RAJΑ-HENDELSEN

Hadrat Âsim ibn Thâbit, en av de fremste bueskytterne i Uhud-ghazâen, hadde i dette slaget drept polyteisten Musâfi ibn Talha og hans bror Hârith. Deres mor, Sulâfa bint Sa‘d, som var kjent for å bære nag, lovet å gi hundre kameler til den som brakte henne hodet til Hadrat Âsim ibn Thâbit, han som hadde drept to av sønnene hennes. Hun sverget en ed på at hun skulle drikke vin av Hadrat Âsims hodeskalle. Dessuten inngikk Lihyâns sønner en avtale med stammene Adal og Kara, fordi Abdullah ibn Unays i en sariyya sendt av Rasûlullah hadde drept Khâlid ibn Sufyân fra Lihyâns sønner. Disse to stammene, som bodde i nærheten av Mekka, la en plan og gjorde klar noen utsendinger. De sa til dem: «Si at dere er blitt muslimer. Si: ‘Vi vil gi zakât, og vi ber om lærere som kan ta imot den og lære oss Islâm.’ Noen av dem som kommer, skal vi drepe og slik ta vår hevn. De andre skal vi føre til Mekka og selge til Quraysh.»

I måneden Safar i det fjerde året etter Hijra kom en delegasjon på seks eller syv personer fra disse to stammene til vår Mester, Profeten, og sa: «Vi er blitt muslimer. Send oss lærere som kan lære oss Koranen al-karîm og religionen.»

På den tiden hadde vår elskede Profet gjort klar en sariyya på ti personer for å undersøke om polyteistene i Mekka forberedte seg til krig. Da det også kom en slik delegasjon fra stammene Adal og Kara og ba om lærere, sendte Han denne speidertroppen på ti personer sammen med dem som var kommet, for å undersøke situasjonen og melde fra om den.

I denne sariyyaen var disse av Ashâb al-kirâm: Marsad ibn Abî Marsad, Khâlid ibn Abî Bukayr, Âsim ibn Thâbit, Khubayb ibn Adiy, Zayd ibn Dasinna, Abdullah ibn Târik, Mu‘attib (Mugîr) ibn Ubayd og tre andre sahâbîer hvis navn ikke er kjent.

Denne speidertroppen gjemte seg om dagen og gikk om natten, og slik nådde de en morgen i grålysningen frem til Rajî‘-vannet. De hvilte en stund der og spiste av en god sort dadler fra Medîna som kalles Ajwa. Deretter gikk de derfra, klatret opp på et fjell i nærheten og skjulte seg.

En kvinne fra Huzayl-stammen som gjette sauer, var også kommet til Rajî‘-vannet. Hun så dadelsteinene og forsto at det var blitt spist dadler fra Medîna. Hun ropte: «Det har kommet folk hit fra Medîna!» og ga beskjed til stammen sin.

I mellomtiden fant en av utsendingene fra stammene Adal og Kara en unnskyldning og forlot dem. Han dro straks til Lihyâns sønner og ga dem beskjed om situasjonen.

Lihyâns sønner satte seg i bevegelse da de fikk denne nyheten. De sendte en styrke på to hundre mann mot denne lille sariyyaen. Hundre av dem var bueskyttere. Denne flokken av polyteister fant Hadrat Âsim ibn Thâbit og hans venner på fjelltoppen og omringet dem. I mellomtiden sluttet også han som hadde fortalt polyteistene om de ti sahâbîene, seg til dem. Ashâb al-kirâm forsto i det øyeblikket at de var blitt bedratt. De bestemte seg for å kjempe og trakk sverdene. Da polyteistene forsto dette, prøvde de å lure dem og sa: «Hvis dere kommer ned til oss, skal vi ikke drepe noen av dere. Det lover vi dere fast. Wallahi, vi vil ikke drepe dere. Men vi vil ha løsepenger for dere fra mekkanerne.»

«For dem som, etter at de var blitt såret, likevel skyndte seg å følge kallet fra Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og især for dem blant dem som gjør godt og holder seg borte fra det onde, er det en svært stor lønn.» Âl-i ’Imrân: 172

Rajî‘-hendelsen

Âsim ibn Thâbit, Marsad ibn Abî Marsad og Khâlid ibn Abî Bukayr avviste alle tilbudene og sa: «Vi godtar aldri polyteistenes ord og løfter.» Hadrat Âsim ibn Thâbit sa: «Jeg har sverget en ed på aldri å ta imot beskyttelse fra polyteister. Wallahi, jeg kommer ikke ned og overgir meg i tillit til deres beskyttelse og ord.» Han åpnet hendene og ba: «O min Allah! La Din Profet få vite om vår tilstand.» Allahu ta‘âlâ tok imot Hadrat Âsims bønn og lot vår Mester Rasûlullah få vite om det som hendte.

