VÅR MESTER, PROFETENS MIRAKLER

Vitnene som viser at Muhammed ’alaihis-salâm er Allahu ta‘âlâs Profet, er utallige. Allahu ta‘âlâ sa: «Hvis det ikke var for Deg, ville Jeg ikke ha skapt verdenene!»1 Slik alle skapninger viser Allahu ta‘âlâs eksistens og enhet, viser de også Muhammed ’alaihis-salâms profetskap og Hans overlegenhet. Alle de karâmat (ekstraordinære ting som Allah skaper) som skjer gjennom awliyâ blant Hans ummat, er i virkeligheten Hans mirakler (mujizaer). For karâmat skjer gjennom dem som følger Ham og retter seg etter Ham. Ja, fordi alle de andre Profetene (’alaihimussalawâtu wattaslîmât) ønsket å høre til Hans ummat, eller rettere sagt fordi de alle ble skapt av Hans nûr, regnes også deres mirakler blant Muhammed ’alaihis-salâms mirakler. Med hensyn til tid deles Muhammed ’alaihis-salâms mirakler inn i tre kategorier:

For det første de mirakler som fant sted i tiden fra skapelsen av Hans velsignede sjel og frem til Hans bi‘that (da Allahu ta‘âlâ kunngjorde Ham Hans profetskap). For det andre de mirakler som fant sted fra bi‘that til Hans bortgang.

For det tredje de mirakler som har skjedd og vil skje fra Hans bortgang og frem til verdens ende. Miraklene i den første kategorien kalles irhâs. Hver kategori deles videre i to: de mirakler som ble sett, og de som blir forstått med forstanden. Alle disse miraklene er så mange at det aldri har vært mulig å avgrense eller telle dem. Miraklene i den andre kategorien er blitt anslått til omkring tre tusen. Noen av de mest kjente av dem følger nedenfor: 1- Muhammed ’alaihis-salâms største mirakel er Koranen al-karîm. Alle diktere og litterater frem til i dag har stått maktesløse og fulle av beundring overfor Qur’ân al-karîms form og betydning. De har ikke maktet å frembringe noe som ligner en eneste âyat al-karîma. Dens veltalenhet og retorikk ligner ikke menneskelig tale. Det vil si at dersom et eneste ord tas bort eller legges til, ødelegges skjønnheten i både ordlyd og innhold. De som har lett etter et annet ord å sette i stedet for ett av ordene, har ikke funnet noe. Dens versform ligner ikke diktene til noen av de arabiske dikterne. Den forteller om mange skjulte ting som har skjedd i fortiden og som skal skje i fremtiden. De som hører og leser den, blir aldri mette av den. Selv om de blir trette, går de aldri lei. Gjennom utallige erfaringer er det blitt fastslått at det å lese og høre den fjerner bekymringer. Det har vært noen som ble grepet av redsel og frykt i hjertet da de hørte den, og noen er til og med døde av det. Hjertene til mange forherdede fiender av Islâm ble myke da de lyttet til Qur’ân al-karîm, og de kom til îmân. Selv om det blant Islâms fiender og blant zindiqer med muslimske navn, kalt muattala, malâhida og karâmita, har vært noen som har forsøkt å forandre Qur’ân al-karîm, forfalske den eller frembringe noe som ligner den, har ingen av dem nådd sitt mål. Tawrât og Injîl derimot er alltid blitt forandret av mennesker, og de blir fortsatt forandret. Vakre ting som ikke kan finnes gjennom all vitenskap og erfaring, god moral, dyder som gir mennesker overlegenhet, goder som fører til lykksalighet i denne verden og i âkhirat, kunnskap om skapningenes begynnelse og ende, og alt som er nyttig og skadelig for menneskene – alt dette er kunngjort i Qur’ân al-karîm, åpent eller skjult. De skjulte tingene kan bare de kyndige forstå. All den kunnskap og alle de hemmeligheter som finnes i alle de himmelske bøkene, i Tawrât, Zabûr og Injîl, er kunngjort i Qur’ân al-karîm. Bare Allahu ta‘âlâ kjenner all den kunnskap som finnes i Qur’ân al-karîm. Det meste av den har Han kunngjort for Sin elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Alî og Husayn (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhumâ) har fortalt at de kjente til mye av denne kunnskapen. Å lese Qur’ân al-karîm er en meget stor velsignelse. Allahu ta‘âlâ har skjenket denne velsignelsen til Sin Habîbs ummat. Englene er uten denne velsignelsen. Derfor samles de der Qur’ân al-karîm blir lest, og lytter. Alle tafsîrene forklarer bare en svært liten del av kunnskapen i Qur’ân al-karîm. På qiyâmat-dagen, når Muhammed ’alaihis-salâm stiger opp på minbaren og leser Qur’ân al-karîm, vil de som lytter, forstå all dens kunnskap. 2- Et av Muhammed ’alaihis-salâms største og mest kjente mirakler er at Han delte månen i to. Ingen annen Profet ble velsignet med dette miraklet. Muhammed ’alaihis-salâm var femtito år gammel. En dag i Mekka kom lederne for de vantro av Quraysh til Ham og sa: «Hvis Du er en Profet, så del månen i to.» Vår elskede Profet ønsket inderlig at alle, og særlig Hans bekjente og slektninger, skulle komme til îmân. Han løftet hendene og ba. Allahu ta‘âlâ tok imot Hans bønn og delte månen i to. Den ene halvdelen viste seg over ett fjell, og den andre halvdelen over et annet fjell. De vantro sa: «Muhammed har trollbundet oss», og holdt fast ved sin fornektelse.

«Muhammed ’alaihis-salâms tusen mirakler ble sett; venn og fiende, alle talte om dem. Det mest verdifulle av alle disse miraklene var Hans gode oppførsel og Hans vakre akhlâq.» Riyâd-un nâsihîn

En strofe:
Når hunder ser på månen, bjeffer de.
Hvorfor skulle vi gi månen skylden? Hør!
Du vet, en hund vil alltid bjeffe!
Hva vil en tosk forstå av dette?
Og en kuplett:
Tap av smak er et tegn på tap av helse,
den deiligste drikk smaker bittert for den syke.

