VÅR MESTER, PROFETENS BORTGANG

Usâma ibn Zayd blir utnevnt til befalingsmann

Det var de siste dagene i måneden Safar. Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ønsket å innby bysantinerne (østromerne) i nord til Islâm på nytt før de ble en stor fare for muslimene, og, dersom de ikke tok imot, å føre krig mot dem og legge dem under Den islamske statens styre. Derfor befalte Han Sine heltemodige Ashâb å forberede seg til krig mot romerne. Ashâb al-kirâm spredte seg for å gjøre forberedelser. Vår Mester Rasûl al-akram kalte til Seg Hadrat Usâma ibn Zayd og sa: «O Usâma! Dra med Allahu ta‘âlâs navn og velsignelse til Damaskus, til Balqâ-grensen, til Darum i Palestina, til stedet der din far ble martyr. La hestene trampe ned disse landene. Jeg har utnevnt deg til øverstkommanderende for denne hæren. Fall plutselig over folket i Ubnâ og angrip dem som et lyn. Dra så raskt at ingen nyhet når frem dit du skal, før du kommer. Ta med deg veivisere, og la speidere og utkikksmenn gå foran deg. Om Allahu ta‘âlâ skjenker deg seier, så bli bare en kort tid blant dem.» Han befalte dem å slå leir i Jurf, bandt banneret med Sine velsignede hender og overrakte det.4

Han gikk opp på minbaren i masjiden og sa: «O mine Ashâb! Slik Usâmas far Zayd var verdig til å være befalingsmann og var den mest elskede hos meg, slik er også hans sønn Usâma verdig til å være befalingsmann etter ham. Usâma er blant de mest elskede menneskene hos meg.»

Blant dem som skulle dra i krigen under Hadrat Usâmas kommando, var også fremstående Ashâb som Hadrat Abû Bakr, Hadrat ’Umar, Hadrat Abû Ubayda ibn Jarrâh og Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs.

Men da Universets Sultan plutselig ble syk dagen etter, ble hærens avmarsj utsatt til etter at vår Mester, Profeten, hadde gått over til âkhirat. Vår elskede Profet hadde fått en sterk malaria (humma). Feberen steg stadig, og sykdommen ble verre.

En natt ved midnatt, da smertene hadde lettet, sto Han opp av sengen. Han kledde på Seg og gjorde Seg klar til å gå. Da vår mor Hadrat Âisha så dette, spurte hun: «Måtte min far og mor, ja mitt liv, bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Hvor skal Du?» Vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) svarte: «Jeg har fått befaling om å be om tilgivelse for dem som ligger begravet på Baqî-gravplassen. Dit går jeg.»

Han tok med Seg Abû Muwayhib og Abû Râfi‘ og gikk dit. På gravplassen ba Han lenge og bønnfalt Allahu ta‘âlâ om tilgivelse og nåde for dem. Da sahâbîene som var med Ham, så hvor inntrengende vår Mester, Profeten, bønnfalt, sa de: «Om bare også vi nå hadde ligget begravet her og blitt æret med å få del i denne bønnen fra Rasûlullah!» Da vendte vår elskede Profet seg mot Abû Muwayhib og sa: «O Abû Muwayhib! Jeg ble gitt fritt valg mellom verdens skatter og velsignelsene i âkhirat. Det ble sagt til meg: ’Om Du vil, kan Du bli værende i verden og deretter gå inn i Jannah, eller om Du vil, kan Liqâullah (møtet med Allahu ta‘âlâ) finne sted, og Du kan så gå inn i Jannah.’ Jeg valgte Liqâullah og deretter Jannah.»

«O mu‘minere! For Allahs skyld: Den som har en rett hos meg, skal reise seg og komme og ta den her, før qiyâmat.» Hadîth ash-sharîf

En annen dag dro Han av sted for å be om tilgivelse for martyrene som lå i Uhud. Han bønnfalt Allahu ta‘âlâ lenge og ba for dem. Deretter kom Han til masjiden og sa til Ashâb al-kirâm: «Jeg vil være den første av dere som når frem til Kawthar-dammen, og den som tar imot dere der. Der er vårt møtested … Jeg frykter ikke at dere skal vende tilbake til shirk (polyteisme) etter meg. Men jeg frykter at dere skal la dere rive med av verden, misunne hverandre for dens skyld og drepe hverandre, og at dere til slutt skal gå til grunne slik de som var før dere, gikk til grunne …» Deretter gikk Han til Sitt lykksalighetens hjem. Sykdommen Hans var blitt verre. Hans velsignede hustruer lot vår elskede Profet vite at de ønsket at Han skulle bli i vår mor Hadrat Âishas hus, og at de ga avkall på sine egne rettigheter til fordel for henne. Han ble glad for denne selvoppofrelsen fra Sine rene hustruer, ba for dem alle og begynte å tilbringe Sine resterende dager i vår mor Hadrat Âishas hus. Feberen til vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var steget kraftig. På grunn av den sterke feberen måtte Han vende Seg fra den ene siden til den andre i sengen. Mens Han var i denne tilstanden, kom Ashâb al-kirâm på besøk og ble dypt bedrøvet over de store lidelsene vår Mester gjennomgikk. Abû Sa‘îd al-Khudrî har fortalt: «Jeg var gått inn i Rasûlullahs velsignede nærvær. Over Ham lå et fløyelsteppe. Varmen fra feberen trengte ut gjennom teppet; vi kunne ikke røre teppet med hånden på grunn av heten. Da vår Mester Rasûlullah så vår forundring og vår sorg, sa Han:

‘De hardeste prøvelsene rammer profetene. Likevel gleder en profet seg mer over prøvelser enn dere gleder dere over de gaver dere får.’»

