VÅR PROFETS VAKRE AKHLÂQ1

Allahu ta‘âlâ regnet opp de godene og velgjerningene Han hadde gitt Sin elskede Profet, og mens Han slik trøstet Hans velsignede hjerte, sa Han i en âyat al-karîma, i betydning: «Du er sannelig skapt med en opphøyd moralsk karakter.»2

Det er erklært i en âyat al-karîma, i betydning: «Sannelig, Du er av Khuluq al-’azîm (Du har en storslått akhlâq).» Khuluq al-’azîm betyr å ha hemmeligheter med Allahu ta‘âlâ og å ha en vakker karakter blant menneskene. Hadrat Ikrima sa: «Jeg hørte fra Abdullah ibn Abbâs at ‘Khuluq al-‘azîm’ i denne âyat al-karîmaen, det vil si den vakre karakteren, er den akhlâq som Koranen al-karîm kunngjør.»

Hadrat Muhammeds (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) vakre akhlâq var grunnen til at mange mennesker gikk over til Islâm.

Hans ord var så søte at de vant hjertene og dro sjelene til seg. Hans forstand var så
stor at Han, selv om Han kom blant harde og stridige mennesker på Den arabiske
halvøy, ledet dem svært godt, tålte deres plagerier med tålmodighet og
brakte dem til mildhet og lydighet. Mange av dem forlot sine religioner og
ble muslimer; de kjempet til og med mot sine fedre og sønner for Islâms
skyld.
For Hans skyld ofret de sin eiendom og sine hjem og utøste sitt blod. Og de var ikke
vant til slikt. Hans vakre karakter, mildhet, tilgivelse, tålmodighet, godhet og
gavmildhet var så stor at alle beundret Ham. De som så Ham og hørte Ham, ble muslimer
av hele sitt hjerte. Aldri ble det sett noen uskjønnhet eller feil i noen av
Hans handlinger eller i noen av Hans ord. Selv om Han aldri ble fornærmet på
noen for Sin egen skyld, var Han hard og streng mot religionens fiender og mot dem som talte
imot eller la hånd på religionen.

Tusenvis av Muhammed ’alaihis-salâms mirakler ble sett; venn og fiende, alle talte om dem. Det mest verdifulle av disse miraklene var Hans gode manerer og Hans vakre akhlâq. Hadrat Abû Sa‘îd al-Khudrî (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) sa: «Rasûlullah (sall-

Allahu ’alaihi wa sallam) ga dyrene gress. Han bandt kamelen.
Han feide Sitt hus. Han melket sauene. Han sydde sammen det som hadde gått opp i Sine sko og
lappet Sine klær.3 Han spiste sammen med Sin tjener. Når tjeneren ble trett av
å male på håndkvernen, hjalp Han ham. Han kjøpte ting på markedet og
bar det hjem i en pose. Når Han møtte noen,
var Han den første til å hilse med salâm, enten de var fattige eller rike,
store eller små. Når Han ville gjøre musâfaha med dem, rakte Han Sin
velsignede hånd frem først. Han så på slaven og herren, stormannen, den svarte og den hvite
som likeverdige. Han gikk dit Han ble invitert, uansett hvem som
inviterte Ham. Han så ikke ned på det som ble satt frem for Ham å spise,
selv om det bare var litt.

Han lot ikke mat bli liggende igjen fra kveld til morgen eller fra morgen til kveld. Han hadde en vakker karakter. Han likte å gjøre godt. Han kom godt overens med alle. Han hadde et smilende ansikt, og Han talte vennlig. Han lo ikke mens Han talte. Han så bedrøvet ut, men Han rynket ikke brynene. Han var ydmyk, men Han var ikke av lav natur. Han var majestetisk og vakte respekt og ærefrykt. Men Han var ikke grov. Han var fin og gavmild. Men Han var ikke ødsel, og Han ga ikke noe bort uten nytte. Han hadde medlidenhet med alle. Hans velsignede hode var alltid bøyd fremover. Han ventet Seg ingenting fra noen. Den som ønsker lykke og sinnsro, må være som Ham.» Anas ibn Mâlik (radiy-Allahu ’anh) sa: «Jeg tjente Rasûlullah i ti år. Ikke én gang sa Han

