Min Elskede Profet
Les på nettInnhold

EROBRINGEN (FATH) AV MEKKA

Det var det åttende året etter Hijra. En av bestemmelsene i fredsavtalen fra Hudaybiya lød: «De arabiske stammene som står utenfor de to partene, kan gå inn under beskyttelsen til den parten de ønsker; de står fritt til å slutte seg til muslimene eller til avgudsdyrkerne.» I samsvar med dette hadde Khuzâa-stammen, som var vår Mesters allierte, stilt seg på muslimenes side, og Banî Bakr-stammen på avgudsdyrkernes side. Khuzâa-stammen og Banî Bakr var gamle fiender; de angrep hverandre hver gang de fikk sjansen. Etter freden i Hudaybiya hadde også de stanset angrepene sine for en tid. Men Banî Bakr klarte å holde seg til dette i bare to år. En mann fra Banî Bakr hadde fremført et dikt som krenket vår elskede Profet; en ung mann fra Khuzâa-stammen som hørte det, holdt det ikke ut og slo ham til blods i hodet. Bakrs sønner grep denne anledningen og angrep Khuzâa-stammen, som ifølge avtalen skulle være trygg mot fare. Avgudsdyrkerne av Quraysh hadde hjulpet til i dette angrepet ved å gi våpen og i hemmelighet sende menn. De hadde drept mer enn tjue mennesker fra Khuzâa-stammen i Haram ash-sharîf. Under kampen hadde noen muslimer fra Khuzâa-stammen bedt vår Mester, Profeten, om hjelp. Noen hadde sett avgudsdyrkere fra Quraysh blant Bakrs sønner under disse nattlige overfallene.

Den natten var vår elskede Profet i Medîna, i huset til vår mor Hadrat Maymûna. Mens Han tok abdast for å be namâz, hørte Han, med Allahu ta‘âlâs tillatelse og som et mirakel, at muslimene i Mekka ropte på Hans hjelp. Som svar til dem sa Han: «Labbayk! (Jeg svarer på deres rop!)» Da vår mor Maymûna så at vår Mester, Profeten, talte slik selv om det ikke var noen hos Ham, spurte hun: «O Rasûlullah! Er det noen hos Deg?»

Vår elskede Profet fortalte henne om det som hadde hendt i Mekka, og at Qurayshiene hadde vært med på det.

Ved å hjelpe Banî Bakr og ved å overfalle og drepe folk fra Khuzâa-stammen hadde avgudsdyrkerne av Quraysh handlet i strid med bestemmelsene i fredsavtalen fra Hudaybiya. Dermed hadde de brutt avtalen.

Vår elskede Profet hadde fått vite om hendelsen i samme øyeblikk. Dessuten kom Amr ibn Sâlim fra Khuzâa-stammen tre dager etter hendelsen sammen med førti ryttere og fortalte Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hva som hadde skjedd. Men Abû Sufyân, Qurayshs leder, som da var reist til Damaskus for å handle, visste ikke noe om denne hendelsen. Vår Mester Habîbullah sa: «Måtte jeg ikke bli hjulpet hvis jeg ikke hjelper Khuzâas sønner!» og lot skrive et brev. I dette brevet, som ble sendt til avgudsdyrkerne av Quraysh, sa vår elskede Profet: «… Enten oppgir dere forbundet med Bakrs sønner og holder dere unna det, eller så betaler dere blodpenger for dem som ble drept av Khuzâas sønner! Hvis dere ikke gjør noe av det jeg har nevnt, kunngjør jeg at jeg vil føre krig mot dere! …» Qurayshiene forsto ikke engang denne barmhjertigheten. De sendte bud: «Vi verken bryter forbundet vårt eller betaler blodpenger! Vi kan bare kjempe.» Men de angret tusen ganger på at de hadde gjort det, og av frykt begynte de å vente på Abû Sufyân for at han skulle fornye avtalen.

«(O muslimer i Mekka!) Labbayk! Jeg svarer på deres rop!» Hadîth ash-sharîf

Da Abû Sufyân kom tilbake fra Damaskus, fortalte de ham om hendelsen og sa: «Dette er en sak som absolutt må rettes opp. Hvis den ikke blir rettet opp, kommer Muhammed til å drive oss ut av Mekka!» Abû Sufyân svarte: «Selv om jeg ikke visste noe om denne hendelsen, må jeg skynde meg av sted for å fornye fredsavtalen og forlenge den», og han dro straks av sted mot Medîna.1 Allerede før Abû Sufyân var kommet til Medîna, fortalte vår elskede Profet Sine Ashâb al-kirâm at han skulle komme, og sa: «Jeg forstår det slik at Abû Sufyân kommer for å fornye freden og forlenge fredsperioden. Men han skal ikke nå sitt mål, og han kommer til å vende tilbake slik han kom! …»

Abû Sufyân, som ennå ikke var blitt muslim, kom til Medîna al-munawwara. Han gikk til huset til sin datter Umm Habîba (radiy-Allahu ’anhâ), de troendes mor og vår elskede Profets velsignede hustru. Han ville sette seg på vår elskede Profets liggeunderlag. Vår mor Hadrat Umm Habîba kom ham i forkjøpet og tok det bort før han fikk satt seg. Faren ble svært såret over dette og ga uttrykk for sin forundring: «O min datter! Unner du meg ikke dette underlaget?» Da svarte Hadrat Umm Habîba, de troendes mor, som satte kjærligheten til Rasûlullah over alt annet, sin far: «Dette underlaget er underlaget til Allahu ta‘âlâs Rasûl. Avgudsdyrkere kan ikke sitte på det! Du er en avgudsdyrker og najis (uren)! Det sømmer seg slett ikke for deg å sitte på dette underlaget!»

