befalt å tildekke seg, kom også kvinnene til Rasûlullah for å spørre om og lære det de ikke visste. Når Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk til noens hus, kom også kvinnene, satte seg, lyttet og hadde nytte av det. Men da hijâb-âyaten var kommet og det ble forbudt for nâ-mahram kvinner og menn å sitte sammen og snakke, tok Rasûlullah ikke lenger imot nâ-mahram kvinner. Han befalte dem å spørre Sin velsignede hustru Hadrat Âisha og lære av henne. Fordi så mange kom og spurte, fikk Hadrat Âisha ikke tid til å svare alle. For å gjøre denne viktige tjenesten lettere og lette byrden for vår mor Âisha, giftet Rasûlullah Seg med så mange hustruer som var nødvendig. Gjennom Sine velsignede hustruer kunngjorde Han hundrevis av ømtålige kunnskaper om kvinner til de muslimske kvinnene. Hadde Han hatt bare én hustru, ville det ha vært vanskelig, ja umulig, for alle kvinnene å spørre henne. For å kunngjøre Allahu ta‘âlâs religion fullt ut tok Han også byrden med mange ekteskap på Sine skuldrer.

Vår Mester, Profetens velsignede hustruer

Khadîja-tul-kubrâ (radiy-Allahu ’anhâ): Hun kom fra en edel og fornem familie blant Quraysh. Hun var datter av Huwaylid ibn Asad ibn Abdil-Uzzâ ibn Qusay. Hun er Rasûlullahs første hustru. Farens navn er Huwaylid, og morens navn er Fâtima. Hun var en førti år gammel enke da hun giftet seg med Rasûlullah. Vår Mester, Profeten, var da tjuefem år gammel. Han fikk fire døtre og to sønner med henne. Som enke drev hun handel. Hun hadde forvaltere, skrivere og slaver. Hun var svært rik, lærd og klok. Hun var den første frie kvinnen som kom til îmân. Da Jabrâîl ’alaihis-salâm første gang viste seg for Rasûlullah, ble Han redd. Han fortalte Khadîja hva som hadde skjedd. Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ) var den første som kom til îmân. De vantro tilba avgudsbilder, trodde ikke på Rasûlullah og hånet Ham. De plaget Ham mye. Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ) trøstet Ham og ga Ham mot. Hun ofret all sin rikdom og eiendom for Ham. Hun tjente Rasûlullah trofast i tjuefem år. Ikke en eneste gang såret hun Ham.

Tre år før Hijra, tre dager etter Abû Tâlibs død, døde hun i Mekka al-Mukarrama, sekstifem år gammel.

Rasûlullah priste henne ved enhver anledning helt til Han døde. En dag, mens Han priste henne hjemme, kunne vår mor Âisha ikke la være å si: «Janâb al-Haqq har gitt Deg en som er bedre enn henne.» Da sa Rasûlullah: «Nei! Jeg har aldri fått noen som er bedre enn henne. Da alle kalte meg en løgner, trodde hun på meg. Da alle plaget meg, sto hun ved min side. Hun lindret mine sorger.»

Hadrat Khadîja og hennes datter Fâtima-tuz-zahrâ er to av de fire kvinnene som i en hadîth ash-sharîf er nevnt som de mest fremragende av alle kvinner i verden. Den tredje er Faraos hustru Hadrat Âsiya, og den fjerde er Hadrat Maryam (Profeten Îsâ ’alaihis-salâms velsignede mor) (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhunna).

«Mine ekteskap med alle mine hustruer, og at jeg ga mine døtre bort i ekteskap – alt skjedde med den tillatelse som Jabrâîl (’alaihis-salâm) brakte fra Allahu ta‘âlâ.» Hadîth ash-sharîf

