BANÎ NADÎR-GHAZÂEN
Mens Amr ibn Umayya radiy-Allahu ’anh, som var blitt tatt til fange ved Maûna, var på vei tilbake til Medîna etter å ha sluppet løs fra båndene, møtte han to polyteister fra Banî Amir. Han drepte disse to vantro. De hadde kommet under Rasûlullahs beskyttelse, men det visste ikke Amr. Han kom til Medîna og la saken frem for Rasûlullah. Vår Mester, Profeten, sa at Amr hadde begått en feil, og befalte at blodpengene for dem skulle betales til arvingene deres.
Det var vennskap mellom stammene Banî Amir og Banî Nadîr. Banî Nadîr respekterte også naboskapets rettigheter. Derfor ble det nødvendig med mekling fra Banî Nadîr-stammen i forbindelse med disse blodpengene.
Etter Uhud-ghazâen, i måneden Rabî‘ al-awwal i det fjerde året etter Hijra, tok Rasûlullah med seg Hadrat Abû Bakr, ’Umar, Alî, Zubayr, Talha, Sa‘d ibn Mu‘âz og Usayd ibn Hudayr (radiy-Allahu ’anhum) av Sahâba al-kirâm og kom til Banî Nadîr. De la frem saken. De sa at de var rede til å hjelpe til med blodpengene for de to vantro, og ba dem vente litt mens de gjorde i stand et måltid. Rasûl ’alaihis-salâm satt da med ryggen lent mot veggen i huset der de var, og Ashâb satt samlet rundt Ham. I det øyeblikket sa Huyay ibn Ahtab: «O jøder! Aldri igjen får dere en slik mulighet til å finne Muhammed så ubeskyttet. La en av dere klatre opp på taket av dette huset og slippe en stein ned på hodet Hans, så blir vi kvitt Ham.» Amr ibn Jahash sa: «Jeg skal gjøre det.» Hvor mye Salâm ibn Mushkam enn prøvde å hindre dem, nyttet det ikke. Han sa: «Oppgi dette. Han vil bli underrettet om det. Det vil føre til at avtalen vår blir brutt. Det kan komme mye ondt ut av dette.» Jødene av Banî Nadîr hørte ikke på ham. I det øyeblikket kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og fortalte vår elskede Profet om dette. Vår Mester, Profeten, sa ingenting til Ashâb, men reiste seg som om Han skulle gå og ordne noe, og dro til Medîna. Slik ble attentatet forpurret.
Etter dette sendte Verdenenes Mester Muhammed ibn Maslama til den jødiske stammen som hadde brutt avtalen, og sa: «Gå til jødene av Nadîrs sønner! Si til dem: ‘Rasûlullah har sendt meg til dere for å kunngjøre denne befalingen: Forlat mitt land! Dere skal ikke bo her sammen med meg! Dere har lagt planer om å drepe meg. Jeg gir dere ti dager. Den av dere som blir sett her etter den tiden, skal få hodet hogget av.’»
Da Hadrat Muhammed ibn Maslama overbrakte denne befalingen, begynte de av frykt å gjøre seg klare til å dra. Men Abdullah ibn Ubayy, munâfiqenes leder, sendte dem bud og sa: «Gå aldri ut av festningen deres. Forlat ikke eiendelene og hjemlandet deres. Vi kommer for å hjelpe dere med to tusen av mine menn.»
Da Verdenenes Mester fikk høre dette, rykket Han sammen med Sine Ashâb al-kirâm frem mot festningen til Nadîrs sønner, som lå fire kilometer fra Masjid an-Nabawî. Hadrat Ibn Umm Maktûm ble etterlatt som stedfortreder i Medîna. Fanen ble båret av Hadrat Alî. Festningen ble omringet, og beleiringen begynte. Jødene, som tidligere hadde utfordret Ashâb al-kirâm, våget ikke å gå ut av festningen. Munâfiqenes hjelp kom heller ikke.
