DEL TO LIVET I GRAVEN

Vår Mester, Profeten, er levende i Sin grav

Profetene er levende i sine graver med et liv som vi ikke kjenner. Awliyâ (de som Allah elsker) og martyrene er også levende i sine graver. At de er levende, er ikke bare noe som sies. De er helt og fullt levende. I den 169. âyat al-karîmaen i Sûrah Âl-i ’Imrân er det erklært, i betydning: «Tro ikke at de som blir drept på Allahs vei, er døde! De er levende hos sin Rabb og får sitt underhold.»

Denne âyat al-karîmaen viser at martyrene er levende. Profetene står ganske visst foran martyrene og er langt overlegne dem. Ifølge Islâms lærde døde hver profet som martyr. Under Sin siste sykdom sa vår Mester Rasûlullah: «Jeg har alltid følt smerten fra den maten jeg spiste i Khaybar.»1 Denne hadîth ash-sharîfen viser at vår Mester Rasûlullah døde som martyr. Av dette forstår man også at vår Mester er levende i Sin grav, slik alle martyrer er.

I hadîth ash-sharîfen som er gjengitt i «Bukhârî» og «Muslim», er det erklært: «I Mi‘râj-natten ble jeg ført forbi graven til Mûsâ (’alaihis-salâm). Han sto i Sin grav og ba namâz.»2

I en annen hadîth ash-sharîf er det erklært: «Allahu ta‘âlâ har gjort det harâm for jorden å la profetenes kropper gå i oppløsning.»3 De lærde er enstemmige om at dette er sant. I «Bukhârî» og «Muslim» står det skrevet: «I Mi‘râj-natten sendte Allahu ta‘âlâ alle profetene til vår Profet. Han ble imâm for dem, og de ba en namâz på to rak‘at.»

Namâz blir utført ved å gjøre rukû‘ (bøye seg) og sajda (kaste seg ned). Denne beretningen viser at de ber namâzen levende, med kroppen. At Mûsâ ’alaihis-salâm ba namâz i Sin grav, viser også dette. I hadîth ash-sharîfen som står ved slutten av første avsnitt i Mi‘râj-kapitlet i siste bind av boken «Mishqât», og som Abû Hurayra har fortalt, hentet fra Muslim, er det erklært: «Allahu ta‘âlâ viste meg det. Mûsâ (’alaihis-salâm) sto og ba namâz. Han var mager. Håret Hans var ikke uordentlig og hengende. Han var som en ung mann fra Shan‘a-stammen. Îsâ (’alaihis-salâm) lignet Urwa ibn Mas‘ud Sakafi.»4 Shan‘a er navnet på to stammer i Jemen. Disse hadîth ash-sharîfene viser at profetene er levende hos sin Rabb. Deres legemer (kropper) er blitt fine og lette som sjelene deres. De er ikke tette og faste. De kan sees både i den materielle og i den åndelige verden. Derfor kan profetene sees med sjel og kropp. I hadîth ash-sharîfen blir det fortalt at Mûsâ og Îsâ ’alaihimus-salâm ba namâz. Å be namâz er å utføre ulike bevegelser, og disse bevegelsene gjøres med kroppen, ikke med sjelen. At vår Profet sa: «Jeg så at Han var av middels høyde, mager og hadde håret samlet», viser at Han så Mûsâ ’alaihis-salâms kropp, ikke Hans sjel.

«Tro ikke at de som blir drept på Allahs vei, er døde! De er levende hos sin Rabb og får sitt underhold.» Âl-i ’Imrân: 169

Imâm al-Bayhaqî sa: «Når profetene er lagt i gravene sine, blir sjelene deres gitt tilbake til kroppene. Vi kan ikke se dem. De blir usynlige som englene. Bare de utvalgte menneskene som Allahu ta‘âlâ skjenker karâmat (overnaturlige hendelser som skjer utenom årsakslovene gjennom awliyâ av profetenes ummater), kan se dem.» Imâm as-Suyûtî har også sagt det samme. Mange mennesker har mange ganger hørt at hilsener ble besvart fra graven til vår Mester, Profeten. Mange ganger er det også blitt hørt at hilsener ble besvart fra andre graver.

I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Når noen hilser meg, sender Allahu ta‘âlâ min sjel tilbake til kroppen, og jeg besvarer hans hilsen.»5

Hadrat Imâm as-Suyûtî sa: «Rasûlullah er oppslukt av å skue Jamâl al-ilâhi (Allahu ta‘âlâs skjønnhet). Han har glemt kroppens fornemmelser. Når en muslim hilser Ham, forlater vår Profets velsignede sjel denne tilstanden og vender tilbake til kroppens sanser. Også i denne verden finnes det ikke så få mennesker i en lignende tilstand. Et menneske som er fordypet i tanker om denne verden eller om âkhirat, hører ikke hva som blir sagt ved siden av ham. Kan da den som er oppslukt av Jamâl al-ilâhi, høre en lyd?»

