TAWASSUL MED VÅR MESTER, PROFETEN

Man har til alle tider gjort tawassul1 med vår Mester, Profeten: før Han ble skapt, etter at Han ble skapt, under Hans liv i verden og etter Hans bortgang, i gravens liv (barzakh), og man vil gjøre tawassul med Ham på Arasât-sletten etter oppstandelsen på qiyâmat-dagen og i Jannah. Wasîla (mellommann, tilflukt) er alt som Allahu ta‘âlâ har gjort til en årsak til nærhet hos Ham og til at ens behov blir oppfylt. Det er tillatt å gjøre tawassul med Rasûl al-akram, det vil si å gjøre vår Mester Rasûlullah til wasîla hos Allahu ta‘âlâ og be om Hans hjelp og forbønn. Dette er noe som er blitt gjort av profetene (’alaihimus-salâm), Salaf as-sâlihîn (Ashâb al-kirâm og de tidlige lærde), ’ulamâ og andre muslimer. Ingen muslim har sett på det som noe galt. Til nå har det, bortsett fra dem med en forvrengt trosoppfatning, ikke vært noen som har avvist dette. Menneskenes far, Âdam ’alaihis-salâm, gjorde vår Mester, Profeten, til wasîla da Han ble sendt ned til jorden. Vår elskede Profet fortalte om denne hendelsen i en av Sine hadîth ash-sharîfer slik: «Da Âdam (’alaihis-salâm) på grunn av sin feil var blitt ført ut av Jannah, sa Han: ‘O min Rabb! Tilgi meg for Muhammeds skyld!’ Allahu ta‘âlâ sa: ‘O Âdam! Hvordan kjenner du Muhammed? Jeg har jo ennå ikke skapt Ham!’ Âdam (’alaihis-salâm) svarte: ‘O min Rabb! Da Du skapte meg og ga meg sjel, og jeg åpnet øynene og så, så jeg at det på kanten av Arsh sto skrevet Lâ ilâha illallâh Muhammadun Rasûlullâh. Han er den hvis navn Du elsker sammen med Ditt navn.’ Allahu ta‘âlâ sa: ‘Du har talt sant, O Âdam! Han er den Jeg elsker høyest av alle Mine skapninger. Fordi du ba om tilgivelse for Hans skyld, har Jeg tilgitt deg.’»2 Ifølge en annen beretning sa Han: «Han er en Profet som skal komme av din slekt. Hvis Jeg ikke hadde skapt Ham, ville Jeg ikke ha skapt deg og dine barn. Fordi du har gjort Ham til forbeder, har Jeg tilgitt deg.»3

Det finnes tusenvis av eksempler på dette. Noen av dem er nevnt nedenfor: En mann som var blind på begge øyne, ba vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) om å be for at øynene hans skulle kunne se. Rasûlullah sa: «Jeg vil be hvis du ønsker det, men det vil være bedre for deg om du er tålmodig og bærer det.» «Jeg har ingen kraft igjen til å være tålmodig. Jeg bønnfaller Deg om å be», svarte den blinde muslimen. Da sa vår Mester, Profeten, til ham: «Ta abdast og si denne bønnen!»:

«Allâhumma innî as’aluka wa atawajjahu ilaika bi-Nabiyyika Muhammadin Nabiy-yir-rahmati. Yâ Muhammed! Innî atawajjahu bika ilâ Rabbî fî hâjatî-hâzihî, li-taqdiya lî. Allâhumma shaffi‘hu fiyya.»

Imâm an-Nasâî, en hadîth-‘âlim (lærd), har fortalt at da mannen hadde bedt denne bønnen, tok Allahu ta‘âlâ imot bønnen hans, og han fikk synet. Om å gjøre tawassul med vår Mester Rasûlullah har Hadrat ‘Uthmân ibn Hanîf fortalt følgende hendelse: «Da ‘Uthmân ibn ‘Affân var Khalîfa (kalif), klaget en mann som var i stor nød, sin sorg for meg, fordi han skammet seg over å gå frem for Khalîfaen. Jeg sa til ham at han straks skulle ta abdast, gå til Masjid as-sa‘âdat, be den bønnen som hadde gitt den blinde muslimen synet tilbake, og legge frem det han ønsket. Etter å ha bedt bønnen gikk den stakkars mannen dit Khalîfaen var, og ble ført frem for ham. Khalîfaen lot ham sitte på sin sajjâda (bønneteppe), lyttet til hans nød og innfridde hans anmodning. Da den stakkars mannen så at saken hans med ett var ordnet, kom han glad til meg og sa: ‘Måtte Allahu ta‘âlâ være tilfreds med deg! Hvis du ikke hadde snakket med Khalîfaen, ville jeg ikke ha blitt fri fra denne nøden.’ Han trodde at jeg hadde snakket med Khalîfaen.»