3- I noen av ghazâene, når de var uten vann, stakk Muhammed ’alaihis-salâm Sin velsignede hånd ned i vannet i en beholder; vannet strømmet ut mellom fingrene Hans, og beholderen fløt stadig over av vann. Antallet mennesker som drakk og brukte dette vannet, var noen ganger åtti, noen ganger tre hundre, noen ganger femten hundre, og i Tabûk-ghazâen sytti tusen mennesker og dyrene deres. Da Han tok Sin velsignede hånd opp av vannet, sluttet det å strømme. 4- En dag besøkte Han Sin farbror Abbâs i hjemmet hans. Han lot farbroren og barna hans sitte ved siden av Seg. Så dekket Han dem med Sin ihrâm (sømløst klesplagg som bæres under hajj) og ba: «Yâ Rabbî! Slik jeg har dekket min farbror og min Ahl al-bayt, så beskytt Du dem mot Jahannams ild.» Fra veggene ble det hørt en stemme som sa «Âmîn» tre ganger.2 5- En dag, da noen ba Ham om å vise dem et mirakel, kalte Han på et tre som sto langt borte. Treet kom til Ham mens det slepte røttene etter seg, hilste Ham og sa: «Ashhadu an lâ ilâha illallâh wa ashhadu anna Muhammadan ’abduhû wa rasûluh.» Deretter gikk det tilbake til sin plass og ble stående der som før. 6- Under Khaybar-ghazâen, da de satte forgiftet lammekebab frem for Ham, hørtes en stemme si: «Yâ Rasûlallah (O Allahs Sendebud)! Spis meg ikke. Jeg er forgiftet.»

7- En dag sa Han til en mann som hadde et avgudsbilde i hånden: «Vil du bli troende hvis avgudsbildet taler til meg?» Mannen svarte: «Jeg har tilbedt det i femti år, og det har aldri sagt et ord til meg. Hvordan skulle det tale til Deg?» Da Muhammed ’alaihis-salâm spurte: «O avgudsbilde! Hvem er jeg?» sa en stemme: «Du er Allahs Profet.» Eieren av avgudsbildet ble straks muslim.

8- I Masjid an-Nabawî (Profetens moské) i Medîna sto det en stamme av et daddelpalmetre. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) pleide å lene Seg mot denne stammen når Han holdt (talen som kalles) khutba. Stammen ble kalt Hannâna. Da det ble laget en minbar, gikk Han ikke lenger bort til Hannâna for å lene Seg mot den. Hele jamâ‘aten hørte gråtelyder komme fra den. Vår Mester, Profeten, steg ned fra minbaren og omfavnet Hannâna. Da stilnet den. Rasûlullah sa: «Hadde jeg ikke omfavnet den, ville den ha grått av savn etter meg helt til qiyâmat.»

Mange slike mirakler er blitt sett og overlevert. 9- Det ble ofte sett at småsteinene Han tok i hånden, og matbitene Han holdt, lovpriste Allahu ta‘âlâ (sa tasbîh) med en lyd som summingen av bier. (Det vil si at de sa «Subhânallah», som betyr: «Allahu ta‘âlâ er langt fra enhver ufullkommenhet.»)

10- En dag kom en vantro til Ham og sa: «Hvordan skal jeg vite at Du er en Profet?» Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) spurte: «Vil du tro på meg hvis jeg kaller på den daddelklasen på palmen der, og den (adlyder meg og) kommer til meg?» Den vantro svarte at det ville han. Da Rasûl ’alaihis-salâm kalte, kom daddelklasen hoppende. Da Rasûlullah befalte: «Gå tilbake til din plass!» gikk klasen opp til sin plass og hang der som før. Da den vantro så dette, ble han troende. 11- I Mekka snappet noen ulver sauer fra en flokk og dro av sted med dem. Da gjeteren gikk løs på dem og tok sauene tilbake, begynte en av ulvene å tale: «Fryktet du ikke Allahu ta‘âlâ da du tok fra oss det levebrødet som Allahu ta‘âlâ har sendt oss?» Forbløffet mumlet gjeteren: «Å, en ulv som taler!» Ulven fortsatte: «Skal jeg fortelle deg noe som er enda mer forunderlig? Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), Allahu ta‘âlâs Profet, viser mirakler i Medîna.» Gjeteren gikk til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), fortalte hva som hadde skjedd, og ble muslim.

12- Mens vår Mester Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk over en eng, hørte Han en stemme som sa «O Rasûlullah!» tre ganger. Han vendte Seg i den retningen stemmen kom fra, og så en hind som var bundet fast. Ved siden av den sov en mann. Han spurte hinden hva den ønsket. «Denne jegeren har fanget meg,» sa hinden. «Jeg har to unger på bakken der borte. Vær så snill og slipp meg fri! Jeg skal gå og gi dem melk og så komme tilbake.» Profeten ’alaihis-salâm spurte: «Vil du holde ditt ord og komme tilbake?» Hinden lovet: «Jeg lover ved Allah at jeg skal komme tilbake. Gjør jeg det ikke, må Allahs straff komme over meg!» Rasûlullah slapp hinden fri. Den gikk og kom tilbake en stund senere. Da mannen våknet og spurte: «O Rasûlallah! Har Du en befaling til meg?» sa vår Mester, Profeten: «Sett denne hinden fri!» Mannen løste hinden og slapp den. Hinden sa: «Ashhadu an lâ ilâha illallâh wa annaka Rasûlullah» og gikk sin vei.

13- En dag innbød Han en landsbyboer til îmân. Landsbyboeren svarte: «Jeg vil tro på Deg hvis Du vekker til live den døde datteren til en muslimsk nabo av meg.» De gikk til pikens grav, og Rasûlullah kalte på henne ved navn. Først hørtes en stemme fra graven, og så kom hun ut. «Vil du komme tilbake til verden?» spurte Rasûlullah. Piken sa: «O Rasûlallah! Jeg ønsker ikke å vende tilbake til verden. Jeg har det bedre her enn jeg hadde det i min fars hus. For en muslim er âkhirat bedre enn denne verden.» Da landsbyboeren så dette, ble han straks muslim. 14- Jâbir ibn Abdullah (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) stekte en sau. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og Hans Ashâb spiste den. «Knekk ikke knoklene!» befalte den velsignede Rasûl. Han samlet knoklene, la Sine velsignede hender på dem og ba. Allahu ta‘âlâ vakte sauen til live igjen. 15- Det ble brakt et barn til Rasûlullah som aldri hadde sagt et ord, enda det var stort nok til å snakke. «Hvem er jeg?» spurte vår Profet. Barnet svarte: «Du er Rasûlullah.» Fra da av begynte han å snakke, og han mistet ikke talen før han døde.