Hadrat Qadi Iyâd har i sin bok «Shifâ» fortalt etter Suleymân ibn Suhaym: «En natt så jeg i drømme vår Mester Fakhr al-kâinat og spurte Ham: ‘O Rasûlullah! Kjenner Du til hilsenene fra dem som kommer og hilser Deg?’ Han svarte: ‘Ja, det gjør jeg. Jeg tar imot hilsenene deres og besvarer dem.’» Det finnes så mange hadîth ash-sharîfer som sier at profetene (’alaihimus-salawâtu wat-taslîmât) er levende i gravene sine, at de styrker hverandre. En av dem er denne hadîth ash-sharîfen: «Jeg hører den salawât som blir resitert for meg ved graven min. Den salawât som blir resitert langt borte, blir meldt til meg.» Abû Bakr ibn Abî Shayba har fortalt denne hadîth ash-sharîfen. Denne og mange lignende hadîth ash-sharîfer finnes i bøkene til de seks store hadîth-imâmene. I hadîth ash-sharîfen som Ibn Abi’d-dunya har fortalt etter Hadrat Abdullah ibn Abbâs, sa vår elskede Profet: «Hvis en person går forbi graven til en han kjente, og hilser ham, kjenner den døde ham igjen og svarer. Hilser han en død som han ikke kjente, gleder den døde seg og svarer.»

Hvis man spør hvordan Rasûlullah kan svare hver enkelt av dem som sender sine hilsener fra alle verdens kanter på samme tid, er svaret at det er som solen ved middagstid, som i ett øyeblikk sprer sitt lys over tusenvis av byer. Hadrat Ibrâhîm ibn Bishar sa: «Etter at jeg hadde utført hajj, dro jeg til Medîna for å besøke vår Profets velsignede grav. Jeg sa salâm foran Hujra as-sa‘âdat (vår Profets velsignede grav). Da hørte jeg svaret: Wa ’alaikas-salâm.»

I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Etter min død vil jeg forstå på samme måte som da jeg levde.» I en annen hadîth ash-sharîf sa Han: «Profetene er levende i gravene sine, og de ber namâz der.»6

Det står skrevet i svært pålitelige bøker at Sayyid Ahmad Rifâ‘î, en av de store blant awliyâ, og mange andre awliyâ hørte svaret når de hilste Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), og at Ahmad Rifâ‘î ble æret med å kysse Rasûlullahs velsignede hånd. Imâm as-Suyûtî skrev i sin bok: «Awliyâ av høy rang ser profetene som om de ikke var døde. At vår Mester, Profeten, så Mûsâ ’alaihis-salâm levende i Hans grav, var en mu‘jiza, og at en walî ser på samme måte, er en karâmat. Å ikke tro på karâmat kommer av uvitenhet.»

I en hadîth ash-sharîf som Ibn Hibbân, Ibn Mâja og Abû Dâwûd har fortalt, er det sagt: «Resiter mange salawât for meg på fredager! De blir meldt til meg.» Da Han ble spurt: «Blir de meldt til Deg også etter Din død?», sa Han: «Jorden lar ikke profetenes kropper gå i oppløsning. Når en mu‘min resiterer salawât for meg, melder en engel meg det og sier: ‘Den og den, sønn av den og den, av Din ummat sendte Deg salâm og ba for Deg.’»

Slik vår Mester Rasûlullah, mens Han levde, var en barmhjertighet og en stor velsignelse fra Allahu ta‘âlâ for Sine Ashâb, er Han også etter Sin død en stor velsignelse for hele Sin ummat. Han er årsak til alt godt. I en hadîth ash-sharîf som Bakir ibn Abdullah Muzani har fortalt, sa Rasûl al-akram: «Mitt liv er til gode for dere. Dere forteller meg, og jeg forteller dere. Også min død vil være til gode for dere etter at jeg er død. Gjerningene deres vil bli vist meg. Når jeg ser de gode gjerningene deres, vil jeg lovprise Allahu ta‘âlâ. Og når jeg ser de dårlige gjerningene deres, vil jeg be om forlatelse og tilgivelse for dere.»7

Hadrat Qusam ibn Abbâs ble æret med å tjene ved vår Mester Rasûlullahs begravelse. Da arbeidet i graven var ferdig, var han den siste som kom opp. Han sa: «Jeg er den siste som så Rasûlullahs velsignede ansikt. Hans velsignede lepper beveget seg i graven. Jeg bøyde meg over Ham og lyttet. Han sa: ‘O min Rabb! Min ummat! … O min Rabb! Min ummat! …’»8

Å se vår Mester Rasûlullah

Kan vår Mester Rasûlullah sees i søvne eller i våken tilstand? Og hvis Han kan sees, er det Ham selv man ser, eller et bilde som ligner Ham? Våre ’ulamâ (lærde) har gitt ulike svar på disse spørsmålene. Etter enstemmig å ha slått fast at Han er levende i Sin grav, har de fleste av dem sagt at det er Ham selv som blir sett. Dette fremgår også av hadîth ash-sharîfene. I en hadîth ash-sharîf er det erklært: «Den som ser meg i drømme, er som om han hadde sett meg i våken tilstand.»9 Derfor sa Imâm an-Nawawî: «Å se Ham i drømme er virkelig å se Ham selv.» I en hadîth ash-sharîf er det nemlig erklært: «Den som har sett meg i drømme, har sett meg virkelig, for shaytan kan ikke ta min skikkelse.»10

«Den som ser meg i drømme, er som om han hadde sett meg i våken tilstand.» Hadîth ash-sharîf

Ibrâhîm Lâqânî skrev: «Hadîth-’ulamâ har i enighet meddelt at Rasûlullah kan sees både i våken tilstand og i drømme. Det kan gis mange eksempler på begge tilstander. La oss fortelle noen av dem:

Hadrat Mu‘inuddin Chashtî besøkte gravplassene i hver by han kom til, og ble der en tid. Når han ble kjent på stedet, ble han ikke lenger, men dro stille av sted uten å si fra til noen. En av disse reisene gikk til Mekka. Han dro til Mekka al-Mukarrama og besøkte Kâ‘ba al-mu‘azzama. Han ble i Mekka en tid og dro så til Medîna al-munawwara. En dag, da han besøkte vår Profets velsignede grav, ble det hørt en stemme fra graven som sa: «Kall på Mu‘inuddin!» Gravvokteren ropte da: «Mu‘inuddin!» Da hørtes det fra flere steder stemmer som sa «Ja!», og folk spurte: «Hvilken Mu‘inuddin leter du etter? Det er mange menn som heter Mu‘inuddin her.» Da vendte gravvokteren tilbake og ble stående ved døren til Rawda al-mutahhara. To ganger hørte han en stemme som sa: «Kall på Mu‘inuddin Chashtî!» På denne befalingen ropte gravvokteren til de forsamlede: «Mu‘inuddin Chashtî blir kalt!»

Da Hadrat Mu‘inuddin Chashtî hørte dette, kom han i en helt annen tilstand. Gråtende, med tårene strømmende og mens han resiterte salawât, nærmet han seg vår elskede Profets grav og ble stående med ærbødighet. I samme øyeblikk hørte han en stemme som sa: «O Qutb al-mashayih! Kom inn!»

Vår Profet sa: «Du er en som tjener min religion. Du må dra til India. Dra til India. Der finnes en by som heter Ajmir. Der er et av mine barn (barnebarn) som heter Sayyid Husayn. Han dro dit for å føre jihâd og ghazâ. Nå er han blitt martyr. Ajmir er i ferd med å falle i de vantros hender. Ved at du drar dit, og ved velsignelsen av det, vil Islâm spre seg, og de vantro vil bli foraktet, maktesløse og uten virkning.» Så ga Han ham et granateple og sa: «Se nøye på dette granateplet, og se og forstå hvor du skal dra.» Hadrat Mu‘inuddin Chashtî tok granateplet som vår Mester, Profeten, ga ham, så på det slik han var befalt, og så hele området mellom øst og vest. Hadrat Ahmad Rifâ‘î hadde reist til hajj. På hjemveien, da han besøkte vår Mester Rasûl al-akrams velsignede grav i Medîna al-munawwara, fremsa han et dikt med denne betydningen:

Jeg var langt borte; for å kysse Din jord, min Mester,
kunne jeg ikke komme selv, så jeg sendte min sjel i mitt sted.
Nå er jeg blitt gitt den velsignelsen å besøke Deg.
Gi meg Din velsignede hånd, la mine lepper kysse den, O Habîb!

Da diktet var ferdig, ble vår elskede Profets velsignede hånd synlig fra Hans grav. Sayyid Ahmad Rifâ‘î kysset da vår Mester, Profetens velsignede hånd med den aller største ærbødighet og respekt. Alle som var til stede, så det som skjedde, med forundring. Etter at han hadde kysset vår Mester, Profetens velsignede hånd, la han seg ned på dørterskelen til Rawda al-mutahhara. Gråtende bønnfalt han alle som var der: «Gå over meg!» De lærde måtte gå ut gjennom andre dører. Dette er en vidkjent karâmat som er blitt fortalt fra munn til munn helt til i dag. Det er velkjent at Hadrat Ibn Abidin var en from lærd, og det finnes mange karâmater og fortellinger om ham.

Han så vår Mester Rasûlullah med sine egne øyne når han resiterte tahiyyat (duâen som begynner med «at-tahiyyâtu lillâhi …», og som resiteres i sittende stilling under namâz) i de fem daglige namâzene. Hvis han ikke kunne se vår Profet, ba han den namâzen på nytt. En av de største islamske lærde, Imâm ar-Rabbânî Ahmad Fârûqî Sarhandî, som var mujaddid (styrker og fornyer av Islâm) i det andre årtusenet, sa: «I de siste dagene av Ramadân viste det seg en overmåte vakker tilstand. Jeg lå på sengen min. Øynene mine var lukket. Da kjente jeg at noen kom og satte seg på sengen min. Og hva fikk jeg se! Det var sayyiden og Mesteren for de første og de siste. Jeg tok meg straks sammen. Han sa: ’Jeg er kommet for å skrive en ijâzat (fullmakt) til deg. Jeg har aldri skrevet en slik ijâzat for noen andre.’ Jeg så at det i teksten til denne ijâzaten var skrevet store gunstbevisninger som angikk denne verden, og på baksiden mange velsignelser som angikk den andre verden.»

Hadrat Abdulqâdir al-Geylânî forteller i sin bok Gunya, etter Hadrat Ibrâhîm Tamimi: Khidir ’alaihis-salâm sa til meg: «Hvis du vil se Rasûlullah i drømme, skal du etter å ha bedt kveldsnamâzen reise deg uten å snakke med noen før nattnamâzen, og be awwâbîn-namâzen. Du skal si salâm etter hver annen rak‘at.

