INVITASJONSBREVENE

Brevene til herskerne

Etter at Han var vendt tilbake fra Hudaybiya, ønsket Nabî al-muhtaram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) at Islâm skulle spres over hele verden, og at menneskene skulle bli reddet fra Jahannams pine og nå den sanne lykke. For Han var sendt som en barmhjertighet for hele universet. Derfor tenkte Han på å sende utsendinger til herskerne rundt omkring og invitere dem til Islâm. Mot slutten av måneden Dhu’l-hijja i det sjette år etter Hijra og i begynnelsen av måneden Muharram i det syvende år ga Han Amr ibn Umayya (radiy-Allahu ’anh) i oppdrag å være utsending til den abessinske herskeren, Dihya al-Kalbî (radiy-Allahu ’anh) til den romerske herskeren og Khâtib ibn Abî Baltaa (radiy-Allahu ’anh) til den egyptiske herskeren. Med samme oppdrag sendte Han dessuten Abdullah ibn Huzâfa (radiy-Allahu ’anh) til den iranske herskeren, Shuja‘ ibn Wahb (radiy-Allahu ’anh) til Ghassân, Salît ibn Amr (radiy-Allahu ’anh) til Yamâma og Alâ ibn Hadramî (radiy-Allahu ’anh) til Munzir ibn Sawa, emiren av Bahrain.1 Disse utsendingene var de mest fremstående av Ashâb al-kirâm. Det var de som hadde det vakreste utseendet og de vakreste ordene. Til hver hersker ble det skrevet et eget brev med invitasjon til Islâm. Vår elskede Profet forseglet brevene nederst med seglet på Sin sølvring, der ordene «Muhammed, Rasûl, Allah» var skrevet nedenfra og opp i tre linjer. Som et mirakel fra vår Mester, Profeten, våknet de utsendingene som skulle sendes til herskerne, om morgenen og hadde lært språket i de statene de skulle reise til.2

Brev til Negus Ashama

Hadrat Amr ibn Umayya, som skulle til Abessinia, skulle også be Negus Ashama om å sende de av Ashâb al-kirâm som tidligere hadde utvandret dit, til Medîna. Vår Mester Rasûlullah hadde sendt to brev til Negus. Amr ibn Umayya nådde snart frem til Abessinia og trådte frem for kong Negus Ashama. Først overrakte han det første brevet. Negus steg ned fra tronen sin og tok imot brevet med stor ærbødighet og kjærlighet. Han kysset det, strøk det over ansiktet og øynene, åpnet det og lot det lese høyt: «Bismillâhirrahmânirrahîm! Fra Muhammed ’alaihis-salâm, Allahu ta‘âlâs Rasûl, til Negus Ashama, herskeren over Abessinia! … Fred være over dem som følger den rette veiledningen! …

«O hersker! Jeg innbyr deg til å tro på Allahu ta‘âlâ, som ikke har noen like og ingen partner, til å tilbe Ham og følge meg, og til å tro på det Allahu ta‘âlâ har sendt til meg. For jeg er Allahu ta‘âlâs Rasûl, som er pålagt å formidle dette.» Vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm

sall-Allahu ’alaihi wa sallam sendte til herskerne

Ordene «Muhammed, Rasûl, Allah» er skrevet nedenfra og opp i tre linjer på seglet i brevets nedre venstre hjørne. Dette seglet ble stemplet nederst på hvert invitasjonsbrev som ble sendt, og var gravert på en sølvring. Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam brukte denne ringen som statssegl helt til Han gikk over til âkhirat. Siden var det seglet til Hadrat Abû Bakr, deretter Hadrat ’Umar og til sist Hadrat ’Uthmân i deres tid som khalîfa. Hadrat ’Uthmân fikk bruke det i bare seks måneder. En dag gled ringen av khalîfaens finger og falt ned i Aris-brønnen. Trass i all leting er den aldri blitt funnet.

O hersker! Jeg ønsker at du må være i trygghet, og jeg lovpriser Allahu ta‘âlâ for Hans velsignelser over deg. Det finnes ingen gud uten Ham. Han er Al-Malik (Han er den som eier alle ting og hele universet, og den hvis herredømme og overhøyhet er varig). Han er Al-Quddûs (Han er den som er fri for enhver feil og mangel, og som er verdig all lovprisning og hellighet). Han er As-Salâm (Han er den som berger Sine tjenere fra enhver fare, og den som hilser Sine lykksalige tjenere i Jannah). Han er Al-Mu‘min (Han er den som skjenker trygghet og sinnsro, som beskytter Sine skapninger, og som gir îmâns lys). Han er Al-Muhaymin (Han er den som våker over og beskytter Sin skapning, og den som vet alt det hvert vesen gjør).

