’UMRA-TUL-KAZÂ-EKSPEDISJONEN

Det var gått ett år siden Hudaybiya-freden. En måned før Eid al-Adha, i begynnelsen av måneden Dhu’l-qâdah, befalte vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Sine Ashâb al-kirâm å gjøre seg klare til ’umrah. Alle som hadde vært med til Hudaybiya og deltatt i Bî‘at ar-Ridwân, skulle være med på ’umrah, unntatt dem som var døde. Etter denne befalingen gjorde to tusen sahâbîer seg ferdige med forberedelsene. Sytti kameler ble tatt med for å ofres. Nâjiya ibn Jundub og fire av vennene hans fikk i oppdrag å føre kamelene til Mekka og la dem beite underveis. Videre ble hundre ryttere sendt i forveien under Hadrat Muhammed ibn Maslamas kommando for å frakte krigsvåpen som rustninger, spyd og sverd. Man kunne ikke stole på avgudsdyrkerne. Om det skulle komme et angrep, skulle disse våpnene brukes. Noen av Ashâb al-kirâm sa: «O Rasûlullah! Etter Hudaybiya-freden skulle vi ikke komme til ’umrah med andre våpen enn sverd i skjeden!» Verdenenes Mester svarte: «Vi skal ikke føre disse våpnene inn i Haram, til Quraysh. Men de skal holdes nær oss og innen rekkevidde i tilfelle Quraysh angriper oss.»

Abû Zarr Ghifârî ble satt igjen som stedfortreder i Medîna al-munawwara.1 Det er også berettet at det var Abû Ruhm Ghifârî som ble satt igjen. To tusen sahâbîer dro sammen med vår elskede Profet av sted mot Mekka. Ashâb al-kirâm var svært spente. De skulle få se hjemmene sine, sine hus og det hjemlandet de i årevis hadde forlatt for Allahu ta‘âlâs og vår elskede Profets skyld … De skulle besøke den ærefulle Kâ‘ba, som de vendte seg mot i de fem daglige namâz … De skulle få treffe slektningene sine, som nettopp var blitt muslimer, men som på grunn av avtalen ikke hadde kunnet komme til Medîna. De skulle vise Islâms verdighet og ære for Quraysh’ avgudsdyrkere, som i årevis hadde fått dem til å gråte blod i stedet for tårer, som hadde latt dem stønne under undertrykkelse, og som hadde gjort mange av deres brødre til martyrer for å tvinge dem til å tilbe avgudene sine. Kanskje ville kjærligheten til Islâm falle inn i hjertene til de avgudsdyrkerne som så dette, så de ble muslimer! …

De som ble igjen i Medîna, fulgte Verdenenes Mester med takbîr helt til Wadâ-bakken, tok farvel og vendte så tilbake … Da vår elskede Profet kom til Dhu’l-Hulayfa, som ligger omkring ti kilometer fra Medîna, gikk Han i ihrâm. De ærefulle sahâbîene fulgte Ham. Alle var kledd i hvitt. Nå var reisen til Mekka for å utføre ’umrah begynt. Himmel og jord gjenlød av ropene «Labbayk! Allahumma Labbayk! Labbayk! Lâ sharîka laka labbayk! Innal hamda wan-ni‘mata laka wal-mulka, lâ sharîka lak.» (Her er jeg, Allah, her er jeg! Med ord og hjerte har jeg igjen og igjen svart på Ditt kall og bøyd meg for Din befaling. Du har ingen partner; med hele mitt vesen har jeg vendt meg til Deg. All lovprisning og velsignelse tilhører Deg, og herredømmet er Ditt. Du har ingen partner.)

Med lovprisning av Allahu ta‘âlâ, bønner til Ham og ihukommelse av Hans velsignede navn var reisen fylt av stor glede.

