BANÎ QURAYZÂ-GHAZÂEN
Da vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) vendte tilbake til Medîna etter Grøftens ghazâ, kom Han til vår mor Âishas hus. Han tok av Seg Sin rustning og Sine våpen. Hans velsignede legeme var dekket av støv. Han vasket Seg. I det øyeblikket kom en rytter med rustning og våpen på, i skikkelse av Hadrat Dihya. Dette var Jabrâîl ’alaihis-salâm. Da vår Mester, Profeten, kom bort til ham, overbrakte han befalingen og sa: «O Allahu ta‘âlâs Rasûl! Janâb al-Haqq befaler Deg å marsjere mot Qurayzâ-sønnene med det samme!» Universets Sultan lot Hadrat Bilâl kalle til Seg og ga ham denne befalingen for å kunngjøre den for Ashâb al-kirâm: «O mine Ashâb! Reis dere og sett dere opp på hestene og kamelene deres! De som adlyder, skal be ettermiddagsbønnen i Qurayzâ-sønnenes land!»
Vår Mester Habîb al-akram tok straks på Seg Sin rustning og spente på Seg Sitt sverd. Han satte hjelmen på Sitt velsignede hode, skjoldet på ryggen og tok spydet i hånden. Så steg Han opp på Sin hest. Da Han kom frem til Sine Ashâb, ga Han Islâms banner til Hadrat Alî og sendte ham som fortropp til festningen til Qurayzâ-jødene på sletten like sørøst for Medîna. Han lot Abdullah ibn al-Umm Maktûm være Sin stedfortreder i Medîna.1
De ærefulle Ashâb tok vår elskede Profet i sin midte og dro ut fra Medîna under takbîr-ropene «Allahu akbar! Allahu akbar!» På veien møtte de Ghanm-sønnene. De hadde spent på seg våpnene og ventet på vår Mester Rasûlullah. Vår Mester, Profeten, spurte dem: «Har noen møtt dere?» De svarte: «O Rasûlullah! Dihya al-Kalbî møtte oss. Han red på et salet hvitt muldyr. Over muldyret lå det et teppe av silkefløyel.» Vår elskede Profet sa til dem:
«Han er Jabrâîl. Han ble sendt til Banî Qurayzâ for å ryste festningen deres og slå frykt inn i hjertene deres …» Da de nådde frem til festningen til Qurayzâ-jødene, hadde tallet på den islamske hæren nådd tre tusen. Hadrat Alî plantet Islâms banner foran festningen til Qurayzâ-jødene. Da jødene så det, kom de med fornærmende ord mot vår Mester, Profeten. Hadrat Alî gikk og fortalte vår Mester om situasjonen. Etter at Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde æret stedet med Sitt nærvær sammen med tre tusen soldater, innbød Han jødene til Islâm av Sin barmhjertighet. Jødene tok ikke imot dette vakre tilbudet. De avviste også vår elskede Profets tilbud: «Kom i så fall ned fra festningen og overgi dere ved å bøye dere for Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls befaling.»
Etter dette befalte Verdenenes Mester bueskytternes mester Sa‘d ibn Abî Waqqâs: «O Sa‘d! Gå frem og skyt piler mot dem!» Hadrat Sa‘d og de andre bueskytterne begynte å skyte pilene fra koggerne sine mot den jødiske festningen mens de ropte takbîr. Jødene svarte med å skyte piler og kaste steiner, og dermed begynte kampen. Denne flokken av jøder, som hadde stukket muslimene i ryggen da de var svake, og som av misunnelse ikke godtok at Muhammed ’alaihis-salâm var Profet, hadde ikke mot til å åpne festningsportene og komme ut på slagmarken.