‘Uff!’ til meg. Han sa aldri: ‘Hvorfor gjorde du dette slik?’ eller ’Hvorfor

gjorde du ikke det?’»4 Abû Hurayra (radiy-Allahu ’anh) sa: «Under en ghazâ ba vi Ham om å be om at de vantro måtte bli tilintetgjort. Han sa: ‘Jeg er ikke sendt for å forbanne, for at menneskene skal lide straff. Jeg er sendt for å gjøre godt mot alle og for at menneskene skal nå frem til fred.’»5 Allahu ta‘âlâ erklærer i den 107. âyaten i Sûrah al-Anbiyâ, i betydning: «Vi har sendt Deg som en barmhjertighet og en godhet for verdenene.»

Abû Sa‘îd al-Khudrî (radiy-Allahu ’anh) sa: «Rasûlullahs hayâ (blygsel) var større enn

hayâen til jomfruelige muslimske piker.»6

Anas ibn Mâlik sa: «Når Rasûlullah gjorde musâfaha med noen, trakk Han ikke

Sin velsignede hånd til Seg før den andre trakk sin hånd
til seg.7 Han vendte ikke Sitt velsignede ansikt bort fra den andre
før han vendte sitt ansikt bort. Når Han satt hos noen, satt Han på
begge knær; av respekt for den personen satt Han ikke med
det ene velsignede kneet løftet.»

Jâbir ibn Samura sier: «Rasûlullah talte lite. Han talte bare når det var nødvendig, eller når Han ble spurt om noe.» Av dette forstår man at hver muslim bør avholde seg fra å si unyttige og meningsløse ting og heller tie. I Hans velsignede ord var det tartîl og tarsîl, det vil si at Han talte svært klart og ordnet, og at Hans ord var lette å forstå. Anas ibn Mâlik (radiy-Allahu ’anh) sa: «Rasûlullah besøkte de syke, gikk

bak de døde når de ble båret til gravplassen, og tok imot invitasjoner.
Han red også på esel. Jeg så Ham under Khaybar-ghazâen. Han red på et esel
med en grime av tau. Når Rasûlullah kom ut etter morgennamâzen, kom barna og
arbeiderne i Medîna med kar fulle av vann og satte dem foran Ham. De ba Ham om å
stikke Sin velsignede finger ned i vannet. Selv om det var vinter og vannet var kaldt,
avviste Han dem ikke; Han gjorde dem glade.»8

Anas ibn Mâlik sier også: «Hvis en liten pike tok Rasûlullah i hånden og ville

ta Ham med et sted på grunn av en sak, gikk Han med henne
og løste vanskeligheten hennes.»

«Sannelig, Du er av Khuluq al-’azîm (Du har en storslått akhlâq).» Qalam: 4

Jâbir (radiy-Allahu ’anh) sa: «Rasûl ‘alaihis-salâm ble aldri hørt si ‘Jeg har ikke’ til

noe Han ble bedt om.»

Vår Mester, Profeten, var også overlegen alle skapninger når det gjaldt hayâ (blygsel, beskjedenhet). Det var som om Hans øyne var lukket for usømmelige ting. Han tiltalte aldri noen med noe vedkommende mislikte.

Vår mor Hadrat Âisha har fortalt: «Når vår Mester Rasûlullah fikk høre at noen hadde gjort noe utilbørlig, sa Han, uten å nevne vedkommendes navn og i allmenne ordelag: ‘Hvorfor gjør de slik?’ På denne måten, uten å nevne noe navn, holdt Han vedkommende tilbake fra den gale tingen han gjorde eller sa.»9

Anas ibn Mâlik har fortalt: «En dag kom en mann inn til vår Mester, Profeten. Det hadde smurt seg noe gult i ansiktet på denne mannen. Han sa ingenting til ham. Han sa ikke noe som kunne gjøre ham lei seg. Da mannen gikk ut, sa Han: ’Hadde dere bare sagt det til ham, så han hadde

vasket ansiktet!’»10

Vår Mester Rasûlullah forente folkene. Han fikk dem ikke til å hate
hverandre. Han viste godhet mot lederen for hver stamme og ga ham plassen
nær Seg, på hedersplassen.
Han nektet ingen å se Hans velsignede ansikt. Han spurte etter Sine
Ashâb al-kirâm og spurte etter dem som ikke var kommet.
Han ga råd til dem som satt hos Ham, og ga dem deres del.

