DEN LILLE BADR-GHAZÂEN
Denne ghazâen kalles også Badr al-Maw‘ud og Badr as-Sughrâ. Da Abû Sufyân sa da han forlot Uhud: «La oss kjempe ved Badr igjen neste år», svarte Hadrat ’Umar (radiy-Allahu ’anh) etter et tegn fra Habîb al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): «La det bli slik.» Abû Sufyân samlet soldater og egget Quraysh til krig. Men i sitt hjerte ønsket han det ikke. Likevel gikk han i spissen for folket, for at de ikke skulle si at han ikke holdt sitt ord. På den tiden kom Nâîm ibn Mas‘ud Ashjâî til Mekka. Han fortalte at Islâms soldater var rede til krig, og om deres styrke og prakt. Abû Sufyân sa: «Hvis du drar til Medîna og får Muhammed og Hans Ashâb til å la være å dra ut i krig, skal jeg gi deg tjue treårige kameler. Suhayl ibn Amr skal være garantist for mitt løfte.» Nâîm gikk med på det. Han kom til Medîna og fortalte at de vantros hær var tallrik. Noen av Ashâb ble nølende. Men Hadrat Abû Bakr og ’Umar (radiy-Allahu ’anhumâ) gikk inn til Ham og foreslo å dra ut av Medîna. Vår Mester Rasûlullah ble glad. Han sa: «Ved Allah, som holder min eksistens i Sin makt, jeg skal visselig dra ut i krig.» Han lot Abdullah ibn Rawâha være Sin stedfortreder i Medîna og ga banneret til Hadrat Alî.
På den tiden dro avgudsdyrkerne i Mekka med to tusen soldater under Abû Sufyâns kommando mot Badr for å hindre at Islâm spredte seg. Verdenenes Mester kom til Badr før dem, sammen med Sine ett tusen fem hundre heroiske Ashâb. Frykt fylte hjertene til avgudsdyrkerne da de fikk vite at mujâhidene hadde kommet til Badr før dem. De kom ikke lenger enn til Marruzzahrân. De våget ikke å møte Islâms heroiske soldater. Med frykt i hjertet brukte de det årets hungersnød som påskudd og vendte tilbake til Mekka. Folket i Mekka spottet dem og gjorde narr av dem.
Islâms folk hadde to hester. Men de hadde mange handelsvarer. I Badr solgte de dem for mye penger. Det var midt i måneden Dhu’l-qa‘da. De tjente mye penger. Vår Mester Rasûl al-akram ventet sammen med Sine ærefulle Ashâb på avgudsdyrkerne ved Badr i åtte dager. Deretter dro de tilbake til Medîna med glede og ære.
Dhât ar-Riqâ‘-ghazâen
Denne ghazâen fant sted i måneden Muharram. En mann som var kommet til Medîna for å selge sauer, fortalte muslimene at Banî Anmâr og Banî Salama samlet soldater for å angripe dem. Denne nyheten nådde Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Natt til søndag, den tiende dagen i den måneden, lot de Hadrat ’Uthmân være stedfortreder og dro ut fra Medîna med en styrke på fire hundre, eller etter en annen overlevering syv hundre mann. De nådde frem til stedet der avgudsdyrkerne var. Men der fant de bare kvinner. Avgudsdyrkernes menn hadde flyktet opp i fjellene. Fordi avgudsdyrkerne kunne legge seg i bakhold og angripe, ble stedet plyndret, og avgudsdyrkerstammene omkring ble skremt til underkastelse.1 Etter dette felttoget, som varte i femten dager, vendte de tilbake til Medîna.
«Ved Allah, som holder min eksistens i Sin makt, jeg skal visselig dra ut i krig.» Hadîth ash-sharîf
Muraisî-ghazâen
Dûmatu’l-Jandal-ghazâen
Vår Mester Rasûlullah dro ut på et felttog med en hær på ett tusen mann mot stammene som bodde i Dûmatu’l-Jandal. Disse stammene plaget de reisende på veien til Damaskus og truet Medîna. Det var en mandag mot slutten av måneden Rabî‘ al-awwal. Han lot Sibâ ibn Urtufa være stedfortreder i Medîna. De fiendtlige stammene flyktet da de fikk vite at den islamske hæren var på vei. Etter å ha blitt noen dager i Dûmatu’l-Jandal vendte de tilbake til Medîna mot den tjuende Rabî‘ al-âkhir.2
Muraisî-ghazâen
Denne ghazâen kalles også Banî Mustalaq-ghazâen. Muraisî er navnet på Khuzâa-stammens vannbrønner i Qudayd og på skansen som var bygget for å beskytte dem. Dette stedet er også Banî Khuzâa-stammens forpost.