«O mine Ashâb! Reis dere og sett dere opp på hestene og kamelene deres! De som adlyder, skal be ettermiddagsbønnen i Qurayzâ-sønnenes land!» Hadîth ash-sharîf
Kampen fortsatte i form av en beleiring. Munâfiqene (hyklerne) blant de muslimske soldatene sendte hemmelige beskjeder til festningen og sa: «Overgi dere aldri! Godta det ikke, selv om de vil ha dere til å forlate Medîna! Hvis dere fortsetter å kjempe, skal vi hjelpe dere med all vår makt; vi skal ikke nekte dere noe som helst. Hvis de driver dere ut av Medîna, drar vi også bort sammen med dere!» Med denne nyheten fortsatte jødene, som ventet på hjelp fra munâfiqene, forsvaret med ny besluttsomhet og nytt håp. Beleiringen trakk ut; det gikk nesten en måned, men det kom ingen hjelp fra munâfiqene. Frykt kom inn i hjertene deres, og de lot vite at de ønsket å inngå en avtale.
For å inngå avtalen kom en jøde ved navn Nabbâsh ibn Qays til vår Mester Rasûlullah og sa: «O Muhammed! Vis oss den samme barmhjertigheten som Du viste Nadîr-sønnene. La våre eiendeler og våre våpen bli Dine! Bare utgyt ikke vårt blod. Tillat oss å forlate vårt land sammen med våre barn og kvinner. Gi oss også lov til å ta med én kamelbør for hver familie, våpen unntatt!» Verdenenes Mester svarte: «Nei! Det tilbudet kan jeg ikke godta!» Denne gangen sa han: «Vi har gitt opp tanken på å ta med oss eiendeler. Utgyt ikke vårt blod! Gi oss lov til å ta med oss kvinnene og barna våre!» Vår elskede Profet sa: «Nei! Dere har ingen annen utvei enn å bøye dere for min dom uten forbehold og betingelser, adlyde og overgi dere!» Jøden Nabbâsh vendte nedslått tilbake til festningen og fortalte om samtalene. Denne gangen ble Qurayzâ-sønnene grepet av stor fortvilelse og sorg.2 En av lederne deres, Ka‘b ibn Asad, kom til fornuft og kom med denne tilståelsen og dette forslaget til sitt folk: «O mitt folk! Som dere ser, er en stor ulykke kommet over oss. I denne situasjonen har jeg tre råd til dere. Velg det dere vil av dem, og handle deretter! Det første: La oss følge denne Personen og godta at Han er Profet! Ved Allah, vi vet alle at Han er den Profeten som er sendt av Allah, og hvis kjennetegn vi har sett i våre bøker. Hvis vi tror på Ham, vil vårt blod, våre barn, våre kvinner og våre eiendeler være reddet. Den eneste grunnen til at vi ikke følger Ham, er den misunnelsen vi føler overfor araberne, og at Han ikke er av Isrâels sønner. Men dette er noe som Allah vet om. Kom, la oss følge Ham!» Jødene satte seg alle imot og sa: «Nei! Det godtar vi ikke, og vi følger ingen andre enn en av oss!»
Denne gangen kom Ka‘b med sitt andre forslag: «La oss alle drepe våre barn og hustruer, og når det ikke er noen igjen bak oss som vi må tenke på, la oss marsjere mot muslimene og kjempe til døden!» Jødene avviste også dette.
I sitt tredje forslag sa Ka‘b: «I natt er det natt til lørdag. Fordi muslimene vet at vi ikke kjemper denne natten, kan de være trygge og uaktsomme. La oss trekke sverdene og gå ut av porten alle sammen. Med et slikt overfall kan vi kanskje vinne!»
Jødene avviste også dette forslaget og sa: «Vi kan ikke oppheve forbudet mot å arbeide på lørdagen!» Bare brødrene Asîd og Sa‘laba og deres fetter Asad godtok det første forslaget og ble æret med å bli muslimer. De gikk ut av festningen og sluttet seg til Ashâb al-kirâm.3 Jødene diskuterte lenge seg imellom. Til slutt heiste de overgivelsesflagget og ba vår Mester, Profeten, om å utnevne en voldgiftsdommer som skulle felle dom over dem. Vår Mester Rasûlullah sa: «Velg hvem dere vil av mine Ashâb som voldgiftsdommer.» De sa: «Vi godtar den dommen som Sa‘d ibn Mu‘âz vil felle.» Vår Mester, Profeten, godtok det og befalte at Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz skulle hentes.
