UHUD-GHAZÂEN

Hvem gir dette sverdet dets rett?

I dette opphetede øyeblikket, da ingen av sidene kunne holde seg i ro, viste vår elskede Profet frem sverdet Han holdt i hånden, og som dette verset var skrevet på:

I feighet er det skam, i å gå fremover er det ære.
Ved å frykte slipper mennesket ikke unna qadar (skjebnen).

Han spurte: «Hvem vil ta dette sverdet fra meg?» Da de hørte dette, rakte mange av Ashâb al-kirâm på en gang ut hendene for å ta det. Vår Profet sa igjen: «Hvem vil ta det for å gi det dets rett?» Da ble Ashâb al-kirâm tause og holdt seg tilbake. Zubayr ibn Awwâm, som brennende ønsket seg sverdet, sa: «Jeg tar det, O Rasûlullah.» Vår Profet ga ikke sverdet til Hadrat Zubayr. Heller ikke Hadrat Abû Bakrs, ’Umars og Alîs (radiy-Allahu ’anhum) anmodninger ble godtatt av vår Profet.

Abû Dujâna spurte: «O Rasûlullah! Hva er dette sverdets rett?» Vår elskede Profet svarte: «Dets rett er å hugge fienden med det til det bøyer seg. Dets rett er at du ikke dreper en muslim med det, og at du ikke flykter for de vantro med det. Det er at du kjemper med det på Allahs vei til Allahu ta‘âlâ skjenker deg seier eller martyrdød.» Abû Dujâna sa: «O Rasûlullah, jeg tar det for å gi det dets rett.» Vår Profet overrakte ham sverdet Han holdt i hånden.14

Abû Dujâna (radiy-Allahu ’anh) var svært modig og heltemodig, og samtidig var han svært listig på slagmarken, og han fulgte fullt og helt hadîth ash-sharîfen: «Krig er list.»15 Da Hadrat Abû Dujâna tok sverdet, begynte han å gå mot slagmarken på en stolt, verdig og overlegen måte mens han fremsa vers. Han hadde ikke annet på seg enn en tradisjonell lang skjorte og en rød turban på hodet.

Ashâb al-kirâm syntes ikke at Abû Dujânas måte å gå på var særlig passende. Da sa vår elskede Profet: «Dette er en gangart som vekker Allahu ta‘âlâs vrede, unntatt på slike steder (slagmarker).» Slik meddelte Han at det bare er tillatt å gå på en stolt og overlegen måte mot fienden.

Fra polyteistenes rekker gikk Khâlid ibn Walîd, som ikke kunne vente lenger, til angrep med styrkene under sin kommando. Vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm), ga da også de utålmodige Ashâb al-kirâm ordre om å angripe. I et nu fylte ropene «Allahu akbar» slagmarken. Fremst av alle, i spissen for styrkene uten rustning, begynte Hadrat Hamza å svinge sverdene han holdt i hendene, mot hver vantro han møtte. Khâlid ibn Walîds styrker, som kom med stor iver, ble straks slått tilbake. Denne gangen gjorde Khâlid ibn Walîd en stor bue for å komme gjennom passet og angripe bakfra, og han nådde frem til Aynayn-høyden. Men Hadrat Abdullah ibn Jubayr og de femti heltene under hans kommando drev dem tilbake med et voldsomt pileregn.

Nå var krigen blitt hard. Begge sider kjempet med all sin kraft. Hver sahâbî prøvde å kjempe seg fremover mot minst fire polyteister.

«O mine Ashâb! For dem som er få i antall, er det tungt å kjempe mot fienden. Hvis de viser standhaftighet og iver, lar Allahu ta‘âlâ dem nå frem til lettelse.» Hadîth ash-sharîf

Hadrat Hamza ropte på den ene siden: «Allahu akbar! Allahu akbar!», og på den andre siden sa han: «Jeg er Allahu ta‘âlâs løve!», og slik rykket han frem mens han hugg ned fienden. Safwân ibn Umayya gjennomsøkte slagmarken og sa til dem rundt seg: «Hvor er Hamza? Vis meg ham.» På et tidspunkt fikk han øye på en som kjempet med to sverd, og spurte: «Hvem er denne som kjemper der?» De rundt ham svarte: «Det er han du leter etter! Det er Hamza!» Safwân sa: «Til denne dag har jeg ikke sett noen annen som går så ivrig og fryktløst til angrep for å drepe sitt eget folk.»

Da krigen var på sitt heteste, sa Zubayr ibn Awwâm fra Muhâjirene, som var bedrøvet over at sverdet ikke var blitt gitt til ham, til seg selv: «Jeg ba Rasûlullah om sverdet, men Han ga det til Abû Dujâna. Og likevel er jeg sønn av Hans farsøster Safiyya. Dessuten er jeg fra Quraysh. Og det var jeg som ba om det først. La meg gå og se hva Abû Dujâna skal få til mer enn meg.» Deretter begynte han å følge etter Abû Dujâna. Hadrat Abû Dujâna sa takbîr: «Allahu akbar!» og hugg ned og drepte hver polyteist han møtte. En av de mest rasende polyteistene, en svær mann som var dekket av rustning over alt, slik at bare øynene syntes, møtte Abû Dujâna. Først angrep han Hadrat Abû Dujâna. Abû Dujâna beskyttet seg mot slaget med skjoldet sitt. Polyteistens sverd ble sittende fast i Abû Dujânas skjold. Han rykket i sverdet, men fikk det ikke løs. Nå var det Abû Dujânas tur. Med ett eneste sverdhugg drepte han motstanderen sin.

Deretter felte Abû Dujâna hver vantro som kom i hans vei, og nådde helt frem til kvinnene som egget polyteistene med tamburinene sine ved foten av fjellet. Men selv om han hadde løftet sverdet, ombestemte han seg og drepte ikke Hind, Abû Sufyâns hustru.16 Da Zubayr ibn Awwâm så dette, sa han til seg selv: «Allah og Hans Rasûl vet bedre enn meg hvem sverdet skal gis til.» Han sa: «Wallahi, jeg har aldri sett noen som kjemper og slåss bedre enn ham.»

Mikdâd ibn Aswad, Zubayr ibn Awwâm, Hadrat Alî, Hadrat ’Umar, Talha ibn Ubaydullah og Mus‘ab ibn Umayr var alle som uinntakelige festninger. Da de ærefulle Ashâb så at vår Mester, Profeten, kjempet svært nær fienden og gikk til angrep igjen og igjen, kunne de ikke holde seg i ro. I frykt for at Rasûlullah skulle komme til skade, samlet de seg rundt Ham og ga ikke den pansrede fienden et øyeblikks pusterom. I mellomtiden så man at Hadrat Abdullah ibn Amr falt som martyr. Han var den første martyren ved Uhud. Da vennene hans så at han var blitt martyr, ble de som løver og kastet seg inn midt i fienden for å oppnå Allahu ta‘âlâs velbehag.

I et øyeblikk da kampen var svært hard, møttes Hadrat Abdullah ibn Jahsh, heltemotets symbol, og Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs, bueskytternes mester. Begge var såret flere steder. Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs har fortalt: «Det var et kritisk øyeblikk i slaget ved Uhud. Plutselig kom Abdullah ibn Jahsh bort til meg, tok meg i hånden og trakk meg med til foten av en klippe. Han sa til meg: ‘Nå skal du gjøre duâ her, og jeg sier «Âmîn». Så gjør jeg duâ, og du sier «Âmîn»!’ Jeg sa: ‘Godt.’ Jeg ba slik: ‘O min Allah! Send meg svært sterke og harde fiender! La meg kjempe ubarmhjertig mot dem. La meg drepe dem alle og vende hjem som ghâzi (ghazâ-veteran).’ Av hele sitt hjerte sa han «Âmîn» til denne bønnen min.

Så begynte han selv å gjøre duâ: ‘O min Allah! Send meg mektige fiender, og la meg kjempe ubarmhjertig mot dem. La meg gi jihâd dens rett. La meg drepe dem alle. La så til slutt en av dem gjøre meg til martyr. La ham deretter skjære av meg leppene, nesen og ørene. La meg komme frem for Deg dekket av blod. Når Du spør meg: «Abdullah! Hva har du gjort med leppene dine, nesen din og ørene dine?», så la meg svare: «O min Allah! Jeg begikk mange feil med dem, jeg brukte dem ikke slik jeg skulle. Jeg skammet meg over å bringe dem frem for Deg. Jeg er kommet hit tilsølt av støv og jord fra en krig som min elskede Profet (‘alaihis-salâm) var med i.»’ Mitt hjerte ønsket ikke å si «Âmîn» til en slik bønn. Men fordi han ønsket det, og fordi jeg hadde lovet det på forhånd, sa jeg motvillig: ‘Âmîn.’