Umm Bishr bint Barâ har fortalt: «Jeg hadde gått for å besøke Rasûlullah. Hans velsignede kropp brant som ild. Jeg sa: ‘Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Jeg har aldri sett en så alvorlig sykdom! …’ Da sa Han: ‘O Umm Bishr! At feberen er så sterk, er for at min thawâb (lønn) skal bli rikelig. Denne sykdommen er virkningen av det forgiftede kjøttet jeg smakte i Khaybar. Smerten fra det kjøttet har jeg alltid kjent. Giften jeg spiste den dagen, holder nå på å rive over min abhar, det vil si min aorta.’»5

Vår elskede Profet sa til Hadrat Abdullah ibn Mas‘ûd: «Det finnes ingen muslim som blir rammet av sykdom, uten at Allahu ta‘âlâ lar hans feil og synder falle av slik bladene faller av et tre!»6 Sykdommen ble verre fra dag til dag. Ashâb al-kirâm var dypt bedrøvet over dette og fant ingen ro i sine hjem. De samlet seg i masjiden. For å spørre hvordan det sto til med vår Mester, Profeten, sendte de Hadrat Alî inn til Ham. Verdenenes Mester spurte med et tegn: «Hva sier mine Ashâb?» Hadrat Alî sa: «De er dypt bedrøvet og urolige ved tanken: ‘Tenk om Rasûlullah går bort fra oss! …’» Da reiste vår elskede Profet, hvis barmhjertighet mot Sine Ashâb var langt større, seg til tross for Sin tunge sykdom og kom til masjiden støttet på Hadrat Alî og Hadrat Fadl ibn Abbâs. Han gikk opp på minbaren, og etter å ha lovprist og takket Allahu ta‘âlâ sa Han til Ashâb al-kirâm:

«O mine Ashâb! Jeg har hørt at dere er bekymret for min død. Har noen profet blitt værende evig blant Sin ummat, slik at dere venter at jeg skal bli værende evig blant dere? Vit at jeg skal nå min Rabb. Mitt råd til dere er at dere viser de fremste blant Muhâjirene respekt. O Muhâjirer! Mitt råd til dere er dette: Gjør godt mot Ansâr! De gjorde godt mot dere. De ga dere ly i sine hjem. Selv om de hadde det trangt med å livnære seg, satte de dere foran seg selv. De delte sin eiendom med dere. Den som får herredømme over Ansâr, skal ta vare på dem og tilgi dem som gjør feil.» Deretter ga Han dem noen vakre og virkningsfulle råd og sa: «Allahu ta‘âlâ har latt en av Sine tjenere fritt velge mellom å bli værende i denne verden og å nå Sin Rabb. Denne tjeneren ønsket å nå Sin Rabb.» Med disse ordene antydet Han at Han snart skulle gå bort. Hadrat Abû Bakr as-Siddîq forsto hva disse ordene betydde, begynte å gråte og sa: «Måtte våre liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah!» Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Gråt ikke, O Abû Bakr», og befalte ham å holde ut og være tålmodig. Tårene rant fra Hans velsignede øyne. Han sa: «O mine Ashâb! Jeg er svært tilfreds med Abû Bakr, som med trofasthet og ikhlâs ofret sin eiendom på veien for Islâms religion. Hvis det var mulig å ta seg en venn på veien til den neste verden, ville jeg ha valgt ham.» Deretter befalte Han: «Lukk alle dørene som åpner seg mot masjiden, unntatt Abû Bakrs!»

Deretter steg Han ned fra minbaren, gikk tilbake til vår mor Hadrat Âisha og gikk inn i hennes rom. Ashâb al-kirâm begynte å gråte. Da kom vår Mester, Profeten, støttet på Hadrat Alî og Hadrat Fadl ibn Abbâs, til masjiden igjen, stilte Seg på minbarens nederste trinn og sa til Ashâb al-kirâm: «O Muhâjirer, O Ansâr! Når tiden for noe er kjent, er det ingen nytte i å skynde seg for å nå det. Allahu ta‘âlâ skynder seg ikke med noen av Sine tjenere. Hvis noen forsøker å endre Allahu ta‘âlâs qadhâ og qadar (skjebne) og sette seg over Hans Vilje, vil Han knuse ham med Sin Vrede og ødelegge ham.

Den som vil lure og bedra Allahu ta‘âlâ, bedrar seg selv, og hans anliggender går i oppløsning. Vit at jeg er medfølende og barmhjertig mot dere. Også dere skal komme til meg. Stedet der dere skal møte meg, er ved dammen Kawthar. Den som ønsker å komme inn i Jannah og møte meg der, skal ikke snakke unyttig. O muslimer! Vantro og synd fører til at velsignelsene forandres og at levebrødet minker. Hvis menneskene adlyder Allahu ta‘âlâs befalinger, vil deres statsledere, foresatte og guvernører vise dem barmhjertighet og medfølelse. Hvis de lever i synd og umoral, går over alle grenser og begår synder, vil de ikke få barmhjertige ledere. Slik mitt liv har vært til det gode for dere, er også min død til det gode og en barmhjertighet for dere. Hvis jeg urettmessig har slått noen eller sagt et stygt ord til noen, er jeg villig til at han tar sin rett ved å gjøre det samme mot meg; og hvis jeg urettmessig har tatt noe fra noen av dere, er jeg villig til at han krever det tilbake, og jeg er rede til å gjøre opp rettighetene. For straffen i denne verden er langt lettere enn straffen i âkhirat. Den er lettere å bære.» Slik Han tidligere hadde gitt uttrykk for Sin tilfredshet med Hadrat Abû Bakr, ga Han denne gang i Sin khutba uttrykk for Sin tilfredshet med Hadrat ’Umar og sa: «’Umar er med meg, og jeg er med ham. Etter meg er sannheten med ’Umar.»