Sa‘d ibn Mu‘âz var blitt hardt såret i Grøftens ghazâ. Vår Mester Rasûlullah lot ham pleie i et telt i Masjid an-Nabawî. Da han ble valgt som voldgiftsdommer, bar de Hadrat Sa‘d på en båre til Qurayzâ-festningen. Underveis sa Hadrat Sa‘d til seg selv: «Ved Allah, på Allahu ta‘âlâs vei vil jeg ikke lytte til noen som klandrer meg!» De løftet ham ned av båren i vår Mester Rasûlullahs nærvær. Vår Profet sa: «O Sa‘d! Disse har godtatt å overgi seg i samsvar med din dom. Si meg nå din dom over dem.» Sa‘d ibn Mu‘âz svarte: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Sannelig, Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl er mer verdige til å felle dom.» Vår Mester Rasûlullah sa: «Allahu ta‘âlâ har befalt deg å felle dom over dem.» Hadrat Sa‘d tok et bindende løfte fra jødene om at de ville godta dommen hans. Begge parter begynte spent å vente på dommen. Deretter kunngjorde Hadrat Sa‘d denne veldige dommen, som viste hans overlegenhet, som fikk margen til å fryse, og som var hans verdighet verdig:
«Min dom er at alle forstandige og kjønnsmodne menn skal halshugges! Deres kvinner og barn skal tas til fange, og eiendelene deres skal fordeles blant muslimene!»
Overfor denne endelige dommen ble jødene som lammet. For i deres egne bøker var straffen for dem som oppførte seg så trassig som de, nøyaktig den samme. Der sto det skrevet: «Når du kommer til en by for å føre krig mot den, så innby dem til fred. Hvis de godtar det og åpner sine porter, skal alle som er der inne, betale deg skatt og tjene deg. Men hvis de bestemmer seg for å føre krig, så beleir dem. Når du med Allahu ta‘âlâs gave seirer over dem, så la alle deres menn gå under sverdet. Ta deres kvinner, deres barn og deres eiendeler som bytte!»
Fordi Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz’ dom var i samsvar med den guddommelige dommen, lykkønsket Verdenenes Mester, vår elskede Profet, ham og uttrykte Sin anerkjennelse med ordene: «Du har felt en dom over dem som er i samsvar med Allahu ta‘âlâs dom over de syv himlene, i Lawh al-mahfûz!»
Jødene kunne ikke protestere mot denne dommen, som var nevnt i deres egne bøker. Alle forstandige og kjønnsmodne menn ble ført til Medîna med hendene bundet til halsen. Neste dag fullbyrdet Hadrat Alî og Hadrat Zubayr dommen etter Rasûlullahs befaling. Barna, kvinnene og eiendelene ble fordelt blant Ashâb al-kirâm.4 Slik ble dette lumske, troløse og ødeleggende folket, som hadde stukket muslimene i ryggen i deres vanskeligste tider, som hadde brutt alle avtaler, og som hadde forsøkt å rydde vår Mester, Profeten, av veien helt siden Hans barndom, renset ut av Medîna og omegnen. En kvinne blant fangene oppnådde den lykke å bli muslim. Denne kvinnen, som het Rayhana, var falt i vår Mester, Profetens andel. Vår Mester Rasûlullah lot henne fritt velge mellom å bli i sin religion og å bli muslim. Rayhana sa at hun ønsket å bli i sin religion. Hun ble sendt til Umm Munzirs hus. Senere, takket være Sa‘laba ibn Sâyas råd og anstrengelser, ble hennes hjerte varmt for Islâm. Da sa vår Profet til Rayhana: «Vil du gå Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls vei? Jeg synes det er passende slik.» Rayhana sa: «Ja.» Vår elskede Profet gledet Seg svært over det hun gjorde. For at også hun skulle bli glad og hennes grad i Jannah skulle bli svært høy, viste Han henne barmhjertighet, satte henne fri og tok henne til hustru. Han ga henne mahr og inngikk nikâh (ekteskap) med henne. Bryllupet deres fant sted i Umm Munzirs hus. Slik oppnådde Rayhana (radiy-Allahu ’anhâ) æren av å bli mor til alle muslimer.5