Deretter trakk vi sverdene våre og fortsatte kampen. Vi drepte begge to alle som kom foran oss. Han gikk svært tappert til angrep og splittet fiendens rekker. Han slo til mot fienden igjen og igjen og angrep på ny med en uuttømmelig lengsel etter å bli martyr. Mens han kjempet og ropte: ‘Allahu akbar! Allahu akbar!’, brakk sverdet hans. I samme øyeblikk rakte vår elskede Profet ham en daddelgren og befalte ham å fortsette kampen. Som et mirakel ble denne grenen til et sverd, og han fortsatte å kjempe mot alle han møtte. Han drepte mange fiender. Mot slutten av slaget oppnådde han den martyrdøden han hadde ønsket seg, ved piler som ble skutt av en polyteist ved navn Abu’l-Hakam. Da han var blitt martyr, kastet de vantro seg over kroppen hans og skar av ham nesen, leppene og ørene. Hele kroppen hans var dekket av blod.»

Blant mujâhidene var Kazman. Han brakk sverdsliren sin, sa: «Det er langt bedre å dø enn å flykte!» og kastet seg inn blant polyteistene med draget sverd. Han viste mye tapperhet og heltemot. Alene drepte han syv eller åtte vantro. Til slutt ble han såret og falt til jorden. Ashâb al-kirâm undret seg over heltemotet hans, og da de fortalte vår Mester om det, sa Han: «Han hører til Jahannam.» Hadrat Katâda ibn Nu‘mân gikk bort til Kazman og sa: «O Kazman! Måtte martyrdøden være velsignet for deg!» Kazman svarte: «Jeg kjempet ikke av iver for religionen. Jeg kjempet for at Qurayshiene ikke skulle komme til Medîna og ødelegge daddelpalmehagen min!» Deretter tok han sitt eget liv ved å stikke hull på pulsårene i håndleddet med en pil. Slik forsto man visdommen i at vår Mester hadde sagt: «Han hører til Jahannam!»

Fra slagets begynnelse kjempet alle Ashâb al-kirâm, med Verdenenes Mester, vår elskede Profet, i spissen, en stor kamp. Med voldsomme angrep drev de polyteistenes hær tilbake. Mot dette heltemotet fra mujâhidene gikk polyteistenes flokk i oppløsning og begynte å flykte – de som søkte nytte og hjelp fra avgudene de hadde laget av stein og tre, og som de tilba under rop som «Lât, Uzzâ, Hubal!». Kvinnene, som var kommet for å egge dem til kamp, skrek og jamret og prøvde å holde tritt med soldatene som flyktet.

Da Quraysh-polyteistene forlot slagmarken, etterlot godset de hadde tatt med seg, og begynte å flykte mot Mekka, gledet Islâms soldater seg og lovpriste Allahu ta‘âlâ for at de hadde nådd den seieren Han hadde lovet dem. Selv om de var mange ganger overlegne i antall og styrke, var polyteistene blitt knust av muslimene. Mens de flyktet og tråkket hverandre ned, forfulgte de ærefulle Ashâb dem og drepte dem de fikk tak i. I dette kaoset nådde den nygifte Hadrat Hanzala ibn Abî Âmir frem til Abû Sufyân, polyteisthærens øverstkommanderende, som prøvde å flykte på hesten sin. Han hugg sverdet i hestens bein og fikk den til å falle sammen. Abû Sufyân, som falt til jorden, begynte å skrike av all kraft: «O Qurayshiere! … Kom og hjelp! … Jeg er Abû Sufyân! Hanzala vil hugge meg i stykker med sverdet sitt! …» Selv om polyteistene som prøvde å flykte sammen med ham, så dette, tenkte de bare på å redde sitt eget liv og brydde seg ikke om befalingsmannen sin.

«Krig er list.» Hadîth ash-sharîf

Men i det øyeblikket stakk polyteisten Shaddâd ibn Aswad, som sto rett bak Hadrat Hanzala, spydet sitt inn i Hanzalas rygg. Selv om Hadrat Hanzala ville gjøre et utfall og ropte: «Allahu akbar!», falt han til jorden og ble martyr, og hans velsignede sjel fløy til Jannah. Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Jeg så englene vaske Hanzala med regnvann i et sølvfat mellom himmel og jord.» Abû Usaydî har fortalt: «Da jeg hørte disse ordene fra Rasûlullah, gikk jeg bort til Hanzala. Det dryppet regnvann fra hodet hans. Jeg vendte tilbake og meldte dette til Rasûl al-akram.» Hadrat Hanzala ble kalt «Gasîl-ul-malâika», det vil si den som ble vasket av malâika (englene).17

Da noen av bueskytterne i Aynayn-passet så at polyteistene flyktet, trodde de at krigen var over, og forlot plassene sine. Deres leder, Abdullah ibn Jubayr, og tolv mann ble værende på sine plasser.18

Hadrat Alîs heltemot

I dette øyeblikket satte Khâlid ibn Walîd, lederen for Qurayshs bueskytteravdeling, som sto på vakt og prøvde å utnytte enhver anledning, rytterne under sin kommando i bevegelse da han så at antallet mujâhider i passet var blitt mindre.

I et nu kom de sammen med Ikrima ibn Abî Jahl til Aynayn-passet. Hadrat Abdullah ibn Jubayr og hans lojale, trofaste venner stilte seg opp på rekke og spredte seg ut. De lot pilene regne over fienden til koggerne deres var tomme. Deretter kjempet de med spydene sine, og da det kom til kamp bryst mot bryst, viste de stort heltemot med sverdene sine mens de ropte: «Allahu akbar! Allahu akbar!» Det var et svært ujevnt styrkeforhold mellom de troende og de vantro: én mot tjuefem. De ærefulle Ashâb al-kirâm kjempet til siste bloddråpe for å oppfylle sin Profets befaling. En etter en drakk de martyrdødens begre, deres velsignede kropper falt til jorden, og deres sjeler fløy til Jannah (radiy-Allahu ’anhum).

Av hat kledde polyteistene av Hadrat Abdullah og gjennomboret hans velsignede kropp med spyd. De skar opp magen hans og trakk de indre organene ut.

Da Khâlid ibn Walîd og Ikrima hadde gjort mujâhidene i passet til martyrer, angrep de raskt den islamske hæren bakfra. Da Ashâb al-kirâm plutselig så fienden dukke opp bak seg, fikk de ikke anledning til å samle seg. For mange av dem hadde til og med lagt fra seg våpnene. Alt forandret seg brått. Da Quraysh-polyteistene, som flyktet foran, så at Khâlid ibn Walîd hadde gått til angrep bakfra, vendte de om igjen. Mujâhidene var fanget mellom to ildlinjer. Fienden angrep både forfra og bakfra og presset mujâhidene. Sahâbîene mistet forbindelsen med hverandre. De ble tvunget til å spre seg.19

Hadrat Alî har fortalt: «Jeg kastet meg inn midt i en polyteistisk avdeling som også Ikrima ibn Abî Jahl var i. De omringet meg. De fleste av dem lot jeg falle for sverdet. Jeg kastet meg inn i en annen avdeling og satte også de fleste av dem ut av kamp. Fordi min ajal (fastsatte dødsstund) ennå ikke var kommet, skjedde det meg ingenting. En stund kunne jeg ikke se Rasûlullah. Jeg sa til meg selv: ‘Jeg sverger på at Han ikke er en som ville forlate slagmarken. Sannsynligvis har Allahu ta‘âlâ tatt Ham bort fra oss og løftet Ham opp på grunn av våre upassende handlinger! Nå er det ingen annen vei for meg enn å kjempe til jeg dør.’ Og jeg brakk sliren på sverdet mitt. Da jeg angrep polyteistene og spredte dem, så jeg at Rasûlullah var omringet av dem. Da forsto jeg at Allahu ta‘âlâ beskyttet Rasûlullah med Sine engler.»