Ingen kunne ut fra Hans oppførsel få den tanken at Han elsket den ene mer enn den andre. Han viste tålmodighet med den som kom for å klage, og lyttet til ham.

Han gikk ikke fra den som kom til Ham, før denne selv gikk. Han viste Sin vakre akhlâq
og moral overfor alle mennesker på den beste måten. Hos Ham var alle like med
hensyn til rett og rettferdighet. Ingen hadde noe fortrinn fremfor en annen.
Vår mor Hadrat Âisha sa: «Jeg har aldri sett noen med så vakker
akhlâq som vår Mester Rasûlullah. Hver gang en av Hans Ashâb eller av

Hans Ahl al-Bayt kalte på Ham, svarte Han alltid: ‘Buyur – ja, her er jeg’ (på en respektfull måte).»11

Vår Mester Rasûlullah kalte Sine Ashâb med de vakreste navnene. Han
avbrøt ingen mens de talte. Så lenge den Han talte med, ikke selv sluttet

å tale eller reiste seg for å gå, avbrøt Han ham ikke. Om Hans medfølelse og barmhjertighet sa Allahu ta‘âlâ i den 128. âyat al-karîmaen i Sûrah at-Tawba, i betydning: «At dere lider vondt, smerter og bedrøver Ham. Han er svært opptatt av dere; mot de troende er Han svært barmhjertig og ønsker dem mye godt.»

Allahu ta‘âlâ sa i den 107. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Anbiyâ, i betydning: «(O Min Elskede!) Vi har sendt Deg bare som en barmhjertighet for verdenene.»

Vår Mester, Profeten, gjorde mange ting lettere fordi Han fryktet at de ville bli tunge for Hans ummat. Han sa: «Hvis det ikke hadde vært en byrde for min ummat, ville jeg ha befalt dem å bruke miswâk ved hver abdast.»12 Når det gjelder å holde ord, har det ikke kommet noe menneske til verden som er overlegen Ham. Abdullah ibn Abi’l-Hamsâ har fortalt: «Jeg hadde gjort en handel med vår Profet før Hans profetskap var blitt kunngjort. Det sto igjen et utestående beløp som Han hadde til gode. Jeg lovte å møte Ham på et bestemt tidspunkt på et bestemt sted, og så glemte jeg det. Tre dager senere kom jeg på løftet mitt og løp straks til stedet. Da jeg så at Han hadde ventet der i tre dager, ble jeg stående målløs av forbløffelse. Han sa til meg: ‘Unge mann, du har gjort meg trett! Jeg har ventet på deg her i hele tre dager.’» Vår Profets ydmykhet var så stor og uten sidestykke at den ikke fantes hos noe annet menneske, ikke engang hos noen annen Profet (’alaihimus-salâm).

Hovmod oppsto aldri i Ham. Da vår Profet fikk velge mellom å være en Profet som var konge, og å være en Profet som var tjener, valgte Han å være en tjenende Profet.13 Da sa Isrâfîl ’alaihis-salâm til vår Mester, Profeten: «Sannelig, Allahu ta‘âlâ har også gitt Deg det som Du av ydmykhet ga avkall på. For på qiyâmat-dagen er Du den største av menneskene. Du er den første som skal reise seg fra graven. Og Du er den første som skal gå i forbønn (shafâ‘at).»

Vår Mester, Profeten, sa til vår mor Hadrat Âisha:

«Det ble tilbudt meg at Mekkas steiner og jord skulle bli til gull. Jeg sa: ‘Nei, min Rabb! La meg være sulten én dag og mett én dag. Den dagen jeg er sulten, vil jeg bønnfalle Deg og be til Deg. Den dagen jeg er mett, vil jeg lovprise Deg og takke Deg.’»14

En dag kom Jabrâîl ’alaihis-salâm til vår Mester, Profeten, og sa:

«Allahu ta‘âlâ sender Deg Sin salâm (hilsen). Hvis Han ønsker det, skal jeg gjøre disse fjellene til gull for Ham. Hvor Han enn går, skal disse gullfjellene være med Ham.»