Jeg bevitner at Îsâ (’alaihis-salâm) er Allahu ta‘âlâs ånd og ord, som Han inngav i Maryam (Maria), som var meget ren og kysk og fullstendig hadde trukket seg tilbake fra alt verdslig liv. Slik ble hun med barn med Îsâ. Allahu ta‘âlâ skapte Îsâ med Sin makt, slik Han skapte Âdam.

O hersker! Jeg innbyr deg til å tro på Allahu ta‘âlâ, som ikke har noen like og ingen partner, til å tilbe Ham og følge meg, og til å tro på det Allahu ta‘âlâ har sendt til meg. For jeg er Allahu ta‘âlâs Rasûl, som er pålagt å formidle dette. Nå har jeg gitt deg den nødvendige meddelelsen, og jeg har gitt deg det rådet som vil sikre deg lykken i denne verden og i âkhirat. Ta imot mitt råd! Salâm (fred) være over dem som har funnet veiledningen og nådd den rette veien.»

Herskeren Ashama, som lyttet til brevet fra vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) med stor ærbødighet og ydmykhet, ble straks muslim ved å uttale Shahâda:

«Ashhadu an lâ ilâha illallâh wa ashhadu anna Muhammadan ’abduhû wa rasûluh.» Deretter sa han: «Jeg sverger at Han er den Profeten som jødene og de kristne, Bokens folk, har ventet på at skulle komme, og den Profeten som tidligere profeter har varslet at skulle komme. Hadde jeg hatt mulighet til å dra til Ham, ville jeg sannelig ha dratt og fått æren av å tjene Ham!» Han la brevet med ærbødighet i et vakkert skrin og sa: «Så lenge disse brevene er her, vil det gode og velsignelsen ikke forsvinne fra Abessinia.»3 Negus Ashama leste med ærbødighet påbudene i det andre brevet og viet, etter amr an-Nabawî (Profetens ordre), vår mor Umm Habîba, vår Profets velsignede hustru, til Rasûl al-akram. Etter å ha hatt henne og de av Ashâb al-kirâm som var der, som gjester i omkring to måneder, sendte han dem med skip til Medîna med mange gaver. I brevet han sendte, erklærte han at han hadde kommet til tro.

Brev til den romerske keiseren Heraklius

Hadrat Dihya al-Kalbî hadde fått i oppdrag å invitere den romerske keiseren til Islâm. Han skulle gi brevet til Hârith, Ghassân-herskeren i Busrâ, og han skulle så sende det videre til Heraklius, den romerske keiseren. Hadrat Dihya, som med stor ærbødighet tok imot invitasjonsbrevet fra vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), kom raskt til Busrâ. Han møtte Hârith og fortalte ham hvordan det sto til. Hârith ga Dihya følge av Adî ibn Khâtam, som ennå ikke var blitt muslim, og sendte dem til Heraklius, som på den tiden befant seg i Quds (Jerusalem). De to kom sammen til Quds og søkte å få snakke med keiseren. Keiserens menn sa til Hadrat Dihya: «Når du kommer frem for keiseren, skal du gå med bøyd hode, og når du kommer nær ham, skal du kaste deg ned på jorden og gjøre sajda. Så lenge han ikke gir deg lov til å reise deg fra sajda, må du aldri løfte hodet fra jorden.» Disse ordene falt tungt for Hadrat Dihya, og han sa til dem: «Vi muslimer gjør ikke sajda for noen annen enn Allahu ta‘âlâ. Dessuten strider det mot menneskets natur at et menneske gjør sajda for et annet menneske.» Da sa keiserens menn: «I så fall vil keiseren aldri ta imot brevet du har med deg, og han vil jage deg bort.» Hadrat Dihya svarte: «Vår Profet Muhammed ’alaihis-salâm tillater ikke at noen gjør sajda for Ham, Han tillater ikke engang at noen bøyer seg lett for Ham. Selv om den som ønsker å snakke med Ham, er en slave, viser Han ham oppmerksomhet. Han tar imot ham, lytter til hans bekymring, fjerner hans nød og vinner hans hjerte. Derfor er alle som følger Ham, frie og ærefulle.»