Du skal resitere Hamd, det vil si Sûrah al-Fâtiha, én gang og Sûrah al-Ikhlâs syv ganger i hver rak‘at. Når du har bedt nattnamâzen med jamâ‘at, skal du gå hjem og be witr-namâzen. Når du skal legge deg, skal du be en namâz på to rak‘at og resitere Hamd og Sûrah al-Ikhlâs syv ganger i hver rak‘at. Etter namâzen skal du kaste deg ned i sajda og be Allahu ta‘âlâ om tilgivelse syv ganger (det vil si gjøre istighfâr), og syv ganger si: ‘Subhânallâhi walhamdu lillâhi walâ ilâha illallâhu wallâhu akbar walâ hawla walâ quwwata illâ billâhil aliyyil azîm.’ Deretter skal du løfte hodet fra sajda, sette deg, løfte hendene og si: ‘Yâ hayyu, yâ qayyûm, yâ zal jalâli wal ikrâm, yâ ilâhal awwalîna wal âkhirîn wa yâ Rahmân-ad-dunyâ wal âkhirati wa rahîmahumâ, yâ Rabbî, yâ Rabbî, yâ Rabbî, yâ Allah, yâ Allah, yâ Allah.’

Deretter skal du reise deg og resitere den samme duâen. Så skal du kaste deg ned i sajda og resitere den samme duâen igjen. Deretter skal du løfte hodet fra sajda, vende deg mot qiblaen (Kâ‘ba), legge deg slik du vil, og sove. Helt til søvnen overmanner deg, skal du si salawât ash-sharîfa for vår Mester, Profeten.»

Jeg sa: «Jeg vil gjerne at du forteller meg hvem du har lært denne bønnen av.» Hadrat Khidir sa: «Tror du meg ikke?» Jeg sa: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som sendte Muhammed ’alaihis-salâm som en sann Profet, at jeg tror deg!»

Khidir ’alaihis-salâm sa: «Jeg var til stede i den forsamlingen der Rasûlullah lærte bort og anbefalte denne duâen. Jeg lærte denne duâen av den personen som Han lærte den til.» Så gjorde jeg alt som Khidir ’alaihis-salâm hadde sagt. I sengen begynte jeg å resitere salawât ash-sharîfa for vår Mester, Profeten. Av glede over at jeg skulle få se vår Mester, Profeten, forsvant søvnen, og jeg fikk ikke sove før om morgenen.

«Hadîth-’ulamâ har i enighet meddelt at Rasûlullah kan sees både i våken tilstand og i drømme.» Ibrâhîm Lâqânî (rahmatullahi ’alaih)

Jeg ba morgennamâzen og ble sittende til solen hadde steget. Jeg ba den namâzen som er kjent som Duhâ. Jeg sa til meg selv: «Hvis jeg lever til i kveld, vil jeg gjøre det samme som i natt.» I det samme sovnet jeg. I drømmen kom engler og tok meg med til Jannah. Der så jeg paviljonger og palasser bygget av rubin, smaragd og perler, og elver av honning, melk og Jannahs drikker. Jeg spurte englene som hadde tatt meg med til Jannah: «Hvem er denne paviljongen for?» De svarte: «Den er for dem som gjør den gjerningen du har gjort.» De lot meg ikke gå ut av Jannah før de hadde latt meg spise av Jannahs mat og drikke av Jannahs drikker. Deretter førte de meg ut av Jannah og brakte meg tilbake til stedet der jeg hadde vært.

Så kom vår Mester Rasûlullah til meg sammen med sytti profeter og sytti rader av engler (avstanden mellom hver rad var like stor som avstanden mellom øst og vest), hilste meg og tok meg i hånden. Da sa jeg: «O Rasûlullah! Khidir ’alaihis-salâm fortalte meg at han hadde hørt denne hadîthen fra Deg.» Vår Mester, Profeten, sa: «Khidir talte sant, det han fortalte, er sant. Han er den mest lærde av dem som er på jorden. Han er lederen for abdâl (flertallsformen av navnet på en gruppe awliyâ). Han er en av Allahs soldater på jorden.»

Så spurte jeg: «O Rasûlullah! Er det noen annen lønn enn den jeg ser her, som skal gis til den som gjør denne gjerningen?» Han sa: «Hvilken lønn kan være større enn det du har sett, og det som er blitt skjenket deg? Du har sett din plass og din rang i Jannah. Du har spist av Jannahs frukter og drukket av Jannahs drikker. Du har sett englene og profetene sammen med meg. Du har sett hûriene.»

Jeg sa: «O Rasûlullah! Vil den som gjør det samme som jeg gjorde, men uten å se i drømme det jeg så, få det som er blitt skjenket meg?» Han sa: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som sendte meg som en sann Profet, at den personens store synder vil bli tilgitt. Allahu ta‘âlâs vrede over den personen vil bli tatt bort. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som sendte meg som en sann Profet, at den som gjør denne gjerningen, vil få det som er blitt gitt deg, selv om han ikke ser i drømme det du så. En stemme fra himmelen vil rope at Allahu ta‘âlâ har tilgitt den som gjorde denne gjerningen, og hele Muhammeds (’alaihis-salâm) ummat fra øst til vest.»

Jeg spurte: «O Rasûlullah! Vil også den personen få en slik lykke som jeg fikk, da jeg så Ditt ansikt og Jannah?» Han svarte: «Ja, alt dette vil bli gitt ham.»

