GRØFTENS GHAZÂ (KHANDAQ)

Et lyn slo ned

Gravingen begynte tidlig hver morgen og varte til kvelden. En dag under gravingen ble Hadrat Alî ibn Hakam skadet i foten. De satte ham på en hest og brakte ham til vår Mester, Profeten. Verdenenes Mester strøk over foten hans og sa: «Bismillâhir-rahmânir-rahîm». Som et mirakel fra vår Mester stanset blødningen i foten hans med ett, og smerten forsvant. Gravingen fortsatte. Etter en stund støtte Ashâb på svært hard grunn. Det var ikke mulig å grave. De kom til vår Mester, Profeten, og fortalte Ham om situasjonen. Han kom og steg ned i grøften. Han ba om et kar med vann. Han tok en munnfull og tømte den tilbake i karet. Deretter stenket Han vannet over den harde grunnen. Så tok Han en slegge og knuste stedet med ett slag, som om det var sand. Stedet ble svært lett å grave. Under dette slaget gled klærne til side fra vår Mesters velsignede mage, og de som var der, så at Han hadde bundet en stein over Sin velsignede mage på grunn av sult. Da Hadrat Jâbir ibn Abdullah så Rasûlullahs tilstand, gikk han frem til Ham og ba om tillatelse: «Måtte min mor og far bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Hvis Du tillater, vil jeg gå en tur hjem og komme tilbake.» Hva som skjedde etter at han hadde fått tillatelse, fortalte Hadrat Jâbir slik:

«Da jeg hadde fått tillatelse, gikk jeg hjem og sa til min kone: ‘Jeg så en slik sult hos Rasûl ‘alaihis-salâm at det ikke er til å holde ut. Er det noe mat i huset?’ Hun svarte: ‘Det finnes ingenting annet enn dette kjeet og noen never bygg.’ Jeg slaktet straks kjeet, og min kone malte bygget til mel på en håndkvern. Så laget hun deig av det. Hun la kjøttet i en leirgryte og begynte å koke det i tandooren. Da jeg skulle tilbake til Rasûlullah, la min kone meg sterkt på hjertet at vi ikke måtte komme i forlegenhet fordi det var så lite mat. Deretter gikk jeg til vår Mester Rasûlullah og sa: ‘O Rasûlullah! Jeg har litt mat, svært lite. Ta med Deg en eller to personer og kom og spis hos oss!’

Vår Mester Rasûlullah sa til meg: ‘Si til din kone at hun verken må ta kjøttgryten eller brødet ut av tandooren før jeg kommer.’ Så vendte Han Seg til mujâhidene og sa: ‘O skyttergravens folk! Jâbir har laget i stand et festmåltid for oss og inviterer oss til å spise. Maten hans er både rikelig og god. Reis dere! Vi skal gå til Jâbirs festmåltid!’ På denne befalingen samlet Ashâb al-kirâm seg og begynte å gå etter vår Profet. Jeg skyndte meg hjem, fortalte min kone hva som hadde skjedd, og sa: ‘Hva gjør vi nå?’ Hun sa: ‘Spurte ikke Rasûl ‘alaihis-salâm hvor mye mat det var?’ Jeg svarte: ‘Jo, Han spurte, og jeg fortalte Ham det.’ Min kone spurte: ‘Var det du eller vår Mester Rasûlullah som inviterte Ashâb al-kirâm?’ Da jeg sa: ‘Det var Rasûlullah som inviterte dem’, trøstet hun meg og sa: ‘Rasûl ‘alaihis-salâm vet best.’

Litt senere viste det lysende ansiktet til vår Mester, Profeten, seg ved døren vår. Han sa til de mange sahâbîene: ‘Gå inn uten å trenge hverandre.’ Mine sahâbî-brødre satte seg i grupper på ti. Den ærede Profeten ba om velsignelse og overflod for brødet og kjøttet. Deretter tok Han, uten å ta gryten ut av tandooren, innholdet med en øse, la det på brødene Han tok, og bød Sine Ashâb. Slik fortsatte Han til alle Ashâb var mette. Jeg sverger at selv om de som spiste, var flere enn tusen, var brødet og kjøttet like mye som før. Etter at også vi hadde spist, delte vi ut til naboene våre.»2

Hadrat Salmân al-Fârisî var svært flink til å grave skyttergraver. Han utførte alene arbeidet til ti mann. Mens han og vennene hans gravde den strekningen de hadde fått tildelt, støtte de på en svært hard og stor, hvit klippe. De strevet lenge for å knuse den. Men all deres møye var forgjeves. Dessuten gikk sleggene, hakkene og spadene deres i stykker. Hadrat Salmân gikk til vår elskede Profet, la frem situasjonen og sa: «Måtte min mor og far og mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Mens vi gravde skyttergraven, støtte vi på en hard klippe. Selv om alle våre redskaper av jern gikk i stykker, kunne vi ikke engang rikke den.» Vår Mester Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) kom dit og ba om en slegge. Ashâb al-kirâm som var der, ventet spent på utfallet. Vår Mester, Profetenes Sultan, steg ned i grøften. Han løftet sleggen, sa «Bismillâhir-rahmânir-rahîm» og slo på klippen med en slik kraft at det av dette slaget kom et lyn som lyste opp Medîna, og et stykke av klippen brakk av.

Vår Mester, Profeten, sa takbîr: «Allahu akbar!» Ashâb, som hørte det, sa også takbîr. Så slo Han sleggen mot klippen en gang til. Igjen et lyn som lyste opp alt omkring!

«Jeg vil også få del i den thawâb dere fortjener ved å arbeide.» Hadîth ash-sharîf

Og stykker som brakk av klippen … Vår elskede Profet sa igjen takbîr: «Allahu akbar». Ashâb al-kirâm fulgte etter med takbîr. Da sleggen slo ned for tredje gang, kom det enda et lyn som lyste opp alt omkring, og klippen ble knust i stykker. Verdenenes Mester sa igjen takbîr: «Allahu akbar». Og Hans ærefulle Ashâb fulgte Ham og sa takbîr igjen.