«Yâ Rabbî! Slik jeg har dekket min farbror og min Ahl al-bayt, så beskytt Du dem mot Jahannams ild.» Hadîth ash-sharîf

16- En mann tråkket på et slangeegg og mistet synet på begge øynene. De brakte ham til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Da Han strøk Sitt velsignede spytt på mannens øyne, begynte han å se igjen. Ja, selv da han var åtti år gammel, kunne han fortsatt træ en nål.

17- Muhammed ibn Khâtib forteller: «Jeg var liten. Kokende vann ble sølt over meg, og kroppen min ble skoldet. Min far tok meg med til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Med Sine velsignede hender strøk Han Sitt spytt på de skoldede stedene og ba. Brannsårene ble straks helbredet.»

18- En kvinne kom med sin skallede sønn. Rasûlullah strøk med Sine velsignede hender over hodet hans. Han ble helbredet. Håret hans begynte å vokse.

19- I de to bøkene kalt Sunan, skrevet av Tirmidhî og Nesâî, står det: En mann som var blind på begge øynene, kom til Ham og ba: «O Rasûlallah! Be til Allahu ta‘âlâ for meg, så jeg kan få synet tilbake.» Vår Mester, Profeten ’alaihis-salâm, fikk medlidenhet med ham; Han ba ham utføre en fullkommen abdast og deretter lese følgende bønn: «Yâ Rabbî (O min Herre)! Jeg bønnfaller Deg. Jeg ber Deg ved å sette Din elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm som mellommann. O Hadrat Muhammed ’alaihis-salâm, min Profet som jeg elsker så høyt! Gjennom Deg bønnfaller jeg min Rabb. Jeg ber Ham om å ta imot min bønn for Din skyld. Yâ Rabbî! Gjør denne opphøyde Profeten til min forbeder! For Hans skyld, ta imot min bønn!» Mannen utførte abdast og ba bønnen, og han begynte å se. Muslimene har alltid bedt denne bønnen og fått sine ønsker oppfylt. 20- En dag var Rasûlullah og (Hans farbror) Abû Tâlib på vei gjennom en ørken. Abû Tâlib sa at han var svært tørst. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) steg ned fra dyret og sa: «Er du (tørst)?» Da Han slo Sin velsignede hæl mot bakken, sprang det frem vann. Han sa: «Farbror, drikk av dette vannet!» 21- Under Hudaybiya-ferden slo de leir ved en brønn med lite vann. Soldatene klaget over vannmangelen. Rasûlullah ba om en bøtte vann. Han utførte abdast med vannet i bøtta, spyttet i den og lot deretter vannet helle ned i brønnen. Så tok Han en pil og kastet den ned i brønnen. Etter dette så de at brønnen ble fylt med vann helt til randen.

22- I en annen ghazâ klaget soldatene over at de ikke hadde nok vann. Rasûl ’alaihis-salâm sendte ut to soldater for å lete etter vann. De kom tilbake med en kvinne som red på en kamel. Hun hadde med seg to fulle vannsekker. Rasûlullah ba kvinnen om litt vann. Han lot vannet hun ga, helle over i en beholder. Hele hæren fylte etter tur koppene og skinnsekkene sine med vannet i beholderen. Til gjengjeld ga de kvinnen noen dadler og fylte også hennes vannsekker.

Profeten ’alaihis-salâm sa til henne: «Vi har ikke minsket ditt vann. Det er Allahu ta‘âlâ som ga oss vannet.»

23- Han holdt khutba på minbaren i Medîna da noen sa: «Yâ Rasûlallah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam)! Barna våre, dyrene våre og åkrene våre går til grunne på grunn av tørken. Kom oss til unnsetning!» Profeten løftet Sine velsignede hender og ba. Det var en skyfri dag, men Han hadde knapt strøket Sine velsignede hender over ansiktet før skyene samlet seg over hele himmelen. Straks begynte regnet å øse ned. Det regnet uavbrutt i flere dager. Da Han igjen sto på minbaren og holdt khutba, klaget den samme mannen: «Yâ Rasûlallah! Vi går til grunne i dette regnet.» Da smilte Rasûl ’alaihis-salâm Sitt vanlige strålende smil og ba: «Yâ Rabbî! Skjenk Din barmhjertighet også til Dine andre tjenere!» Skyene ble borte, og solen skinte klart. 24- Jâbir ibn Abdullah (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) forteller: Jeg hadde mye gjeld. Jeg fortalte Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) om det. Han kom til frukthagen min og gikk tre ganger rundt haugen av dadler. Så befalte Han: «Si til kreditorene dine at de skal komme hit.» Hver kreditor fikk det han hadde krav på, og haugen av dadler minket ikke. 25- En kvinne sendte litt honning som gave. Rasûl ’alaihis-salâm tok imot honningen og sendte den tomme beholderen tilbake. Ved Allahu ta‘âlâs kraft kom beholderen tilbake full av honning. Kvinnen kom og spurte: «O Rasûlallah! Hvorfor tok Du ikke imot gaven min? Hva er min synd?» Den velsignede Profeten sa: «Vi har tatt imot gaven din. Honningen du ser, er den barakat (overflod) som Allahu ta‘âlâ har gitt deg til gjengjeld for gaven din.» Kvinnen ble glad og tok honningen med seg hjem. Hun og barna hennes spiste av honningen i månedsvis, og den minket aldri. En dag, uten å tenke seg om, helte de honningen over i en annen beholder. Da de spiste av den fra denne beholderen, tok honningen snart slutt. De fortalte Rasûlullah om dette, og Han sa: «Hvis honningen hadde blitt værende i den beholderen jeg sendte tilbake, ville de ha spist av den så lenge verden består, og den ville aldri ha minket.»

