FRAFALLSBEVEGELSENE

I løpet av vår Mester, Profetens (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) tjuetre år med profetskap kom hele Den arabiske halvøy og mange mennesker fra andre steder i flokker og ble muslimer. De trodde på Allahu ta‘âlâ og fulgte i hvert ord og hver handling den Profeten Han hadde sendt. Da Rasûlullah gikk bort, fantes det på jorden mer enn hundre og tjuefire tusen (etter en annen beretning omkring hundre og femti tusen) sahâbîer. Etter Avskjedshajjen sto enkelte blant araberne frem og hevdet å være profeter. Den første av dem var Aswad al-Anasî fra stammen Banî Ans. Hans egentlige navn var Abhala ibn Ka‘b. Med ulike knep narret han mange av Jemens innbyggere. Også folket i Najrân fulgte ham. Han erobret San‘â og utvidet fitnaens krets. Selv om Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var syk, la Han stor vekt på den skaden som løgnere som Aswad al-Anasî voldte. At denne løgneren var blitt drept, ble gjort kjent for vår Mester, Profeten, gjennom wahy. Dagen etter ga Rasûlullah Sine Ashâb det gode budskapet: «I natt ble løgneren Aswad al-Anasî drept av en av våre brødre.»

Etter vår Mester, Profetens bortgang begynte frafallsbevegelser (irtidâd) i flokker, oppildnet av munâfiqer, jøder og kristne. Disse bevegelsene fikk et stort omfang. Etter Rasûlullahs bortgang valgte alle Ashâb al-kirâm ’alaihimur-ridwân enstemmig Hadrat Abû Bakr til Khalîfa. Noen av beduinarabene, som fremsto som muslimer, men ennå ikke hadde fått varme for Islâm, tok vår Mester, Profetens bortgang som en anledning og nektet å utføre noen av de påbudte (fard) ibâdatene, særlig å gi zakât. De drepte dem av Ashâb al-kirâm som kom til dem i tjeneste, og gjorde dem til martyrer. De forlot Islâms religion. De ble murtader (frafalne). Embetsmennene i Jemen og andre steder begynte å vende tilbake med dystre nyheter. Faren for frafall vokste plutselig. Redsel spredte seg overalt. Sammenlignet med antallet murtader var muslimene svært få. Abû Bakr as-Siddîq (radiy-Allahu ’anh) tok risikoen ved å kjempe mot murtadene. Om natten gjorde han et kraftig utfall mot fienden som forberedte et angrep på Medîna, og kjempet til morgenen. Han spredte dem alle. Han steg opp på sin kamel for å dra i kamp mot murtadene lenger borte.

Hadrat Âisha sa: «I de dagene da araberne falt fra, dro min far sitt sverd og steg opp på sin kamel. Da kom Hadrat Alî bort til ham, grep kamelens tøyler og sa: ‘O Rasûlullahs khalîfa! Hvor skal du? Jeg sier til deg det samme som Rasûlullah sa til deg på dagen for Uhud-ghazâen: Stikk sverdet i sliren! Ikke la din død brenne oss! Ved Allah, hvis noe skjer med deg, vil muslimene aldri finne orden igjen etter deg!’» Alle Ashâb al-kirâm sluttet seg til Hadrat Alî (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum ajma‘în). Deretter vendte Hadrat Khalîfa tilbake til Medîna al-munawwara. Han sendte tropper mot de frafalne. Først dro Khalîfaen mot de fire stammene nær Medîna og fikk dem til å underkaste seg. Deretter sendte han tropper mot elleve stammer. Av disse klarte ikke troppene under Ikrimas kommando å stå seg mot Musaylamahs førti tusen soldater i Yamâma.

«O Min elskede Profet! Si til dem: ‘Hvis dere elsker Allah og ønsker at Allah også skal elske dere, så følg meg! Allah elsker dem som følger meg.’» Âl-i ’Imrân: 31