«De hardeste prøvelsene rammer profetene. Likevel gleder en profet seg mer over prøvelser enn dere gleder dere over de gaver dere får.» Hadîth ash-sharîf

Etter khutbaen steg Han ned fra minbaren. Etter å ha utført namâzen gikk Han opp på minbaren igjen, ga uttrykk for Sin siste vilje og ga råd. Deretter sa Han: «Jeg overlater dere til Allahu ta‘âlâ», forlot Sine Ashâb og gikk til Sitt rom. En dag da Han hadde sterke smerter, kalte Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Hadrat Bilâl al-Habashî til Seg for å gjøre opp med Ashâb al-kirâm og ikke gå til âkhirat med andre menneskers rettigheter på Seg, og Han befalte ham: «Rop ut til folket! La dem samles i masjiden. Jeg vil gi dem min siste vilje! …»

Hadrat Bilâl samlet alle Ashâb i masjiden. Vår Mester, Profeten, kom til masjiden støttet på Hadrat Alî og Hadrat Fadl ibn Abbâs. Han satte Seg på minbaren, lovpriste Allahu ta‘âlâ og sa: «O mine Ashâb! Vit at tiden da jeg skal skilles fra dere, er kommet nær. Den som har en rett hos meg, la ham komme og kreve den. La den som er meg kjær, kreve sin rett av meg eller gjøre den halâl for meg (tilgi meg sin rett), slik at jeg kan nå min Rabb og Hans barmhjertighet fri for slike rettigheter.» Deretter steg Han ned fra minbaren og ledet middagsbønnen. Etter namâzen gikk Han opp på minbaren igjen og gjentok det Han hadde sagt før namâzen. Under Sin sykdom gikk vår elskede Profet alltid ut til Masjid ash-sharîf når adhânen ble ropt, og utførte namâz i jamâ‘at som imâm for Ashâb al-kirâm.7 Tre dager før vår elskede Profet gikk bort, ble Hans sykdom verre. Han kunne ikke gå til masjiden og lede namâzen. Den første namâzen Han ikke kunne utføre i jamâ‘at, var nattbønnen.

Som vanlig kom Hadrat Bilâl til døren på den tiden og sa: «As-salât, O Rasûlullah!» Vår elskede Profet hadde av svakhet ikke krefter til å gå til masjiden. Han sa: «Si til Abû Bakr at han skal være imâm og lede namâzen for mine Ashâb.» Da sa vår mor Hadrat Âisha til vår Profet: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Min far er bløthjertet og svært sorgfull. Hvis han står på Din plass og ikke ser Deg der, vil han ikke kunne resitere og lede namâzen for gråt. Vil Du befale ’Umar å være imâm?» Vår Mester, Profeten, sa igjen: «Si til Abû Bakr at han skal være imâm og lede namâzen for mine Ashâb.» Hadrat Bilâl fortalte Hadrat Abû Bakr hvordan det sto til. Da Hadrat Abû Bakr ikke så vår Mester Rasûlullah i mihrâben, ble han som truffet i hjertet; han holdt på å miste forstanden. Han gråt … og gråt! … Også Ashâb al-kirâm begynte å gråte. Da vår Mester Habîbullah spurte hva denne klagen fra masjiden var, svarte vår mor Hadrat Fâtima: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Dine Ashâb gråter fordi de ikke kan bære atskillelsen fra Deg!»8 Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), barmhjertighetens hav, ble dypt bedrøvet. For å trøste Sine Ashâb reiste Han Seg med stor møye, til tross for at sykdommen var så hard. Han kom til masjiden støttet på Hadrat Alî og Hadrat Abbâs. Etter namâzen sa Han: «O mine Ashâb! Dere er under Allahu ta‘âlâs beskyttelse, og jeg har betrodd dere til Allahu ta‘âlâ! Ha taqwâ (gudsfrykt). Frykt Allahu ta‘âlâ. Hold fast ved Allahu ta‘âlâs befalinger og adlyd dem. Nå forlater jeg denne verden.»