Vår elskede Profet svarte: «O Jabrâîl! Verden er hjemmet for den som ikke har noe hjem. Og den er eiendommen til den som ikke har noen eiendom. Den samles av den som ikke har noen ’aql (forstand).»15 Da sa Jabrâîl ’alaihis-salâm: «O Muhammed! Allahu ta‘âlâ har gjort Deg standhaftig med qawl ath-thâbit (det faste ordet).»

Vår mor Hadrat Âisha sa: «Det hendte at det gikk en hel måned uten at vi tente ild i hjemmet vårt (for å lage mat). Det fantes bare dadler og vann.»

Ibn Abbâs sa: «Mange netter gikk vår Mester Rasûlullah og Hans Ahl al-Bayt til sengs uten å ha spist kveldsmat. De fant ikke noe å spise om kvelden.» Vår mor Hadrat Âisha sa: «Vår Mester Rasûlullahs velsignede mage ble aldri mett av mat. Han klaget aldri over dette til noen. For Ham var fattigdom bedre enn rikdom. Selv om Han vred Seg av sult hele natten, hindret det Ham ikke i å faste om dagen.16

Hvis Han hadde villet, kunne Han ha bedt Sin Rabb om alle jordens skatter, all dens føde og et liv i velstand. Jeg sverger på at når jeg så Hans tilstand, fikk jeg medlidenhet og gråt. Jeg strøk Hans velsignede mage med hånden min og sa:

‘Måtte mitt liv bli ofret for Deg! Kunne Du ikke skaffe Deg noen fordeler fra denne verden som kunne gi Deg styrke?’

Han svarte: ’O Âisha! Hva skal jeg med verden? Mine Profet-brødre blant Ulu’l-azm (de mest overlegne Profetene) holdt ut enda hardere vanskeligheter enn dette. Likevel fortsatte de livet sitt i den tilstanden. De nådde frem til sin Rabb. Derfor gjorde deres Rabb deres hjemkomst til Ham meget vakker og økte deres belønning. Jeg skammer meg over å leve et liv i velstand. For et slikt liv ville få meg til å bli hengende etter dem. Det vakreste og kjæreste for meg er å nå frem til mine brødre og mine venner og slutte meg til dem.’»

Vår mor Hadrat Âisha sa: «Rasûlullah døde omtrent en måned etter disse ordene.» Vår Mester, Profetens gavmildhet var også på alles lepper. Heller ikke i denne vakre egenskapen kunne noen måle seg med Ham.

Ibn Abbâs har sagt: «Vår Mester Rasûlullah var den mest gavmilde av alle mennesker når det gjaldt å gjøre godt. I måneden Ramadân ash-sharîf og når Han møttes med Jabrâîl ’alaihis-salâm, var Han mer gavmild enn morgenvinden.» Anas ibn Mâlik (radiy-Allahu ’anh) sa: «Jeg gikk sammen med Rasûl ’alaihis-salâm. Han hadde en burd an-Najrânî på Seg, det vil si en kappe av jemenittisk stoff. En landsbyboer kom bakfra og dro Ham så hardt i kragen at kappens krage skrapte Hans velsignede hals og etterlot et merke. Rasûl ’alaihis-salâm smilte bare av mannens oppførsel og befalte at han skulle få noe.» Det var en gammel kvinne som var nabo til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Hun sendte datteren sin til Rasûl ’alaihis-salâm for å bønnfalle Ham: «Jeg har ikke noe plagg å dekke meg med når jeg utfører namâz. Send meg et plagg som jeg kan dekke meg med i namâz.» Rasûlullah hadde ikke noe annet plagg i det øyeblikket. Han tok av Seg kjortelen Han hadde på Sin velsignede kropp, og sendte den til kvinnen. Da tiden for namâz kom, kunne Han ikke gå til masjiden uten plagget. Da Ashâb al-kirâm hørte om dette, sa de: «Hadrat Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) er så gavmild at Han er blitt uten skjorte og ikke kan komme til masjiden for jamâ‘at. La også oss dele ut alt vi har til de fattige.» Straks sendte Allahu ta‘âlâ ned den 29. âyaten i Sûrah al-Isrâ. Først befalte Han Sin Habîb, i betydning:

«Hold ikke hendene dine bundet til halsen, og strekk dem heller ikke helt ut (vær ikke gjerrig og la ikke være å gi)», og så sa Han: «Del ikke ut eiendommen din slik at det ikke blir noe igjen til deg selv (så mye at du kommer i trengsel, går glipp av namâz og blir bedrøvet)! (Hold måte når du gir almisse.)»