«Nei! Dere har ingen annen utvei enn å bøye dere for min dom uten forbehold og betingelser, adlyde og overgi dere!» Hadîth ash-sharîf
Sa‘d ibn Mu‘âz’ martyrdød
Etter at Sa‘d ibn Mu‘âz hadde felt sin dom over jødene av Banî Qurayzâ, ble han igjen ført til teltet sitt. Såret hans ble verre, og tilstanden hans forverret seg. Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), kom til ham, omfavnet ham og ba: «O min Allah! Sa‘d kjempet på Din vei for Din tilfredshets skyld. Han bekreftet også Din Rasûl. Skjenk ham letthet …» Da Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz hørte disse velsignede ordene fra vår elskede Profet, åpnet han øynene og hvisket: «O Rasûlullah! Jeg hilser Deg med salâm og ærbødighet. Jeg vitner om at Du er Allahu ta‘âlâs Profet.» Deretter førte hans nærmeste ham fra teltet der han lå, til Abdulashal-sønnenes hus. Den natten ble tilstanden hans svært alvorlig. Jabrâîl ’alaihis-salâm kom til vår Mester, Profeten, og sa: «O Rasûlullah! Hvem er den av Din ummat som døde i natt, og hvis død ble kunngjort som et godt budskap blant englene?» Da spurte Universets Sultan straks hvordan det sto til med Sa‘d ibn Mu‘âz. De sa at han var blitt ført hjem. Sammen med noen av Ashâb al-kirâm gikk vår Mester, Profeten, til Sa‘d ibn Mu‘âz. Fordi de gikk så fort på veien, sa Ashâb al-kirâm: «Vi er blitt trette, O Rasûlullah!» Vår Mester, Profeten, forklarte grunnen til at de gikk så fort, med ordene: «Slik englene var til stede ved Hanzalas janâza før oss, vil de også være til stede ved Sa‘ds janâza før oss. Vi vil ikke rekke frem før dem.»
Da vår Mester, Profeten, kom til Sa‘d ibn Mu‘âz, fant Han ham død. Han stilte Seg ved hodeenden hans, nevnte Sa‘d ibn Mu‘âz ved hans kunya (tilnavn) og sa: «O Abû Amr! Du var den beste av høvdingene. Måtte Allahu ta‘âlâ gi deg lykksalighet, velsignelse og den beste belønning! Du har oppfylt det løftet du ga Allahu ta‘âlâ. Allahu ta‘âlâ vil også gi deg det Han har lovet deg!» I mellomtiden resiterte Sa‘d ibn Mu‘âz’ mor gråtende dette verset:6
Hvordan skal hun holde ut, ve hans stakkars mor!
Tålmodighet kreves; jeg gråter over det som har rammet meg!
Aslam ibn Hârith har fortalt: «Rasûlullah kom til Sa‘d ibn Mu‘âz’ hus. Vi ventet ved døren. Rasûl al-akram (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) gikk inn; Han gikk med svært lange skritt. Vi gikk etter Ham. Da Rasûlullah gjorde tegn til oss om å stanse, stanset vi og vendte tilbake. Der inne var det ingen andre enn Sa‘ds lik. Rasûlullah ble der inne en stund, og så kom Han ut. Jeg var nysgjerrig og spurte: ‘O Rasûlullah! Hva er visdommen i at Du gikk med så lange skritt?’ Da svarte Han: ’Jeg har aldri vært i en så overfylt forsamling. (Englene hadde fylt stedet.) En av englene tok meg på sin vinge, og først da kunne jeg sette meg.’ Deretter nevnte Han Sa‘d ibn Mu‘âz ved hans kunya og sa: ‘Nyt velsignelsene, O Abû Amr! Nyt velsignelsene, O Abû Amr! Nyt velsignelsene, O Abû Amr!’»
