BADR-GHAZÂEN

Hadrat Ruqayyas død

Den dagen var Hadrat Ruqayya (radiy-Allahu ’anhâ), datteren til vår elskede Profet, gått bort. Hennes ektemann, Hadrat ’Uthmân, hadde ledet janâza-namâz for henne. Seiersbudskapet som kom oppå denne sorgen, hadde lettet dem litt.

Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), lovpriste sammen med Sine Ashâb Allahu ta‘âlâ, som hadde skjenket Ham seieren ved Badr, og kastet Seg ned i sajda (nedkastelse) av shukr (takknemlighet). Deretter dro Han sammen med fangene mot Medîna al-munawwara.

Abdullah ibn Rawâha og Zayd ibn Hâritha, som hadde brakt det gode budskapet i forveien, hadde fortalt hva som skjedde under Badr-ghazâen, og hvem som var blitt martyrer. Barna, kvinnene og de som var satt til oppdrag og var blitt igjen i Medîna, gledet seg stort over seieren. De gikk ut for å ta imot vår Mester, Profeten. Hâritha ibn Surâqa var blant martyrene. Hans mor, Rabî, hadde fått vite at sønnen var blitt truffet av en fiendtlig pil og var falt som martyr mens han drakk vann fra vannbassenget. Da vår mor Rabî hørte denne nyheten, sa hun: «Jeg gråter ikke over sønnen min før Rasûl ’alaihis-salâm kommer. Når Han ærer Medîna med Sitt nærvær, skal jeg spørre Ham. Hvis sønnen min er i Jannah, gråter jeg ikke i det hele tatt. Men hvis han er i Jahannam, skal jeg gråte blod i stedet for tårer.»

Da vår elskede Profet æret Medîna med Sitt nærvær sammen med Sine velsignede Ashâb al-kirâm, kom Rabî til Ham og sa: «Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Du vet hvor høyt jeg elsker sønnen min Hâritha. Ble han martyr og kom inn i Jannah? Hvis det er slik, skal jeg være tålmodig. Hvis ikke, skal jeg gråte blodige tårer.» Vår Mester Habîb al-akram ga henne det gode budskapet: «O Umm Hâritha! Din sønn er ikke i ett, men i flere Jannah. Hans plass er Firdaws» (et høyt nivå av Jannah). Da sa Rabî: «Fra nå av gråter jeg ikke over sønnen min.» Vår Mester ba om et kar med vann. Av medfølelse stakk Han Sin velsignede hånd ned i vannet og trakk den opp igjen. Han lot moren og søsteren til Hadrat Hâritha drikke av dette vannet. Han strøk også dette vannet over hodene og ansiktene deres. Fra den dagen av var ansiktene til Rabî og datteren hennes svært lysende. De fikk også et svært langt liv. Vår Mester, Hâja al-kâinât ’alaihi afdalussalawât, fordelte de sytti fangene som ble brakt til Medîna, mellom Sine Ashâb og befalte at de skulle behandles godt. Det hadde ennå ikke kommet noen åpenbaring fra Allahu ta‘âlâ om fangenes skjebne. Etter å ha rådført Seg med Sine Ashâb bestemte vår Mester Rasûlullah at fangene skulle settes fri mot løsepenger.

Løsepengene ble fastsatt etter hver enkelt fanges formue. De som ikke hadde penger, men kunne lese og skrive, skulle lære ti personer i Medîna som ikke kunne lese og skrive, å lese og skrive; deretter kunne de reise til Mekka. Vår Mester, Profetens farbror Abbâs var blant fangene. Vår Mester sa til ham: «O Abbâs! Betal løsepenger for deg selv, for din brorsønn Uqayl (Aqîl) ibn Abî Tâlib og for Nawfal ibn Hârith. For du er rik.» Hadrat Abbâs sa: «O Rasûlullah! Jeg er muslim. Qurayshiene tvang meg med til Badr.» Rasûlullah svarte: «Allahu ta‘âlâ vet om du er muslim. Hvis du taler sant, vil Allahu ta‘âlâ helt sikkert gi deg lønnen for det. Men etter det ytre å dømme står du imot oss. Derfor må du betale løsepenger for deg selv.» Da Abbâs sa: «O Rasûlullah! Jeg har ingen formue unntatt de 800 dirhamene dere tok som krigsbytte», sa vår Mester, Profeten: «O Abbâs! Hvorfor nevner du ikke det gullet?» Han spurte: «Hvilket gull?» Vår elskede Profet svarte: «Gullmyntene du ga din hustru Umm al-Fadl, datter av Hârith, den dagen du skulle dra ut av Mekka! Da du ga henne dem, var det ingen andre enn dere to til stede. Det gullet du ga Umm al-Fadl mens du sa: ‘Jeg vet ikke hva som vil skje med meg på dette felttoget. Hvis det rammer meg en ulykke og jeg ikke kan vende tilbake, så er så mye til deg, så mye til Fadl, så mye til Abdullah, så mye til Ubaydullah og så mye til Qusam.’» Hadrat Abbâs ble forbløffet og sa: «Jeg sverger på at det ikke var noen andre til stede da jeg ga disse gullmyntene til min hustru. Hvordan kan Du vite det?» Vår Mester, Profeten, svarte: «Allahu ta‘âlâ har underrettet meg om det.» Da sa Hadrat Abbâs: «Jeg vitner om at Du er Allahu ta‘âlâs Rasûl, og at Du taler sant», og uttalte Kalima ash-shahâda.26 Da Hadrat Abbâs var blitt muslim, ga vår Mester, Profeten, ham en oppgave i Mekka. Han befalte ham å beskytte muslimene der og å sende nyheter om Islâms fiender.

«Jeg sverger ved min Rabb, som sendte meg som en sann Profet: dere hører meg ikke bedre enn de gjør. Men de kan ikke svare.» Hadîth ash-sharîf

Quraysh, som hadde lidd et tungt nederlag i Badr-ghazâen, fikk beskjed om at de kunne få fangene sine tilbake mot løsepenger. Men Nadr ibn Hârith, som før Hijra hadde påført Profetenes Mester mye plage og pine, ble halshogd. Også den nedrige Uqba ibn Abî Mu‘ayt, som i sin ulykksalighet hadde lagt en kamelvom på vår elskede Profets velsignede rygg mens Han ba namâz ved Kâ‘ba, ble drept. Da hodet til denne forherdede fienden av Islâm var skilt fra kroppen, lovpriste vår Mester Rasûlullah Allahu ta‘âlâ. Han gikk bort til liket hans og sa: «Wallahi, jeg kjenner ingen så ond som deg, du som fornektet Allahu ta‘âlâ, Hans Rasûl og Qur’ân al-karîm, og som påførte Hans Profet pine etter pine.»

Fangene ble værende hos Ashâb al-kirâm (’alaihimur-ridwân) til de ble hentet av sine egne mot løsepenger. Alle sahâbiene behandlet fangene svært godt og delte maten sin med dem.

Mus‘ab ibn Umayrs bror, Abû Azîz, var blant fangene. Han fortalte: «Jeg var også fange i huset til en muslim fra Medîna. De behandlet meg svært godt. Brødet som de selv skulle spise morgen og kveld, ga de til meg, så de selv måtte nøye seg med å spise dadler. Hver gang en av dem fikk tak i et stykke brød, kom han rett til meg med det. Fordi jeg skammet meg, ga jeg brødet tilbake til den som hadde kommet med det. Men han ga det til meg igjen.»