«Jeg sverger at Han er den Profeten som jødene og de kristne, Bokens folk, har ventet på at skulle komme, og den Profeten som tidligere profeter har varslet at skulle komme.» Negus Ashama (rahmatullahi ’alaih)

En av dem som hørte disse ordene, sa: «Siden du ikke vil gjøre sajda for keiseren, skal jeg vise deg en annen vei, så du kan utføre oppdraget ditt. Foran palasset finnes det et sted der keiseren hviler. Hver dag om ettermiddagen går han ut i denne gårdsplassen og spaserer der. Der står en minbar (talerstol). Ligger det noe skrevet på den, tar han det først og leser det, og så hviler han. Gå nå og legg brevet på minbaren og vent utenfor. Når han ser brevet, vil han kalle deg til seg. Da kan du utføre plikten din.»

Etter dette la Hadrat Dihya brevet på det nevnte stedet. Heraklius tok brevet og ba om en tolk som kunne arabisk. Tolken begynte å lese opp brevet fra vår Mester Rasûlullah ‘alaihis-salâm. Øverst i brevet sto det skrevet: «Bismillâhirrahmânirrahîm! Fra Muhammed (‘alaihis-salâm), Allahu ta‘âlâs Rasûl, til Heraklius, romernes eldste.» Yennak, sønn av Heraklius’ bror, ble meget sint over at brevet begynte slik, og ga tolken et hardt slag i brystet. Tolken falt i bakken av det harde slaget, og det velsignede brevet falt ut av hendene hans. Da Heraklius spurte Yennak: «Hvorfor gjorde du dette?», svarte han: «Ser du ikke brevet? Han har begynt brevet med Sitt eget navn foran ditt, og Han har ikke nevnt at du er hersker, men skriver ‘til Heraklius, romernes eldste’. Hvorfor har Han ikke skrevet ‘romernes hersker’, og hvorfor har Han ikke begynt med ditt navn? Hans brev skal ikke leses i dag.»

Da sa Heraklius: «Ved Allah, enten er du svært uforstandig, eller så er du fullstendig gal. Jeg visste ikke at du var slik. Vil du rive brevet i stykker før jeg engang har sett hva det står i det? Jeg sverger ved mitt liv at hvis Han er Allahs Rasûl, slik Han sier, har Han rett til å skrive Sitt navn foran mitt i brevet og til å kalle meg romernes eldste. Jeg er bare deres eldste, ikke deres hersker.» Og han jaget Yennak ut. Deretter lot han hente en mann ved navn Uskûf, som var den mest lærde av de kristne, deres overhode og hans egen rådgiver. Han lot ham lese brevet høyt. I den videre delen av brevet sto det: «Fred være over dem som følger Allahu ta‘âlâs veiledning og har nådd den rette veien!» Deretter: «(O romernes eldste!) Jeg innbyr deg til Islâm. Ta imot Islâm, så du kan finne frelse. Bli muslim, så Allahu ta‘âlâ gir deg dobbel lønn. Vender du deg bort, vil alle de kristnes synd hvile på dine skuldre. (Min Rasûl!) Si: ’O (jøder og kristne, som er) Bokens folk! Kom til et ord som er felles mellom oss: at vi ikke tilber noe annet enn Allahu ta‘âlâ og ikke setter noe som partner ved siden av Ham, og at ingen av oss tar noen annen enn Allahu ta‘âlâ som Rabb og skaper. Om de vender seg bort fra dette, så si: Vær vitner til at vi er sanne muslimer.’»4

Mens brevet fra vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) ble lest opp, rant svetten nedover Heraklius’ panne. Da brevet var lest ferdig, sa han: «Siden Sulaymân ’alaihis-salâms tid har jeg ikke sett et brev som begynner med ‘Bismillâhirrahmânirrahîm’.» Da Heraklius spurte Uskûf om hans mening i denne saken, svarte han:

«Wallahi, Han er den Profeten som Mûsâ og Îsâ (’alaihimus-salâm) brakte oss det glade budskap om at skulle komme. Vi har jo ventet på at Han skulle komme.»

Heraklius spurte: «Hva råder du meg til å gjøre i denne saken, hva synes du er det rette?» Uskûf svarte: «Jeg synes det er rett at du følger Ham.» Heraklius sa: «Jeg vet godt det du sier. Men jeg har ikke kraft til å følge Ham og bli muslim. For da mister jeg herskermakten, og de vil drepe meg.» Deretter lot han hente Hadrat Dihya og Adî ibn Khâtam. Adî sa: «O hersker! Denne mannen ved min side, som er av araberne som eier småfe og kameler, forteller om en forunderlig hendelse som har funnet sted i hjemlandet hans.» Da Heraklius spurte: «Hva er det for en hendelse i landet deres?», sa Hadrat Dihya: «Det har stått frem en mann blant oss. Han har erklært at Han er Profet. En del av folket følger Ham, og en del setter seg imot Ham. Det kommer til sammenstøt mellom oss som tror, og dem som ikke tror.»