Den dagen kom Hadrat Alî (karram-Allahu wajhah) til Rasûlullah etter namâzen og sa: «O Rasûlullah! I dag lånte jeg åtte dirham sølv til underhold for familien min. La meg gi Deg halvparten. Kjøp Deg en kjortel.» Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk til markedet og kjøpte en kjortel for to dirham. Da Han skulle gå og kjøpe mat for de resterende to dirhamene, så Han en blind mann som satt og sa: «Hvem vil gi meg en skjorte for Allahs skyld og for å nå frem til Jannahs klær?» Han ga den blinde mannen kjortelen Han hadde kjøpt. Da den blinde mannen tok kjortelen, kjente han en vakker duft som av moskus. Han forsto at den kom fra Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) velsignede hånd, for alt Rasûlullah hadde båret én gang, duftet vakkert som moskus i hver eneste del, selv om det var slitt og gått i stykker.

Den blinde mannen ba: «O min Rabb! For denne skjortens skyld, åpne mine øyne.» Begge øynene hans ble straks åpnet. Så gikk Rasûl ’alaihis-salâm derfra. Han kjøpte en kjortel for én dirham. Da Han skulle gå og kjøpe mat for den andre dirhamen, så Han en tjenestepike som gråt. Han spurte: «Min datter, hvorfor gråter du slik?» Hun svarte: «Jeg er tjenestepike hos en jøde. Han ga meg én dirham og sa at jeg skulle kjøpe en flaske for en halv dirham og olje for den andre halvdelen. Jeg kjøpte dem og var på vei tilbake. Da mistet jeg dem. Både flasken og oljen er borte; nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.» Vår Mester, Profeten, ga Sin siste dirham til piken. Han sa: «Kjøp flaske og olje for denne og ta dem med hjem.» Men den stakkars piken sa: «Jeg er redd for at jøden vil slå meg fordi jeg kommer for sent hjem.» Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Vær ikke redd! Jeg går med deg og sier til ham at han ikke skal gjøre deg noe.» Så gikk de til jødens hus og banket på døren. Jøden åpnet døren og ble stående målløs da han så Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), som fortalte ham hva som hadde hendt, og gikk i forbønn for piken. Jøden kastet seg ned for Rasûlullahs føtter og sa: «O Du store Profet, som er en krone på hodet for tusenvis av mennesker, og hvis befalinger tusenvis av løver venter på å utføre! For en tjenestepikes skyld har Du æret døren til en elendig stakkar som meg. O Rasûlullah! Jeg har satt denne piken fri for Din æres skyld. Lær meg îmân (tro) og Islâm. La meg bli muslim i Ditt nærvær.» Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) lærte ham Islâm. Han ble muslim. Han gikk inn i huset sitt og fortalte familien sin hva som hadde hendt. Alle sammen ble muslimer. Alt dette skjedde ved velsignelsen av Rasûlullahs vakre akhlâq.

Hver muslim bør ta disse vakre egenskapene hos Rasûlullah som et forbilde for seg selv! Det er nødvendig for hver muslim å forme sin akhlâq etter Allahu ta‘âlâs akhlâq. For vår Mester Rasûlullah sa: «Smykk dere med Allahu ta‘âlâs akhlâq!» For eksempel er en av Allahu ta‘âlâs egenskaper «Sattâr». Det vil si at Han dekker over synder.

Det er også nødvendig for en muslim å dekke over sin trosbrors feil og mangler. Allahu ta‘âlâ tilgir Sine tjeneres synder. Derfor bør muslimene tilgi hverandre feil og forseelser. Allahu ta‘âlâ er Karîm og Rahîm. Det vil si at Hans nåde og godhet er rikelig og Hans barmhjertighet stor. En muslim må være gavmild og barmhjertig. Det samme gjelder all vakker moral.

«Jo! Jeg vet at dere vil gjøre alt arbeidet. Men jeg vil ikke holde meg avsides og sitte mens andre arbeider. Allahu ta‘âlâ liker ikke den som skiller seg fra sine følgesvenner og sitter for seg selv.» Hadîth ash-sharîf

Rasûl ’alaihis-salâm hadde svært mange vakre egenskaper (akhlâq). Hver muslim må lære dem og forme sin akhlâq etter dem. På den måten blir man reddet fra ulykker og vanskeligheter i denne og den neste verden og oppnår forbønnen til de to verdeners Mester.