Da faren sa: «O min datter! Det har skjedd noe med deg siden du forlot huset mitt!», svarte hun: «Alhamdulillâh, Allahu ta‘âlâ har gitt meg Islâm. Men du tilber fortsatt avguder laget av stein, som verken hører eller ser! O far! Hvordan kan en mann som deg, som er Qurayshs fremste og eldste, holde seg borte fra Islâm? …» Faren ble svært sint og svarte: «Du viser meg så stor mangel på respekt og beskylder meg for uvitenhet! Skal jeg altså forlate det mine forfedre har tilbedt i årevis, og gå over til Muhammeds religion?!» Med disse ordene gikk han derfra.2

Qurayshs leder kom til vår elskede Profet og sa: «Jeg er kommet for å fornye fredsavtalen fra Hudaybiya og forlenge gyldighetstiden. La oss fornye denne avtalen mellom oss skriftlig!» Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) svarte: «Vi gjør ikke noe som strider mot fredsavtalen fra Hudaybiya, og vi endrer den ikke!» Selv om Qurayshs leder igjen og igjen sa: «La oss endre fredsavtalen! La oss fornye den! …», ga vår elskede Profet ham ikke noe svar. Da Qurayshs leder så at alle anstrengelsene hans var forgjeves, vendte han tilbake til Mekka og fortalte avgudsdyrkerne hvordan det hadde gått. De klandret ham: «Så du er altså kommet tilbake uten å ha utrettet noe?! …» Nå var det ikke noe annet igjen for dem å gjøre enn å vente.

Den som søker tilflukt i Masjid al-Harâm

Da Abû Sufyân hadde forlatt Medîna, besluttet vår elskede Profet å erobre Mekka. For Qurayshiene hadde ikke holdt sitt ord, og de hadde brutt avtalen. Men Han holdt dette svært hemmelig; Han ville innta Mekka uten å gi avgudsdyrkerne mulighet til å forberede seg, og uten at blod ble utgytt i Haram ash-sharîf. Dette var et krigstiltak. For når Mekka var erobret, hvem vet hvor mange som da ville bli æret med å bli muslimer. Han fortalte Hadrat Abû Bakr og noen av de fremste blant Sine Ashâb om dette. Han befalte Sine Ashâb å forberede seg til et felttog, men sa ikke hvor de skulle dra. Ashâb al-kirâm begynte å forberede seg til jihâd. Vår Mester, Profeten, sendte dessuten bud til de muslimske stammene i omegnen: Aslam, Ashja‘, Juhayna, Husayn, Ghifâr, Muzayna, Sulaym, Damra og Khuzâas sønner. I budskapet het det: «De som tror på Allahu ta‘âlâ og den ytterste dag (âkhirat), skal være i Medîna ved begynnelsen av Ramadân ash-sharîf.» Slik ble de kalt til å delta i krigen.

Som et sikkerhetstiltak ga vår Mester Habîbullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Hadrat ’Umar i oppdrag å stenge veiene til Mekka og bryte forbindelsene. Hadrat ’Umar satte straks ut vaktposter ved fjellstier, pass og andre veikryss og befalte dem: «Dere skal vise tilbake alle som vil dra til Mekka!»

For at denne saken skulle holdes hemmelig, ba vår elskede Profet til Allahu ta‘âlâ og sa: «O min Rabb! Hold Qurayshs spioner og budbringere tilbake, gjør dem blinde og døve, til vi plutselig står i deres land. Måtte de se og høre oss først når vi plutselig er der!»

For å gi inntrykk av at det skulle gå et felttog mot avgudsdyrkerne i nord eller mot bysantinerne, sendte vår Mester, Profeten, Hadrat Abû Katâda med en militær avdeling nordover, mot Izâm-dalen. I mellomtiden fortalte vår elskede Profet, som et mirakel, at det var sendt et brev for å underrette avgudsdyrkerne i Mekka om forberedelsene i Medîna. Han sendte Hadrat Alî av sted og fikk brevet snappet opp.

