Min Elskede Profet

HILYA AS-SA‘ÂDAT

Habîb al-akrams (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) utseende kalles Hilya as-Sa‘âdat. Islâms lærde har skrevet tydelig og i detalj, med belegg og dokumenter, om alle Muhammed ’alaihis-salâms synlige lemmer, Hans skikkelse, Hans egenskaper, Hans vakre vaner og hele Hans liv, helt ned til de minste enkeltheter. Denne kunnskapen er samlet fra hadîth ash-sharîfene, som er Hans egne utsagn, og fra det Hans Ashâb har overlevert. Verkene som inneholder dette, kalles siyar-bøker. De mest kjente av de tusenvis av siyar-bøkene som beskriver vår Mester, Profetens Hilya as-Sa‘âdat, er «Ash-Shamâil-ur-Rasûl» av Imâm at-Tirmidhî, «Shifâ ash-sharîf» av Qâdî Iyâd, «Dalâil-un-Nubuwwa»-bøkene av Imâm Bayhaqî og Abû Nuaym Isfahânî, og «Mawâhib al-Ladunniya» av Hadrat Imâm al-Qastalânî. I hadîth ash-sharîfene og i beretningene som Ashâb al-kirâm har overlevert, beskrives vår elskede Profets Hilya as-Sa‘âdat slik: «Fakhr al-kâinâts velsignede ansikt og alle Hans velsignede lemmer og Hans

velsignede stemme var vakrere enn alle andre menneskers
ansikter, lemmer og stemmer.

Hans velsignede ansikt var noe rundt, og når Han var glad, lyste Hans ansikt som månen.1 På Hans velsignede panne kunne man se at Han

var glad.
Vår Mester Rasûlullah kunne se like godt om natten som om dagen.
Han kunne se det som var bak Ham, like godt som Han så det som var
foran Ham. Når Han ville se til siden eller bakover,
vendte Han seg med hele kroppen og så. Han så mer mot jorden enn
mot himmelen. Hans velsignede øyne var store, og Hans øyevipper var
lange. Det var en anelse rødlig farge i Hans velsignede øyne. Det mørke i Hans øyne
var helt svart. Om nettene la Han kohl (surma) på Sine velsignede øyne. Fakhr
al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde en bred panne.

Hans velsignede øyenbryn var tynne, og det var avstand mellom dem. Åren mellom Hans to øyenbryn svulmet opp når Han ble vred. Hans velsignede nese var overmåte vakker og litt høyere på midten. Hans velsignede hode var stort. Hans velsignede munn var ikke liten. Hans velsignede tenner var hvite, og fortennene sto litt fra hverandre. Når Han talte, var det som om nûr (lys) kom ut mellom tennene Hans. Blant Allahu ta‘âlâs tjenere er ingen blitt sett som talte mer veltalende og søtere enn Han.

Da Fakhr al-âlam nådde fyrti års alder,
ble profetskapets krone satt på Hans hode.
Gang på gang kom en stemme: «O al-Amîn,
Jeg har gjort Deg til en barmhjertighet for verdenene.»

«I hver kirke jeg kom til, spurte jeg biskopen om Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) egenskaper og hilya (skikkelse og utseende), og jeg lærte hver eneste av dem utenat. Da jeg vendte tilbake til Medîna, fortalte jeg alt sammen til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Han ble glad for det.» Mughîra ibn Shu‘ba (radiy-Allahu ’anh)

Âyat for âyat kom Koranen al-karîm ned med klare bevis,
mange slags mirakler ble åpenbare.
Denne rene personen var helt og holdent nûr,
og i hvert av Hans lemmer var det mirakler.
For det første: skyggen av Hans velsignede kropp
falt aldri ned på jorden.
Fra topp til tå var Hans kropp nûr,
og det er klart at lys ikke har noen skygge.
Over Hans velsignede hode
var det alltid en sky som ga Ham skygge.
Hvor Han enn gikk, fulgte den med Ham,
den sto alltid over Hans hode.
Miraklet i Hans velsignede øyne,
skal jeg også fortelle dere om.
Slik Han tydelig så det som var foran Ham,
slik så Han også det som var bak Ham.
Hør også om Hans velsignede nese,
og se hvordan miraklet i den var.
Når Jibrîl al-Amîn steg ned med wahy,
i samme øyeblikk som han forlot himmelen,
kjente Han Jabrâîls duft
og visste at han kom med wahy.
Når Han, Han som var vakker som månen, beveget leppene,
beveget også solskiven seg på himmelen.

