EROBRINGEN AV KHAYBAR

I det lysende Medîna fantes det jøder som i det ytre var muslimer, men som i virkeligheten var munâfiqer. Før Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam utvandret til Medîna, hadde folket i Medîna gjort Abdullah ibn Ubayy ibn Salûl til sin leder. De hadde også gitt ham en krone prydet med edelstener. Da Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam kom til Medîna, begynte folket i Medîna fullt og helt å vise vår elskede Profet ærbødighet og hengivenhet, og de fulgte Ham. Ibn Salûl ble stående igjen i et hjørne uten verdi. Man brydde seg ikke lenger om ham. Da satte Ibn Salûl alt inn på å drepe Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam eller påføre Ham lidelse. En dag samlet jødene seg hos ham og la visse planer i denne saken. De ba Labîd ibn Âsim om hjelp. Labîd sa: «I det og det kvarteret bor det en gammel kvinne som heter Hayra. Hun er svært dyktig i trolldom. Finn henne.» De fant denne forbannede kvinnen og ga henne tusen dirham gull og ti ruller stoff. De sa: «Hvis du gjør det av med Muhammed, skal vi gi deg mye mer.» Den gamle kvinnen stakk nåler i en dueunge, knyttet knuter på tråder og surret dem rundt dueungen. Hun la den ned i en forfallen brønn utenfor Medîna og stengte åpningen. Vår Mester, Profeten, ble syk. Lemmene Hans ble ubevegelige. Man ga Ham ulike medisiner, men de hjalp ikke. Denne tilstanden varte i ni dager.

Så kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og fortalte hvordan det hang sammen. De tok Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam med dit. Han åpnet brønnen og tok duen opp. Men det var ikke mulig å løse knutene på trådene. Jabrâîl ’alaihis-salâm brakte sûraene Mu‘awwidhatayn (Falaq og Nâs). Han sa: «O Muhammed ’alaihis-salâm! Resiter disse sûraene over knutene.» Vår Mester, Profeten, begynte å resitere disse sûraene. For hver âyat Han resiterte, løste en av knutene seg, og en av nålene kom ut. Da Han hadde resitert sûraene (de 11 âyatene i de to sûraene) helt til ende, var alle knutene løst. Rasûlullah ble helt frisk av sykdommen og fikk helsen tilbake. Deretter lot Han de forbannede personene hente og irettesatte dem. Folket i Medîna ga dem slike straffer at de gikk til grunne. Jøden Labîd ble også grepet og ført frem for vår Mester Rasûlullah. Da vår Mester, Profeten, spurte ham: «Hvorfor fikk du dette gjort?», svarte han: «På grunn av min kjærlighet til gull!» Noen av Ashâb al-kirâm sa: «O Rasûlullah! Hvis Du gir oss lov, skal vi hogge hodet av denne jøden!» Men vår elskede Profet, som aldri straffet noen for Sin egen persons skyld, tillot ikke at han ble drept, og sa: «Den guddommelige straffen han vil møte til slutt, er hardere.»1 Da jødene ble fordrevet fra Medîna, hadde de dratt til de nordlige delene av Arabia. Noen av dem ble i Khaybar og slo seg ned der. Andre dro til Damaskus, som lå i nord. De var blitt drevet fra hjemmene sine fordi de hadde planlagt et attentat mot vår Mester Rasûlullah. Men hatet, begjæret og hevnfølelsen de nærte mot muslimene, sluknet aldri, ja, de ble sterkere dag for dag. De ville så snart som mulig gjøre slutt på livet til Allahu ta‘âlâs Habîb, Universets Sultan, og utslette Islâms religion.

Noen av deres fremste menn sa: «La oss gå til Ghatafân-folket og be om hjelp, og la oss kjempe sammen med dem mot muslimene!» Andre sa: «La oss også kalle jødene i Fadak, Taymâ og Wâdi al-Qurâ til hjelp og angripe muslimenes by før de angriper oss, og ta all den hevn vi kan!» Jødene i Khaybar godtok disse ordene og kalte de omkringliggende jødiske stammene og Ghatafân-folket til hjelp. Bare fra Ghatafân kom det et stort antall utvalgte krigere, og de begynte forberedelsene i Khaybar. Mens de holdt på med disse forberedelsene, fikk Verdenenes Mester sall-Allahu ’alaihi wa sallam kjennskap til hva jødene holdt på med. Han ga straks Hadrat Abdullah ibn Rawâha tre sahâbîer med seg og sendte ham til Khaybar for å finne ut hva som foregikk. Abdullah ibn Rawâha og hans tre venner kom raskt til Khaybar. Det var en rik by med åtte sterke festninger, noen mindre borger, fruktbar jord og mange vingårder og hager. Hadrat Abdullah sendte en av vennene sine til Shiqq-festningen, en til Katîba-festningen og den tredje til Natât-festningen. Selv gikk han inn i en annen festning. I tre dager studerte de på nært hold jødenes situasjon og krigsforberedelser. Etter tre dager møttes de på avtalt sted, kom raskt til Medîna og fortalte vår Mester, Profeten, i detalj om forberedelsene.