«(O Âdam!) Han er en Profet som skal komme av din slekt. Hvis Jeg ikke hadde skapt Ham, ville Jeg ikke ha skapt deg og dine barn. Fordi du har gjort Ham til forbeder, har Jeg tilgitt deg.» Hadîth al-qudsî

Mens Hadrat ‘Umar var khalîfa, var det en gang hungersnød. Hadrat Bilâl ibn Hars, en sahâbî, gikk til Rasûlullahs grav og sa: «O Rasûlullah! Din ummat holder på å sulte i hjel. Jeg bønnfaller Deg om å være wasîla for at det skal regne.» Samme natt viste Rasûlullah seg for ham i drømme og sa: «Gå til Khalîfaen! Hils ham fra meg, og si at han skal gå ut og be om regn!» Da Hadrat ‘Umar gikk ut for å be om regn, begynte det å regne. Allahu ta‘âlâ tar imot bønner for deres skyld som Han elsker. Allahu ta‘âlâ har erklært at Han elsker Muhammed ‘alaihis-salâm høyt. Hvis noen derfor ber en bønn og sier «Allâhumma innî as’aluka bijâh-i Nabiyyikal-Mustafâ», blir bønnen hans ikke avvist. Men det er mot âdâb å gjøre Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) til wasîla for små, verdslige saker. Burhânaddîn Ibrâhîm Mâlikî sa: «En fattig mann som var svært sulten, gikk til Hujra as-sa‘âdat og sa: ‘O Rasûlullah! Jeg er sulten.’ Litt senere kom det noen som tok ham med hjem til seg og ga ham mat. Da den fattige mannen sa at bønnen hans var blitt hørt, sa verten: ‘Min bror! Du forlot din familie og reiste en lang og strevsom vei for å besøke Rasûlullah. Sømmer det seg å gå frem for Rasûlullah for en munnfull brød? I dette opphøyde nærværet skulle du ha bedt om Jannah og evige velsignelser! Allahu ta‘âlâ avviser ikke det man ber om her.’ De som blir æret med å besøke Rasûlullah, bør be om at Han må gå i forbønn for dem på qiyâmat-dagen.» En dag satt Imâm Abû Bakr al-Mukrî sammen med Imâm at-Tabarânî og Abû Shaikh i Masjid as-sa‘âdat. De hadde ikke spist noe på noen dager og var svært sultne. Til slutt holdt Imâm Abû Bakr det ikke ut lenger, sa: «Jeg er sulten, O Rasûlullah!» og trakk seg tilbake i et hjørne. En edel mann, en sayyid, kom med sine to tjenere og sa: «Mine brødre! Dere har bedt min bestefar Rasûlullah om hjelp mot sulten. Han har befalt meg å gi dere mat.» De spiste sammen det han hadde brakt. Han lot dem beholde det som ble til overs, og gikk. En av Islâms lærde, Abû Abdullah ibn Nu‘mân Marrâkûshî Tilimsânî (H. 683 / 1284 e.Kr.), skriver utførlig i sin verdifulle bok Misbâh-uz-zulâm om hundrevis av muslimer som oppnådde det de ønsket ved å gjøre vår Mester Rasûlullah til wasîla, og om bønnene deres. En av dem som oppnådde sitt ønske ved å gjøre Rasûlullah til wasîla, er Muhammed ibn Munkadir. Han forteller: «En mann hadde latt åtti gullmynter bli igjen hos min far og dratt ut i jihâd. Han hadde sagt: ‘Ta vare på dem for meg! Du kan også hjelpe de trengende med dem.’ Det ble hungersnød i Medîna. Min far delte ut alle gullmyntene til dem som led av sult. Eieren av gullmyntene kom tilbake og ba om dem. Min far sa: ‘Kom tilbake i morgen kveld.’ Han gikk til Hujra as-sa‘âdat og bønnfalt Rasûlullah helt til morgenen. Ved midnatt kom en mann og sa: ‘Rekk frem hånden!’ Han ga ham en pung med gull og forsvant. Da min far talte gullmyntene hjemme og så at det var åtti, ble han glad og ga dem straks tilbake til eieren.»