Hans død gjorde Rasûlullah og Ashâb al-kirâm svært bedrøvede; de felte tårer og gråt. Alle Ashâb al-kirâm samlet seg ved hans janâza. Vår elskede Profet ledet janâza-bønnen og bar båren hans. Mens Ashâb al-kirâm bar Sa‘d ibn Mu‘âz’ båre, sa de: «O Rasûlullah! Vi har aldri sett en båre som var så lett å bære!» Da svarte vår Mester, Profeten: «Engler er steget ned; de bærer ham.» Da munâfiqene, for å tale nedsettende om ham, sa mens båren ble båret bort: «Så lett den er!», svarte vår elskede Profet: «Sytti tusen engler er steget ned til Sa‘ds janâza. Aldri før har de steget ned til jorden i så stort antall.»
Abû Sa‘îd al-Khudrî har fortalt at hans bestefar sa: «Jeg var en av dem som gravde Sa‘d ibn Mu‘âz’ grav. Da vi begynte å grave graven hans, spredte det seg duft av moskus fra graven!» Shurahbil ibn Hasana har sagt: «Mens Sa‘d ibn Mu‘âz ble begravet, tok en mann en håndfull jord fra graven hans. Da han senere tok den med seg hjem, ble jorden til moskus. Mens båren hans ble senket ned i graven, satt vår Profet ved graven; Hans velsignede øyne fyltes med tårer, Han holdt Sitt velsignede skjegg med hånden og var dypt bedrøvet. Han sa: ‘Over Sa‘d ibn Mu‘âz’ død skalv Arsh.’» En gang fikk vår Profet et svært verdifullt klesplagg i gave. Da Ashâb al-kirâm sa hvor vakkert det var, svarte Han: «Sa‘d ibn Mu‘âz’ lommetørklær i Jannah er vakrere enn dette.»
Abû Sufyâns søken etter hevn
En dag etter at han var vendt tilbake fra Grøftens ghazâ, mens han satt midt blant sin stamme, sa Abû Sufyân til dem: «Er det da ingen som vil ta hevn over Muhammed for oss!» En beduin hørte disse ordene og gikk bort til Abû Sufyân. Han sa: «Hvis du sørger for det jeg trenger, skal jeg gjøre denne jobben. Jeg kjenner veien godt, og jeg har en skarp dolk. Jeg frykter heller ingen.» Abû Sufyân sørget for det han trengte, og oppfylte ønskene hans. Han kjøpte en kamel, ga den til ham og ba ham holde saken hemmelig. Beduinen forlot Mekka om natten og kom på kort tid til Medîna. Han fikk vite at Profeten ’alaihis-salâm var hos Banî Abdulashal-stammen. Han bandt kamelen sin og gikk dit til fots. Profeten ’alaihis-salâm holdt formaning i denne stammens masjid. Da Han så beduinen på avstand, sa Han: «I denne mannen som kommer, er det en ond tanke. Men Allahu ta‘âlâs nåde og godhet vil være et slør mellom ham og meg.»
Beduinen gikk mot Rasûlullah. I det samme grep Usayd ibn Hudayr ham og trakk ham tilbake. Han sa: «Hold deg unna Rasûlullah, du forbannede!» og grep etter beltet hans og så dolken i livet hans. Han forsto at han hadde onde hensikter. Beduinen kastet seg for Usayds føtter og ropte: «Rør ikke mitt blod!» Usayd tok ham med til Rasûlullah. Profeten ’alaihis-salâm sa: «O beduin, si sannheten: Hvem er du? Ingenting annet enn sanne ord vil gagne deg. Hvis du lyver: Allahu ta‘âlâ har gjort meg kjent med din tanke.» Beduinen ba om nåde og fortalte hvordan det hang sammen. Etter Rasûlullahs (’alaihis-salâm) befaling satte de ham i fengsel.