Det var tre dager før vår elskede Profet gikk bort. Jabrâîl ’alaihis-salâm kom for å besøke vår Mester Rasûlullah og sa: «O Rasûlullah! Allahu ta‘âlâ sender Deg Sin salâm. Selv om Han kjenner Din tilstand, spør Han hvordan Du har det og hvordan Du føler Deg.» Verdenenes Mester svarte: «Jeg er bedrøvet!» På søndag kom Jabrâîl ’alaihis-salâm igjen og spurte Ham hvordan Han hadde det. Vår Mester, Profeten, ga det samme svaret. Jabrâîl ’alaihis-salâm brakte Ham også det gode budskapet at Aswad al-Anasî, som hadde hevdet å være profet i Jemen, var blitt drept. Rasûl al-akram ga på Sin side det gode budskapet videre til Sine Ashâb. Noe av gullet som var kommet til Ham før sykdommen, hadde Han gitt til de fattige, og noe til Hadrat Âisha. På søndag ble Rasûlullahs sykdom verre. Hadrat Usâma, som Rasûlullah hadde utnevnt til hærfører, kom til Ham. Han sa ingenting til Usâma, men løftet Sine velsignede armer og strøk dem over ham. Man forsto at Han ba for ham. Den trettende og siste dagen av Hans sykdom … Den dagen var, i likhet med dagen da vår elskede Profet æret verden med Sin fødsel, en mandag og den 12. Rabî‘ al-awwal. Universets Mester kjente en letthet i Sin velsignede kropp. Akkurat da Ashâb al-kirâm skulle utføre morgenbønnen bak Hadrat Abû Bakr as-Siddîq, æret Verdenenes Mester Masjid ash-sharîf med Sitt nærvær. Han så Sin ummat tilbe i rekker. Han gledet Seg og smilte. Da Ashâb al-kirâm så Rasûlullah i masjiden, trodde de at Han var blitt frisk av Sin sykdom, og de gledet seg. Hadrat Abû Bakr as-Siddîq forsto at vår elskede Profet var kommet, og ville trekke seg tilbake. Men vår Mester ga ham tegn til å bli stående på sin plass. Han selv fulgte Hadrat Abû Bakr og utførte namâzen bak ham.9 Slik ledet Hadrat Abû Bakr etter Rasûlullahs befaling sytten namâzer som imâm for Ashâb al-kirâm. Etter namâzen æret Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Hadrat Âishas rom med Sitt nærvær og la Seg. Deretter sa Han: «Jeg vil gå til Allahu ta‘âlâs nærvær uten å etterlate meg noen verdslig eiendom. Del ut alt gullet du har igjen, til de fattige!» Så steg feberen. Etter en stund åpnet Han øynene igjen og spurte Hadrat Âisha om hun hadde delt ut gullet. Hun sa at hun skulle gjøre det. Han befalte igjen og igjen at det skulle deles ut straks. Da alt var delt ut på én gang og Han fikk vite det, sa Han: «Nå har jeg ro.» Etter å ha hvilt en stund i Sin seng kalte Han Hadrat Alî til Seg. Han la Sitt velsignede hode i hans fang. Hans velsignede panne var svett, og Hans velsignede ansiktsfarge hadde forandret seg. Da vår mor Hadrat Fâtima så sin velsignede far i en slik tilstand, maktet hun ikke å se på Ham og gikk bort til sine sønner Hadrat Hasan og Hadrat Husayn. Hun tok dem i hendene og begynte å gråte: «O min far! Hvem skal ta seg av Din datter? Hvem overlater Du Hasan og Husayn til? Å, min far! Måtte mitt liv bli ofret for Deg! Hvordan blir det med meg etter Deg? Hvem skal mine øyne se på etter Deg?» Da vår Mester Rasûlullah hørte disse hjerteskjærende ordene fra Sin datter, åpnet Han Sine velsignede øyne, kalte henne til Seg og ba: «O min Rabb! Gi henne tålmodighet.» Da Han så sa: «O Fâtima! O mine øynes lys! Din far ligger i dødskampen!», ble hennes klagende gråt enda sterkere. Da Hadrat Alî sa: «O Fâtima! Vær så snill og ti stille! Gjør ikke Rasûlullah enda mer bedrøvet!», sa vår elskede Profet: «Gjør henne ikke vondt, O Alî! La henne gråte over sin far! …» Så lukket Han Sine velsignede øyne, som om Han mistet bevisstheten. Deretter kom Hadrat Hasan til sin velsignede bestefar og sa gråtende: «O min velsignede bestefar! Hvem kan bære atskillelsen fra Deg? Hvem skal vi klage vår hjertesorg til? Hvem skal vise min mor, min far og min bror omsorg etter Deg? Hvor skal Dine hustruer og Dine Ashâb finne Din vakre moral? …» Da maktet vår Mester, Profetens velsignede hustruer ikke mer og begynte alle å gråte stille. Da Ashâb al-kirâm, som ventet bedrøvet utenfor, hørte at vår Mester, Profeten, var blitt mye sykere, ble deres hjerter revet i stykker. De begynte å gråte. De ba ved døren: «Vær så snill og åpne døren! La oss se Rasûl ’alaihis-salâms velsignede ansikt en gang til! …» Da Allahu ta‘âlâs habîb (elskede), som ble sendt som en barmhjertighet for verdenene, hørte disse bønnene fra Sine Ashâb, viste Han barmhjertighet og sa: «Åpne døren!» Da gikk de fremste blant Ashâb inn. Etter at vår elskede Profet hadde rådet dem til tålmodighet, sa Han: «O mine Ashâb! Dere er de mest opphøyde og de mest ærefulle av menneskene. Hvem som enn kommer etter dere, vil dere komme inn i Jannah før dem alle. Stå fast i å holde religionen oppe, og gjør Koranen al-’azîm til deres imâm (veileder).

«O mine Ashâb! Dere er under Allahu ta‘âlâs beskyttelse, og jeg har betrodd dere til Allahu ta‘âlâ! Ha taqwâ (gudsfrykt).» Hadîth ash-sharîf

Vær ikke uaktsomme når det gjelder religionens bud.» Deretter sa Han: «Yâ Rabbî! Har jeg formidlet?» og lukket Sine velsignede øyne. Hans velsignede ansikt svettet. Hadrat Alî ga Ashâb tegn til å gå ut. Etter at de hadde gått, kom vår mor Hadrat Âisha til Ham og ba om råd. Han sa til henne: «O Âisha! Vern deg selv ved å holde deg i et hjørne av ditt hjem!» Så begynte tårene å renne fra Hans velsignede øyne. Verdenenes Mester gråt … Hjertene til dem som var til stede, ble såret og revet i stykker. Vår mor Hadrat Umm Salama spurte: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Hvorfor gråter Du?» Han svarte: «Jeg gråter for at min ummat skal bli vist barmhjertighet.»

