HUNAYN-GHAZÂEN
Hunayn er en dal mellom Mekka og Tâif. Denne krigen kalles også Hawâzin-ghazâen. Da vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) dro ut fra Medîna med den hensikt å erobre Mekka, begynte to store stammer som bodde omkring Mekka, Hawâzin og Thaqîf, å forberede seg til krig, fordi de trodde at muslimene ville marsjere mot dem. Da de fikk vite at Verdenenes Mester var kommet for å erobre Mekka, slappet de litt av, men i tanken om at «etter Qurayshiene blir det helt sikkert vår tur», satte de fart i forberedelsene. Dessuten sa de: «Vi sverger at muslimene ennå ikke har møtt et folk som kan kjempe skikkelig. La oss marsjere mot Ham før Han marsjerer mot oss, og vise Ham hva krig vil si!» Under ledelse av Mâlik ibn Awf, høvdingen for Hawâzin, satte de seg i bevegelse med en svært sterk hær på tjue tusen mann. For å styrke motet til soldatene sine og hindre dem i å flykte når det ble vanskelig, tok de med seg alle sine verdisaker, sine kvinner og sine barn.
Denne nyheten ble snart kjent i Mekka. Vår Mester Fakhr al-kâinât sendte Abdullah ibn Abî Hadrad til Hawâzin-stammen for å finne ut om nyheten var sann. Hadrat Abdullah forkledde seg og gikk inn blant fienden. Han fikk vite hvordan de tenkte og hvordan de hadde tenkt å gå frem, og underrettet straks vår elskede Profet om situasjonen.
Vår Mester Rasûl al-akram samlet straks Sine ærerike Ashâb. Han satte Hadrat Attâb ibn Asîd, som da var tjue år gammel, som guvernør over Mekka og dro raskt av sted. Med Sin hær på tolv tusen mann ville Han overraske de avgudsdyrkende stammene Hawâzin og Thaqîf i leirene deres. Hadrat Alî bar mujâhidenes banner,1 og Hadrat Khâlid ibn Walîd var kommandant for fortroppene.2 Verdenenes Mester hadde tatt på Seg hjelmen og to rustninger, den ene over den andre, og red på Sitt muldyr som het Duldul. Den ellevte dagen i måneden Shawwâl nådde de Hunayn-dalen. Den natten inspiserte vår Mester Sarwar al-âlam hæren Sin og stilte den opp i slagorden. Etter å ha ledet morgenbønnen satte Han Seg i bevegelse.
Avgudsdyrkernes hærfører hadde utnyttet nattemørket til å plassere hæren sin på begge sider av Hunayn-dalen og legge et bakhold. Hadrat Khâlid ibn Walîd, som red foran med avdelingene sine, drev hesten sin mot passet uten å vite om bakholdet. Morgengryets halvmørke hindret dem i å se fienden. Plutselig begynte tusenvis av piler å hagle ned over mujâhidene. For å slippe unna dette uventede pileregnet måtte mujâhidene trekke seg tilbake.
«Inshâ-Allah skal de (Hawâzin og Thaqîf) i morgen bli bytte for muslimene.» Hadîth ash-sharîf
Hunayn-ghazâen
Den stunden da awliyâ og profetene står forbløffet,
og alle i redsel roper: «Hva skal skje med meg?»,
og syndernes tilstand er elendig av fortvilelse,
da er arenaen igjen Din, med tillatelse til shafâ‘at.
Du er Ahmad og Mahmûd og Muhammed, min Mester,
Du er Sultanen bekreftet av Haqq for oss, min Mester.
Shaykh Gâlib
Denne brå tilbaketrekningen brakte uorden i rekkene til soldatene som kom bak. Da også de snudde for å trekke seg tilbake, så man at de fiendtlige avdelingene på tjue tusen mann begynte å strømme ned i dalen som en flom. Vår elskede Profet styrtet alene frem mot avgudsdyrkerne som gikk til angrep. Bare Hadrat Abbâs, Hadrat Abû Bakr og omkring hundre heltemodige sahâbîer satte livet på spill og nådde frem til vår Mester Rasûl al-akram. De gjorde sine egne kropper til skjold for vår elskede Profet. Hadrat Abbâs holdt muldyrets tøyler og Hadrat Sufyân ibn Hârith stigbøylen, og slik prøvde de å bremse farten og hindre vår Mester Rasûlullah i å styrte inn blant de fiendtlige avdelingene. Verdenenes Mester, som var bedrøvet ved tanken på at Allahu ta‘âlâs religion kunne gå til grunne, sa: «O Abbâs! Rop til dem: ‘O folk fra Medîna! O sahâbîer som avla troskapsed under Samura-treet!’»