Innen den andre dagen i Ramadân var det kommet hjelp fra stammene omkring, og de hadde samlet seg i leiren ved Abû Inabas brønn. Ashâb al-kirâm var nå tolv tusen i tallet. Av dem var fire tusen Ansâr, syv hundre Muhâjirer, og resten var muslimer fra stammene omkring.3

Vår elskede Profet utnevnte Hadrat Abdullah ibn Umm Maktûm til Sin stedfortreder i Medîna.4 Hadrat Zubayr ibn Awwâm sendte Han i forveien som speiderstyrke i spissen for en rytteravdeling på to hundre mann. Onsdag den tiende Ramadân ash-sharîf i det åttende året etter Hijra dro Verdenenes Mester ut fra Medîna med Allahu ta‘âlâs navn, i spissen for Sin veldige hær på tolv tusen mann, hvis hjerter var fulle av kjærlighet til Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl. De dro til Mekka, sitt hjemland, som de åtte år tidligere var blitt tvunget til å utvandre fra under tortur og undertrykkelse. De dro for å rense den store Kâ‘ba, som var gjort om til et avgudshus, for avgudene …

De dro for å vise sannheten, rettferdigheten og barmhjertigheten til avgudsdyrkerne, som slett ikke ville gi opp sin stahet … De dro for å spre Allahu ta‘âlâs religion og for å bli et middel til at folket der skulle bli frelst fra Jahannams evige pinsler. O min Rabb! For en stor barmhjertighet dette var! … Da den islamske hæren kom til Dhu’l-Hulayfa, møtte de Hadrat Abbâs, vår Mester, Profetens, farbror, som var på vei fra Mekka sammen med familien sin for å utvandre. Vår elskede Profet gledet seg svært over at Hans farbror kom, og gledet ham ved å si: «O Abbâs! Slik jeg er den siste av profetene, er du den siste av muhâjirene.» Han sendte Hadrat Abbâs’ eiendeler til Medîna. Hadrat Abbâs ble hos vår Mester, Profeten, og deltok i erobringen av Mekka.5 Da vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) kom til Kudayd nær Mekka, lot Han Sine ærerike Ashâb stille seg opp i slagorden. Han ga hver stamme sine egne faner (flagg) og overleverte dem til fanebæreren i hver stamme. Muhâjirenes flagg ble båret av Hadrat Alî, Zubayr ibn Awwâm og Sa‘d ibn Abî Waqqâs (radiy-Allahu ’anhum). Ansâr hadde tolv fanebærere, Ashja‘ og Sulaym én fanebærer, Muzayna tre, Aslam to, Khuzâas sønner tre og Juhayna fire fanebærere.6 Det var gått ti dager siden de forlot Medîna. Mot kvelden var de kommet helt nær Mekka, og ved tiden for nattbønnen nådde de Marruzzahrân. Vår Mester, Profeten, befalte Sine Ashâb å stanse der. Dessuten ga Han Hadrat ’Umar i oppdrag å sørge for at hver mujâhid tente et bål.7 Da mer enn ti tusen bål plutselig ble tent, ble Mekka badet i lys. Avgudsdyrkerne i Mekka, som ikke ante noe, ble helt forvirret. De ga Abû Sufyân i oppdrag å finne ut hva som foregikk. Han tok noen med seg og nærmet seg den islamske hæren i skjul. I mellomtiden sa vår elskede Profet til noen av Sine Ashâb: «Hold øye med Abû Sufyân. Dere vil helt sikkert finne ham!» Jo nærmere Qurayshiene kom, desto større ble forundringen deres, og de ble grepet av redsel. Så mange soldater som hadde samlet seg rundt Mekka, og så mange bål de hadde tent! … Mens de snakket om dette, kom de til stedet som heter Erak.

«O min Rabb! Hold Qurayshs spioner og budbringere tilbake, gjør dem blinde og døve, til vi plutselig står i deres land. Måtte de se og høre oss først når vi plutselig er der!» Hadîth ash-sharîf

I samme øyeblikk sa vår Mester, Profeten: «Abû Sufyân er nå ved Erak.» Hadrat Abbâs satte seg straks i bevegelse mot Erak og sa til seg selv: «Der må jeg finne noen som jeg kan sende til Mekka for å fortelle dem at den islamske hæren er på vei mot dem, slik at folket i Mekka kan komme til Rasûlullah ’alaihis-salâm og be om trygghet før krigen bryter ut.» Mens han lette etter noen til dette, kjente han igjen Abû Sufyân på stemmen og ropte: «O Abâ Hanzala!» Abû Sufyân kjente ham også igjen og sa: «O Abu’l-Fadl! Er det deg? Måtte min mor og min far bli ofret for deg!» Så gikk de sammen mot den islamske leiren …