Hadrat Salmân rakte frem hånden. Vår elskede Profet ’alaihis-salâm steg opp. Salmân al-Fârisî sa: «Måtte min mor og far og mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Nå så jeg noe jeg aldri har sett før i mitt liv. Hva er visdommen i dette?» Vår Mester, Profeten, vendte Seg da mot Sine Ashâb og sa: «Så også dere det Salmân så?» De svarte: «Ja, O Rasûlullah! Da Du slo sleggen mot klippen, så vi at det lynte voldsomt. Da Du sa takbîr, sa også vi takbîr.» Vår Mester, Profeten, sa: «I lyset fra det første slaget ble Kisrâs palasser (i Madâin) vist meg. Jabrâîl (’alaihis-salâm) kom og sa til meg: ‘Din ummat skal eie disse landene.’ Ved det andre slaget ble de røde palassene i Romerrikets provins (i Damaskus) vist meg. Jabrâîl (’alaihis-salâm) kom og sa: ‘Din ummat skal også eie det landet.’ Ved det tredje ble palassene i San‘â (i Jemen) vist meg. Jabrâîl (’alaihis-salâm) sa til meg: ‘Også det stedet skal din ummat eie.’»

Da Universets Sultan på denne måten beskrev den persiske Kisrâs palass i Madâin, sa Hadrat Salmân, som var derfra: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har sendt Deg med den sanne religion og Boken, at disse palassene er nøyaktig slik Du har beskrevet dem. Jeg vitner om at Du er Allahu ta‘âlâs Rasûl.» Vår Mester, Profeten, sa: «O Salmân! Damaskus skal visselig bli erobret. Heraklius skal flykte til det fjerneste hjørnet av sitt land. Dere skal herske over hele Damaskus. Ingen skal kunne stå dere imot. Jemen skal visselig bli erobret. Også dette ‘Østens land’ skal visselig bli erobret, og shahen skal bli drept. Allahu ta‘âlâ skal skjenke dere disse erobringene etter meg.»3

Hadrat Salmân al-Fârisî fortalte: «Jeg så at alle disse glade budskapene fra vår Mester Rasûlullah gikk i oppfyllelse.»

Fienden var nå i ferd med å komme. Skyttergraven ble gravd i største hast, og man forsøkte å gjøre den ferdig så snart som mulig. Bare når det var helt nødvendig, ba mujâhidene vår Mester, Profeten, om tillatelse og forlot arbeidet, og når de hadde forrettet sitt ærend, løp de tilbake til arbeidet.

Munâfiqene derimot var svært late. De kom til arbeidet når de ville, og forlot det uten tillatelse når de ville. Dessuten gjorde de narr av måten Ashâb arbeidet på, og om de glade budskapene vår Mester, Profeten, ga dem, sa de: «Vi søker tilflukt i skyttergraver av frykt for fienden. Og Han lover oss palassene i Jemen, Romerriket og Persia. Vi forundrer oss over dere!…»

På dette kom det en âyat al-karîma om mujâhidene, der det heter i betydning: «De sanne troende er bare de som tror på Allah og Hans Rasûl, og som, når de er sammen med Ham (Rasûlullah) om en felles sak (som angår alle), ikke går sin vei før de har bedt Ham om tillatelse. (O Min Habîb!) De som ber Deg om tillatelse, er altså de som virkelig tror på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl. Når disse mu‘minene ber Deg om tillatelse til å ta seg av noen av sine saker, så gi tillatelse til hvem Du vil av dem, og be Allahu ta‘âlâ om tilgivelse for dem. Sannelig, Allahu ta‘âlâ er Ghafûr ar-Rahîm, Han er den som tilgir mye og den mest barmhjertige.»4

I âyat al-karîmaene som ble åpenbart om munâfiqene, heter det i betydning: «Sett ikke Allahu ta‘âlâs Rasûls kall likt med den måten dere kaller på hverandre! Allahu ta‘âlâ kjenner visselig dem av dere som sniker seg bort i skjul ved å bruke hverandre som skjold. Så la dem som setter seg opp mot Hans befaling, vokte seg for å bli rammet av fitna i denne verden og av en smertefull straff i âkhirat! Gi akt! Alt som er i himlene og på jorden, tilhører Allahu ta‘âlâ. Han vet også hvilken tilstand dere er i (alle deres egenskaper og hensikter, enten dere er mu‘min eller munâfiq). På qiyâmat-dagen, når dere blir ført tilbake til Ham, skal Allahu ta‘âlâ fortelle dere alt dere har gjort. Allahu ta‘âlâ vet alt.»5

Det var gått seks dager siden man begynte å grave skyttergraven. Alle hadde fullført sitt arbeid som de skulle. Men ett sted hadde man på grunn av tidsnød ikke rukket å grave bredt og dypt nok. Vår Mester, Profeten, uttrykte Sin bekymring for dette stedet og sa: «Avgudsdyrkerne kan ikke komme over noe annet sted enn her.» Han satte vaktposter der.

Allahu ta‘âlâ er den beste beskytter

Da avgudsdyrkernes hær var kommet svært nær Medîna, fortalte Huyayy, lederen for de jødiske Nadîrs sønner, Quraysh-hærens kommandant at Qurayzâ-jødene i Medîna hadde en avtale med muslimene, men at han kunne lure deres leder, Ka‘b ibn Asad, og få dem over på deres side. Kommandanten sa: «O Huyayy! Gå straks til Ka‘b ibn Asad. La dem bryte avtalen de har inngått med muslimene, og hjelpe oss.» Et av punktene i denne avtalen var: «å slå seg sammen med muslimene og gjøre motstand dersom en fiendtlig hær angriper Medîna».

Jøden Huyayy forlot avgudsdyrkernes hær og kom om natten til huset til Ka‘b, høvdingen for Banî Qurayzâ. Han banket på døren, presenterte seg og sa: «O Ka‘b! Jeg har brakt med meg hele Qurayshs hær og mange stammer, som Kinâna og Ghatfâns sønner – en hær på ti tusen mann. Nå kommer Muhammed og Hans Ashâb ikke til å slippe unna. Vi har sammen med Qurayshiene sverget på ikke å forlate dette stedet før vi har utslettet dem fullstendig!» Ka‘b uttrykte sin bekymring: «Hvis Muhammed og Hans Ashâb ikke kan bli drept, og Quraysh og Ghatfân vender tilbake til sine land, blir vi stående her alene. Jeg er redd for at de til slutt vil drepe oss alle!» Huyayy sa: «For å bli kvitt denne frykten kan du kreve sytti personer fra Quraysh og Ghatfân som gisler. Så lenge disse gislene er hos deg, kan de ikke dra herfra. Og om de skulle bli beseiret og dra, skal jeg ikke forlate dere. Den ulykken som rammer dere, skal også ramme meg.» Slik lurte han først Ka‘b og deretter de andre jødene. Han fikk dem til å rive i stykker avtalen med muslimene. Slik ble avtalen brutt.

Huyayy vendte tilbake til avgudsdyrkernes hær og fortalte om situasjonen. Han meddelte at Banî Qurayzâ ville falle muslimene i ryggen.