Hadrat Âsim sa til polyteistene: «Vi frykter ikke døden. For vi ser klart i vår religion (når vi dør, blir vi martyrer og kommer til Jannah).» Da polyteistenes leder sa til ham: «O Âsim! Kast ikke bort deg selv og vennene dine, overgi deg!», svarte Âsim ibn Thâbit med piler. Mens han skjøt pilene, fremsa han disse linjene:

Jeg er sterk, jeg mangler ingenting.
Den tykke strengen på min bue er spent.
Døden er sann, livet er tomt og forgjengelig.
Alt som er bestemt, skal komme over en.
Menneskene skal før eller senere vende tilbake til Allahu ta‘âlâ.
Hvis jeg ikke kjemper mot dere, vil min mor
(av sorg) miste forstanden.

Det var syv piler i Âsims kogger. Med hver pil han skjøt, drepte han en polyteist. Da pilene var brukt opp, gjennomboret han mange av dem med spydet sitt. Men så brakk også spydet. Han dro straks sverdet, brakk sliren og kastet den. (På den tiden betydde dette: «Jeg skal kjempe til jeg dør, og jeg skal aldri overgi meg.») Deretter ba han slik: «O min Allah! Jeg har vernet Din religion til denne dag. Jeg bønnfaller Deg om å verne og beskytte min kropp ved slutten av denne dagen.» Ropene «Allahu akbar!» fra Âsim ibn Thâbit og de andre sahâbîene fikk fjellene til å gjenlyde. Ti mujâhider kjempet til døden mot to hundre mann, og de som kom nær dem, fikk straffen for det de gjorde. Til slutt ble Hadrat Âsim såret i begge bena og falt til jorden. Fordi de vantro fryktet ham så sterkt, våget de ikke å komme nær ham selv etter at han hadde falt, men gjorde ham til martyr ved å skyte piler på ham på avstand. Den dagen ble syv av de ti sahâbîene som var der, martyrer, og tre av dem ble tatt til fange.

Lihyâns sønner ville skjære av Âsim ibn Thâbits velsignede hode for å selge det til Sulâfa bint Sa‘d. Men fordi Allahu ta‘âlâ hadde tatt imot Hadrat Âsim ibn Thâbits bønn, sendte Han en sverm av bier dit. Som en sky ble de hengende over Âsim ibn Thâbit. Polyteistene kunne ikke komme nær ham. Til slutt sa de: «La ham være. Når det blir kveld, sprer biene seg, og da hogger vi hodet av ham og tar det med oss.»

Om kvelden lot Allahu ta‘âlâ det regne kraftig. Bekkene flommet over og førte Âsim ibn Thâbits velsignede kropp bort til et ukjent sted. Hvor mye de enn lette, fant de ham ikke. Slik lyktes polyteistene ikke i å skjære av noen del av Hadrat Âsim ibn Thâbits kropp.

«O min Allah! Jeg har vernet Din religion til denne dag. Jeg bønnfaller Deg om å verne og beskytte min kropp ved slutten av denne dagen.» Âsim ibn Thâbit (radiy-Allahu ’anh)

Da hendelsen med biene som beskyttet ham, ble nevnt, sa Hadrat ’Umar: «Allahu ta‘âlâ beskytter sannelig Sin mu‘min tjener. Slik Âsim ibn Thâbit ble beskyttet mot polyteistene mens han levde, slik beskyttet Allahu ta‘âlâ også kroppen hans etter hans død og lot ikke polyteistene røre den.» Derfor ble Âsim ibn Thâbit, hver gang han ble nevnt, omtalt som «han som ble beskyttet av biene».1

De tre sahâbîene som ble tatt til fange, var Khubayb ibn Adiy, Zayd ibn Dasinna og Abdullah ibn Târik radiy-Allahu ’anhum. Lihyâns sønner bandt alle tre med buestrenger. Av dem gikk Abdullah ibn Târik ikke med på å bli ført til polyteistene i Mekka. Han gjorde motstand for ikke å gå. Han ropte: «Mine venner som er blitt martyrer, er blitt æret med Jannah.» Han slet over båndene om hendene, men Lihyâns sønner steinet ham og gjorde også ham til martyr. Hadrat Khubayb ibn Adiy og Hadrat Zayd ibn Dasinna holdt ut med tålmodighet ved tanken: «Kanskje finner vi en mulighet til å utføre den speideroppgaven Rasûlullah ga oss.»