Da forhåndsstyrken under Muhammed ibn Maslamas kommando nærmet seg Mekka, ble den sett av Quraysh’ avgudsdyrkere. Fulle av frykt kom de nærmere og spurte: «Hva er dette?» – som om de ville si: «Var det slik vi ble enige for et år siden?» Muhammed ibn Maslama ga dem et svar som fikk blodet deres til å fryse: «Dette er ryttere fra Allahu ta‘âlâs Rasûl … Om Allahu ta‘âlâ vil, skal Han også ære dette stedet med Sitt nærvær i morgen!» Avgudsdyrkerne vendte redde tilbake og brakte nyheten til Mekka. Avgudsdyrkerne i Mekka sa: «Vi sverger på at vi har holdt avtalen. Hvorfor skulle Muhammed kjempe mot oss? …» Straks sendte de en delegasjon for å tale med vår Mester, Profeten.

«Labbayk! Allahumma Labbayk! Labbayk! Lâ sharîka laka labbayk! Innal hamda wan-ni‘mata laka wal-mulka, lâ sharîka lak.» Talbiya

I mellomtiden var Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) kommet til stedet som heter Batn al-Ya‘jaj, der man kunne se Mekka. Der la de igjen alle våpnene sine, unntatt sverdene de bar. Han satte to hundre sahâbîer som vakter for å vokte våpnene. Da disse forberedelsene var ferdige, ba Quraysh-delegasjonen om lov til å tale med vår Mester, Profeten. Da de fikk lov, sa de: «O Muhammed! Siden Hudaybiya-avtalen har vi ikke sviktet dere på noen måte. Vil Du likevel komme inn i Mekka, til Ditt eget folk, med disse våpnene? Ifølge avtalen vår skulle dere jo ikke ha noe annet med enn sverd i skjeden! …» Verdenenes Mester svarte: «Fra jeg var barn og helt til i dag har jeg vært kjent for å holde mitt ord og for min troskap. Vi skal ikke gå inn i Haram med annet enn sverdene våre i skjeden. Men jeg vil at våpnene skal være et sted i nærheten av meg.» Da delegasjonen forsto at nyheten de hadde fått, var feil, ble de beroliget og sa: «O Muhammed! Sannelig, vi har alltid bare sett troskap og godhet fra Deg. Det er også det som sømmer seg for Deg.» De vendte tilbake til Mekka og fortalte Quraysh hvordan det sto til, og også de ble beroliget.

Av nag og misunnelse ville Quraysh’ ledende menn ikke se dette lykkelige øyeblikket for vår Mester, Profeten, og Hans Ashâb, og derfor forlot de Mekka og dro opp i fjellene. Vår elskede Profet sendte de merkede offerkamelene i forveien til stedet Zî-Tuwâ. Deretter fullførte Han og Hans Ashâb forberedelsene og brøt opp for å dra inn i den hellige (muqaddas) byen Mekka. Ashâb al-kirâm hadde tatt Verdenenes Mester i sin midte. Universets Sultan satt på Sin kamel Quswâ og spredte nûr rundt seg som en sol som skjuler tusenvis av stjerner. O min Rabb! For en skjønnhet! For et majestetisk syn! …

På tungene lød ropene «Labbayk! Allahumma Labbayk! Labbayk! Lâ sharîka laka Labbayk! …», og hjertene var fulle av kjærlighet til Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl.

Skritt for skritt gikk de frem mot Kâ‘ba al-mu‘azzama. Jo nærmere de kom, desto større ble begeistringen deres. Talbiya-ropene, som alle istemte med én munn, fylte Mekka. Da avgudsdyrkerne så dette prektige synet, smeltet det noe i dem, og de kjente kjærlighet strømme inn i hjertene sine. I mange hjerter hadde kjærligheten til Islâm allerede slått rot … Til slutt hadde Universets Sultan, de to verdeners Mester, vår elskede, ærefulle Profet Muhammed (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) seiret …

Og se, vår elskede Profet og Hans ærefulle Ashâb gikk inn til Kâ‘ba al-mu‘azzama med sverdene ved beltet. Hadrat Abdullah ibn Rawâha holdt grimen til Quswâ, vår Mester, Profetens, kamel, og gikk foran. Noen av avgudsdyrkerne i Mekka, med kvinner og barn, hadde stilt seg opp ved Dâr an-Nadwa og så på vår elskede Profet og Hans heltemodige Ashâb. Mens han gikk frem, begynte Abdullah ibn Rawâha å resitere dikt, og det var som om han hamret versene som en slegge inn i hodene til avgudsdyrkerne, helt ned i hjertene deres:

O vantro, gå til side fra Profetens vei,
Han som Allahu ta‘âlâ sendte Koranen til.
All godhet og alt godt finnes i Hans religion,
Å dø for denne religionen er den beste død.
Han er sannelig Rasûlullah, jeg tok imot det av hjertet,
Jeg tror på hvert Hans ord, jeg har tatt imot alt.
O vantro! Når dere fornekter at Koranen
Er sendt ned fra Allahu ta‘âlâ,
Slik vi plutselig lot våre hogg slå ned,
Og slik vi skilte hodene deres fra kroppen,
Hvis dere ikke tror på dens betydning,
Skal hogg på samme vis slå ned på hodene deres.
Jeg begynner med Allahs velsignede navn,
For det finnes ingen sann religion utenom Hans religion.
Og igjen begynner jeg med navnet til den Allah
Som Muhammed er både tjener og rasûl for.

Hadrat ’Umar kunne ikke holde seg og ville advare ham: «O Ibn Rawâha! Hvordan kan du resitere dikt foran Rasûlullah og i Haram ash-sharîf?» Men vår Mester, Profeten, sa: «O ’Umar! Hindre ham ikke! Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at hans ord virker raskere og sterkere på disse avgudsdyrkerne fra Quraysh enn om man lot piler regne over dem. O Ibn Rawâha! Fortsett!»

Litt senere sa vår Mester, Profeten, til Hadrat Abdullah ibn Rawâha: «Si: Det finnes ingen gud unntatt Allahu ta‘âlâ! Han er den Ene. Han er den som har oppfylt Sitt løfte! Han er den som har hjulpet denne Sin tjener! Han er den som har styrket Sine soldater! Han, Han alene, er den som har slått de samlede stammene på flukt!»

Da begynte Abdullah ibn Rawâha å resitere:

Det finnes ingen gud unntatt Allahu ta‘âlâ!
Han har ingen partner, lâ ilâha illallah!
Han er den som gir de muslimske soldatene styrke!
Og Han er den som spredte og slo de vantro!

Muslimene gjentok også disse ordene. Da vår elskede Profet kom inn til Baitullah, blottet Han Sin velsignede høyre skulder. Skjønnheten i Hans velsignede hud blendet øynene, dro hjertene til seg og spredte nûr som solen. Så sa Han: «Måtte Allahu ta‘âlâ i Sin barmhjertighet tilgi de heltene som i dag viser seg sterke og spreke for disse avgudsdyrkerne!» Da blottet Ashâb al-kirâm sin høyre skulder og gikk tawâf rundt Kâ‘ba tre ganger, med raske skritt og på en verdig og imponerende måte. Mellom Rukn al-Yamânî og hjørnet med Hajar al-Aswad gikk de imidlertid langsomt. Vår Mester, Profeten, og Hans Ashâb gikk bort til Hajar al-Aswad og kysset den, eller de løftet hendene på avstand og holdt dem ut mot Hajar al-Aswad.

«Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at hans (Ibn Rawâhas) ord virker raskere og sterkere på disse avgudsdyrkerne fra Quraysh enn om man lot piler regne over dem.» Hadîth ash-sharîf

Avgudsdyrkerne fulgte Ashâb med blikket bakfra og ble forbløffet over denne verdige og prektige marsjen. For de hadde fått høre at muslimene var blitt svake og syke etter at de dro til Medîna, og slike rykter var blitt spredt. Nå var de vitne til det stikk motsatte, og forundringen deres bare økte.

