HUDAYBIYA-HENDELSEN

Hensikten var ’umrah, utfallet ble Hudaybiya

Det var i måneden Dhu’l-qâda i det sjette året etter Hijra. En natt så den ærverdige Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) i en drøm at Han sammen med Ashâb al-kirâm dro til Mekka al-Mukarrama og gikk tawâf rundt Kâ‘ba al-mu‘azzama, og at noen av dem kortet håret sitt, mens andre barberte det av. Da vår Mester Rasûlullah fortalte Sine Ashâb om denne drømmen, ble de overmåte begeistret. For første gang siden Hijra skulle de dra til Mekka, sitt vakre hjemland, der de var født og vokst opp, og som var fylt av bitre og søte minner. De skulle besøke og gå tawâf rundt den hellige Kâ‘ba, som de vendte seg mot i de fem daglige bønnene, og som de lengtet etter. For et vakkert, gledelig budskap dette var! Straks Ashâb al-kirâm hadde fått vår elskede Profets gode budskap: «Dere skal helt sikkert gå inn i Masjid al-Harâm!», begynte de å forberede seg. Da vår Mester Habîb al-akram hadde fullført Sine forberedelser, lot Han Abdullah ibn al-Umm Maktûm være Sin stedfortreder i Medîna. Den første mandagen i måneden Dhu’l-qâda steg Han opp på Sin kamel, som het Quswâ. Sammen med Sine tusen fire hundre Ashâb, som hadde gjort seg klare, tok de farvel med dem som ble igjen i Medîna. De gjorde niyyat (hensikten i hjertet om å utføre en handling for Allahs skyld) om ’umrah og dro mot den muqaddas (hellige) byen Mekka. De hadde tatt med seg sverdene sine, som var reisevåpen, og sytti kameler som skulle ofres. Av følget var to hundre ryttere og fire kvinnelige sahâbîer. En av kvinnene var vår mor Hadrat Umm Salama, vår elskede Profets velsignede og rene hustru. Da de kom til mîkât-stedet (steder utenfor Mekka der muslimene samles før de går inn i Haram; når de når disse samlingsstedene, forbereder de seg både fysisk og åndelig til denne hellige plikten), som het Dhu’l-Hulayfa, tok de på seg ihrâm og ba middagsbønnen. Deretter merket de ørene på kamelene som skulle ofres, og bandt tau om halsen på dem. Nâjiya ibn Jundub Aslamî fikk hjelpere og ble satt til å ha ansvar for kamelene. Abbâd ibn Bishr ble utnevnt til befal for en rytteravdeling på tjue mann og sendt i forveien for å speide. Bishr ibn Sufyân ble sendt som budbærer til Mekka.1 Vår elskede Profet og de heltemodige Ashâb, som hadde tatt på seg ihrâm-drakten og var kledd i hvitt, begynte å lovprise Allahu ta‘âlâ, bekrefte Hans opphøyde storhet og bønnfalle Ham:

«Labbayk! Allahumma labbayk! Labbayk! Lâ sharîka laka labbayk! Innal-hamda wan-ni‘mata laka wal-mulka lâ sharîka lak!»

(Her er jeg, O min Allah, her er jeg! Ditt kall har jeg besvart igjen og igjen med mine ord og hele mitt vesen; jeg bøyer meg for Din befaling. Du har ingen partner; med hele mitt vesen har jeg vendt meg til Deg. Lovprisning og velsignelse tilhører Deg alene. Herredømmet er også Ditt. Du har ingen partner.) Jorden og himmelen gjenlød av denne velsignede talbiyaen, og Dhu’l-Hulayfa ble innhyllet i en lysende stemning. Alle var grepet av begeistring, og de forlot Dhu’l-Hulayfa for å nå Mekka så snart som mulig.

På veien kom Hadrat ’Umar og Hadrat Sa‘d ibn Ubâda bort til vår Mester Habîb al-akram og uttrykte sin bekymring: «O Rasûlullah! Skal vi gå uten våpen mot folk som er i krig med Deg? Vi frykter at Qurayshiene vil angripe Deg og skade Ditt velsignede legeme!» De to verdeners Mester sa til dem: «Jeg har gjort niyyat om ’umrah (sunnat-pilegrimsreise til Mekka). I denne tilstanden vil jeg ikke bære våpen.»

Reisen forløp rolig. De tok inn hos forskjellige stammer langs veien, og vår Mester, Profeten, innbød dem til Islâm. Noen vegret seg for å ta imot, andre sendte gaver. Slik hadde de tilbakelagt halve veien og kommet til stedet som heter Gadîr-ul-Ashtât, bak Usfân. Her kom Hadrat Bishr ibn Sufyân, som tidligere var blitt satt til å bringe bud til mekkanerne, tilbake etter å ha snakket med Qurayshiene. Han fortalte vår Mester, Profeten, hva han hadde sett: «O Rasûlullah! Qurayshiene har fått høre at Du kommer. Av frykt har de holdt gjestebud for stammene i omegnen og bedt om deres hjelp. De har sendt en rytteravdeling på to hundre mann ut for å speide mot dere. Stammene i omegnen har godtatt anmodningen og samlet seg på stedet Baldah. De har samlet store troppestyrker og sverget på ikke å slippe dere inn i Mekka.»