Noen av Hans gode egenskaper (akhlâq) er nevnt nedenfor:

1- Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) kunnskap, irfân (innsikt, erkjennelse), fahm (forståelse), yaqîn (visshet), îqân (sikker kunnskap), forstand, intelligens, gavmildhet, beskjedenhet, mildhet, medfølelse, tålmodighet, iver, æreskjensle (hamiyyat), trofasthet, pålitelighet, mot, verdighet, tapperhet, veltalenhet, språklig klarhet, skarpsinn, skjønnhet, wara‘ (å avholde seg fra forbudte handlinger og også fra det som er tvilsomt, det vil si ting som kan være harâm), kyskhet, edelmot, rettferdighet, hayâ (bluferdighet), zuhd (ikke å feste hjertet ved verdslige ting) og taqwâ (å unngå det som er forbudt) var større enn hos alle de andre Profetene.

2- Han tilga den skade og plage Han ble påført av venner og fiender. Han gjengjeldte aldri noen av dem. Da de vantro i Uhud-ghazâen fikk Hans velsignede kinn til å blø og brakk Hans velsignede tenner, ba Han slik for dem som gjorde det: «O min Rabb! Tilgi dem! Tilgi dem for deres uvitenhet.»

3- Han var svært medfølende. Han ga dyrene vann. Han holdt vannkaret med Sin hånd og ventet til de hadde drukket seg utørste. Han tørket ansiktet og øynene på hesten Han red på.

4- Hvem som enn kalte på Ham, svarte Han: «Labbayk (et ærbødig ja).» Han strakte aldri ut bena i noens nærvær. Han satt på knærne. 5- Han anså aldri Seg selv som høyere enn andre. På en reise skulle de lage lammekebab. En av Hans Ashâb sa: «Jeg skal slakte lammet»; en annen sa: «Jeg skal flå det»; en tredje sa: «Jeg skal tilberede det.» Da Rasûlullah sa: «Jeg skal sanke ved», sa de: «O Rasûlallah! Sett Deg og hvil! Vi skal sanke veden.» Da sa den velsignede Profeten: «Ja! Jeg vet at dere vil gjøre alt arbeidet. Men jeg vil ikke skille meg fra dem som arbeider, og sitte for meg selv. Allahu ta‘âlâ liker ikke den som skiller seg fra sine følgesvenner og setter seg for seg selv.» Han reiste Seg og gikk for å sanke ved. 6- Når Han kom dit Hans Ashâb (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum ajma‘în) satt sammen, tok Han aldri hedersplassen. Han satte Seg på en ledig plass Han så. En dag da Han gikk ut med Sin stav i hånden, reiste de som så Ham, seg opp. Han advarte dem: «Reis dere ikke for meg slik noen mennesker reiser seg for hverandre! Jeg er et menneske som dere. Jeg spiser som alle andre. Og når jeg blir trett, setter jeg meg.»

7- Han lot Sine tjenere spise og kle seg slik Han selv gjorde. Han skilte dem ikke fra Seg i noe. Han hjalp dem i arbeidet deres. Han ble aldri sett slå eller skjelle ut noen.

Anas ibn Mâlik, som alltid var i Hans tjeneste, sier: «Jeg tjente Rasûlullah i ti år. Den tjenesten Han gjorde for meg, var større enn den tjenesten jeg gjorde for Ham. Aldri så jeg Ham bli sint på meg eller tale hardt til meg.»17

8- Han lappet og sydde Sine klær selv, melket Sine sauer selv og ga Sine dyr fôr selv. Det Han kjøpte på torget, bar Han selv hjem. På reise ga Han Sine dyr fôr, og noen ganger stelte Han dem også. Noen ganger gjorde Han dette alene, og andre ganger hjalp Han Sine tjenere med det. 9- Når noen sendte tjenerne sine for å hente Ham, gikk Han sammen med dem, hånd i hånd, slik skikken var i Medîna.