Da jeg spurte: «O Rasûlullah! Er det riktig å lære denne bønnen til alle mu‘minene, menn og kvinner, og fortelle dem om lønnen for den?», sa Han: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som sendte meg som en sann Profet, at ingen andre enn de som Allahu ta‘âlâ har skapt som lykksalige, vil gjøre denne gjerningen.» Den som i drømme ser vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm i Hans virkelige skikkelse, har ganske visst sett Ham. For shaytan kan ikke ta vår Profets skikkelse. Men shaytan kan vise seg i en annen skikkelse. For den som ikke kjenner Rasûlullah, er det ikke lett å skjelne. Noen av de lærde sa: «Å se vår Profet i drømme i en annen skikkelse er likevel å se Ham. Men det er et tegn på mangel i religionen hos den som har drømmen. Alle som ser vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm i drømme i Hans virkelige skikkelse og dør som mu‘min, kommer til Jannah.»

Abû Hurayra har fortalt denne hadîth ash-sharîfen av vår Profet: «Den som i natten til fredag ber en namâz på to rak‘at og i hver rak‘at resiterer Sûrah al-Fâtiha og Âyat al-Kursî én gang og Sûrah al-Ikhlâs femten ganger, og etter namâzen sier ‘Allâhumma salli alâ Muhammadin nabiyyil ummîyi’ tusen ganger, vil se meg i drømme før neste fredag kommer. Alle denne personens tidligere og senere synder vil bli tilgitt. Jannah er for dem som ser meg.»

Å besøke den velsignede graven til vår Mester, Profeten

Vår Mester Fakhr al-kâinat sa: «Den som besøker meg etter min død, er som om han hadde besøkt meg mens jeg levde.» I en hadîth ash-sharîf som er gjengitt i boken «Mir’ât al-Medîna», sa vår Profet: «Min forbønn er blitt wâjib (påbudt) for den som besøker min grav.» Denne hadîth ash-sharîfen er fortalt av Ibn Khuzayma, Bazzâr, Dâra Qutnî og Tabarânî (rahimahumullah). I en annen, som Bazzâr har fortalt, er det erklært: «Min forbønn er blitt halâl for den som besøker min grav.» Hadîth ash-sharîfen som er gjengitt i Muslim ash-sharîf og i Abû Bakr ibn Makkârîs bok Mu‘jam, sier: «Hvis noen kommer for å besøke meg uten noen annen hensikt enn å besøke meg, har han fortjent at jeg går i forbønn for ham på qiyâmat-dagen.» Denne hadîth ash-sharîfen forkynner at Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) vil gå i forbønn for dem som drar til Medîna for å besøke Ham.

Vokt deg for mangel på ærbødighet, her er Allahs Elskedes sted,
hit er det guddommelige blikket rettet; dette er maqâm al-Mustafâ!
Nymånen på himmelen er en sørgende beundrer av Hans Salâm-port,
av nûren fra dens lampe stiger Tvillingene opp.
Det er her Janâb al-Haqqs elskede hviler,
høyere enn Janâb al-Kibriyâs Arsh er dens verdi.
Ved denne jordens glans forsvant intethetens mørke,
hele tilværelsen åpnet øynene fra blindhet med den som øyesalve.
Bare med ærbødighet som vilkår, Nâbî, skal du gå inn i dette nærværet,
det er her englene kommer på besøk; her er stedet profetene kysser!
Nâbî

En annen hadîth ash-sharîf, som Dâra Qutnî har fortalt, lyder: «Den som utfører hajj, men ikke besøker meg, har såret meg.» At Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ønsket at muslimene skulle besøke Ham, var for at Hans ummat også på denne måten skulle få thawâb. Det var av denne grunn at våre fiqh-lærde etter å ha utført sin hajj-plikt kom til Medîna og ba namâz i Masjid ash-sharîf. Deretter besøkte de og ble velsignet ved å se Rawda al-mutahhara, Minbar al-munîr og Qabr ash-sharîf (Rasûlullahs velsignede grav), som er høyere enn Arsh al-a‘lâ; stedene der Profeten satt, gikk og lente seg; stolpen Han lente seg mot når wahy (åpenbaringen) kom; og stedene der Ashâb al-kirâm og Tâbi‘în (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum ajma‘în) hadde gått – de som arbeidet da masjiden ble bygget og reparert, eller som ble æret med å gi av sine eiendeler og penger. De lærde og sulahâ (fromme menneskene) som kom etter dem, kom også til Medîna etter hajj og gjorde som våre fiqh-’ulamâ hadde gjort. Det er av denne grunn at hajjiene, i dag som i går, besøker Medîna al-munawwara.

«Hvis noen kommer for å besøke meg uten noen annen hensikt enn å besøke meg, har han fortjent at jeg går i forbønn for ham på qiyâmat-dagen.» Hadîth ash-sharîf

Abû Hanîfa (rahimah-Allahu ta‘âlâ), solen blant Islâms ’ulamâ, sa: «Å besøke Qabr as-sa‘âdat (vår Profets velsignede grav), en av de mest verdifulle mustahabbene (handlinger som Allahu ta‘âlâ liker), er en ibâdat (tilbedelse) av en grad som nesten er lik wâjib (en handling som er nesten like påbudt som fard, og som derfor ikke må utelates).» Den som besøker qabr ash-sharîf til vår Mester Rasûlullah, bør si salawât ash-sharîfa mange ganger. Det er erklært i en hadîth ash-sharîf at disse salawâtene og salâmene når frem til vår Profet. Måten å besøke vår elskede Profet på er som følger:

Når man ser byen Medîna al-munawwara på avstand, sier man salât og salâm. Deretter sier man: «Allâhumma hâzâ haramu Nabiyyika faj‘alhu vikâyatan lî min-an-nâr wa amânan min-al-’azâb wa sû-il-hisâb.» Om mulig tar man ghusl (rituelt helbad) før man går inn i byen eller masjiden. Man tar på seg en god duft. Man tar på seg nye, rene klær. For disse handlingene uttrykker ære og respekt. Man går inn i Medîna al-munawwara med ydmykhet, verdighet og ro. Etter å ha sagt «Bismillâhi wa alâ millat-i Rasûlillah» resiterer man den 80. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Isrâ. Straks etter sier man: «Allâhumma salli alâ Muhammadin wa alâ âl-i Muhammad. Wagfir lî zunûbî waftah lî abwâba rahmatika wa fadlika», og går inn i Masjid an-Nabawî. Deretter ber man to rak‘at tahiyyat al-masjid-namâz i nærheten av vår Mester Rasûlullahs minbar, slik at minbarens stolpe kommer ved høyre skulder. Vår elskede Profet ba namâz her. Dette er stedet mellom vår Mester, Profetens grav og Hans minbar. I en hadîth ash-sharîf er det erklært: «Mellom min grav og min minbar er en hage av Jannahs hager. Min minbar står på min hawz (dam).»11 Så kaster man seg ned i sajda av takknemlighet fordi Allahu ta‘âlâ har latt en få besøke Rasûlullahs velsignede grav.

Etter bønnen reiser man seg og kommer til Hujra as-sa‘âdat, vår Mester, Profetens qabr ash-sharîf. Med ansiktet vendt mot Rasûlullahs velsignede ansikt og ryggen mot qiblaen står man med ærbødighet omtrent to meter fra den velsignede graven. Man går ikke nærmere. Man skal være i khushû‘ (dyp og ydmyk ærefrykt) og hudû‘ (fullstendig hengivelse) og forholde seg med ærbødighet, som om Han var i live og man sto i Hans høye nærvær, slik Allahu ta‘âlâ har befalt i Qur’ân al-karîm. Man skal hele tiden bevare roen og verdigheten. Å ikke legge hendene på veggene til qabr ash-sharîf, men holde seg ærbødig på avstand, er mer i samsvar med respekten. Man skal stå der som om man sto i namâz. Man skal kalle frem for seg vår Mester Rasûlullahs velsignede og fine skikkelse, og tenke på at Rasûlullah kjenner en, hører ens ord, salâm og bønner, svarer og sier âmîn. For vår Mester Rasûlullah sa: «Når noen sier salât for meg ved graven min, hører jeg det.» Det er også erklært i en hadîth ash-sharîf at det ved vår Mester Rasûlullahs qabr ash-sharîf er satt en engel med den oppgaven å bringe Ham salâmene fra dem av Hans ummat som sender salâm. Så skal man si: «Assalâmu ’alaika yâ sayyidî yâ Rasûlullah! Assalâmu ’alaika yâ Nabiyyallah! Assalâmu ’alaika yâ Safiyyallah! Assalâmu ’alaika yâ Habîballah! Assalâmu ’alaika yâ Nabiyyarrahmati! Assalâmu ’alaika yâ Shafî-al-ummati! Assalâmu ’alaika yâ Sayyid-al-mursalîn! Assalâmu ’alaika yâ Khâtam-an-nabiyyîn!»

Måtte Allahu ta‘âlâ skjenke Deg den høyeste lønn og gjengjeld. Jeg vitner om at Du har fullført Din oppgave som Profet. Du har oppfylt Din plikt. Du har gitt Din ummat råd. Du førte jihâd på Allahu ta‘âlâs vei til døden kom til Deg. Måtte Allahu ta‘âlâ sende salât og salâm over Deg helt til qiyâmat-dagen. O Rasûlullah! Vi er kommet til Deg fra fjerne steder. Vi er kommet for å besøke Din qabr ash-sharîf, for å betale det vi skylder Deg, for å se på stedet det Du har utrettet, for å bli velsignet ved å besøke Deg og for å be Deg om å være vår forbeder hos Allahu ta‘âlâ. For våre feil har bøyd våre rygger. Våre synder tynger våre skuldre. O Rasûlullah! Du er både den som går i forbønn, og den hvis forbønn blir godtatt. Maqâm al-Mahmûd er blitt lovet Deg. Også Allahu ta‘âlâ erklærer i Koranen al-karîm (i den 64. âyat al-karîmaen i Sûrah an-Nisâ), i betydning: «Vi har sendt hver profet bare for at han, med Allahu ta‘âlâs befaling, skal bli adlydt (av det folket han ble sendt til). Hvis de, etter å ha gjort urett mot sine egne nafser (skadet seg selv), kommer til Deg og ber Allahu ta‘âlâ om tilgivelse, og Min Rasûl også ber om tilgivelse for dem, vil de ganske visst finne at Allahu ta‘âlâ tar imot anger og er barmhjertig.» Vi er kommet til Ditt høye nærvær. Men vi har gjort urett mot våre nafser. Vi ønsker at våre synder skal bli tilgitt. O Rasûlullah! Gå i forbønn for oss hos Allahu ta‘âlâ. O Rasûlullah! Be Allahu ta‘âlâ om at Han tar våre sjeler mens vi følger Din sunnat, at Han på qiyâmat-dagen lar oss være blant dem som kommer til mahshar-stedet sammen med Deg, og at Han lar oss komme til Din hawz og drikke av den. O Rasûlullah! Vi ber om Din forbønn.» Deretter resiterer man den 10. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Hashr, i betydning: «… O vår Rabb! Tilgi oss og våre brødre som har gått bort før oss med îmân! La det ikke være noe nag i våre hjerter mot dem som har îmân! O vår Rabb! Du er sannelig full av medfølelse og barmhjertighet!»