Hadrat Âisha (radiy-Allahu ’anhâ): Hun er den andre av Rasûlullahs rene hustruer. Hun er datter av Hadrat Abû Bakr. Morens navn er Umm Rûman. Hun ble født åtte år før Hijra. Hun fikk ingen barn. Rasûlullah inngikk nikâh med henne ett år etter at Khadîja-tul-kubrâ var gått bort, og to år før Hijra. Tre år senere ble hun æret med å bli brakt til Hujra as-sa‘âdat i Medîna. Hennes visdom, forstand, iffat (kyskhet) og taqwâ var forbløffende store. Hun ble høyt elsket og mye rost av Rasûlullah. Hennes nikâh ble utført på befaling fra Allahu ta‘âlâ. Hun er rost i en âyat al-karîma. Ashâb al-kirâm henvendte seg til henne for å få løst sine vanskelige spørsmål. Hun var atten år gammel da Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk bort. Fordi hennes ijtihâd (fortolkning av spørsmål som ikke uttrykkelig er dekket av Qur’ân al-karîm eller hadîth ash-sharîfer, ved å sammenligne dem med spørsmål som er klart angitt i dem) ikke stemte med Hadrat Alîs ijtihâd, var hun blant de av Ashâb al-kirâm som kjempet mot Hadrat Alî i Kamelhendelsen. Hun ble svært bedrøvet da Hadrat Alî ble martyr. Hurûfiene bakvasker henne mye. De sier at hun ikke likte Hadrat Alî. Men det var nettopp hun som overleverte hadîth ash-sharîfen: «Å elske Alî er en del av îmân.» Slik kunngjorde hun at hun elsket ham, og at alle burde elske ham. Hun døde i Medîna i det femtisyvende året etter Hijra, sekstifem år gammel. Graven hennes er på Baqî-gravplassen.

Sawda bint Zam‘a (radiy-Allahu ’anhâ): Hun er Rasûlullahs tredje hustru. Hun og mannen hennes var kommet til îmân og hadde utvandret til Abessinia. Da de vendte tilbake til Mekka, døde mannen hennes. Rasûlullah inngikk først nikâh med Hadrat Âisha og deretter med Hadrat Sawda. Han tok Sawda inn i Sitt hjem i Mekka og Hadrat Âisha i Medîna. Hun var en svært barmhjertig og kysk kvinne. Hun døde mens Hadrat ’Umar var khalîfa.5

Hafsa (radiy-Allahu ’anhâ): Hun er Hadrat ’Umars datter. Hennes første mann var Hunays. Sammen utvandret de til Abessinia og til Medîna. Da hun ble enke i ung alder, tilbød faren henne først til Hadrat Abû Bakr og deretter til Hadrat ’Uthmân. Begge ba seg unnskyldt. Hadrat ’Umar ble bedrøvet. I det tredje året etter Hijra ble hun æret med Rasûlullahs nikâh. En tid senere skilte Rasûlullah Seg fra henne. Så giftet Han Seg med henne igjen etter et tegn fra Jabrâîl ’alaihis-salâm. Hun fastet mye og forrettet mye namâz. Hun døde i det 41. året etter Hijra, seksti år gammel.

Zaynab bint Khuzayma (radiy-Allahu ’anhâ): Hun utførte mange ibâdater og ga mye sadaqa. Tidligere var hun hustru til Abdullah ibn Jahsh. Abdullahs mor var Umayma, Rasûlullahs fars søster. Han ble martyr i Uhud-ghazâen. Selv om hun ble æret med Rasûlullahs nikâh, døde hun åtte måneder senere.6

Umm Salama (radiy-Allahu ’anhâ): Hennes navn var Hind. Sammen med sin mann Abû Salama var hun blant de første som utvandret til Abessinia. Abû Salama var bror av Ubaydullah ibn Jahsh. Ubaydullah ibn Jahshs mor var Barra, Rasûlullahs fars søster. Abû Salama døde i Medîna i det fjerde året etter Hijra av det såret han hadde fått i Uhud-ghazâen. Hun avslo frieriene fra Hadrat Abû Bakr og Hadrat ’Umar. Hun ble æret med Rasûlullahs nikâh. Hun døde i Medîna i det femtiniende året etter Hijra, åttifire år gammel. Av Rasûlullahs hustruer var hun den som døde sist.7

«Nei! Jeg har aldri fått noen som er bedre enn henne (Khadîja). Da alle kalte meg en løgner, trodde hun på meg. Da alle plaget meg, sto hun ved min side. Hun lindret mine sorger.» Hadîth ash-sharîf