Vår elskede Profet ga Sine Ashâb ordre om å gjøre seg klare i all hast. Han besluttet å dra mot Khaybar for å hindre at jødene angrep Medîna al-munawwara. Da jødene i Medîna hørte om denne beslutningen, ble de urolige. For å svekke muslimenes mot sa de: «Vi sverger at hvis dere hadde sett festningene i Khaybar og de tapre krigerne som er samlet der, ville dere aldri ha satt foten der! … Festningene med de høye tårnene på fjelltoppene blir forsvart av tapre menn i rustning. Tusenvis av soldater fra omegnen er kommet dem til hjelp! … Er det mulig for dere å erobre Khaybar?! …» Til dette sa de heltemodige sahâbîene: «Allahu ta‘âlâ har lovet Sin Habîb at Han skal erobre Khaybar», og gjorde det klart at de aldri ville frykte jødene. Denne besluttsomheten hos Ashâb gjorde jødene enda mer bedrøvede og engstelige. Abdullah ibn Ubayy, munâfiqenes leder, sendte i all hast bud til Khaybar og sa: «Muhammed kommer mot dere med en liten styrke. Det er ingen grunn til å være redd, men vær forsiktige og bring eiendelene deres inn i festningene. Gå ut av festningen og møt dem!» Ashâb al-kirâm fullførte forberedelsene, ba familiene sine om tilgivelse og tok farvel, og samlet seg rundt vår Mester, Profeten. De var to hundre ryttere og ett tusen fire hundre fotsoldater. Under sin elskede Profets kommando sto de klare til å spre Allahu ta‘âlâs religion, til å gjøre jihâd og til å nå martyrens rang. I mellomtiden så man at noen kvinner ba vår Mester, Profeten, om oppgaver i krigen: å lage mat til Ashâb al-kirâm, se til de syke og sårede, forbinde sår, lage medisiner og gjøre alt annet de kunne. Vår Mester Rasûlullah viste dem barmhjertighet og nektet dem ikke denne thawâben. Slik sluttet tjue kvinnelige mujâhider seg til mujâhidene, med vår elskede Profets velsignede hustru Hadrat Umm Salama i spissen.2

Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) lot Hadrat Sibâ‘ fra Ghifâr-stammen bli igjen som Sin stedfortreder i Medîna og ga deretter ordre om å dra mot Khaybar. (Det er også fortalt at det var Numayla ibn Abdullah som ble stedfortreder.) Ferden begynte med takbîr. De sahâbîene som av ulike grunner ikke kunne delta i krigen, og de som ikke fikk lov fordi de var for unge, så med lengsel på vår Mester, Profeten, og på sine tapre fedre, bestefedre, farbrødre, morbrødre og eldre brødre, og tok farvel med dem med takbîr og bønner.

«Khaybar-festningen skal bli erobret av Alî ibn Abî Tâlib.» Hadîth ash-sharîf

Kalenderen viste måneden Muharram i det syvende år etter Hijra. Vår Mester, Profetens hellige fane ble båret av Hadrat Alî, og Hadrat ’Umar hadde kommandoen over høyre fløy.3 Over venstre fløy satte Han en annen sahâbî. Ferden gikk i glede. Dikterne lovpriste med diktene sine Allahu ta‘âlâ for velsignelsene Han hadde gitt, sa salawât for vår elskede Profet og priste de ærefulle Ashâb. Og sahâbîene fikk det til å gjalle overalt, som om de var på vei til en høytid, idet de alle sammen sa: «Allahu akbar! Allahu akbar! Lâ ilâha illallahu wallahu akbar!»

Ved hver rasteplass ba Universets Sultan: «O min Allah! Jeg søker tilflukt hos Deg mot å bekymre meg for fremtiden og sørge over fortiden, mot svakhet og latskap, mot gjerrighet, feighet og gjeld som bøyer ryggen, og mot at grusomme og urettferdige personer får makt over meg!»

