VÅR MESTER, PROFETENS SHAF‘AT (FORBØNN)

Vår Mester Rasûl al-akram skal på qiyâmat-dagen gå i forbønn for Sin ummat og redde dem fra nød og sorg. I en av Sine hadîth ash-sharîfer sa Han: «Jeg fikk velge mellom at halvparten av min ummat skulle komme inn i Jannah, og shafâ‘at. Jeg valgte shafâ‘at, for den er mer omfattende. Tro ikke at den bare er for de gudfryktige; den er også for syndere som har falt i feil …»1

I en av Sine hadîth ash-sharîfer, som Hadrat Abû Hurayra har overlevert, sa vår Mester, Profeten: «Min forbønn er for den som sier kalima ash-shahâda, ‘Lâ ilâha illallah’, med ikhlâs (oppriktig, for Allahs skyld), slik at hjertet bekrefter tungen.»2

I noen hadîth ash-sharîfer sa vår Mester, Profeten:

«Av min ummat skal jeg gå i forbønn for dem som elsker min Ahl al-Bayt.» «Av min ummat skal jeg gå i forbønn for dem som har begått store synder.» «Jeg kan gå i forbønn for alle, unntatt dem som taler nedsettende om mine Ashâb.» «Av min ummat skal jeg gå i forbønn for dem som gjør urett mot sin egen nafs, og dem som lar seg bedra av sin nafs (en innbitt fiende av Allahu ta‘âlâ; en kraft i mennesket som vil skade det i religiøs henseende).» «På qiyâmat-dagen skal jeg være den første som går i forbønn.»3

«Den som ikke tror på min shafâ‘at, kan ikke oppnå den.»4

På qiyâmat-dagen reiser hårene seg av redsel ved blåsingen i «Sûr», øynene vet ikke hvor de skal se, og muslimer og vantro blir drevet til Mahshar for den endelige dommen. Dette er en pine som gjør qiyâmat-dagen enda strengere. I den stunden løfter åtte engler Arsh på skuldrene og bærer den. Hver av disse englene tilbakelegger med hvert skritt en strekning på tjue tusen års vei i verden. Englene og skyene lovpriser Allahu ta‘âlâ på en måte forstanden ikke kan fatte, inntil Arsh al-a‘lâ står stille. Slik kommer Arsh al-a‘lâ til ro over den hvite jorden som Allahu ta‘âlâ har skapt for den. I denne stunden bøyer hodene seg i frykt for Allahu ta‘âlâs straff, som ingenting kan tåle. Alle skapninger, fanget og forvirret i sin nød, søker medlidenhet. I Mahshar blir menneskenes tilstand mye verre. Deres trengsler og plager øker. Hver og en av dem har den eiendommen de holdt så fast på i verden, hengt om halsen. De som ikke betalte zakât av kamelene sine, får en kamel lagt på halsen. Den brøler og blir så tung som et stort fjell. De som ikke betalte zakât av storfe eller sauer, er i samme tilstand. Skrikene deres er som torden.5 De som ikke betalte ’ushr, det vil si zakât av avlingen, får sekker med avling lagt på halsen. De får lagt på seg sekker av samme slags avling som de ikke ga zakât av i verden. Var det hvete, får de lagt hvete på seg; var det bygg, får de lagt bygg på seg. Under tyngden roper de: «Wâ-wayla, wâ-sabura!» («Wayl» er et ord som uttrykker pine. Mennesket roper slik når det ikke kan tåle pinen. Ordet «sabur» brukes i fortapelsens stund.) De som ikke betalte zakât av gull, sølv, (papir)penger og andre handelsvarer i verden, blir hjemsøkt av en fryktelig slange. De roper og spør: «Hva er dette?» Englene svarer: «Dette er eiendommen deres, som dere ikke betalte zakât av i verden.» Denne fryktelige tilstanden er kunngjort i den 180. âyaten i Sûrah Âl-i ’Imrân, i betydning: «Det de holdt tilbake i gjerrighet i verden, skal bli viklet om halsen deres på qiyâmat-dagen.»