Fiendens soldater var kommet helt inn til vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Situasjonen var svært farlig. Vår elskede Profet sto som et bratt fjell, holdt stand og vek ikke fra Sin plass. På den ene siden kjempet Han mot fienden, og på den andre siden prøvde Han å samle Sine spredte Ashâb og sa: «O du, kom til meg! O du, kom til meg! Jeg er Rasûlullah.

Jannah venter den som vender tilbake til meg!» Hadrat Abû Bakr, Hadrat ’Umar, Abdurrahmân ibn Awf, Talha ibn Ubaydullah, Alî ibn Abî Tâlib, Zubayr ibn Awwâm, Abû Dujâna, Abû Ubayda ibn Jarrâh, Sa‘d ibn Mu‘âz, Sa‘d ibn Abî Waqqâs, Habbâb ibn Munzir, Usayd ibn Hudayr, Sahl ibn Hanîf, Âsim ibn Thâbit og Hârith ibn Simma (radiy-Allahu ’anhum) sluttet i et nu ring om vår elskede Profet og dannet en levende festningsmur for å beskytte Ham.

I mellomtiden hørte man Hadrat Abbâs ibn Ubâda rope for å samle de spredte Ashâb al-kirâm: «O mine brødre! Denne ulykken som har rammet oss, er følgen av at vi ikke oppfylte vår Profets befaling. Spre dere ikke! Kom til vår Profet! Hvis vi ikke tar plass blant dem som beskytter Ham, og blir årsak til at Rasûlullah kommer til skade, har vi ingen unnskyldning å komme med for vår Rabb!» Sammen med Khârija ibn Zayd og Aws ibn Arqâm kastet Hadrat Abbâs ibn Ubâda seg med draget sverd inn blant fienden under ropene «Allahu akbar!» De kjempet heltemodig for Rasûlullahs skyld, for å beskytte Ham. Khârija ibn Zayd hadde fått nitten sår. De andres sår var ikke færre enn hans. Og slik nådde alle tre den martyrdødens rang som de hadde lengtet så sterkt etter.

I dette svært farlige øyeblikket begynte Ashâb al-kirâm så smått å samle seg rundt vår Mester, Profeten. Polyteistene omringet vår elskede Profet og Hans ærefulle Ashâb, som gjorde sine kropper til et skjold for Ham. De rykket frem samlet fra alle kanter og snevret inn ringen. Da Verdenenes Mester så at en gruppe Qurayshiere stormet frem, spurte Han Sine Ashâb, som var rundt Ham og rede til å ofre livet: «Hvem vil stille seg mot denne avdelingen?» Da så man Hadrat Wahb ibn Kâbus si: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Jeg vil!», og storme frem. Denne helten, som ikke et øyeblikk lot Allahu ta‘âlâs ærefulle navn forlate sin tunge, kastet seg med draget sverd inn blant polyteistene. Vår Mester, Profeten, sa: «Jeg gir deg det glade budskap om Jannah.» Og da Han så den standhaftighet og iver han viste mot fienden, sa Han: «O min Allah! Vis ham barmhjertighet! Ha medlidenhet med ham!»

Da Sa‘d ibn Abî Waqqâs så at polyteistene hadde omringet Hadrat Wahb og drept ham med spyd, så han ble martyr, stormet han frem for å hjelpe ham, trengte inn midt i fienden og viste et heltemot uten like. Han satte mange vantro ut av kamp, drev de andre tilbake og kom tilbake til sin elskede Profet. Vår Mester Rasûl al-akram sa om Hadrat Wahb: «Jeg er tilfreds med deg. Måtte Allahu ta‘âlâ også være tilfreds med deg.» Da vår Mester Habîb al-akram så at en polyteistisk avdeling brøt gjennom mujâhidenes ring og rykket frem mot Ham, sa Han til Hadrat Alî: «Angrip dem!» Hadrat Alî angrep, drepte Amr ibn Abdullah og jaget de andre på flukt. Da sverdet hans brakk, ga vår Profet ham sverdet Zulfikâr. Da enda en gruppe kom, sa vår Mester, Profeten: «O Alî! Hold disse menneskenes ondskap borte fra meg.» Allahu ta‘âlâs løve, som var rede til å ofre livet sitt for Rasûlullah, gikk straks til angrep. Han drepte Shayba ibn Mâlik og drev de andre tilbake. I det øyeblikket kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og sa til vår Mester, Profeten: «O Rasûlullah! Dette er et usedvanlig heltemot som Alî har vist.» Vår Mester Rasûlullah svarte: «Han er av meg, og jeg er av ham.»

«Jeg så englene vaske Hanzala med regnvann i et sølvfat mellom himmel og jord.» Hadîth ash-sharîf

Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «Og jeg er av dere begge.» I samme øyeblikk hørte man en stemme si: «Det finnes ingen helt som Alî, og intet sverd som Zulfikâr.»

Da polyteistene forsto at de ikke kunne komme inn på vår elskede Profet, begynte de å skyte piler. Pilene fløy enten over Ham eller falt ned foran Ham, til høyre eller til venstre for Ham.

Så snart Ashâb al-kirâm, som kjempet med livet som innsats for å drive fienden tilbake, så dette, samlet de seg rundt Verdenenes Mester og begynte å gjøre sine egne velsignede kropper til et skjold mot pilene som kom. Da vår Mester, Profeten, befalte Sine Ashâb å svare med piler, begynte sahâbîene også å skyte piler mot fienden. Vår elskede Profet lot Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs sitte foran Seg. Hadrat Sa‘d, som var en svært skarp skytter, begynte å la pilene regne over fienden, den ene etter den andre. Hver gang han trakk en pil ut av koggeret, sa han: «O min Rabb! Dette er Din pil! Treff fienden med den!» Og vår elskede Profet sa: «O min Allah! Ta imot Sa‘ds duâ! O min Allah! Gjør Sa‘ds pil treffsikker! … Fortsett, Sa‘d! Fortsett! Måtte min mor og far bli ofret for deg!» Slik gjentok vår Mester, Profeten, de samme bønnene ved hvert pileskudd.

Da Hadrat Sa‘d var tom for piler, ga vår elskede Profet ham Sine egne piler og lot ham skyte dem. Hver pil Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs skjøt, traff enten en fiende eller dyret han red på.

Under polyteistenes pileregn stilte Hadrat Abû Talha seg foran vår Mester, Profeten, og gjorde sin egen kropp og sitt skjold til et vern mot hver pil som kom; fra tid til annen satte han i med høye rop som gjorde fienden forvirret. Vår Mester, Profeten, sa: «I hæren er Abû Talhas stemme bedre enn hundre mann.» Når Abû Talha fikk anledning, unnlot han ikke å skyte piler mot polyteistene; han skjøt hardt og svært raskt, og ingen av pilene hans bommet. Hver gang vår Mester Rasûl al-akram ble nysgjerrig på hvor pilene hans traff, og løftet Sitt velsignede hode, sa Abû Talha, i frykt for at en pil skulle treffe Rasûlullah: «Måtte min mor og far og mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Løft ikke Ditt velsignede hode, så ingen fiendepil skal treffe og skade Deg! Min kropp er et skjold for Din velsignede kropp og et offer for Deg! Før de har slaktet meg, kan de ikke nå Deg! Så lenge jeg ikke er død, skal det ikke skje Deg noe! …» Slik satte han vår elskede Profet foran sitt eget liv.