Khalîfaen sendte Khâlid ibn Walîd til unnsetning. Khâlid knuste Talîha ibn Huwaylid, Sujah bint Hârith og Mâlik ibn Nuvayra og vendte tilbake til Medîna. Han vant også en stor seier i Yamâma. Han drepte tjue tusen murtader. Nesten to tusen muslimer ble martyrer. Amr ibn Âs brakte stammen Khuzâa til îmân. Alâ ibn Hadramî utkjempet harde slag i Bahrain og spredte murtadene. Huzayfa, Arfaja og Ikrima forente seg i Oman og Bahrain og slo murtadene. De drepte ti tusen murtader. Khalîfaen sendte Khâlid ibn Walîd mot Irak. Han tok hundre tusen gullmynter i jizya fra Hîra og slo den iranske hæren under Hurmuz’ kommando. Han knuste en hær på tretti tusen mann ved Basra. Av fiendehæren som kom til unnsetning, ble sytti tusen vantro drept. Deretter inntok han store byer gjennom ulike slag. Khalîfaen samlet en hær i Medîna og sendte Abû Ubayda mot Damaskus og Amr ibn Âs mot Palestina. Deretter sendte han Yazîd ibn Abû Sufyân til Damaskus som forsterkning. Så samlet han soldater og sendte dem under Hadrat Mu‘âwiyas kommando for å hjelpe hans bror Yazîd. Khâlid ibn Walîd ble sendt fra Irak til Damaskus. Khâlid lot en del av soldatene bli igjen hos Musannâ, og etter mange slag og seire kom han til Syria. De islamske soldatene forente seg og beseiret den store romerske hæren ved Ajnâdayn. Deretter seiret den islamske hæren på førtiseks tusen mann ved Yarmûk over Heraklius’ to hundre og førti tusen soldater etter lange og svært harde slag. Mer enn hundre tusen romerske soldater ble drept. Tre tusen muslimer ble martyrer. I dette slaget kjempet også muslimske kvinner. Øverstkommanderende Khâlid ibn Walîd og divisjonssjef Ikrima viste forbløffende heltemot. Alle disse seirene ble vunnet takket være Khalîfaens mot, genialitet, gode ledelse og velsignelse. Takket være Hadrat Abû Bakrs overlegne besluttsomhet, urokkelige vilje og treffsikre ordninger i hæren ble opprøret og frafallsbevegelsene, som etter Rasûlullahs død hadde spredt seg som en brann over hele Den arabiske halvøy, slått ned i løpet av så kort tid som ett år. Hadrat ’Umar gjorde en stor tjeneste da Usâmas hær ble sendt til Syria, og ved å forhindre opptøyene. Abdullah ibn Suhayl hindret mange mennesker i å falle fra med sine taler. Abû Dujâna gjorde også en stor tjeneste med å slå ned hendelsene. Nu‘mân ibn Muqarrin og Khâlid ibn Sa‘îd deltok i kampene mot murtadene og hadde stor fremgang. Slik ble frafallets fitna hindret i å vokse, en stor ulykke ble avverget, og en stor fitna-brann som tok sikte på å ryste Islâms enhet, ble slukket.

Men noen som hadde forsøkt å falle fra, og som forsto at de ikke kunne nå sine mål åpent, sluttet seg også til fitna-bevegelsene i senere tider. De forårsaket religiøse og politiske splittelser blant muslimene.

I Islâms historie begynte man etter disse hendelsene å bruke uttrykkene «irtijâ (reaksjon, å vende tilbake) og murtaji (reaksjonær)» om å forkaste religionen og falle fra den. Hadrat Abû Bakr ga et stort bidrag i kampen mot murtadene. Hadde det ikke vært for en så dyktig person, ville faren ha spredt seg over hele Arabia. Derfor sa Hadrat Âisha as-Siddîqa (radiy-Allahu ’anhâ), muslimenes mor: «Da Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gikk bort, falt araberne fra. Hykleriet svulmet opp. Det som rammet min far, ville ha knust fjellene om det hadde rammet dem!»1

Hadrat Abû Hurayra sa: «Hvis det ikke var for Abû Bakr, ville Ummat al-Muhammed (Muhammed ’alaihis-salâms ummat) ha gått til grunne etter Muhammed ’alaihis-salâms bortgang!»2 Han sa også: «Jeg sverger ved Allah, foruten hvem det ikke finnes noen gud: Hadde ikke Abû Bakr påtatt seg kalifatet, ville det ikke ha vært noen som tilba den opphøyde Allah!» og gjentok det tre ganger.

Abû Raja’ al-Utaridi sa: «Da jeg kom inn i Medîna, så jeg at folk samlet seg, og at en mann kysset en annen manns hode og sa: ‘Måtte jeg bli ofret for deg! Wallâhi, hadde det ikke vært for deg, ville vi sannelig ha gått til grunne!’ Jeg spurte: ‘Hvem er han som kysser, og han som blir kysset?’ De svarte: ‘‘Umar kysser Abû Bakrs hode fordi han førte krig mot de frafalne.’»3

Hadrat Âisha forteller også om disse dagene: Etter Rasûlullahs bortgang falt mange av de arabiske stammene fra. Muslimene ble rådville, som om de var blitt overrasket av regn en mørk natt. Ja, på den tiden gjorde til og med de fleste av mekkanerne seg klare til å forlate Islâm. Hadrat Suhayl ibn Amr stilte seg ved porten til Kâ‘ba og talte til mekkanerne. Med en virkningsfull tale fjernet han deres tvil og hindret dem i å falle fra. Han talte slik til mekkanerne: «O mekkanere! Dere var de siste som ble muslimer. Bli ikke de første som faller fra! Wallâhi, den opphøyde Allah vil sannelig fullføre denne saken, slik Rasûl ’alaihis-salâm har sagt! Jeg hørte Ham si, mens Han sto alene der jeg nå står: ‘Si Lâ ilâha illallâh sammen med meg, så araberne blir muslimer ved å ta dere til eksempel, og ikke-araberne betaler jizya til dere! Ved Allah, skattkamrene til Keiseren og Irans shah skal brukes på Allahs vei!’