Hadrat Abû Abdullah Tilimsânî forteller i denne boken om en hendelse han selv opplevde, slik:

«I år 637 (1239 e.Kr.) dro vi fra Sadar-festningen sammen med en gruppe fremstående personer. Vi hadde med oss en mann som viste oss veien. Etter en stund tok vannet vårt slutt. Vi begynte å lete etter vann. I mellomtiden gikk jeg avsides for å forrette min nødtørft. I det samme ble jeg fryktelig søvnig. Jeg tenkte at de nok ville vekke meg når de dro videre, og la hodet ned på bakken.

Da jeg våknet, var jeg helt alene midt i ørkenen. Vennene mine hadde glemt meg og dratt. Jeg var helt alene og ble grepet av stor frykt. Jeg begynte å vandre hit og dit i ørkenen. Jeg visste ikke hvor jeg var, eller hvor jeg skulle gå. Overalt var det flat sand. Snart ble det mørkt. Det fantes ikke engang et spor etter karavanen jeg reiste med. Jeg var helt alene i nattens mørke. Frykten min ble enda sterkere. I uro begynte jeg å gå fortere. Etter en stund falt jeg om, tørst, trett og utmattet. Jeg hadde nå gitt opp håpet om livet og følte at døden nærmet seg. Jeg var i en ubeskrivelig smerte; lidelsen og pinen min hadde nådd sitt ytterste. Plutselig kom jeg på noe. I nattens mørke samlet jeg alle mine krefter og stønnet en siste gang, oppriktig og med ikhlâs: ‘O Rasûlullah! Hjelp! Jeg ber Deg om hjelp, med Allahu ta‘âlâs tillatelse!’ Straks jeg hadde sagt det, hørte jeg noen rope på meg. Da jeg så dit stemmen kom fra, så jeg i nattens mørke en person jeg aldri hadde sett før, kledd i skinnende hvite klær, som spredte lys omkring seg og kalte på meg. Han kom bort til meg og tok meg i hånden. I samme øyeblikk forsvant all trettheten og tørsten min. Det var som om jeg var blitt født på nytt. Hjertet mitt ble straks varmt for Ham. Vi gikk hånd i hånd en stund. Jeg følte at jeg opplevde et av de skjønneste øyeblikkene i mitt liv. Etter at vi hadde krysset en sanddyne, så jeg lysene fra karavanen jeg reiste med, og hørte stemmene til vennene mine. Vi nærmet oss dem. Dyret jeg red på, fulgte bakerst etter dem. Plutselig kom det og stanset foran meg. Da jeg så ridedyret mitt foran meg, utstøtte jeg gledesrop. Da jeg ropte, slapp personen som var med meg, hånden min. Så tok Han meg i hånden igjen og hjalp meg opp på dyret mitt. Deretter sa Han: ‘Vi avviser aldri den som ber oss om noe og søker vår hjelp’, vendte om og gikk. Da forsto jeg at Han var vår Mester Rasûlullah. Mens Han gikk bort, kunne man se at den nûr Han utstrålte, steg mot himmelen i nattens mørke. Da Han forsvant for øynene mine, kom jeg med ett til meg selv. Fortvilet sa jeg til meg selv: ‘Hvordan kunne jeg la være å kysse vår Mester Rasûlullahs hender og føtter?’ Men det var for sent; anledningen var forspilt.» Abul-Khair Aqta‘, som hadde gått sulten i fem dager i Medîna, kom til Hujra as-sa‘âdat og hilste Rasûlullah. Han sa at han var sulten, trakk seg til side og sovnet. I drømmen så han Rasûlullah komme, med Abû Bakr as-Siddîq på Sin høyre side, ’Umar al-Fârûq på Sin venstre side og Alî al-Murtadâ (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum ajma‘în) gående foran Seg.

Hadrat Alî kom og sa: «O Aba’l-Khair! Reis deg! Hvorfor ligger du? Rasûlullah kommer!» Han reiste seg straks. Rasûlullah kom og ga ham et stort brød. Senere sa Abul-Khair: «Jeg begynte å spise med en gang, for jeg var svært sulten. Da jeg hadde spist halvparten av brødet, våknet jeg. Den andre halvparten fant jeg i hånden.»