Verdenenes Mester ble svært bedrøvet over denne nyheten og sa: «Quraysh er gått til grunne. Krigen har allerede fortært dem … Tror Quraysh-avgudsdyrkerne at de har noen styrke? Wallahi, inntil denne religionen, som Allahu ta‘âlâ har sendt meg for å utbre, er blitt herskende og overlegen, eller inntil mitt hode skilles fra min kropp, vil jeg aldri holde meg tilbake fra å kjempe mot dem!» Deretter vendte Han Seg til Sine heltemodige Ashâb og spurte om deres mening og syn i denne saken. De ærefulle Ashâb, som med hele sitt vesen hadde viet seg til Rasûlullah, sa: «Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl vet best. Måtte våre liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Vi har dratt ut med den hensikt å gå tawâf rundt Baitullah. Vi er verken kommet for å drepe noen eller for å kjempe. Men hvis de vil hindre oss i å besøke Kâ‘ba, vil vi helt sikkert kjempe mot dem og nå vårt mål!» Vår elskede Profet likte Ashâb al-kirâms besluttsomhet. Han sa: «Så gå frem med Allahu ta‘âlâs ærefulle navn!» Sahâbiene, samlet rundt vår Mester, Profeten, begynte å rykke frem mot Mekka mens de sa talbiya, «Labbayk! Allahumma labbayk! …», og takbîr, «Allahu akbar! Allahu akbar! …»

Ved middagstid ropte Hadrat Bilâl al-Habashî adhân al-Muhammadî med all sin stemmes skjønnhet og kunngjorde at bønnetiden var inne. I mellomtiden var Qurayshs rytteravdeling på to hundre mann kommet dit; den hadde stilt seg mellom sahâbîene og Mekka og sto klar til angrep. Likevel stilte Verdenenes Mester Seg opp i rekker med Sine opphøyde Ashâb og begynte bønnen. Det var et syn verdt å se: Ashâb, omkring tusen fire hundre i tallet, sto bak vår elskede Profet i rekker, urørlige i qiyâm, og bøyde seg i rukû‘. Og når de alle sammen gikk ned i sajda, var det som om et mektig fjell bøyde seg og rettet seg opp igjen.

«Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at jeg vil godta alt Quraysh ber meg om, på betingelse av at Bayt ash-sharîf blir æret!» Hadîth ash-sharîf

Felttoget til Hudaybiya

Det at de i ydmykhet la sine ærefulle panner mot jorden i Allahu ta‘âlâs nærvær, fikk kjærlighet til Islâm til å falle inn i hjertene til noen av Qurayshs ryttere. Da Ashâb al-kirâm hadde gitt salâm og avsluttet bønnen, beklaget Qurayshs rytterbefal seg: «Hadde vi utnyttet denne tilstanden hos muslimene og gått til overfall, ville vi ha drept de fleste av dem! Hvorfor angrep vi ikke mens de ba?» Deretter lot han sine kamerater vite at de ikke ville la anledningen gå fra seg denne gangen: «Vær ikke bekymret. De kommer uansett til å stille seg til en ny bønn, som er kjærere for dem enn deres eget liv og deres barn!» Allahu ta‘âlâ gjorde vår Mester, Profeten, kjent med disse ordene ved å sende åpenbaring med Jabrâîl ’alaihis-salâm. I âyat al-karîmaen som kom, er det erklært, i betydning: «(O Min Habîb!) Når Du er blant dem og (overfor fienden) leder bønnen for dem (Dine Ashâb), (så del dem i to grupper,) og la en del av dem stå sammen med Deg (i bønnen, mens den andre står overfor fienden). La dem ta våpnene sine med seg. Når de som er i bønnen med Deg, har bedt én rak‘at, skal de (idet de unngår handlinger som bryter bønnen) gå og stille seg overfor fienden. Deretter skal den andre delen, som ennå ikke har bedt, komme og be den andre rak‘aten sammen med Deg, og også de skal ta med seg rustningene, vernet sitt og våpnene sine. (La dem si tashahhud sammen med Deg. Når Du gir salâm, skal de gå og stille seg overfor fienden uten å gi salâm; de som først ba én rak‘at, skal komme tilbake, be enda en rak‘at alene og gi salâm. Og de som ba den andre rak‘aten med imâmen, skal også komme tilbake, be enda en rak‘at, fullføre bønnen og gi salâm.) De vantro ønsker at dere skal bli uaktsomme med våpnene og eiendelene deres, så de kan overfalle dere brått … Hvis regn plager dere, eller dere er syke, er det ingen synd for dere å legge fra dere våpnene. Men ta likevel alle forholdsregler. Uten tvil har Allahu ta‘âlâ gjort i stand en ydmykende straff for de vantro.»2 Da Hadrat Bilâl ropte adhân ved ettermiddagstid, sto Qurayshs ryttere igjen mellom Mekka og Ashâb al-kirâm, klare til angrep. Vår Mester, Profeten, ledet bønnen for Sine Ashâb slik det er angitt i âyat al-karîmaen. Avgudsdyrkerne undret seg over at muslimene ba med slik forsiktighet. Allahu ta‘âlâ la frykt i hjertene deres. De våget ikke å foreta seg noe. De dro derfra for å bringe nyheten til Mekka. Vår Mester, Profeten, og Hans Ashâb brøt også opp derfra mot Mekka. Da de kom til grensen til det hellige Mekka, la Quswâ, kamelen til vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), seg plutselig ned uten noen synlig grunn. De strevde mye for å få den opp, men den reiste seg ikke. Da sa Universets Sultan: «Den har ikke for vane å legge seg ned på denne måten. Men Allahu ta‘âlâ, som en gang holdt (Abrahas) elefant tilbake fra å gå inn i Mekka, har nå holdt Quswâ tilbake. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, i hvis makts hånd min eksistens er, at hva enn Quraysh ber meg om når det gjelder de ting som Allahu ta‘âlâ har gjort harâm å gjøre innenfor Haram (som å avstå fra kamp og blodsutgytelse), vil jeg helt sikkert oppfylle deres ønske!»