Hans velsignede ord var svært lette å forstå; de vant hjertene og dro sjelene til seg. Når Han talte, lå ordene på rad som perler. Om noen hadde villet telle ordene Hans, kunne de ha talt dem. Noen ganger gjentok Han noe tre ganger for at det skulle bli godt forstått. (I Jannah skal alle tale slik Hadrat Muhammed ’alaihis-salâm talte.) Hans velsignede stemme nådde dit ingen andres stemme kunne nå. Vår Mester, Fakhr al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), hadde et smilende ansikt. Latteren Hans var et smil, og da kunne Hans velsignede fortenner ses.

Når Han smilte, kastet Hans nûr gjenskinn på veggene. Hans gråt var stille, slik Hans latter var. Han lo aldri høyt, og Han gråt aldri høyt, men når Han ble bedrøvet, rant tårene fra Hans velsignede øyne, og lyden fra Hans velsignede bryst kunne høres. Han gråt når Han tenkte på Sin ummats synder, av frykt for Allahu ta‘âlâ, når Han hørte Koranen al-karîm, og noen ganger mens Han utførte namâz. Vår Mester, Fakhr al-âlams velsignede fingre var store. Hans velsignede armer var kjøttfulle. Hans velsignede håndflater var brede. Duften av hele Hans kropp var vakrere enn moskus. Hans velsignede kropp var både myk og sterk. Anas ibn Mâlik sier: «Jeg tjente Rasûlullah i ti år. Hans velsignede hender var mykere enn silke.»

Hans velsignede hud duftet vakrere enn moskus og enn noen blomst. Hans velsignede armer, føtter og fingre var lange. Hans velsignede tær var store, og fotsålene var ikke for høyt hvelvet og var myke. Hans velsignede mage var bred og i flukt med brystet. Knoklene øverst på Hans skuldre var store, og Hans velsignede bryst var bredt. Hans qalb ash-sharîf (velsignede hjerte) var nazargâh al-ilâhî (det stedet Allahu ta‘âlâ ser på). Vår Mester, Rasûl al-akram, var verken svært høy eller lav. Når en høy person sto ved siden av Ham, så Rasûlullah høyere ut enn denne personen. Når Han satt, var Hans velsignede skuldre høyere enn hos alle som satt ved siden av Ham.

Håret Hans og hårene i Hans skjegg var verken svært krøllete eller helt rette, men naturlig bølgete. Hans velsignede hår var langt. Tidligere hadde Han pannelugg; senere begynte Han å skille håret i to. Noen ganger lot Han Sitt velsignede hår vokse langt, og andre ganger klippet Han det kortere. Han farget ikke håret og skjegget Sitt. Da Han døde, var det færre enn tjue hvite hår i Hans hår og skjegg. Han klippet Sin velsignede bart kort. Lengden og formen på barten var som Hans velsignede øyenbryn. Han hadde egne barberere i Sin tjeneste.

Vår Mester, Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), hadde alltid Sin miswâk og Sin kam hos Seg. Han så i et speil når Han gredde Sitt velsignede hår og skjegg. Fakhr al-kâinât gikk raskt og så ned foran Seg. Når Han hadde gått forbi et sted, kunne man merke det på Hans vakre duft. Vår Mester Rasûlullah var araber. Det vil si at Han hadde en hvit hudfarge blandet med rødt, og at Han var overmåte vakker, full av nûr og elskelig.» Den som sier at Profeten var svart, blir en vantro. Den leksikalske betydningen av «arab» er «vakker». For eksempel betyr «lisân al-Arab» «vakkert språk». I geografisk forstand er en araber en person som er født og oppvokst på den halvøya som kalles Arabia, som er vokst opp med klimaet, luften, vannet og maten der, og som er av folkets blod. Slik som de som er av anatolsk blod, kalles tyrkere, de som er født og oppvokst i Bulgaria, kalles bulgarere, og de i Tyskland tyskere, slik er også Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) araber fordi Han ble født på Den arabiske halvøy. Arabere har hvit, hvetefarget hud. Særlig vår Profets slekt var hvit og svært vakker. Hans forfar Hadrat Ibrâhîm var jo hvit og var sønn av en hvit troende ved navn Târûh, som var en av innbyggerne i byen Basra. Âzer, som var vantro, var ikke Hadrat Ibrâhîms (’alaihis-salâm) far. Han var Hans farbror og stefar.

