MÛTA-KRIGEN

I det åttende året etter Hijra sendte vår Mester Sarwar al-kâinât, som er en barmhjertighet for verdenene, igjen sendebud til forskjellige stammer og stater for at Islâm skulle utbres. Fra noen av dem kom det positive resultater. Men Hadrat Hârith ibn Umayr, som var sendt til stattholderen i Busrâ, ble arrestert av kristne soldater i landsbyen Mûta i Balkâ-distriktet under Damaskus. Hadrat Hârith ble ført til Sharahbil ibn Amr, stattholderen i Damaskus, og der ble han nedrig drept og gjort til martyr, enda han var sendebud.1

Vår elskede Profet ble dypt bedrøvet over denne nyheten og befalte straks Sine heltemodige Ashâb å samles. Sahâbîene som fikk denne befalingen, tok farvel med barna sine og samlet seg i all hast i Jurf-leiren. Etter å ha ledet middagsnamâzen sa vår Mester Habîb al-akram: «Jeg har utnevnt Zayd ibn Hâritha til hærfører for disse menneskene som skal dra ut til jihâd. Hvis Zayd ibn Hâritha blir martyr, skal Ja‘far ibn Abî Tâlib ta hans plass. Hvis Ja‘far ibn Abî Tâlib blir martyr, skal Abdullah ibn Rawâha ta hans plass. Hvis også Abdullah ibn Rawâha blir martyr, skal muslimene velge en egnet mann blant seg og gjøre ham til sin hærfører!»

Da forsto Ashâb al-kirâm at heltene som var blitt nevnt ved navn, skulle bli martyrer, og de begynte å gråte og sa: «O Rasûlullah! Om de bare kunne bli i live, så vi kunne ha nytte av dem! …» Vår Mester, Profeten, svarte dem ikke, men tidde.2 Hadrat Zayd, Ja‘far og Abdullah, som var til stede, hørte også dette og ble fylt av stor glede. For deres største mål var å bli martyrer mens de utbredte Allahu ta‘âlâs religion. Nå var det gledelige budskapet gitt, og de hadde hørt det med egne ører. Mujâhidene var ferdige med forberedelsene og ventet på hærførerne sine. Vår elskede Profet overrakte Islâms hvite banner til Hadrat Zayd ibn Hâritha. Han befalte ham å dra helt frem til stedet der Hârith ibn Umayr var blitt gjort til martyr, og forkynne Islâm der. Hvis de ikke tok imot, befalte Han ham å kjempe mot fienden. Hadrat Abdullah ibn Rawâha gråt da han tok farvel sammen med hærførervennene sine. De spurte ham: «O Rawâhas sønn! Hvorfor gråter du?» Abdullah ibn Rawâha, som var dikter, sa:

Grunnen til at jeg gråter,
Er ikke kjærligheten til verden,
Og ved Allahu ta‘âlâ,
Grunnen er ikke at jeg vil savne dere.
Den egentlige grunnen er
At i Koranen al-karîm
Sier vår Rabb
I en âyat:
«Vit sannelig
At det ikke finnes noen blant dere
Som ikke skal
Gå forbi Jahannam …»
Jeg hørte denne âyaten
Da Rasûlullah resiterte den,
Hvis jeg kommer forbi Jahannam,
Hvordan skal jeg kunne holde ut?

Vennene hans ba for ham: «Måtte Allahu ta‘âlâ regne deg blant Sine elskede tjenere, og måtte du være blant de rettskafne (sâlih)!» Da sa Hadrat Abdullah ibn Rawâha: «Men jeg ber om tilgivelse fra Allahu ta‘âlâ. Og jeg ønsker å bli martyr ved et sverdhogg som får blodet til å sprute og skumme, eller ved et spydstøt som brenner min lever og mine innvoller! …» Da hæren gjorde seg klar til å dra, kom Hadrat Abdullah ibn Rawâha til vår Mester Rasûlullah, og etter å ha tatt farvel spurte han: «O Rasûlullah! Vil Du gi meg et råd som jeg kan lære meg utenat og aldri glemme?» Vår Mester, Profeten, sa til ham: «I morgen kommer du til et land der det blir gjort svært få sajdaer for Allahu ta‘âlâ. Gjør mange sajdaer og be mye namâz der.» Abdullah ibn Rawâha sa: «O Rasûlullah! Vil Du gi meg flere råd?» Vår elskede Profet svarte: «Minnes Allahu ta‘âlâ alltid. For det å minnes (dhikr) Allahu ta‘âlâ hjelper deg til å nå det du håper på.»