Da de nærmet seg Khaybar, så man at vår elskede Profet (’alaihis-salâm) stanset Sine Ashâb. Han løftet hendene og begynte å be: «O min Allah, Rabb over himlene og det de skygger over! O min Allah, Rabb over jordene og det som er på dem! O min Allah, Rabb over shaytanene og dem de har ført vill! O min Allah, Rabb over vindene og det de virvler opp! Vi ber Deg om det gode og det gagnlige ved dette landet, det gode og det gagnlige ved menneskene som bor i dette landet, og det gode og det gagnlige ved alt som finnes i dette landet. Og vi søker tilflukt hos Deg mot det onde ved dette landet, mot det onde ved menneskene og mot det onde ved alt som er i det!»

Fra sahâbîenes lepper lød det: «Âmîn, âmîn.» Deretter sa Han til Sine Ashâb: «Gå frem idet dere sier Bismillâhirrahmânirrahîm.»

Ashâb al-kirâm, samlet rundt vår Mester Rasûl al-akram, begynte å marsjere igjen. De kom nær Natât-festningen, en av de sterkeste festningene i Khaybar.

Der slo de opp hovedkvarteret sitt. Det var kveld. Vår Mester Rasûlullahs ærefulle vane var at Han ikke angrep før det var morgen, og at Han først innbød til Islâm. Hvis de ikke tok imot tilbudet, begynte krigen. Derfor ventet Ashâb al-kirâm til morgenen. Ingen av jødene hadde merket at Islâms hær var kommet. Etter å ha ledet morgennamâzen fullførte Universets Mester forberedelsene og satte mujâhidene i bevegelse. To hundre ryttere og ett tusen fire hundre fotsoldater nærmet seg Natât-festningen i ordnede rekker. I det samme kom jødene ut av festningen for å stelle med vingårdene, hagene og åkrene sine, og da de plutselig sto ansikt til ansikt med muslimske soldater, ble de forvirret.

De sa: «Vi sverger, det er Muhammed (’alaihis-salâm) og Hans hær! …» og begynte å flykte tilbake. Da vår elskede Profet så dem slik, sa Han: «Allahu akbar! Allahu akbar! Khaybar er gått til grunne», og Han gjentok disse velsignede ordene tre ganger. Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), lot jødene vite at de enten skulle bli muslimer eller overgi seg og betale kharaj og jizya (en skatt som den islamske staten krever inn fra sine ikke-muslimske undersåtter), ellers ville det bli krig og blodsutgytelse. Jødene gikk til Sallâm ibn Mishkam, en av jødenes fremste menn, og fortalte ham hvordan det sto til. Sallâm egget dem til kamp og sa: «Tidligere sa jeg til dere at dere skulle gå mot Muhammed, men dere ville ikke. La i det minste nå være å nøle med å kjempe mot Ham. Å dø mens dere kjemper mot muslimene, er bedre enn å bli igjen i live uten slektninger eller venner.» Jødene samlet i all hast kvinnene og barna sine i Katîba-festningen, forrådene sine i Nâim og soldatene sine i Natât-festningen.

Jødene svarte på tilbudet fra Islâms hær om å bli muslimer ved å skyte piler. Mujâhidene tok imot pilene med skjoldene sine. På vår elskede Profets befaling ble buene spent, og under rop av «Allahu akbar! …» ble det skutt piler mot jødene i festningstårnene. Nå var krigen begynt. På den ene siden kjempet Universets Sultan og Hans heltemodige Ashâb for å spre Islâm og for at jødene skulle bli muslimer og bli reddet fra Jahannam. På den andre siden sto jødene, som ikke tok imot noe råd, som ved enhver anledning ville stikke muslimene i ryggen, og som hardnakket nektet å se sannheten. Da de så at den siste Profeten ikke kom fra deres eget folk, ville de av misunnelse ikke godta Ham. Helt fra Hans barndom hadde de tydd til alle de knep de kunne komme på, for å gjøre det av med vår elskede Profet, men på grunn av Allahu ta‘âlâs beskyttelse hadde de ikke kunnet gjøre noe.

Mer enn ti tusen jødiske soldater skjøt piler mot de ett tusen seks hundre ærefulle mujâhidene. Ashâb al-kirâm beskyttet seg med skjoldene mot disse pilene som kom den ene etter den andre, og hver gang de fikk anledning, skjøt de pilene som hadde falt på bakken, tilbake mot jødene. Likevel ble noen sahâbîer såret.