Deretter overbringer man hilsenene fra dem som har sendt sine hilsener, og sier: «Assalâmu ’alaika yâ Rasûlullah! Denne personen ønsker at Du skal være hans forbeder hos Allahu ta‘âlâ. Gå i forbønn for ham og for alle muslimer», og sier salawât så mange ganger man vil.

Deretter flytter man seg en halv meter til høyre, på linje med Hadrat Abû Bakrs velsignede hode, og hilser Hadrat Abû Bakr as-Siddîq med ordene: «Assalâmu ’alaika yâ khalîfata Rasûlillah! Assalâmu ’alaika yâ rafîkahu fil-gâr! Assalâmu ’alaika yâ amînahu alal-asrâr! Måtte Allahu ta‘âlâ skjenke deg, denne ummatens imâm, den høyeste lønn og gjengjeld. Du var Rasûlullahs khalîfa (kalif) på den vakreste måten og fulgte Hans opphøyde sunnat på best mulig måte. Du kjempet mot murtadene (de frafalne) og mot dem som hadde forlatt den rette veien. Du talte alltid sannheten. Til du døde, var du en hjelper for dem som var på den rette veien. Måtte Allahu ta‘âlâs salâm, barmhjertighet og velsignelse være over deg! O min Allah! Ta våre sjeler med Din barmhjertighet mens vi har kjærligheten til ham i våre hjerter. La ikke vårt besøk hos ham være forgjeves!»

«Mellom min grav og min minbar er en hage av Jannahs hager. Min minbar står på min hawz (dam).» Hadîth ash-sharîf

Deretter flytter man seg igjen en halv meter til høyre, på linje med Hadrat ’Umars grav, og hilser Hadrat ’Umar med ordene: «Assalâmu ’alaika yâ Amîr-al-mu’minîn! Assalâmu ’alaika yâ Muzhir-al-Islâm! Assalâmu ’alaika yâ Muksir-al-asnâm! Måtte Allahu ta‘âlâ skjenke deg den høyeste lønn og gjengjeld. Både i ditt liv og i din død hjalp du Islâm og muslimene. Du tok deg av de farløse. Du var god mot dine slektninger. For muslimene var du en veileder som de var tilfredse med, og som både selv var på den rette veien og ledet menneskene til den rette veien. Du ordnet deres saker. Du gjorde deres fattige rike og forbandt deres sår. Måtte Allahu ta‘âlâs salâm, barmhjertighet og velsignelse være over deg!»

Deretter vender man seg til Hadrat Abû Bakr og Hadrat ’Umar og sier: «Assalâmu ’alaikumâ yâ dajîay-Rasûlillah wa rafîqayhi wa wazîrayhi wa mushîrayhi wal muâwinayni lahû alal-qiyâmi fid-dîni wal-qâimayni ba‘dahû bi-masâlih-il-muslimîn! Måtte Allahu ta‘âlâ gi dere den vakreste lønn. Vi gjør dere til vår wasîla hos Rasûlullah, for at dere skal be Allahu ta‘âlâ om at Rasûlullah går i forbønn for oss, at Han godtar vår sa‘y, lar oss dø i Islâms religion og gjenoppvekker oss i Islâms religion, og på qiyâmat-dagen lar oss gjenoppstå blant dem som er nær Rasûlullah.»

Så ber man for seg selv, for sine foreldre, for dem som har bedt om ens bønner, og for alle muslimer. Deretter stiller man seg vendt mot vår Mester Rasûlullahs velsignede ansikt og sier: «O min Allah! Du sier (i betydning): ’Vi har sendt hver profet bare for at han, med Allahu ta‘âlâs befaling, skal bli adlydt (av det folket han ble sendt til). Hvis de, etter å ha gjort urett mot sine egne nafser (skadet seg selv), kommer til Deg og ber Allahu ta‘âlâ om tilgivelse, og Min Rasûl også ber om tilgivelse for dem, vil de ganske visst finne at Allahu ta‘âlâ tar imot anger og er barmhjertig.’12 O min Rabb! Idet vi følger Ditt opphøyde ord og adlyder Din befaling, ber vi om at Din elskede Profet må gå i forbønn for oss hos Deg.» Etter dette resiterer man den bønnen som man resiterte tidligere, nemlig den 10. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Hashr (i betydning):