10- Han besøkte de syke og var til stede ved begravelser. For å vinne hjertene besøkte Han også de syke blant de vantro og munâfiqene. 11- Når Han hadde ledet morgennamâzen, satte Han Seg vendt mot jamâ‘aten og spurte: «Er det noen av våre brødre som er syke? La oss gå og besøke ham.» Var det ingen syke, sa Han: «Er det noen begravelse? La oss gå og hjelpe til.» Var det en begravelse, hjalp Han til med å vaske den døde og svøpe ham i likklær, ledet (den namâz som utføres før en muslim begraves, og som kalles) janâza-namâz, og fulgte med til graven. Var det ingen begravelse, sa Han: «Har noen hatt en drøm, så fortell den! La oss lytte og tyde den!»

12- Når Han ikke hadde sett en av Sine Ashâb på tre dager, spurte Han etter ham. Hadde denne sahâbîen reist bort, ba Han en god bønn for ham; var han i byen, gikk Han for å besøke ham. 13- Når Han møtte en muslim på veien, var det Han som hilste salâm først. 14- Han red på kamel, hest, muldyr og esel, og noen ganger lot Han en annen sitte bak Seg på dyret.

15- Han tjente Sine gjester og Sine Ashâb og sa: «Et folks herre, den beste blant dem, er den som tjener dem.»

16- Han ble aldri sett le høyt. Han smilte stille. Noen ganger, når Han smilte, kunne man se Hans velsignede fortenner.

17- Han så alltid ettertenksom og bedrøvet ut, og Han talte lite. Han begynte alltid å tale med et smil. 18- Han sa aldri noe unødvendig eller unyttig. Når det var nødvendig, talte Han kort, nyttig og med klar mening. Noen ganger gjentok Han det samme tre ganger, så det skulle bli godt forstått.

19- Han spøkte med fremmede og bekjente, med barn og gamle kvinner og med de kvinnene som var mahram for Ham (Hans velsignede hustruer, nære slektninger og melkeslektninger). Men dette fikk Ham aldri til å glemme Allahu ta‘âlâ, ikke et øyeblikk.

20- Han hadde et så ærefryktinngytende vesen at ingen kunne se Ham i ansiktet. En mann som kom og så på Hans velsignede ansikt, begynte å skjelve. Da sa Han: «Vær ikke urolig! Jeg er ingen konge, og jeg er ingen tyrann. Jeg er sønn av en kvinne som spiste tørket kjøtt.» Da forsvant mannens frykt, og han begynte å si det han ville si.

21- Han hadde verken vakter eller dørvoktere. Alle kunne lett komme til Ham og fortelle om sine bekymringer. 22- Han hadde en sterk bluferdighet. Han var for blyg til å se inn i ansiktet på den Han talte med.

«Et folks herre, den beste blant dem, er den som tjener dem.» Hadîth ash-sharîf

23- Han kastet aldri noens feil i ansiktet på ham. Han klaget ikke over noen og snakket ikke bak noens rygg. Når Han ikke likte noens ord eller handlinger, sa Han: «Hvorfor gjør noen mennesker slik?»

24- Selv om Han var Allahu ta‘âlâs elskede, Hans rasûl og Hans utvalgte, sa Han: «Blant dere er jeg den som kjenner Allahu ta‘âlâ best, og den som frykter Ham mest.» «Hvis dere så det jeg har sett, ville dere le lite og gråte mye.»18 Når Han så en sky på himmelen, sa Han: «O min Rabb! Send oss ikke pine med denne skyen!» Når vinden blåste, ba Han: «O min Rabb! Send oss gode vinder!» Når det tordnet, ba Han: «O min Rabb! Drep oss ikke med Din vrede, la oss ikke gå til grunne ved Din pine, og skjenk oss velbefinnende før dette!»

Når Han sto i namâz, hørtes en lyd fra Hans bryst, lik sukket fra en som gråter. Det samme skjedde når Han resiterte Koranen al-karîm. 25- Hans hjertes styrke og Hans mot var forbløffende. I Hunayn-ghazâen spredte muslimene seg, og bare tre eller fire personer ble igjen hos Ham. Flere ganger sto Han alene imot de vantros angrep og trakk Seg aldri tilbake. Han sto imot dem og drev dem på flukt.

26- Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var overmåte gavmild. Han ga bort hundrevis av kameler og sauer uten å beholde noe for Seg selv. Mange hardhjertede vantro kom til tro da de så denne gavmildheten.