«Den som er blitt skadet av noe, skal ta en fullkommen abdast og be en namâz på to rak‘at! Så skal han si: ‘Yâ Rabbî! Jeg ber Deg. Jeg bønnfaller Deg ved å gjøre Din Profet Muhammed ‘alaihis-salâm, som er en barmhjertighet for verdenene, til wasîla. Yâ Muhammed! Jeg gjør Deg til wasîla hos min Rabb for at Han skal oppfylle mitt ønske. Yâ Rabbî! Gjør Ham til min forbeder!’» Hadîth ash-sharîf

Videre står det i Misbâh-uz-zulâm: Ahmad ibn Muhammed Sûfî sa: «Mens jeg var i Hijâz-ørkenen, hadde jeg ingenting igjen av det jeg eide. Jeg kom til Medîna. Ved Hujra as-sa‘âdat hilste jeg Rasûlullah med salâm. Deretter satte jeg meg til side og sovnet. Rasûlullah viste seg og sa: ‘Er du kommet, Ahmad? Åpne hendene dine!’ Han fylte hendene mine med gull. Jeg våknet. Hendene mine var fulle av gullmynter.» Imâm as-Samhûdî skrev også om en hendelse han selv hadde opplevd, i sin bok «Medînas historie»: «Jeg mistet husnøkkelen min. Jeg kunne ikke finne den. Jeg gikk til Hujra as-sa‘âdat og sa: ‘O Rasûlullah! Jeg har mistet nøkkelen min; jeg kan ikke komme meg hjem!’ I samme øyeblikk kom en gutt, viste frem nøkkelen han hadde i hånden, og sa: ‘Jeg har funnet denne nøkkelen. Er den kanskje din?’»

Mustafâ Ishkî Effendi fra Kilis skrev i sin historiebok Mawârid-i Majidiyya: «Jeg bodde i Mekka i tjue år. Etter å ha spart opp seksti gullmynter utvandret jeg med kone og barn til Medîna i H. 1247 (1831 e.Kr.). Pengene tok slutt under reisen. Vi bodde som gjester hos en bekjent. Jeg besøkte Hujra as-sa‘âdat og ba Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) om hjelp. Tre dager senere kom en herre til huset der vi bodde, og sa at han hadde leid et hus til oss. Han lot tingene mine bli fraktet dit. Han betalte husleien for et år. Noen måneder senere ble jeg syk og lå til sengs i en måned. Det var ikke noe igjen i huset å spise eller selge. Med min kones hjelp klatret jeg opp på taket. Jeg ville fortelle om min nød, vendt mot Rasûlullahs grav, og be om hjelp. Men da jeg løftet hendene for å be, skammet jeg meg over å be om noe verdslig. Jeg fikk ikke sagt noe. Jeg gikk ned til rommet mitt. Neste dag kom det noen og sa at den og den hadde sendt meg disse gullmyntene som gave. Jeg tok imot pungen. Selv om vi fikk det bedre, ble jeg ikke kvitt sykdommen. Med hjelp gikk jeg til Hujra as-sa‘âdat og ba Rasûlullah om helbredelse. Jeg gikk ut av masjiden og gikk hjem uten å be noen om hjelp. Da jeg kom inn i huset, var sykdommen helt borte. For å beskytte meg mot nazar (det onde øyet) gikk jeg i noen dager ute med stokk. Men snart var pengene brukt opp. Jeg lot kone og barn være igjen i mørket og gikk til Masjid an-Nabawî. Etter nattnamâzen fortalte jeg Rasûlullah om min nød. På veien hjem kom en person jeg ikke kjente, bort til meg og ga meg en pung. Jeg så at det var førtini gullmynter i den, hver verdt ni kurus. Jeg kjøpte stearinlys og andre nødvendige ting og gikk hjem.»

Det står skrevet i andre bind av oversettelsen av boken Shaqâyiq-i Nu‘mâniyya at den store islamske lærde Mawlânâ Shamsaddîn Muhammed ibn Hamza Fanârî (rahimah-Allahu ta‘âlâ), Det osmanske rikets første Shaikh al-Islâm og sin tids mujaddid, fikk grå stær og ble blind. En natt så han vår Mester Rasûlullah i drømme. Da Han befalte ham: «Forklar (lag en tafsîr av) Sûrah Tâhâ!», svarte han: «Jeg har ikke kraft til å forklare Koranen al-karîm i Ditt høye nærvær, og dessuten kan øynene mine ikke se.» Da tok vår Mester Rasûlullah, som er profetenes lege, et stykke bomull ut av Sin velsignede khirqa, fuktet det med Sitt velsignede spytt og la det på øynene hans. Mollâ Fanârî våknet og fant bomullsstykket på øynene. Da han tok det bort, begynte han å se. Han lovpriste og takket Allahu ta‘âlâ. Han tok vare på bomullstrådene og bestemte i sitt testamente at de skulle legges på øynene hans når han døde. Da han døde i Bursa i 834 (1431 e.Kr.), ble testamentet hans oppfylt.