26- Abû Hurayra forteller: Jeg gikk til Rasûlullah med noen få dadler og ba Ham om å be om velsignelse over dem. Han ba om at de skulle få barakat, og sa til meg: «Ta dem og legg dem i beholderen din. Når du trenger dadler, så ta dem ut med hånden. Vend den aldri på hodet for å tømme dem ut!» Jeg hadde alltid posen med dadlene hos meg, dag og natt, og spiste av den helt frem til ’Uthmâns (radiy-Allahu ’anh) tid. Jeg ga også av disse dadlene til dem som var sammen med meg, og ga håndfuller av dem som sadaqa. Den dagen ’Uthmân (radiy-Allahu ’anh) ble martyr, ble posen med dadlene borte. 27- Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) forsto, likesom Sulaymân ’alaihis-salâm, alle dyrs språk. Det ble ofte sett at dyr kom til Ham og klaget over eierne sine eller over andre. Rasûlullah fortalte dette til Ashâb al-kirâm. Under Hunayn-ghazâen sa Han til det hvite muldyret kalt Duldul, som Han red på: «Legg deg ned!» Da Duldul straks knelte ned, tok Han en håndfull sand fra bakken og strødde den ut over de vantro.

28- En dag sa Han til Sin hustru Hafsa (radiy-Allahu ’anhâ): «Abû Bakr og din far skal styre min ummat.» Med disse ordene ga Han det gode budskapet at Abû Bakr og Hafsas far ’Umar (radiy-Allahu ’anhum) skulle bli khalîfaer.

«O Hafsa! Abû Bakr og din far skal styre min ummat.» Hadîth ash-sharîf

29- Han hadde satt Abû Hurayra (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) til å vokte dadlene som var kommet til Medîna som zakât. Hadrat Abû Hurayra grep en mann som stjal dadler. Han sa til mannen at han ville føre ham til Rasûlullah. Men da mannen tryglet og sa at han var fattig og hadde en stor familie å forsørge, lot han ham gå. Neste dag sendte Rasûlullah bud etter Abû Hurayra og spurte ham: «Hva hadde den mannen som du lot gå i går kveld, gjort?» Da Abû Hurayra fortalte hva som hadde skjedd, sa Han: «Han bedro deg. Han kommer tilbake.» Natten etter kom mannen virkelig igjen og ble grepet. Han tryglet igjen: «For Allahs skyld, la meg gå», og ble igjen sluppet fri. Den tredje natten, da han ble grepet, hjalp tryglingen ham ikke. Da prøvde han en annen utvei: «Hvis du lar meg gå, skal jeg lære deg noe som vil være til stor nytte for deg,» sa han. Da Abû Hurayra gikk med på det, sa han: «Hvis du leser Âyat al-kursî hver kveld før du legger deg, vil Allahu ta‘âlâ beskytte deg, og shaytan vil ikke komme nær deg», og gikk. Neste dag, da Rasûlullah spurte Abû Hurayra hva som hadde skjedd natten før, fortalte han Ham alt. Da sa vår Mester, Profeten: «Denne gangen sa han sannheten. Men han er en avskyelig løgner. Vet du hvem du har snakket med i tre netter?» Da Abû Hurayra svarte: «Nei, det vet jeg ikke», sa Han: «Det var shaytan.»

30- Han sendte tropper til et sted kalt Mûta for å kjempe mot hærene til den bysantinske keiseren. De tre hærførerne blant sahâbiene (Zayd ibn Hâritha, Ja‘far ibn Abî Tâlib og Abdullah ibn Rawâha) ble martyrer den ene etter den andre. Samtidig sto Rasûlullah på minbaren i Medîna, og idet Allahu ta‘âlâ viste Ham det, fortalte Han hendelsene til dem som var hos Ham. 31- Da Han sendte Mu‘âz ibn Jabal (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) som guvernør til Jemen, fulgte Han ham ut til utkanten av Medîna, ga ham mange råd og sa til slutt: «Vi to kan ikke møtes igjen før på qiyâmat.» Mu‘âz var fortsatt i Jemen da Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk bort i Medîna.

32- Da Han lå for døden, sa Han til Sin datter Fâtima: «Av mine slektninger blir du den første som kommer til meg.» Seks måneder senere gikk Fâtima (radiy-Allahu ’anhâ) bort. Ingen annen av vår Profets slektninger døde før henne.

33- Han sa til Qays ibn Shemmâs (radiy-Allahu ’anh): «Du skal leve et vakkert liv og dø som martyr.» Qays ble martyr i slaget mot Musaylamah al-Kadhdhâb i Yamâma mens Abû Bakr (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) var khalîfa. Han forutsa også at Hadrat ’Umar al-Fârûq, Hadrat ’Uthmân og Hadrat Alî (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum ajma‘în) skulle bli martyrer. 34- Han ga det gode budskapet at landene til den persiske shahen Khosrow og den bysantinske keiseren skulle falle i muslimenes hender, og at skattkamrene deres skulle bli brukt og fordelt på Allahs vei. 35- Han forutsa at mange av Hans ummat skulle dra ut på en ghazâ til sjøs, og at kvinnen ved navn Umm Hirâm (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhâ), en av sahâbiene, skulle være med på denne ghazâen. Mens Hadrat ’Uthmân var khalîfa, seilte muslimene til øya Kypros og kjempet der. Denne kvinnen var med dem, og der ble hun martyr.3

36- En dag satt Rasûl ’alaihis-salâm på et høytliggende sted. Han vendte Seg til dem som var hos Ham, og sa: «Ser dere det jeg ser? Jeg sverger på at jeg ser fitna (ufred, opprør, ondskap) som skal komme mellom husene deres og i gatene.» I de dagene da ’Uthmân (radiy-Allahu ’anh) ble martyr, og senere på Yezîds tid, brøt det ut store fitnaer i Medîna, og mange menneskers blod ble utøst i gatene.

37- En dag forutsa Han at en av Hans hustruer skulle gjøre opprør mot khalîfaen. Da Âisha (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhâ) lo av disse ordene, sa Han: «Yâ Humeyrâ4! Glem ikke disse ordene mine! Måtte du ikke være den kvinnen.» Så vendte Han Seg til Alî (radiy-Allahu ’anh) og sa: «Hvis saken hennes skulle komme i dine hender, så behandle henne mildt!» Tretti år senere kjempet Âisha (radiy-Allahu ’anhâ) mot Alî (radiy-Allahu ’anh) (som da var khalîfa) og ble hans fange. Alî (radiy-Allahu ’anh) viste henne vennlighet og ærbødighet og sendte henne fra Basra til Medîna.