De resterende fire rundene av tawâf ble fullført i rolig tempo, med langsomme skritt. Etter tawâf ba de en namâz på to rak‘at ved Maqâm al-Ibrâhîm. Deretter gikk de sa‘y syv ganger mellom høydene Safâ og Marwa. Etter at offerdyrene var slaktet, lot vår Mester, Profeten, Sitt hode barbere. Folk kappet seg om å gripe Hans velsignede hår i luften. Ashâb al-kirâm barberte seg også. Slik gikk den drømmen i oppfyllelse som vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde sett nøyaktig ett år før. ’Umrah-besøket var fullført, og tiden for middagsnamâzen var inne. Verdenenes Mester befalte Hadrat Bilâl å rope adhân ved Kâ‘ba, og Bilâl al-Habashî adlød straks. Mens han ropte adhân al-Muhammadî ved Kâ‘ba, kom hele Mekka i bevegelse. Ashâb al-kirâm lyttet til adhân i dyp ærefrykt og gjentok ordene med lav stemme. Da den var ferdig, ble vår Mester Habîbullah imâm. Middagsnamâzen som de alle ba sammen, gjorde et helt eget inntrykk på avgudsdyrkernes hjerter.

Et telt av lær var blitt satt opp for vår elskede Profet på stedet Abtah. Sahâbîene bodde i teltene omkring i tre dager. Ved hver namâz-tid samlet de seg i Baitullah og ba namâz i jamâ‘at. Ellers besøkte de slektningene sine og var et forbilde for dem med den vakre moralen Islâm hadde skjenket dem. Overfor Ashâbs vakre oppførsel smeltet de andre, og de kunne ikke skjule sin beundring. Det var som om Mekka i løpet av disse tre dagene var blitt erobret innenfra.

De tre dagene var gått … Tiden for avreise var kommet. Mot kvelden sa vår Mester, Profeten: «Ingen av muslimene (som er kommet for ’umrah) skal tilbringe kvelden i Mekka; alle skal bryte opp!» Alle pakket sammen og dro av sted mot Medîna … Da Rasûlullah var i Juhfa, møtte Han Hadrat Abbâs, som foreslo: «O Rasûlullah! Maymûna bint Hârith er blitt enke. Kunne Du ikke ta henne til hustru?» Da sendte vår Mester, Profeten, Abû Râfi‘ og en mann fra Ansâr til Mekka for å fri. Da Hadrat Maymûna, som satt på en kamel i det øyeblikket, fikk vite at Rasûlullah fridde til henne, sa hun: «Både kamelen og den som sitter på den, tilhører Rasûlullah.» Hun ga seg selv til vår Mester, Profeten. Hun overlot ordningen av saken til sin søster Umm al-Fadl, og Umm al-Fadl overlot den til sin mann, Hadrat Abbâs. Da de på vei tilbake fra ’umrah til Medîna kom til stedet Sharîf, viet Hadrat Abbâs Hadrat Maymûna til Rasûlullah ved nikâh, med fire hundre dirham i mahr. Bryllupet ble også holdt der. Hadrat Maymûna ble den siste hustruen som ble æret med nikâh med Rasûlullah. Vår Profet giftet seg ikke igjen etter dette.

«Måtte Allahu ta‘âlâ i Sin barmhjertighet tilgi de heltene som i dag viser seg sterke og spreke for disse avgudsdyrkerne!» Hadîth ash-sharîf

Jeg har dristet meg til å bringe en lysestake, Yâ Rasûlallah!
Mitt ønske er å tjene Din opphøyde dør, Yâ Rasûlallah!
Min ringe gave er ikke verdig Din rawda;
Ta imot den i Din godhet og nåde, Yâ Rasûlallah!
Hvem har jeg utenom Deg å klage min nød til?
Hos Deg er godhet og gavmildhet, Yâ Rasûlallah!
Jeg søker tilflukt hos Deg, nåde, hundre ganger nåde, jeg har falt ned ved Din dør,
Vis meg barmhjertighet og gå i forbønn for meg, Yâ Rasûlallah!
Ta i begge verdener Khân Mahmûd-i adlî under Din beskyttelse,
Din er makten, i begynnelsen og i enden, Yâ Rasûlallah!
Mahmûd Khân II