«O skyttergravens folk! Jâbir har laget i stand et festmåltid for oss og inviterer oss til å spise. Maten hans er både rikelig og god. Reis dere! Vi skal gå til Jâbirs festmåltid!» Hadîth ash-sharîf

På den syvende dagen kom avgudsdyrkerne med en stor hær på ti tusen mann til nord- og nordvestsiden av Medîna og slo opp leiren sin. Leiren lå på motsatt side av stedet der skyttergraven var gravd. Avgudsdyrkernes plan var å brenne og ødelegge Medîna fra ende til annen med denne store hæren, rydde vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm), og Hans Ashâb av veien og utslette Islâm. Dette var i det ytre en svært stor hær som det var vanskelig å stå imot. Da avgudsdyrkerne så skyttergraven, et hinder de aldri hadde forestilt seg, ble de forvirret og mistet motet. For grøften var så bred at en god hest i full fart ikke kunne hoppe over den. Den som falt ned i den, kunne heller ikke lett komme opp igjen. Særlig for en mann i rustning var det svært vanskelig å klatre opp. Da vår elskede Profet fikk vite at avgudsdyrkerne var kommet, samlet Han straks Sine Ashâb, som var utmattet etter seks dagers uavbrutt arbeid, og slo opp Sitt hovedkvarter på denne siden av skyttergraven, ved foten av Sal-fjellet. Bak dem lå Sal-fjellet og Medîna, foran dem skyttergraven og på den andre siden fienden … Igjen ble Ibn Umm Maktûm etterlatt i Medîna som vår Mester, Profetens stedfortreder. Kvinnene og barna ble plassert i borgene. Den islamske hæren på tre tusen mann hadde trettiseks ryttere. Bannerne ble båret av Hadrat Zayd ibn Hâritha og Hadrat Sa‘d ibn Ubâda.6 Vår Mester Rasûlullahs telt av lær ble slått opp ved foten av Sal-fjellet. Ashâb al-kirâm, som igjen skulle vise mange heltedåder, begynte å følge nøye med på fiendens bevegelser. I det samme så man Hadrat ’Umar komme til vår elskede Profet. Han sa: «O Rasûlullah! Etter det jeg har hørt, har Qurayzâ-jødene brutt avtalen mellom oss og forbereder seg til krig mot oss!» Verdenenes Mester møtte denne uventede nyheten med ordene: «Hasbunallâhu wa ni‘mal wakîl (Allahu ta‘âlâ er nok for oss. For en utmerket beskytter Han er)». Han ble svært bedrøvet. Nå var den islamske hæren kommet i kryssild. I nord og vest sto avgudsdyrkernes hærer, i sørøst jødene. Vår Mester Rasûlullah sendte Hadrat Zubayr ibn Awwâm til Qurayzâ-sønnenes borg. Hadrat Zubayr dro dit og fikk greie på situasjonen. Da han kom tilbake, fortalte han hva han hadde sett: «O Rasûlullah! Jeg så dem reparere borgen sin og holde krigsøvelser og manøvrer. Dessuten samlet de sammen dyrene sine.» På dette sendte vår Mester Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Sa‘d ibn Mu‘âz, Sa‘d ibn Ubâda, Hawwât ibn Jubayr, Amr ibn Awf og Abdullah ibn Rawâha til Qurayzâs sønner for å gi dem råd og få dem til å fornye avtalen.7 Disse fem sahâbîene dro til Qurayzâ-jødenes borg og formante dem. Men formaningene nyttet ikke. Dessuten begynte jødene å fornærme dem. Som et siste ord sa de: «Ved å fordrive våre brødre, Nadîrs sønner, fra deres land har dere brukket våre armer og vinger. Hvem er vel Muhammed! Det finnes verken noe løfte eller noen avtale mellom Ham og oss. Vi har sverget på å angripe deres Profet alle sammen og drepe Ham. Vi skal visselig stå bak våre brødre og hjelpe dem!…» Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz og hans venner kom til vår Mester Rasûlullah og fortalte om situasjonen i tilslørte ord, slik at ikke alle skulle forstå. Vår Mester, Profeten, sa: «Hold nyheten hemmelig. Fortell den bare til dem som allerede vet. For krig består av forsiktighet og list.»8

Ashâb al-kirâm ventet på vår Mester, Profeten, på denne siden av skyttergraven og lurte på hvordan de skulle gå frem. Litt senere æret Universets Sultan med Sitt nærvær stedet der Hans heroiske Ashâb var, og sa takbîr: «Allahu akbar! Allahu akbar!» Da de ærefulle sahâbîene hørte dette, sa de takbîr med én munn, forkynte storheten i Janâb al-Haqqs velsignede navn og satte frykt i hjertene til de vantro som myldret som sand på den andre siden av skyttergraven. Da avgudsdyrkerne hørte takbîrene, sa de: «Det er nok kommet gledelige nyheter til Muhammed og Hans Ashâb.»