38- Han sa til Hadrat Mu‘âwiya (radiy-Allahu ’anh): «Hvis du en dag skulle komme til å styre min ummat, så lønn dem som gjør gode gjerninger, og tilgi dem som gjør onde gjerninger!» Mu‘âwiya (radiy-Allahu ’anh) var guvernør i Damaskus i tjue år under Hadrat ’Umar og Hadrat ’Uthmân (radiy-Allahu ’anhumâ), og senere var han khalîfa i tjue år. 39- En dag sa Han: «Mu‘âwiya vil aldri lide nederlag.» Da Alî (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) hørte denne hadîth ash-sharîfen under slaget ved Siffîn, sa han: «Hadde jeg hørt dette før, ville jeg aldri ha kjempet mot Mu‘âwiya (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh).» 40- Han sa til Ammâr ibn Yâsar (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh): «Du vil bli drept av opprørske mennesker, av bâgîer.» Ammâr ble da også martyr mens han sammen med Alî (radiy-Allahu ’anh) kjempet mot Mu‘âwiya (radiy-Allahu ’anh). 41- Om Hasan, sønn av Hans datter Fâtima (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhumâ), sa Han: «Denne sønnen min er en kilde til khayr (godhet). Allahu ta‘âlâ vil gjøre ham til årsaken til at to store muslimske hærer slutter fred.» År senere, da han med en stor hær skulle til å kjempe mot Mu‘âwiya (radiy-Allahu ’anh), overlot han det kalifatet som var hans rett, til Mu‘âwiya (radiy-Allahu ’anh) for å hindre fitna og for at muslimers blod ikke skulle utøses. 42- Abdullah ibn Zubayr (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhumâ) drakk Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) blod etter en åreladning (hijâmat). Da vår Mester, Profeten, så dette, sa Han: «Vet du hva du kommer til å lide av menneskene? Og de vil lide mye av deg. Jahannams ild vil ikke brenne deg.» Da Abdullah ibn Zubayr senere erklærte seg som khalîfa i Mekka, sendte Abdulmalik ibn Marwân Hajjâj fra Damaskus til Mekka med en stor hær. De grep Abdullah og drepte ham. 43- En dag så Han på moren til Abdullah ibn Abbâs (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhâ) og sa: «Du skal få en sønn. Når han blir født, så bring ham til meg!» Da barnet var født, brakte de ham til Rasûlullah. Han leste adhân og iqâmat i ørene hans og strøk av Sitt velsignede spytt i munnen hans. Han ga ham navnet Abdullah og la ham i morens fang. «Ta med deg khalîfaenes far!» sa Han. Da Hadrat Abbâs (radiy-Allahu ’anh), barnets far, hørte dette, kom han til vår Mester, Profeten, og spurte Ham hvorfor Han hadde sagt det. Profeten forklarte: «Ja, det sa jeg. Dette barnet er khalîfaenes far. Blant dem vil det være en som skal forrette namâz sammen med Saffâh, Mahdî og Îsâ ’alaihis-salâm.» Mange khalîfaer kom til å stå i spissen for den abbasidiske staten. Alle nedstammet de fra Abdullah ibn Abbâs.

«O Mu‘âwiya! Hvis du en dag skulle komme til å styre min ummat, så lønn dem som gjør gode gjerninger, og tilgi dem som gjør onde gjerninger!» Hadîth ash-sharîf

44- En dag sa Han: «Blant min ummat vil det komme frem mange mennesker som kalles râfidî. De vil forlate Islâms religion.»

45- Han ba gode bønner for mange av Sine Ashâb; alle bønnene Hans ble tatt imot, og de fikk se nytten av dem. Alî (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) forteller: Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ville sende meg som qâdî (dommer) til Jemen. Jeg sa: «Yâ Rasûlallah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam)! Jeg vet ikke hvordan man er qâdî.» Han la Sin velsignede hånd på brystet mitt og ba: «Yâ Rabbî! Gi denne mannens hjerte kunnskap om det som er rett. Skjenk ham den egenskapen at han alltid taler sant!» Fra da av skjønte jeg straks hvem av klagerne som kom til meg, som hadde rett, og jeg dømte alltid rettferdig.

46- De ti som Rasûlullah ga det glade budskapet om at de skal komme til Jannah, kalles ’Ashara al-mubash-shara. Sa‘d ibn Abî Waqqâs (radiy-Allahu ’anh) var en av dem. Under Uhud-ghazâen sa vår elskede Profet: «Yâ Rabbî! La pilene hans nå sine mål, og ta imot bønnene hans!» Fra da av ble hver bønn Sa‘d ba, tatt imot, og hver pil han skjøt, traff fienden.

47- Han la Sin velsignede hånd på pannen til Sin farbrors sønn, Abdullah ibn Abbâs, og ba denne bønnen: «Yâ Rabbî! Gjør ham til en dyptgående lærd i religionen og til en eier av hikmat (åndelig visdom)! Skjenk ham kunnskap om Koranen al-karîm!» Fra da av var han uten sidestykke i sin tid i alle vitenskaper, og særlig i tafsîr (å forstå murâd al-ilâhî – den guddommelige hensikten – i âyatene i Koranen al-karîm), hadîth og fiqh. Sahâbiene og Tâbi‘în lærte alt de ville vite, av ham. Han ble kjent under navnene «Tarjumân al-Qur’ân» (Qur’ân al-karîms tolk), «Bahr al-ilm» (kunnskapens hav) og «Raîs al-mufassirîn» (lederen for de lærde i tafsîr). De islamske landene ble fylt av hans elever.5

48- For Anas ibn Mâlik (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh), en av Hans tjenere, ba Han denne bønnen: «Yâ Rabbî! Gi ham mye eiendom og mange barn, gi ham et langt liv, og tilgi hans synder!» Etter hvert som tiden gikk, økte Anas ibn Mâliks eiendom. Frukthagene og vingårdene hans bar rikelig med frukt hvert år, og han fikk svært mange barn. Han levde i hundre og ti år. Mot slutten av livet sa han: «Yâ Rabbî! Du har tatt imot tre av de bønnene Din Habîb ba for meg, og Du har skjenket meg dem. Hvordan blir det mon tro med den fjerde, at mine synder blir tilgitt?» Da hørte han en stemme si: «Jeg har tatt imot den fjerde også. La ditt hjerte være tilfreds!»

«Yâ Rabbî! Gjør ham (Abdullah ibn Abbâs) til en dyptgående lærd i religionen og til en eier av hikmat (åndelig visdom)! Skjenk ham kunnskap om Koranen al-karîm!» Hadîth ash-sharîf

49- For Mâlik ibn Rabîa (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) ba Han: «Måtte dine etterkommere bli velsignet!» Mâlik fikk åtti sønner.