Etter dette prøvde de å få Quswâ på bena. Kamelen spratt opp. Den gikk ikke inn innenfor Harams grenser, men stanset på stedet Hudaybiya, som lå rett på grensen. Vår Mester, Profeten, og Ashâb al-kirâm slo leir på dette stedet, der det var lite vann.

«Tror Quraysh-avgudsdyrkerne at de har noen styrke? Wallahi, inntil denne religionen, som Allahu ta‘âlâ har sendt meg for å utbre, er blitt herskende og overlegen, eller inntil mitt hode skilles fra min kropp, vil jeg aldri holde meg tilbake fra å kjempe mot dem!» Hadîth ash-sharîf

Rasûl al-akram lot Sitt telt sette opp utenfor grensen til det velsignede Mekka. Han begynte å vente der sammen med Sine Ashâb. Når bønnetiden kom, ba de bønnene innenfor Mekka al-Mukarramas grenser. Det var ikke vann igjen i brønnene, verken til å drikke eller til å bruke. Bare i vår Mester, Profetens vannkanne fantes det vann. Sahâbiene, som var kommet i en vanskelig situasjon, sa: «Måtte våre liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Det er bare vann i Din kanne. Vi er fortapt.»

Verdenenes Mester sa: «Så lenge jeg er blant dere, er dere ikke fortapt.» Så sa Han «Bismillah» og la Sin velsignede hånd på kannen. Da Han løftet den og sa: «Ta!», begynte vannet å strømme som fra en kilde mellom Hans velsignede fingrer. Ashâb al-kirâm drakk seg utørste, tok abdast (rituell avvasking), fylte alle vannsekkene sine og vannet hestene og kamelene sine. Vår elskede Profet, barmhjertighetens hav, så smilende på Sine Ashâb og gjorde hamd til Allahu ta‘âlâ. Hadrat Jâbir ibn Abdullah, som var til stede der den dagen, sa: «Vi var tusen fire hundre mennesker. Selv om vi hadde vært hundre tusen, ville det vannet ha vært nok for oss alle.»

Bî‘at ar-Ridwân

Mens Rasûl al-akram var i Hudaybiya, kom Budayl, høvdingen for Khuzâ‘a-stammen, som lenge hadde vært venner med muslimene, og fortalte at Qurayshs hær, som stammene i omegnen hadde sluttet seg til, hadde slått leir ved Hudaybiya, og at de hadde sverget å kjempe til hæren deres ble oppløst. Da sa vår Mester, Profeten: «Vi er ikke kommet hit for å kjempe mot noen. Vi er bare kommet for å utføre ’umrah og for å gå tawâf rundt og besøke Kâ‘ba al-mu‘azzama. Likevel vil vi kjempe mot hvem som helst som prøver å hindre oss i å besøke Baitullah. Uten tvil har krigene slitt hardt på Quraysh, svekket dem og påført dem store tap. Hvis de ønsker det, vil jeg fastsette en våpenhvileperiode med dem. I denne perioden skal de være trygge for meg. De skal ikke blande seg inn mellom meg og de andre stammene; de skal la meg være alene med dem. Hvis jeg seirer over disse stammene, og Janâb al-Haqq skjenker dem hidâyat og de blir muslimer, kan Quraysh-avgudsdyrkerne, om de vil, bli muslimer slik de ble. Hvis jeg derimot ikke kan seire over de andre gruppene, slik de tror, da vil de selv ha fått ro og vunnet styrke. Men hvis Quraysh-avgudsdyrkerne ikke godtar dette og går til kamp mot meg, så sverger jeg ved Allahu ta‘âlâ, i hvis makts hånd min eksistens er, at jeg vil kjempe mot dem for denne religionen, som jeg forsøker å utbre, inntil mitt hode skilles fra min kropp. Da vil Allahu ta‘âlâ uten tvil oppfylle Sitt løfte om å hjelpe meg!»