«Jeg tjente Rasûlullah i ti år. Hans velsignede hender var mykere enn silke. Hans velsignede hud duftet vakrere enn moskus og blomster.» Anas ibn Mâlik

Vår elskede Profets far, Abdullah, var blitt berømt helt til Egypt for sin skjønnhet, og på grunn av den velsignede nûr i pannen hans var nesten to hundre piker kommet til Mekka for å gifte seg med ham. Men Hadrat Muhammeds nûr falt i Âminas lodd. Hans farbror Abbâs og Abbâs’ sønn Abdullah var også hvite. Også vår Profets etterkommere frem til qiyâmat er vakre og hvite. Rasûlullahs Ashâb var også hvite og vakre. Hadrat ’Uthmân var hvit og lyshåret. Dihya al-Kalbî, sendemannen som Rasûlullah sendte til den østromerske keiseren Heraklius, var svært vakker. Når han gikk omkring i gatene, strømmet de østromerske pikene ut i gatene for å se ansiktet hans. Jabrâîl ’alaihis-salâm kom ofte i Hadrat Dihyas (radiy-Allahu ’anh) skikkelse. De innfødte i Egypt, Syria (Shâm), Afrika, Sicilia og Spania er ikke arabere. Men fordi araberne dro ut fra Den arabiske halvøy og kom til disse stedene for å spre Islâm i verden, finnes det i dag arabere også der. Likeledes finnes de i Anatolia, India og andre land. Men det er ikke riktig i dag å kalle innbyggerne i noen av disse landene for arabere.

Egypts befolkning er mørklødd. Befolkningen i Abessinia er svart og kalles abessinere. Befolkningen på Zanzibar kalles Zanji, og de er også svarte. Det er en ibâdat å elske og ære vår Profets slektninger og etterkommere. Alle muslimer elsker dem. Svarte mennesker som kom til Anatolia som gjester, presenterte seg som arabere for å bli vist ære og gjestfrihet, og de troskyldige muslimene i Anatolia trodde dem og elsket dem. For i denne kjærligheten skilles det ikke mellom svart og hvit. En svart muslim er mange ganger mer overlegen, mer verdifull og mer elskelig enn en hvit vantro. At et menneske er svart, minsker ikke îmânens (troens) ære. Hadrat Bilâl al-Habashî og Usâma, som Rasûlullah elsket høyt, var svarte. De vantro Abû Lahab og Abû Jahl, hvis ondskap og lavhet er kjent av alle, var hvite. Allahu ta‘âlâ verdsetter ikke et menneske etter dets farge, men etter styrken i dets îmân og dets taqwâ (taqwâ er å avholde seg fra det som er harâm, av frykt for Allahu ta‘âlâ). Men at de svarte presenterte seg som arabere, kom Islâms fiender, jødene, til nytte. På den ene siden fremstilte de svarte mennesker som lavtstående og frastøtende. De brukte dem som slaver.

På den andre siden prøvde de, ved å kalle svarte katter og hunder for «arab» og ved å kalle de svarte bildene og karikaturene de laget i aviser og magasiner for arabere, å fremstille araberen som svart for ungdommen og på den måten fremmedgjøre muslimske barn fra vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam).