50- Det var en svært kjent dikter ved navn Nâbigha. Da han hadde lest noen av diktene sine, ba Rasûlullah for ham med en bønn som var vanlig blant araberne: «Måtte Allahu ta‘âlâ ikke la tennene dine falle ut!» Da Nâbigha var hundre år gammel, sto de hvite, klare tennene hans fortsatt på rad som perler. 51- For Urwa ibn Ju‘d (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) ba Han: «Yâ Rabbî! Velsign hans handel!» Urwa sa: «Fra da av ga all handelen min fortjeneste. Jeg tapte aldri.» 52- En dag kom Hans datter Fâtima (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhâ) til Ham, blek av sult. Han la Sin velsignede hånd på brystet hennes og ba: «O min Rabb, Du som metter de sultne! La ikke Muhammeds datter Fâtima være sulten!» Straks fikk Fâtima farge og liv i ansiktet. Hun kjente aldri sult igjen så lenge hun levde.

53- Han ba om velsignelse for Abdurrahmân ibn Awf, som var en av ’Ashara al-mubash-shara. Eiendommen hans økte så mye at den ble gjenstand for folkefortellinger.

54- Han sa: «Hver Profets bønn blir tatt imot. Hver Profet ba for sin ummat i denne verden. Men jeg ber om tillatelse til å gå i forbønn for min ummat på qiyâmat-dagen. Inshâ-Allah vil min bønn bli tatt imot. Jeg skal gå i forbønn for alle som ikke er polyteister.»

55- Han dro til noen landsbyer ved Mekka og gjorde alt Han kunne for å få dem til å komme til îmân. De nektet. Han ba om at de skulle rammes av en nød som den hungersnøden som rammet Egypt på Profeten Yûsufs (Josefs) (’alaihis-salâtu wassalâm) tid. Det året ble området rammet av en slik hungersnød at folk spiste åtsler. 56- ’Utayba, sønn av Hans farbror Abû Lahab, var Rasûlullahs (’alaihis-salâtu wassalâm) svigersønn, men han trodde likevel ikke på Rasûlullah og påførte denne Sarwar (Profetenes Mester, menneskehetens beste) (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) stor sorg. Han skilte seg fra sin hustru Umm Gulthum, vår Profets velsignede datter. Han sa stygge ting. Rasûlullah ble dypt bedrøvet og ba: «Yâ Rabbî! Send en av Dine hunder mot ham!» En tid senere var ’Utayba på handelsreise til Damaskus, og en natt lå han og sov blant vennene sine. En løve kom og snuste på alle i følget, den ene etter den andre, og lot dem være. Da den kom til ’Utayba, grep den ham og rev ham i stykker. 57- Det var en mann som spiste med venstre hånd. Da Profeten sa til ham: «Spis med høyre hånd!» løy den ulykkelige mannen og sa at den høyre armen hans ikke kunne røre seg. Rasûlullah sa: «Måtte din høyre hånd aldri mer røre seg!»6 Helt til han døde, klarte denne mannen aldri å føre høyre hånd opp til munnen.

58- Rasûlullah sendte et brev til den persiske shahen Khosrow Parviz og innbød ham til Islâm. Den nedrige Khosrow rev brevet i stykker og drepte sendebudet som hadde brakt det. Da Rasûl ’alaihis-salâm hørte om dette, ble Han svært bedrøvet og sa: «O min Rabb! Riv hans rike i stykker, slik han rev mitt brev i stykker!» Mens Rasûlullah ennå levde, ble Khosrow hugget i stykker med en dolk av sin egen sønn Siravayh. Og senere, mens ’Umar (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) var khalîfa, erobret muslimene hele Persia, slik at det verken var etterkommere eller rike igjen etter Khosrow.

59- Mens Rasûl ’alaihis-salâm ga råd og utførte amr bil ma‘rûf og nahy an al-munkar (å påby det Islâm befaler og forby det Islâm forbyr) på markedsplassen, pleide en skurk ved navn Haqam ibn Âs, Marwâns far, å gå bak Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og håne Ham ved å blunke med øynene og skjære grimaser. Da Rasûl ’alaihis-salâm snudde Seg og så den stygge oppførselen hans, sa Han: «Bli værende slik du viste deg!» Og helt til han døde, forble skurkens ansikt og øyne fulle av rykninger. 60- Allahu ta‘âlâ beskyttet alltid Sin Habîb mot ulykker. Abû Jahl var Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) største fiende. En dag løftet denne vantro en stor stein for å slå den mot Profetens velsignede hode. Med ett så han en slange på hver av Rasûlullahs skuldrer. Steinen falt ut av hånden hans, og han flyktet.

61- En dag forrettet Rasûlullah namâz ved Kâ‘ba al-mu‘azzama, da skurken Abû Jahl så sitt snitt og gikk mot Ham med en kniv i hånden. Plutselig stanset han av skrekk, snudde og løp sin vei. Da vennene hans etterpå spurte ham hvorfor han var blitt så redd, forklarte han: «Mellom Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og meg så jeg en grøft full av ild, og mange sto og ventet på meg. Hadde jeg tatt ett skritt til, ville de ha grepet meg og kastet meg i ilden.» Da muslimene hørte dette og spurte Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), sa Han: «Allahu ta‘âlâs engler ville ha grepet ham og revet ham i stykker.»

62- I det fjerde året etter Hijra, mens Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) snakket med Sine Ashâb nedenfor murene til jødenes festning hos Banî Nadîr, ville en jøde kaste en stor kvernstein ned over Ham. Så snart han rakte ut hendene etter steinen, ble begge hendene hans lamme. 63- Det var det niende året etter Hijra, og folk kom i flokker langveisfra for å ta imot Islâm. To vantro ved navn Âmir og Arbad blandet seg inn blant dem. Mens Âmir sa til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) at de var kommet til îmân, listet Arbad seg bak Rasûlullah og ville dra sverdet sitt ut av sliren. Men hånden hans ville ikke lystre ham. Âmir, som sto rett overfor, ga tegn som for å si: «Hva venter du på?» Da sa Rasûl ’alaihis-salâm: «Allahu ta‘âlâ har beskyttet meg mot dere tos ondskap.» Da de to skurkene hadde gått derfra, spurte Âmir Arbad hvorfor han ikke hadde holdt ord. Han svarte: «Hva skulle jeg gjøre? Gang på gang prøvde jeg å trekke sverdet. Hver gang så jeg deg mellom oss.» Noen dager senere, på en klar dag, ble himmelen plutselig dekket av skyer, og Arbad og kamelen hans ble truffet av lynet og døde.