Budayl, høvdingen for Khuzâ‘a-stammen, dro av sted for å bringe det vår Mester, Profeten, hadde sagt, til Qurayshs leir. Etter at avgudsdyrkerne hadde hørt fra Budayl hva vår Mester Rasûlullah hadde sagt, sendte de en av sine fremste menn, Urwa ibn Mas‘ûd, for å forhandle med vår Mester, Profeten. Da Urwa sa at Quraysh var fast bestemt på ikke å slippe noen inn i Mekka, sa vår Mester Habîb al-akram: «O Urwa! Si det for Allahs skyld! Kan man hindre at disse offerkamelene blir ofret, og at denne Kâ‘ba al-mu‘azzama blir besøkt og omgått i tawâf?» Deretter fortalte Han også Urwa det Han hadde sagt til høvdingen for Khuzâ‘a-stammen.

Mens Urwa lyttet til vår Mester, Profeten, la han på den annen side merke til Ashâb al-kirâms oppførsel og handlinger, hvordan de oppførte seg mot hverandre og mot Verdenenes Mester, og deres respekt og ærbødighet. Etter at han hadde hørt vår elskede Profets tilbud, reiste han seg og gikk for å fortelle Qurayshiene om det. Han kom til dem og sa: «O Qurayshs folk! Dere vet at jeg har vært sendebud hos mange herskere, som keiseren (Qaysar), Negus og Kisrâ. Jeg sverger på at jeg aldri før har sett en slik respekt og ærbødighet vist noen hersker som den muslimene viser Muhammed. Ingen av Hans sahâbîer snakker uten at Han gir dem lov. Hvis et hår faller fra Hans hode, griper de det og gjemmer det på brystet for å få velsignelse. Når de snakker i Hans nærvær, senker de stemmen så mye at den nesten ikke kan høres. Av ærbødighet for Ham kan de ikke se Ham i ansiktet; de slår blikket ned. Gir Han Sine Ashâb et tegn eller en befaling, prøver de å utføre den, selv om det koster dem livet.

O Qurayshs forsamling! Hvor mye dere enn griper etter sverdene deres, og hvilke midler dere enn tyr til, vil de ikke overgi så mye som ett hår av sin Profet til dere. De vil ikke engang la noen skade nå Ham eller la noen røre Ham. Slik er situasjonen. Tenk nøye over det som kommer etter dette! Når det står slik til, tilbyr Muhammed oss en god våpenhvile; dra nytte av den!»

Quraysh-avgudsdyrkerne godtok ikke disse ordene; de oppførte seg grovt mot Urwa og fornærmet ham. Da det ikke kom noe nytt fra Qurayshs leir, sendte vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Hirâsh ibn Umayya som sendebud for å gjenta Sine tilbud. Avgudsdyrkerne oppførte seg svært grovt mot Islâms sendebud. De slaktet kamelen hans og spiste den, og de gikk løs på ham for å drepe ham. Hirâsh ibn Umayya slapp med nød og neppe ut av hendene deres. Da han kom til vår Mester, Profeten, og fortalte hva som hadde skjedd, ble Han svært bedrøvet over denne krenkelsen mot Hans sendebud. I mellomtiden viste Hulays, høvdingen for Ahâbish-stammen, seg fra avgudsdyrkernes leir. Han kom mot vår Mester, Profeten. Avgudsdyrkerne hadde gitt ham i oppdrag å være sendebud. Da vår elskede Profet så Hulays komme, sa Han: «Han som kommer, er fra et folk som viser respekt for offerdyrene og legger vinn på å oppfylle Allahu ta‘âlâs befalinger og utføre ibâdat. (O mine Ashâb!) Driv offerkamelene mot ham, så han får se dem!» Ashâb al-kirâm slapp offerkamelene mot ham og sa talbiya: «Labbayk! Allahumma labbayk!» Da Hulays så offerdyrene med tau om halsen og merkede ører, så han lenge på dem. Øynene hans fyltes med tårer, og med en sorgfull stemme som kom fra dypet av hans sjel, kunne han ikke la være å si: «Muslimene har ingen annen hensikt enn å gå tawâf rundt og besøke Kâ‘ba. For en ond handling det er å hindre dem i dette! Jeg sverger ved Kâ‘bas Rabb at Qurayshiene vil gå til grunne på grunn av denne gale handlingen!» Da Verdenenes Mester hørte disse ordene, sa Han: «Ja, slik er det, O bror fra Kinâna-sønnene.» Av skam kunne Hulays verken komme frem for Rasûlullah eller engang se på Hans velsignede ansikt. Han vendte tilbake til Qurayshs leir. Han fortalte hva han hadde sett, og sa åpent sin mening: «Jeg synes ikke det er riktig at dere hindrer Ham i å besøke Kâ‘ba.» Quraysh-avgudsdyrkerne ble svært sinte og beskyldte Hulays for uvitenhet.