En annen av fangene, en mann fra Quraysh som het Yazîd, fortalte: «Da muslimene vendte tilbake fra Badr til Medîna, lot de oss fanger ri på dyrene, mens de selv gikk til fots.»

Blant fangene var også Khadîja radiy-Allahu ’anhâs søstersønn, vår Mester, Profetens svigersønn Abu’l-Âs ibn Rabî. Abu’l-Âs var en av kjøpmennene i Mekka og var svært rik. Han var kjent for sin pålitelighet og gudfryktighet. Da løsepengene for fangene ble sendt fra Mekka, sendte Hadrat Zaynab også, for å gjøre løsesummen fullstendig, det halskjedet som moren hennes hadde gitt henne i bryllupsgave. Da løsepengene kom, kjente vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), igjen halskjedet og sa: «O mine Ashâb, hvis dere finner det passende, så send min datter Zaynabs fange tilbake til henne sammen med løsepengene hennes.» Ashâb al-kirâm sa seg enige. Abu’l-Âs ibn Rabî fikk lov til å reise til Mekka med alt sitt gods, på betingelse av at han sendte Zaynab til Medîna. Abu’l-Âs sendte Zaynab og dem som var med henne, av sted sammen med sin bror Kinâna. Da polyteistene hørte om dette, ble de rasende og sendte noen av mennene sine etter dem. De innhentet dem ved Zî-Tuwâ. Da Habar ibn al-Aswad kastet spydet sitt, skvatt kamelen og kastet Hadrat Zaynab av ryggen og ned på bakken. Kinâna strødde pilene sine ut foran seg og sa: «Den som går løs på Zaynab, skal jeg gjøre ende på med pil.» Han førte Zaynab ut av Mekka og fikk henne frem til bestemmelsesstedet. Hadrat Zaynab ble syk av sårene hun hadde fått. Hun var gravid. Da hun kom til Medîna, mistet hun barnet. Da Rasûl ’alaihis-salâm fikk høre dette, ble Han svært bedrøvet.

At polyteistene var blitt slått ved Badr og hadde flyktet fra slagmarken i en ynkelig tilstand, vakte stor forbløffelse i Mekka. Et resultat som de aldri hadde ventet, ja aldri engang hadde tenkt seg, var blitt virkelighet. Abû Lahab og de andre polyteistene trodde ikke på ordene til den første som kom med nyheten. Da Abû Sufyân, som hadde flyktet fra slagmarken, kom til Mekka, kalte de ham straks til seg. Abû Lahab spurte ham: «O min brorsønn! Fortell oss nå, hvordan gikk det til?» Abû Sufyân satte seg ned der. Mange mennesker sto og lyttet. Abû Sufyân fortalte:

«Spør ikke engang! Da vi møtte muslimene, var det som om hendene og armene våre var bundet. De gjorde som de ville. Noen av oss drepte de, og noen tok de til fange. Jeg sverger på at jeg ikke klandrer eller bebreider noen av våre egne. For i det øyeblikket møtte vi folk kledd i hvitt, på gråskimler, mellom himmel og jord. Ingenting kunne stå seg mot dem, og ingen kunne gjøre motstand mot dem!»

Abbâs’ slave, Hadrat Abû Râfi‘, som var blitt muslim i Islâms første tid, men som av frykt for polyteistenes ondskap ikke hadde gjort sin tro kjent, var til stede. Abû Râfi‘, som stille lyttet til dem, glemte alt av bare glede og sa plutselig: «Wallahi, det var engler.»

Abû Lahab ga ham en kraftig ørefik, løftet ham opp og slengte ham i bakken. Han slo ham også kraftig. Da kunne Umm al-Fadl, Hadrat Abbâs’ hustru, som var til stede, ikke holde det ut. For hun var også selv blitt muslim tidligere. Umm al-Fadl tok en av stolpene i rommet og sa: «Du trodde han var forsvarsløs fordi han ikke har noen, ikke sant?», og slo Abû Lahab hardt. Abû Lahabs hode ble kløvd. Med blodet rennende gikk han sin vei, ydmyket, foraktet og vanæret. Syv dager senere ga Allahu ta‘âlâ ham en sykdom som kalles «svart skarlagen». Han døde av denne sykdommen. Sønnene hans lot liket hans ligge ubegravet i to eller tre netter. Til slutt begynte det å stinke. Alle holdt seg unna og følte avsky for sykdommen Abû Lahab hadde fått, som om det var pest. Da sa en av Qurayshiene til Abû Lahabs sønner: «Skam dere! Skammer dere dere ikke? Dere har latt faren deres ligge hjemme til han stinker. Få ham i det minste bort og begrav ham et sted!» Sønnene svarte mannen: «Vi er redde for sykdommen hans!» Da sa mannen til dem: «Gå dere i forveien, jeg kommer og hjelper dere.» Så kom de tre sammen. De løftet ham opp, bar ham bort og la ham fra seg på et avsides sted. De kastet steiner på ham til han ikke lenger kunne ses. Slik gikk Abû Lahab inn i sitt hjem, sin grav, en mørk Jahannam-grop, der han for evig skal bli værende i pine og ild.

Blant Qurayshiene som ble tatt til fange ved Badr, var også Walîd ibn Walîd. Det var Abdullah ibn Jahsh som hadde tatt ham til fange. Walîds brødre, Hishâm og Khâlid ibn Walîd, som ennå ikke hadde antatt Islâm, kom til Medîna. Abdullah ibn Jahsh ville ikke sette ham fri med mindre løsepengene ble betalt. Khâlid gikk med på dette, men Hishâm, hans halvbror på farssiden, godtok det ikke. Vår Mester Rasûlullah foreslo at de skulle gi fra seg farens våpen og utrustning. Hishâm gikk med på dette tilbudet, men Khâlid godtok det ikke. Til slutt ble de enige om farens sverd (det var verdt 100 dinâr), hans rustning og hans hjelm. De løste Walîd ut av fangenskapet og dro av sted mot Mekka. Men ved Dhu’l-Hulayfa, som ligger fire mîl fra Medîna på veien til Mekka, forlot Walîd dem, kom til vår Mester, Profeten, antok Islâm og ble en av Ashâb al-kirâm. En tid etter at han var blitt muslim, dro han til Mekka, til brødrene sine. Khâlid ibn Walîd spurte ham da: «Når du likevel skulle bli muslim, hvorfor ble du det ikke før vi betalte løsepengene for deg? Du fikk oss til å gi fra oss et minne etter faren vår. Hvorfor gjorde du det?» Han svarte: «Jeg var redd for at Qurayshiene skulle si: ‘Han holdt ikke ut fangenskapet og underkastet seg Muhammed ‘alaihis-salâm.’»