64- En dag hadde Rasûl ’alaihis-salâm utført abdast og tatt på Seg den ene av mestene Sine (vanntett fottøy som dekker den delen av foten som det er fard å vaske i abdast), og da Han rakte ut hånden etter den andre, snappet en fugl mesten og ristet den i luften. En slange falt ut av den. Så slapp fuglen mesten ned på bakken og fløy sin vei. Fra den dagen er det blitt sunnat (enhver handling som ikke er befalt av Allahu ta‘âlâ, men som vår Profet ’alaihis-salâm gjorde og anbefalte) å riste skoene før man tar dem på. 65- Rasûl ’alaihis-salâm hadde utpekt vakter blant Sine Ashâb til å beskytte Ham under ghazâer og i ørkener. Da den 67. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Mâida ble åpenbart, i betydning: «Allah vil beskytte Deg mot menneskenes skade», holdt Han opp med å ha vakter. Han gikk alene blant fiender og sov alene uten å kjenne noen frykt.

«O ærefulle Profet! Allah vil beskytte Deg mot menneskenes skade.» Mâida: 67

66- Hadrat Anas ibn Mâlik (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) forteller: Rasûlullah hadde et lommetørkle som Han tørket Sitt velsignede ansikt med. Han tørket ansiktet med det, og når det var blitt skittent, la Han det i ilden. Skitten brant opp, mens lommetørkleet ikke brant, men ble helt rent. 67- Han drakk vann fra en bøtte som var trukket opp fra en brønn, og helte deretter resten av vannet tilbake i brønnen. Fra da av duftet brønnen alltid av moskus. 68- På kroppen til ’Utba ibn Firqad (radiy-Allahu ’anh) brøt det ut en sykdom kalt elveblest (urticaria). Rasûl ’alaihis-salâm tok av ham klærne, spyttet i Sine egne velsignede hender og strøk kroppen hans med dem. Den syke ble helbredet. Kroppen hans duftet av moskus, og dette varte lenge. 69- En dag forrettet Rasûl ’alaihis-salâm namâz da shaytan kom og prøvde å forstyrre Hans namâz. Han grep shaytan med Sine velsignede hender og lot ham gå først etter at han hadde lovet ikke å komme igjen og forstyrre Hans namâz.

70- Abdullah ibn Ubayy ibn Salûl, lederen for munâfiqene (hyklerne) i Medîna, sendte bud etter Rasûlullah da han lå for døden, og ba Ham: «Vær så snill og la skjorten Du har på Deg, bli mitt likklede.» Fordi det var Hans vane å gi alt man ba Ham om, ga Han ham skjorten Sin. Han forrettet til og med janâza-namâz for ham etter hans død. Tusen munâfiqer i Medîna ble så grepet av denne edle godheten fra Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) at de alle kom til îmân. 71- Blant de vantro av Quraysh gikk Walîd ibn Mugîra, Âs ibn Wâil, Hârith ibn Qays, Aswad ibn Yaghûs og Aswad ibn Muttalib lenger enn de andre i å plage og forfølge Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Jabrâîl ’alaihis-salâm kom og brakte den 95. âyaten i Sûrah al-Hijr, i betydning: «Vi skal straffe dem som håner Deg …» og pekte på Walîds fot, den andres hæl, den tredjes nese, den fjerdes hode og den femtes øyne. En pil gikk inn i Walîds fot. Fordi han var svært hovmodig, syntes han det var under hans verdighet å bøye seg ned og trekke ut pilen. Pilespissen trengte inn i hælsenen, og han fikk isjias. En skarp torn gikk dypt inn i hælen til Âs, og den hovnet opp som en skinnsekk. Hârith blødde uavbrutt fra nesen. Aswad satt fornøyd under et tre da han slo hodet mot treet, og den andre Aswad ble blind. Alle disse fem gikk til grunne.

72- Det var en vakker kvinne fra Banî Nejjâr-stammen i Medîna. En jinnî hadde forelsket seg i henne og kom stadig til henne. En dag, etter at Rasûl ’alaihis-salâm hadde utvandret til Medîna, satt jinnien på muren foran kvinnens hus, og kvinnen kjente ham igjen og spurte: «Hvorfor besøker du meg ikke lenger?» Jinnien svarte: «Allahu ta‘âlâs Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) har forbudt utukt (zinâ) og alt annet som er harâm.»

73- I slaget som kalles Bi’r Maûna brøt de vantro sitt løfte og drepte som martyrer sytti av sahâbiene, alle unntatt én eller to. Blant dem var Âmir ibn Fuhayra (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh), en av de første troende og en tidligere slave som Abû Bakr (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) hadde satt fri. Da Âmir ibn Fuhayra (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) ble gjennomboret med spyd, løftet englene ham opp til himmelen for øynene på de vantro. Da de fortalte Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) om denne hendelsen, sa Han: «Englene fra Jannah har begravet ham, og hans sjel ble løftet opp til Jannah.»

74- Sa‘d ibn Mu‘âz (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) ble såret i Uhud-ghazâen og ble martyr en tid senere. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fortalte at sytti tusen engler var til stede ved hans janâza-namâz. Da graven hans ble gravd, spredte det seg en duft av moskus over hele stedet. 75- En sahâbî ved navn Sefîna, som var blitt satt fri av Umm Salama (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhâ), en av Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hustruer, forsømte aldri sin tjeneste for Rasûlullah. I en ghazâ mot de bysantinske hærene kom han bort fra hæren og ble tatt til fange av de vantro. Han klarte å flykte og var på vei hjem da han plutselig sto overfor en fryktelig løve. Han sa: «Jeg er Rasûlullahs tjener», og fortalte løven alt han hadde opplevd. Løven gned ansiktet og øynene sine mot ham og begynte å gå sammen med ham. Den holdt seg tett ved ham, så fienden ikke skulle skade ham. Da de muslimske troppene kom til syne, snudde løven og gikk sin vei. 76- En mann ved navn Jehjâh al-Ghaffârî gjorde opprør mot khalîfaen ’Uthmân (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh). Han brakk over kneet sitt den staven som Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) alltid hadde båret i hånden. Et år senere fikk han en sykdom kalt miltbrann i kneet, og den førte til hans død.