«O Urwa! Si det for Allahs skyld! Kan man hindre at disse offerkamelene blir ofret, og at denne Kâ‘ba al-mu‘azzama blir besøkt og omgått i tawâf?» Hadîth ash-sharîf

Denne gangen sendte avgudsdyrkerne Mikraz ibn Hafs, som var beryktet for sin grusomhet, som sendebud. Også han fikk sitt svar og vendte tilbake. Etter Mikraz’ oppdrag ble avgudsdyrkerne grepet av frykt for at muslimene skulle gå til et plutselig overfall.

Vår Mester, Profeten, ønsket ikke å la saken bli liggende halvferdig, og ville sende en av Sine Ashâb som var høyt ansett blant Qurayshiene. Til slutt ble det bestemt at Hadrat ’Uthmân skulle sendes. Vår elskede Profet sa til ’Uthmân ibn Affân: «Si til dem: ‘Vi er ikke kommet hit for å kjempe mot noen. Vi er bare kommet for å gå tawâf rundt og besøke Kâ‘ba al-mu‘azzama. Vi skal slakte offerkamelene vi har med oss, og så vende tilbake’, og innby dem til Islâm!» Dessuten påla Han ham å gi muslimene i Mekka det gode budskapet at Mekka skulle erobres innen kort tid.3

Hadrat ‘Uthmân gikk til avgudsdyrkerne og fortalte dem nøyaktig det vår Mester, Profeten, hadde sagt. De avviste også tilbudet Hadrat ‘Uthmân kom med. De sa at bare han selv kunne gå tawâf rundt Baitullah, hvis han ønsket det. Hadrat ‘Uthmân svarte: «Så lenge Rasûl ‘alaihis-salâm ikke går tawâf rundt Baitullah, gjør heller ikke jeg det!» Dette gjorde avgudsdyrkerne så sinte at de holdt ham tilbake. Nyheten nådde Ashâb slik: «‘Uthmân er drept som martyr.» Da de fortalte vår Mester, Profeten, om situasjonen, ble Han svært bedrøvet og sa: «Hvis denne nyheten er sann, drar vi ikke herfra før vi har kjempet mot dette folket.» Så satte Han Seg under et tre som var der, og som het Samura, og innbød Sine Ashâb til bî‘at med ordene: «Allahu ta‘âlâ har befalt meg at dere skal avlegge bî‘at til meg.» De heltemodige Ashâb la hånden sin på vår Mester, Profetens velsignede hånd og lovet: «Vi har avlagt bî‘at på å kjempe foran Deg til erobringen er oppnådd, inntil Allahu ta‘âlâ skjenker Deg seier, eller å bli martyrer på denne veien!» Vår Mester, Profeten, la den ene hånden Sin over den andre og avla bî‘at til Seg Selv på vegne av Hadrat ‘Uthmân, som ikke var til stede. Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) ble svært glad over Sine Ashâbs bî‘at og sa: «Ingen av dem som oppriktig avla bî‘at under treet, vil komme inn i Jahannam.» Denne bî‘aten ble kalt Bî‘at ar-Ridwân.4 Ashâb al-kirâm (radiy-Allahu ‘anhum) hadde trukket sverdene og kunne ikke lenger holde seg i ro; de ventet på et tegn fra Rasûl ‘alaihis-salâm. I mellomtiden hadde Qurayshs spioner, som holdt øye med den islamske leiren, sett at mujâhidene hadde avlagt bî‘at til vår elskede Profet på å kjempe på denne veien til de drakk martyrdødens drikk, og at de gjorde seg klare. De dro straks til Qurayshs leir og fortalte hva som hadde skjedd. For sikkerhets skyld satte vår Mester, Profeten, ut vakter om nettene for å beskytte Sine Ashâb. En natt mens Hadrat ‘Uthmân ble holdt fanget, gikk en flokk på femti avgudsdyrkere under Mikraz’ ledelse til angrep for å overfalle de islamske soldatene mens de sov. Den natten holdt Muhammed ibn Maslama og kameratene hans vakt. Etter en kort kamp tok de de vantro til fange. Bare Mikraz slapp unna. De førte fangene frem for vår Mester Rasûlullah. Noen av dem ble satt i fengsel, og noen ble benådet. Avgudsdyrkerne ville gå til et nytt overfall natten etter, men de ble tatt igjen. Vår Mester, Profeten, benådet også dem og lot dem gå.

Fredsavtalen i Hudaybiya

Da de vantros hær forsto at den islamske hæren sto klar til krig dag og natt og kunne angripe når som helst, falt frykt inn i hjertene deres. De så at det ikke fantes noen annen utvei enn å inngå en avtale, og valgte i hast en delegasjon av sendebud. Lederen for sendebudene var Suhayl ibn Amr. Delegasjonen fikk beskjed: «Inngå en avtale på betingelse av at de ikke går inn i Mekka i år.»