Etter dette begynte Heraklius å undersøke saken om vår Mester, Profeten. Han ga stattholderen i Damaskus ordre om å finne en person av samme slekt som vår Mester Rasûl al-akram. I mellomtiden skrev han også et brev til en lærd i Roma, som var en venn av ham og kunne hebraisk, og spurte ham om denne saken. Fra vennen i Roma kom det et brev som sa at den personen han hadde skrevet om, var den siste tids Profet. Stattholderen i Damaskus traff på en Quraysh-karavane som var på handelsreise. Blant dem var Abû Sufyân, Qurayshs leder, som ennå ikke var blitt muslim. Abû Sufyân har fortalt: «Mens vi var i Gaza, kom Heraklius’ stattholder i Damaskus mot oss som om han skulle angripe oss, og spurte: ‘Er dere av folket til denne mannen i Hijâz?’ Vi svarte: ‘Ja.’ Han sa: ‘Kom igjen! Dere skal bli med oss til keiseren.’» Han tok Abû Sufyân og dem som var med ham, til Damaskus. Stattholderen i Damaskus førte Abû Sufyân og følget hans frem for Heraklius. Heraklius befant seg på den tiden i Bayt al-Maqdis i Quds. Han satt sammen med sin vesir og hadde kronen på hodet. Der tok Heraklius imot Abû Sufyân og omkring tretti mekkanere som var med ham.

Han lot hente en tolk og spurte dem: «Hvem av dere er i nærmest slekt med den mannen som sier at Han er Profet?» Abû Sufyân svarte: «Det er jeg som er i nærmest slekt med Ham.» Heraklius ba om at Abû Sufyân skulle føres nærmere ham, og sa at de andre skulle stå bak Abû Sufyân. Da Heraklius spurte: «Hvordan er dere i slekt?», sa han: «Han er min farbrors sønn.» (For Abû Sufyâns bestefar er Umayya, og Rasûlullahs bestefar er Abdulmuttalib. Bestefedrene deres var søskenbarn på farssiden. Derfor sa han: «Han er min farbrors sønn.» Slektslinjene deres møtes hos Abd al-Manâf, bestefaren til bestefedrene deres.) Selv om Abû Sufyân først løy, ble han redd for herskerens trusler og kunne ikke lyve lenger.

«Wallahi, Han er den Profeten som Mûsâ og Îsâ (’alaihimus-salâm) brakte oss det glade budskap om at skulle komme. Vi har jo ventet på at Han skulle komme.» Uskûf i Quds

Deretter fant denne samtalen sted mellom dem. Heraklius: – Hvordan er slekten til den mannen som sier at Han er Profet, blant dere? – Han er av den beste slekt i sin tid. Han er den mest utvalgte av oss når det gjelder herkomst. – Har noen blant dere gjort krav på profetskap før Ham? – Nei, ingen. – Har det vært noen hersker blant Hans forfedre? – Nei. – Er det folkets fornemme eller de fattige og svake som følger Ham? – De som følger Ham, er de fattige, de svake, de unge og kvinnene. Av de eldre og de fornemme i Hans folk er det ikke mange som følger Ham. – Øker eller minker tallet på dem som følger Ham? – Det øker. – Er det noen som har vendt seg bort fra Hans religion etter at de har gått inn i den, fordi de mislikte den eller ble sinte? – Nei. – Har man noen gang sett Ham lyve før Han sa at Han var Profet? – Nei. – Har denne Profeten noen gang brutt en avtale eller ikke holdt Sitt ord? – Nei. Men vi har nå inngått en avtale med Ham om å slutte å kjempe for en tid. Vi vet ikke hva Han vil gjøre i denne tiden. – Hva befaler Han dere? – Han befaler oss å tilbe Allah, som er den ene, og ikke sette noe som partner ved siden av Ham. Han forbyr oss å tilbe det (avgudene) som våre forfedre tilba. Han befaler oss å be namâz, å være sannferdige, å hjelpe de fattige, å holde oss borte fra det som er harâm, å holde avtaler, ikke å svikte det som er betrodd oss, og å besøke slektningene våre. Disse samtalene hadde funnet sted i Bayt al-Maqdis, og Rasûlullah ’alaihis-salâms velsignede brev var blitt lest opp. Da Heraklius kysset brevet, strøk det over øynene og la det på hodet sitt, økte uroen blant romerne.