77- Mu‘âwiya (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) reiste fra Damaskus til Mekka for å utføre hajj. På veien kom han til Medîna og ville ta med seg Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) minbar til Damaskus for å få del i dens velsignelse. Så snart de flyttet minbaren litt fra plassen, ble det solformørkelse. Det ble mørkt overalt, så mørkt at stjernene kom frem på himmelen. Han oppga dette ønsket. 78- I Uhud-ghazâen kom det ene øyet til Abû Katâda (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) ut av øyehulen og falt ned på kinnet hans. De brakte ham til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Med Sin velsignede hånd satte Han øyet tilbake i øyehulen og ba: «Yâ Rabbî! Gjør øyet hans vakkert!» Dette øyet til Abû Katâda ble vakrere enn det andre, og det så skarpere enn det andre. En dag kom et av Abû Katâdas barnebarn til khalîfa ’Umar ibn Abdul‘azîz. Da khalîfaen spurte ham hvem han var, leste han en kuplett og fortalte at han var barnebarn av den mannen hvis øye Rasûlullah hadde satt tilbake på plass med Sin velsignede hånd. Da khalîfaen hørte kuplettene, viste han ham stor ære og rundhåndet godhet. 79- Iyâs ibn Salama forteller: Under Khaybar-ghazâen sendte Rasûlullah meg for å hente Alî (radiy-Allahu ’anh). Alîs øyne var såre. Jeg holdt ham i hånden og førte ham frem med nød og neppe. Rasûlullah spyttet på Sine velsignede fingrer og strøk dem forsiktig over Alîs øyne. Han ga ham fanen (Islâms fane) og sendte ham av sted for å kjempe ved Khaybars port. Alî (radiy-Allahu ’anh) rev porten, som ikke hadde latt seg åpne på lang tid, løs fra hengslene, og Ashâb al-kirâm gikk inn i festningen. 80- En dag stakk vår Mester Rasûlullah innom huset til Sin datter Hadrat Fâtima og spurte hvordan de hadde det. Hadrat Fâtima svarte: «Far! I tre dager har barna mine og jeg verken spist eller drukket noe. Vi holder ut sulten. Hvordan jeg har det, er ikke viktig. Men Hasans og Husayns tilstand gjør meg svært bedrøvet.» Da sa vår Mester Sarwar al-âlam: «O Fâtima! Min kjære datter! Du har vært sulten i tre dager. Jeg har vært sulten i fire dager.» Han ble svært bedrøvet over at Hans velsignede barnebarn Hadrat Hasan og Hadrat Husayn var sultne … 81- Hadrat Alî dro ut for å arbeide og tjene noe, så han kunne skaffe mat til sine velsignede sønner. Da han kom ut av Medîna, så han en landsbyboer som prøvde å vanne kamelene sine ved en brønn. Hadrat Alî gikk bort til ham og spurte: «O araber! Trenger du noen som vil vanne kamelene dine mot betaling?» Landsbyboeren svarte: «Ja, jeg har nettopp lett etter en slik person. Hvis du vil, så kom og vann kamelene mine! Jeg gir deg tre dadler for hver bøtte vann du trekker opp.» Hadrat Alî gikk med på tilbudet og begynte å trekke opp vann. Da han hadde trukket opp ni bøtter, røk tauet plutselig, og bøtta ble liggende i brønnen. Da landsbyboeren så dette, reiste han seg i sinne og var så ulykkelig at han slo Hadrat Alî i ansiktet med hånden. Deretter ga han ham tjuefire dadler for åtte bøtter vann. Hadrat Alî ble svært bedrøvet over dette og rakte armen ned i brønnen. Han tok opp bøtta, satte den ved siden av brønnen og gikk. Landsbyboeren sto lamslått av forundring! Hvordan kunne armen hans nå ned til bunnen av en så dyp brønn?! Var denne mannen kanskje en tilhenger av den religionen som det var sagt skulle komme? Grepet av disse tankene sa den forbløffede landsbyboeren: «Hans Profet er en sann Profet. Jeg tror!» Han angret den frekkheten han nettopp hadde vist, og den store forbrytelsen han hadde begått. Han sa til seg selv: «Hender som løftes mot en slik person, må hugges av, og knoklene deres må knuses.» Han tok sverdet i den ene hånden og slo det med kraft ned mot håndleddet. Han hugget hånden av. Han kjente en stor smerte, men nå var hjertet hans i ro. Han tok den avhuggede hånden og gikk rett til Masjid an-Nabawî. Han spurte Ashâb al-kirâm hvor deres Profet var. De sa at Han hadde gått til Sin datter. Han fikk vite hvor Hadrat Fâtimas hus lå, og gikk dit. I det øyeblikket hadde vår Mester, Profeten, satt Sine barnebarn Hadrat Hasan og Hadrat Husayn på Sine velsignede knær og ga dem av dadlene som var blitt brakt. Da landsbyboeren tenkte på hvor stor feil han hadde begått, holdt han nesten på å miste forstanden, og tårene strømmet fra øynene hans som fra en kilde. I denne tilstanden kom han til Hadrat Fâtimas hus og banket på døren. Verdenenes Mester kom ut av huset, og Han strålte av nûr som solen. Så snart landsbyboeren så Ham, tryglet han: «Jeg tror at Du er Allahs Rasûl! Jeg angrer det jeg har gjort. Tilgi meg, O Rasûlallah!» Da vår elskede Profet ’alaihis-salâm spurte: «Hvorfor har du hugget av hånden din?» svarte han: «Fordi jeg skammet meg over å bære denne hånden som slo et velsignet ansikt som tror på Deg! … Måtte min sjel bli ofret for Deg, O Rasûlallah!» Vår elskede Profet ’alaihis-salâm, barmhjertighetens hav, tok den avhuggede hånden fra landsbyboeren. Han sa «Bismillâhirrahmânirrahîm» og satte den på landsbyboerens blødende håndledd. Med Allahu ta‘âlâs tillatelse, som et mirakel fra vår Mester, Profeten, ble hånden som før. Allahu ta‘âlâ har makt over alle ting; Han er den Allmektige.

«Yâ Rabbî! Dette er min farbror og min fars bror. Og disse er min Ahl al-bayt. Slik jeg har dekket dem med dette klesplagget, så dekk Du dem også, og beskytt dem mot Jahannams ild!» Hadîth ash-sharîf