Den islamske hæren på tre tusen mann begynte å marsjere under rop av «Allahu akbar! Allahu akbar!» Vår elskede Profet og sahâbîene som ble igjen i Medîna, fulgte mujâhid-ghâziene helt til Wadâ-bakken. Der talte Verdenenes Mester slik til den velsignede islamske hæren: «Jeg råder dere til å gjøre det Allahu ta‘âlâ har befalt, og holde dere borte fra det Han har forbudt, til å være til gagn for muslimene som er med dere, og til å behandle dem godt. Kjemp på Allahu ta‘âlâs vei idet dere nevner Hans navn. Vær ikke uærlige med det godset som tas som bytte. Bryt ikke deres løfter. Drep ikke barn! Der vil dere i de kristnes kirker finne noen som har trukket seg bort fra menneskene og viet seg til tilbedelse. Avstå fra å skade dem! Utenom dem vil dere også møte noen i hvis hoder shaytanene har bygd rede; hogg hodene av dem med sverdene deres. Drep ikke kvinner eller gamle, avfeldige mennesker. Brenn ikke trærne og hogg dem ikke ned. Riv heller ikke husene!»

Til den øverstkommanderende, Zayd ibn Hâritha, sa Han: «Når du møter dine fiender blant avgudsdyrkerne, så kall dem til ett av tre alternativer! … (Hvis de blir muslimer,) så kall dem til å utvandre til Medîna, Muhâjirenes hjem! Hvis de tar imot kallet ditt, så fortell dem at de skal få de samme rettighetene som Muhâjirene har, og de samme pliktene som Muhâjirene er pålagt.

Hvis de foretrekker å bli muslimer og bli boende i sitt eget land, så fortell dem at de skal være som de muslimske nomadearaberne, og at den samme guddommelige bestemmelsen som gjelder for dem, skal gjelde for dem også; at de ikke skal få noen andel av krigsbyttet, og at bare de som kjemper sammen med muslimene, skal få del i byttet!

Hvis de ikke tar imot Islâm, så kall dem til å betale jizya! Rør ikke dem som godtar det! Og hvis de heller ikke går med på å betale jizya, så kjemp mot dem idet du søker Allahu ta‘âlâs hjelp! …»

Etter disse rådene tok Han farvel med mujâhidene. Islâms hær dro av sted under takbîr-rop. De som ble igjen, vinket til dem som dro, og ba: «Måtte Allahu ta‘âlâ bevare dere mot all slags fare og la dere komme vel tilbake …» Helt til de forsvant i horisonten, så de etter dem med tårer i øynene og misunnet dem …

«Jeg har utnevnt Zayd ibn Hâritha til hærfører for disse menneskene som skal dra ut til jihâd. Hvis Zayd ibn Hâritha blir martyr, skal Ja‘far ibn Abî Tâlib ta hans plass. Hvis Ja‘far ibn Abî Tâlib blir martyr, skal Abdullah ibn Rawâha ta hans plass. Hvis også Abdullah ibn Rawâha blir martyr, skal muslimene velge en egnet mann blant seg og gjøre ham til sin hærfører!» Hadîth ash-sharîf

Det hellige (muqaddas) banneret i Zayd ibn Hârithas hånd vaiet, og mujâhidene dro ut på en ukjent og lang reise for å tjene Allahu ta‘âlâs religion. Den islamske hæren rykket raskt frem mot Syria. Reisen gikk uten hendelser og i glede. Mujâhidene var ivrige etter å møte fienden så snart som mulig. En av dem som mest av alt ønsket seg martyrdøden, var Hadrat Abdullah ibn Rawâha. Zayd ibn Arqâm har fortalt: «Jeg var en farløs gutt som vokste opp under Abdullah ibn Rawâhas omsorg. Da han dro ut på Mûta-felttoget, tok han også meg med bak seg på kamelen. Mens vi red en stund om natten, kom disse versene over leppene hans:

O min kamel! Om du bærer meg til brønnen i sanden,
Og derfra fire dagsreiser videre,
Skal jeg ikke ta deg med på flere ferder,
Snart blir du uten eier.
Jeg vender nok ikke tilbake til mitt hjem,
Jeg håper at jeg faller som martyr i denne krigen.
O Rawâhas sønn, ved siste rasteplass red de troende
Raskt forbi meg, ja, selv dine nærmeste
Brøt brorskapets bånd og red videre,
De overlot deg til Haqq ta‘âlâ og dro.
Jeg tenker ikke lenger på hva jeg eier,
Jeg bryr meg ikke lenger om trær og dadler!

Da jeg hørte dette, gråt jeg. Abdullah ibn Rawâha rørte ved meg med pisken og sa: ‘Din slyngel! Hva går det av deg? Hvilken skade gjør det deg at jeg snakker slik? Hvis Allahu ta‘âlâ gir meg martyrdøden, vender du tilbake på dyret og kommer hjem. Og jeg blir fri fra alle verdens plager, sorger og bekymringer og finner ro.’ Han steg ned og ba en namâz på to rak‘at. Etter å ha bedt en lang du‘â kalte han på meg: ‘O gutt!’ Da jeg svarte: ‘Ja?’, sa han: ‘Inshâallah skal martyrdøden bli meg til del på dette felttoget!’»

Mens de modige sahâbîene nærmet seg Syria, hadde stattholderen i Damaskus, Sharahbil ibn Amr, for lengst fått vite at den islamske hæren var på vei. Han hadde straks underrettet den bysantinske keiseren Heraklius og fått store forsterkninger, og var dermed blitt beroliget. For ifølge de opplysningene han hadde samlet, var muslimene bare tre–fem tusen mann. Hans egen hær derimot telte over hundre tusen, og våpnene var uten mål og tall. Da Ashâb al-kirâm (’alaihimur-ridwân) kom til Maân i Damaskus-landene, fikk de vite at romerne (Rûm) var på vei mot dem med en hær på hundre tusen soldater. De slo leir der og ble i to netter. Hærføreren, Hadrat Zayd ibn Hâritha, samlet vennene sine og fortalte dem hvordan det sto til, og spurte hva de mente man burde gjøre mot den romerske hæren. Noen av sahâbîene sa: «La oss gjøre plutselige raid inn i landet deres uten å møte den romerske hæren, ta folk til fange og vende tilbake til Medîna.» Andre sa: «La oss skrive et brev til Rasûl (’alaihis-salâm), fortelle Ham hvor mange fiendene er, og be Ham sende oss soldater i all hast eller si oss hva vi skal gjøre.» Mens de var i ferd med å bestemme seg for at det andre forslaget var det beste, tok Hadrat Abdullah ibn Rawâha ordet:

«Minnes Allahu ta‘âlâ alltid. For det å minnes (dhikr) Allahu ta‘âlâ hjelper deg til å nå det du håper på.» Hadîth ash-sharîf

O mitt folk, hva er grunnen til at dere nøler?
Er vi ikke kommet til kamp med martyrdøden som mål?
Vi har aldri kjempet mot de vantro
Fordi vi var flest i våpen og ryttere.
Vi har kjempet ved kraften i denne religionen,
Som Allahu ta‘âlâ har gitt oss, som løver.
Dra av sted og kjemp, det er sannelig godt i det,
Enden på denne saken blir enten martyrdød eller seier.
Wallahi, på Badrs dag hadde vi to hester,
Ved Uhud én hest, og svært få våpen.
Hvis det er vår skjebne å seire i denne krigen,
Så er det jo slik Allah og Hans Rasûl har lovet.
Haqq ta‘âlâ går aldri tilbake på Sitt løfte,
Så marsjer da fremover, o troende!
Hvis martyrdøden er vår skjebne,
Skal vi møte våre brødre i Jannah.

Disse ordene fra Hadrat Abdullah ibn Rawâha ga mujâhidene mot. «Wallahi, Rawâhas sønn taler sant», sa de. Nå var beslutningen tatt: De skulle fortsette å kjempe til de ble martyrer. Da de ærefulle sahâbîene kom til landsbyen Mûta, møtte de den romerske hæren på hundre tusen soldater.