«Den som ikke tror på min shafâ‘at, kan ikke oppnå den.» Hadîth ash-sharîf

Fra kjønnsdelene til en annen gruppe flyter verk og materie. Den vonde lukten fra dem plager dem som er omkring dem sterkt. Det er de som har drevet utukt (zinâ) og gjort det som er harâm. En annen gruppe henger i grenene på trærne. Det er de som drev med sodomi mens de var i verden.

En annen gruppe har tungen hengende ut av munnen og ned på brystet. De er i en så stygg tilstand at folk ikke vil se på dem. Det er løgnerne og de som har sagt usannheter om andre.

En annen gruppe har mager som er svulmet opp og er like store som høye fjell. Det er de som i verden, uten nødvendighet og uten å bruke den tillatte formen for handel som kalles mu‘âmala, tok og ga eiendom og penger med renter. Syndene til dem som begår slik harâm, blir avslørt på det verste. Frykt kommer over Profetene og de lærde. Awliyâ (Allahu ta‘âlâs kjære tjenere) og martyrene roper ut av frykt for Allahu ta‘âlâs straff, som er så tung å bære. Mens de er i denne tilstanden, blir de omgitt av en nûr som er langt sterkere enn solens lys. Menneskene, som allerede ikke tåler solens hete, blir helt forvirret når de ser dette. I tusen år blir de i denne tilstanden. Ingenting blir sagt til dem fra Allahu ta‘âlâ. Da går menneskene til Âdam ’alaihis-salâm, som er den første Profeten. De bønnfaller Ham: «O Âdam ’alaihis-salâm! Du er en ærefull og edel Profet. Allahu ta‘âlâ skapte deg og lot englene gjøre sajda for deg. Han blåste i deg av Sin ånd (rûh). Gå i forbønn for oss, så Han begynner regnskapet, og vi blir dømt etter det Allahu ta‘âlâ vil, og hver enkelt går dit Han befaler. Måtte Allahu ta‘âlâ, som er Hersker over og Eier av alle ting, gjøre med Sine skapninger det Han vil.»

Âdam ’alaihis-salâm sier: «Jeg spiste av frukten fra det treet som Allahu ta‘âlâ hadde forbudt. Derfor skammer jeg meg nå overfor Allahu ta‘âlâ. Men gå dere til Nûh.» Etter dette rådslår de seg imellom i tusen år. Så går de til Nûh ’alaihis-salâm og bønnfaller Ham: «Vi er i en tilstand som ikke er til å holde ut. Gå i forbønn for oss, så vår sak snart blir avgjort, og vi slipper fra denne straffen i Mahshar.» Nûh ’alaihis-salâm svarer dem: «Jeg ba en bønn til Allahu ta‘âlâ. Alle menneskene på jorden druknet på grunn av den bønnen. Derfor skammer jeg meg overfor Allahu ta‘âlâ. Men gå dere til Ibrâhîm ’alaihis-salâm, som er Khalîlullah. Allahu ta‘âlâ har sagt i den siste âyaten i Sûrah al-Hajj, i betydning: ’Følg deres far Ibrâhîms (’alaihis-salâm) religion. For at Profeten skal være vitne for dere, og dere skal være vitner for menneskene, har Allahu ta‘âlâ kalt dere muslimer både i de tidligere bøkene og i Koranen al-karîm.’ Kanskje Han vil gå i forbønn for dere.»