Dere har sett at de som spottet, er blitt innkrevere av zakât og sadaqa. Wallâhi, resten vil også skje! Wallâhi, jeg vet godt at denne religionen vil bestå så lenge solen står opp og går ned. La ikke disse personene blant dere bedra dere! Også de vet det som jeg vet. Men misunnelsen mot Hâshims sønner har forseglet deres hjerter. O folk! Blant Quraysh er jeg den som eier flest transportmidler til lands og til vanns. Adlyd deres amîr og betal deres zakât til ham. Hvis Islâms sak ikke varer til enden, går jeg god for å betale deres zakât tilbake til dere!» Så gråt han. Da falt folket til ro.4

Da Hadrat Suhayl ibn Amr med sin kraftfulle tale hadde fått mekkanerne til å oppgi frafallet, kunne Mekkas guvernør Attab ibn Asid tre frem.

«Hvis det ikke var for Abû Bakr, ville Ummat al-Muhammed ha gått til grunne etter Muhammed ’alaihis-salâms bortgang!» Abû Hurayra (radiy-Allahu ’anh)

Forsiden, det vil si qibla-siden, av vår elskede Profets (’alaihis-salâtu was-salâm)
velsignede grav og de velsignede gravene til Hans Ashâb Hadrat Abû Bakr og Hadrat ’Umar,
muslimenes kjæreste (radiy-Allahu ’anhumâ).

Hadrat Suhayl ibn Amr var blitt tatt til fange i slaget ved Badr, der han hadde kjempet på polyteistenes side, og Hadrat ’Umar ville at han skulle drepes. Da sa vår Profet til Hadrat ’Umar om ham: «Hvorfor vil du drepe ham? La ham være; kanskje Allah vil bringe ham til en stilling som også du vil sette pris på. Det forventes (håpes) at han skal tale til folket!» Man forsto at det gode budskapet som ble gitt i denne hadîth ash-sharîfen, gjaldt denne talen Hadrat Suhayl holdt i en stilling som var til å glede seg over.5 Da Hadrat ’Umar hørte Hadrat Suhayls tale, kom han i hu det vår Profet hadde sagt om Hadrat Suhayl, og han kunne ikke la være å si, i vår Profets fravær: «Jeg vitner om at Du i sannhet er Rasûlullah!»6

Din kjærlighet er legedom for alle lidelser, O Rasûlullah,
Hos Deg blir alle behov oppfylt, O Rasûlullah.
Øyne som har sett Din nûr, ser verken på månen eller stjernene,
Fra Din nûr får nettene og dagene sitt lys, O Rasûlullah.
Av Din svette springer roser ut, av Dine ord honning og sukker,
Hos Deg finner syke hjerter legedom, O Rasûlullah.
Du er kongenes Habîb, Du er lege for smerte og sukk,
Din forbønn er glede for synderen, O Rasûlullah.
Månen, solen og de syv stjernene priser Deg alle som én,
Et annet ord enn Ditt er feil, O Rasûlullah.
Shaytan misunner Deg, den tåpen ble en bedrager,
Idrîs er opphøyet, for Han elsker Deg, O Rasûlullah.
Din tromme slås alltid, Din sunnat består i de fem tidene,
Hvem som enn kommer til Ditt hus, er innbudt, O Rasûlullah.
Tornebusker kledde seg i silke, ørkenene ble til velduft,
Smerten for Din skyld er troskap, O Rasûlullah.
Yûsuf fra Kanaan ble i hemmelighet solgt for lite,
Å se Deg er verdt tusen liv for meg, O Rasûlullah.
Din velsignede grav er på jorden, fylt og næret med nûr,
Men Din sjel er åpenbar i himlene, O Rasûlullah.
Din kappe er på Dâwûds kropp, Din gave ved Ibrâhîms bord,
Din lærdom i Mûsâs hånd er staven, O Rasûlullah.
Din plass er Kâ‘ba og Zamzam, alltid stående og fast,
Khidir gir alltid Din ummat å drikke, O Rasûlullah.
Shayyâd Hamza ber den Shahen om å bli befridd fra sorg,
Å prise Deg er en gave fra Allah, O Rasûlullah.
Shayyâd Hamza

«Jeg vitner om at Du i sannhet er Rasûlullah!» Hadrat ’Umar (radiy-Allahu ’anh)

Jannat al-Baqî – gravplassen i Medîna al-munawwara. Dette var gravplassen der tusenvis av Ashâb al-kirâm ble begravet.