I mellomtiden så man Hadrat Habbâb ibn Munzir gå frem for vår Mester Habîbullah med stor ærbødighet. Han spurte: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Burde vi ikke slå opp hovedkvarteret vårt et annet sted?» Vår Mester, Profeten, sa: «Inshâallahu ta‘âlâ flytter vi det når kvelden kommer!» Mujâhidene var kommet innenfor pilenes rekkevidde. Pilene som jødene skjøt fra festningen, kunne nå helt bak det islamske hovedkvarteret.4 Den dagen fortsatte kampen med piler helt til kvelden. Omkring femti sahâbîer ble såret av pilene som ble skutt. Da kvelden kom, fikk Hadrat Muhammed ibn Maslama i oppdrag å finne et nytt sted for hovedkvarteret. Da han meldte at stedet som het Rajî‘, var egnet, ble det islamske hovedkvarteret flyttet dit.

«Vi profeter etterlater ikke arv. Det vi etterlater, blir sadaqa for de fattige.» Hadîth ash-sharîf

Khaybar-ghazâen

De sårede begynte å få behandling.5 Neste dag kjempet de heltemodige Ashâb, som var rykket frem foran Natât, helt til kvelden. Beleiringen fortsatte også den tredje, fjerde og femte dagen. Jødene holdt seg hele tiden i forsvar. I de dagene ble vår elskede Profet rammet av en sterk hodepine, og Han kunne ikke være blant mujâhidene i to dager. Den første dagen ga Han banneret til Hadrat Abû Bakr, den andre dagen til Hadrat ’Umar. Begge kjempet svært hardt mot jødene i spissen for Ashâb al-kirâm, men de klarte ikke å erobre festningen. I mellomtiden så man at jødene, som hadde fått mer mot, åpnet festningsportene og gikk til angrep. Nå hadde de begynt å kjempe mann mot mann. Kampen var blitt svært heftig. Hver gang vår Mester, Profeten, sa til Sine Ashâb: «Si takbîr: Allahu akbar! Allahu akbar!», hogg de med kjærlighet og iver løs på fienden under rop av takbîr. På et tidspunkt ble Mahmûd, bror til Muhammed ibn Maslama, martyr. De harde kampene fortsatte til kvelden.

Neste dag kom Marhab, en av de mest berømte hærførerne i Khaybar, ut av festningen, kledd i full rustning. Han var en sterk og kraftig mann, som en kjempe. Hittil hadde ingen kriger kunnet beseire ham. Han vendte seg mot mujâhidene og begynte å skryte: «Jeg er Marhab, kjent for mitt mot og min tapperhet!» Mens han skrøt slik, så man en av mujâhidene blant sahâbîene stige frem. Han ropte til Marhab: «Og jeg er Âmir, som ikke frykter å kaste seg inn i de mest fryktelige og voldsomme kamper!» og stilte seg straks foran ham. Kjempen Marhab hogg av all kraft mot Hadrat Âmir med sverdet sitt, som det sto skrevet på: «Den det treffer, går til grunne!» Den modige Âmir løftet straks skjoldet. Da det brede sverdet traff skjoldet, gjallet et kraftig smell, og sverdet ble sittende fast i skjoldet.

Hadrat Âmir søkte tilflukt hos Skaperen, ropte: «Yâ Allah!» og hogg med sverdet mot Marhabs pansrede ben. Idet sverdet traff stålpanseret, spratt det tilbake og traff sahâbîens eget ben. Det kraftige tilbakeslaget kuttet pulsåren i Hadrat Âmirs ben. Ashâb al-kirâm løp til, tok Âmir i armene og bar ham til hovedleiren for behandling. Men der oppnådde Âmir (radiy-Allahu ’anh) martyrdøden og fløy til det opphøyde Jannah.6

Kampen fortsatte med full styrke. Mot kvelden foreslo vår elskede Profet de avgudsdyrkende ghatfânittene, som var kommet med fire tusen soldater for å hjelpe jødene og hadde gått inn i krigen, at de skulle trekke seg ut og vende hjem til landet sitt. Gjorde de det, lovet Han å gi dem ett års daddelhøst fra Khaybar. Men ghatfânittene avslo tilbudet. Da befalte Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Sine Ashâb å bli natten over rundt festningen der ghatfânittene holdt til. Ghatfânittene var svært redde for at mujâhidene skulle angripe om natten, og fikk ikke sove. Den natten kunngjorde en stemme, uten at man visste hvor den kom fra, at det var gjort et overfall på ghatfânittenes land, og at deres familier og eiendeler var tatt. Dette ble gjentatt tre ganger, og alle ghatfânittene lyttet til det med stor redsel. Også deres hærfører Uyayna hørte den samme stemmen tre ganger, og like før daggry tok han soldatene sine og forlot i all hast Khaybar og dro hjemover. Om morgenen ble jødene forbauset over at ghatfânittene hadde forlatt Khaybar uten grunn, og de mistet håpet. De angret bittert på at de hadde kalt dem til hjelp.