Som før snakker de sammen i tusen år til. Så kommer de til Ibrâhîm ’alaihis-salâm. De sier: «O muslimenes far! Du er den som Allahu ta‘âlâ har gjort til Sin Khalîl (venn). Gå i forbønn for oss, så Allahu ta‘âlâ feller Sin dom blant Sine skapninger.» Ibrâhîm ’alaihis-salâm svarer dem: «I verden talte jeg tre ganger med tvetydige ord (kinâya). Ved å si dem kjempet jeg på religionens vei. Nå skammer jeg meg over å be Allahu ta‘âlâ om tillatelse til forbønn på dette stedet. Gå dere til Mûsâ ’alaihis-salâm. For Allahu ta‘âlâ talte med Ham og viste Ham åndelig nærhet. Han vil gå i forbønn for dere.» Deretter står de igjen i tusen år og rådslår med hverandre. Men nå er tilstanden deres blitt svært vanskelig. Mahshar-stedet blir svært trangt. Så kommer de til Hadrat Mûsâ ’alaihis-salâm og sier til Ham: «O ’Imrâns sønn! Du er den Profeten som Allahu ta‘âlâ talte med, og som Han sendte ned Tawrât til. Gå i forbønn for oss, så regnskapet begynner! For vi har stått her altfor lenge. I trengselen tråkker føttene oppå hverandre.» Mûsâ ’alaihis-salâm sier til dem: «Jeg ba Allahu ta‘âlâ om at Faraos folk måtte bli straffet i årevis med ting de ikke likte. Deretter ba jeg om at de måtte bli et lærerikt eksempel for dem som kom etter. Nå skammer jeg meg over å gå i forbønn. Men Janâb al-Haqq er full av barmhjertighet og tilgivelse. Gå dere til Îsâ ’alaihis-salâm. For når det gjelder yaqîn (urokkelig visshet), er Han den sanneste blant Rasûlene, og når det gjelder ma‘rifat (kunnskap om Allahu ta‘âlâs Dhât [Vesen] og Egenskaper) og zuhd (ikke å feste hjertet ved verdslige ting), er Han den mest fremragende, og når det gjelder hikmat (visdom), den høyeste. Han vil gå i forbønn for dere.» For å bli fri fra plagene i Mahshar går de så til Îsâ ’alaihis-salâm. De sier: «Du er Allahu ta‘âlâs rûh (ånd) og ord. I den 45. âyaten i Sûrah Âl-i ’Imrân har Allahu ta‘âlâ sagt om deg, i betydning: ’Han er wajîh, det vil si svært verdifull (æret og høyt ansett), i verden og i âkhirat.’ Gå i forbønn for oss hos din Rabb!»

Îsâ ‘alaihis-salâm sier: «Mitt folk tok meg og min mor som guder ved siden av Allah. Hvordan kan jeg da gå i forbønn? De tilba meg også; de kalte meg sønn og Allahu ta‘âlâ far. Men har dere sett noen blant dere hvis pung har et ubrutt segl, og som likevel er tom? Er det mulig å nå pengene uten å bryte seglet? Gå til Muhammed sall-Allahu ‘alaihi wa sallam, som er den siste og den høyeste av Profetene. For Han har spart Sin bønn og Sin forbønn til Sin ummat. Hans folk plaget Ham mange ganger. De slo Hans velsignede panne til blods. De brakk Hans velsignede tann. De beskyldte Ham for å være gal, enda denne store Profeten var den de hadde mest grunn til å være stolte av, og den høyeste i ære. Mot deres uutholdelige plager og grusomheter svarte Han med âyat al-karîmaen som gjengir det Yûsuf ‘alaihis-salâm sa til Sine brødre, i betydning: ‘I dag vil jeg ikke stille dere til regnskap for det dere gjorde (jeg vil ikke kaste deres feil i ansiktet på dere). Måtte Janâb Allah, som er Arhamurrâhimîn (den mest Barmhjertige av de barmhjertige), tilgi dere.’»6 Når Îsâ ’alaihis-salâm har fortalt om vår Profets (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fortrinn, ønsker de alle å nå Ham så snart som mulig. Straks kommer de til Muhammed ’alaihis-salâms minbar. De sier: «Du er Allahu ta‘âlâs elskede (Habîbullah). Og den elskede er den nyttigste av alle mellommenn. Gå i forbønn for oss! For vi gikk til Âdam ’alaihis-salâm, som er den første av Profetene. Han sendte oss til Nûh ’alaihis-salâm. Vi gikk til Nûh ’alaihis-salâm. Han sendte oss til Ibrâhîm ’alaihis-salâm. Vi gikk til Ibrâhîm ’alaihis-salâm; Han sendte oss til Mûsâ ’alaihis-salâm. Vi gikk til Mûsâ ’alaihis-salâm; Han sendte oss til Îsâ ’alaihis-salâm. Vi gikk til Îsâ ’alaihis-salâm; Han sendte oss til Deg. O Rasûlallah, sall-Allahu ’alaihi wa sallam! Etter Deg er det ingen igjen å gå til.»