På veien spurte Abû Sufyân Hadrat Abbâs: «Hva er nytt?» Han svarte: «O Abû Sufyân! Ve deg! Rasûl ’alaihis-salâm kommer mot dere med en hær som dere ikke kan stå imot. Jeg sverger på at det kommer til å gå ille med Qurayshiene. Ve dem for det som venter dem!» Abû Sufyân og de som var med ham, gikk med stort håp gjennom mujâhidene og kom frem for vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Universets Sultan tok vennlig imot dem. Han fikk opplysninger om folket i Mekka. Etter at de hadde snakket sammen til langt på natt, kalte Han dem til Islâm. Hâkim ibn Hizâm og Budayl sa straks Kalima ash-shahâda og ble muslimer (radiy-Allahu ’anhumâ). Men Abû Sufyân nølte fortsatt. Da morgenen kom, sa vår elskede Profet, barmhjertighetens hav: «O Abû Sufyân! Ve deg! Er ikke tiden ennå kommet for deg til å innse at det ikke finnes noen annen gud enn Allahu ta‘âlâ?» Han svarte: «Måtte min mor og min far bli ofret for Deg! Ingen overgår Deg i mildhet, i edelhet og i å ivareta slektskapets rettigheter. Etter alle de plagene vi har påført Deg, kaller Du oss fortsatt til den rette veiledningens vei. For en vakker gavmildhet Du har! Jeg tror at det ikke finnes noen annen gud enn Allah … Hvis det fantes, ville den ha vært til nytte for meg. Og Du er Allahs Rasûl.» Slik ble han æret med å bli en av Ashâb al-kirâm, radiy-Allahu ’anh.8

Hadrat Abbâs sa: «O Rasûlullah! Vil Du gi Abû Sufyân noe som kan gi ham anseelse blant folket i Mekka?» Vår Mester, Profeten, gikk med på det og sa: «Den som går inn i Abû Sufyâns hus og søker tilflukt der, har fått trygghet og er berget fra å bli drept.» Hadrat Abû Sufyân ba: «O Rasûlullah! Kan Du utvide det litt mer?» Da sa vår Mester, Profeten: «Den som går inn i Masjid al-Harâm og søker tilflukt der, har fått trygghet! Den som lukker døren sin og blir i huset sitt, har fått trygghet.» Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ønsket at Abû Sufyân skulle se den islamske hærens storhet og tallrikhet og fortelle avgudsdyrkerne i Mekka om det, og sa derfor til Hadrat Abbâs: «Før ham til fjellkløften der dalen smalner inn og hestene må trenge seg sammen for å komme forbi, så han kan se prakten til muslimene, Allahu ta‘âlâs hær.»

Abû Sufyân måtte se det, slik at han kunne fortelle avgudsdyrkerne om det han hadde vært vitne til, og ingen ville gjøre motstand … Slik ville det ikke bli utgytt blod i Haram ash-sharîf … Mens Hadrat Abbâs gikk til fjellkløften sammen med Abû Sufyân, stilte mujâhidene seg opp i slagorden. Med bannerne foldet ut begynte stamme etter stamme å dra gjennom kløften. Alle var i rustning og bevæpnet. Hver gruppe sa takbîr mens den dro forbi. Hadrat Abû Sufyân spurte: «Hvem er disse?», og Hadrat Abbâs svarte: «Dette er Sulayms sønner! Deres kommandant er Khâlid ibn Walîd!» «Dette er Ghifârs sønner!» «Dette er Ka‘bs sønner! …» Jord og himmel fyltes av ropene «Allahu akbar! Allahu akbar!», og mujâhidenes mengde og glimtet fra våpnene blendet øynene. Det Hadrat Abû Sufyân var mest nysgjerrig på, var vår Mester Fakhr al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Han var svært spent på å se soldatene omkring Ham dra forbi, og regnet med at de ville være annerledes enn de andre. Derfor kunne han ikke la være å spørre igjen og igjen: «Er dette Rasûlullahs avdeling?» Til slutt kom Profetenes Sultan, Verdenenes Mester, til syne på Sin kamel Quswâ, strålende som solen, mens Han spredte nûr. Omkring Ham var Muhâjirene og Ansâr. Hver av dem var kledd fra topp til tå i Dâwûd-rustninger og omgjordet med indiske sverd, og de kom ridende på edle hester og kameler.

Da Hadrat Abû Sufyân så dem, spurte han nysgjerrig: «Hvem er disse, o Abbâs?» Han svarte: «Han i midten er Rasûl ’alaihis-salâm. De rundt Ham er Ansâr og Muhâjirene, som brenner av lengsel etter å bli martyrer! …» Da vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) red forbi dem, sa Han til Hadrat Abû Sufyân: «I dag er en dag da Allahu ta‘âlâ skal opphøye Kâ‘bas ære. I dag er dagen da Baitullah skal bli kledd med sitt dekke! I dag er barmhjertighetens dag … I dag er en dag da Allahu ta‘âlâ skal gi Qurayshiene ære (med Islâm).»