«Den dagen vi erobret Khaybar-festningen, forbød Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) å spise kjøtt av tamme esler og å ta seg en kvinne ved mut‘a-nikâh.» Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh)

Hadrat Alîs heltemot

Også den dagen ble det utkjempet harde kamper foran Khaybar, men festningen ble ikke erobret. Om kvelden ga Universets Sultan et gledelig budskap og sa: «I morgen skal jeg gi banneret til en helt som elsker Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og som Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl også elsker. Allahu ta‘âlâ skal la erobringen skje ved hans hånd!»

Den natten ventet Ashâb al-kirâm spent på morgenen. Hver av dem håpet at banneret skulle bli gitt til ham, og de ba Allahu ta‘âlâ om dette. Hadrat Bilâl al-Habashî kalte til morgennamâz med adhân med sin inderlige og vakre stemme. Mens adhân ble ropt, oppsto en helt egen spenning og glede i alle; man ble aldri mett av denne guddommelige gleden. Etter å ha ledet morgennamâzen for Sine Ashâb reiste vår elskede Profet seg. Han befalte at Islâms velsignede banner skulle bringes. Mens det hellige (muqaddas) banneret ble brakt, sto Ashâb al-kirâm og ventet, ytterst oppmerksomme og spente på å høre de ordene som skulle komme fra vår elskede Profets velsignede lepper.

Til slutt sa Verdenenes Mester: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har æret Muhammed med profetskapet, at jeg skal gi dette banneret til en helt som ikke vet hva det vil si å flykte.» Så lot Han Sine velsignede øyne gli over Sine Ashâb og spurte: «Hvor er Alî?» Sahâbîene svarte: «O Rasûlullah! Han har vondt i øynene.» Vår Mester sa: «Kall ham til meg.» I de dagene hadde Hadrat Alî fått en øyesykdom og kunne ikke åpne øynene. De gikk til ham og fortalte ham hvordan det sto til, tok ham ved hans velsignede arm og førte ham til Rasûlullah. Universets Sultan ba Allahu ta‘âlâ om at Hadrat Alî måtte bli helbredet, fuktet Sine velsignede fingre i munnen og strøk dem over øynene hans. I samme øyeblikk forsvant all smerten fra Hadrat Alîs øyne. Vår Mester, Profeten, ba også for ham og sa: «O min Rabb! Hold plagene fra hete og kulde borte fra ham!» Deretter kledde Han med Sine velsignede hender Hadrat Alî i en rustning, spente Sitt eget sverd om livet hans, ga ham Islâms hvite banner og befalte: «Kjemp til Allahu ta‘âlâ gir deg seier. Snu deg aldri tilbake!» Hadrat Alî sa: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, o Rasûlullah! Jeg skal kjempe mot dem til de går inn i Islâms religion.» Vår elskede Profet svarte: «Ved Allah, om Allahu ta‘âlâ ved din hjelp leder et eneste menneske av dem til den rette vei, er det bedre for deg enn å eie mange røde kameler og gi dem som sadaqa på Allahu ta‘âlâs vei.»7

Mens Hadrat Alî gikk frem mot jødenes festning med banneret i hånden, fulgte de ærefulle sahâbîene etter ham. Da de var kommet tett inntil festningen, og banneret ble satt ned ved foten av en stein, så man at porten til Natât-festningen ble åpnet.