Overalt på Uhud-sletten pågikk en ubarmhjertig og forferdelig kamp med full styrke; noen til hest og andre til fots førte de striden mellom îmân og kufr. Ashâb al-kirâm hadde ennå ikke fått samlet seg. Bare omkring tretti sahâbîer kretset rundt vår Mester, Profeten, som møll rundt et lys. De gjorde sine kropper til et skjold mot pilene, spydene og sverdhuggene som kom. Deres eneste ønske var å oppfylle vår Mester, Profetens, befaling og holde borte fra Ham enhver skade som kunne ramme Ham. Lederen for de tapre, Hadrat Hamza, var i dette kaoset kommet bort fra vår Mester, Profeten. Midt i en folkemengde kjempet han med et sverd i hver hånd og spredte frykt i fiendens hjerter med ropene «Allahu akbar! …» Til da hadde han alene drept hele trettien polyteister og berøvet mange av dem en arm eller et bein. Mens han spredte en flokk polyteister som han var kommet midt inn i, utfordret Sibâ‘ ibn Umm Anmâr Hadrat Hamza ved å si: «Finnes det en helt som kan stå meg imot?» Hadrat Hamza sa: «Kom hit, du sønn av omskjærerkvinnen! Så du utfordrer altså Allah og Hans Rasûl?» Og før den andre rakk å blunke, grep han ham i beina og slo ham i bakken.20 Han kastet seg over ham og skilte hodet hans fra kroppen. Deretter så han Wahshî, som ennå ikke var blitt muslim, sikte på ham med et spyd i hånden bak klippen rett overfor. Straks gikk han mot ham. Da han kom til en grøft som flomvannet hadde gravd ut foran ham, gled han og falt på ryggen. I samme øyeblikk åpnet rustningen hans seg ved magen. Wahshî grep anledningen og kastet spydet sitt! … Spydet fløy, trengte inn i Hadrat Hamzas velsignede kropp og kom ut på den andre siden. Den største av heltene segnet om der og sa: «Min Allah!» Han var blitt martyr og hadde nådd den rangen han lengtet etter. Han hadde ofret sitt liv på Allahu ta‘âlâs vei, for sin elskede Profets skyld (radiy-Allahu ’anh).

«O Sa‘d! Måtte min mor og far bli ofret for deg! O min Rabb! La hans piler nå sine mål, og ta imot hans duâ!» Hadîth ash-sharîf

I mellomtiden egget en person i fiendens rekker polyteistene til å angripe Universets Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ved å si: «O Qurayshs folk! Hold ikke opp med å kjempe mot Muhammed, som ikke respekterer slektskapets rettigheter, og som har splittet folket deres. Hvis Muhammed slipper unna, måtte da jeg ikke slippe unna! …» Denne stemmen tilhørte Âsim ibn Abî Awf. Hadrat Abû Dujâna hadde hørt stemmen. Han kjempet seg frem, fant Âsim ibn Abî Awf og drepte ham straks. Men polyteisten Ma‘bad, som sto bak ham, svingte sverdet sitt mot Hadrat Abû Dujâna med all sin kraft. Som en gave fra Allahu ta‘âlâ dukket Abû Dujâna seg plutselig og lynraskt ned mot jorden og unngikk det dødelige hugget. Straks reiste han seg, hugg sverdet sitt i Ma‘bad og drepte ham.

Quraysh-polyteistenes mål var Verdenenes Mester. De brukte all sin kraft på å komme inn på Ham. Men de klarte ikke å komme forbi Hans ærefulle, herlige Ashâb, som kretset rundt Ham som møll rundt et lys, og som ikke nølte det minste med å ofre livet i frykt for at Han skulle komme til skade. Disse tretti heltene sa foran Rasûlullah: «O Rasûlullah! Vi viker aldri fra Din side; våre ansikter er et vern og et skjold foran Ditt velsignede ansikt, og våre kropper er et offer for Ditt velsignede legeme. Bare Du må være i god behold!»

Polyteistene angrep i grupper. Vår Mester Fakhr al-âlam pekte på en gruppe og spurte Sine heltemodige Ashâb, som var rundt Ham og gjorde sine kropper til et skjold for Ham: «Hvem vil ofre sin kropp for oss på Allahu ta‘âlâs vei?» Da stormet fem sahâbîer fra Medîna frem. Disse heltene kjempet rasende foran Rasûlullahs velsignede øyne, mens de sa takbîr og kretset rundt. Til slutt falt fire av dem som martyrer der og da. Da den femte hadde fått fjorten sår og falt til jorden, sa Verdenenes Mester: «Bring ham nær meg.» Det rant blod fra hele kroppen hans. Vår elskede Profet satte Seg ned og gjorde Sine velsignede føtter til en pute for hodet hans. Denne lykkelige sahâbîen, som oppnådde martyrdødens ære i denne tilstanden, var Hadrat Umâra ibn Yazîd.

Talha ibn Ubaydullahs heltemot

Da polyteistene var kommet helt nær, spurte vår Profet: «Hvem vil stille seg mot dem, hvem vil stanse dem?» Hadrat Talha ibn Ubaydullah svarte: «Jeg vil! O Rasûlullah!» og ville storme frem. Vår Mester, Profeten, sa: «Hvem andre finnes det som deg?» En sahâbî fra Medîna ba om tillatelse og sa: «O Rasûlullah! Jeg!» Da vår elskede Profet sa: «Så gå du mot dem», stormet han frem og kastet seg over polyteistene.

Han viste et heltemot uten like. Etter å ha drept flere vantro drakk han martyrdødens begre.21 Vår Mester Rasûl al-akram spurte igjen: «Hvem vil stå dem imot?» Foran alle andre kom igjen Hadrat Talha frem. Da vår Mester, Profeten, spurte: «Hvem andre finnes det som deg?», sa en velsignet mann fra Ansâr: «Jeg vil stille meg mot dem, O Rasûlullah.» Vår Profet sa: «Så gå du mot dem.» Også han kjempet mot polyteistene til han falt som martyr. På samme måte oppnådde alle sahâbîene som i det øyeblikket var hos vår Mester, Profeten, martyrdøden i kamp med fienden.

Nå var det ingen andre enn Hadrat Talha ibn Ubaydullah igjen hos Universets Sultan. Hadrat Talha var redd for at Rasûlullah skulle komme til skade; han løp til alle kanter og kjempet ubarmhjertig mot de vantro. Hvor lynraskt han svingte sverdet, hvordan han i et nu svarte på fiendens angrep fra alle kanter rundt Rasûlullah, og hvordan han gjorde sin kropp til et skjold mot pil, spyd og sverdhugg, var noe uten sidestykke. Hadrat Talha kretset rundt som møll rundt et lys og brydde seg ikke det minste om sverdene som traff ham. Hans ønske var å beskytte Universets Sultan og, som sine andre brødre, å bli martyr for denne saken. Det fantes ikke et sted på kroppen hans som ikke var såret, og på klærne hans kunne man ikke se annet enn blod. Likevel rakk han frem til alle kanter på en gang. I det øyeblikket nådde Hadrat Abû Bakr og Sa‘d ibn Abî Waqqâs frem til vår Mester Rasûl al-akram.

I mellomtiden falt heltenes herre, Hadrat Talha, besvimt om på den varme jorden på grunn av blodtap. Han var gjennomboret over alt av sverd-, spyd- og pilestøt. Han hadde sekstiseks store og utallige små sår. Vår elskede Profet befalte Hadrat Abû Bakr å skynde seg å hjelpe Hadrat Talha. Abû Bakr as-Siddîq stenket vann i hans velsignede ansikt for at han skulle komme til seg selv. Så snart Hadrat Talha ibn Ubaydullah kom til seg selv, spurte han: «O Abû Bakr! Er Rasûlullah i god behold?» og viste dermed hengivenhet og troskap i sin skjønneste form. Mer enn dette kan man ikke elske Rasûl al-akram og ofre sitt liv for Hans velsignede kropp. Da Hadrat Abû Bakr sa: «Rasûlullah har det godt. Det var Han som sendte meg», trakk Talha et lettelsens sukk og sa: «Uendelig shukr (takk) være Allahu ta‘âlâ. Så lenge Han er i live, er enhver ulykke ingenting.» I mellomtiden var også noen andre sahâbîer kommet til.

Verdenenes Mester, Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), æret Hadrat Talha med Sitt nærvær. Da den sårede mujâhiden så Rasûlullah i live, gråt han av glede. Vår Mester, Profeten, strøk over kroppen hans, åpnet så Sine hender og ba: «O min Allah! Gi ham helbredelse, skjenk ham kraft.» Som et mirakel fra vår Mester Rasûl al-akram reiste Hadrat Talha seg frisk og sterk og begynte å kjempe mot fienden igjen. Vår elskede Profet sa om ham: «På Uhuds dag så jeg at det ikke var noen nær meg på jorden unntatt Jabrâîl på min høyre side og Talha ibn Ubaydullah på min venstre side.»22 «Den som vil se på en mann fra Jannah som vandrer på jorden, skal se på Talha ibn Ubaydullah.»