Solen steg mot senit. Tiden nærmet seg … Vår elskede Profets velsignede hode hvilte mot vår mor Hadrat Âishas bryst. Verdenenes Mester levde Sine siste øyeblikk, og disse ordene kom fra Hans velsignede munn: «For barmhjertighetens skyld! Behandle slavene som er under dere, godt! Kle dem og gi dem mat. Tal mildt til dem. Namâz – hold fast ved namâzen! Frykt Allahu ta‘âlâ når det gjelder deres hustruer og slaver! … O min Allah! Tilgi meg! Skjenk meg Din barmhjertighet! … La meg nå Rafîq al-a‘lâs rang! …» Tårene strømmet fra vår mor Hadrat Fâtimas øyne, og hennes klage skar i hjertene. Vår elskede Profet lot henne sitte ved Sin side og sa: «Min datter, vær tålmodig en liten stund, og gråt ikke. For (englene) Hamala al-Arsh gråter over din gråt.» Han tørket vår mor Hadrat Fâtimas tårer. Han trøstet henne, ba Allahu ta‘âlâ om tålmodighet for henne og sa til henne: «O min datter, min sjel skal tas. Si: ‘Innâ lillâhi wa innâ ilaihi râji‘ûn.’ O Fâtima! For hver ulykke som rammer, blir det gitt en lønn.» Han lukket Sine velsignede øyne en stund og sa så: «Fra nå av blir det ingen sorg og bekymring for din far. For han blir befridd fra den forgjengelige verden og lidelsenes sted.» Så sa Han til Hadrat Alî: «O Alî! En viss jøde har så og så mye eiendom til gode hos meg. Jeg tok det for å utruste soldater. Glem ikke å betale det. Du skal sannelig betale min gjeld, og du skal være den første av dem som møter meg ved Kawthar-dammen. Etter meg vil du lide mye. Vær tålmodig. Når menneskene ønsker seg denne verden, så velg du âkhirat.»

Hadrat Usâma kom igjen. Vår Mester Rasûlullah sa: «Måtte Allahu ta‘âlâ være din hjelper! Gå nå i kamp!» Usâma gikk ut til sin hær og ga straks ordre om å bryte opp.10

Verdenenes Mester trakk Sine siste åndedrag … Tiden var kommet svært nær … Allahu ta‘âlâ åpenbarte til Azrâîl ’alaihis-salâm: «Gå til Min Habîb i din vakreste skikkelse! Hvis Han gir tillatelse, så ta Hans sjel svært mildt og lett. Gir Han ikke tillatelse, så vend tilbake!» Azrâîl ’alaihis-salâm kom i den vakreste skikkelse, i menneskeskikkelse, til døren til vår elskede Profets lykksalighetens hjem og sa: «Assalâmu ’alaikum, O Du som eier profetskapets hus! Gir Du meg tillatelse til å komme inn? Måtte Allahu ta‘âlâ vise Deg barmhjertighet!»

Vår mor Hadrat Âisha, som satt ved siden av vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), sa til Hadrat Fâtima: «Svar du den som står ved døren.» Hadrat Fâtima gikk da til døren og sa med svært bedrøvet stemme: «O Allahu ta‘âlâs tjener! Rasûlullah er nå opptatt med Sin egen tilstand.» Azrâîl ’alaihis-salâm ba om tillatelse en gang til. Det samme svaret ble gitt. Da han for tredje gang gjentok sin hilsen og sa med høy røst at han måtte komme inn, ble vår Mester, Profeten, oppmerksom på ham og sa: «O Fâtima! Hvem er ved døren?»

Hadrat Fâtima svarte: «O Rasûlullah! Det er noen ved døren som ber om tillatelse til å komme inn. Jeg har svart ham noen ganger. Men da han ropte for tredje gang, gikk det en skjelving gjennom meg.» Da sa vår Mester Rasûlullah: «O Fâtima! Vet du hvem det er som står ved døren? Det er han som ødelegger gledene, splitter forsamlingene, gjør kvinner til enker og barn til farløse, legger hjemmene øde og fyller gravene; det er dødsengelen Azrâîl. O Azrâîl, kom inn!» I det øyeblikket ble vår mor Hadrat Fâtima grepet av en ubeskrivelig smerte, og disse ordene kom fra hennes velsignede munn: «Å, Medîna, du er lagt øde!» Vår Profet tok Hadrat Fâtimas hånd og la den på Sitt velsignede bryst. Han lukket Sine velsignede øyne. De som var til stede, trodde at Hans velsignede sjel var tatt. Vår mor Hadrat Fâtima holdt det ikke ut; hun bøyde seg mot Hans velsignede øre og ropte med hjerteskjærende stemme: «O min kjære far! …» Da hun ikke fikk noe svar, sa hun: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Vær så snill, åpne Dine velsignede øyne og si noe til meg …» Da åpnet Verdenenes Mester Sine velsignede øyne, tørket Sin datters tårer og hvisket i hennes øre at Han skulle dø. Da begynte Hadrat Fâtima å gråte. Så sa vår Profet til henne: «Av min Ahl al-Bayt er du den første som skal komme til meg.» Hun gledet seg over dette gode budskapet og fant trøst.