Hadrat Abû Sufyân hadde sett det han skulle se, og hørt det han skulle høre. Han sa: «Jeg har sett både den romerske keiserens og den iranske keiserens makt og prakt. Men noe så praktfullt som dette har jeg aldri sett. Aldri før har jeg møtt en hær og en forsamling som den i dag. Ingen kan stå imot en slik hær. Ingen kan klare seg mot dem», og så tok han veien mot Mekka …

«Den som går inn i Abû Sufyâns hus og søker tilflukt der, har fått trygghet og er berget fra å bli drept … Den som går inn i Masjid al-Harâm og søker tilflukt der, har fått trygghet! Den som lukker døren sin og blir i huset sitt, har fått trygghet.» Hadîth ash-sharîf

Abû Sufyân kom til Mekka og kunngjorde for avgudsdyrkerne, som ventet spent på ham, at han var blitt muslim. Så sa han: «O Qurayshs folk! Muhammed ’alaihis-salâm er kommet helt inn på dere med en hær så stor at dere ikke kan stå imot den. Bedra ikke dere selv forgjeves. Bli muslimer, så dere blir frelst. Jeg har sett det dere ikke har sett. Jeg så utallige helter, hester og våpen. Ingen kan stå seg mot dem. Den som går inn i Abû Sufyâns hus, har fått trygghet og er berget fra å bli drept. Den som søker tilflukt i Baitullah, har fått trygghet. Den som går inn i huset sitt og lukker døren, har også fått trygghet.»9

Da gikk noen av de mest forherdede avgudsdyrkerne imot Hadrat Abû Sufyân og skjelte ham ut. De begynte til og med i all hast å forberede seg på å gå mot den islamske hæren. Men de var svært få. De andre brydde seg ikke om dem og skyndte seg inn i husene sine. Noen søkte tilflukt i Masjid al-Harâm.

Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og de ærerike sahâbîene (radiy-Allahu ’anhum) kom til Zî-Tuwâ-dalen og samlet seg der. Etter at Verdenenes Mester med Sine velsignede øyne hadde latt blikket gli over Sine Ashâb al-kirâm, kom Han til å tenke på hvordan Han åtte år tidligere hadde forlatt Mekka under Hijraen. Han husket hvordan avgudsdyrkerne den gang hadde omringet Hans lykksalighetens hjem, hvordan Han hadde gått ut mens Han leste âyat al-karîmaer fra Sûrah Yâsîn, hvordan Han og Hadrat Abû Bakr uten å bli sett av noen hadde gått inn i Thawr-hulen, og hvordan Han, før Han forlot Mekkas område, hadde sett på byen en siste gang og sagt:

«(O Mekka!) Wallahi, jeg vet at du er det beste av alle steder Allahu ta‘âlâ har skapt. Du er det mest elskede av dem hos min Rabb og hos meg. Hvis jeg ikke var blitt drevet ut fra deg med makt, ville jeg aldri ha forlatt deg.» Han husket hvordan Jabrâîl ’alaihis-salâm i denne sorgen Hans hadde lest den 85. âyat al-karîma i Sûrah al-Qasas, trøstet Hans velsignede sinn og gitt Ham det glade budskapet om at Han skulle vende tilbake til Mekka al-Mukarrama, og hvordan Han med en håndfull av Sine Ashâb hadde seiret over fiendene ved Badr, Uhud, Khandaq, Khaybar og Mûta. Nå hadde Hans tolv tusen Ashâb flokket seg omkring Ham som møll om et lys og ventet på Hans befaling om å gå inn i Mekka. Vår Mester Sarwar al-âlam priste Allahu ta‘âlâ, som hadde gitt Ham alt dette, fylt av den dypeste takknemlighet. I ydmykhet bøyde Han Sitt velsignede hode. Vår Mester Fakhr al-kâinât delte Sine heltemodige Ashâb i fire grupper. Han utnevnte Hadrat Khâlid ibn Walîd til kommandant for høyre fløy, Hadrat Zubayr ibn Awwâm for venstre fløy, Hadrat Abû Ubayda ibn Jarrâh for fotfolket og Hadrat Sa‘d ibn Ubâda for den andre gruppen. Hadrat Khâlid skulle gå inn i Mekka fra sør, straffe enhver av avgudsdyrkerne som gjorde motstand, og så slutte seg til vår Mester Fakhr al-kâinât på Safâ-høyden. Hadrat Zubayr skulle gå inn i Mekka fra nord, plante flagget sitt på stedet Hajun og vente på vår Mester Sarwar al-âlam. Fra vest skulle Hadrat Sa‘d ibn Ubâda rykke frem.10

«I dag er en dag da Allahu ta‘âlâ skal opphøye Kâ‘bas ære. I dag er dagen da Baitullah skal bli kledd med sitt dekke! I dag er barmhjertighetens dag … I dag er en dag da Allahu ta‘âlâ skal gi Qurayshiene ære (med Islâm).» Hadîth ash-sharîf

Vår Mester Rasûl al-akram sa til Sine befalingsmenn: «Så lenge dere ikke blir angrepet, skal dere aldri innlate dere på kamp med noen. Dere skal ikke drepe noen.» Men enhver av dem som var nevnt ved navn og ble pågrepet, skulle halshogges, selv om de gjemte seg under Kâ‘bas dekke.11