«Talha og Zubayr er mine naboer i Jannah.» Hadîth ash-sharîf

Kampen fortsatte med full styrke på hele fronten. Rundt vår Mester, Profeten, var det sahâbîer som Abû Dujâna, fanebæreren Mus‘ab ibn Umayr, Talha ibn Ubaydullah, Nasîba Hâtun, som var kommet løpende fra de bakre rekkene for å beskytte vår Profet, og noen andre. Sammen med Rasûlullah kjempet de mot polyteistene. Den rasende polyteisten Abdullah ibn Hunayd, som var væpnet fra topp til tå og kledd i rustning og hjelm, fikk øye på vår elskede Profet og satte sporene i hesten. Han ropte: «Jeg er Zuhayrs sønn. Vis meg Muhammed. Enten dreper jeg Ham, eller så dør jeg ved Hans side!» Da han red mot vår Mester, Profeten, stilte Hadrat Abû Dujâna seg i veien for ham og sa: «Kom bare! Jeg er en som beskytter Muhammed ’alaihis-salâms velsignede kropp med sin egen kropp. Du kan ikke nå Ham uten å trampe meg ned!» Han hugg sverdet sitt i beina på Abdullah ibn Hunayds hest og fikk ham til å falle. Så løftet han sverdet og felte ham med ett hugg mens han sa: «Ta denne fra Harashas sønn!» Verdenenes Mester, som så det som skjedde, ba: «O min Allah! Vær Du tilfreds med Harashas sønn (Abû Dujâna), slik jeg er tilfreds med ham!»

Mâlik ibn Zuhayr blant polyteistene, som var en svært skarp skytter og en bueskytter som traff alt han skjøt på, lette overalt etter vår Mester, Profeten, og ville skyte Ham med en pil så snart han fikk anledning. Han kom nær vår Mester Rasûlullah, spente buen, siktet mot vår elskede Profets velsignede hode og skjøt pilen. Det var ikke engang tid til å blunke. Hadrat Talha åpnet straks hånden og gjorde seg selv til skive. Pilen boret seg inn i Hadrat Talhas håndflate og knuste hånden hans. Alle senene i fingrene hans ble kuttet, og knoklene i hånden ble knust. Vår Mester Fakhr al-âlam sall-Allahu ’alaihi wa sallam hadde også sett det som skjedde, og ble svært bedrøvet. Han sa: «Hvis du hadde sagt Bismillâhirrahmânirrahîm (da du rakte hånden ut mot pilen for å beskytte meg), ville englene ha løftet deg opp til himlene mens folk så på deg.»23

Fire polyteister fra Mekka ved navn Abdullah ibn Kamîa, Ubayy ibn Halaf, Utba ibn Abî Waqqâs og Abdullah ibn Shihâb al-Zuhrî hadde avtalt og sverget på at de skulle gjøre ende på livet til vår Mester Rasûl al-akram. I dette trange øyeblikket kjempet vår Mester Rasûlullah, med noen få sahâbîer ved Sin side, ubarmhjertig mot fienden. Foran vår Mester, Profeten, sto fanebæreren, Hadrat Mus‘ab ibn Umayr. På grunn av rustningen han bar, lignet Hadrat Mus‘ab svært mye på vår elskede Profet. Med Islâms fane i høyre hånd hadde også han kastet seg ut i en forferdelig kamp mot polyteistene. I det øyeblikket nærmet Ibn Kamîa seg, kledd i rustning og til hest. Han ropte så høyt han kunne: «Vis meg Muhammed! Hvis Han slipper unna, måtte da jeg ikke slippe unna!» og satte sporene i hesten mot vår Mester, Profeten. Hadrat Mus‘ab og Nasîba Hâtun stilte seg mot ham og begynte å kjempe mens de gjorde sine kropper til et skjold for vår Mester, Profeten. Hvor mange sverdhugg de enn ga ham, virket de ikke på grunn av rustningen hans. Ibn Kamîa hugg Nasîba Hâtun med sverdet sitt og knuste skulderen hennes. Deretter hugg han av Hadrat Mus‘abs høyre hånd, som holdt fanen. Mus‘ab ibn Umayr, hvis høyre hånd var hugget av, tok Islâms velsignede fane, som han satte høyere enn sitt eget liv, i venstre hånd uten å la den falle til jorden.

I det øyeblikket fremsa han âyat al-karîmaen som i betydning lyder: «Muhammed ’alaihis-salâm er en Rasûl. Før Ham har det også kommet Rasûler.»24 Denne gangen hugg Ibn Kamîa sverdet sitt i Hadrat Mus‘abs venstre hånd. Den ærefulle fanebæreren, hvis venstre hånd også var hugget av, lot likevel ikke Islâms fane falle. Den heltemodige sahâbîen holdt fanen fast med armene, presset den inntil kroppen og lot den fortsette å vaie. Denne gangen stakk Ibn Kamîa spydet sitt inn i kroppen til den ærefulle sahâbîen. Også han gikk som martyr over til âkhirat, slik som hans andre venner.

Mens Hadrat Mus‘ab falt, fikk Islâms ærefulle fane ikke falle til jorden; en engel i Mus‘abs skikkelse grep den straks. Da vår elskede Profet sa: «Frem, O Mus‘ab! Frem!», svarte engelen som holdt fanen: «Jeg er ikke Mus‘ab.» Da forsto vår Mester, Universets Sultan, at det var en engel, og ga fanen til Hadrat Alî.25

Ibn Kamîa trodde at Hadrat Mus‘ab var vår Mester, Profeten. I all hast kom han inn blant polyteistene og begynte å rope: «Jeg har drept Muhammed!» Da polyteistene hørte dette, ble de enda mer ville av gleden over å ha nådd målet sitt. Ashâb al-kirâm, som ikke kjente sannheten om det som hadde skjedd, ble lammet. Det lå sorg i luften. Til og med Hadrat ’Umars armer falt ned langs sidene, og han og vennene hans ble sittende der de var. Da Anas ibn Nadr så dem i denne tilstanden, spurte han: «Hvorfor sitter dere?»

De svarte: «Rasûlullah er blitt martyr! …» Hadrat Anas sa: «Selv om Rasûlullah er blitt martyr, er Hans Rabb (Allahu ta‘âlâ) evig. Hva skal vi med å leve videre etter Rasûlullah? Reis dere nå! La oss ofre våre liv for det som vår Mester, Profeten, kjempet og ofret Sitt velsignede liv for.» Han brakk sliren på sverdet sitt26 og kastet seg med draget sverd inn midt blant fienden under ropene «Allahu akbar! …» Han felte mange av de vantro og ble martyr. Bare i ansiktet hadde han sytti sår. Fordi det var utallige sår på kroppen hans, var det ingen andre enn søsteren hans som kunne kjenne ham igjen.

Mange av Ashâb al-kirâm var blitt spredt, og noen av dem hadde oppnådd martyrdøden. Polyteistene utnyttet at de var spredt, og samlet seg rundt vår Mester Rasûl al-akram. Med steiner og sverd prøvde de å gjøre de to verdeners Sultan til martyr. Fordi Han hadde to rustninger på Seg, virket slagene ikke på Ham. Steinene som Utba ibn Abî Waqqâs kastet, traff vår elskede Profets velsignede ansikt og såret Hans underleppe. Hans velsignede høyre rebâiyya, det vil si fortann, i underkjeven ble brukket. I det øyeblikket kom også polyteisten Ibn Kamîa og hugg sverdet sitt mot Verdenenes Mesters velsignede hode. Vår elskede Profets hjelm ble knust, og de to ringene i den trengte inn i Hans velsignede tinninger.