«O Abbâs! Allahu ta‘âlâ vet om du er muslim. Hvis du taler sant, vil Allahu ta‘âlâ helt sikkert gi deg lønnen for det. Men etter det ytre å dømme står du imot oss. Derfor må du betale løsepenger for deg selv.» Hadîth ash-sharîf

Rasende over dette svaret satte brødrene ham i fengsel sammen med noen muslimer fra Manzums sønner, hos Iyâsh ibn Abî Rabîa og Salama ibn Hishâm (radiy-Allahu ’anhumâ). Walîd ibn Walîd satt fengslet i årevis fordi han var blitt troende. Han led mye undertrykkelse og pine fra sin farbror Hishâm, en forherdet fiende av Islâm, og fra sine polyteistiske slektninger. Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ba slik for Iyâsh ibn Abî Rabîa, Salama ibn Hishâm og Walîd, som ble undertrykt av polyteistene: «O min Rabb! Frels Walîd ibn Walîd, Salama ibn Hishâm, Iyâsh ibn Rabîa og de andre troende som (lider i de vantros hender og) ses som svake (og hjelpeløse). O min Rabb, tråkk Mudar (Quraysh) enda hardere ned (enda verre enn før). Gjør disse årene (for dem) lik Yûsufs (Josefs) år.»

Ved velsignelsen av vår Mester Rasûlullahs bønn fant Walîd en anledning og rømte fra stedet der han var bundet. Han kom til Medîna al-munawwara og nådde frem til vår elskede Profet. Da vår Mester Habîbullah spurte hvordan det sto til med Iyâsh ibn Rabîa og Salama ibn Hishâm, fortalte han at de var bundet sammen ved føttene og vred seg under hard pine og tortur.

Universets Sultan ble svært bedrøvet over deres tilstand og søkte etter en måte å redde dem på. Da Han spurte hvem som kunne redde dem, svarte Walîd, enda han selv hadde vært utsatt for tortur i årevis, med stort mot og stor kjærlighet: «O Rasûlullah! Jeg skal redde dem; jeg skal bringe dem til Deg.» Han dro igjen til Mekka og fant ut hvor de torturerte muslimene var, ved å følge etter en kvinne som brakte mat til dem. Begge satt fengslet i en bygning uten tak. Om natten klatret Walîd, med fare for sitt liv og med stort mot, ned fra muren og kom frem til vennene sine. De to uskyldige mennene, som ikke hadde noen annen skyld enn at de trodde, var av polyteistene bundet til en stein og ble utsatt for all slags grusomhet i den brennende ørkenheten i Arabia. Walîd reddet disse velsignede brødrene sine og lot dem sitte opp på kamelen hans. Selv la han i vei til fots og barbeint mot Medîna al-munawwara for så snart som mulig å nå frem til Rasûlullah, som han elsket så høyt. Det var ikke ørkenens brennende hete som brant i ham, men kjærligheten og lengselen etter å møte Verdenenes Mester.

Han kom til Medîna på tre dager, sulten, tørst og barbeint. Tærne hans var helt sønderrevet av de harde steinene. Blødende nådde Walîd ibn Walîd frem til Habîbullah, som han elsket så høyt.

Badr-seieren fylte muslimene med stor glede. Polyteistene derimot sank ned i dyp sorg og skuffelse. Da Negus, kongen av Abessinia, hørte at vår Mester Rasûlullah hadde seiret, gikk han straks til Ashâb al-kirâm som var i landet hans, og ga dem det gledelige budskapet ved å si: «Lovet være Allahu ta‘âlâ, som lot Sin Rasûl seire ved Badr og skjenket Ham seieren.»

Hendelser etter Badr-ghazâen

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) kjempet i Medîna både mot jødene og mot munâfiqer som Abdullah ibn Ubayy, som utga seg for å være muslimer, og i tillegg mot polyteistene. Dessuten kalte Han polyteistiske stammer utenfor Medîna til Islâm og arbeidet for at de skulle bli æret med å bli muslimer. Ghazâer som Karkara, Banî Kaynukâ, Sawîq, Ghatfân og Bahrân … ble alle utført etter Badr-ghazâen.

Noen hendelser i det andre året etter Hijra

Dette året ble zakât (en årlig plikt for dem som regnes som rike i Islâm, til å gi en bestemt mengde av visse former for eiendom til bestemte grupper av mennesker) gjort til fard, og dessuten kom befalingen om å gi sadaqa al-fitr, å be eid-namâz og å ofre qurban (offerdyr). Vår Mester Rasûlullah giftet bort Sin datter Umm Kulthûm til Hadrat ’Uthmân. Vår Mester, Profeten, giftet Seg med Hafsa, datter av Hadrat ’Umar, og med Zaynab bint Khuzayma (radiy-Allahu ’anhunna). Hadrat Hasan, sønn av Hadrat Alî, ble født.

Hans ekteskap med Hadrat Âisha

Vår Mester, Profeten, var blitt forlovet med Hadrat Âisha mens de var i Mekka, men de hadde ennå ikke holdt bryllup. En dag spurte Hadrat Abû Bakr vår Mester Sarwar al-âlam: «O Rasûlullah! Hva er det som holder Deg tilbake fra å gifte Deg med Din hustru?» Rasûlullah svarte: «Det er mahr» (mahr er ting som gull, sølv eller enhver form for eiendom eller fordel som en mann gir den kvinnen han skal gifte seg med). Da sendte Hadrat Abû Bakr penger til mahr til Rasûlullah.27

Deretter ble bryllupet til vår mor Hadrat Âisha holdt. Vår Mester, Profeten, var da femtifem år gammel.28 Vår mor Hadrat Âisha var så intelligent og begavet at hun på stående fot kunne uttrykke hendelser på vers. Det hun hadde lært og lært utenat, glemte hun aldri. Hun var svært klok, intelligent, lærd, litterært dannet, kysk og from. Fordi hukommelsen hennes var svært sterk, spurte Ashâb al-kirâm henne om mange ting og lærte av henne. Hun ble lovprist i en âyat al-karîma.

Karkarat al-Qadr-ghazâen

Det kom melding om at en gruppe fra Banî Salim og Ghatfân hadde samlet seg ved Karkara. Da dro vår Mester, Profeten, ut fra Medîna med to hundre mann fra Muhâjirene og Ansâr. Hadrat Ibn Umm Maktûm ble etterlatt som stedfortreder i Medîna. Hadrat Alî bar den hvite fanen. Da de kom til stedet, fant de ingen. Polyteistene hadde hørt at den islamske hæren var på vei, og hadde forlatt stedet. Mens de rykket frem gjennom dalen, traff de en kamelgjeter og spurte ham hvor de fra Banî Salim og Ghatfân var. Kamelgjeteren sa: «De hadde leid meg for fem dager til å passe dyrene deres. Men jeg vet ikke hvor de er nå.» Fem hundre kameler ble tatt som krigsbytte. Gjeteren Yasâr ble også tatt til fange. Etter å ha overnattet tre netter i Karkarat al-Qadr-dalen drev de kamelene foran seg og dro mot Medîna. På stedet som heter Darâr, skilte vår Mester, Profeten, ut en femtedel av kamelene og fordelte resten. Hver fikk to kameler. Neste dag, da de ba morgen-namâz, så de at kamelgjeteren som het Yasâr, ba namâz sammen med dem. Da satte vår Mester, Profeten, denne slaven fri. Så vendte de i god behold tilbake til Medîna.

«Wallahi, jeg kjenner ingen så ond som deg, du som fornektet Allahu ta‘âlâ, Hans Rasûl og Qur’ân al-karîm, og som påførte Hans Profet pine etter pine.» Hadîth ash-sharîf

Hver sjel som brenner i lengselens grenseløse ild, blir nûr,
Og det hjertet som er lagt øde av kjærlighetens smerte, blomstrer.