«O min Allah! Tilgi meg! Skjenk meg Din barmhjertighet! … La meg nå Rafîq al-a‘lâs rang! …» Hadîth ash-sharîf

Vår mor Hadrat Fâtima spurte: «O min kjære far! I dag er atskillelsens dag! Når skal jeg møte Deg igjen?» Vår Mester Rasûlullah sa: «O min datter! Du finner meg ved kanten av dammen på qiyâmat-dagen. Jeg skal gi vann til dem av min ummat som kommer til dammen.» Da Hadrat Fâtima spurte: «Hvis jeg ikke finner Deg der, hva skal jeg da gjøre?», sa vår Mester, Profeten: «Du finner meg ved Mîzân (I âkhirat skal det være en Mîzân, en vekt, som gjerninger og handlinger skal veies på. Den ligner ikke verdslige vekter.). Der skal jeg gå i forbønn for min ummat.»

Da vår mor Hadrat Fâtima spurte: «Hvis jeg ikke finner Deg der heller, O Rasûlullah?», sa vår Mester, Profeten: «Da finner du meg ved Sirât-broen. Der skal jeg be til min Rabb og si: ‘O min Rabb! Bevar min ummat fra Ilden.’»

Deretter spurte Hadrat Alî med bedrøvet stemme: «O Rasûlullah! Når Du har overgitt Din sjel, hvem skal da vaske Deg, hva skal vi svøpe Deg i, hvem skal lede Din namâz, og hvem skal legge Deg i graven?» Vår Mester, Profeten, sa:

«O Alî, vask du min kropp, og la Fadl ibn Abbâs helle vannet. Jabrâîl blir den tredje av dere. Når min ghasl (vask) er fullført, skal dere svøpe meg. Jabrâîl vil bringe en vakker duft fra Jannah. Bær meg så til masjiden og gå ut. For først Jabrâîl, så Mikâîl og Isrâfîl, og deretter alle englene, gruppe etter gruppe, skal utføre min namâz. Deretter skal dere alle gå inn og stille dere i rekker. La ingen stå foran meg.»11 Deretter spurte Han Azrâîl ’alaihis-salâm, som ventet: «O Azrâîl! Er du kommet for å besøke meg, eller for å ta min sjel?» Azrâîl ’alaihis-salâm svarte: «Jeg er kommet både som gjest og i tjeneste. Allahu ta‘âlâ befalte meg å tre inn til Deg med tillatelse. Din sjel kan jeg bare ta med Din tillatelse. O Rasûlullah! Hvis Du gir meg tillatelse, adlyder jeg og tar Din sjel. Hvis ikke, vender jeg tilbake til min Rabb.» Vår Mester, Profeten, spurte: «O Azrâîl! Hvor forlot du Jabrâîl?» Azrâîl ’alaihis-salâm svarte: «Jeg forlot Jabrâîl i denne verdens himmel. Englene kondolerer ham fordi Du skal gå bort.» Mens de talte slik, kom Jabrâîl ’alaihis-salâm. Vår Mester Rasûlullah sa: «O min bror Jabrâîl! Nå er tiden kommet til å dra bort fra denne verden. Hva venter meg hos Allahu ta‘âlâ? Gi meg det gledelige budskapet om det, så jeg med ro i hjertet kan overgi denne betroelsen til dens Eier.» Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «O Allahu ta‘âlâs elskede! Jeg har latt himmelens port stå åpen. Englene står i rekker og venter med kjærlighet på Din sjel.» Vår elskede Profet sa: «Lovprisning tilkommer Allahu ta‘âlâ. Gi meg gledelige budskap! Hva venter meg hos Allahu ta‘âlâ?» Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «O Rasûlullah! Til ære for Din ankomst er Jannahs porter åpnet, Jannahs elver flyter, Jannahs trær bøyer seg ned, og Jannahs hurier har smykket seg.»

Vår Mester, Profeten, sa igjen: «Lovprisning tilkommer Allahu ta‘âlâ. Gi meg andre gledelige budskap, O Jabrâîl!» Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «O Rasûlullah! Du er den første som går i forbønn på qiyâmat-dagen, og den første hvis forbønn blir godtatt.» Da vår Mester, Profeten, igjen sa: «Lovprisning tilkommer Allahu ta‘âlâ. Gi meg andre gledelige budskap, O Jabrâîl!», sa Jabrâîl ’alaihis-salâm: «O Rasûlullah! Hva er det Du spør om?» Da sa vår Mester, Profeten: «All min bekymring, sorg og kummer gjelder min ummat, som jeg etterlater meg.» Hadrat Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «O Allahu ta‘âlâs elskede! Allahu ta‘âlâ vil tilgi Din ummat på qiyâmat-dagen inntil Du er tilfreds. Han vil la Deg komme inn i Jannah før alle andre profeter, og Din ummat før alle andre ummater.» Vår elskede Profet sa til Jabrâîl ’alaihis-salâm: «Jeg har tre ønsker hos Allahu ta‘âlâ: Det ene er at Han gjør meg til forbeder for de syndige i min ummat. Det andre er at Han ikke straffer dem for de syndene de har begått i verden. Det tredje er at min ummats gjerninger blir lagt frem for meg hver torsdag og mandag (Er deres gjerninger gode, ber jeg om at Allahu ta‘âlâ godtar dem. Er det onde gjerninger, går jeg i forbønn og ber om at de blir slettet fra gjerningenes bok).» Jabrâîl ’alaihis-salâm fortalte Ham at Allahu ta‘âlâ hadde godtatt alle Hans tre ønsker. Da ble vår elskede Profet lettet.