Vår Mester, Profeten, sa til Sine Ashâb: «O muslimenes fellesskap! Gled dere over seieren og hjelpen fra Allahu ta‘âlâ!» Slik ga Han dem det glade budskapet om at de skulle seire. De ærefulle Ashâb hadde til nå vært med på mange militære ekspedisjoner og deltatt i Badr- og Uhud-ghazâene. Med Allahu ta‘âlâs tillatelse og ved velsignelsen av vår Mester, Profetens bønn hadde de hver gang beseiret avgudsdyrkerne, som var flere i antall og sterkere. Så lenge «alle skapningers krone» var med dem, fantes det ingen oppgave de ikke kunne utføre, og ingen prøvelse de ikke kunne utholde. Været var kaldt, hungersnøden hard og sulten stor … Mange av dem, vår Mester, Profeten, medregnet, hadde bundet steiner om sine velsignede mager. På den andre siden myldret fienden som sand! Men for de ærefulle Ashâb hadde fiendens antall og prøvelsene de gjennomgikk, ingen betydning. Allahu ta‘âlâ var den beste beskytter … De hadde knyttet seg til Ham, de stolte på Ham, og de søkte tilflukt hos Ham. Qurayshs fremste kommandanter og lederne for de andre stammene som var kommet sammen med Quraysh, begynte å lete langs skyttergraven etter et sted der de kunne komme over, før de tok beslutningen om et samlet angrep. De gikk langs skyttergraven fra den ene enden til den andre. Til slutt stanset de ved det smale stedet som var blitt stående uferdig på grunn av hasten, og bestemte at det var best å angripe derfra. Avgudsdyrkernes soldater fulgte etter sine kommandanter; de så på skyttergraven og på de ærefulle Ashâb og ble forbløffet. De sa: «Vi sverger på at dette ikke er en metode araberne bruker. Det er sikkert den persiske mannen som har rådet dem til det!» Da Qurayshs kommandanter viste soldatene sine det smale stedet på skyttergraven og spurte: «Hvem kan hoppe over her og komme over til den andre siden?», trådte fem ryttere frem. De skulle gå over til den andre siden av skyttergraven for å kjempe mann mot mann. De ærefulle Ashâb al-kirâm og avgudsdyrkernes soldater fulgte spent med på hva disse fem rytterne gjorde. Rytterne trakk seg tilbake for å få fart. Så vendte de hestene sine mot det smaleste stedet på skyttergraven og satte opp farten. De fem fullblodshestene i full galopp klarte å komme over til den andre siden av skyttergraven i ett sprang. Mange ryttere ville følge etter dem, men de klarte det ikke og ble stående på den andre siden av skyttergraven. Blant dem som kom over, var Amr ibn Abdûd, en svært sterk bryter som aldri hadde blitt lagt i bakken. Alle fryktet ham, og ingen kunne stille seg opp mot ham. Alene var han verd en hel hær. At han var den som trådte frem her, blant en hær på ti tusen, viste nettopp dette. Han var kledd i rustning fra topp til tå. På hesten sin hadde han en svært majestetisk holdning. Denne mannen, som ved sitt utseende satte frykt i hjertene, ropte til mujâhidene: «Er det noen som kan kjempe mot meg, så la ham tre frem på slagmarken!…» Da Hadrat Alî så dette monumentet av hovmod, gikk han til vår elskede Profet, ba om tillatelse og sa: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! La meg kjempe mot ham.» Han hadde ikke engang rustning på seg.

«O Salmân! Damaskus skal visselig bli erobret. Heraklius skal flykte til det fjerneste hjørnet av sitt land. Dere skal herske over hele Damaskus. Ingen skal kunne stå dere imot. Jemen skal visselig bli erobret. Også dette ‘Østens land’ skal visselig bli erobret, og shahen skal bli drept. Allahu ta‘âlâ skal skjenke dere disse erobringene etter meg.» Hadîth ash-sharîf

Ashâb al-kirâm så på ham med beundring. Vår elskede Profet tok av Seg Sin velsignede rustning og kledde Hadrat Alî i den. Han spente Sitt sverd på ham. Han tok turbanen av Sitt velsignede hode og viklet den med Sine egne velsignede hender om hans hode. Så ba Han inntrengende: «O min Allah! I Badr-ghazâen ble Ubayda, min farbrors sønn, og i Uhud-ghazâen ble Hamza, min farbror, martyrer. Hos meg er Alî, min bror og min farbrors sønn, blitt igjen. Vern ham. Skjenk ham Din hjelp. La meg ikke bli alene!» Ashâb al-kirâm sa: «Âmîn!» Allahu ta‘âlâs løve gikk til fots frem, omgitt av bønner og takbîrer, og stilte seg foran Amr ibn Abdûd, som satt på hesten sin som et uhyre. Amr, som var dekket av rustning over hele kroppen unntatt øynene, kjente ikke igjen denne helten og spurte hvem han var. Da han presenterte seg med ordene: «Jeg er Alî ibn Abî Tâlib», sa Amr, som om han hadde medlidenhet med ham: «O min brors sønn! Din far er min venn. Derfor vil jeg ikke utgyte ditt blod. Har du ikke en av dine farbrødre som kan stille seg opp mot meg?» Hadrat Alî egget ham ved å si: «O Amr! Wallahi, jeg ønsker å utgyte ditt blod. Men burde ikke vi to stå på like fot? Er ikke det det som sømmer seg for tapperhetens ære? Jeg er til fots, og du sitter til hest!…»

Da Amr hørte dette, blusset tapperheten opp i ham. Han steg straks av hesten, hogg hestens bein over med sverdet og stilte seg rasende opp foran Hadrat Alî. Da han skulle til å gå til angrep, spurte Allahu ta‘âlâs løve: «O Amr! Jeg har hørt at du har sverget på at når du møter en mann fra Quraysh, skal du oppfylle ett av hans to ønsker. Er det sant?» Han svarte: «Ja, det er sant.» Da kalte Hadrat Alî ham til îmân: «Da er mitt første ønske at du tror på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl og blir muslim!» Da Amr hørte dette, ble han sint og sa: «Glem det! Det har jeg ikke bruk for!» Hadrat Alî sa: «Mitt andre ønske er at du slutter å kjempe og vender tilbake til Mekka. For hvis Rasûl ’alaihis-salâm seirer over fienden, har du med denne handlingen hjulpet Ham!…» Amr sa: «Glem også det! Jeg har sverget på ikke å bruke duft før jeg har fått min hevn. Har du et annet ønske, så si det!» Hadrat Alî sa: «O Allahu ta‘âlâs fiende! Da er det ikke noe annet igjen enn å kjempe mot deg!»

Amr lo av disse ordene og sa: «Det var da merkelig! Jeg hadde aldri trodd at det fantes en kriger i hele Arabia som kunne stille seg opp mot meg! O min brors sønn! Jeg sverger at jeg ikke vil drepe deg. For din far var min venn. Jeg skulle ønske at en av Qurayshs fornemme menn, som Abû Bakr eller ’Umar, kom imot meg.» Da Hadrat Alî sa: «Selv om det er slik, er jeg kommet hit for å drepe deg», steg blodet Amr til hodet. I samme øyeblikk som han løftet sverdet, lot han det falle. Allahu ta‘âlâs løve Hadrat Alî «karram-Allahu wajhah», som hadde ventet noe slikt, sprang til side som et lyn og tok imot hugget med skjoldet. Men Amr hadde splintret mange skjold som dette. Ikke engang de sterkeste skjold tålte hans hugg. Og slik gikk det også nå. Hadrat Alîs skjold ble splintret, og sverdet streifet dessuten hodet hans og såret ham. Nå var det Hadrat Alîs tur til å angripe.