Juwayriyya (radiy-Allahu ’anhâ): Hun var datter av Hârith, høvdingen for Banî Mustalaq-stammen. Hun ble tatt til fange i Muraisî-ghazâen i det femte året etter Hijra. Mannen hennes, som var sønn av hennes farbror, ble drept i slaget. Hun var tjue år gammel og svært vakker. Ifølge en overlevering kom faren hennes til Medîna med en flokk kameler for å kjøpe henne fri da Juwayriyya ble satt til salgs. Fordi han ikke ville skille seg av med to fine kameler, gjemte han dem utenfor byen. Rasûl ’alaihis-salâm sa: «Hent også de to kamelene du gjemte på det og det stedet.» Hârith ble forbløffet; han, de to sønnene hans og mange flere kom til îmân. Rasûl ’alaihis-salâm tok kamelene og ga ham datteren tilbake. Hun kom også til îmân. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ba faren hennes om hennes hånd og inngikk nikâh med henne. Hun døde i det femtisjette året etter Hijra.

Zaynab bint Jahsh (radiy-Allahu ’anhâ): Hun var datter av Umayma, Rasûlullahs fars søster, og søster av Abdullah ibn Jahsh. Farens navn var Burra. Fordi han ikke kom til îmân, ble han kalt Jahsh. Zaynab var blant de første som kom til îmân.

Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde først gitt henne til ekte til Sin adoptivsønn Zayd ibn Hâritha. Fordi Zayd ikke tok hensyn til hennes rettigheter, ble de skilt i det tredje året etter Hijra. Rasûl ’alaihis-salâm ønsket å inngå nikâh med henne. Da Zaynab hørte dette, forrettet hun av glede en namâz på to rak‘ater og ba til Allahu ta‘âlâ: «O min Rabb! Din Rasûl ønsker å gifte Seg med meg. Hvis Du har bestemt at jeg skal bli æret med å bli Hans hustru, så gi Du meg til Ham.» Bønnen hennes ble tatt imot. Den 37. âyaten i Sûrah al-Ahzâb ble åpenbart, i betydning: «Etter at Zayd hadde gjort det han ville med henne (det vil si etter at han hadde skilt seg fra henne), har Vi gitt henne til Deg som hustru.» Fordi hennes nikâh var blitt inngått av Allahu ta‘âlâ, inngikk Rasûlullah ingen ny nikâh for henne. Hadrat Zaynab var alltid stolt av dette og sa: «Enhver kvinne blir giftet bort av sin far. Men min nikâh ble inngått av Allahu ta‘âlâ.» Hun var da trettiåtte år gammel. Hun døde i det tjuende året etter Hijra, femtitre år gammel.8 Hun var svært gavmild og elsket å gi sadaqa. Hun var også svært dyktig i håndarbeid. Det hun laget med hendene sine, og alt hun fikk, ga hun til slektningene sine og de fattige. Khalîfa ’Umar ga hver av Rasûlullahs rene hustruer tolv tusen dirham. Zaynab bint Jahsh ga hele beløpet som sadaqa og delte det ut til de fattige så snart hun fikk det. Hadrat Âisha priste henne mye. Hadîth ash-sharîfen «Blant mine hustruer er den som er mest rundhåndet, den første som kommer til meg»9 hadde kunngjort at hun skulle gå bort først. For det var hun som ga mest sadaqa.

Den franske dikteren Voltaire var en usedelig mann og en bakvasker. Han hadde skrevet et teaterstykke på vers om at Rasûlullah tok Hadrat Zaynab til hustru, fullt av nedrige bakvaskelser og oppdiktede historier som står i fullstendig strid med historien, med fakta og med overleveringene. Dette stygge og motbydelige skriftet, som ikke sømmer seg for en litterat og tenker, falt i smak hos hans store fiende paven, som tidligere hadde lyst ham i bann, og paven skrev et smigrende brev til ham. Da Sultan Abdulhamid II, muslimenes khalîfa, hørte at stykket skulle settes opp på scenen, hindret han det straks ved å stille ultimatum til den franske og den britiske regjeringen, og han reddet hele menneskeheten fra skammelig nedrighet.

