VÅR MESTER, PROFETENS ISTIGHFÂR1

Slik vår Mester, Profeten (‘alaihis-salâm), er den høyeste av alle skapninger, var Han også den som kjente Allahu ta‘âlâ i sannhet og fryktet Ham mest. Selv om Janâb al-Haqq hadde beskyttet Ham mot å synde, tilba Han uavbrutt, ba til Allahu ta‘âlâ og ba Ham om tilgivelse. Han sov i begynnelsen av natten (etter nattnamâzen) og tilba mot slutten av natten. Ibn Abbâs forteller: «En natt var jeg gjest i huset til de troendes mor, Hadrat Maymûna. Rasûlullah sov til omkring midnatt, eller litt før eller etter. Så våknet Han og satte Seg opp, og med hånden strøk Han søvnen bort fra ansiktet. Han reiste Seg, tok vannkannen som hang der, og tok abdast. Han resiterte ti âyat al-karîmaer fra slutten av Sûrah Âl-i ‘Imrân og begynte å utføre namâz. Også jeg reiste meg, tok abdast slik Rasûlullah hadde gjort, og stilte meg ved siden av Ham i namâz. Rasûlullah utførte en namâz på to rak‘ater. Så utførte Han to rak‘ater til, og deretter enda en namâz på to rak‘ater. Så begynte Han på witr-namâzen. Deretter la Han Seg ned, helt til adhânen for morgennamâzen ble ropt. Så sto Han opp og utførte enda en namâz på to rak‘ater, gikk ut til masjiden og ledet fard-delen av morgennamâzen der.»2 Vår mor Hadrat Âisha forteller: «Vår Mester Rasûlullah hadde sovnet en natt. Da Han våknet, sa Han: ‘O Âisha, om du tillater det, vil jeg denne natten være opptatt med å tilbe min Rabb.’ Så reiste Han Seg. Han resiterte Qur’ân al-karîm og gråt, så mye at begge knærne Hans ble våte av tårer. Han fortsatte å resitere, og mens Han resiterte, ble alle steder på Hans kropp som Hans velsignede tårer falt på, våte. Slik fortsatte det til morgenen.

Da Bilâl al-Habashî kom om morgenen og så dette, sa han: ‘Måtte min far og mor ofres for Deg, O Rasûlallah! Har ikke Allahu ta‘âlâ tilgitt Dine tidligere og senere feil?’ Rasûlullah (‘alaihis-salâm) svarte: ‘O Bilâl! Skulle jeg ikke være en takknemlig tjener, når Allahu ta‘âlâ denne natten har sendt ned den 190. âyat al-karîmaen i Sûrah Âl-i ‘Imrân, som (i betydning)3 lyder: «I skapelsen av himlene og jorden og i vekslingen mellom natt og dag er det sannelig mange tegn for dem som har aql (forstand).»’» I en hadîth ash-sharîf som står skrevet i boken «Muslim», sa Muhammed ’alaihis-salâm: «Slike ting kommer til mitt hjerte at jeg på grunn av dem sier istighfâr til Allahu ta‘âlâ sytti ganger hver dag og natt» og «Et forheng (som hindrer de guddommelige nûr i å komme) legger seg over mitt hjerte. Derfor sier jeg istighfâr sytti ganger hver dag» og «Jeg sier istighfâr til Allahu ta‘âlâ hundre ganger hver dag.»4

Vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm), fryktet Allahu ta‘âlâ så mye at Han aldri ble sett le høyt. I en marfû‘ hadîth ash-sharîf5 som Imâm Tirmidhî har overlevert fra Abû Zarr, er det erklært: «Sannelig, jeg ser det dere ikke ser, og jeg hører det dere ikke hører. Det finnes ikke et tomt sted så stort som fire fingerbredder på himmelen der englene ikke gjør sajda (kaster seg ned som i namâz). Jeg sverger ved Allah, hvis dere visste det jeg vet, ville dere le lite og gråte mye. Dere ville gått ut på veiene og med høy røst bønnfalt Allahu ta‘âlâ.»6

I en hadîth ash-sharîf som Abû Hurayra har overlevert, sa vår Mester Rasûlullah (’alaihis-salâm): «Ingen blir ført inn i Jannah av sine gjerninger.» Da Han ble spurt: «Heller ikke Deg, O Rasûlallah?», svarte Han: «Ja, heller ikke meg vil mine gjerninger føre inn i Jannah. Men Allahu ta‘âlâs nåde og barmhjertighet vil omslutte meg.»

Ibn ’Umar forteller: «Når vi satt sammen med Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), telte vi at Han sa hundre ganger: ‘O min Rabb! Tilgi meg og ta imot min tawba (anger). Du er Den som tar imot anger, og Du er den Barmhjertige.’»7

Anas ibn Mâlik har fortalt: «Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ba stadig denne duâen: ‘Allâhumma yâ muqallibal-qulûb, thabbit qalbî ‘alâ dînik.’8 (O min Allah, Du som alene kan vende våre hjerter fra det gode til det onde og fra det onde til det gode! Gjør mitt hjerte fast i Din religion, la det aldri noensinne vende seg bort fra den eller forlate den!)» I en hadîth ash-sharîf som Tirmidhî har overlevert fra Abû Sa‘îd al-Khudrî, sa vår Mester, Profeten: «Den som, når han går til sengs, sier ‘Astaghfirullâh al-‘azîm allazî lâ ilâha illâ huwal-hayyul-qayyûm wa atûbu ilayh’ tre ganger, ham tilgir Allahu ta‘âlâ hans synder, selv om de er like tallrike som skummet på havet, sandkornene i Tamîms land, bladene på trærne eller dagene i verden.»

Ifølge det som er overlevert i bøkene til Bukhârî og Muslim, sa Rasûlullah denne istighfâr-duâen: «Allâhummaghfirlî khatî’atî wa jahlî wa isrâfî fî amrî wa mâ anta a‘lamu bihî minnî.» (O min Allah! Tilgi meg de feil som Du kjenner, og som jeg har begått, (med viten eller) uten viten, ved å gå over mine grenser!)

Ifølge det som er overlevert fra Abû Mûsâ al-Ash‘arî (radiy-Allahu ’anh), sa Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) også denne istighfâren:

«Allâhummaghfirlî hazlî wa jiddî wa khata’î wa ’amdî wa kullu zâlika ’indî. Allâhummaghfirlî mâ qaddamtu wa mâ akhkhartu wa mâ asrartu wa mâ a‘lantu wa mâ anta a‘lamu bihî minnî, antal-muqaddimu wa antal-mu’akhkhiru wa anta ’alâ kulli shay’in qadîr.»9 (O min Allah! Tilgi meg alle de feil som det er mulig for meg å begå, i spøk eller alvor, av glemsel eller med vilje. O min Allah! Tilgi meg alle slags feil som Du kjenner: dem jeg har begått før og dem jeg begår siden, dem jeg har begått i det skjulte og dem jeg har begått åpenlyst. Du er Den som fører frem, og Du er Den som holder tilbake. Du er Den som har makt over alle ting.)

Om dagen fastet Rasûlullah,
om natten sto Han våken i namâz.
Hvis du hører til Hans, den Utvalgtes, ummat,
så gi alltid akt på sunnat og makrûh.

«Et forheng (som hindrer de guddommelige nûr i å komme) legger seg over mitt hjerte. Derfor sier jeg istighfâr sytti ganger hver dag.» Hadîth ash-sharîf