Jødenes angrepsstyrker kom ut. Dette var de utvalgte heltene fra Khaybar. Hver av dem var kledd i dobbel rustning og pansret i jern. Man så en av dem gå mot Hadrat Alî og stille seg foran ham for å kjempe. Det var Hârith, Marhabs bror, som ikke hadde sin like i tapperhet. Han angrep lynraskt. Mens lyden av de to stålklingene fylte kampplassen, så man Zulfikâr slå ned som et lyn og skille Hâriths hode fra kroppen. I samme øyeblikk steg ropene «Allahu akbar! Allahu akbar!» mot himmelen. Da Marhab hørte at broren var drept, stormet han frem på kampplassen med soldatene under sin kommando og stilte seg foran Hadrat Alî. Også han hadde dobbel rustning på seg. Med to sverd ved beltet og sin store kropp lignet han en kjempe. I all sin vrede begynte han å skryte av seg selv: «Jeg er Marhab, som stormer frem og kjemper tappert når krigene er på sitt heftigste! Selv brølende løver gjennomhuller jeg med mitt spyd eller mitt sverd! …»

Hadrat Alî svarte: «Jeg er en slik mann at min mor ga meg navnet Haydar (løve). Jeg er som en mektig løve! Jeg er helten som skal felle deg med ett eneste hogg!»

Da Marhab hørte ordet Haydar fra Hadrat Alî, ble hjertet hans grepet av frykt. For den natten var han i en drøm blitt revet i stykker av en løve. Var dette kanskje løven han hadde sett i drømmen? I det samme så man at kjempen Marhab gikk til angrep, og at Hadrat Alî tok imot angrepet med skjoldet. Så søkte han tilflukt hos Allahu ta‘âlâ, sa: «Yâ Allah! …» og lot Zulfikâr slå ned på den vantros hode med en slik kraft at den kløvde i to det tykke stålskjoldet som Marhab holdt opp mot Zulfikâr, og stålhjelmen hans, og delte hodet hans fra issen ned til nakken. Man så blodet sprute fra halsen hans, og den kjempestore kroppen hans falt til jorden. Den fryktelige lyden fra Zulfikâr ble hørt over hele Khaybar. Vår Mester, Profeten, sa: «Gled dere! Nå er erobringen av Khaybar blitt lett.» Ashâb al-kirâm var fulle av beundring for Hadrat Alîs tapperhet, og himmelen gjallet av ropene «Allahu akbar! Allahu akbar! …»

Den harde kampen fortsatte. Da Ashâb al-kirâm under kamp var kommet frem til festningsporten, hogg en jøde med sverdet sitt mot Hadrat Alîs skjold. Skjoldet falt til jorden, men det var ikke tid til å bøye seg og ta det opp. Jøden, som ikke ville la sjansen gå fra seg, snappet skjoldet og flyktet. Allahu ta‘âlâs løve ble svært bedrøvet over dette. Etter å ha drevet fiendene rundt seg på flukt med sverdet Zulfikâr, bestemte han seg for å gjøre festningsporten til sitt skjold. Han sa: «Bismillâhirrahmânirrahîm» og grep tak i ringene på den store jernporten. Han rev hengslene ut av muren. Mens Hadrat Alî rev ut porten, ristet festningen. Denne porten, som åtte–ti kjemper ikke kunne ha rikket, holdt Hadrat Alî som et skjold i den ene hånden, og han begynte å kjempe. Denne utrolige hendelsen var et mu‘jizat (mirakel) av vår elskede Profet og en karâmat8 av vår mester Hadrat Alî.

Seks av jødenes tapreste kjemper stilte seg én etter én opp mot ham. Med Allahu ta‘âlâs tillatelse overvant Hadrat Alî dem alle, og deretter gikk han sammen med sine heltemodige venner inn i festningen. Nå ble det kjempet innenfor festningsmurene. I løpet av kort tid var det ingen igjen som kunne stå imot dem. De plantet Islâms banner i festningen. Slik ble Natât, den sterkeste av festningene, erobret. Vår elskede Profet kysset Hadrat Alî på øynene og sa: «For det heltemotet du har vist, er Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl tilfreds med deg.» Da Alî hørte disse velsignede ordene, gråt han av glede. Da vår Mester, Profeten, spurte: «Hvorfor gråter du?», svarte han: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, o Rasûlullah! Jeg gråter av glede, fordi Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl er tilfreds med meg.» Da sa vår elskede Profet: «Ikke bare jeg, men også Jabrâîl, Mikâîl og alle englene er tilfreds med deg.» I mellomtiden kom fire hundre muslimer fra Daws-stammen vår Mester, Profeten, til hjelp.9 Deretter fortsatte kampene med full styrke for å erobre de andre festningene. Da de gjenværende syv sterke festningene i Khaybar falt én etter én, sendte jødene, som nå sto uten utvei, en delegasjon og ba om fred. Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), godtok dette tilbudet, og de ble enige om følgende punkter: 1- Blodet til de jødene som kjempet mot muslimene i denne ghazâen, skal ikke utgytes. 2- De jødene som forlater Khaybar, kan bare ta med seg barna sine og så mye nødvendig husholdningsgods som én kamel kan bære. 3- Alt øvrig gods, løsøre og fast eiendom, alle våpen som rustninger, sverd, skjold, buer og piler, alle klær utenom dem de har på seg, tøyer, gull og skatter, og alle dyr som hester, kameler og sauer – alt som finnes – tilfaller muslimene. 4- Ingenting som skal overlates til muslimene, skal på noen måte skjules. De som skjuler noe, skal stå utenfor Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls sikkerhetsløfte og beskyttelse …