Han søkte tilflukt hos Allahu ta‘âlâ, sa «Yâ Allah!…» og lot Zulfikâr (navnet på vår Profets sverd) falle mot Amrs hals. I samme øyeblikk som hugget falt, begynte ropene «Allahu akbar!… Allahu akbar!…» i den islamske hæren å få jord og himmel til å runge, mens de vantros hær brøt ut i jammerskrik … Ja, bønnen til Profetenes Sultan, alle skapningers krone, var blitt besvart. Kjempen Amr var falt til jorden; blodet strømmet fra kroppen hans, og hodet hans var fløyet av sammen med hjelmen. Da vennene hans så at Amr, som de stolte mest på, lå på bakken, gikk de straks løs på Hadrat Alî. Da Ashâb al-kirâm så dette, løp de til. Zubayr ibn Awwâm såret Nawfal ibn Abdullah og fikk ham til å styrte ned i skyttergraven sammen med hesten sin.

Hadrat Alî steg ned i grøften og kløvde Nawfal i to. De andre kom seg med nød og neppe over skyttergraven og flyktet tilbake. Avgudsdyrkernes øverstkommanderende var allerede ved krigens begynnelse falt i dyp fortvilelse.

Nå var krigens form blitt klar. Skyttergraven gjorde det umulig å kjempe bryst mot bryst. De forsøkte å påføre hverandre tap ved å skyte piler. Dette tjente ikke til annet enn å trekke ut avgjørelsen. Da avgudsdyrkerne forsto at de ikke kunne seire på denne måten, bestemte de at det beste var å angripe fra alle kanter av skyttergraven, og de gikk til angrep. Den veldige fiendehæren på ti tusen mann strevet for å komme over skyttergraven, mens den ærefulle islamske hæren på tre tusen mann forsøkte å hindre dem i å komme over med piler og steiner. En forferdelig kamp hadde begynt. Denne kampen varte til kvelden.

Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) satte om natten ut vaktposter på forskjellige steder langs skyttergraven. Selv begynte Han å holde vakt ved det smale stedet. Han sendte en patrulje på fem hundre mann til Medîna og befalte dem å si takbîr med høy røst i gatene. Slik skulle en fare fra jødene eller fra Qurayshs avgudsdyrkere bli avverget i tide, og kvinnene og barna skulle bli beskyttet.

Qurayzâ-jødene på sin side sendte Huyayy ibn Ahtab til avgudsdyrkerne og ba om en styrke på to tusen mann for å gjøre nattlige overfall. De ville angripe kvinnene og barna, som var forsvarsløse om natten. Men det at mujâhidene patruljerte helt til morgenen og ropte takbîr, «Allahu akbar!», satte stor frykt i hjertene deres. De trakk seg tilbake til borgen sin og begynte å vente på en anledning. Fra tid til annen forsøkte de å trenge inn i Medîna i små grupper.

En natt lyktes det Ghazzâl, en av de fremste blant Qurayzâs sønner, sammen med en avdeling på ti mann å komme helt frem til herregården der vår mor Safiyya, vår elskede Profets tante, befant seg. Der inne var det kvinner og barn. De hadde ikke et eneste våpen å forsvare seg med. Jødene skjøt først piler mot huset og forsøkte deretter å komme inn. En av dem klarte å komme inn i den indre gården og begynte å se seg om etter et sted å komme seg inn. I mellomtiden ba vår elskede Profets modige tante dem som var hos henne, om ikke å lage en lyd, og gikk så ned til døren. Hun bandt et klede godt rundt hodet og tok på seg en manns utseende, tok en stang i hånden og stakk en kniv i beltet. Langsomt åpnet hun døren, nærmet seg jøden bakfra og slo stangen hardt i hodet hans. Uten å miste tid drepte hun jøden, som falt til jorden. Deretter kastet hun hodet til den drepte jøden ut til jødene som var opptatt med å skyte piler utenfor. Da jødene så det avhuggede hodet til sin venn for føttene sine, ble de grepet av stor frykt og begynte å flykte.

Samtidig mumlet de: «Vi hadde fått vite at muslimene hadde sendt alle mennene sine i krigen uten å la en eneste mann bli igjen hjemme!…»9 Om morgenen fortsatte krigen med samme kraft. Pilene suste gjennom luften. Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa til Sine ærefulle Ashâb: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som holder min eksistens i Sin makt, at de prøvelsene vi møter, visselig skal bli tatt bort fra dere, og at dere skal bli ført ut i lettelse», rådet dem til å være tålmodige og ga dem det glade budskapet at seieren skulle tilhøre de troende. Da de heroiske sahâbîene fikk dette glade budskapet, glemte de slike prøvelser som sult og hungersnød.

«O muslimenes fellesskap! Gled dere over seieren og hjelpen fra Allahu ta‘âlâ!» Hadîth ash-sharîf

De arbeidet med liv og sjel og lot ikke en eneste avgudsdyrker komme over skyttergraven.

Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz, en av de fremste blant Ashâb al-kirâm, kjempet med stor tapperhet. Under kampen ble han såret i armen av en pil som ble skutt av en avgudsdyrker ved navn Hibbân ibn Qays ibn Araka. Pilen traff en pulsåre og førte til stort blodtap. Da Hadrat Sa‘d, såret som han var, så hvordan de rundt ham strevet for å stanse blodet, forsto han at tilstanden hans var alvorlig, og ba: «O min Rabb! Hvis Quraysh skal fortsette krigen, så skjenk meg et lengre liv. For det finnes ingenting jeg liker så godt som å kjempe mot disse avgudsdyrkerne, som har plaget Din Rasûl og kalt Ham en løgner. Men hvis krigen mellom oss er over, så løft meg opp til martyriets rang. Men ta ikke min sjel før jeg har sett hvordan det går med Banî Qurayzâ.» Bønnen hans ble besvart, og blødningen stanset. Munâfiqene, som Abdullah ibn Ubayy, som i det ytre så ut til å kjempe blant Ashâb al-kirâm, var derimot svært nølende og nærmet seg ikke frontlinjene. Dessuten gjorde de alt de kunne for å bryte ned mujâhidenes moral, og forsøkte å så splid ved å si: «Muhammed lover dere stadig den romerske keiserens og Irans shahs skatter. Men nå sitter vi innesperret i skyttergraven. Av frykt kan vi ikke engang gå avsides for å forrette vårt behov. Allah og Hans Rasûl gjør ikke annet enn å narre oss, og noe verdslig lover de oss heller ikke!…» Når de kom i knipe, forlot de postene sine under påskudd av at fienden kunne angripe hjemmene deres. Disse handlingene fra munâfiqenes side ble en egen plage og en egen prøvelse. Avgudsdyrkernes hær satte inn alle sine krefter for å nå en avgjørelse så snart som mulig, men mot de ærefulle sahâbîenes heroiske forsvar kunne de ikke utrette noe. Stedet de angrep mest, var det smale passet. Vår elskede Profet forlot ikke dette stedet, og Han egget Sine Ashâb til kamp. Ashâb al-kirâm, som ønsket å oppnå æren av å kjempe ved vår Mester, Profetens side, viste et heltemot på slagmarken som aldri var sett før. På et tidspunkt så man at avgudsdyrkerne begynte et voldsomt pilregn. Målet var teltet der Universets Sultan befant seg.