Banî Kaynukâ-ghazâen

En dag ville jødene fra Banî Kaynukâ gjøre narr av en muslimsk kvinne. En sahâbi som så dette, trakk straks sverdet og drepte jøden. Jødene samlet seg og drepte denne velsignede sahâbien, som ble martyr. Vår Mester, Profeten, ble underrettet om hendelsen. Vår Mester Rasûl al-akram samlet dem på markedsplassen i Kaynukâ og sa: «O jødiske folk! Frykt for å bli rammet av en pine lik den Allahu ta‘âlâ lot ramme Quraysh, og bli muslimer. Dere vet godt at jeg er en Profet sendt av Allahu ta‘âlâ. Dette, og Allahu ta‘âlâs pakt med dere, har dere allerede lest i deres bok …»

«Lovet være Allahu ta‘âlâ, som lot Sin Rasûl seire ved Badr og skjenket Ham seieren.» Negus Ashama (rahmatullahi ’alaih)

Banî Kaynukâ-ghazâen

Til tross for denne barmhjertigheten brøt jødene den avtalen de hadde inngått, og utfordret Verdenenes Sultan med disse ordene: «O Muhammed! La Deg ikke lure av at Du har beseiret et folk som ikke kan føre krig! Vi sverger på at vi er krigere! Først når Du begynner å kjempe mot oss, vil Du forstå hvilke store helter vi er! …» Slik gjorde de det kjent at de hadde brutt den tidligere avtalen og kom med utfordringer. Da brakte Jabrâîl ’alaihis-salâm en åpenbaring, i betydning: «(O Min Habîb!) Hvis Du frykter forræderi fra et folk som har inngått en avtale (med Deg) (at de handler i strid med avtalen), så la dem, rett og rettferdig, vite at Du har sagt opp avtalen med dem (før Du erklærer krig). For Allahu ta‘âlâ elsker ikke de forræderske.»29

I en annen âyat al-karîma ble det sagt, i betydning: «O Min Rasûl! Si til de jødene som er vantro: Dere skal ganske sikkert bli beseiret, og dere skal samles og drives til Jahannam. For et ondt hvilested det er!»30

Midt i måneden Shawwâl, på en lørdag, samlet vår Mester Habîb al-akram straks en hær og marsjerte mot festningen der Kaynukâ-jødene bodde. Den hvite fanen ble båret av Hadrat Hamza, og Abû Lubâba ble etterlatt som stedfortreder i Medîna.31

Den velsignede hæren beleiret Kaynukâ-festningen. Jødene, som hadde sagt: «For noen heltemodige krigere vi er!», våget ikke engang å skyte en eneste pil fra festningen, langt mindre å gjøre motstand. Vår Mester Rasûlullah tok kontroll over alle inn- og utganger. Ingen kunne komme ut. Slik gikk det i femten dager.32

Jødene ble grepet av frykt og overga seg. Selv om hver eneste av dem burde ha vært drept, viste vår elskede Profet, som var sendt som en barmhjertighet for verdenene, dem barmhjertighet og lot Kaynukâ-jødene dra til Damaskus. Ingen av dem fikk lov til å bli igjen der. Slik ble de drevet ut fra Medînas landområder.33 De utvandret fra Banî Kaynukâs land. Eiendommene og våpnene deres ble krigsbytte for muslimene.

Sawîq-ghazâen

Da Abû Sufyân hadde flyktet fra slaget ved Badr og kom til Mekka, avla han et løfte (nadhr) om at han ikke skulle smøre olje i håret eller gå inn til sine hustruer før han hadde tatt hevn over Muhammed sall-Allahu ’alaihi wa sallam. For å oppfylle løftet dro han i det andre året etter Hijra, den femte dagen i Dhu’l-hijja, en søndag, av sted mot Medîna med to hundre ryttere. En kveld kom han til huset til en mann i Medîna og spurte etter vår Mester, Profeten. Mannen tok ikke imot ham.

Han åpnet ikke engang døren. Abû Sufyân gikk derfra og ble gjest hos Salâm ibn Mushkam. Neste dag dro han derfra og kom til Arîz-området. Der traff han Ma‘bad ibn Amrush fra Ansâr og tjeneren hans og drepte dem mens de holdt på med arbeidet sitt, så de ble martyrer. Han satte fyr på en daddelpalmelund. Han sa: «Min ed er oppfylt», og gikk sin vei.

Da hendelsen ble meldt til vår Mester, Profeten, etterlot Han Abû Lubâba som stedfortreder i Medîna og satte etter Abû Sufyân med to hundre mann.

«Dere skal ganske sikkert bli beseiret, og dere skal samles og drives til Jahannam. For et ondt hvilested det er!» Âl-i ’Imrân: 12

Denne nyheten nådde polyteistene, og de begynte å flykte. For å slippe unna lot de bagasjen sin og en slags kornmat som kalles sawîq, bli liggende igjen der, sammen med grytene de hadde tatt med for å koke den. Muslimene fant dette og tok det som krigsbytte. Det er derfor dette felttoget kalles Sawîq-ghazâen.

Hadrat Alîs og Hadrat Fâtimas ekteskap

Det var det andre året etter Hijra. Vår Mester, Profetens (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) datter Hadrat Fâtima var blitt femten år gammel.

En dag kom Hadrat Fâtima til vår Mester Rasûl al-akram for å gjøre en tjeneste. Vår Mester Rasûlullah så at Hans datter hadde nådd giftemoden alder. Fra den dagen av var det mange som ba om å få vår mor Fâtima-tuz-Zahrâ til ekte. Rasûl ’alaihis-salâm tok ikke imot noen av dem og sa: «Hennes sak avhenger av Haqq ta‘âlâs befaling.»

En dag satt Hadrat Abû Bakr, Hadrat ’Umar og Hadrat Sa‘d ibn Mu‘âz i masjiden og snakket sammen: «Alle unntatt Hadrat Alî har bedt om Hadrat Fâtimas hånd. Men ingen er blitt tatt imot.» Hadrat Siddîq sa: «Jeg tror at hun er tiltenkt Alî. La oss gå og besøke ham og ta opp saken. Hvis han unnskylder seg med fattigdom, så la oss hjelpe ham.» Hadrat Sa‘d sa: «O Abû Bakr! Du gjør alltid godt. Reis deg, så blir vi med deg.» De tre gikk ut av masjiden og dro for å treffe Hadrat Alî. Hadrat Alî hadde tatt kamelen sin og gått for å vanne daddelpalmelunden til en mann fra Ansâr. Da han så dem, gikk han dem i møte, hilste på dem og spurte hvordan de hadde det. Hadrat Abû Bakr sa: «O Alî! I alt som er godt, går du foran, og hos Rasûl al-akram har du en rang som ingen andre har fått. Alle har bedt om Hadrat Fâtimas hånd. Men ingen er blitt tatt imot. Vi tror at hun er tiltenkt deg. Hvorfor gjør du ikke et forsøk?»

Da Hadrat Alî hørte dette, fyltes hans velsignede øyne med tårer, og han sa: «O Abû Bakr! Du har tent en sterk brann i meg. Det finnes ingen som lengter etter henne slik som jeg. Men min fattigdom står i veien for dette.» Hadrat Abû Bakr sa: «Snakk ikke slik. I Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls øyne er denne verden ingenting. Fattigdom kan ikke være noen hindring for dette. Gå og be om hennes hånd.»