Allahu ta‘âlâ åpenbarte: «O Min Habîb! Hvem la det inn i Ditt velsignede hjerte å elske Din ummat og vise den så mye barmhjertighet?» Vår Mester, Profeten, svarte: «Min Rabb ta‘âlâ, som skapte og oppdro meg.» Da sa Janâb al-Haqq: «Min medfølelse og Min barmhjertighet med Din ummat er tusen ganger større enn Din. Overlat dem til Meg.» Vår elskede Profet sa: «Nå har jeg ro. O Azrâîl! Utfør den plikten du er befalt!» For å utføre sin plikt nærmet Azrâîl ’alaihis-salâm seg Verdenenes Mester, for hvis skyld han selv var skapt. Vår elskede Profet dyppet Sine velsignede hender i vannkaret ved siden av Seg og strøk de våte hendene over Sitt velsignede ansikt. Han sa: «Lâ ilâha illallâh! O min Allah! Rafîq al-a‘lâ! …» Azrâîl ’alaihis-salâm begynte å ta Verdenenes Mesters sjel. Vår Mester Rasûlullahs ansiktsfarge ble stundom rød og stundom gul. Da Han sa til Azrâîl ’alaihis-salâm: «Tar du også min ummats sjeler med en slik voldsomhet og kraft?», svarte Azrâîl ’alaihis-salâm: «O Rasûlullah! Aldri før har jeg tatt noens sjel så lett.» Vår elskede Profet, som ikke glemte Sin ummat selv i Sine siste øyeblikk, sa: «O Azrâîl! Bruk den hardheten du ville vise min ummat, på meg! For de er svake og kan ikke tåle det …» Så sa Han: «Lâ ilâha illallâh! Rafîq al-a‘lâ!» Hans velsignede sjel ble tatt og nådde a‘lâ al-illiyyîn …

Gå i forbønn, O Rasûlullah!
Dahiylaq, O Rasûlullah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Rasûlullah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Habîballah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Sayyidal awwalîna wal-âkhirîn!

Jabrâîl ’alaihis-salâm tok farvel med vår Mester, Profeten, og sa: «Assalâmu ’alaikum, O Allahu ta‘âlâs Rasûl! Du var mitt mål og mitt ønske. Nå kommer jeg aldri mer ned til jorden! …»

Da vår Mester Rasûl al-akrams velsignede sjel steg opp til den høyere verden, begynte vår mor Hadrat Fâtima og vår Profets azwâj at-tâhirât (velsignede hustruer) (radiy-Allahu ’anhunna) å gråte stille.12 I det øyeblikket lød en stemme fra en usynlig kilde:

«O Fâtima! Vet du hvem det er som står ved døren? Det er han som ødelegger gledene, splitter forsamlingene, gjør kvinner til enker og barn til farløse, legger hjemmene øde og fyller gravene; det er dødsengelen Azrâîl.» Hadîth ash-sharîf

«Assalâmu ’alaikum, O Ahl al-Bayt! Wa rahmatullâhi wa barakâtuh», og den resiterte den 185. âyat al-karîmaen i Sûrah Âl-i ’Imrân, i betydning: «Vit at enhver levende sjel skal smake døden. Og på qiyâmat-dagen skal dere få deres lønn fullt ut.» Deretter kondolerte den dem med disse ordene: «Sett deres lit til Allahu ta‘âlâs gaver og godhet. Hold dere fast ved Ham og håp på Ham. Klag ikke høylytt! Den som virkelig er rammet av ulykke, er den som går glipp av thawâb!»

Alle som var til stede, hørte disse ordene og besvarte hilsenen. Det var Khidir ’alaihis-salâm som hadde sagt disse ordene.13 Da dødens tegn viste seg hos Rasûl al-akram, sendte Hadrat Umm Ayman bud til sin sønn Usâma. Da Usâma, Hadrat ’Umar og Abû Ubayda fikk denne smertelige nyheten, forlot de hæren og kom tilbake til Masjid an-Nabawî. Da Âisha as-Siddîqa og de andre kvinnene begynte å gråte, ble Ashâb al-kirâm i Masjid ash-sharîf forvirret og lamslått. Hadrat Alî ble stående ubevegelig, som om han var død. Hadrat ’Uthmân ble målløs. Hadrat Abû Bakr var hjemme i det øyeblikket. Han kom løpende og gikk inn i Hujra as-sa‘âdat. Han avdekket Fakhr al-âlams ansikt og så at Han var gått bort. Hans velsignede ansikt og hele Hans kropp var fin og ren og lyste som nûr. Han kysset Ham og sa: «O Rasûlullah! Hvor vakker Du er i døden, slik Du var i livet!» Han gråt mye. Han dekket til Hans velsignede ansikt igjen. Han trøstet dem som var i huset. Han gikk til Masjid ash-sharîf, steg opp på minbaren og holdt en khutba for Ashâb al-kirâm. Han lovpriste Allahu ta‘âlâ, og etter å ha resitert salât over vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa han: «Den som har trodd (îmân) på Muhammed ’alaihis-salâm, skal vite at Muhammed ’alaihis-salâm er gått bort. Den som tilber Allahu ta‘âlâ, skal vite at Allahu ta‘âlâ er Hayy (evig levende) og Baqî (Han dør ikke, Han er evig)», og deretter resiterte han den 144. âyat al-karîmaen i Sûrah Âl-i ’Imrân, i betydning: «Muhammed (’alaihis-salâm) er en rasûl. Før Ham har det også kommet rasûler. Også Han skal dø. Vil dere vende om fra deres religion hvis Han dør eller blir drept? Den som forlater sin religion, skader ikke Allahu ta‘âlâ; han skader seg selv. Allahu ta‘âlâ gir lønn til dem som står fast i sin religion.» Han ga Ashâb al-kirâm råd og brakte orden i sakene.14 Slik ble de alle overbevist om at Rasûlullah var gått bort. Sorgen trengte inn i Ashâb al-kirâms hjerter som en forgiftet dolk. Øynene gråt, tårene strømmet, og lengselens ild brant i alles hjerter. Det første Ashâb al-kirâm ’alaihimur-ridwân gjorde, var å velge Hadrat Abû Bakr til Khalîfa (kalif) for å lede alle saker. De ga ham sin bî‘at, fulgte ham og begynte å ordne sakene etter hans befaling.15 Vår Mester Rasûl al-akram gikk bort i det 11. året etter Hijra (632 e.Kr.), den 12. i måneden Rabî‘ al-awwal, mandag før middag. Da var Han 63 år gammel etter månekalenderen (og 61 år gammel etter solkalenderen).16