Hadrat Abbâs var stor av vekst og imponerende. Når han ropte, kunne stemmen hans høres langt borte. Han ropte av all kraft: «O folk fra Medîna! O Ashâb, som ga vår Profet sitt løfte under Samura-treet! Spre dere ikke! Samle dere her!» Da Ashâb al-kirâm hørte dette, ville de vende om. Men dyrene deres var så skremte at de ikke klarte å snu. Til slutt måtte de gripe rustning, sverd og spyd og kaste seg ned fra dyrene sine. I full fart nådde de frem til vår Mester Rasûlullah og kastet seg inn i en voldsom kamp med fienden. Ropene «Allahu akbar! Allahu akbar!» fikk jord og himmel til å gjenlyde og slo fienden med skrekk og redsel. De av Ashâb som hadde vist stort heltemot ved Badr, Uhud, Khandaq og Khaybar, særlig Hadrat Alî, Abû Dujâna og Zubayr ibn Awwâm, kjempet om og om igjen, satte fiender ut av spill og slo dem tilbake.
Verdenenes Mester fulgte den kampen som Hans Ashâb førte med liv og sjel, og fra Hans velsignede lepper hørtes bønnen: «O min Allah! Send Din hjelp ned over oss. Sannelig, Du ønsker ikke at de skal seire over oss.» Midt i Sine bønner til Allahu ta‘âlâ tok vår elskede Profet en håndfull sand fra bakken, kastet den mot avgudsdyrkerne og sa: «Måtte ansiktene deres bli svarte!» Som et mirakel av vår elskede Profet var det ikke én av de fiendtlige soldatene som ikke fikk øynene fulle av sand. Englene var også kommet til hjelp. Vår Mester, Profeten, sa: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at de er slått på flukt.» Avgudsdyrkerne begynte å gå i oppløsning, snu og flykte. Hver gang de så seg tilbake, så de de ærerike sahâbîene etter seg, og de flyktet i full fart og etterlot konene, barna og eiendelene som de hadde tatt med til slagmarken. Noen av dem som flyktet, søkte tilflukt i festningen i Tâif.3 Andre dro til Nakhla og Awtas. På slagmarken hadde de etterlatt sytti døde, seks tusen fanger og utallige eiendeler.
I denne ghazâen hadde seieren igjen tilfalt muslimene, med Allahu ta‘âlâs tillatelse og ved Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) himmat og velsignelse. Fire ble martyrer, og noen sahâbîer ble såret. Da vår elskede Profet hørte at også Hadrat Khâlid ibn Walîd var såret, gikk Han til ham, og da Han strøk over såret med Sine velsignede hender, ble det straks legt.
Awtas-sariyyaen
Etter at Hawâzin-avgudsdyrkerne var blitt knust i Hunayn-ghazâen, samlet de seg i Awtas. Rasûlullah sendte en avdeling mot Awtas under kommando av Abû Âmir, farbror til Abû Mûsâ al-Ash‘arî. Det kom igjen til harde kamper i Awtas. Abû Âmir ble martyr. Hadrat Abû Mûsâ al-Ash‘arî tok hans plass og slo fienden på flukt.4 Mujâhidene vendte tilbake med mange fanger og mye krigsbytte.
«O Abbâs! Rop til dem: ‘O folk fra Medîna! O sahâbîer som avla troskapsed under Samura-treet!’» Hadîth ash-sharîf
Blant fangene var Rasûlullahs melkesøster Shaymâ. Hun sa: «Jeg er Profetens melkesøster.» De trodde henne ikke. De satte henne på en kamel og førte henne frem for Rasûlullah. Shaymâ fortalte i detalj om mange minner fra barndomsdagene. Rasûl ’alaihis-salâm bredte Sin ridâ (et ytterplagg som man svøper seg i) ut på bakken og lot Sin melkesøster sette seg på den. Han satte Seg også og gråt mye. Han spurte etter Halîma Hâtun og Shaymâs far. Hun sa: «Det er lenge siden de gikk bort.» Etter den æren og gavmildheten hun fikk oppleve, ble hun muslim. Rasûl ’alaihis-salâm sa: «Bli hos oss hvis du vil. Her vil du få all slags omsorg. Hvis du vil, sender vi deg dit du ønsker å dra.» I tråd med hadîth ash-sharîfen «Kjærlighet til hjemlandet er en del av îmân (troen)» ønsket Shaymâ seg til hjemlandet sitt. Da sendte Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) henne hjem med gaver: en jâriya, tre slaver og en del kameler og sauer.
Tâif-ghazâen
Universets Sultan (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ville også marsjere mot fienden som hadde flyktet fra Hunayn til Tâif, og få en endelig avgjørelse. Deres kommandant Mâlik ibn Awf var blant dem som hadde søkt tilflukt i Tâif. Denne festningen nær Mekka var en av vantroens siste, men sterkeste festninger. Før Hijra hadde vår Mester, Profeten, kommet til Tâif og gitt dem råd i en måned. Men folket i Tâif hadde utsatt Verdenenes Mester for uhørt plageri og grusomhet. De hadde til og med latt Hans velsignede føtter bli blodige. Der hadde vår Mester, sammen med Hadrat Zayd ibn Hâritha, gjennomlevd de mest smertefulle og tunge dagene i Sitt liv.