«Det de holdt tilbake i gjerrighet i verden, skal bli viklet om halsen deres på qiyâmat-dagen.» Âl-i ’Imrân: 180

Vår Mester Rasûlullah (’alaihis-salâm) sier: «Hvis Allahu ta‘âlâ gir tillatelse og er tilfreds, skal jeg gå i forbønn.»

Han når Suradikat al-jalâl, det vil si jalâlens (storhetens) forheng. Han ber Allahu ta‘âlâ om tillatelse til forbønn. Tillatelsen blir gitt. Forhengene løftes. Han går inn i Arsh al-a‘lâ. Han kaster Seg ned i sajda. Han blir i sajda i tusen år. Deretter lovpriser Han Allahu ta‘âlâ med en slik hamd at ingen, siden verden ble skapt, har lovprist Allahu ta‘âlâ slik. Noen ârifer (mennesker med visdom) har sagt at da Allahu ta‘âlâ skapte verdenene, lovpriste Han Seg selv med slike lovprisninger. Allahu ta‘âlâ sier, i betydning: «O Muhammed (’alaihis-salâm), løft Ditt hode fra sajda! Tal, Du skal bli hørt. (Hva Du enn sier, skal bli hørt. Hva Du enn ber om, skal bli gitt.) Gå i forbønn, den skal bli tatt imot.» Da sier vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm): «O min Rabb! Skill de gode og de onde blant Dine tjenere fra hverandre, for de har ventet svært lenge. Hver og en av dem er blitt vanæret og ydmyket med sine synder på Arasât-plassen.»

En røst høres: «Ja, O Muhammed!» Janâb al-Haqq befaler at Jannah skal bringes frem. Den blir smykket med alle slags prydelser og ført til Arasât-plassen. Den har en så herlig duft at den kan kjennes på fem hundre års veis avstand. Dette gjør hjertene glade og vekker sjelene til live. (Men de vantro, de frafalne, de som gjør narr av muslimene, de som bedrar ungdommen og stjeler troen deres, og) de hvis gjerninger er onde og slette, kan ikke kjenne Jannahs duft.

Englene binder Jahannam med lenker og bringer den til mahshar-stedet. Jahannam skriker og drønner, spruter ild og sender ut en tett røyk som gjør hele himmelen kullsvart. Dens larm, drønn og hete er ikke til å holde ut. Alle mister kreftene i knærne og synker sammen der de står. Selv Profetene og Rasûlene kan ikke holde seg oppe. Hadrat Ibrâhîm, Hadrat Mûsâ og Hadrat Îsâ klamrer seg til Arsh al-a‘lâ. Ibrâhîm ’alaihis-salâm glemmer Ismâ‘îl ’alaihis-salâm, som Han ville ofre. Mûsâ ’alaihis-salâm glemmer Sin bror Hârûn ’alaihis-salâm. Îsâ ’alaihis-salâm glemmer Sin mor Hadrat Maryam. Hver av dem sier: «O min Rabb! I dag ber jeg ikke om noe annet enn min egen frelse.»

Men Hadrat Muhammed ’alaihis-salâm sier: «O min Rabb! Gi min ummat trygghet og frelse!» Det finnes ingen der som kan holde ut dette. For Allahu ta‘âlâ har kunngjort det, og sagt i den 28. âyaten i Sûrah al-Jâthiya, i betydning: «Du skal se hver ummat ligge på kne av frykt for Janâb al-Haqq. Hver av dem blir kalt frem til boken over de gjerninger de gjorde i verden.»