Alle de vakre vanene var samlet i Rasûlullah. Hans vakre vaner var gitt
Ham av Allahu ta‘âlâ; Han hadde ikke tilegnet Seg dem senere ved strev. Han
forbannet aldri en muslim ved å nevne navnet hans, og Han slo aldri noen med
Sin velsignede hånd. Han tok aldri hevn for Sin egen skyld. Han tok hevn for Allahs
skyld. Han behandlet Sine slektninger, Ashâb og tjenere godt og med ydmykhet. Han var
svært mild og smilende i Sitt hjem. Han besøkte de syke og var til stede ved begravelser. Han
hjalp Sine Ashâb med arbeidet deres og tok barna deres på fanget. Likevel var
Hans hjerte ikke opptatt av disse tingene. Hans velsignede sjel var i englenes verden.
Frykt grep den som plutselig fikk se Rasûlullah.
Hvis Han ikke hadde vært mild, kunne ingen ha sittet hos Ham, og ingen
ville ha hatt styrke til å høre Hans ord, på grunn av profetskapets tilstander. Men av
Sin hayâ (blygsel) så Han selv aldri noen rett inn i ansiktet med Sine velsignede øyne.

Fakhr al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var den
mest gavmilde av alle mennesker. Han ble aldri
hørt si «Jeg har ikke» når noen ba
Ham om noe. Hadde Han det som ble bedt om,
ga Han det; hadde Han det ikke, svarte Han ikke.
Han viste så mye godhet og gjorde så mange velgjerninger
at verken de østromerske keiserne, Irans shaher
eller noen annen hersker kunne gjøre så mye godt som Han. Men Han
likte selv å leve i nød. Han levde et slikt liv at Han ikke engang tenkte
på å spise eller drikke. Han sa aldri: «Kom med mat, så vi kan spise», eller «Lag den
og den retten.» Ble det brakt et måltid til Ham, spiste Han, og Han tok
imot hvilken frukt de enn ga Ham. Noen ganger spiste Han svært lite i månedsvis,
og Han likte sult. Og noen ganger spiste Han mye. Han drakk ikke
vann etter måltidet. Han drakk vann sittende.2 Når Han spiste sammen
med andre, sluttet Han å spise etter alle de andre.3 Han tok
imot gaver fra alle. Til den som hadde gitt Ham en gave, ga Han
til gjengjeld mange ganger mer.
Det var Hans vane å bære forskjellige klær. Når det kom sendemenn fra
fremmede land, smykket Han Seg. Det vil si at Han tok på Seg kostbare og
vakre klær og viste Sitt vakre ansikt. Han bar en sølvring med en stein av agat og brukte
den som segl. På ringen Hans sto det skrevet «Muhammadun Rasûlullah». Hans seng
var av lær og fylt med fibrer fra daddelpalmen. Noen ganger lå Han på
denne sengen, andre ganger på et lærstykke lagt på bakken, og andre ganger på en matte eller på
tørr jord. Han lå på Sin høyre side og la Sin velsignede håndflate under Sitt
høyre kinn.4 Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) tok ikke imot zakât,
Han spiste ikke slikt som rå løk eller hvitløk, og Han diktet ikke vers.
Vår Mester, Profetens velsignede øyne sov, men Hans velsignede hjerte
sov ikke. Han gikk sulten til sengs, men våknet mett.
Han gjespet aldri. Hans velsignede kropp var lysende; den kastet aldri skygge
på jorden. Fluer satte seg ikke på klærne Hans, og mygg og andre insekter
sugde ikke Hans velsignede blod.

Etter at Allahu ta‘âlâ hadde gjort kjent for Ham at Han er Rasûlullah, kunne shaytanene ikke lenger stige opp til himmelen og hente nyheter, og spåmennene kunne ikke lenger forutsi noe. Vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) lever nå et liv vi ikke kjenner. Hans velsignede legeme går aldri i forråtnelse. En engel står ved Hans grav og forteller Ham om de salawât ash-sharîfa som Hans ummat sier over Ham. Stedet mellom Hans minbar og Hans velsignede grav kalles Rawda al-mutahhara. Dette stedet er en av Jannahs hager. Å besøke Hans velsignede grav er den største av lydighetshandlingene og den mest verdifulle av ibâdatene. De fremste blant Ashâb al-kirâm fortalte slik om vår Mester, Profetens skjønnhet: Abû Hurayra sa: «Jeg har aldri sett noen vakrere enn Rasûlullah.