Hadrat Safiyya (radiy-Allahu ’anhâ): Hennes far var Huyay ibn Akhtab, som var leder for jødene i Khaybar. Hun var forlovet med en jødisk mann i Khaybar. Deretter ble hun gift med Kanâna ibn Haqîq, som var en svært rik mann. Da Khaybar ble erobret i det syvende året etter Hijra, ble Safiyya tatt til fange. Hun tilfalt Rasûlullah. Rasûlullah satte henne fri. Hun kom til îmân og ble æret med Rasûlullahs nikâh. Hun døde i Medîna i det femtiende året etter Hijra.10

Umm Habîba (radiy-Allahu ’anhâ): Hun var datter av Abû Sufyân ibn Harb ibn Umayya og søster til Hadrat Mu‘âwiya. Hennes mor var Hind. Hun ble muslim sammen med sin mann Ubaydullah ibn Jahsh, og de utvandret til Abessinia. Fordi datteren hennes Habîba ble født i Abessinia (Habashistan), ble hun kjent under tilnavnet Umm Habîba (Habîbas mor). Der lot mannen hennes seg forlede av prestene, ble frafallen og døde. Hun ble etterlatt alene, fremmed og fattig. Hun sa: «Jeg vil ikke forlate Rasûlullahs religion.» For å glede henne ønsket Rasûlullah å gifte Seg med henne. I det syvende året etter Hijra sendte Han et brev til Negus. Etter denne ordren fra Profeten giftet Negus henne bort til Rasûl al-akram og sendte henne til Medîna. Hun døde i Medîna i det førtifjerde året etter Hijra.

Hadrat Maymûna (radiy-Allahu ’anhâ): Navnet hennes var Barra, men Rasûlullah ’alaihis-salâm endret det til Maymûna. Mannen hennes var gått bort. Da de etter erobringen av Khaybar dro til Mekka for ’umra (hajj al-asghar, den mindre pilegrimsreisen), ble hun på veien tilbake til Medîna æret med Rasûlullahs nikâh. I det femtitredje året etter Hijra ble hun syk i Mekka. Hun sa: «Før meg ut av Mekka! For Rasûlullah sa at jeg skulle dø utenfor Mekka.» Da de førte henne ut, døde hun på det stedet (som kalles Sarf) der hennes nikâh med Rasûlullah var blitt inngått.11

Hadrat Mâriya (radiy-Allahu ’anhâ): Hun kom til îmân mens hun var slavinne hos vår Mester, Profeten ’alaihis-salâm, og hun ble æret med Rasûlullahs nikâh. Fordi Mâriya var blitt sendt som gave fra Muqawqas, herskeren i Alexandria i Egypt, kjenner man ikke hennes slektslinje (forfedre) og fødselsdato med sikkerhet. Vår Mester Rasûl al-akram fikk en sønn med vår mor Hadrat Mâriya. Hans navn var Ibrâhîm. Hadrat Mâriya var et svært stille og rolig menneske. Hun døde i de siste årene av Hadrat ’Umars kalifat, i 637 e.Kr. (16 H.). Hun ble gravlagt på Baqî‘-gravplassen.12

Hadrat Rayhâna (radiy-Allahu ’anhâ): Hun ble muslim mens hun var slavinne hos vår Mester, Profeten. Hun var fra den jødiske stammen Banî Qurayzâ i Medîna. Hennes slektslinje er Rayhâna bint Sham‘ûn ibn Yazîd eller Rayhâna bint Zayd ibn Amr ibn Hanafa ibn Sham‘ûn ibn Yazîd. Hennes fødselsdato er ikke kjent med sikkerhet. Hun døde i Medîna i 631 e.Kr. (10 H.), før vår Mester, Profeten. Hun ble gravlagt på Baqî‘-gravplassen.13

«Å elske sayyidene og sharîfene fører til at man dør med îmân i sitt siste åndedrag.» Abû Mujâhid Enver ibn Nazif (rahmatullahi ’alaih)