Lihyâns sønner førte dem begge til Mekka. Polyteistene, hvis slektninger var blitt drept i slagene ved Badr og Uhud, brant av hat og hevnlyst og lette etter en anledning. Khubayb ble kjøpt av polyteisten Hujayr ibn Abî Ihâb at-Tamîmî, for å hevne hans bror, som var blitt drept i Badr-ghazâen, og Zayd ibn Dasinna ble kjøpt av Safwân ibn Umayya, for å hevne hans far Umayya ibn Halaf, som også var blitt drept i Badr-ghazâen. Polyteistene hadde til hensikt å drepe dem begge. Men fordi det var i de månedene da de regnet det som forbudt å føre krig, holdt de dem fengslet og ventet på at tiden skulle gå. De holdt dem fanget på hvert sitt sted. Begge sahâbîene viste stor tålmodighet, styrke og verdighet i dette fangenskapet.

Mâwiya, en frigitt slavinne som var i huset der Hadrat Khubayb ibn Adiy ble holdt fanget (denne kvinnen ble senere muslim), har fortalt:

«Khubayb var fengslet i et rom i huset der jeg var. Jeg har aldri sett en fange som var bedre enn ham. En dag så jeg at han hadde en drueklase så stor som en kanne i hånden. Han spiste av den. Hver dag ble han sett med en slik drueklase i hånden. På den årstiden, og attpåtil i Mekka, var det helt umulig å finne druer. Allahu ta‘âlâ ga ham underhold. I rommet der han var fengslet, utførte han namâz og leste Qur’ân al-karîm. Kvinnene som lyttet til Qur’ân al-karîm han leste, gråt og hadde medlidenhet med ham. Noen ganger, når jeg spurte ham: ‘Ønsker du deg noe?’, sa han: ‘Gi meg ferskt vann, ikke gi meg kjøtt av dyr som er slaktet for avgudene, og si fra til meg på forhånd når de skal drepe meg. Noe annet ønsker jeg ikke.’ Da dagen for henrettelsen hans var fastsatt, gikk jeg og fortalte ham det. Da han fikk vite dette, viste han ikke den minste forandring og ikke det minste tegn på sorg.

Da den dagen nærmet seg, sa han at han ville rense kroppen før han døde, og ba om en barberkniv. Jeg ga barnet mitt en barberkniv og sendte det dit. Da barnet gikk inn til ham, ble jeg plutselig redd. Jeg sa: ‘Å nei! Denne mannen kommer til å skjære barnet med barberkniven. Han blir jo drept uansett.’ Jeg løp for å se til barnet. Khubayb hadde tatt barberkniven fra barnet og satt det på kneet sitt for å kjærtegne det. Da jeg så dette, ble jeg svært redd og begynte å skrike. Da han forsto hva det gjaldt, sa han: ‘Tror du at jeg vil drepe dette barnet? Noe slikt finnes ikke i vår religion. Å ta et liv urettmessig hører ikke til vår væremåte og vår ære.’»

Den dagen polyteistene hadde blitt enige om å drepe Khubayb ibn Adiy og Zayd ibn Dasinna, var kommet. Tidlig om morgenen den dagen løste polyteistene lenkene deres og førte dem til stedet som heter Ta‘nîm, utenfor Mekka. (Ta‘nîm ligger 5-8 km fra Kâ‘ba. Fjellet der heter Ta‘nîm-fjellet.) Folket i Mekka og polyteistenes stormenn hadde samlet seg for å se på henrettelsen. Det var en stor folkemengde der.

Polyteistene hadde satt opp to galger der de skulle henrette fangene. Da de skulle løfte Khubayb opp og binde ham til galgen, sa han: «La meg være, og la meg utføre en namâz på to rak‘at.» De slapp ham og sa: «Utfør den der.» Khubayb begynte straks på namâz og utførte to rak‘at med ærefrykt for Allahu ta‘âlâ. De forsamlede polyteistene, kvinnene og barna så spent på ham. Etter at han hadde fullført sin namâz, sa han: «Wallahi, hvis dere ikke ville tro at jeg forlenget namâz av frykt for døden, ville jeg ha forlenget den og bedt mer.» Hadrat Khubayb ibn Adiy var den første som utførte en namâz på to rak‘at før sin henrettelse. Da vår Mester, Profeten, hørte at han hadde utført en namâz på to rak‘at før henrettelsen, fant Han denne handlingen riktig og passende.2 Slik ble det en skikk og en sunnat.

Etter at han hadde utført sin namâz, løftet de ham opp i galgen og bandt ham. De vendte ansiktet hans bort fra Qibla, mot Medîna. Deretter sa de: «Kom igjen, oppgi din religion! Da skal vi sette deg fri!» Han svarte: «Wallahi, det gjør jeg ikke! Selv om hele verden ble gitt meg, ville jeg ikke oppgi Islâm!»