Hadrat Alî har fortalt: «Jeg gikk inn til Rasûlullah, sjenert og forlegen. Rasûlullah var som alltid full av ærefryktinngytende verdighet og ro. Jeg satte meg foran Ham, men klarte ikke å si noe. Vår Mester Rasûlullah spurte: ‘Hvorfor er du kommet, trenger du noe?’ Jeg tidde. Da Han sa: ‘Du er nok kommet for å be om Fâtimas hånd’, klarte jeg bare å si: ‘Ja.’ (Vår Mester, Profeten, lot Fâtima få vite at Hadrat Alî ba om hennes hånd. Hun tidde også.) Vår Mester, Profeten, spurte: ‘Hva har du å gi Fâtima i mahr?’ Jeg sa: ‘O Rasûlullah! Jeg har ingenting hos meg som jeg kan gi henne.’»

Da spurte Han: «Hvor er den Khutamî-panserskjorten jeg ga deg, hva er det blitt av den?» Da jeg svarte: «Den er hos meg», sa Han: «Selg den og kom med pengene til meg. Det er nok som mahr.»34 Ifølge en annen beretning spurte vår Mester Rasûlullah Hadrat Alî: «Hva har du hos deg?», og han svarte: «Jeg har hesten min og panserskjorten min.» Da sa vår Mester Rasûlullah: «Hesten trenger du, men selg brynjen din.» Ifølge en annen beretning sa vår Mester, Profeten: «O Alî! Gå og lei deg et hus.»

Inntil han giftet seg, bodde Hadrat Alî hos vår Mester, Profeten. Etter befaling fra vår Mester, Profeten, leide han huset til Hâritha ibn Nu‘mân, nær Masjid an-Nabawî, rett overfor Hadrat Âishas rom. Brynjen sin sendte han til basaren. Mens Hadrat ’Uthmân (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anh) gikk rundt i basaren, kjente han igjen Hadrat Alîs brynje. Han kalte på selgeren og spurte: «Hvor mye vil eieren ha for denne brynjen?» Selgeren svarte: «Han vil ha 400 dirham.» Hadrat ’Uthmân (radiy-Allahu ’anh) sa: «Kom og hent pengene.» Deretter gikk han hjem. Han tok imot brynjen fra selgeren og betalte for den. Han sa: «Ingen andre enn han er verdig denne brynjen. Pengene skal han bruke på bryllupet. Og måtte han ta imot vår unnskyldning.» Han ga de 400 dirhamene, la brynjen oppå og sendte det som gave til Hadrat Alî. Da Hadrat Alî kom til vår Profet med brynjen og dirhamene, ba vår Mester, Profeten, mange gode bønner for Hadrat ’Uthmân og sa: «’Uthmân er min følgesvenn i Jannah.» Så kalte Han på Bilâl al-Habashî, ga ham en del av pengene og befalte ham: «Ta disse pengene og gå til markedet! Kjøp litt rosenvann, og for resten av pengene honning, og bland det ut med vann i et rent kar i et hjørne av masjiden. Lag honningsorbet, så vi kan drikke den etter at nikâhen er inngått. Inviter dem av mine Ashâb fra Ansâr og Muhâjirene som er til stede, til masjiden, og kunngjør for folket at nikâhen mellom Fâtima og Alî skal inngås.»

Bilâl al-Habashî gikk ut og kunngjorde for folket at nikâhen mellom Hadrat Alî og Hadrat Fâtima skulle inngås. Ashâb al-kirâm kom til Masjid an-Nabawî og fylte masjiden både inne og ute. Da reiste vår Mester, Profeten, Seg og holdt denne khutbaen: «All hamd og takk tilhører verdenenes Rabb. Han er Den som prises for de velsignelser Han gir, som tilbes for Sin uendelige makt og kraft, hvis pine og regnskap alle frykter, og hvis dom og befaling råder på jorden og i himlene. Det er Han som skaper skapningene ved Sin makt, skiller dem fra hverandre ved Sine rettferdige bestemmelser, og som har æret menneskene med Sin religion (Islâm) og Sin Profet Muhammed (’alaihis-salâm). … Allahu ta‘âlâ har befalt meg å gi min datter Fâtima i ekteskap til Alî ibn Abî Tâlib. Nå tar jeg dere til vitner på at jeg (etter Allahu ta‘âlâs befaling) har gitt Fâtima i ekteskap til Alî ibn Abî Tâlib med en mahr på 400 mithqâl sølv. Måtte min Rabb føre dem sammen og gjøre dette velsignet for dem. Måtte Han gjøre deres etterkommere rene, til en nøkkel til barmhjertighet, en kilde til visdom og til trygghet for Muhammeds ummat.

Dette er det jeg hadde å si. Jeg ber min Rabb om tilgivelse for meg selv og for dere.»

Da reiste Hadrat Alî seg og holdt denne korte khutbaen: «… Jeg sier salât og salâm (velsignelser og fred) over Muhammed ’alaihis-salâm, i hvis nærvær vi er, som har gitt meg Sin velsignede datter Fâtima til ekte med en mahr på 400 mithqâl sølv. O mine brødre i troen! Dere har uten tvil hørt og vært vitner til det vår Mester, Profeten, har sagt. Også jeg vitner om dette og samtykker i det. Jeg tar imot det slik det er. Allahu ta‘âlâ er vitne til alle våre ord, og Han er vår alles vokter.»35

«’Uthmân er min følgesvenn i Jannah.» Hadîth ash-sharîf

Da nikâh-seremonien var over, lot vår Mester, Profeten, hente ferske dadler og sa: «Vær så god, ta av disse dadlene og spis.» Alle tok og spiste. Deretter delte Hadrat Bilâl ut honningsorbeten, og den drakk de også, og alle sahâbiene ba: «Bârakallahu fî kumâ wa ’alaikumâ wa jama‘a shamlakumâ.» (Måtte Allahu ta‘âlâ gjøre dere begge velsignet, gjøre alt som kommer til dere velsignet, og forene dere med hverandre!) Da nikâhen ble inngått, var Fâtima radiy-Allahu ’anhâ femten år gammel og Alî radiy-Allahu ’anh tjuefem år gammel.

Hadrat Fâtima gråt etter nikâhen (ekteskapskontrakten som Islâm foreskriver). Vår Mester, Profeten, kom til henne og sa: «O Fâtima! Hva er det med deg, hvorfor gråter du? Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at jeg har gitt deg til ekte til den mest lærde blant dem som ba om din hånd, den fremste i mildhet og forstand, og den første av dem som ble muslim.» Hadrat Fâtima svarte: «Min kjære far! Mahr for hver jente som gifter seg, blir verdsatt og fastsatt i gull og sølv. Hvis også min mahr blir fastsatt slik, hvilken forskjell blir det da mellom Deg og de andre? På qiyâmat-dagen ønsker jeg å gå i forbønn (shafâ‘at) for hustruene til alle de syndige blant de troende som Du går i forbønn for. Dette er mitt ønske.»

Da Allahu ta‘âlâ kunngjorde at Hadrat Fâtimas ønske var blitt tatt imot, sa vår Mester Rasûlullah: «O Fâtima! Du har vist at du er Profetens barn!»

Hadrat Alî har fortalt: «Det var gått noen måneder siden dette. Det ble ikke sagt noe om saken. På grunn av min hijâb, det vil si fordi jeg var sjenert, kunne jeg ikke åpne munnen. Men vår Mester Rasûlullah sa av og til til meg når Han så meg alene: ‘For en god kvinne din hustru er! Gledelig budskap til deg: hun er den fremste av alle kvinner i verden.’»