Av enda et sverdhugg fra Ibn Kamîa ble Han såret i Sin velsignede skulder og falt på siden ned i den dype gropen som Abû Âmir hadde gravd for at muslimene skulle falle i den. Vår elskede Profet ba mot den forræderske Ibn Kamîa: «Måtte Allahu ta‘âlâ gjøre deg ydmyket og elendig!» Ibn Kamîa ble overmåte glad. Han ropte: «Jeg har drept Muhammed! Jeg har drept Muhammed! …» og gikk bort til Abû Sufyân. Polyteistene hadde nådd sitt mål! De var ikke lenger opptatt av vår Profet. De hadde trukket seg bort fra gropen der vår Mester, Profeten, var, og begynt å kjempe mot Ashâb al-kirâm.27

«Den som vil se på en mann fra Jannah som vandrer på jorden, skal se på Talha ibn Ubaydullah.» Hadîth ash-sharîf

Da vår Mester, Rasûl al-akram (’alaihis-salâm), falt ned i gropen, blødde Hans velsignede kinn. Da Han tørket ansiktet med hendene, så Han at hendene og skjegget Hans var dekket av blod. Før en eneste dråpe blod kunne falle til jorden, kom Jabrâîl ’alaihis-salâm, fanget opp det velsignede blodet og sa: «O Allahs Habîb! For Allahu ta‘âlâs skyld: Hvis en dråpe av dette blodet falt til jorden, ville det ikke vokse noen grønn plante på jorden før qiyâmat.» Vår Mester, Fakhr al-âlam, ba om hidâyat (rettledning) for de menneskene som prøvde å drepe Ham, som slo Ham med sverd, som brakk Hans velsignede tenner og farget Hans velsignede ansikt med blod, og sa: «Hvis en dråpe blod fra meg faller til jorden, vil straff komme ned fra himmelen. O min Rabb! Tilgi mitt folk! For de vet ikke.»

I det øyeblikket ropte Hadrat Ka‘b ibn Mâlik høyt: «O muslimer! Gode nyheter! Her er Rasûlullah!» De ærefulle Ashâb som hørte denne stemmen, løp glade dit, som om de hadde fått nytt liv. Hadrat Alî og Talha ibn Ubaydullah kom straks og løftet Ham opp av gropen. Hadrat Abû Ubayda ibn Jarrâh trakk med tennene ut ringene fra hjelmen, som hadde satt seg fast i vår elskede Profets velsignede tinninger. Da han trakk ut disse jernstykkene, falt også hans to fortenner ut. Hadrat Mâlik ibn Sinân, en av Ashâb al-kirâm, sugde opp blodet som rant fra vår Mester Rasûlullahs velsignede ansikt. Da sa vår Mester, Profeten: «Jahannams ild skal ikke røre den hvis blod har blandet seg med mitt blod.»

Polyteistene gikk igjen til angrep. Med gleden over å være gjenforent med vår Mester, Profeten, slo Ashâb al-kirâm på et øyeblikk ring rundt Ham, og de lot ikke en eneste polyteist komme innenfor. Da polyteistene forsto at de ikke kunne gjøre noe mot vår Mester, Profeten, begynte de å gå opp mot fjelltoppen. De to verdeners Sultan sa til Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs, som var ved Hans side: «Slå dem tilbake.» Hadrat Sa‘d spurte: «O Rasûlullah! Jeg har bare én pil igjen. Hvordan kan jeg slå dem tilbake med den?» Vår Mester Rasûlullah gjentok den samme befalingen. Da stakk bueskytternes mester, Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs, hånden ned i koggeret og skjøt pilen. Pilen traff sitt mål og felte en polyteist. Da han igjen rakte hånden ned i koggeret, så han at det var enda en pil der. Han så nøye etter; det var den samme pilen som før. Enda en polyteist døde. Slik gikk det gang på gang. Som et mirakel fra vår elskede Profet fant Hadrat Sa‘d hver gang den pilen han nettopp hadde skutt, i koggeret sitt. Da Qurayshiene så at mennene deres ble drept den ene etter den andre, ga de opp å gå opp på fjellet. De gikk ned og trakk seg tilbake.

Blant dem red Ubayy ibn Halaf hesten sin mot vår Mester, Profeten, og begynte å rope: «Hvor er han som påstår at han er Profet? La Ham stille seg foran meg og kjempe mot meg!» Selv om Ashâb al-kirâm ville gå imot ham, tillot vår elskede Profet det ikke. Han tok Hadrat Hâris ibn Simmas spyd og gikk frem. Den foraktelige Ubayy satte sporene i hesten, kom nærmere og sa: «O Muhammed! Måtte jeg ikke overleve hvis Du overlever!» Han var dekket av rustning fra topp til tå. Verdenenes Mester kastet spydet Han hadde i hånden, mot Ubayys hals. Spydet fløy og boret seg inn i halsen hans mellom hjelmen og kragen på rustningen. Ubayy brølte som en okse og rullet ned av hesten. Ribbeina hans var brukket. Polyteistene løftet ham opp og tok ham med seg. Han døde på veien mens han ropte: «Muhammed har drept meg! …» Vår Mester Rasûlullah begynte å gå opp mot klippene ved Uhud sammen med Sine Ashâb, som var hos Ham. Da Han nådde klippene, ville Han klatre opp. Men fordi Han var svært utmattet, bar to rustninger over hverandre og hadde fått mer enn sytti sverdhugg mot Sitt velsignede legeme, maktet Han det ikke. Da tok Hadrat Talha vår Mester, Profeten, på ryggen og bar Ham opp på klippene. Vår elskede Profet sa: «Da Talha hjalp Rasûlullah, ble Jannah sikret for ham.» Fordi Han ikke hadde noen krefter igjen, utførte Han middagsbønnen sittende.

I fjellsidene kastet sahâbîene seg over polyteistene som om hver av dem var blitt en løve. De gjorde verden til et fengsel for dem som hadde hugget etter vår Profet med sverd. På et tidspunkt kom Khâtib ibn Baltaa til vår elskede Profet og spurte: «Måtte mitt liv bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Hvem har gjort dette mot Deg?» Vår Mester svarte:

«Utba ibn Abî Waqqâs kastet en stein etter meg, traff meg i ansiktet og brakk en av mine fortenner.» Da spurte Hadrat Khâtib igjen: «O Rasûlullah! Hvilken vei gikk han?» Vår Mester, Profeten, pekte ut retningen han hadde gått. Hadrat Khâtib løp straks i den retningen. Etter å ha lett og lett fant han Utba. Han fikk ham til å falle av hesten og hogg hodet av ham med ett slag. Han brakte hodet til Rasûlullah og ga Ham den gode nyheten. Vår Mester, Profeten, ba for ham og sa: «Måtte Allahu ta‘âlâ være tilfreds med deg. Måtte Allahu ta‘âlâ være tilfreds med deg.» Polyteistene kunne ikke holde stand mot Ashâb al-kirâm, som hadde samlet seg og gått til angrep igjen. Etter å ha mistet nesten tretti mann forlot de slagmarken og dro av sted mot Mekka. Det falske ryktet om at vår Mester, Profeten, var blitt martyr, hadde nådd Medîna. Kvinner som Hadrat Fâtima, Hadrat Âisha, Umm Sulaym, Umm Ayman, Hamna bint Jahsh og Quayba løp til Uhud. Da Hadrat Fâtima så at hennes far, vår elskede Profet, var såret, gråt hun. Vår Mester Rasûlullah trøstet henne. Hadrat Alî hentet vann i skjoldet sitt. Med det vannet vasket vår mor Fâtima blodet av vår Mester, Profetens velsignede ansikt. Men blødningen fra såret i ansiktet Hans stanset ikke. Da Hadrat Fâtima brente et stykke av en halmmatte og presset asken mot såret, stanset blødningen.28

Deretter gikk Han ned på slagmarken. Først ble de sårede funnet, og sårene deres ble forbundet. Polyteistene hadde gjort noen av martyrene ugjenkjennelige.

De hadde skåret av dem ører, neser og andre lemmer og sprettet opp magen på dem. Hadrat Abdullah ibn Jahsh var blant dem. Vår elskede Profet og Hans Ashâb, som så dette, ble dypt bedrøvet. De mest fremstående av Hans sahâbîer hadde drukket martyrdødens drikk, vannet Uhuds jord med sitt blod og var fløyet til Jannah. Men den behandlingen martyrene var blitt utsatt for, var ikke til å bære. I tillegg til vår Mester, Profeten, var alle sahâbîene fylt av sorg. Ved dette synet gråt Verdenenes Mester. Mens tårene rant fra Hans velsignede øyne, sa Han: «Jeg skal på qiyâmat-dagen vitne om at disse martyrene har ofret livet for Allahu ta‘âlâs skyld. Begrav dem med blodet deres. Wallahi, på qiyâmat-dagen skal de komme til mahshar29 mens sårene deres blør. Fargen på blodet deres skal være blodets farge, og duften av det skal være moskus.»