Vår elskede Profet tok imot Qurayshs sendebud. Sendebudenes første krav var at mennene deres som satt fanget, skulle settes fri. Verdenenes Mester sa: «Så lenge dere ikke setter fri mine Ashâb som dere har tatt til fange i Mekka, vil jeg ikke slippe disse mennene deres fri!» Suhayl sa: «Sannelig, Du har behandlet oss svært rettferdig og rimelig», og sørget for at Hadrat ’Uthmân, som ble holdt fanget i Mekka, og omkring ti andre sahâbîer som de tidligere hadde fengslet, ble satt fri. Deretter ble de avgudsdyrkerne som var blitt tatt til fange og fengslet under overfallet, satt fri.

Etter lange forhandlinger ble de enige om en avtale. Så var det tid for å skrive den ned. Hadrat Alî ble valgt til skriver. Papir og blekk ble gjort i stand for å skrive fredsavtalen. Vår Mester Habîbullah, som er sendt som en barmhjertighet for verdenene, sa til Hadrat Alî: «Skriv:

‘Bismillâhirrahmânirrahîm!’» Suhayl protesterte straks og sa: «Jeg sverger på at jeg ikke vet hva ordet Rahmân betyr. Skriv ikke slik; skriv ‘Bismika Allahumma’! Ellers går jeg ikke med på fred!» Vår Mester, Profeten, så store visdommer i at freden ble sluttet. Derfor sa Han: «‘Bismika Allahumma’ er også vakkert», og befalte Hadrat Alî å skrive det slik. Da det var skrevet, og vår Mester, Profeten, sa: «Dette er de artiklene som Muhammed Rasûlullah og Suhayl ibn Amr er blitt enige om og har sluttet fred om, og som de har undertegnet for at partene skal oppfylle vilkårene», så man at Suhayl grep Hadrat Alîs hånd. Han vendte seg mot vår Mester, Profeten, og sa: «Vi sverger på at hvis vi hadde godtatt at Du er Allahs Rasûl, ville vi ikke ha satt oss imot Deg og ikke ha hindret Deg i å besøke Kâ‘ba. Skriv derfor ‘Muhammed, Abdullahs sønn’ i stedet for ‘Rasûlullah’!»

Vår Mester, Profeten, godtok også dette og sa: «Wallahi, selv om dere kaller meg en løgner, er jeg uten tvil Allahu ta‘âlâs Rasûl. Å la mitt navn og min fars navn bli skrevet tar ikke bort mitt profetskap. O Alî! Stryk det og skriv ‘Muhammed, Abdullahs sønn’.»

Ingen av Ashâb al-kirâm kunne med sitt hjerte godta at ordet «Rasûlullah» ble strøket. Et øyeblikk glemte de alt og sa: «O Alî! Skriv ‘Muhammed Rasûlullah’; ellers er det bare sverdet som kan avgjøre saken mellom oss og disse avgudsdyrkerne!» Vår Mester, Profeten, var glad for Sine Ashâbs iver, men gjorde tegn med Sine velsignede hender om at de skulle tie. Da Han befalte Hadrat Alî å stryke det, ba han om unnskyldning og sa: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Hånden min klarer ikke å stryke denne Din velsignede egenskap!» Vår elskede Profet ba ham vise Ham stedet. Da han viste det, tok Han dokumentet, strøk ordet med Sin egen velsignede finger og lot skrive «Abdullahs sønn». Deretter begynte man å skrive ned artiklene: 1- Avtalen skal gjelde i ti år; i denne tiden skal de to partene ikke føre krig mot hverandre.

«Ingen av dem som oppriktig avla bî‘at under treet, vil komme inn i Jahannam.» Hadîth ash-sharîf

2- Muslimene skal ikke besøke Kâ‘ba i år, men de skal kunne besøke den om et år. 3- Muslimer som kommer for å besøke Kâ‘ba, skal bli i tre dager, og de skal ikke ha med seg andre våpen enn reisevåpen. 4- Mens muslimene går tawâf rundt Kâ‘ba, skal avgudsdyrkerne i Mekka gå ut fra Kâ‘ba og sørge for at muslimene kan gå tawâf fritt.

5- Hvis en av Qurayshiene blir muslim og drar til Medîna uten sin verges tillatelse, skal han sendes tilbake; hvis en av muslimene går over til Quraysh’ side og drar til Mekka, skal han ikke sendes tilbake. Om denne artikkelen spurte Hadrat ’Umar: «O Rasûlullah! Vil Du godta også dette vilkåret?» Vår elskede Profet smilte og sa: «Ja. Måtte Allahu ta‘âlâ holde dem av oss som vil gå over til dem, borte fra oss!»

6- Hvis en av Ashâb kommer til Mekka for å utføre hajj eller ’umrah, skal hans liv og eiendom være trygge.

7- Hvis en av avgudsdyrkerne tar inn i Medîna på vei til Damaskus, Egypt eller et annet sted, skal også hans liv og eiendom være trygge.