Neste dag lot Han ham hente og sa: «Jeg har gitt deg trygghet; gå dit du vil. Men la meg tilby deg noe som er bedre enn dette.» Beduinen spurte: «Hva er det?» Profeten ’alaihis-salâm sa: «Jeg ønsker at du vitner om Allahs enhet og om mitt profetskap.» Beduinen uttalte straks kalima ash-shahâda og sa: «O Rasûlullah! Jeg har aldri fryktet noen. Da jeg så Deg, mistet jeg fatningen. Du visste hva jeg hadde i tankene. Ingen andre enn Abû Sufyân og jeg visste det. Jeg forsto at Du er Allahs Rasûl og under Hans beskyttelse; Abû Sufyâns tanke er en shaytansk tanke.»
«O min Allah! Sa‘d kjempet på Din vei for Din tilfredshets skyld. Han bekreftet også Din Rasûl. Skjenk ham letthet.» Hadîth ash-sharîf
Da en slik ondskap var kommet fra Abû Sufyân, befalte Universets Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Amr ibn Umayya og Damra ibn Aslam å dra til Mekka og drepe Abû Sufyân hvis de fant en anledning. Mens disse to sahâbîene kom til Haram og gikk tawâf, kjente en jâriya dem igjen. Hun ropte: «O folk i Mekka, vær ikke uaktsomme! Det er Amr og Ibn Umayya!» Da folk kjente dem igjen, skilte de to lag. Amr gikk inn i en hule i et av Mekkas fjell og gjemte seg der. Ibn Aslam dro til Medîna. Noen dager senere kom Amr ut av hulen. Han støtte på to av Abû Sufyâns spioner. Den ene skjøt han med en pil og drepte, den andre flyktet. Deretter nådde han i god behold frem til Medîna. Da Abû Sufyân fikk høre om dette, ble han svært redd.
Noen viktige hendelser i det femte året etter Hijra
Vår Mester Rasûl al-akram giftet Seg med Zaynab bint Jahsh i måneden Dhu’l-qâda.7 Dette året kom hijâb-âyat al-karîmaene, og muslimske kvinner ble pålagt å tildekke seg.8 Muzayna-stammen, som bodde nær Medîna al-munawwara, sendte en delegasjon og ble muslimer. De ble regnet blant muhâjirene.9 Samme år inntraff også et jordskjelv og en måneformørkelse. Dessuten ble hajj fard (en handling eller ting som Allahu ta‘âlâ har befalt i Qur’ân al-karîm) dette året. Etter Grøftens ghazâ anerkjente en del av stammene i omegnen den islamske statens makt. Nå begynte de å tenke at det riktigste ville være å holde vennskap med muslimene, ja, til og med å bli muslimer. Noen av dem kom til vår Mester, Profeten, og ble æret med å bli muslimer.
Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) dannet avdelinger av Sine Ashâb for å utbre Islâms religion og sendte dem ut for å innby stammene i omegnen til Islâm. Til noen stammer dro Han Selv. Stammer som folket i Dûmatu’l-Jandal tok imot formaningene og ble muslimer. Stammer som Ghatafân og Lihyân-sønnene var redde for å møte de islamske soldatene og flyktet. Slik ble stammene i omegnen skremt.
Banî Lihyân-ghazâen
Ved Rajî‘-hendelsen hadde avgudsdyrkerne drept Âsim ibn Thâbit, Khubayb ibn Adiy og deres venner (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în) som martyrer. Vår Mester, Profeten, var svært bedrøvet og nedslått over dette. Han ventet på et passende tidspunkt for å stille Banî Lihyân til ansvar for det de hadde gjort, for de hadde begått forræderi. Da forholdene lå til rette, dro de ut mot Banî Lihyân med en styrke på to hundre mann. Han lot Abdullah ibn al-Umm Maktûm være Sin stedfortreder i Medîna. For å villede fienden lot de som om de skulle til Damaskus, og kom til Rajî‘-vannet, der disse mu‘minene var blitt martyrer. Der ba de Janâb al-Haqq om tilgivelse for Âsim og hans venner. Da folket av Banî Lihyân fikk høre at den islamske hæren kom, flyktet de opp i fjellene.