Keiseren ga ordre om at Abû Sufyân og de andre fra Quraysh skulle føres ut. Abû Sufyân, som ennå ikke var blitt muslim, sa der med en ed at han trodde at vår elskede Profets sak ville lykkes. Hadrat Dihya stilte seg foran Heraklius og sa med sitt velsignede, vakre ansikt og sin milde stemme: «O keiser! En person (Hârith) fra Busrâ har sendt meg til deg, og han er bedre enn deg. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at den som sendte meg til ham (Rasûlullah), er bedre enn både ham og deg. Du bør lytte til mine ord med ydmykhet og ta imot de rådene du får! For er du ydmyk, vil du forstå rådene. Tar du ikke imot rådene, kan du ikke være rettferdig.»

Da Heraklius sa: «Fortsett», sa Hadrat Dihya: «Da innbyr jeg deg til å tro på Allahu ta‘âlâ, som Îsâ ’alaihis-salâm ba namâz til. Jeg innbyr deg til å tro på denne ummî-Profeten [det vil si at Han ikke har lært å lese og skrive hos noen], som først Mûsâ ’alaihis-salâm og deretter Îsâ ’alaihis-salâm brakte det glade budskap om og forkynte at skulle komme. Hvis du vet noe om dette og ønsker å vinne lykksaligheten i både denne og den neste verden, så hold dette for øye. Ellers vil du gå glipp av lykksaligheten i âkhirat og bli værende i kufr og shirk. Og vit vel at Allahu ta‘âlâ, som er din Rabb, er den som tilintetgjør de urettferdige og forandrer velsignelsene.»

Heraklius sa: «Jeg lar aldri et skrift som kommer meg i hende, ligge ulest, og jeg lar ikke en lærd som kommer til meg, gå uten å spørre ham og lære av ham det jeg ikke vet. Av dette ser jeg bare godt og velsignelse. Gi meg tid til å tenke meg om og finne sannheten.» Senere kalte han Hadrat Dihya til seg og talte med ham på tomannshånd. Han åpnet sitt hjerte slik: «Jeg vet at den som har sendt deg, er den siste tids Profet, som er varslet i bøkene, og som man har ventet på. Men hvis jeg følger Ham, er jeg redd romerne vil drepe meg. Jeg vil sende deg til Safâtir, som er deres største lærde, og som de har større aktelse for enn for meg. Alle de kristne følger ham. Hvis han tror, vil alle romerne tro. Da vil også jeg gjøre kjent det som er i mitt hjerte, og min tro.»

Deretter skrev Heraklius et brev, ga det til Hadrat Dihya og sendte ham til Safâtir.

Presten Safâtir

Vår Mester Rasûlullah hadde også sendt et brev til Safâtir. Da Safâtir leste brevene og hørte om vår Mester, Profetens egenskaper, sa han at det ikke var noen tvil om at Han var den siste tids Profet, som Hadrat Mûsâ og Hadrat Îsâ hadde forkynt at skulle komme, og han kom til tro. Han gikk hjem og stengte seg inne, og i tre uker kom han ikke til prekenene han pleide å holde hver søndag. De kristne ropte: «Hva er det som feiler Safâtir, siden han ikke har vist seg ute etter at han snakket med den araberen? Vi vil ha ham!»

Safâtir tok av seg den svarte prestekjolen. Han tok på seg hvite klær og kom til kirken med staven i hånden. Etter å ha samlet byens folk reiste han seg og sa: «O kristne! Vit at det er kommet et brev til oss fra Ahmad (’alaihis-salâm). Han har innbudt oss til den sanne religionen. Jeg vet klart og tror at Han er Allahu ta‘âlâs sanne Rasûl.» Da de kristne hørte dette, stormet de mot ham og slo ham til han ble martyr. Hadrat Dihya kom og fortalte Heraklius hvordan det var gått.