I måneden Shawwâl i det åttende året etter Hijra etterlot vår elskede Profet krigsbyttet fra Hunayn-ghazâen i Jirâna og dro mot Tâif. Han sendte Hadrat Khâlid ibn Walîd i forveien.5 Selv kom Han med Sine ærerike Ashâb etter og nådde frem til Tâif. Thaqîf-stammen hadde på forhånd lagret store mengder mat i sin sterke festning. Da de så at Ashâb al-kirâm kom, stengte de portene og gikk over til forsvar. Mujâhidene som våget seg nær festningen, ble møtt med piler. Slik fortsatte kampen. Folket i Tâif våget aldri å komme ut av festningen og kjempe bryst mot bryst på slagmarken.
Noen av Ashâb al-kirâm foreslo å kaste stein inn i festningen med katapult. Vår Mester, Profeten, fant det passende og lot lage katapulter som ble kalt dabbâba. Med dem lot Han slynge stein mot avgudsdyrkerne og fortsatte beleiringen. Ashâb al-kirâm kjempet med liv og sjel for å erobre festningen så snart som mulig. Men festningen var så sterk at den ikke lot seg erobre. I mellomtiden hadde tolv sahâbîer fått martyrdommens rang. Abû Sufyân ibn Harb kjempet heltemodig og mistet det ene øyet.6
Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «O Abâ Sufyân! Hva vil du helst? Hvis du vil, skal jeg be, og øyet ditt skal komme på plass igjen. Eller hvis du vil, skal Allahu ta‘âlâ gi deg et øye i Jannah.» Abû Sufyân svarte: «O Rasûlullah! Jeg vil heller få et øye i Jannah», og kastet øyet som han holdt i håndflaten, på bakken.7 En natt mot den tjuende dagen av beleiringen så vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) i en drøm at en hane hakket i en skål full av smør som Han hadde fått i gave, og veltet den. Han tydet dette slik at Tâif ikke ville bli erobret det året, og hevet beleiringen.
Åtte år tidligere hadde vår elskede Profet, barmhjertighetens hav, sagt om folket i Tâif, som da hadde plaget Ham, til engelen som sa: «Hvis Du gir meg lov, skal jeg velte disse fjellene over hodene deres»: «Jeg er sendt som en barmhjertighet for verdenene. Det eneste jeg ønsker, er at Allahu ta‘âlâ skal la det komme frem en slekt fra disse avgudsdyrkernes lend som vil tilbe Haqq ta‘âlâ uten å sette noen som helst ved siden av Ham.» Nå viste Han igjen barmhjertighet og ba: «O min Rabb! Vis Thaqîf-folket den rette veien! Før dem til oss.»
Vår Mester Habîb al-akram forlot Tâif sammen med Sine Ashâb og kom i den første uken av måneden Dhu’l-qâda til Jirâna, der fangene og krigsbyttet fra Hunayn var samlet. I tillegg til seks tusen fanger var det tatt mer enn tjue tusen storfe, mer enn førti tusen sauer og geiter og utallige smykker som bytte. Han lot det fordele blant mujâhidene som hadde rett på det. Da fikk man vite at en delegasjon fra Hawâzin-stammen ba om å bli tatt imot. Vår elskede Profet tok imot dem. Da delegasjonen kunngjorde at hele Hawâzin-stammen var blitt muslimer, ble Verdenenes Mester svært glad. Han satte straks de fangene som var falt på Hans andel, fri og ga dem tilbake. Ashâb al-kirâm fulgte vår elskede Profet og gjorde det samme. Én eneste barmhjertighetshandling av vår Mester Rasûlullah ble på et øyeblikk årsaken til at seks tusen fanger fikk friheten tilbake. Da denne nyheten nådde Mâlik ibn Awf, høvdingen for Hawâzin-stammen, som hadde søkt tilflukt i Tâif, kom også han og ble muslim, og vår Mester, Profeten, overøste ham med gaver.8 Det var ikke lenger noe å gjøre der. Etter å ha blitt der i tretten dager tok vår Mester Rasûlullah en onsdagskveld på Seg ihrâm i den hensikt å utføre ’umra. Som alltid kom Universets Sultan seierrik til Mekka sammen med Sine Ashâb. Han gikk tawâf rundt Kâ‘ba al-mu‘azzama og utførte Sin ’umra. Han utnevnte Attâb ibn Asîd til guvernør over Mekka, og ga ham også ansvaret som leder for hajj (amîr al-hajj).9
«Kjærlighet til hjemlandet er en del av îmân.» Hadîth ash-sharîf