Vår Profet og Hans Ashâb ble der en dag. De sendte soldater ut i omegnen, men tross all leting var det ikke mulig å finne dem. Denne frykten var imidlertid nok for dem. Deretter kom Ashâb al-kirâm til Usfân. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa til Hadrat Abû Bakr (radiy-Allahu ’anh): «Gjennomsøk området helt til Ganim med en styrke på ti mann, og kom tilbake.» De vantro hørte lyden av Islâms soldater, og frykt falt over dem. De forsvant inn i fjellene. Muslimene støtte ikke på noen. Men dette felttoget var som et bevis på overmakt overfor avgudsdyrkerne i omegnen. Deretter vendte de tilbake til Medîna. Dette felttoget varte i fjorten dager.
Ghâba-ghazâen
Denne kalles også Ghazwa al-Qarda. Rasûlullah hadde tjue kameler med føll. Abû Zarrs (radiy-Allahu ’anh) sønn gjette dem ute på marken. En natt til onsdag kom en mann ved navn Uyayna ibn Hasin fra Farâza-stammen med førti ryttere og drepte Ibn Abî Zarr som martyr. De drev kamelene bort med seg.
Da denne nyheten nådde Rasûlullah, lot Han Abdullah ibn al-Umm Maktûm være Sin stedfortreder i Medîna og dro av sted med fem hundre ryttere. Han ga Mikdâd ibn Aswad (radiy-Allahu ’anh) et banner og sendte ham i forveien som fortropp sammen med en del av Ashâb. Salama ibn Akwa‘ (radiy-Allahu ’anh) sendte Han også mot de vantro. Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) slo opp hovedkvarteret på stedet som heter Zî Qarda.
Fortroppen nådde frem til fiendens baktropp. Hadrat Abû Katâda drepte den vantro Masâdat’ul Fazârî. Hadrat Ukâsha drepte en vantro ved navn Ibbân ibn Amr. Av Ahl al-Islâm ble én mann martyr. Hadrat Salama ibn Akwa‘ satte etter de vantro. Han var svært god til å skyte med pil. Han drepte mange av de forbannede og såret de fleste av dem. Han fikk dem til å etterlate mange eiendeler, og han tok ti av kamelene tilbake fra de vantro. Da Hadrat Abû Katâda kom til hovedkvarteret, ba Rasûlullah for ham: «O min Allah! Gi Abû Katâda helse og la ham leve sunn og frisk til slutten av sitt liv!» Rasûlullah ga Masâdat’ul Fazârîs hest og våpen til Hadrat Abû Katâda. Etter Abû Katâda kom også Hadrat Salama ibn Akwa‘. Han hadde med seg to hester som avgudsdyrkerne hadde etterlatt. Etter å ha tatt imot og lykkønsket ham sa vår Profet: «I dag er den beste av våre ryttere Abû Katâda, og den beste av våre fotsoldater er Salama ibn Akwa‘.»
Dette felttoget ble en lærepenge som avgudsdyrkerne, som med stor frekkhet hadde forgrepet seg på en Profets eiendom, og de andre stammene aldri ville glemme. De ble i Zî Qarda en natt og en dag. Deretter vendte de tilbake til Medîna. Dette felttoget varte i fem dager.
«Sa‘d ibn Mu‘âz’ lommetørklær i Jannah er vakrere enn dette.» Hadîth ash-sharîf
Ditt komme er barmhjertighet, glede og fryd, O Rasûlullah,
Din tilsynekomst er legedom for de elskendes smerte, O Rasûlullah.
Du var Profet mens Âdam ennå var mellom vann og leire,
Sannelig er det rett at Du er profetenes leder, O Rasûlullah.
Awliyâ nådde fullkommenhet ved Din nûr, O Rasûlullah,
Din eksistens er Haqqs fullkomne speilbilde, O Rasûlullah.
Gjennom Deg nådde de frem til Ham og til all slags åndelig smak,
Din gjerning er en gave til dem som er i nød, O Rasûlullah.
Gå i forbønn for Hudâyî, både i det ytre og i det indre,
Han er en tigger som har søkt tilflukt ved Din dør, O Rasûlullah!
Aziz Mahmûd Hudâyî