8- De andre arabiske stammene skal kunne gå inn under beskyttelsen til den parten de ønsker, og skal stå fritt til å slutte seg til muslimene eller til avgudsdyrkerne.5

Så var det tid for å undertegne avtalen. I det øyeblikket så man en mann komme mot den islamske hæren, mens han slepte på lenkene som var festet til føttene hans. Han kom nærmere og nærmere og ropte: «Redd meg!» Da lederen for Qurayshs delegasjon hørte denne stemmen, spratt han straks opp. Med en tornet tregren han tok i hånden, begynte han å slå mannen i hodet og ansiktet. Mannen samlet alle sine krefter, kastet seg ned ved Rasûlullahs velsignede knær og bønnfalt: «Redd meg, O Rasûlullah!» Dette var en muslim som var blitt lagt i lenker av sin egen far fordi han var blitt æret med Islâm i Mekka. Hver dag ble han utsatt for hard tortur og tvunget til å tilbe avguder. Han hadde benyttet anledningen da avgudsdyrkerne dro til Hudaybiya, revet av seg lenkene, sluppet ut av Mekka uten å bli sett og kastet seg inn blant muslimene. Denne velsignede personen, som hadde funnet hidâyat, var Hadrat Abû Jandal, sønn av Suhayl, lederen for avgudsdyrkernes delegasjon. Suhayl pekte på sønnen sin, Abû Jandal, og sa til vår Mester, Profeten: «I henhold til avtalen vi nettopp har skrevet, er dette den første mannen Du skal sende tilbake til meg!»

Vår Mester, Profeten, og sahâbîene ble dypt rystet. Alle ventet spent på hva vår Mester Rasûlullah ville svare. På den ene siden fredsavtalen, på den andre siden en sahâbî under tortur … Verdenenes Mester sa til Suhayl: «Vi har ennå ikke undertegnet denne fredsavtalen!» Suhayl sto på sitt og sa: «O Muhammed! Vi var ferdige med å skrive artiklene i avtalen før sønnen min kom hit. Hvis Du ikke sender sønnen min tilbake, vil jeg aldri undertegne denne fredsavtalen!» Vår Mester, Profeten, sa: «Hold ham utenfor avtalen for min skyld», men avgudsdyrkerne godtok ikke dette. Mens Suhayl ibn Amr slepte sønnen sin av sted, ropte Abû Jandal klagende: «O Rasûlullah! O mine muslimske brødre! Overgir dere meg til avgudsdyrkerne, enda jeg er blitt æret med å bli muslim og har søkt tilflukt hos dere? Synes dere det er rett at jeg blir utsatt for uutholdelig tortur hver dag? O Rasûlullah! Sender Du meg tilbake, så de kan få meg til å vende meg bort fra min religion?!»

Det var svært tungt å holde ut denne hjerteskjærende bønnfallingen. Sahâbiene, hvis hjerter var såret, begynte å gråte. Også de velsignede øynene til barmhjertighetens hav, vår elskede Profet, var fylt av tårer. Han gikk bort til Suhayl og ba: «Gjør det ikke! Gi ham til meg!» Men Suhayl svarte: «Umulig, jeg gir ham ikke!» Da trøstet vår elskede Profet ham med ordene: «O Abû Jandal! Vær tålmodig litt til! Hold ut det som blir gjort mot deg! Be om lønnen for dette fra Allahu ta‘âlâ. Allahu ta‘âlâ vil helt sikkert skjenke deg og andre svake og hjelpeløse muslimer som deg en lettelse og en utvei», og sa: «Det sømmer seg ikke for oss å bryte vårt ord.» Abû Jandal sa: «Javel, O Rasûlullah», og lot vite at han ville være tålmodig.

Ikke engang avgudsdyrkerne i delegasjonen kunne holde ut denne hjerteskjærende hendelsen, og de sa: «O Muhammed! For Din skyld tar vi Abû Jandal under vår beskyttelse. Vi skal ikke la Suhayl torturere ham!»

Etter dette ble vår Mester Rasûlullah og Ashâb al-kirâm litt lettet. (Suhayl ibn Amr ble muslim etter erobringen av Mekka og ble en av Ashâb al-kirâm.) Fredsavtalen ble skrevet i to eksemplarer og undertegnet av partene. Avgudsdyrkerne vendte tilbake til leiren sin.6 Qurayshs delegasjon var svært glad for disse artiklene, som så ut til å være til ugunst for muslimene. Tvert imot var denne fredsavtalen en stor seier for de troende, og artiklene var til fordel for muslimene. Først og fremst anerkjente avgudsdyrkerne at muslimene var en stat. En avgudsdyrker fra Mekka som tok inn i Medîna på vei til Damaskus eller Egypt for handel eller i et annet ærend, skulle være trygg på liv og eiendom. Slik ville avgudsdyrkerne få se muslimenes levesett på nært hold, de ville bli fylt av beundring for Islâms rettferdighet og for Ashâbs vakre oppførsel mot hverandre, og de ville komme til å elske Islâm. Til slutt ville de bli muslimer og slutte seg til sahâbîenes rekker. Med denne avtalen, som skulle gjelde i ti år, ville muslimene bli flere og sterkere. Islâm ville spre seg overalt. Men artikkelen som lød: «Hvis en av Qurayshiene blir muslim og vil søke tilflukt i Medîna, skal han sendes tilbake», gjorde vår Mester, Profeten, bedrøvet, og Han sa: «Allahu ta‘âlâ vil sannelig skape en lettelse og en utvei for dem.» Det var ikke lenger noe å gjøre med avgudsdyrkerne. Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa til Ashâb al-kirâm: «Reis dere! Slakt offerdyrene deres. Gå ut av ihrâm etter at dere har barbert hodet.» Vår Mester, Profeten, slaktet Sitt offerdyr før alle andre. Deretter barberte Hans barber, Hadrat Hirâsh ibn Umayya, Ham. Ashâb al-kirâm grep de velsignede hårene i luften før de rakk å falle til jorden, og tok vare på dem for å få velsignelse. Sahâbiene slaktet også offerdyrene sine; noen fikk håret barbert, andre fikk det kortet.7