I det femte året etter Hijra hadde Hâris ibn Abî Dirâr, lederen for Mustalaqs sønner, samlet mange menn for å kjempe mot vår Mester, Profeten. Han ville væpne dem og marsjere mot Medîna. Da denne nyheten nådde vår elskede Profet, dro man straks ut på et felttog mot Mustalaqs sønner med en styrke på syv hundre mann. Hovedkvarteret ble slått opp ved Muraisî-brønnen. Først ble Mustalaqs sønner kalt til Islâm. De godtok det ikke og begynte krigen ved å skyte piler. Ashâb al-kirâm fulgte vår Mester Rasûlullahs befaling: «Angrip dem alle sammen og plutselig», og drepte ti personer av Mustalaqs sønner. Stammehøvdingen flyktet og reddet sitt eget liv, men hans datter Barra og seks hundre personer fra stammen hans ble tatt til fange. Byttet ble fordelt. Barra kom inn til vår Mester, Profeten, og sa: «Jeg er blitt enig med herren jeg ble tildelt, om å få min frihet mot ni gullmynter. Hjelp meg!» Vår Mester, Profeten, viste henne barmhjertighet, oppfylte ønsket hennes og kjøpte henne. Deretter frigjorde Han henne og ga henne friheten. Da vår elskede Profet forkynte Islâm for henne, ble hun muslim. Verdenenes Mester, som ble svært glad for at hun ble muslim, æret henne ved å gifte seg med henne. Da alle Ashâb al-kirâm så dette, sa de: «Vi skammer oss over å bruke slektningene til Rasûlullahs hustru, vår mor, som tjenere», og de frigjorde sine fanger. Dette ekteskapet førte til at hundrevis av fanger ble satt fri.
Vår elskede Profet endret Sin velsignede hustrus navn fra Barra til Juwayriyya. Om vår mor Hadrat Juwayriyya pleide vår mor Hadrat Âisha å si: «Jeg har aldri sett en kvinne som var mer til velsignelse og mer rik på baraka enn Juwayriyya.»3
Da den islamske hæren seirende tok veien tilbake til det lysende Medîna, ble avgudsdyrkerstammene omkring skremt, og de forsto hvor farlig det ville være å våge å angripe muslimene.
Noen viktige hendelser som fant sted i det femte året etter Hijra
På vei tilbake fra Mustalaq-ghazâen blåste det en meget sterk vind. Ashâb trodde at fienden hadde kommet til Medîna og ville plyndre byen. Rasûlullah sa: «Frykt ikke. Medîna er et trygt sted; det står vokterengler ved hvert hjørne av byen. Men i dag er en munâfiq død. Det var Zayd ibn Furâa, en venn av Ubayy Salul.»
«Jeg har aldri sett en kvinne som var mer til velsignelse og mer rik på baraka enn Juwayriyya.» Hadrat Âisha (radiy-Allahu ’anhâ)
De troendes mødre, Hadrat Âisha og Umm Salama, var også med på denne ghazâen. Munâfiqene baktalte vår mor Hadrat Âisha. Noen muslimer hadde også latt seg lure av denne baktalelsen. Âyat al-karîmaer kom, munâfiqenes baktalelse ble avslørt, og Hadrat Âisha ble lovprist.4 Rasûlullah sa: «Glade budskap til deg, O Âisha! Haqq ta‘âlâ har renset deg. Han har vitnet om din renhet.» Profeten ’alaihis-salâm samlet Ashâb i masjiden. Han holdt en khutba og resiterte de åpenbarte âyat al-jalîlaene. Ved velsignelsen av disse âyat al-karîmaene forsvant tvilen fra mu‘minenes hjerter. De som hadde våget denne baktalelsen, fikk sin straff. På vei tilbake fra denne ghazâen ble tayammum-âyaten5 åpenbart.
Hadrat Âishas halskjede ble borte enda en gang, på et sted som heter Salsala. Det lå nær Medîna. De ventet der til halskjedet ble funnet. Det fantes ikke vann på stedet, og Ashâb hadde heller ikke vann med seg. Rasûlullah ’alaihis-salâm sov på Âisha as-Siddîqas kne. Ashâb al-kirâm fortalte Hadrat Abû Bakr om vannmangelen. Han gikk til Rasûlullah, og Rasûlullah ’alaihis-salâm våknet. Allahu ta‘âlâ sendte tayammum-âyaten. Ashâb tok tayammum og forrettet morgen-namâzen. Deretter satte de Âisha radiy-Allahu ’anhâ opp på en kamel. Da kamelen reiste seg, ble halskjedet funnet.
Du er i dag universets lys og Allahs elskede,
Skill ikke et øyeblikk Dine elskende fra Din dør.
Måtte Ditt velsignede navn aldri et øyeblikk forlate min tunge,
Det er legedom for mitt sårede hjerte, sjelen finner glede i det.
Jeg håper at hvert av Dine navn vil gå i forbønn for meg på sin egen måte,
Ahmad og Mahmûd, Abu’l-Qâsim Muhammed Mustafâ.
Siden det ble sagt om Ham «Wa’sh-Shams» og «Wa’d-Duhâ»,
Hva gjør det om jeg sammenligner Hans ansikt og panne med sol og måne?
Kanûnî Sultân Suleymân (Muhibbî)