Polyteistene, som fikk dette svaret, sa: «Ville du nå heller at Muhammed var på ditt sted og ble drept i stedet for deg? Hvis du sier ja, blir du fri og kan sitte i fred i ditt hjem!» Khubayb sa: «Jeg ville aldri samtykke i at så mye som en torn skulle stikke Muhammed ’alaihis-salâm i foten!»

Polyteistene gjorde narr av ham, lo og sa: «O Khubayb! Vend deg bort fra Islâm! Hvis du ikke gjør det, dreper vi deg ganske sikkert!» Khubayb svarte dem: «Så lenge jeg er på Allahu ta‘âlâs vei, har det ingen betydning for meg å bli drept.»

Etter dette ba Khubayb: «O min Allah! Her ser jeg ingen andre ansikter enn fiendenes. O min Allah! Overbring min salâm til Din Rasûl. La Din Rasûl få vite hva som er gjort mot oss!», og sa: «Assalâmu ’alaika yâ Rasûlullah.» Mens Khubayb ba denne bønnen, satt vår elskede Profet ’alaihis-salâm sammen med Sine Ashâb al-kirâm. Zayd ibn Hâritha har fortalt: «En dag, mens Rasûlullah satt sammen med Sine Ashâb, sa Han: ‘Wa ‘alaihis-salâm.’ Ashâb al-kirâm spurte: ‘O Rasûlullah! Hvem sin salâm er dette et svar på?’ Han svarte: ’Det er et svar på salâm fra deres bror Khubayb. Jabrâîl (’alaihis-salâm) har brakt meg Khubaybs salâm.’»3

Quraysh-polyteistene som hadde samlet seg rundt Khubayb, sa: «Dette er mannen som drepte fedrene deres», og fikk de unge til å angripe ham med spyd, og de begynte å såre hans velsignede kropp. I det øyeblikket vendte Khubaybs ansikt seg mot Kâ‘ba. Polyteistene vendte ham mot Medîna. Khubayb ba: «O min Allah! Hvis jeg er en godtatt tjener hos Deg, så vend mitt ansikt mot Qibla.» Ansiktet hans vendte seg igjen mot Qibla. Ingen av polyteistene klarte å vende ansiktet hans i noen annen retning enn mot Kâ‘ba. I det øyeblikket fremsa Khubayb i galgen et dikt der han sa at han ble gjort til martyr, ensom og omgitt av fiender. Da polyteistene begynte å pine ham ved å stikke spydene sine inn i kroppen hans, sa han: «Wallahi, så lenge jeg blir drept som muslim, bryr jeg meg ikke om hvilken side jeg faller på når jeg blir rammet. Alt dette er på Allahu ta‘âlâs vei.»

«Jeg ville aldri samtykke i at så mye som en torn skulle stikke Muhammed ’alaihis-salâm i foten!» Khubayb ibn Adiy (radiy-Allahu ’anh)

Etter dette uttalte Khubayb denne forbannelsen over polyteistene: «O min Allah! Utslett alle Quraysh-polyteistene! Splitt deres fellesskap! Ta livet av dem én etter én, la ingen av dem overleve!» Da polyteistene hørte denne forbannelsen, ble de svært redde, og noen av dem flyktet fra stedet. Noen av dem som ble igjen, begynte å stikke spydene sine i ham, det ene etter det andre. En av dem stakk spydet inn i brystet hans, og spydet kom ut gjennom ryggen. Mens blodet sprutet fra kroppen hans og han hang og svaiet i galgen, sa han med sitt siste åndedrag: «Ashhadu an lâ ilâha illallâh wa ashhadu anna Muhammadan ’abduhû wa rasûluh», og Khubayb ble martyr.4

Khubayb ibn Adiys lik hang i galgen i førti dager. Men kroppen hans råtnet ikke og luktet ikke. Friskt blod rant hele tiden fra den. Vår elskede Profet sendte Zubayr ibn Awwâm og Mikdâd ibn Aswad av Ashâb al-kirâm for å hente liket hans. De kom i hemmelighet inn i Mekka om natten. De tok ham ned fra galgen der han var hengt, la ham på en kamel og dro av sted mot Medîna. Da polyteistene fikk vite om dette, kom de i en stor flokk mot dem. Begge sahâbîene la liket ned på jorden for å forsvare seg. Litt etter så de at jorden der de hadde lagt liket, hadde åpnet seg, tatt liket inn i seg og lukket seg igjen. Så fortsatte de på veien til Medîna.

Hadrat Zayd ibn Dasinna bandt de til den andre galgen de hadde satt opp. De prøvde å tvinge ham til å oppgi sin religion. Men de oppnådde ikke annet enn å styrke Zayds îmân. Da lot de pilene regne over ham. Til slutt ble Zayd gjort til martyr av Nistâs, Safwân ibn Umayyas frigitte slave.