Så sa vår elskede Profet: «Jeg ser ikke Hamza. Hva har skjedd med ham?» Hadrat Alî lette og fant ham. Da vår Profet kom dit og sto overfor et syn som ingen kunne ha forestilt seg, maktet Han ikke å bære det. Hadrat Hamzas ører, nese og andre lemmer var skåret av, ansiktet hans var gjort ugjenkjennelig, magen hans var sprettet opp, og leveren hans var tatt ut. Mens tårene rant fra Hans velsignede øyne, vendte vår Mester, Profeten, seg til Hadrat Hamza og sa: «O Hamza! Aldri har noen, og aldri skal noen, bli rammet av en slik ulykke som du er blitt rammet av. O Rasûlullahs farbror! O Hamza, Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls løve! O Hamza, du som gjorde gode gjerninger! O Hamza, Rasûlullahs beskytter! Måtte Allahu ta‘âlâ vise deg barmhjertighet! …»

«Da Talha hjalp Rasûlullah, ble Jannah sikret for ham.» Hadîth ash-sharîf

I det øyeblikket så man en kvinne som kom skyndende og i stor uro. Det var vår elskede Profets farsøster, vår mor Hadrat Safiyya. Som de andre kvinnene hadde også hun glemt alt og kommet løpende til Uhud da hun hørte ryktet om at vår Mester Rasûlullah var blitt martyr. Da vår Mester Rasûl al-akram så Sin farsøster, tenkte Han at hun ikke ville kunne tåle synet av martyrene, og Han sa til hennes sønn Zubayr ibn Awwâm: «Få din mor til å vende tilbake, så hun ikke ser sin brors lik.» Hadrat Zubayr løp og nådde frem til sin mor. Den velsignede kvinnen sa opprørt: «Min sønn! Gi meg nyheter om Rasûlullah! …» Hadrat Alî hadde også kommet bort til dem. Da Hadrat Alî sa: «Alhamdulillah,30 Rasûlullah er i god behold», ble hun lettet, men hun kunne ikke la være å si: «La meg se Ham.» Da pekte Hadrat Alî på Verdenenes Mester. Da vår mor Hadrat Safiyya så at vår Mester, Profeten, var i live, ble hun svært glad og ga hamd (lovprisning) til Allahu ta‘âlâ. Nå ville hun gå videre for å se hvordan det var med hennes bror Hadrat Hamza. Da hennes sønn Zubayr sa: «Min kjære mor! Rasûlullah befaler deg å vende tilbake», sa hun: «Hvis jeg skal vende tilbake for ikke å se det som er gjort mot ham, så har jeg allerede fått vite at min brors kropp er blitt skåret og lemlestet. Dette har rammet ham på Allahu ta‘âlâs vei. På denne veien er vi rede til å godta det som er enda verre. Lønnen for det venter vi fra Allahu ta‘âlâ. Inshâallah skal vi være tålmodige og bære det.» Da Hadrat Zubayr ibn Awwâm kom og fortalte dette, sa vår Mester, Profeten: «Så la henne se ham.»

Hadrat Safiyya satte seg ved siden av Hadrat Hamzas lik og gråt stille. Da Hadrat Safiyya kom, hadde hun med seg to kapper. Hun tok dem frem og sa: «Disse har jeg tatt med til min bror Hamza. Svøp ham i dem.» Sayyid ash-Shuhadâ, det vil si martyrenes mester, Hadrat Hamza, ble svøpt i en av disse kappene.31 Vår Mester Habîbullah kom til fanebæreren Mus‘ab ibn Umayr. Hadrat Mus‘abs hender var hugget av, og han hadde sår på mange steder på kroppen. Rundt ham var det en pøl av blod. Vår Mester, Profeten, ble også her dypt bedrøvet, og idet Han vendte seg til disse opphøyde martyrene, resiterte Han den 23. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Ahzâb, i betydning: «Blant mu‘minene finnes det menn som har vært tro mot det løftet de ga Allahu ta‘âlâ. Noen av dem har oppfylt sitt løfte om å kjempe til de ble martyrer (og ble martyrer). Og noen av dem venter på å bli martyrer. De har aldri forandret sitt ord.» Deretter sa vår Mester, Profeten: «Og Allahu ta‘âlâs Rasûl er vitne til at dere skal bli gjenoppvekket som martyrer i Allahu ta‘âlâs nærvær på qiyâmat-dagen.»

Deretter vendte Han seg til dem som sto ved siden av Ham, og sa: «Besøk dem. Hils dem med salâm. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at den som hilser dem med salâm i denne verden, skal disse opphøyde martyrene hilse med salâm tilbake på qiyâmat.»

De kunne ikke finne noe som kunne brukes som likklede til Hadrat Mus‘ab ibn Umayr. Hans egen kaftan dekket ikke hele hans velsignede kropp. Hvis de dekket hodet, ble føttene bare, og hvis de dekket føttene, ble hodet bart. Vår Mester, Habîb al-akram ’alaihis-salâm, sa: «Dekk hodet hans med kaftanen, og føttene hans med izhir-planten.»32

Denne lykkelige sahâbîen, som hadde tilbrakt livet sitt i tjeneste for Islâm og på denne veien nådde martyrens rang, forlot verden med et halvt likklede.33

De andre martyrene ble, etter at janâza-namâz var utført over dem, begravet i sine blodige klær, to og tre sammen i hver grav. I Uhud-ghazâen ble sytti mennesker martyrer. Sekstifire av dem var fra Ansâr, og seks av dem var fra Muhâjirene.

De fleste av Ashâb al-kirâm hadde mistet slektninger som martyrer. Derfor var hjertene deres såret. For å trøste dem som var igjen, sa vår Mester, Habîb al-akram: «Wallahi, hvor gjerne jeg skulle ønske at også jeg var blitt martyr sammen med mine Ashâb og tilbrakt natten i Uhud-fjellets fang. Da deres brødre ble martyrer, la Allahu ta‘âlâ sjelene deres i kråsen på grønne fugler.

De kommer til Jannahs elver og drikker av vannet i dem. De spiser av fruktene der. De ser ut over hele Jannah. De flyr i rosehagene der. Deretter går de inn i lamper av gull som henger under Arsh al-a‘lâ (enden av materien, som omgir de syv himlene og Kursî, som er utenfor den syvende himmelen og innenfor Arsh), og tilbringer kvelden der. Når de ser hvor deilig og vakker denne maten og drikken er, sier de: ‘Om bare våre brødre visste hva Allahu ta‘âlâ har skjenket oss, så ville de ikke holde seg unna jihâd, ikke frykte å kjempe og ikke vende ryggen til fienden.’ Og Allahu ta‘âlâ sa: ‘Jeg skal la dem få vite om deres tilstand.’» (Og Janâb al-Haqq sendte ned en âyat al-karîma og sa, i betydning:) «Tro aldri at de som er blitt martyrer på Allahu ta‘âlâs vei, er døde! Nei, de er levende, og de får sitt underhold hos sin Rabb. De gleder seg over det (martyrens rang) som Allahu ta‘âlâ har skjenket dem. Og om dem som ennå ikke har sluttet seg til dem (ved å bli martyrer), vil de gi det glade budskapet: ‘Det skal ikke være noen frykt over dem, og de skal ikke sørge.’ De gleder seg over den velsignelse og gunst som kommer fra Allahu ta‘âlâ, og over det glade budskapet at Allahu ta‘âlâ ikke lar mu‘minenes lønn gå tapt.»34 Allahu ta‘âlâ viser Seg for dem og sier: ‘O Mine tjenere! Si hva dere lengter etter, så skal Jeg la dere smake det i rikt monn.’ Da sier de: ‘O vår Rabb! Det finnes ingen velsignelse vi kunne be om som er høyere enn dem Du har skjenket oss. Vi spiser alltid av det vi ønsker oss i Jannah. Men hvis vi skulle be om noe, ville vi be om at sjelene våre ble ført tilbake til kroppene våre, at vi ble sendt tilbake til verden og ble drept igjen mens vi kjempet for Din skyld.’»

Nå var det ikke mer å gjøre der. De samlet seg og gjorde seg klare. Ved Uhud, der de var kommet for jihâd fî sabîlillah, det vil si for å utbre Allahu ta‘âlâs religion, var det blitt utkjempet en ghazâ uten sidestykke i historien. Man hadde vært vitne til utallige heltedåder av Ashâb al-kirâm som overgikk all fantasi, og de vantro hadde fått enda en lekse.