En rustning dekket vår elskede Profets velsignede kropp. På Sitt velsignede hode hadde Han hjelmen. Han sto rak foran teltet og ga Sine Ashâb befalinger etter hvordan kampen utviklet seg. Noen ganger gikk avgudsdyrkerne plutselig løs på det stedet som så svakest ut, og de velsignede sahâbîene løp dit og kjempet med lidenskap til de hadde drevet religionens fiender tilbake.

«Ett sverdhugg av Alî er mer verdifullt enn alle menneskers og jinners ibâdat.» Hadîth ash-sharîf

Grøftens ghazâ (Khandaq)

Denne kampen, som var uten sidestykke, var svært hard; de heroiske sahâbîene fant ikke engang tid til å se seg til siden. Den dagen varte kampen, som hadde begynt om morgenen, til sent på kvelden. Hver gang det ble tid for namâz, sa de ærefulle sahâbîene: «O Rasûlullah! Vi har ikke fått forrettet vår namâz», og Verdenenes Mester, Universets Sultan, svarte dem med stor sorg: «Wallahi, heller ikke jeg har fått forrettet den.» Omkring tiden for natt-namâzen slo de tilbake og spredte med et svært kraftig angrep flokken av avgudsdyrkere som ikke hadde latt dem utføre sin tilbedelse. Qurayshiene og Ghatfânittene, som ikke klarte å samle seg igjen, trakk seg tilbake til leiren sin for å tilbringe natten der. Mujâhidene gikk mot vår elskede Profets telt. Da kunne Fakhr al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), som er sendt som en barmhjertighet for verdenene, og som ikke hadde for vane å nedkalle forbannelse, ikke holde det ut for namâzens skyld, og Han sa om avgudsdyrkerne: «Liksom de holdt oss opptatt til solen gikk ned og hindret oss i å forrette vår namâz, måtte Allahu ta‘âlâ fylle deres hus, deres mager og deres graver med ild!» Etter å ha forrettet middags-, ettermiddags- og aftennamâzen, som var blitt qadâ (forsinket), ledet Han natt-namâzen.

O min Rabb, la de vantro lide nederlag

Etter disse kampene, som de førte for å utslette Islâm fullstendig, forsto avgudsdyrkerne at muslimene ikke kunne beseires om dagen. Etter deres mening var den eneste utveien å organisere nattlige overfall med samme kraft. Bare på den måten kunne muslimene beseires. De satte straks denne beslutningen ut i livet og begynte å gjøre nattlige overfall sammen med de jødiske Qurayzâs sønner. Avgudsdyrkerne delte soldatene sine i grupper, som gikk til angrep etter tur. Dette varte i mange dager. Vår elskede Profet og de heroiske Ashâb al-kirâm fortsatte forsvaret, selv om de var sultne, søvnløse og utmattet. De lot ikke en eneste fiendtlig soldat komme over skyttergraven. Dette forsvaret, som ble ført med liv og sjel, var mer fryktinngytende, hardere, tyngre og mer krevende enn alle de tidligere ghazâene.

Blant avgudsdyrkerne, som hadde kjempet i flere dager, begynte det å bli mangel på mat. Hestene og kamelene deres begynte også å dø, fordi de ikke fant så mye som en håndfull tørt gress på bakken. Derfor sendte avgudsdyrkernes kommandant en avdeling under Dirâr ibn Khattâbs kommando til Qurayzâ-jødene for å skaffe forsyninger. Jødene, som ofret alt de hadde for de vantro, lastet straks tjue kamellaster med hvete, bygg, dadler og strå til dyrene og overleverte dem. Mens Dirâr og soldatene hans vendte glade tilbake, møtte de en gruppe sahâbîer i nærheten av Qubâ. De heroiske Ashâb gikk straks til angrep. Etter en blodig kamp jaget de fienden på flukt, overleverte de lastede kamelene til vår Mester, Profeten, og ble æret med mange av Hans bønner.10 Universets Sultan, vår Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), hadde medlidenhet med Sine heroiske Ashâb, som kom i svært vanskelige situasjoner i denne harde kampen, som varte i nesten en måned, og Han viste dem mange ganger mer omsorg enn deres egne fedre. Overfor den overmenneskelige innsatsen Hans ærefulle Ashâb viste, la Han Sin velsignede panne mot jorden og ba inntrengende til Allahu ta‘âlâ for dem slik:

«O Du som kommer til unnsetning for dem som er i nød! O min Allah, Du som besvarer bønnen til de trengende og hjelpeløse! Du ser og vet sannelig min og mine Ashâbs tilstand. O min Rabb! La de vantro lide nederlag, så splid blant dem, og gi oss hjelp og skjenk oss seier over dem!»

Vår elskede Profet gjentok denne bønnen ofte i de siste dagene. Avgudsdyrkerne satte, også på grunn av lidelsene som hungersnøden påførte dem, inn alle sine krefter for å utslette muslimene så snart som mulig. En kveld mens de kjempet slik, kom en mann fra avgudsdyrkernes hær, hvis hjerte var blitt fylt av kjærlighet til Islâm, til vår Mester, Profeten. Denne mannen var Nu‘aym ibn Mas‘ûd fra Ghatfân-stammen. Han sa til vår elskede Profet: «O Rasûlullah! Jeg er kommet for å bevitne at Allahu ta‘âlâ er Én, og at Du er den sanne Profet. Hamd være Allahu ta‘âlâ, jeg er blitt æret med å bli muslim. Hittil har jeg kjempet mot dere. Fra nå av skal jeg kjempe mot de vantro. Jeg er rede til å gjøre alt Du befaler meg! O Rasûlullah! Ikke engang mitt eget folk vet at jeg er blitt muslim!» Vår Mester Rasûl al-akram sa: «Kan du gå inn blant disse vantro og forsøke å skille dem fra hverandre ved å så splid mellom dem?» Han sa: «O Rasûlullah! Med Allahu ta‘âlâs hjelp kan jeg skille dem fra hverandre. Men har jeg lov til å si hva jeg vil?» Vår Mester sa: «Krig er list, du kan si hva du vil.»

