BI’R MAÛNA-HENDELSEN

I måneden Safar samme år kom Abû Barâ Âmir ibn Mâlik, høvding for Âmirs sønner i Najd-regionen i Arabia, til Medîna. Han besøkte vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Vår Mester, Profeten, fortalte ham om Islâm og rådet ham til å bli muslim. Abû Barâ ble ikke muslim, men han sa at Islâm var en vakker og ærefull religion. Dessuten ba han vår Mester, Profeten, om å sende noen av Ashâb al-kirâm dit, for at Islâm skulle bli utbredt i Najd. Vår elskede Profet sa: «Når det gjelder dem jeg skulle sende, er jeg ikke trygg på folket i Najd!» Âmir svarte: «Jeg skal ta dem under min beskyttelse. Da kan ingen skade dem.»

Verdenenes Mester godtok dette faste løftet og gjorde klar en delegasjon på sytti personer fra Ashâb as-Soffa. De pleide å lese Qur’ân al-karîm om natten. Alle var hâfiz (muslimer som har lært Qur’ân al-karîm utenat). De ble kalt Ashâb al-qurrâ. Navnene på noen av dem er: Âmir ibn Fahr, Amr ibn Zamrî, Atiyye ibn Abdullah, Anas ibn Mu‘âwiya, Hakim ibn Kaysân, Hârith ibn Samme, Ka‘b ibn Zayd, Mâlik ibn Thâbit, Munzir ibn Amr, Râfi‘ ibn Mazil, Sâid ibn Huzâm, Salim ibn Milhân, Suhayl ibn Âmir, Tufayl ibn As‘ad og Urwa ibn Salt (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum). Etter Rasûlullahs befaling dro de av sted under ledelse av Hadrat Munzir ibn Amr. Rasûlullah lot også skrive et brev til hver av høvdingene for Banî Âmr og Banî Najd og sendte dem.

Abû Barâ, som ønsket at hans stamme skulle bli æret med Islâm, dro av sted før Ashâb as-Soffa og kom til sin stamme. Han fortalte dem at han hadde tatt delegasjonen under sin beskyttelse, og påla dem at ingen skulle gjøre dem noe vondt. Alle unntatt hans brorsønn Âmir ibn Tufayl gikk med på ikke å skade dem. Âmir væpnet menn fra tre stammer, stilte seg i spissen for dem og omringet Ashâb al-kirâm, som var kommet til Bi’r Maûna. Sahâbiene, som var omringet fra alle kanter, grep sverdene sine, og alle som én kjempet de heltemodig til siste bloddråpe. Alle unntatt to av dem drakk martyrdødens drikk. Hadrat Amr ibn Umayya tok de til fange. Hadrat Ka‘b ibn Zayd lot de ligge, fordi de trodde han var død.

De siste ordene til disse velsignede Ashâb som ble martyrer, var: «O vår Rabb! Det er ingen andre enn Deg som nå kan la Rasûlullah få vite om vår tilstand. Overbring Ham vår salâm!» I det øyeblikket kom Jabrâîl ’alaihis-salâm i dyp sorg til vår Mester, Profeten, overbrakte deres salâm og sa: «De har nådd frem til Allahu ta‘âlâ. Allahu ta‘âlâ er tilfreds med dem, og de er tilfreds med Allahu ta‘âlâ.»

Etter at vår elskede Profet hadde svart: «Wa ’alaihimus-salâm», vendte Han seg i stor sorg til Sine Ashâb al-kirâm og fortalte dem hva som hadde skjedd, med disse ordene: «Deres brødre har møtt polyteistene. Polyteistene har hogget dem ned og gjennomboret dem med spydene sine …»

«De (Bi’r Maûna-martyrene) har nådd frem til Allahu ta‘âlâ. Allahu ta‘âlâ er tilfreds med dem, og de er tilfreds med Allahu ta‘âlâ.» Hadîth ash-sharîf

Bi’r Maûna-hendelsen

Din sjel er et punkt av Allahu ta‘âlâs nûr, O Rasûlullah,
Din skjønnhet øker henrykkelsen og åpner hjertene, O Rasûlullah,
Alle muslimer vet at fremkomsten av Ditt vesen, et tegn på barmhjertighet,
Fjernet hele vantroens mørke, O Rasûlullah.
Du er en rosebusk i profetskapets rosehage,
Likevel er Du det siste skuddet som Allah lot vokse frem, O Rasûlullah,
Vis edelmot, O Du Mawlâs mest ærefulle tegn,
Din nådes overflod er legedom for Najîbs lidelse, O Rasûlullah.
SULTAN AHMED III (NAJÎB)

I denne hendelsen, mens Hadrat Âmir ibn Fuhayra kjempet mot fienden, stakk en mann ved navn Jabbâr spydet sitt inn i ryggen hans. I det øyeblikket sa Hadrat Âmir: «Wallahi, jeg har vunnet Jannah!» Deretter ble kroppen hans løftet opp mot himmelen rett for øynene på Jabbâr og de andre polyteistene. Alle ble forundret over dette, men blant dem var det bare Jabbâr, som hadde gjort ham til martyr, som ble muslim.

Vår Mester, Profeten, ble dypt bedrøvet over hendelsene ved Rajî‘ og Bi’r Maûna. I en måned ba Han etter hver namâz om ulykke over de stammene som hadde stått bak disse smertefulle hendelsene. Allahu ta‘âlâ tok imot Sin Rasûls bønn. Han sendte over disse stammene en fryktelig tørke og hungersnød. Senere døde syv hundre av dem av en smittsom sykdom.1

Du er verdenenes lege, jeg er dypt syk i hjertet,
Jeg har brakt mitt hjerte til Deg i håp om å bli helbredet.
Et fjell av synd er på min rygg, av redsel er mitt ansikt blekt som halm,
Men jeg er full av håp, jeg har brakt mine synder hit for at de skal bli utslettet.
O verdenenes overhode! Jeg elsker og beundrer Deg;
Jeg gråter natt og dag over å være skilt fra Deg.
Din store barmhjertighet er livets vann, og jeg er tørst;
Får jeg ikke en eneste dråpe av den, dør jeg og gir opp ånden.
Å prise Ham for Hans karakter er et forgjeves strev,
Å beskrive Ham med ord er enda vanskeligere.
Han er så tilgivende, edel og gavmild: perle kommer fra vann,
Edelstein fra stein, rose fra torn.
Når solen sprer lys, er det av Hans nûr,
Duggdråpen på rosen kommer fra Hans rose-ansikt.
Å skildre Ham er høyere enn dette,
Men om jeg sier mer, vil de fremmede fornekte det.
Det er mulig å få hele verden til å romme seg i et støvkorn,
Å beskrive Ham med ord er for meg enda vanskeligere.
Mawlânâ Khâlid al-Baghdâdî

«Wallahi, jeg har vunnet Jannah!» Âmir ibn Fuhayra (radiy-Allahu ’anh)

Banî Nadîr-ghazâen