«O Hamza! Aldri har noen, og aldri skal noen, bli rammet av en slik ulykke som du er blitt rammet av. O Rasûlullahs farbror! O Hamza, Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls løve! O Hamza, du som gjorde gode gjerninger! O Hamza, Rasûlullahs beskytter! Måtte Allahu ta‘âlâ vise deg barmhjertighet! …» Hadîth ash-sharîf

Verdenenes Mester sall-Allahu ’alaihi wa sallam dro sammen med Sine velsignede Ashâb mot det lysende Medîna. Da de kom til stedet som heter Harra, stilte Han Sine Ashâb opp i rekker, løftet Sine velsignede hender og begynte å bønnfalle Allahu ta‘âlâ og be slik: «O min Allah! All lovprisning og all pris tilkommer først og fremst Deg. O min Allah! Ingen kan lede på den rette veien den som Du lar fare vill, og ingen kan føre vill den som Du har ledet på den rette veien … O min Allah! Gjør troen kjær for oss. Smykk våre hjerter med tro. Gjør vantro, overmot og ytterliggående oppførsel forhatt for oss. La oss være blant dem som vet hva som er skadelig for vår religion og vår verden, og blant dem som har funnet den rette veien. O min Allah! La oss leve som muslimer og dø som muslimer. La oss slutte oss til de fromme og gode. For de er verken slike som mister sin ære og verdighet, eller slike som faller fra sin religion. O min Allah! Straff de vantro som har kalt Din Rasûl en løgner, som har vendt seg bort fra Din vei og kjempet mot Din Profet! Send ned over dem Din straff, som er sannhet og virkelighet! … Âmîn!»

Ashâb al-kirâm tok også del i denne bønnen ved å si: «Âmîn! Âmîn!» Vår elskede Profet var kommet nær Medîna sammen med Sine Ashâb. Kvinnene og barna som var blitt igjen i Medîna, strømmet ut på veiene, og med uro og sorg prøvde de å få øye på Universets Mester i hæren som kom. Da de så Hans lysende ansikt, som opplyser verden, ga de hamd til Allahu ta‘âlâ. Så lot de blikket gli over hæren og lette etter fedre, ektemenn, sønner, morbrødre og farbrødre. Når de ikke fikk øye på dem, klarte de ikke å holde tårene tilbake. Da vår Mester Rasûl al-akram, barmhjertighetens hav, så denne sorgfulle tilstanden hos Sine Ashâb, ble Han svært bedrøvet, og tårene trillet fra Hans velsignede øyne.

Med ett så man at Kabsha Hâtun, Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz’ mor, nærmet seg vår Mester, Profeten. Hennes sønn Amr var blitt martyr ved Uhud. Da hun kom frem til vår Profets lykksalige nærvær, sa hun: «O Rasûlullah, måtte min mor og min far, ja mitt liv, bli ofret for Deg! Alhamdulillah at jeg ser Deg i god behold. Når Du er i sikkerhet, er alle ulykker ingenting for meg!» Hun spurte ikke etter sin hjertenskjære sønn. Etter at vår elskede Profet hadde uttrykt Sin medfølelse med henne for tapet av sønnen Amr, sa Han: «O Sa‘ds mor! Glade budskap til deg og hans husstand: Alle av dem som ble martyrer, er samlet i Jannah og er blitt venner med hverandre. De skal også gå i forbønn (shafâ‘at) for sine husstander.»

Da sa Kabsha Hâtun: «Vi er tilfreds med alt som kommer fra Allahu ta‘âlâ, O Rasûlullah! Hvem kunne vel gråte over dem etter disse glade budskapene? Be for dem som er blitt igjen.» Da ba Verdenenes Mester slik: «O min Allah! Ta bort sorgen fra hjertene deres! Og gjør dem de har etterlatt seg, til de beste av alle som er blitt igjen!»

Vår Mester, Profeten, sa til Sine Ashâb, med tanke på kampen mot kroppens begjær: «(O mine Ashâb! Nå) er vi kommet tilbake fra den lille jihâd, og vi skal begynne den store jihâd.»35 Deretter rådet Han alle til å hvile i sine hjem og de sårede til å få sårene sine behandlet. Han var også selv såret. Han gikk rett til Sitt lykksalige hjem.

Hamrâ-ul-Asad-ghazâen

Da Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam kom tilbake til Medîna, tok Han forholdsregler, siden det var mulig at polyteistene når som helst kunne vende tilbake og overfalle Medîna.

Mandagen etter Uhud-ghazâen ville Han gjøre kjent at muslimene ikke var svekket etter gårsdagens kamp, og skremme fienden slik at de ikke skulle vende tilbake til Medîna. Derfor sa Han, selv om Han var såret, til Bilâl al-Habashî: «Si: ’Rasûlullah (’alaihis-salâm) befaler dere å forfølge fienden! De som ikke kjempet sammen med oss ved Uhud i går, skal ikke komme. Bare de som deltok i kampen, skal komme!’» Da han kunngjorde denne befalingen for Ashâb, gjorde de seg straks klare, selv om mange av dem var såret. Til og med de hardt sårede brødrene Abdullah og Râfi‘ løp til mujâhidenes rekker så snart de hørte denne oppfordringen fra vår elskede Profet, til tross for alle sine smerter, og sa: «Skulle vi gå glipp av muligheten til å dra på ghazâ sammen med Rasûlullah?»

Vår elskede Profet begynte å forfølge polyteistene sammen med Sine ærefulle Ashâb. På stedet som heter Rawha, fikk de vite at polyteistene hadde samlet seg og bestemt seg for å overfalle Medîna og utslette muslimene. Det ble da klart at også denne forholdsregelen vår Mester, Profeten, hadde tatt, var et av Hans mirakler.

Da polyteistene hørte at vår Mester, Profeten, rykket frem mot dem, ble de redde og forlot stedet der de var. De vendte tilbake til Mekka.36

Vår Mester, Profeten, forfulgte dem til stedet som heter Hamrâ-ul-Asad. To av polyteistene ble tatt til fange. De ble der i tre dager, og så vendte de tilbake til Medîna.

Allahu ta‘âlâ priste disse ærefulle Ashâb som dro til Hamrâ-ul-Asad, i Sin âyat al-karîma, i betydning: «For dem som, etter at de var blitt såret, likevel skyndte seg å følge kallet fra Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og især for dem blant dem som gjør godt og holder seg borte fra det onde, er det en svært stor lønn.»37

Ibn Kamîa, en av dem som ved Uhud hadde sverget å drepe vår elskede Profet, gikk en dag, etter at han var kommet tilbake til Mekka, opp i fjellet for å se til sauene sine. Han fant dem på fjelltoppen. En vær blant dem kom springende i full fart og begynte å stange Ibn Kamîa. Den stanget ham igjen og igjen, til den hadde slitt ham i stykker og drept ham.

Mens Abdullah Shihâb al-Zuhrî var på vei til Mekka, ble han bitt og drept av en slange med hvite flekker.

Alle de som hadde forsøkt å ta livet av vår Mester, Profeten, fikk sin straff og døde innen et år.

«O mine Ashâb! Nå er vi kommet tilbake fra den lille jihâd, og vi skal begynne den store jihâd.» Hadîth ash-sharîf

Drikker Hans venn slangegift, blir den til livets vann,
Drikker Hans fiende vann, blir vannet sannelig til slangegift.
I hver dråpe lot det tusen hav av barmhjertighet bølge,
Da Hans hånd rakte ut etter vannet for å vaske Hans roseansikt.
Hele livet har vannet vandret hvileløst og slått hodet mot stein etter stein,
Uopphørlig, for å nå støvet under Dine føtter.
Korn for korn vil vannet strø nûr over jorden ved Din terskel,
Om det så blir revet i stykker, viker vannet ikke fra den terskelen.
De syndige vet at å gjenta Din na‘t (lovprisning) er legedommen,
Slik den beruste drikker vann for å bli kvitt
rusens ettervirkninger.
O Habîbullah, Du den beste av alle mennesker! Jeg lengter etter Deg,
Slik den uttørkede, brennende, alltid lengter etter vann.
Du er det miraklenes hav som på Mi‘râj-natten
Lot Din nådes dugg gi stjernene og planetene vann.