Allahu ta‘âlâ sier i den 8. âyaten i Sûrah al-Mulk, i betydning: «Av sitt raseri og sin voldsomhet er det som om Ilden skal revne i to.»

Da trer vår Profet (’alaihis-salâm) frem og stanser Jahannam. Han sier: «Vend tilbake, ringeaktet og ydmyket! Inntil dine folk kommer til deg, flokk for flokk.» Jahannam sier: «O Muhammed! Gi meg lov! For Du er harâm for meg.» En røst kommer fra Arsh: «O Jahannam! Lytt til Muhammed ’alaihis-salâms ord, og adlyd Ham!» Deretter trekker vår Mester Rasûlullah (’alaihis-salâm) Jahannam bort og plasserer den på et sted til venstre for Arsh al-a‘lâ. De som er på Mahshar-stedet, bringer hverandre det gode budskapet om denne barmhjertige behandlingen og forbønnen fra vår Mester, Profeten. Frykten deres minker litt. Betydningen av den 107. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Anbiyâ kommer til syne: «Vi sendte Deg som en barmhjertighet for verdenene.»7

Kort sagt skal vår Mester Rasûlullah (’alaihis-salâm) gå i forbønn på fem steder.8

For det første skal Han med Sin shafâ‘at som kalles Maqâm al-Mahmûd, redde hele menneskeheten fra pinen ved å vente i mahshar.9

For det andre skal Han med Sin shafâ‘at føre mange mennesker inn i Jannah uten regnskap. For det tredje skal Han føre mu‘minere som har mange synder, ut av Jahannam. For det fjerde skal Han gå i forbønn for at de som har like mye gode gjerninger som synder, og som venter på stedet som kalles «A‘râf», skal komme inn i Jannah. For det femte skal Han gå i forbønn for at folket i Jannah skal få høyere rang.

Hver av de sytti tusen menneskene som Han ved Sin forbønn redder fra regnskapet, skal ved sin forbønn føre sytti tusen andre inn i Jannah uten regnskap.

SHAF‘AT, O RASÛLALLAH!
Jeg er i stor nød, jeg er kommet til Deg,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Jeg vet hva min skyld er,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Jeg er en synder, mitt ansikt er svart,
kanskje blir jeg kastet i ilden,
bare hos Deg finnes det redning,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Kjærligheten til Deg står over alt,
Din kunnskap er høyere enn alles,
Den som priser Deg, er Mawlâ,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Hvordan kan et menneske prise Deg?
Bare fra Deg kan godheten komme,
kom oss til hjelp, vi ber Deg!
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Uten Deg er verden et fengsel for meg,
mine gjerninger er i uorden, min tilstand er ille,
bare hos Deg finnes legedom,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Du strødde lys over denne verden,
salât og salâm være over Deg,
for hver muslim, død og levende,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Visst er mine synder mange,
jeg er både svak og full av mangler,
men min îmân er sann,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Når Jahannam koker og flommer over,
og ingen vet hva som skal skje,
for vennen som gjør jihâd,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
La forhenget løftes fra mine øyne,
Du er legedom for enhver smerte,
for hver eneste som er mu‘min,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Til Din ære ble det sagt «Lawlâka»,
og videre ble det sagt «Âtaynâka»,
Du er shahen i «Arsalnâka»,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
For dem som sprer vår religion,
for dem som følger Din sunnat,
for dem som gir sitt liv på Din vei,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
For den ringeste i Din ummat,
for dem som takker, og dem som gjør dhikr,
for den rike og den fattige,
Shafâ‘at, O Rasûlallah!
Muhammed Hâdimî (rahmatullahi ’alaih)

«Du skal se hver ummat ligge på kne av frykt for Janâb al-Haqq. Hver av dem blir kalt frem til boken over de gjerninger de gjorde i verden.» Jâthiya: 28