Heraklius sa: «Sa jeg det ikke til deg? Hos de kristne er Safâtir mer elsket og mer æret enn jeg. Hvis de fikk høre det, ville de drepe meg også, slik som ham.» I den beretningen som Bukhârî gjengir i sin bok Sahîh, fortalt av Zuhrî, heter det: «Heraklius kalte romernes stormenn til sitt palass i Humus og ga ordre om at portene skulle stenges. Så gikk han opp på et høyt sted og sa: ‘O romerske folk! Ønsker dere å nå lykke og ro, at deres herredømme skal bli varig, og å følge det Hadrat Îsâ sa?’ Romerne spurte: ‘O vår hersker! Hva skal vi gjøre for å oppnå dette?’ Heraklius sa: ‘O romerske folk! Jeg har samlet dere for en god sak. Jeg har fått et brev fra Hadrat Muhammed. Han innbyr meg til Islâms religion. Ved Allahu ta‘âlâ, Han er den Profeten vi har ventet på, som vi finner skrevet om i våre bøker, og hvis kjennetegn vi kjenner. Kom, la oss følge Ham og finne frelse i denne verden og i âkhirat.’ Da begynte alle å si stygge ord, og brummende løp de mot portene for å komme seg ut. Men de kunne ikke komme ut, for portene var stengt. Da Heraklius så hvordan romerne oppførte seg, og forsto at de skydde Islâm slik, ble han redd for sitt liv og sa: ‘O romerske folk! Ordene jeg sa, var for å prøve hvor tro dere er mot religionen deres. Med egne øyne har jeg sett deres troskap mot religionen og en oppførsel som har gledet meg.’ Da gjorde romerne sajda for Heraklius, og da portene til palasset ble åpnet, gikk de ut.»5 Heraklius kalte Hadrat Dihya til seg og fortalte ham hva som hadde skjedd. Han ga ham den ene kostbare gaven etter den andre. Dessuten skrev han et brev til vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Brevet og gavene han hadde latt gjøre i stand, sendte han med Hadrat Dihya til vår elskede Profet.

«Det er ingen tvil om at Han er den siste tids Profet, som Hadrat Mûsâ og Hadrat Îsâ forkynte at skulle komme.» Presten Safâtir

Heraklius hadde ønsket å bli muslim, men av frykt for å miste stillingen og for døden kom han ikke til tro. I brevet han skrev til vår Mester, Profeten, sto det: «Til Muhammed, Allahs Rasûl, som Hadrat Îsâ brakte det glade budskap om, fra Kayser, romernes hersker! Din utsending er kommet til meg med Ditt brev. Jeg bevitner at Du er Allahs sanne Rasûl. Vi har jo funnet Deg omtalt i Injîl, og Hadrat Îsâ hadde gitt oss det glade budskap om Deg. Jeg innbød romerne til å tro på Deg, men de ville ikke. Hadde de lyttet til meg, ville det sannelig ha vært godt for dem. Jeg ønsker inderlig å være hos Deg, tjene Deg og vaske Dine føtter.» Hadrat Dihya forlot Heraklius og kom til Hismâ. Underveis, i Shanâr-dalen, en av Juzâms daler, ble Hadrat Dihya plyndret av Hunayd ibn Us, sønnen hans og mennene hans. De tok alt han hadde, unntatt de gamle klærne hans. På dette stedet hadde Dubayb ibn Rifâa ibn Zayd og folket hans tatt imot Islâm. Da Dihya kom til dem og fortalte hva som hadde skjedd, rykket de ut mot Hunayd ibn Us og stammen hans og tok tilbake alle tingene.

Senere sendte vår Mester Rasûlullah Zayd ibn Hârith mot Hunayd ibn Us og mennene hans. Alle som var i det landet, kom til tro. Da Hadrat Dihya kom til Medîna, gikk han rett til døren til vår Mester Habîb al-akram uten å gå innom sitt eget hjem. Han banket på døren. Vår Mester, Profeten, spurte: «Hvem er det?» Dihya svarte: «Dihyat al-Kalbî.» Verdenenes Mester sa: «Kom inn.» Hadrat Dihya gikk inn og fortalte alt som hadde skjedd, i alle detaljer. Han leste Heraklius’ brev for vår Mester, Profeten. Rasûlullah sa: «Han skal bli (på tronen) en tid til. Så lenge mitt brev er hos dem, vil deres herredømme vare.»

Selv om Heraklius i brevet sitt hadde skrevet at han trodde på vår Mester, Profeten (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam), sa vår Mester Rasûlullah: «Han lyver. Han har ikke forlatt sin religion.» Heraklius svøpte vår elskede Profets brev i et silkestoff og oppbevarte det i et rundt skrin av gull. Heraklius’ familie tok vare på dette brevet og holdt det skjult for alle. De sa og trodde at så lenge brevet var i deres hender, ville deres herredømme vare. Og slik gikk det også.6