I de dagene sa Hadrat Alîs bror, Hadrat Uqayl: «O Alî! Vi er blitt glade over denne ekteskapspakten, men mitt ønske er at disse to lykkelige skal komme sammen.» Hadrat Alî sa: «Det ønsker jeg også, men jeg er sjenert.» Hadrat Uqayl tok Hadrat Alî i hånden og gikk med ham til vår Mester, Profetens hus. Der møtte de Rasûlullahs jâriya, Umm Ayman. De fortalte henne hvordan saken sto. Umm Ayman sa: «Dere trenger ikke å komme for dette. Vi skal bli enige med Rasûlullahs rene hustruer og så gi dere beskjed. For i slike saker blir det lyttet til kvinnenes ord.»

Umm Ayman fortalte Rasûlullahs hustruer om saken. De andre rene hustruene kom da til Hadrat Âishas hus. De minnet om Hadrat Khadîja og sa: «Hadde hun vært i live, ville vi ikke hatt noen bekymring.» Vår Mester Rasûlullah gråt og sa: «Hvor finnes en hustru som Khadîja? Mens folk kalte meg en løgner, stadfestet hun meg og ofret all sin eiendom for min sak. Hun hjalp Islâms religion svært mye. Mens hun levde, befalte Haqq ta‘âlâ meg å gi Khadîja dette gledelige budskapet: I Jannah er det bygd et palass av smaragd til henne.» Vår Mester Rasûlullahs hustruer la frem Hadrat Alîs ønske. Da befalte vår Mester Rasûlullah Umm Ayman å kalle Hadrat Alî til Seg. Da Alî kom, reiste kvinnene som var til stede, seg og gikk. Hadrat Alî bøyde hodet og satte seg. Rasûlullah spurte: «Vil du ha din hustru, O Alî?»

Alî radiy-Allahu ’anh svarte: «Ja, O Rasûlullah! Måtte min mor og far ofres for Deg!» Vår Mester Rasûl al-akram sa til Asmâ bint Umays: «Gå og gjør Fâtimas hus klart.» Asmâ gikk til huset som Hadrat Fâtima skulle flytte inn i som brud. Hun laget en pute av nytt lær, en pute av lappet lær og en pute av flettet strå (hasîr) og stoppet dem med daddelfiber. Etter natt-namâzen kom vår Mester Rasûlullah til Fâtimas hus og så over det som var gjort i stand.

Vår Profet befalte at det for to tredjedeler av pengene Hadrat Alî hadde brakt, skulle kjøpes ting som mat, pynt og velluktende duft, og for en tredjedel klær, og Han sørget for at husholdningstingene ble fullstendige. I Hadrat Fâtimas utstyr og innbo var følgende: tre puter som Asmâ bint Umays hadde laget, et teppe med frynser, en hodepute stoppet med daddelfiber, to håndkverner, en vannsekk av skinn, en vannkrukke av leire, et drikkebeger av lær, et håndkle, et skjørt, et garvet væreskinn, et slitt, flerfarget teppe fra Jemen som hadde mistet luven, en divan flettet av palmeblader, to flerfargede plagg fra Jemen og et fløyelsteppe. Deretter ga vår Mester Rasûlullah Hadrat Alî litt penger og ba ham kjøpe dadler og olje. Hadrat Alî fortalte om det som så fulgte, slik:

«Jeg kjøpte dadler for fem dirham og olje for fire dirham. Så brakte jeg det til Rasûlullah. Han ba om en matduk av lær. Med Sin velsignede hånd blandet Han dadlene, melet, oljen og yoghurten og laget en slags rett, og så sa Han til meg: ‘O Alî! Gå og hent dem du finner.’ Jeg gikk ut og så svært mange mennesker. Jeg inviterte dem alle, gikk inn igjen og sa: ‘O Rasûlullah! Det er mange mennesker.’

Verdenenes Mester, vår Mester Fakhr al-kâinât, sa: ‘Før dem inn ti og ti, så de kan spise.’ Det gjorde jeg. De regnet etter, og syv hundre mennesker, menn og kvinner, hadde spist og blitt mette.»

Etter at bryllupsmåltidet (walîma) for Hadrat Alî og Hadrat Fâtima var spist, sa vår Mester, Profeten, ifølge det Umm Ayman har fortalt, til Hadrat Alî: «O Alî, min datter Fâtima er dratt til hjemmet deres som brud. Jeg kommer etter kveldsnamâzen og ber (du‘â) der. Vent på meg.»

Da Hadrat Alî kom hjem, satte han seg i et hjørne. Hadrat Fâtima satt også i et annet hjørne av huset. Så kom vår Mester Rasûlullah og banket på døren. Umm Ayman åpnet.

Rasûlullah spurte: «Er min bror her?» Umm Ayman sa: «Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Hvem er Din bror?» Vår Mester Rasûlullah sa: «Det er Alî ibn Abî Tâlib.» Umm Ayman spurte: «Har Du giftet bort Din datter til Din bror?» Vår Mester Rasûlullah sa: «Ja.» Fordi Rasûlullah spurte om Hans bror var der, trodde Umm Ayman at ekteskapet ikke kunne være tillatt. Men ved å si «Ja» viste vår Mester Rasûlullah at det som er til hinder for ekteskap, er å være født av samme mor. (Hadrat Alî er sønn av vår Profets farbror.)

Deretter spurte vår Mester Rasûlullah Umm Ayman: «Er Asmâ bint Umays også her?» Da hun svarte: «Ja», sa Han: «Hun er altså kommet for å tjene Rasûlullahs datter.» Da Umm Ayman svarte: «Ja», ba Han for henne og sa: «Måtte hun oppnå det gode.»

«O Fâtima! Hva er det med deg, hvorfor gråter du? Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at jeg har gitt deg til ekte til den mest lærde blant dem som ba om din hånd, den fremste i mildhet og forstand, og den første av dem som ble muslim.» Hadîth ash-sharîf

Deretter lot Han hente et kar med vann. Han vasket Sine velsignede hender. Han helte også litt moskus i vannet. Så kalte Han på Hadrat Fâtima. Av blygsel så Hadrat Fâtima ned på klærne sine. Vår Mester Rasûlullah tok litt av vannet, stenket det på brystet, hodet og ryggen hennes og ba: «Allahumma innî a‘îzuhâ bika wa zurriyatihâ min-ash-shaytân-ir-rajîm» (O min Rabb, jeg søker tilflukt hos Deg for at hun og hennes etterkommere skal beskyttes mot ondskapen til shaytan, den steinede). Deretter gjorde Han det samme med Hadrat Alî og ba: «Allahumma bârik fîhimâ wa bârik ’alaihimâ wa bârik lahumâ fî naslihimâ.» Han resiterte sûraene Ikhlâs og Mu‘awwizatayn og sa til ham: «Gå inn til din hustru med Allahu ta‘âlâs navn og velsignelse.» Deretter grep Han med Sine velsignede hender om begge sider av døråpningen, ba om velsignelse og gikk derfra.36

Hadrat Alî har fortalt: «Fire dager etter bryllupet vårt æret vår Mester Rasûlullah huset vårt med Sitt besøk. Han ga oss råd med Sine ord, som vinner hjertene og er fulle av visdom, og sa: ‘O Alî! Kom med vann!’ Jeg reiste meg og kom med vann. Han resiterte en âyat al-karîma og sa: ‘Drikk litt av dette vannet, og la noe bli igjen.’ Det gjorde jeg. Det vannet som var igjen, stenket Han på hodet og brystet mitt. Så sa Han igjen: ‘Kom med vann.’ Jeg kom med vann igjen. Han gjorde med Fâtima det samme som Han hadde gjort med meg. Deretter sendte Han meg ut.»