«Jeg er en slik mann at min mor ga meg navnet Haydar (løve). Jeg er som en mektig løve!» Hadrat Alî (radiy-Allahu ’anh)

Kinâna ibn Rabî, som ikke overholdt disse betingelsene og gravde ned skattene sine i jorden i skinnsekker, ble straffet. Krigsbyttet som ble tatt, var uten mål og tall. Khaybars fruktbare jorder og daddelpalmelunder ble i sin helhet overlatt til den islamske hæren.10 I mellomtiden kom ghatfânittene, som hadde vendt hjem, tilbake til Khaybar for å hjelpe jødene. Da de så at vår Mester, Profeten, hadde erobret Khaybar og fått jødene til å overgi seg, sa de: «O Muhammed! Du lovet å gi oss ett års dadler fra Khaybar hvis vi forlot Khaybar. Vi har holdt ord. Gi oss dem nå!» Vår Mester sa til dem: «Det og det fjellet skal være deres.» Ghatfânittene forsøkte å true og sa: «I så fall kjemper vi mot dere.» Vår Mester, Rasûl al-akram, svarte: «La vår kampplass være Janafa.» Janafa var navnet på et av ghatfânittenes områder. Da ghatfânittene hørte dette, trakk de seg av frykt tilbake og dro sin vei.

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og Hans heltemodige Ashâb var blitt svært slitne under erobringen av Khaybar. Mens de sårede ble behandlet, hvilte de andre.

Zaynab, kona til Sallâm ibn Mishkam, en av jødenes ledende menn, ville drepe vår Mester, Profeten, ved å forgifte Ham. Hun slaktet derfor en sau, stekte den og blandet rikelig med gift i kjøttet. Så kom hun til vår Mester, Rasûl al-akram, og sa at hun hadde med en gave. Vår Mester, Rasûl al-akram, tok imot den og kalte på Sine Ashâb, og alle satte seg sammen for å spise. Verdenenes Mester rev av et stykke av den stekte sauen, sa: «Bismillâhirrahmânirrahîm» og tok det i Sin velsignede munn. Etter å ha tygget det noen ganger tok Han det straks ut av munnen igjen og sa: «O mine Ashâb! Trekk hendene til dere fra denne maten! For dette bogkjøttet har fortalt meg at det er forgiftet.» Sahâbîene trakk straks hendene til seg fra maten. Men Hadrat Bishr ibn Barâ, som hadde spist en munnfull av kjøttet, ble straks blå i kroppen og døde som martyr. Jabrâîl ’alaihis-salâm kom til vår elskede Profet og sa at Han skulle la seg tappe blod ved kopping (hijâma) mellom Sine velsignede skuldre, for å bli kvitt virkningen av giften som hadde blandet seg med Hans velsignede spytt. Det ble gjort. Deretter ble det forgiftede kjøttet gravd ned i jorden. Zaynab, som hadde gjort dette, ble grepet og ført frem for Ham.

Vår Mester spurte henne: «Var det du som forgiftet denne stekte sauen?» Hun innrømmet det og sa: «Ja! Det var jeg som forgiftet den!» Vår Mester, Profeten, spurte: «Hvorfor ville du gjøre dette?» Hun svarte: «Du drepte min mann, min far og min farbror. Jeg sa til meg selv: ‘Hvis Han virkelig er en Profet, vil Allah gi Ham beskjed. Hvis ikke, vil giften virke på Ham, og Han vil dø. Slik blir vi kvitt Ham.’» Ashâb al-kirâm ble svært bedrøvet over denne hendelsen. Da de spurte: «Måtte våre liv bli ofret for Deg, o Rasûlullah! Skal vi drepe henne?», tilga Verdenenes Mester, som tilga enhver krenkelse mot Sin egen person, også henne. Da Zaynab så denne store barmhjertigheten, sa hun Kalima ash-shahâda og ble muslim.11 Blant krigsbyttet og fangene som ble tatt i Khaybar, var også Safiyya, datter av Huyay ibn Akhtab. Som øverstkommanderendes rett tilfalt hun vår Mester, Profeten. Verdenenes Mester ga Sin fange friheten. Hun ble dypt rørt av dette, sa Kalima ash-shahâda av hele sitt hjerte og ble muslim. Vår elskede Profet, som ble svært glad for dette, gledet vår mor Safiyya ved å ære henne med ekteskap. Slik ble Hadrat Safiyya de troendes mor. Bryllupet ble holdt på stedet Sahbâ, og det ble gitt et bryllupsmåltid (walîma) av melon og dadler.12