MÛTA-KRIGEN

Fjell og daler var fylt av fiendens soldater. På den ene siden sto en islamsk hær på tre tusen mann, som var kommet helt fra Medîna til Damaskus for å utbre Allahu ta‘âlâs religion; på den andre siden en flokk av vantro, hundre tusen mann, som hadde samlet seg for å kvele Islâm … Tilsynelatende var styrkeforholdet helt ujevnt. Ifølge dette måtte én muslim kjempe mot mer enn tretti romere. Begge parter stilte seg opp i slagorden. I mellomtiden så man at en delegasjon fra den islamske hæren, etter befaling fra vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), gikk frem mot den romerske leiren. De tilbød den romerske hæren å komme til Islâm eller å betale jizya. Men de avslo dette tilbudet. Nå var det ingen tid å miste. Hærføreren, Hadrat Zayd ibn Hâritha, som holdt Islâms hellige (muqaddas) banner, ga hæren sin ordre om å angripe. Mujâhidene, som hadde ventet på dette øyeblikket, for frem som piler under rop av «Allahu akbar!» De dro sverdene som lyn og stormet inn midt i fienden … Hestenes vrinsk, sverdenes klirr, takbîr-ropene og skrikene fra de sårede steg mot himmelen, og allerede i begynnelsen av krigen var kampplassen blitt en blodsjø. Ved hvert sverdhogg fra de ærefulle sahâbîene falt enten et hode eller en arm.

Hadrat Zayd, som holdt Rasûlullahs hvite banner, kjempet midt inne blant fiendene og sa: «Allah, Allah.» Med sverdhoggene sine ryddet han i et nu plass rundt seg og fikk fienden til å angre på at de hadde stilt seg mot ham. De ærefulle sahâbîene, som så hærførerens heltemodige kamp, sto ikke tilbake for ham; hver av dem prøvde alene å hogge løs på tretti fiender og felle dem. På et tidspunkt så man at flere spyd på én gang trengte inn i hærføreren Hadrat Zayds velsignede bryst. Andre spyd fulgte etter. Den ærefulle sahâbîens kropp var gjennomhullet. Så så man Zayd ibn Hâritha falle ned på den varme jorden og tømme martyrdødens beger, som han hadde lengtet så sterkt etter.

Hadrat Ja‘far, som kom etter Zayd ibn Hâritha, grep straks banneret. Da mujâhidene så at Islâms banner vaiet, fortsatte de kampen med ny kjærlighet. Hadrat Ja‘far kjempet like heltemodig som Zayd ibn Hâritha. Han angrep fienden og ga samtidig vennene sine mot og iver. Denne nye hærføreren, som kjempet tappert, svingte sverdet raskere og raskere og ga ikke fienden et øyeblikks pusterom. Mens Hadrat Ja‘far kjempet som i ekstase, var han kommet et godt stykke foran vennene sine. Han kjempet alene midt blant romerne og hogg mot hver av dem. Han forsto snart at det ikke fantes noen vei tilbake. Den heltemodige hærføreren sa: «Min oppgave er å hogge hver eneste av de vantro med sverdet mitt!» og fikk ny åndelig styrke fra de velsignede ordene «Allahu akbar! … Allahu akbar! …» Med hvert sverdhogg ryddet han en fiende av veien og lot ingen komme nær seg. Allahu ta‘âlâs velsignede navn forlot aldri tungen hans, og han kjempet med en kraft som aldri tok slutt. Til slutt hogg en fiendtlig soldat med sverdet mot Hadrat Ja‘fars høyre arm. Hadrat Ja‘far, som hadde fått høyre hånd hogd av, grep Islâms hellige banner med venstre hånd før det falt til jorden, og løftet det og lot det vaie igjen. Så kom enda et sverdhogg … Også venstre hånd var hogd av. Denne gangen prøvde han å holde banneret vaiende ved å presse det mot brystet mellom de avhogde armene. Men under fiendenes sverd, som slo ned på ham det ene etter det andre, nådde han martyrdødens rang, som han hadde lengtet så sterkt etter. Hans velsignede sjel fløy til Jannahs høyeste trinn … På kroppen hans ble det talt mer enn nitti sår etter sverd og spyd.3 Da de heltemodige mujâhidene så at hærføreren deres hadde falt som martyr, grep de Islâms banner, som hadde falt til jorden, og overrakte det til Hadrat Abdullah ibn Rawâha.