Da han var gått ut, spurte Han Sin datter om Hadrat Alî. Fâtima sa: «Min kjære far, han har alle fullkommenhetens egenskaper. Men noen Quraysh-kvinner sier til meg: ‘Mannen din er fattig.’» Da sa vår Mester Rasûlullah: «O min datter! Din far og din ektemann er ikke fattige. Hele jordens og himlenes skatter og skattkamre ble lagt frem for meg. Men jeg tok ikke imot dem. Jeg tok imot det som er godtatt hos Allahu ta‘âlâ. O min kjære datter! Hvis du visste det jeg vet, ville denne verden være ringe og foraktelig i dine øyne. Ved Allahu ta‘âlâ, din mann er den første av sahâbiene. Han er også stor i Islâm og den dypeste i kunnskap. O min datter! Allahu ta‘âlâ har utvalgt to personer av Ahl al-Bayt. Den ene er din far, og den andre er din ektemann. Vær aldri ulydig mot ham, og sett deg aldri opp mot hans befalinger.»

Etter å ha gitt Sin datter råd kalte vår Mester Fakhr al-kâinât ’alaihi afdalus-salawât Hadrat Alî inn. Han betrodde også Fâtima til ham og sa: «O Alî! Ta hensyn til Fâtimas følelser. Hun er en del av meg. Behandle henne godt. Hvis du gjør henne bedrøvet, har du gjort meg bedrøvet.» Deretter overlot Han dem begge til Allahu ta‘âlâ. Han reiste Seg, og da Han skulle gå, sa Hadrat Fâtima: «O Rasûlullah! Arbeidet inne i huset skal jeg ta meg av, og arbeidet utenfor skal Alî ta seg av. Hvis Du gir meg en jâriya (en kvinnelig slave), kan hun hjelpe meg med noe av arbeidet. Da gjør Du meg glad.» Vår Mester Rasûlullah sa: «O Fâtima! Skal jeg gi deg noe som er bedre enn en tjenestepike, eller skal jeg gi deg en tjenestepike?»

Vår mor Hadrat Fâtima svarte: «Gi oss det som er bedre enn en tjenestepike.» Da sa vår Mester Rasûlullah: «Når du legger deg hver kveld, så si Subhânallah (som betyr at Allah er fri for enhver mangel) trettitre ganger, Alhamdulillâh (som betyr at all hamd og takk som gis til noen, i virkeligheten er gitt til Ham, for det er bare Han som sender enhver velgjerning) trettitre ganger, Allahu akbar (Allah er den største; Hans storhet kan ikke fattes ved forstand, kunnskap eller tanke) trettitre ganger og Lâ ilâha illallahu wahdahû lâ sharîka lah, lahul mulku wa lahul hamdu wa huwa ’alâ kulli shay’in qadîr én gang. Til sammen utgjør de hundre ord. Du vil finne tusen hasana (godhet, gode gjerninger) på qiyâmat-dagen. Dine gode gjerninger vil veie tungt på mîzân (vekten).» Deretter forlot vår Mester, Profeten, Sin datters hus og gikk til Sitt lykksalige hjem.

Drapet på Ka‘b ibn Ashraf

Med Badr-seieren ble hjertene til jødene og de avgudsdyrkende polyteistene i Medîna fylt med frykt. Noen jøder kom til fornuft, ble muslimer og sa: «Dette er helt sikkert den personen hvis egenskaper vi leser om i våre bøker. Det vil ikke lenger være mulig å stå Ham imot. For Han kommer alltid til å seire.» Andre sa: «Muhammed kjempet mot Qurayshiene, som ikke forstår seg på krig. Derfor seiret Han. Hvis Han hadde ført krig mot oss, skulle vi ha vist Ham hvordan man fører krig og hvordan man vinner seier.»

Da en jøde som het Ka‘b ibn Ashraf, hørte om den islamske hærens seier ved Badr, dro han av hat mot muslimene til Mekka. Han samlet polyteistene der og resiterte dikt for å få dem til å angripe Medîna; han egget og hisset dem opp. Han inngikk en avtale med dem om å kjempe mot vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm). Han planla til og med et attentat mot vår elskede Profet. Allahu ta‘âlâ underrettet vår Mester Rasûlullah om dette og sa, i betydning: «Det er dem som Allahu ta‘âlâ har forbannet (holdt borte fra Sin barmhjertighet)…»37

Da spurte vår Mester Rasûl al-akram Sine ærefulle Ashâb: «Hvem vil drepe Ka‘b ibn Ashraf? For han har krenket Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl.»

Muhammed ibn Maslama spurte: «O Rasûlullah! Vil Du at jeg skal drepe ham?» Vår Mester Rasûlullah sa: «Ja, det vil jeg.» Muhammed ibn Maslama tenkte over saken i flere dager og la planer. Han gikk til noen av vennene sine, Abû Nâila, Abbâd ibn Bishr, Hârith ibn Aws og Abû Abs ibn Jabr, og la saken frem for dem. Alle syntes det var rett og sa: «Vi dreper ham sammen.» Sammen gikk de til vår Mester, Profeten. De sa: «O Rasûlullah! Hvis Du gir tillatelse, kan vi da, mens vi snakker med Ka‘b, si noen ord om Deg som han vil like å høre?» Vår Mester, Profeten, ga dem lov til å si det de ville.

Deretter gikk Muhammed ibn Maslama sammen med vennene sine til Ka‘b ibn Ashraf. Han sa: «Denne Muhammed har krevd sadaqa av oss. Han har lagt tunge skatter på oss. Derfor er jeg kommet for å låne noe av deg.» Ka‘b ble glad, trodde at Muhammed ibn Maslama tenkte som ham, og sa: «Dere kommer til å bli enda mer lei av Ham.» Muhammed ibn Maslama sa: «Vel, vi har nå en gang fulgt Ham. Vi kommer til å fortsette å følge Ham. La oss se hvordan det ender. Lån oss nå litt dadler.» Ka‘b sa: «Ja, det skal jeg. Men dere må gi meg noe i pant!» Muhammed ibn Maslama og de som var med ham, spurte: «Hva vil du ha?» Ka‘b sa: «Jeg vil ha kvinnene deres i pant.» Det gikk de ikke med på. Ka‘b sa: «Så gi meg sønnene deres i pant.» De sa: «Dem kan vi heller ikke gi i pant. Da vil det bli sagt om en av dem at han ble gitt i pant for et par kamellass med dadler, og det ville være en skam for oss som vi aldri kunne glemme. Men vi kan gi deg våpnene og rustningene våre i pant.» Ka‘b godtok dette tilbudet. Han sa også til dem når de skulle komme.38

«O Alî! Ta hensyn til Fâtimas følelser. Hun er en del av meg. Behandle henne godt. Hvis du gjør henne bedrøvet, har du gjort meg bedrøvet.» Hadîth ash-sharîf

