Hendelsen Layla at-Ta‘ris
På vei tilbake fra Khaybar-ghazâen slo de leir ved Ta‘ris. Den kvelden kalte Rasûlullah på Hadrat Bilâl og sa: «O Bilâl! Sov ikke i natt! Hold øye med morgenen og vekk oss til namâz.» Så la Rasûlullah seg til å sove sammen med Ashâb. Hadrat Bilâl ba namâz en stund. Han vendte ansiktet mot øst og lente ryggen mot kamelbøren sin. Mens han ventet på namâz-tiden, sovnet han. De var så slitne at ingen åpnet øynene før solstrålene varmet jorden og falt på ansiktene deres. Rasûlullah våknet før alle andre. De sto opp og tok abdast. Hadrat Bilâl sa qâmat, og de ba morgennamâzen som qadâ i jamâ‘at. Etter at namâz var over, sa Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): «Den som har glemt sin namâz, skal utføre den straks han kommer på den. For Haqq ta‘âlâ har sagt: ‘Akimi’s-salâta li zikrî (Utfør namâz for å minnes Meg, for å minnes Min storhet).’»
Solen vender tilbake for Hadrat Alî
På vei tilbake fra Khaybar-ghazâen hvilte Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) i Sahbâ. Han hadde lagt Sitt velsignede hode i fanget til Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh). I det øyeblikket begynte wahy (åpenbaring) å komme ned. Solen sto ved horisonten. Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh) hadde ennå ikke bedt ettermiddagsnamâzen. Da åpenbaringen var fullført, gikk solen ned. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ba: «O min Rabb! Hvis Alî er på Din og Din Rasûls side, så la solen vende tilbake.» Allahu ta‘âlâ tok imot Hans bønn. Etter at Hadrat Alî hadde bedt namâz, gikk solen ned igjen. Asmâ bint Umays sier: «Jeg så at solen, etter at den allerede var gått ned, kom opp igjen og lyste opp jorden.»
Wâdi al-Qurâ-ghazâen
Denne ghazâen fant sted i måneden Jamadil-âkhir i Wâdi al-Qurâ. Da jødene i området fikk vite at Rasûlullah var kommet til Wâdi al-Qurâ med den islamske hæren, gjorde de seg klare til krig med hjelp fra en gruppe arabiske avgudsdyrkere. De forlot stedene sine og stilte seg opp i slagorden. Profeten (’alaihis-salâm) lot også Sine egne stille seg i slagorden og ga banneret til en av Ashâb. Han kalte de vantro til Islâm og sa: «Hvis dere kommer til tro, berger dere livet og eiendommen deres.» Men de tok ikke imot rådet. En av avgudsdyrkerne trådte frem og utfordret til tvekamp. Zubayr ibn Awwâm (radiy-Allahu ’anh) drepte ham. En annen stilte seg overfor Hadrat Alî. Hadrat imâm sendte straks denne vantro til Jahannams ild. Enda en kom frem; ham drepte han også. Abû Dujâna (radiy-Allahu ’anh) drepte to jøder. Den dagen ble femten vantro drept. Da det ble kveld, dro hver tilbake til sin leir. Om morgenen dro begge parter igjen sverdene og gjorde seg klare til kamp. Da solen sto et spyds lengde over horisonten, ble de vantro grepet av frykt og flyktet. Mujâhidene tok mye gods og bytte. Jødene i Taymâ ble redde da de så hvordan det hadde gått med jødene i Wâdi al-Qurâ. For å beholde eiendommene sine gikk de med på å betale jizya, og det ble sluttet fred.
«Jeg løftet ikke porten til Khaybar-festningen med kroppslig styrke, men med åndelig styrke.» Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh)
Wâdi al-Qurâ-ghazâen