27- Aldri hørte man Ham si «nei» når Han ble bedt om noe. Hadde Han det man ba om, ga Han det. Hadde Han det ikke, tidde Han.

28- Selv om Allahu ta‘âlâ hadde sagt: «Be, så skal Jeg gi», ba Han ikke om verdslig rikdom. Han spiste aldri brød av siktet hvetemel. Han spiste alltid brød av usiktet byggmel. Han ble aldri sett spise seg mett. Det hendte at det i to–tre måneder ikke ble laget mat eller bakt brød i Hans hjem, og Han bare spiste dadler. Det hendte også at Han ikke spiste noe på to–tre dager.

29- Da Han døde, ble det funnet at Hans jernbrynje var satt i pant hos en jøde for tretti kilo bygg, som den velsignede Profeten skyldte ham. 30- Aldri hørte man Ham si: «Jeg liker ikke denne maten.» Han spiste det Han likte; det Han ikke likte, spiste Han ikke, og Han sa ingenting. Han spiste ett måltid om dagen. Noen ganger spiste Han om morgenen og noen ganger om kvelden. Når Han kom hjem, spurte Han: «Er det noe å spise?» Var svaret nei, fastet Han. I stedet for å sette maten på noe som en duk, et brett eller et bord, satte Han den på bakken, gikk ned på knærne og spiste uten å lene Seg mot noe. Han sa Basmala først og begynte så å spise. Han spiste med Sin høyre hånd. 31- Noen ganger satte Han til side en mengde bygg og dadler som skulle holde Hans hustruer og noen få tjenere i et år, og ga en del av dette som sadaqa til de fattige.

32- Som de andre Profetene tok Han ikke imot sadaqa eller zakât. Han tok imot gaver og ga som oftest langt mer tilbake.

33- Sengen Hans var av garvet lær, stoppet med dadelpalmefibrer. Da de kom med en seng stoppet med ull, tok Han ikke imot den og sa: «O Âisha! Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at hvis jeg ønsket det, ville Allahu ta‘âlâ la hauger av gull og sølv være hos meg overalt.» Noen ganger sov Han på en matte, på tre, på en madrass, på filt av ull eller på tørr jord.

34- Etter nattnamâzen sov Han til midnatt, sto så opp og tilba til morgennamâzen. Han la Seg på høyre side, la Sin høyre hånd under kinnet, resiterte noen sûraer (kapitler av Koranen al-karîm) og sovnet. 35- Han gjorde tafa’ul (å ta gode varsler av hendelser). Det vil si at Han tydet det Han så for første gang eller plutselig, til det gode. Han regnet ingenting som et ondt varsel.

36- I tider med sorg holdt Han Seg om skjegget og tenkte.

37- Når Han var bedrøvet, begynte Han straks å utføre namâz. Gleden og fryden Han følte i namâzen, tok bort Hans sorg. 38- Han lyttet aldri til dem som drev med giybat (baksnakking).

39- Når Han under gange måtte se til siden eller bakover, snudde Han hele kroppen og så. Han snudde ikke bare hodet. 40- Vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm), fryktet Allahu ta‘âlâ og var Ham så lydig og tilba Ham så mye at ingen andre hadde makt til å holde ut en slik tilstand. Han utførte namâz til Hans velsignede føtter hovnet opp. Da de sa til Ham: «O Rasûlallah! Hvorfor påfører Du Deg selv så mye strev, når alle Dine feil, både de tidligere og de senere, er tilgitt?», svarte Han: «Skulle jeg ikke være Allahu ta‘âlâs mest takknemlige tjener?»

Sjelens nattergal lengter uavlatelig etter en rose,
tro ikke at den lengter etter strid med fremmede.
Den kretser rastløst omkring den som en passer,
og lengter etter å vie sitt liv i ensomheten.
Jeg forsto at den vakre rosen ikke røpet sin hemmelighet for andre,
som en knopp lengter den alltid etter nattergalen.
Den har skjult sitt vakre kinn for fremmede,
forgjeves bærer de på sin kjærlighet.
Zâtî! På foreningens vei går han som Majnûn,
han smelter seg selv bort og lengter etter Laylâ.

«Skulle jeg ikke være Allahu ta‘âlâs mest takknemlige tjener?» Hadîth ash-sharîf