«O mitt folk, hva er grunnen til at dere nøler? Er vi ikke kommet til kamp med martyrdøden som mål?» Abdullah ibn Rawâha (radiy-Allahu ’anh)

Han lot banneret vaie fra hesteryggen og angrep fienden voldsomt. På den ene siden felte han hver fiende som kom foran ham, og på den andre siden sa han:

O min nafs, du skal sannelig bøye deg for meg,
Jeg har sverget at jeg i denne krigen blir martyr.
Enten godtar du det av deg selv,
Eller så skal jeg tvinge deg til å godta det.
Si meg, hvis du ikke blir drept i denne krigen,
Tror du da at du aldri skal dø?
Vit at du gjør vel om du gjør
Det Ja‘far ibn Abî Tâlib og Zayd ibn Hâritha har gjort.
De er blitt martyrer, o min nafs, bli ikke tilbake,
Ellers blir du ulykkelig – kom, storm frem!

Under rop av «Allahu akbar!» kastet også Hadrat Abdullah seg ut i en nådeløs kamp mot fienden. På et tidspunkt traff et sverdhogg fingeren hans, og den avhogde fingeren ble hengende og dingle fra hånden. Denne velsignede hærføreren, som brant av kjærlighet til Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, sprang straks ned av hesten. Han satte foten på den sårede fingeren, som hindret ham i å kjempe, og sa: «Er du ikke bare en såret finger? Og denne ulykken har jo rammet deg på Allahu ta‘âlâs vei!» og rev den av. Lynraskt sprang han opp på hesten igjen og begynte å kjempe av all kraft. Men fordi han tross all denne kampen ennå ikke hadde nådd martyrdødens rang, begynte han å bebreide seg selv … Igjen og igjen angrep han fienden. Til slutt falt han til jorden for et spydstøt. Han ble martyr mens han kjempet på Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls vei, og hans velsignede sjel fløy til Jannah … I det øyeblikket prøvde Abû’l-Yusr Ka‘b ibn Umayr, som kjempet ved siden av Hadrat Abdullah, å holde banneret vaiende. Han lot blikket gli over Ashâb og lette etter en som var eldre og mer erfaren enn han selv. Da han fikk øye på Thâbit ibn Akram, overrakte han banneret til ham. Hadrat Thâbit plantet banneret foran mujâhidene og sa: «O mine brødre! Velg raskt en hærfører blant dere og følg ham!» De svarte: «Vi har valgt deg», men Hadrat Thâbit tok ikke imot det. Blikket hans falt på Hadrat Khâlid ibn Walîd, og han sa til ham: «O Abû Sulaymân! Ta du banneret!» Hadrat Khâlid, som nylig var kommet med blant muslimene, ville av beskjedenhet ikke ta det hellige banneret, og fra hans velsignede lepper kom ordene: «Jeg kan ikke ta dette banneret fra deg! Du fortjener det mye mer enn jeg. For du er eldre, og du ble æret med å kjempe ved Rasûlullahs side i Badr-ghazâen! …» Men tiden var dyrebar. Ashâb al-kirâm rundt dem kjempet forbitret mot fienden og prøvde å drive tilbake en fiendtlig hær på hundre tusen mann. Hadrat Thâbit gjentok ordene sine: «O Khâlid! Ta Rasûlullahs hellige banner, fort! Wallahi, jeg tok det for å gi det til deg. Du kjenner krigens kunst bedre enn jeg!» og spurte mujâhidene rundt seg: «O mine brødre! Hva mener dere om at Khâlid blir hærfører?» Med én munn svarte de: «Vi har gjort ham til vår hærfører.» Da tok Hadrat Khâlid med stor ærbødighet og høflighet imot banneret, som Verdenenes Mester hadde overrakt med Sine egne velsignede hender, og kysset det. Han sprang opp på hesten og angrep fienden med all sin verdighet og myndighet.4