Det var som om solen skinte i Hans ansikt med all sin glans. Når Han
smilte, kastet Hans velsignede tenner lys på veggene.»

«Blant min ummat er de som elsker meg mest, de som kommer etter meg og som ville ofre familie og eiendom for å se meg.» Hadîth ash-sharîf

Ibn Abî Hâla sa: «Profetens velsignede ansikt strålte som fullmånen.» Hadrat Alî sa: «Den som plutselig fikk se Rasûlullah, ble grepet av frykt for Hans majestet.

Den som talte med Ham og ble kjent med Ham, fikk straks varme følelser for Ham
og elsket Ham.»

Jâbir ibn Samura sa: «Rasûlullah strøk Sin velsignede hånd over ansiktet mitt.

I Hans hånd kjente jeg en vakker duft og kjølighet, som om den nettopp var tatt ut av

vesken til en parfymeselger. Hvis vår Mester Rasûlullah rørte ved en annens hånd

for musâfaha (håndtrykk på den måten Islâm foreskriver), forsvant ikke denne
vakre duften fra vedkommendes hånd hele dagen.»5

Vår mor Hadrat Âisha sa: «Når Rasûlullah strøk et barn over hodet,

kunne man straks kjenne igjen det barnet blant de andre barna på Hans vakre duft.»6

En dag lå vår Mester, Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), og sov i Sitt hjem. Anas ibn Mâliks mor, Umm Sulaym, kom. Mens Han sov, kom det frem svettedråper på vår Mester Rasûlullahs velsignede ansikt. Da begynte Umm Sulaym å samle opp vår Mester, Profetens velsignede svette. Da vår Mester, Profeten, våknet og spurte hvorfor hun gjorde det, sa Umm Sulaym, som var søster av vår Profets amme: «Vi blander den i duftene våre. Din svette er den vakreste og mest

velluktende av alle dufter.»7

Abû Hurayra sa: «Jeg har aldri sett noen som gikk raskere enn Rasûlullah.

Det var som om jorden ble rullet sammen for Ham. Når vi gikk sammen med Ham, brukte vi alle våre
krefter og anstrengte oss.»

Vår Mester, Profeten, talte overmåte vakkert. Han visste på den mest fullkomne måte hvor talen skulle begynne og hvor den skulle slutte. Ordene Hans var klare i måten de ble sagt på, og ytterst veltalende og velformulerte. I Hans tale og ord viste den sanne meningen seg alltid. Fordi Hans uttrykkskraft var overmåte stor, ble Han aldri trett og hadde aldri besvær med å uttrykke Seg når Han talte.

Vår Mester, Profetens skjønnhet

De store islamske lærde som kalles ’Ulamâ ar-râsihîn, som er mestere i både den zâhir (ytre) og den bâtin (indre) kunnskapen og er arvinger etter vår Mester, Profeten, har sett Ham med all Hans skjønnhet og er blitt forelsket i Ham. Abû Bakr as-Siddîq er den fremste av dem. Han så profetskapets nûr i vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), fattet Hans overlegenhet, skjønnhet og opphøydhet og ble forelsket i Ham, og han gikk så langt i dette at ingen andre kunne bli som ham. Hadrat Abû Bakr så vår Mester Rasûlullah i hvert øyeblikk, hvor han enn så. En gang forklarte han sin tilstand slik: «O Rasûlullah! Hvor jeg enn ser, ser jeg Deg!» Og en annen gang sa han: «Jeg ville bytte alle mine gode gjerninger mot én eneste sahw (forglemmelse) av Deg.» En av dem som best så, forsto og beskrev vår Mester Rasûlullahs skjønnhet, var Hadrat Âisha, de troendes mor. Hadrat Âisha var lærd, mujtahid og litterat; hun var forstandig og intelligent. Hun talte veltalende og elegant. Hun kjente meget godt betydningene i Koranen al-karîm, det som er halâl (tillatt) og harâm (forbudt), den arabiske diktekunsten og regnekunsten. Hun hadde dikt som priste Rasûlullah. De to følgende kuplettene ble diktet av vår mor Hadrat Âisha:

«Når Rasûlullah strøk et barn over hodet, kunne man straks kjenne igjen det barnet blant de andre barna på Hans vakre duft.» Hadrat Âisha (radiy-Allahu ’anhâ)

Wa lav sami‘û ahl-u Misra awsâfa haddihî,
Lamâ bazalû fî sawmi Yûsufa min nakdin.
Lavîmâ Zalîhâ lav ra ayna jabînahû,
La âsarna bil-kat‘il kulûbi alal aydi.
Oversettelse:
Hadde egypterne hørt om skjønnheten i Hans kinn,
ville de ikke ha gitt noen penger når de kjøpslo om Yûsuf (’alaihis-salâm).
(De ville ha spart alt de eide for å kunne se Hans kinn.)
Hadde kvinnene som baktalte Zalîhâ, sett Hans strålende panne,
ville de ha skåret i sine hjerter i stedet for i sine hender (og ikke kjent smerten).

Vår mor Hadrat Âisha forteller: «En dag holdt Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) på å løsne remmene på Sine velsignede sandaler, og jeg satt og spant garn. Jeg så på Hans velsignede ansikt. Svetten dryppet fra Hans lysende panne. Hver svettedråpe spredte nûr til alle kanter og blendet øynene mine. Jeg ble stående forbløffet. Han så bort på meg. ‘Hva er det med deg, siden du sitter så fordypet i tanker?’ spurte Han. Jeg sa: ‘O Rasûlullah! Da jeg så på glansen av nûr i Ditt velsignede ansikt og på lyset som svettedråpene i Din velsignede panne spredte, mistet jeg meg selv.’ Rasûlullah reiste Seg og kom bort til meg. Han kysset meg mellom øynene og sa: ‘O Âisha! Måtte Allahu ta‘âlâ gi deg alt godt! Jeg har ikke kunnet glede deg slik du har gledet meg.’» Det vil si at Han sa: «Den gleden du har gitt meg, er større enn den gleden jeg har gitt deg.» At Han kysset Hadrat Âisha mellom hennes velsignede øyne, var fordi hun elsket vår Mester, Profeten, og så Hans skjønnhet med forståelse. Derfor ble hun verdsatt og æret.

Et vers:

Velsignet være mine øyne, som kan se Din skjønnhet!

Og en kuplet:

Hvor gode er ikke de øynene som ser på den Vakre.
Hvor lykkelig er ikke det hjertet som brenner for Ham!

De synlige skjønnhetene som var samlet i Rasûl al-akrams (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) velsignede legeme, og som viste de indre skjønnhetene, er ikke blitt samlet i noe annet menneskes legeme.

Hadrat Imâm al-Qurtubî har fortalt følgende: «Vår Mester Rasûl al-akrams skjønnhet ble ikke vist fullt ut. Hvis Hans virkelige skjønnhet hadde blitt synlig, ville Ashâb al-kirâm ikke ha maktet å se på Ham. Hvis Han hadde vist Sin virkelige skjønnhet, ville ingen ha holdt ut å se på Ham.»

Yûsuf ’alaihis-salâm viste seg for menneskene med Sine ytre skjønnheter, og vår Mester Rasûlullah viste Seg for menneskene med Sine indre skjønnheter. Da Yûsuf ’alaihis-salâms skjønnhet ble sett, skar folk seg i hendene. Ved vår Mester Rasûlullahs kamâl (indre fullkommenhet) ble zunnârene (tauebeltene som kristne prester bar) skåret over, avgudene knust og vantroens skyer spredt. Ashâb al-kirâm spurte vår Mester, Profeten: «O Rasûlullah! Er Du vakrere, eller var Yûsuf ’alaihis-salâm vakrere?» Han svarte: «Min bror Yûsuf er vakrere (sabîh) enn meg, og jeg er mer tiltrekkende (malîh) enn Ham. Hans synlige skjønnhet er større enn min synlige skjønnhet.»

I en av Sine hadîth ash-sharîfer sa vår Mester, Profeten: «Hver profet som Allahu ta‘âlâ har sendt, har et vakkert ansikt og en vakker stemme. Men deres Profet er den av dem som har det vakreste ansiktet og den vakreste stemmen.»