Sannheten er kommet, det falske er forsvunnet

Da Ikrima ibn Abî Jahl, Safwân ibn Umayya og Suhayl ibn Amr sammen med noen folk fra Banî Bakr og Banî Hârith fikk vite at Hadrat Khâlid ibn Walîd var på vei, sperret de veien og begynte å vente. Hadrat Khâlid ibn Walîd var den første blant mujâhidene som satte seg i bevegelse. Da de kom til skråningene av Handama-fjellet sør for Mekka, så han at forherdede avgudsdyrkere fra Quraysh lot pilene hagle over dem. To mujâhider ble martyrer; den ene var Kurz ibn Jâbir og den andre Habash ibn Ash‘ar. Etter at Hadrat Khâlid hadde gitt sine soldater, som sto i slagorden, ordre om at «bare de som er slått og flykter, skal spares», styrtet de frem. På et øyeblikk drev de avgudsdyrkerne tilbake og rykket frem helt til Masjid al-Harâm. Under kampen ble sytti avgudsdyrkere drept. Noen av avgudsdyrkerne flyktet opp på fjelltoppene, andre inn i husene sine.

Erobringen av Mekka al-Mukarrama

De ærerike sahâbîene som gikk inn i det hellige Mekka fra de andre retningene, møtte ingen motstand. Fem av dem som det var befalt å drepe, ble pågrepet, og straffen ble fullbyrdet med det samme. De andre flyktet fra Mekka. Torsdag den tjuende Ramadân dro mujâhidene inn i Mekka med stor begeistring, i bølge etter bølge, under takbîr-ropene «Allahu akbar! Allahu akbar!» Vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) red i stor ydmykhet inn i det hellige Mekka, byen der Han var født, på Sin kamel Quswâ og med Usâma ibn Zayd bak Seg. Han lovpriste Allahu ta‘âlâ, som hadde latt Ham oppleve disse dagene, og resiterte Sûrah al-Fath, som hadde gitt det glade budskapet om Mekkas erobring.

Vår Mester Fakhr al-kâinât gikk i stor glede, omgitt av Sine seierrike Ashâb, mot Kâ‘ba al-mu‘azzama. Med Hadrat Abû Bakr på Sin høyre side og Hadrat Usayd ibn Hudayr på Sin venstre nærmet Han Seg Kâ‘ba al-mu‘azzama. Etter å ha besøkt Hajar al-Aswad sa Han talbiya og takbîr. Sahâbîene fulgte etter, og himmelen over Mekka al-Mukarrama begynte å gjenlyde av ropene «Allahu akbar! Allahu akbar!» Ved dette opphøyde synet felte muslimene gledestårer, mens avgudsdyrkerne, som hadde søkt tilflukt i Haram ash-sharîf eller stengt seg inne i husene sine, ventet i frykt.

Deretter begynte Verdenenes Mester og Hans ærerike Ashâb å gå tawâf (rundgang) rundt Kâ‘ba. Etter å ha fullført den syvende runden steg vår elskede Profet ned fra kamelen Sin og ba en namâz på to rak‘ater ved Maqâm al-Ibrâhîm. Så drakk Han av zamzam-vannet som Hadrat Abbâs hadde hentet opp fra brønnen. Han ønsket å ta abdast (rituell vask) med zamzam-vann. Mens vår Mester Fakhr al-kâinât tok abdast, begynte Ashâb al-kirâm å gripe abdast-vannet som hadde berørt vår elskede Profets velsignede kropp, i luften før det falt til jorden. Da avgudsdyrkerne så dette, ble de forbløffet og sa: «Aldri i vårt liv har vi sett eller hørt om en hersker som dette.» Vår Mester Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ville at alle avgudene av stein og tre rundt Kâ‘ba skulle rives ned. Han resiterte âyat al-karîmaen som i betydning lyder: «Når sannheten kommer, forsvinner det falske; det falske er alltid dømt til å forsvinne»12, og rakte staven i Sin velsignede hånd ut mot avgudene. Hver avgud som staven berørte, falt én etter én på ansiktet. Tre hundre og seksti avguder ble jevnet med jorden.13 Da tiden for middagsnamâz kom, befalte vår Mester Rasûl al-akram Hadrat Bilâl å rope ut adhân al-Muhammadî ved Kâ‘ba. Han utførte straks denne hellige plikten. Mens adhânen lød, fyltes de troendes hjerter av en grenseløs glede, mens avgudsdyrkerne ble knust av stor smerte og sorg.14

Vår elskede Profet ba om nøkkelen til Kâ‘ba. De kom med den. Etter at Han hadde latt bildene inne og alle de nedrevne avgudene fjerne, gikk Han inn i Kâ‘ba.

Han hadde med Seg Hadrat Usâma ibn Zayd, Hadrat Bilâl og Hadrat ’Uthmân ibn Talhâ. Inne ba vår elskede Profet, med døren bak Seg, en namâz på to rak‘ater. I hvert hjørne sa Han takbîr og ba. Hadrat Khâlid ibn Walîd sto foran døren og prøvde å hindre folk i å stimle sammen der.