De heltemodige sahâbîene gikk på ny til angrep etter den nye hærføreren sin. Hadrat Khâlid kjempet med et mot og en dyktighet som ingen hadde sett maken til, og felte hver den som kom foran ham. I mellomtiden skilte Hadrat Qutba ibn Qatâda hodet fra kroppen på Mâlik ibn Zâfila, en av fiendens hærførere. Romernes kampmoral var brutt. Men tiden ble knapp; det var blitt kveld, og det begynte å mørkne. Det var svært farlig å kjempe i mørket, for de kunne komme til å drepe sine egne venner ved et uhell …

Derfor trakk begge parter seg tilbake til leirene sine. De sårede ble behandlet. Hadrat Khâlid var et geni i krigskunst. Han ville møte fienden om morgenen med en ny taktikk og forvirre dem. Den natten byttet han om på soldatenes plasser: De på høyre side flyttet han til venstre, de på venstre side til høyre, de foran flyttet han bakover, og de bakerst flyttet han frem.

Om morgenen gikk de modige mujâhidene på ny til angrep og begynte å kjempe under rop av «Allahu akbar». De fiendtlige soldatene så de angripende soldatene for første gang. Det var ikke de samme som de hadde kjempet mot dagen før.

En ny hær måtte være kommet muslimene til hjelp! … De romerske soldatene trodde at det var kommet forsterkninger, ble grepet av frykt og mistet motet. De fikk panikk og begynte å flykte. Den islamske hæren grep denne sjansen og angrep dem voldsomt.

Etter at fienden var slått, kom de til festningen i Mûta. De erobret også festningen og drepte mange av dens ledende menn. Hadrat Khâlid og de heltemodige sahâbîene kjempet den dagen enda mer storslått, hogg løs på fienden og sendte tusenvis av dem til Jahannam. Den dagen ble ni sverd knust i hendene på Hadrat Khâlid ibn Walîd.5 Ved Allahu ta‘âlâs gave og ved velsignelsen av vår Mester Rasûl al-akrams (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) bønner hadde tre tusen mujâhid-ghâzier slått en fiendtlig hær på hundre tusen soldater på flukt. I dette store slaget falt femten muslimer som martyrer. Slik ble Det bysantinske riket vist sine grenser, og det ble hindret i å gjøre flere raid sørover … Vår Mester Rasûl al-akram, vår ærverdige Profet, hadde samlet Sine Ashâb i masjiden for å fortelle dem hva som hadde skjedd ved Mûta, enda før noen nyhet fra slagmarken var kommet til Ham. Følgesvennene kunne se på vår elskede Profets velsignede ansikt at Han var svært bedrøvet, og av frykt for å gjøre Ham enda mer bedrøvet våget ingen å spørre om noe. Til slutt sa en av Ashâb al-kirâm: «Måtte våre liv bli ofret for Deg, o Rasûlullah! Siden vi så sorgen Din, gråter våre hjerter blod; bare Janâb al-Haqq kjenner hvor stor sorgen vår er!» Da strømmet tårene fra vår elskede Profets velsignede øyne, og Han sa: «Den sorgen dere ser hos meg, det som har fylt meg med bedrøvelse, var at mine Ashâb ble martyrer. Denne tilstanden varte til jeg så dem som brødre som sitter på troner overfor hverandre i Jannah. Zayd ibn Hâritha tok banneret i hånden. Til slutt ble han martyr. Nå er han gått inn i Jannah og løper omkring der. Så tok Ja‘far ibn Abî Tâlib banneret. Han angrep fiendens hærer, kjempet, og til slutt ble også han martyr. Han gikk inn i Jannah som martyr, og nå flyr han dit han vil med to vinger av rubin. Etter Ja‘far tok Abdullah ibn Rawâha banneret. Med banneret i hånden kjempet han mot fienden og ble martyr og gikk inn i Jannah. De ble vist meg der de satt på troner av gull i Jannah. O min Allah! Tilgi Zayd! … O min Allah! Tilgi Ja‘far! O min Allah! Tilgi Abdullah ibn Rawâha!»