En natt kom Muhammed ibn Maslama til Ka‘b. Abû Nâila var også med ham. Ka‘b kalte dem til festningen. Selv kom han ned for å ta imot dem. Ka‘bs hustru sa til ham: «Hvor skal du på denne tiden av natten?» Ka‘b sa: «De som er kommet, er Muhammed ibn Maslama og min bror Abû Nâila.» Hustruen sa: «Denne stemmen jeg hører, liker jeg ikke. Det er som om det drypper blod fra den.» Ka‘b svarte: «Nei, det er Muhammed ibn Maslama og min fostbror Abû Nâila. Han er en god ung mann. Han kommer uten å nøle om natten, selv om han blir kalt til sverdkamp. Slik er han.» Muhammed ibn Maslama tok med seg to personer, ifølge en annen beretning tre personer, inn i festningen. Det var Abû Abs ibn Jabr, Hârith ibn Aws og Abbâd ibn Bishr.39 Hadrat Muhammed ibn Maslama sa til vennene sine: «Når Ka‘b kommer, skal jeg si til ham at jeg vil lukte på håret hans, og jeg skal holde hodet hans og lukte. Når dere ser at jeg har fått godt tak i hodet til Ka‘b, så hugg ham med sverdene deres.» Ka‘b ibn Ashraf kom bort til dem, fint kledd og velduftende. Ibn Maslama gikk bort til Ka‘b og sa: «Jeg har aldri før kjent en så herlig duft.» Ka‘b skrøt: «De mest velduftende kvinnene blant araberne er hos meg.» Muhammed ibn Maslama sa: «Vil du tillate meg å lukte på hodet ditt?» Ka‘b sa at han tillot det. Ibn Maslama luktet på det. Han lot også vennene sine lukte. Så sa han at han ville lukte en gang til. Denne gangen grep Muhammed ibn Maslama om hodet til Ka‘b og ga vennene sine tegn til å hugge ham med sverdene.

Da det første sverdhugget falt, satte Ka‘b i et voldsomt skrik, men han døde ikke. Da drepte Muhammed ibn Maslama ham med dolken sin. Mujâhidene som hadde drept Ka‘b, forlot straks stedet og kom seg til Medîna. Da de ga vår Mester Rasûlullah det gode budskapet, lovpriste vår Profet Allahu ta‘âlâ og ba for mujâhidene. Drapet på den vantro Ka‘b ibn Ashraf fylte jødene med stor frykt. For når en så fremtredende leder som Ka‘b var blitt drept, var det bare et spørsmål om tid før de selv ble drept. Om morgenen samlet de seg og kom til vår Mester, Profeten. De klaget over det som hadde skjedd om natten. Vår Mester Rasûl al-akram sa: «Han plaget oss stadig og resiterte dikt mot oss. Hvis noen av dere gjør det samme, skal han vite at straffen hans er sverdet.» Etter denne advarselen inngikk jødene av frykt en ny avtale med vår Mester Rasûlullah …40

Ghatfân-ghazâen

Denne ghazâen kalles også «Anmâr-ghazâen» og «Zî-Amr-ghazâen». En gruppe fra Banî Sa‘laba og Banî Muhârib hadde samlet seg på stedet som heter Zî Amr, og bestemt seg for å plyndre alt de fant rundt Medîna. Lederen deres var en som het Da‘sûr ibn Hârith ibn Muhârib, med tilnavnet Awras. Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), etterlot ’Uthmân ibn Affân radiy-Allahu ’anh som Sin stedfortreder i Medîna og dro ut fra Medîna med en styrke på fire hundre og femti mann. Underveis traff de en mann som het Jabbâr. De spurte ham om fienden. Han sa: «De vil ikke kjempe mot dere. Da de så dere, flyktet de opp i fjellene.» Rasûlullah tilbød ham Islâm. Han tok imot det og ble muslim.

Regnet begynte da Islâms hær rykket frem mot dalen, og det fortsatte med full styrke en stund. Deretter avtok det og stilnet. Alle mujâhidene, med vår Mester, Profeten, i spissen, var gjennomvåte. Alle holdt på å tørke klærne sine på hver sin kant. Rasûlullah tok av Seg klærne på et avsides sted og hengte dem opp på et tre for å tørke. Mens Han hvilte under treet, så de vantro som holdt øye med den islamske hæren, at Rasûlullah var alene, og de underrettet Da‘sûr ibn Hârith. Han nærmet seg da stille og rolig stedet der Rasûlullah hvilte, for å drepe Ham. Han trakk sverdet sitt og sa: «Hvem kan redde Deg fra min hånd?» Vår Profet sa: «Allahu ta‘âlâ kan.» I samme øyeblikk kom Jabrâîl ’alaihis-salâm, slo Da‘sûr i brystet og felte ham til jorden. Sverdet falt ut av hånden hans. Rasûlullah sall-Allahu ’alaihi wa sallam tok opp Da‘sûrs sverd og sa: «Hvem kan redde deg fra min hånd?» Da‘sûr svarte: «Ingen kan det», og idet han sa kalima ash-shahâda, ble han muslim. Han ble årsak til at mange mennesker kom til îmân.41 Han lovet at han aldri mer skulle samle soldater til krig. De vendte tilbake til Medîna uten noen væpnet kamp. Dette felttoget varte i elleve dager.

Bahrân-ghazâen

Den kalles også «Banî Sulaym» eller «Najrân-ghazâen». Det kom melding om at mange polyteister hadde samlet seg hos Banî Sulaym og skulle angripe Medîna. Hadrat Ibn Umm Maktûm ble etterlatt som stedfortreder. Rasûlullah marsjerte mot fienden med en styrke på tre hundre mann. Da fienden hørte at den islamske hæren var på vei, flyktet de opp i fjellene. Derfor ble det ingen kamp. Dette felttoget varte i tolv dager.

«Han plaget oss stadig og fremsa dikt mot oss. Hvis noen av dere gjør det samme, skal han vite at straffen hans er sverdet.» Hadîth ash-sharîf

Din kjærlighet har tatt meg fra meg selv;
O min Allah, jeg elsker Deg!
Din kjærlighet er sannelig så søt;
O min Allah, jeg elsker Deg!
Verken gleder rikdom meg,
eller sørger jeg over fattigdom.
Din kjærlighet alene gjør meg lykkelig;
O min Allah, jeg elsker Deg!
Du har befalt oss ibâdat,
og Du har priset de gode handlinger.
Du har skjenket oss endeløse velsignelser.
O min Allah, jeg elsker Deg!
Hvor utakknemlig er ikke min nafs,
som alltid vil ofre meg for sin egen nytelse!
Men jeg har funnet den sanne gleden:
O min Allah, jeg elsker Deg!
Å utføre ibâdat på rette vis,
og også arbeide for det verdslige,
er det jeg gjør dag og natt.
O min Allah, jeg elsker Deg!
Kjærlighet er ikke bare ord, O Hilmi!
Din Allah har befalt: «Arbeid!»
La det vise seg i din adferd;
O min Allah, jeg elsker Deg!
Islâms fiender er så mange,
de angriper religionen snikende;
Hvordan kunne man da sitte stille?
O min Allah, jeg elsker Deg!
En elsker sitter ikke lat og ledig,
han lar ikke så mye som et støvkorn falle på den elskede.
Bring fienden til taushet, og si så:
«O min Allah, jeg elsker Deg!»