Hadrat Nu‘aym ibn Mas‘ûd gikk først til Qurayzâ-jødene og sa: «Dere kjenner min kjærlighet til dere. Men det vi nå skal snakke om, må bli mellom oss. Ingen må få vite det!» Jødene sverget og sa: «Ingen skal få vite det.» På dette sa Hadrat Nu‘aym: «Denne mannens (vår Mester, Profetens) sak er sannelig en ulykke. Dere vet hva Han gjorde med Nadîrs og Qaynuqâ‘s sønner. Dere så alle at Han drev dem ut av deres land og hjem. Nå er Qurayshiene og Ghatfânittene kommet og kjemper mot muslimene, og dere hjelper dem. Selv om vi har kjempet i mange dager, har vi ikke nådd noe resultat. Fortsetter det slik, ser det ut til at beleiringen kommer til å dra ut. Qurayshienes og Ghatfânittenes eiendom, gods, land og barn er ikke her, slik som deres. Hvis de i denne krigen får en anledning og seirer, samler de byttet og drar. Hvis de taper, drar de sin vei og lar dere bli alene med muslimene. Men dere har verken makt eller styrke til å klare dere mot muslimene. Slik krigen står nå, tyder alt på at muslimene vil seire. Går det slik jeg tror, vil muslimene ikke la dere være før de har latt dere gå under sverdet. Derfor må vi raskt treffe tiltak!…»11 Jødene, som lyttet til disse ordene med stor spenning og frykt, ble svært glade for at Hadrat Nu‘aym tenkte så mye på dem, og sa: «Du har vist oss ditt vennskap slik det sømmer seg. Si oss også hvilke tiltak vi må treffe.» Nu‘aym ibn Mas‘ûd, som hadde ventet på dette, sa: «Sannheten er denne: Gå aldri i krig mot muslimene uten at dere har tatt noen av Qurayshs og Ghatfâns fornemme menn som gisler! Så lenge gislene er hos dere, kan de ikke stikke av fra krigen!» Jødene godtok dette som et svært godt tiltak, takket ham og viste ham ære og gjestfrihet. Hadrat Nu‘aym forlot jødene og gikk rett til Qurayshs leir. Han sa til kommandantene deres: «Dere kjenner mitt fiendskap mot Muhammed og hvor høyt jeg holder av dere. Noe jeg har fått vite, har jeg, slik vårt vennskap krever, sett som en stor plikt å bringe videre til dere. Men dere må love og sverge på at dere ikke lar noen få høre det jeg skal si!» De sverget og sa spent: «Si det, vi lytter til deg.» Han sa: «Vit at Qurayzâ-jødene har angret på at de inngikk forbund med dere, og at de har sendt bud til Muhammed: ‘La oss ta gisler av Qurayshs og Ghatfâns fornemme menn og overlevere dem til deg, så de kan bli halshogd. Så vil vi slå oss sammen med deg og kjempe til avgudsdyrkerne er utryddet med rot og stamme! Men du må tilgi våre brødre, Nadîrs sønner, og gi dem landet deres tilbake!’ Og Muhammed har godtatt disse kravene fra jødene! Hvis jødene ber dere om gisler, så gå for all del ikke med på det, de kommer til å drepe dem alle! Og la for all del ingen få høre det jeg har sagt!…» Qurayshiene takket Hadrat Nu‘aym mye for denne viktige nyheten og viste ham velvilje.

«Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som holder min eksistens i Sin makt, at de prøvelsene vi møter, visselig skal bli tatt bort fra dere, og at dere skal bli ført ut i lettelse.» Hadîth ash-sharîf

Nu‘aym ibn Mas‘ûd forlot dem og kom til Ghatfânittene. Han fortalte dem det samme som han hadde fortalt Qurayshiene.

Dagen etter sendte Qurayshs kommandant bud til Qurayzâs sønner: «Nå er det blitt svært vanskelig for oss å bli her. For været er kaldt, og dyrene våre dør av sult. La oss gjøre gode forberedelser i natt og gå til et voldsomt angrep alle sammen i morgen.» Jødene svarte: «For det første fører vi ikke krig på lørdagen. For det andre må dere, for at vi skal kunne delta i krigen sammen med dere, gi oss mange av deres fornemme menn som gisler. Hvis beleiringen trekker ut, og dere blir maktesløse og drar hjem til deres land, har dere dermed overlevert oss til Muhammed. Men gir dere oss gisler, vil dere ikke forlate oss!…» Da denne nyheten nådde Qurayshs kommandant, sa han: «Nu‘aym ibn Mas‘ûds ord var altså sanne!» Han sendte igjen bud til jødene: «Vi gir dere ikke en eneste av våre menn som gissel. Hvis dere kommer i morgen og kjemper sammen med oss, er det vel og bra. Hvis ikke, drar vi hjem til vårt land, og dere blir stående alene mot Muhammed og Hans Ashâb!…»

Da Qurayzâ-jødene hørte dette, mente de at Nu‘ayms ord hadde vist seg å være sanne, og svarte: «I så fall slår vi oss heller ikke sammen med dere for å kjempe mot muslimene …» Slik falt det frykt i hjertene på begge parter.12 Jabrâîl ’alaihis-salâm kom til vår Mester, Profeten, og ga Ham det glade budskapet at Allahu ta‘âlâ ville tilintetgjøre avgudsdyrkerne med en orkan. Da falt Verdenenes Mester ned på Sine velsignede knær, rakte ut Sine velsignede hender og takket Allahu ta‘âlâ med ordene: «O min Allah! Jeg takker Deg fordi Du har vist meg og mine Ashâb barmhjertighet.» Deretter forkynte Han det glade budskapet for Sine heroiske Ashâb. Det var natt til lørdag. Et forferdelig mørke hadde lagt seg over alt; man kunne ikke se en hånd for seg. Så kom en bitende kulde, og deretter begynte en svært sterk vind å blåse.

Om denne natten har Hadrat Huzayfa ibn Yemân fortalt: «Det var en natt så mørk at vi aldri før hadde sett en mørkere. Sammen med dette dype mørket begynte en forferdelig vind å blåse med et brak som minnet om torden. I mellomtiden fortalte vår Mester, Profeten, oss at avgudsdyrkernes hær var grepet av uro og frykt og var blitt uenige seg imellom. Vi klarte ikke å reise oss på grunn av den bitende kulden, sulten og nattens redsel, og ventet der vi var, med noe lagt over oss. Rasûlullah sto opp til namâz og tilbrakte en del av natten i namâz.