Hadrat Alî, Hadrat Abbâs, Hadrat Fadl ibn Abbâs, Hadrat Qusam ibn Abbâs, Hadrat Usâma ibn Zayd og Hadrat Salih vasket vår Mester, Profeten.17

«Sett deres lit til Allahu ta‘âlâs gaver og godhet. Hold dere fast ved Ham og håp på Ham. Klag ikke høylytt! Den som virkelig er rammet av ulykke, er den som går glipp av thawâb!» Khidir ’alaihis-salâm

Avsnittet som kalles «Rawda al-Mutahhara / Jannahs hage» i vår Mester,
Profetens (’alaihis-salâtu was-salâm) Masjid ash-sharîf.
Mihrâben der vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ledet
namâzen som imâm, kan ses.
Selv om den ikke kan ses på dette bildet, ligger Hans velsignede
grav (Hujra as-sa‘âda) til venstre.

Minbaren der vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) holdt fredagens khutba. Minbar ash-sharîf hadde den gang tre trinn og var én meter høy. Den brant helt opp i brannen i 654 (1256 e.Kr.). I forskjellige år ble det laget forskjellige minbarer. Den nåværende marmorminbaren, som har tolv trinn og er syv meter høy, ble sendt fra Istanbul av Sultan Murâd Khân III i 998 (1590 e.Kr.).

Under vaskingen spredte det seg en slik moskusduft fra vår Profets velsignede kropp at ingen til da hadde kjent en slik duft. Deretter ble Han, med Sin velsignede skjorte fortsatt på, vasket tre ganger og svøpt i tre lag nytt, hvitt likklede. Han ble båret på en båre til masjiden. Slik vår elskede Profet tidligere hadde befalt, gikk alle ut av masjiden. Englene kom gruppe for gruppe og utførte Hans namâz. Da englenes namâz var fullført, sa en stemme fra en usynlig kilde: «Gå inn! Utfør deres Profets namâz!» Da gikk Ashâb al-kirâm inn i masjiden. De kom gruppe for gruppe og utførte vår Profets namâz uten imâm. De ble ikke ferdige før onsdag kveld. Når det gjaldt gravingen av vår elskede Profets velsignede grav, fulgte Ashâb al-kirâm denne hadîth ash-sharîfen, som Hadrat Abû Bakr minnet dem om: «Profetene begraves der de overgir sin sjel.» Vår Profet ble begravet mot midnatt natten mellom tirsdag og onsdag (onsdagsnatten) i graven, som Hadrat Abû Talha al-Ansârî hadde gravd som en nisjegrav (lahd). Hadrat Abbâs’ sønn Qusam var den som sist fullførte tjenesten i graven og kom sist opp av den. Han sa: «Jeg er den siste som så Rasûlullahs velsignede ansikt. Hans velsignede lepper beveget seg. Jeg bøyde meg over Ham og lyttet. Han ba: ‘O min Rabb! Min ummat! … O min Rabb! Min ummat! …’»18 Den dagen vår elskede Profet gikk bort, ba Hadrat Abdullah ibn Zayd: «O min Rabb! Jeg ønsket disse øynene for å se på Din Habîbs velsignede, lysende ansikt. Hva skal jeg med dem nå når Han ikke lenger kan ses? O min Rabb, ta mine øyne!» – og han mistet synet …

Ved vår Mester Rasûlullahs bortgang fremførte Hans ærverdige tante Safiyya bint Abdulmuttalib denne sørgeklagen:

O Rasûlullah! Du var vårt håp,
Du var den som alltid gjorde oss godt.
Du var aldri blant dem som gjør urett,
Du var blant de medfølende og de som viser vei.
Og et hav av kunnskap som ikke kan beskrives.
Klagen fra dem som gråter i dag, gjelder Deg.
Måtte mine forfedre bli ofret for Din vei!
Måtte min eiendom, mitt liv, hele min tilværelse bli ofret!
Å! Om Du bare var i live blant oss nå,
Hvor glade ville vi ikke vært om Du ble hos oss.
Dette er Haqq ta‘âlâs dom, vi sier yâ sabir (tålmodighet),
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, vi bare klager og gråter.
Måtte Allahs salâm være over Deg, O Rasûlullah!
Måtte Du gå inn i Adn-Jannah og bli der, O Rasûlullah!