Man kunne se et blått merke ved vår mor Hadrat Safiyyas velsignede øyne.

Da vår elskede Profet spurte: «Hva er dette merket?», svarte hun: «En natt så jeg i en drøm at månen steg ned fra himmelen og kom inn i fanget mitt. Da jeg fortalte min mann Kinâna om det, sa han: ‘Du drømmer om å bli kona til denne arabiske kongen som kommer mot oss!’ og slo meg i øyet, og det ble blått, slik Du ser.» Etter at Khaybar var erobret, sa jødene til vår Mester, Profeten: «O Muhammed! Vi skal forlate Khaybar. Men vi kan mye om jordbruk og om stell av åkrer, vingårder og hager. Hvis Du vil, kan Du leie ut disse fruktbare jordene til oss. Vi skal dyrke dem og gi Deg halvparten av avlingen!» Vår elskede Profet og sahâbîene hadde ikke tid til å drive med jordbruk. De arbeidet uten stans, natt og dag, for å utbre Islâms religion og for jihâd fî sabîlillâh13. Vår Mester, Profeten, var tilfreds med tilbudet og sa: «På betingelse av at vi kan drive dere ut når vi vil.» Jødene godtok dette og begynte å dyrke jordene i Khaybar.14 Vår Mester, Profeten, vendte seierrik tilbake til Medîna med Sine Ashâb. I de dagene gikk de siste Ashâb som var igjen av muhâjirene som hadde utvandret til Abessinia, blant dem Umm Habîba (radiy-Allahu ’anhâ), under ledelse av Ja‘far ibn Abî Tâlib om bord i to skip som Negus hadde skaffet dem, og gikk i land i havnen Jâr. Derfra kom de ridende på kameler til Medîna. Det gjorde vår Mester, Profeten, svært glad å se Sine Ashâb, som hadde utvandret til Abessinia tolv år tidligere, komme tilbake under ledelse av Ja‘far ibn Abî Tâlib. Han kysset Hadrat Ja‘far på pannen, trykket ham til Sitt bryst og sa:

«O mine Ashâb! Trekk hendene til dere fra denne maten! For dette bogkjøttet har fortalt meg at det er forgiftet.» Hadîth ash-sharîf

«Jeg vet ikke om jeg skal glede meg mest over erobringen av Khaybar eller over Ja‘fars ankomst. Deres hijra er dobbel: Dere har utvandret både til Abessinia og til mitt hjemsted.» De la frem for Rasûlullah gavene og brevet som Negus Ashama hadde sendt. Hans bryllup med vår mor Umm Habîba fant også sted dette året. Vår mor Umm Habîba var da trettiseks år gammel. Krigsbyttet fra Khaybar ble fordelt blant alle Ashâb al-kirâm som hadde vært med ved Hudaybiya-avtalen, blant dem som hadde deltatt i Khaybar-ghazâen, blant de Ashâb som hadde utvandret fra Abessinia, og blant Daws-stammen, som hadde vært med på erobringen.15

Med erobringen av Khaybar var alle jødene på Den arabiske halvøy kommet under vår Mester, Profetens, myndighet. Nå hadde de ingen mulighet lenger til å hjelpe avgudsdyrkerne. Stammene og statene omkring forsto at muslimene, som hadde inntatt Khaybars festning, som med sine våpen og soldater hadde virket umulig å erobre, var i besittelse av stor makt, og de begynte å frykte den islamske staten. Avgudsdyrkerne i Mekka ble grepet av stor sorg og fortvilelse over erobringen av Khaybar. Etter denne erobringen kom mange stammer, store og små, til Medîna al-munawwara for å bli muslimer, og de ble æret med å bli blant Ashâb al-kirâm – til og med ghatfânittene … Noen stammer som ikke ville rette seg, ble brakt til lydighet ved at det ble sendt militære styrker mot dem.