Så vendte Han Seg mot oss og sa: ‘Er det noen blant dere som vil gå bort til avgudsdyrkernes hær, se hvordan det står til med dem, og bringe meg nyheter? Jeg vil be Allahu ta‘âlâ om at den som bringer meg denne nyheten, skal være min følgesvenn i Jannah.’ På grunn av den sterke sulten og kulden klarte ingen av dem som var der, å reise seg. Så kom Rasûlullah bort til meg. På grunn av kulden og sulten satt jeg sammenkrøpet på knærne. Rasûlullah rørte ved meg og sa: ‘Hvem er du?’ Jeg svarte: ‘Jeg er Huzayfa, O Rasûlullah.’ Rasûlullah sa: ‘Gå og se hva disse folkene gjør! Til du kommer tilbake til meg, må du ikke skyte piler eller kaste steiner mot dem, og ikke angripe dem med spyd eller sverd. Til du kommer tilbake til meg, skal du verken ta skade av kulde eller varme, og du skal verken bli tatt til fange eller pint.’

Jeg tok sverdet og buen min og gjorde meg klar til å gå. Rasûlullah ba for meg: ‘O min Allah! Vern ham forfra og bakfra, fra høyre og venstre, ovenfra og nedenfra.’

Jeg begynte å gå mot avgudsdyrkerne. Det var som om jeg gikk i et hamam. Wallahi, i meg var det verken frykt, kulde eller skjelving. Til slutt nådde jeg frem til avgudsdyrkernes leir. Kommandantene og de fremste mennene deres hadde tent et bål i ly av en voll og varmet seg. Abû Sufyân sa: ‘Vi må bryte opp herfra.’ Straks fikk jeg lyst til å drepe ham der. Jeg tok en pil fra koggeret og la den på buen. Jeg ville skyte ham i lyset fra bålet. Akkurat da jeg skulle skyte, kom jeg i hu at Rasûlullah hadde sagt: ‘Til du kommer tilbake til meg, må du ikke sette i gang noen hendelse’, og jeg lot være å drepe ham. Etter dette fant jeg et sterkt mot i meg selv. Jeg gikk inn blant avgudsdyrkerne og satte meg ved bålet. Den voldsomme vinden, som var uten sidestykke, og Allahu ta‘âlâs usynlige hær (englene) gjorde med dem det de skulle. I vinden veltet kjelene og karene deres, bålene og lysene deres sluknet, og teltene falt sammen over hodene deres. På et tidspunkt reiste Abû Sufyân, avgudsdyrkernes øverstkommanderende, seg og sa: ‘Det kan være speidere og spioner blant dere. Pass på! La hver og en se etter hvem som sitter ved siden av ham! La hver og en ta hånden til den som sitter ved siden av ham!’ Det var som om Abû Sufyân ante at en fremmed hadde kommet inn blant dem. Straks rakte jeg ut hendene, tok de to mennene på min høyre og venstre side i hånden og spurte dem om navnene deres før de spurte meg. Slik hindret jeg at jeg ble gjenkjent. Til slutt talte Abû Sufyân til hæren sin slik: ’O Quraysh! Dere er ikke på et sted der man kan bli. Hestene og kamelene har begynt å dø. Hungersnøden har spredt seg overalt.

Dere ser hva som har rammet oss på grunn av vinden. Bryt straks opp og dra herfra! Se, jeg drar nå!’ Med disse ordene steg han opp på kamelen sin. Avgudsdyrkernes hær samlet seg i elendig forfatning og dro av sted mot Mekka. Sand og småstein regnet ned over dem.13 Da avgudsdyrkernes hær hadde dratt, gikk jeg tilbake mot Rasûlullah. Da jeg var kommet halvveis, kom omkring tjue ryttere (engler) med hvite turbaner meg i møte. De sa til meg: ‘Fortell Rasûlullah at Allahu ta‘âlâ har tilintetgjort fienden …’ Da jeg kom tilbake til Rasûlullah, forrettet Han namâz på en kilim. Men så snart jeg var kommet tilbake, begynte kulden og skjelvingen jeg hadde hatt før jeg gikk, igjen. Etter namâzen spurte Rasûlullah meg hvilke nyheter jeg brakte. Jeg fortalte Ham om den elendige tilstanden avgudsdyrkerne var kommet i, og at de hadde dratt sin vei. Rasûlullah gledet Seg svært over denne nyheten og smilte. Vi hadde vært søvnløse i flere dager. Vår Profet tok meg inntil Seg og la en flik av kilimen Han hadde over Seg, over meg. Slik tilbrakte vi natten til morgenen. Ved sahar-tid vekket Rasûlullah meg. Da morgenen kom, var det ikke et spor igjen av avgudsdyrkernes hær.» Helt til de nærmet seg Mekka, blåste en voldsom vind etter dem, og bak seg hørte de hele tiden lyden av takbîr.

Da Qurayshs avgudsdyrkere forlot leiren sin og flyktet, forlot også de andre avgudsdyrkerstammene, som hadde fulgt dem, Medîna. De ble overveldet av sorg og bedrøvelse over et svært stort nederlag som de aldri ville glemme. Mens de led dette nederlaget, kastet Universets Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og Hans ærefulle Ashâb (radiy-Allahu ’anhum) seg ned i takknemlighetens sajda for Allahu ta‘âlâ, lovpriste Ham og takket Ham.

«O min Allah! Jeg takker Deg fordi Du har vist meg og mine Ashâb barmhjertighet.» Hadîth ash-sharîf

Mujâhidene tok veien til det lysende Medîna under rop av «Allahu akbar! … Allahu akbar! …» Medînas gater ble med ett fylt av barn som var kommet ut for å møte Universets Sultan og sine velsignede fedre, farbrødre, morbrødre og eldre brødre. Vår Mester, Profeten, smilte og hilste dem tilbake … I Grøftens ghazâ ble seks muslimer martyrer … Om denne ghazâen sier Allahu ta‘âlâ i âyat al-karîmaer, i betydning: «Allahu ta‘âlâ sendte disse vantro (i Grøftens ghazâ) tilbake i sin vrede, uten at de oppnådde noe godt eller noen seier. Slik var Allahu ta‘âlâ (med englene og vinden) nok for de troende i kampen (til at de lyktes). Allahu ta‘âlâ har makt over alt. Han er Azîz, Han seirer over alt.»14

«O dere som tror! Kom i hu Allahu ta‘âlâs velsignelser over dere. Da hærer angrep dere (i Grøftens ghazâ), sendte Vi over dem en vind og hærer (av engler) som dere ikke så …»15

Etter denne krigen sa vår elskede Profet: «Nå er det deres tur. Heretter kan Quraysh ikke lenger marsjere mot dere.»

Banî Qurayzâ-ghazâen