«O Khâlid! Ta Rasûlullahs hellige banner, fort! Wallahi, jeg tok det for å gi det til deg. Du kjenner krigens kunst bedre enn jeg!» Thâbit ibn Akram (radiy-Allahu ’anh)

Tårene strømmet fortsatt fra Verdenenes Mesters velsignede øyne. Gråtende fortsatte Han: «Etter Abdullah ibn Rawâha har Khâlid ibn Walîd tatt banneret. Nå er kampen blitt hardere. O min Allah! Han (Khâlid ibn Walîd) er et sverd blant Dine sverd. Hjelp ham! …»6 Som et mirakel hadde vår elskede Profet med Allahu ta‘âlâs tillatelse sett situasjonen på slagmarken, som lå mer enn tusen kilometer unna, og fortalt Sine Ashâb om den. Etter at Han hadde fortalt om denne hendelsen den dagen Hadrat Ja‘far ibn Abî Tâlib ble martyr, reiste Han seg og gikk til Hadrat Ja‘fars hus. Hadrat Ja‘fars kone, Asmâ, var ferdig med husarbeidet; hun hadde vasket barna sine og kjemmet håret deres. Vår elskede Profet sa: «O Asmâ! Hvor er Ja‘fars sønner? Ta dem med til meg!» Da Asmâ Hâtun kom med barna, trykket vår Mester Rasûlullah dem inntil Sitt bryst og kysset dem og luktet på dem igjen og igjen. Hans velsignede hjerte holdt det ikke ut, og tårene begynte å strømme fra Hans velsignede øyne. Da Hadrat Ja‘fars kone så dette, spurte hun bønnfallende: «Måtte min mor og min far, ja mitt liv, bli ofret for Deg, o Rasûlullah! Hvorfor viser Du sønnene mine den samme medfølelsen som Du viser farløse barn? Har Du fått en tung nyhet om Ja‘far og hans venner?!» Verdenenes Mester ble dypt beveget. Han svarte: «Ja! … De er blitt martyrer i dag! …» Vår mor Hadrat Asmâ trykket sine farløse barn inntil seg og begynte å gråte. Vår elskede Profet kunne ikke holde ut dette synet lenger og gikk derfra.7

Vår Mester Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) vendte tilbake til Sitt lykksalighetens hjem. Han sa til Sine rene hustruer: «Glem ikke å lage mat til Ja‘fars familie!» I tre dager ble det sendt måltider til martyrenes familier. Det gikk noen dager. Da brakte Hadrat Ya‘lâ ibn Umayya det gode budskapet om seieren til Medîna. Før han hadde begynt å fortelle hva som hadde skjedd, sa vår Mester Rasûl al-akram til ham: «Om du vil, kan du fortelle oss hva som skjedde, eller om du vil, skal jeg fortelle deg det», og så fortalte Han i detalj hva som hadde skjedd på slagmarken. Da sa Ya‘lâ ibn Umayya: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har sendt Deg som Profet med den sanne religion og Boken, at Du ikke har utelatt en eneste av de hendelsene mujâhidene opplevde.» Vår Mester svarte: «Allahu ta‘âlâ fjernet avstanden for meg, så jeg så slagmarken med mine egne øyne.»

Noen dager senere meldte budbringerne at den islamske hæren nærmet seg Medîna. Vår Mester, Profeten, reiste seg sammen med Sine Ashâb og gikk ut av Medîna for å ta imot dem. Langt borte steg en sky av støv opp; Islâms hellige banner vaiet. Glimtet fra skjold og sverd fikk alt omkring til å skinne som et speil. Hos hver og én kunne man se en dyp spenning. Kort etter red mujâhid-ghâziene inn i Medîna med Khâlid ibn Walîd i spissen, radiy-Allahu ’anhum ajma‘în …

«O min Allah! Tilgi Zayd! … O min Allah! Tilgi Ja‘far! O min Allah! Tilgi Abdullah ibn Rawâha!» Hadîth ash-sharîf

Hûri-pikene kom,
svøpte Ham i nûr,
alle la sitt ansikt mot Muhammed,
den natten da Muhammed ble født.
Himmelens porter ble åpnet,
barmhjertighet ble strødd ut over verden,
Jannahs klær ble sydd,
den natten da Muhammed ble født.
Yûnus sier: «O brødre,
tårer av blod strømmet fra øynene,
fjell og steiner gjorde sajda,
den natten da Muhammed ble født.»

Mekka al-Mukarrama [1890]