«O Abû Jandal! Vær tålmodig litt til! Hold ut det som blir gjort mot deg! Be om lønnen for dette fra Allahu ta‘âlâ. Allahu ta‘âlâ vil helt sikkert skjenke deg og andre svake og hjelpeløse muslimer som deg en lettelse og en utvei.» Hadîth ash-sharîf

De hadde blitt i Hudaybiya i omkring tjue dager. Vår Mester, Profeten, og Hans følgesvenner brøt opp for å vende tilbake til Medîna. Underveis åpenbarte Allahu ta‘âlâ Sûrah al-Fath for vår Mester, Profeten, og ga Ham det gode budskapet at Han ville fullkommengjøre Sine velsignelser og Sin hjelp. I de dagene da Universets Sultan (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) seierrik æret det lysende Medîna med Sitt nærvær, var Abû Basîr fra Qurayshs Thaqîf-stamme blitt æret med å bli muslim. Abû Basîr, som forsto at han ikke kunne leve blant avgudsdyrkerne, kom til fots til Medîna. Men slik Hudaybiya-avtalen krevde, forlot han Medîna og slo seg ned på stedet som heter Îys, ved kysten av Rødehavet.8

Dette stedet lå ved handelsveien som Quraysh-avgudsdyrkerne fulgte til Damaskus. Etter dette forlot de av Quraysh som ble muslimer, Mekka og dro ikke til Medîna, men til Îys, til Abû Basîr. Den første av dem var Hadrat Abû Jandal. Siden fortsatte det slik. De ble femti, hundre, to hundre, tre hundre mennesker. Qurayshs karavaner måtte passere der på vei til Damaskus. Hadrat Abû Basîr og muslimene rundt ham grep de avgudsdyrkerne som kom forbi, og ba dem bli muslimer. De kjempet mot dem som ikke ble muslimer, og satte dem i en vanskelig stilling. Da avgudsdyrkerne i Mekka så at handelsveiene deres til Damaskus var stengt, sendte de en delegasjon til Medîna. De bønnfalt om at artikkelen i Hudaybiya-fredsavtalen som lød: «Hvis en av Qurayshiene blir muslim og drar til Medîna uten sin verges tillatelse, skal han sendes tilbake!», måtte oppheves. Vår Mester, Profeten, viste dem barmhjertighet og godtok anmodningen deres. Slik ble Qurayshs handelsvei til Damaskus åpnet igjen. Og som lønn for sin tålmodighet kom muslimene til Medîna, til vår Mester, Profeten.

O DU DEN VAKRESTE AV DE VAKRE!

O Du den vakreste av de vakre, Du har brent meg med kjærligheten til Deg!
Mine øyne ser ingenting; min forstand er hvert øyeblikk hos drømmen om Deg!
Du er kongen av «Qâba qawsayn», og jeg er en opprørsk slave,
Hvordan kan denne forvirrede si at han vil være Din gjest?
Med ett barmhjertig blikk gjorde Du døde hjerter levende,
Jeg søkte tilflukt i Din grenseløse barmhjertighet og banket på Din dør!
Du er godhetens kilde, Du er legedommenes hav!
Skjenk meg en dråpe nåde; for min smerte har jeg ingen legedom!
Alle kommer til Mekka, til Kâ‘ba, Safâ og Marwa,
Men jeg har for Din skyld krysset fjell og høyder!
I natt drømte jeg at mitt hode rørte ved himmelen,
Jeg trodde at tjenerne ved Din dør tråkket meg på nakken!
O Hadrat Jâmî, min elskedes nattergal!
Blant dine dikt har jeg valgt ut dette verset:
«Lik skabbete hunder med hengende tunger
kom jeg, i håp om en liten dråpe, til Ditt hav av godhet.»
Mawlânâ Khâlid al-Baghdâdî (quddisa sirruh)

«Sannelig, Vi har skjenket Deg en åpenbar seier.» Fath: 1

Invitasjonsbrevene fra vår Mester Rasûlullah

Solen ville ikke ha nådd verden
om ikke denne elskede sjel var kommet,
den ville ikke ha gitt lys til verden
om ikke fødselens øyeblikk var kommet.
Hans rosevakre åsyn ville ikke vært formet
av krystall og av glede,
med en nûr som speiler seg i hjertene,
om Han ikke var blitt et legeme.
Ayyûbî