«Når sannheten kommer, forsvinner det falske; det falske er alltid dømt til å forsvinne.» Isrâ: 81

Universets Sultan hadde grepet om de to fløyene av Kâ‘bas dør med Sine to velsignede hender. Alle Qurayshiene hadde fylt Masjid al-Harâm, og med frykt blandet med håp så de på vår elskede Profet. For de hadde krenket Ham, forsøkt å slå Ham og stått Ham etter livet! … De hadde utsatt Hans Ashâb for all slags tortur. De hadde bundet tau om halsen deres og slept dem langs bakken. De hadde kastet dem på bålet og forsøkt å brenne dem. De hadde lagt glohete steiner på brystet deres og pint dem til de besvimte. De hadde stukket glødende spidd inn i kroppene deres. De hadde i tre år stengt dem inne i et bydelskvarter, sultne og tørste, og tatt alt fra dem. De hadde bundet føttene deres til kameler, drevet kamelene i hver sin retning og slik revet dem i stykker. Og fremfor alt hadde de drevet dem ut av hjemlandet deres. Som om ikke det var nok, hadde de ført krig mange ganger for å utslette dem fullstendig. Men til tross for alt dette var de fulle av håp. For foran dem sto barmhjertighetens hav, som er sendt som en barmhjertighet for verdenene. Etter å ha sett på dem en stund spurte vår elskede Profet: «O Qurayshs folk! Hva tror dere nå at jeg vil gjøre med dere?» De svarte: «Vi venter oss godt av Deg, og vi håper på godt. For Du er en edel bror, og Du er sønn av en edel og god bror av oss. Du har seiret over oss. Vi håper på godhet fra Deg.» Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) smilte til dem og sa: «Det blir mellom meg og dere slik Yûsuf (’alaihis-salâm) (Profeten Josef) sa til Sine brødre. Slik som Han sier også jeg: ’I dag skal jeg ikke lenger stille dere til regnskap for det dere har gjort (jeg skal ikke kaste feilene deres i ansiktet på dere). Måtte Allahu ta‘âlâ tilgi dere’15 Gå. Dere er frie, dere er løslatt.»

Denne veldige barmhjertigheten mildnet de harde hjertene og vendte hatet til kjærlighet. Da Verdenenes Mester kalte dem til Islâm, samlet de seg for å bli muslimer.

Vår elskede Profet gikk opp på Safâ-høyden, der Han første gang hadde kunngjort Sitt profetskap for Qurayshiene og kalt dem til Islâm. Der tok Han igjen imot troskapseden (bî‘at) fra hele folket i Mekka, unge og gamle, kvinner og menn. Slik ble Qurayshiene æret med å bli muslimer og høre til Ashâb al-kirâm. Etter at det var inngått avtale med mennene, tok man også løfte av kvinnene om visse ting.16 Blant disse var: ikke å sette noe ved siden av Allahu ta‘âlâ, ikke å være ulydig mot vår Mester, Profeten, ikke å stjele, å verne om sin kyskhet og ære (iffat), ikke å komme med baktalelse (buhtân) og ikke å drepe døtre. Kvinnene som var til stede hos Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), godtok alt dette og ga sitt løfte bare med ord. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ba om det gode for dem og ba om tilgivelse for dem.

Hadrat Hind (radiy-Allahu ’anhâ), Abû Sufyâns kone og mor til Hadrat Mu‘âwiya (radiy-Allahu ’anhumâ), var blant dem, ja, hun var til og med deres leder. Ved denne bî‘at an-nisâ (kvinnenes troskapsed) talte hun på kvinnenes vegne. (På grunn av dette løftet hennes og fordi hun fikk del i denne istighfâr-bønnen, er det sterkt håp om at hun har vunnet sin neste verden. Også enhver muslimsk kvinne som godtar disse vilkårene og følger dem, regnes som en del av denne avtalen og får del i denne bønnen.) Alle som ble muslimer, knuste alle avgudene i husene sine. Det ble sendt militære avdelinger til stammene omkring, og avgudene der ble også jevnet med jorden. Slik ble det falske rykket opp med roten da sannheten kom.

De dømte

Fra Islâms første dager og frem til det åttende året etter Hijra var det noen som var dømt til døden for ulike forbrytelser. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) nevnte navnene deres (elleve menn og seks kvinner) og befalte: «Drep disse menneskene hvor dere enn ser dem.» De dømte mennene var Ikrima ibn Abî Jahl, Wahshî ibn Harb Habashî, Abdullah ibn Abî Sarh, Habâr ibn Aswad, Safwân ibn Umayya, Ka‘b ibn Zuhayr, Abdullah ibn Zabârî, Abdul‘uzza ibn Hatal, Huwayris ibn Mu‘âz, Maqis ibn Sabâba og Hârith ibn Tula. Kvinnene var Hind bint Utba, Kharita, Kharite, en annen jâriya av Ibn Hanzala, Sâra, jâriya av Banî Abdulmuttalib, og Umm Sa‘d.