Hadrat Imâm Mâlik talte med Abû Ja‘far Mansûr, den abbasidiske Khalîfaen, i Masjid an-Nabawî. Han sa: «O Mansûr! Dette er Masjid as-sa‘âdat! Senk stemmen! Allahu ta‘âlâ irettesatte en gruppe da Han i Sûrah al-Hujurât sa, i betydning: ‘Hev ikke stemmen deres over Rasûlullahs stemme!’4 Og i âyat al-karîmaen ‘De som senker stemmen i Rasûlullahs nærvær …’5 priste Han dem som taler lavt. Å vise Rasûlullah respekt etter Hans død er som å vise Ham respekt mens Han levde.» Mansûr bøyde hodet og sa: «O Abâ ’Abdullah! Skal jeg stå vendt mot qiblaen eller mot Qabr as-sa‘âdat?» Hadrat Imâm Mâlik sa: «Vend ikke ansiktet bort fra Rasûlullah! Denne opphøyde Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), som er forbederen på qiyâmat-dagen, vil på qiyâmat-dagen være wasîla for at du og din far Âdam ’alaihis-salâm blir frelst. Du bør vende deg mot Qabr as-sa‘âdat, holde deg fast ved Rasûlullahs velsignede sjel og be om forbønn. I den 64. âyat al-karîmaen i Sûrah an-Nisâ er det sagt, i betydning:

«De som har gjort urett mot sine egne nafser (skadet seg selv), og som kommer til Deg og ber Allahu ta‘âlâ om tilgivelse, og for hvem Min Rasûl også ber om tilgivelse, vil finne at Allahu ta‘âlâ tar imot anger og er barmhjertig.» Denne âyat al-karîmaen lover at tawbaen til dem som gjør Rasûlullah til wasîla, blir godtatt.» Da reiste Mansûr seg fra plassen sin, stilte seg foran Hujra as-sa‘âdat og sa: «O min Rabb! I denne âyat al-karîmaen har Du lovet å ta imot tawbaen til dem som gjør Din Rasûl til wasîla. Også jeg er kommet til Din opphøyde Profets høye nærvær og ber Deg om tilgivelse. Tilgi meg, slik Du tilga Dine tjenere som ba om tilgivelse mens Han levde! O min Rabb! Jeg bønnfaller Deg ved å gjøre Din opphøyde Profet, som er Nabî-ar-Rahma (Barmhjertighetens Profet), til wasîla. O Muhammed, den mest overlegne av profetene! Ved å gjøre tawassul med Deg har jeg bønnfalt min Rabb. O min Rabb! Gjør denne opphøyde Profeten til min forbeder!» Mens han ba, sto han med ryggen mot qiblaen og ansiktet mot vinduet Muwâjahat as-sa‘âdat. Minbar an-Nabawî var på hans venstre side. Det rådet Hadrat Imâm Mâlik ga Khalîfa Mansûr, viser at de som ber foran Hujra as-sa‘âdat, må være svært årvåkne. Det er sagt at det ikke er riktig at de som ikke kan vise den ærbødighet og respekt som passer for dette stedet, blir lenge i Medîna al-munawwara. En anatolsk landsbymann, som hadde bodd i Medîna al-munawwara i mange år, giftet seg der og hadde fått en bestemt tjeneste ved Hujra as-sa‘âdat, ble en dag syk av feber og fikk lyst på ayran (en kjølig drikk laget av yoghurt og vann). Han tenkte i sitt hjerte: «Hvis jeg hadde vært i landsbyen min, ville jeg fått laget ayran av yoghurt og drukket det.» Samme natt viste Rasûlullah seg i drømme for Shaikh-ul-Haram Effendi og befalte at den tjenesten denne mannen utførte, skulle gis til en annen. Da Shaikh-ul-Haram svarte: «O Rasûlullah! Den og den av Din ummat utfører den tjenesten», sa Profeten: «Si til den personen at han skal dra til landsbyen sin og drikke ayran!» Da befalingen ble meddelt ham neste dag, sa landsbymannen: «Som du befaler!» og dro hjem til sitt land.

«De som har gjort urett mot sine egne nafser, og som kommer til Deg og ber Allahu ta‘âlâ om tilgivelse, og for hvem Min Rasûl også ber om tilgivelse, vil finne at Allahu ta‘âlâ tar imot anger og er barmhjertig.» An-Nisâ: 64

Når en tanke som bare gikk gjennom hjertet, kan føre til et slikt tap, bør man forstå av dette hvor stor skade – Allah forby det – et upassende ord eller en handling som ikke er i samsvar med âdâb kan føre til, selv om det bare er på spøk.

Du er îmânen i hjertet til den mu‘min som elsker Deg,
han blir aldri bedrøvet, Du er legedommen for hans sorg,
han venter på Din forbønn, Du er hans hjertes befaling,
den som håper på hjelp, når sannelig frem, O Rasûlullah.