Ashâb al-kirâm hadde full kontroll over området rundt festningen og lot ikke engang en fugl slippe gjennom. Etter beleiringen, som varte mer enn tjue dager, overga jødene seg. De overlot alle våpnene sine og alt sitt gull og sølv til muslimene, og noen av dem ble forvist til Damaskus og andre til Khaybar. Slik var det av jødene bare Qurayzâs sønner som ble igjen i Medîna-området.1
«Jødene la planer om å drepe meg! Da Jabrâîl fortalte meg om dette, reiste jeg meg og gikk!» Hadîth ash-sharîf
Viktige hendelser som fant sted i det fjerde året etter Hijra
Âyat al-karîmaen som forbyr alkoholholdige drikker, ble åpenbart dette året.2 Hadrat Zaynab bint Khuzayma, en av vår Mester, Profetens velsignede hustruer, døde tretti år gammel, åtte måneder etter måneden Rabî‘ al-âkhir, da hun ble æret med å bli gift med Rasûlullah.3 Samme år ble Hadrat Husayn, det andre barnet til Hadrat Alî og Hadrat Fâtima, født.4 Hadrat Umm Salamas mann var blitt såret i Uhud-ghazâen og døde senere. Han hadde etterlatt seg flere barn. Vår mor Umm Salama var eldre og var kommet i en vanskelig situasjon. Vår elskede Profet hadde stor medlidenhet med henne, viste henne barmhjertighet og æret henne ved å gifte seg med henne.5
Fâtima bint Asads bortgang
Fâtima bint Asad, Hadrat Alîs mor, døde også dette året.6 Vår Mester, Profeten, ble dypt bedrøvet og sa: «I dag er min mor død!» Etter at Hans bestefar Abdulmuttalib døde, hadde vår elskede Profet vokst opp hos henne. Da Han kunngjorde Sitt profetskap, var hun straks blitt æret med å bli muslim. Derfor betraktet Universets Sultan henne som Sin mor og viste henne stor respekt. Av medfølelse med henne tok Han av Seg Sin velsignede skjorte og befalte at hun skulle svøpes i den som likklede. Etter at Han hadde ledet janâza-namâz over henne, kunngjorde Han at sytti tusen engler hadde vært til stede ved namâz. Han gikk til graven og steg ned i den. For at livet i graven skulle bli lett og behagelig for henne, gjorde Han tegn mot gravens hjørner, som om Han utvidet den, og deretter la Han Seg ned i graven.
Da Han kom opp av graven, var Hans velsignede øyne fylt av tårer, og Hans velsignede tårer hadde falt ned i graven. O min Rabb! For en barmhjertighet dette var! … Og for en lykkelig kvinne hun var! … Selv Hadrat ’Umar holdt det ikke ut og spurte: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Det Du har gjort for denne kvinnen, har Du ikke gjort for noen annen!» Da sa vår elskede Profet, den mest trofaste av de trofaste: «Etter Abû Tâlib har ingen gjort meg så mye godt som denne kjære kvinnen. Hun var min mor. Når hennes egne barn var sultne, mettet hun meg først. Når hennes egne barn var dekket av støv og skitt, kjemmet hun først mitt hår og smurte det med roseolje. Hun var min mor! Jeg ga henne min skjorte som likklede, for at hun skulle bli kledd i Jannahs klær. Jeg la meg ved siden av henne i graven, for at livet i graven skulle bli mildt og lett for henne. Jabrâîl brakte meg budskapet fra Allahu ta‘âlâ om at denne kvinnen hører til Jannah.» Deretter ba Han slik for vår mor Fâtima bint Asad: «Måtte Allahu ta‘âlâ tilgi deg og belønne deg. O min mor! Måtte Allahu ta‘âlâ vise deg barmhjertighet. Du mettet meg når du selv var sulten. Du kledde meg før du kledde deg selv, og ga meg å spise før du selv spiste. Allahu ta‘âlâ er Den som gir liv, og Den som tar liv. Han er alltid levende. Han dør ikke. O min Allah! Tilgi min mor Fâtima bint Asad! Lær henne hennes svar (hujja). Gjør hennes grav vid. O min Allah, Du den mest barmhjertige av de barmhjertige! For Din Profets, det vil si min, og for de tidligere profeters skyld: ta imot denne min bønn.»
Andre viktige hendelser som fant sted i det fjerde året etter Hijra
Abdullah, sønnen til Hadrat ’Uthmân og vår Mester, Profetens datter Hadrat Ruqayya, døde seks år gammel. Verdenenes Mester ledet janâza-namâz over Sitt barnebarn og la ham selv i graven. Han var svært bedrøvet, og Hans velsignede tårer falt ned i graven. Han satte gravsteinen på plass med Sine velsignede hender og sa: «Allahu ta‘âlâ viser barmhjertighet mot dem av Sine tjenere som er barmhjertige og ømhjertede.»7
Du er sendebudenes sultan, den opphøyde shah, min Mester.
Du er de hjelpeløses evige lykke, min Mester.
Du er den fremste i den guddommelige domstol, min Mester.
Du er den som er stadfestet med «La-amruk»-erklæringen, min Mester.
Du er Ahmad og Mahmûd og Muhammed, min Mester,
Du er den sultan som Haqq har stadfestet for oss, min Mester.
Ditt vesen er den juvel som gir glans til de rene sjeler.
Støvet ved Din dør er stedet der englene gnir sine kinn.
Ditt blikk er speilet for Haqqs åsyn,
Abû Bakr, ’Umar, ’Uthmân og Alî er Dine venner.
Du er Ahmad og Mahmûd og Muhammed, min Mester,
Du er den sultan som Haqq har stadfestet for oss, min Mester.
Din khutba blir lest fra minbaren i evighetens land.
Din dom er den som gjelder på Dommedagen.
Lovsangen ved Din ankomst lyder ved Hudâs Arsh.
Ditt ærefulle navn blir nevnt på jorden og i himmelen.
Du er Ahmad og Mahmûd og Muhammed, min Mester,
Du er den sultan som Haqq har stadfestet for oss, min Mester.
Shaykh Galib
«Etter Abû Tâlib har ingen gjort meg så mye godt som denne kjære kvinnen (Fâtima bint Asad). Hun var min mor.» Hadîth ash-sharîf
Den lille Badr-ghazâen