De som fikk barmhjertighet

Hind bint Utba: Blant kvinnene som ble muslimer, var også Hind, Hadrat Abû Sufyâns kone, som sto på listen over dem som skulle drepes. Men vår elskede Profet, som er en barmhjertighet for verdenene, hadde tilgitt også henne. Hun pleide å plage og pine muslimene. Det som ble gjort mot Hadrat Hamza og de andre martyrene ved Uhud, ble gjort på hennes oppfordring. På dagen for Mekkas erobring gikk Fakhr al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) opp på Safâ-høyden og satte seg. Hadrat ’Umar al-Fârûq satte seg nedenfor Ham. Folk kom og ble muslimer én etter én, først mennene og så kvinnene. Blant kvinnene var Hadrat Alîs søster Umm Hânî og Hadrat Mu‘âwiyas mor Hind. Hun ga Rasûlullah sin troskapsed (bî‘at). Hun inngikk avtalen med Rasûlullah på kvinnenes vegne. Hun ble omfattet av en velsignet bønn.

Ikrima ibn Abî Jahl: Han var Abû Jahls sønn. Han var blant de mennene som fikk barmhjertighet. På erobringsdagen drepte han en sahâbî, som ble martyr, og flyktet til Jemen. Da denne nyheten nådde Rasûlullah, smilte Han. Da Ashâb spurte om dette, sa Han: «Ikrima og den han gjorde til martyr, vandrer hånd i hånd omkring i Jannah.» Hans kone Umm Hakîm bint Hârith ibn Hishâm var blitt muslim ved bî‘at an-nisâ og hadde bedt Rasûlullah om trygghet for Ikrima. Han vendte tilbake til Mekka sammen med Umm Hakîm, kom frem for Rasûlullah og ba om tilgivelse. Rasûlullah løftet hendene og ba om tilgivelse for ham. Etter at Ikrima (radiy-Allahu ’anh) var kommet til troen, viste han stor iver og innsats. Han ble en av heltene blant Ashâb al-kirâm. Han kjempet i jihâd i Oman og Jemen og falt som martyr i slaget ved Yarmûk.

Wahshî ibn Harb Habashî: Han hadde drept Hadrat Hamza (radiy-Allahu ’anh) i Uhud-ghazâen. Muslimene var svært ivrige etter å drepe ham. Ved Uhud hadde Rasûlullah bedt om forbannelse over noen vantro. Da de spurte Ham hvorfor Han ikke forbannet Wahshî, sa Han: «Mi‘râj-natten så jeg Hamza og Wahshî gå inn i Jannah sammen, arm i arm.» Wahshî flyktet på dagen for Mekkas erobring. Han angret, kom sammen med folk fra Tâif til masjiden i Medîna og hilste med salâm. Rasûlullah besvarte hilsenen hans. Han kom til troen og ble tilgitt. Men han ble befalt å dra til Yamâma-traktene. Han skammet seg dypt overfor Rasûlullah og levde med bøyd hode. Han kom aldri mer til Medîna. Da han kom til troen, ble han helt ren. Han ble høyere enn alle awliyâ.

«Det blir mellom meg og dere slik Yûsuf (‘alaihis-salâm) sa til Sine brødre. Slik som Han sier også jeg: ‘I dag skal jeg ikke lenger stille dere til regnskap for det dere har gjort. Måtte Allahu ta‘âlâ tilgi dere’ (Sûrah Yûsuf: 92). Gå. Dere er frie, dere er løslatt.» Hadîth ash-sharîf

I det ellevte året etter Hijra ble det utkjempet en svært hard kamp mot de frafalne i Yamâma. Tjue tusen fra Musaylamas hær og to tusen av Hadrat Khâlid ibn Walîds soldater falt. Først ble muslimene slått tilbake. Så gikk Hadrat Wahshî heltemodig til angrep og drepte Musaylama al-Kadhdhâb med det samme spydet som han hadde drept Hadrat Hamza med.17 Da muslimene så dette, gikk de til angrep, og seieren ble vunnet. Slik ble det klart at det var et stort mirakel at Rasûlullah den gang hadde sendt Wahshî til Yamâma-traktene. Han deltok også i slaget ved Yarmûk i det tolvte året etter Hijra og viste stort heltemot mot romerne. Han slo seg ned i Hims og døde der på Hadrat ’Uthmâns tid.

Han tok imot de skyldiges unnskyldninger med tilgivelse og godhet,
Han var av opphøyd karakter, medfølende og øm, denne kilden til gavmildhet.
Han elsket ikke rikdom, Han elsket fattigdom og var stolt av den,
Han gjorde de hjelpeløse til Sine brødre, denne kilden til gavmildhet.
Han lappet Sine klær og gikk endog i tresko,
Han besøkte de syke og ga dem lindring, denne kilden til gavmildhet.
Han tjente selv Sin familie med glede,
Han gjorde alle vanskeligheter lette, denne kilden til gavmildhet.
Ble Han invitert for å spise bare byggbrød og linsesuppe,
tok Han imot og ble gjest, denne kilden til gavmildhet.
Noen ganger red Han kamel, noen ganger hest, muldyr eller esel,
noen ganger gikk Sultanen barfot, denne kilden til gavmildhet.