En mann kom og sa til vår Mester Rasûlullah: «O Allahu ta‘âlâs Rasûl! Når kommer qiyâmat?» Vår Mester, Profeten, spurte ham: «Hva har du forberedt til qiyâmat?» Han svarte: «Jeg har riktignok ikke forberedt meg til qiyâmat ved å utføre mye namâz, faste eller gi almisser. Men jeg elsker Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl.» Da sa vår Mester, Profeten: «Et menneske er sammen med den det elsker.»8

Å elske Rasûlullah er fard al-ayn (påbudt for hver enkelt) for alle muslimer.

Når kjærligheten til denne Sarwar slår rot i et hjerte, blir det svært lett å leve etter Islâm og å nå smaken og den uuttømmelige gleden ved îmân og Islâm. Denne kjærligheten fører til at man følger de to verdeners Mester fullt ut. Med denne kjærligheten blir man æret med å nå de endeløse og ubeskrivelige velsignelsene og den barakaen som Allahu ta‘âlâ skjenket Sin Habîb. De lærde fra Ahl as-Sunna og deres bøker, som fører hver muslim, liten og stor, direkte til kjærligheten til Rasûlullah, er bevisene på disse velsignelsene.

Det er wâjib for en mu‘min som nevner eller hører Rasûl ’alaihis-salâms velsignede navn, å være rolig, sømmelig og ærbødig i hjerte og kropp, som om han befant seg i Rasûlullahs ærefulle forsamling.

Å møte noe som blir fortalt om vår Mester, Profetens velsignede ord eller handlinger, med noe som opphøyer Hans ære, hører til ærbødigheten og respekten for Ham. Å ikke beskrive Rasûlullah med ord som brukes om lav og ringe rang blant mennesker, er også en del av ærbødigheten for Ham.

For eksempel kalles Rasûlullah ikke fattig. Han kalles ikke gjeter. Når man hører: «Vår Mester Rasûlullah likte det og det», er det en del av ærbødigheten for Ham ikke å si: «Men det liker ikke jeg.» Likeså, når vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) har sagt: «Jeg spiser ikke lent mot noe eller støttet til noe»,9 er det ærbødighet ikke å svare med å si: «Jeg spiser lent mot noe», og så spise lent mot noe. Å overholde dette hører med til ærbødigheten for Rasûlullah. Å la være å overholde det med vilje, i den hensikt ikke å tillegge det betydning, åpner dørene til vantro.

Det er også en del av ærbødigheten for Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl ikke å legge andre bøker eller noen husholdningsgjenstander oppå Qur’ân al-karîm og hadîth ash-sharîf-bøkene. Det hører til ærbødigheten for Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl å tørke støvet av disse bøkene og ikke å kaste et papir som bærer Allahu ta‘âlâs ærefulle navn eller vår Mester Rasûlullahs velsignede navn. Slike papirer skal ikke rives i stykker. Man bør vise enda større respekt for papirer som er skrevet med islamske bokstaver. Hvis bøker og papirer som inneholder Allahu ta‘âlâs ærefulle navn og âyat al-karîmaer, blir slitt i stykker av elde, skal de pakkes inn i et rent klede og graves ned i jorden, eller skriften på dem skal fjernes ved at de vaskes med vann, eller de skal brennes. Når de brennes, graves asken ned. Å brenne dem er bedre enn å vaske bort skriften. For vannet som brukes til vaskingen, kan bli tråkket på.

Å vise ærbødighet og respekt for Medîna al-munawwara, som er Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) haram, å holde seg borte fra det som er forbudt der (eller fra å begå synder), og å vise gjestfrihet og godhet mot folket i Medîna al-munawwara regnes også som ærbødighet for Rasûlullah.

Du er sultanen over riket i mitt vesen,
Du er visselig min sjels elskede,
Sazâî har nå tilintetgjort alt han eide,
Det eneste som finnes, er Din godhet.
Hasan Sazâî

«Min bror Yûsuf er vakrere (sabîh) enn meg, og jeg er mer tiltrekkende (malîh) enn Ham. Hans synlige skjønnhet er større enn min synlige skjønnhet.» Hadîth ash-sharîf