«… O vår Rabb! Tilgi oss og våre brødre som har gått bort før oss med îmân! La det ikke være noe nag i våre hjerter mot dem som har îmân! O vår Rabb! Du er sannelig full av medfølelse og barmhjertighet!» Så resiterer man âyat al-karîmaene «Rabbanagfir lanâ wa li-âbâ-inâ wa li-ummahâtinâ wa li-ihwâninal-lazîna sabakûna bil-îmâni», «Rabbana âtinâ …» og «Subhâna rabbika …» og avslutter besøket ved Hujra as-sa‘âdat. Deretter kommer man til Rawda al-mutahhara, som ligger mellom Rasûlullahs grav og minbar. Det er et kvadratisk område. Her ber man namâz så mye man vil, og ber bønner. Man sier tasbîh og lovpriser og takker Allahu ta‘âlâ. Deretter kommer man til minbaren, og med den hensikt å få del i Rasûlullahs velsignelse legger man hånden på stedet der vår Mester, Profeten, la Sin velsignede hånd når Han holdt khutba. Her ber man en namâz på to rak‘at. Man ber Allahu ta‘âlâ om det man ønsker. Man søker tilflukt i Allahu ta‘âlâs barmhjertighet fra Hans vrede. Deretter kommer man til stolpen som er satt der Hannâna-stolpen tidligere sto. Hannâna er den stolpen som stønnet fordi vår Mester Rasûlullah hadde forlatt den da Han gikk over til minbaren for å holde khutba, og som falt til ro da Rasûlullah steg ned og omfavnet den. Så kommer man til den stolpen der Hadrat Abû Lubâba bandt seg fast og gjorde tawba (anger). Her ber man en namâz på to rak‘at og gjør tawba og istighfâr til Allahu ta‘âlâ. Man ber de bønnene man ønsker.

I den tiden man oppholder seg her, skal man bruke nettene til å resitere Koranen al-karîm, til å minnes Allahu ta‘âlâ, til å be i det skjulte og åpent ved minbaren og graven, og til å gjøre râbita (å binde sitt hjerte til hjertet til en av awliyâ). Det er mustahab (en handling som Allahu ta‘âlâ liker) å gå og besøke Baqî‘-gravplassen etter å ha besøkt vår Mester Rasûlullahs velsignede grav. Deretter besøker man de andre gravene, særlig graven til Hadrat Hamza, som er Sayyid-ush-shuhadâ (martyrenes mester). På Baqî‘ besøker man også gravene til Hadrat Abbâs, Hasan ibn Alî, Zayn al-Âbidîn, hans sønn Muhammed Bâqir og hans sønn Ja‘far as-Sâdiq, Amîr al-mu‘minîn Hadrat ’Uthmân, vår Mester Rasûlullahs sønn Ibrâhîm, vår Mester Rasûlullahs velsignede hustruer som ligger der, Hans tante Safiyya og mange flere av de store blant Sahâba og Tâbi‘în (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în). Man ber namâz i Fâtima-moskeen på Baqî‘. Det er mustahab å besøke martyrene fra Uhud på torsdager. Der sier man: «Salâmun ’alaikum bimâ sabartum. Fani‘ma uqbaddâr. Salâmun ’alaikum yâ ahla dâr-il-kavm-il-mu’minîn wa innâ inshâallahu an karîbin bikum lâhikûn.» Deretter resiterer man Âyat al-Kursî og Sûrah al-Ikhlâs. De som besøker Hujra as-sa‘âdat, må være svært årvåkne og ikke ha verdslige tanker i hjertet. De skal tenke på Muhammed ’alaihis-salâms velsignede nûr og Hans høye rang. Bønner som blir bedt med tanker om verdslige saker, om å treffe høytstående folk for å oppnå fordeler, eller om handel, tar Allahu ta‘âlâ ikke imot, og de oppnår ikke det de ønsker. Å besøke Hujra as-sa‘âdat er en ærefull ibâdat. Det er å frykte at de som ikke tror på dette, kan gå ut av Islâm. For de setter seg da opp mot Allahu ta‘âlâ, Hans Rasûl og alle muslimer. Selv om noen få av de mâlikitiske lærde har sagt at det er wâjib å besøke Rasûlullah, er det i enighet meddelt at det er mustahab.

«O vår Rabb! Tilgi oss og våre brødre som har gått bort før oss med îmân! La det ikke være noe nag i våre hjerter mot dem som har îmân! O vår Rabb! Du er sannelig full av medfølelse og barmhjertighet!» Hashr: 10

AS-SUBHU BADÂ
Assubhu badâ min tal‘atihî.
Vallaylu dacâ min vafratihî.
Fâka’r rusulâ fazlan ve ulâ.
Ahda’s subulâ li dalâlatihî.
Morgenen tok sin nûr fra Hans ansikt.
Natten tok sitt mørke fra Hans svarte hår.
Ved Sin dyd og opphøyethet er Han overlegen alle Rasûler.
De som fant veiledning, fant veien ved Hans veivisning.
Kanzul karamî mawlanni‘amî.
Hâdil umami li shariatihî.
Az kannasabî a‘lal-hasebî.
Kullu’l-arabî fî-hizmatihî.
Han er gavmildhetens skattkammer, Han som skjenket av denne skatten.
Han førte folkene til Sin religion og til veiledning.
Hans slekt er den reneste, Hans ære den høyeste.
Alle araberne står i Hans tjeneste.
Sa‘atish-shajarû natakal hajarû.
Shukkal kamarû bi isharatihî.
Jibrilû atâ laylete esrâ.
Var-Rabbu da‘â li-hadratihi.
Trærne løp, steinene talte i Hans nærvær,
ved Hans tegn ble månen kløvd i to.
Isrâ-natten kom Jabrâîl til Ham,
og Hans Rabb innbød Ham til Sitt nærvær.
Nâlesh-sharafâ wallâhu afâ.
Ammâ selafâ min ummatihî.
Fe Muhammadunâ huva Sayyidûna.
Fel izzulenâ bi ijabatihî.
Han nådde høye rang,
Allah tilga Hans ummat.
Vår Muhammed, Han er vår Mester,
æren er vår, fordi vi tok imot Ham.
Abdullah ibn Rawâha (radiy-Allahu ’anh)