GHAZÂER OG SARIYYAER

Safar, ghazâ og sariyya

Vår Mester Fakhr al-kâinât (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) organiserte sariyyaer (avdelinger, tropper), det vil si små militære enheter, for å verne om Medînas sikkerhet og holde øye med fiendenes situasjon. Antallet på dem som deltok i disse sariyyaene, som Rasûlullah ikke selv var med i, men sendte ut mot de vantro, varierte mellom fem og fire hundre. Krigene som vår Mester, Profeten, selv deltok i og ledet, kalles ghazâ (ghazwa). Militære tokt kalles safar.

Vår elskede Profet traff de nødvendige sikkerhetstiltak for å hindre plutselige fiendtlige angrep ved å innføre faste vaktordninger i Medîna og sende ut patruljer.

Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) foretok tjuesju ghazâer. Disse er: Abwâ (Waddân), Buwât, Første Badr (Safawân), Dhu’l-Ushayra, Badr (Badr al-Kubrâ), Karkarat al-Qadr, Banî Kaynukâ, Sawîq, Ghatfân (Anmâr, Zî-Amr), Bahrân (Banî Sulaym, Najrân), Uhud, Hamrâ al-Asad, Banî Nadîr, Lille Badr (Badr as-Sugrâ), Dhât ar-Riqâ‘, Dûmatu’l-Jandal, Muraisî (Banî Mustalaq), Handak (Ahzâb), Banî Qurayzâ, Banî Lihyân, Ghâba (Zî Qarda), Khaybar, Wâdi al-Qurâ, erobringen av Mekka, Hunayn, Tâif og Tabuk.

Bare i ni av disse ghazâene kom det til kamp. Disse ghazâene er: Badr (Badr al-Kubrâ), Uhud, Muraisî (Banî Mustalaq), Handak (Ahzâb), Banî Qurayzâ, Khaybar, Wâdi al-Qurâ, Hunayn og Tâif. Mekka ble erobret uten kamp, og hele befolkningen ble muslimer.

I de andre ghazâene kom det ikke til noen kamp: i noen ble det inngått avtaler, i noen overga fienden seg, noen av de vantro våget ikke å møte Islâms soldater, og de fleste av de vantro flyktet og forsvant opp i fjellene så snart de fikk høre at Islâms soldater kom.

Ved dette ordet finner alle stater frelse og lykke:
«Vær rede til krig, om du ønsker fred og velferd.»
Abdulhaq Molla

«Kjemp også dere på Allahu ta‘âlâs vei mot dem som fører krig mot dere. Men overtre ikke grensen og gå ikke for langt.» Baqara: 190

Sariyyaene som vår Mester Rasûlullah sendte ut

De første sariyyaene – Hadrat Hamzas avdeling

Det var nødvendig å svekke polyteistene handelsmessig og økonomisk og å bringe dem til fornuft. Derfor måtte handelsveiene til Syria stenges. På denne tiden fikk man høre at en polyteistisk karavane dro forbi i nærheten av Medîna. I begynnelsen av Ramadân, den syvende måneden i det første året etter Hijra, befalte vår elskede Profet at et tokt straks skulle forberedes, og Han utnevnte Hadrat Hamza til befalingsmann over tretti ryttere. Etter å ha rådet ham til å frykte Allahu ta‘âlâ og å behandle mennene under hans kommando godt, sa Han: «Dra ut til ghazâ på Allahu ta‘âlâs vei, mens dere nevner Allahu ta‘âlâs navn! Kjemp mot dem som ikke anerkjenner Allahu ta‘âlâ …» Han ga Hadrat Hamza et hvitt flagg og tok farvel med ham.

Hadrat Hamza rykket med rytterne sine frem mot den polyteistiske karavanen, som var beskyttet av tre hundre ryttere. Da karavanen, som var på vei fra Damaskus til Mekka, kom til stedet som heter Sîfr al-Bahr, møtte de mujâhidene. De ærefulle sahâbîene stilte seg straks i slagorden og gjorde seg klare til kamp. I det samme kom Majdî ibn Amr al-Juhanî, som befant seg der, til og gikk imellom. Majdî ibn Amr al-Juhanî var forbundsfelle med begge parter. Da han så at muslimene var svært få og polyteistene svært mange, tenkte han at muslimene kunne bli beseiret. I håp om at muslimenes stat skulle bestå for alltid, meklet han og fikk begge parter til å avstå fra å kjempe. Deretter vendte Hadrat Hamza og vennene hans tilbake til Medîna. Da vår Mester, Profeten, fikk høre hva Majdî hadde gjort, ga Han uttrykk for Sin tilfredshet og sa: «Han har gjort en velsignet, god og riktig gjerning.»1

Ubayda ibn Hâriths avdeling

Etter dette fortsatte sariyyaene. Hadrat Ubayda ibn Hârith fikk seksti eller åtti mujâhider under sin kommando og ble sendt til Râbigh. Så snart de to styrkene møttes, begynte begge parter å skyte piler. Den første blant Islâms soldater som skjøt en pil, var Sa‘d ibn Abî Waqqâs. De to hundre polyteistene under Abû Sufyâns kommando trodde at størstedelen av Islâms soldater lå i bakhold; de ble redde for muslimene og søkte frelse i flukt.2

La oss kjempe på Allahs vei og vinne ære, ja ære …
I Koranen lover Hadrat Yazdân seier.

«Dra ut til ghazâ på Allahu ta‘âlâs vei, mens dere nevner Allahu ta‘âlâs navn! Kjemp mot dem som ikke anerkjenner Allahu ta‘âlâ.» Hadîth ash-sharîf

Vår Mester Rasûlullahs ghazâer

De første ghazâene – Waddân-ghazâen

Den kalles også Abwâ-ghazâen. Det er Rasûlullahs første ghazâ. Den fant sted i den tolvte måneden etter Hijra. Hadrat Sa‘d ibn Ubâda ble etterlatt i Medîna som stedfortreder. Med seksti mann dro man ut mot Quraysh og Banî Damra-stammen. Hadrat Hamza bar flagget. Mekkanerne traff de ikke på. De kom til stedet som heter Waddân. Med Banî Damra-stammen ble det inngått en skriftlig avtale. Ifølge den skulle:

1- Damras sønner under ingen omstendigheter hjelpe fienden,

2- Damras sønners liv og eiendom være under muslimenes garanti,

3- og Damras sønner til gjengjeld straks komme til hjelp når vår Mester, Profeten, kalte dem til krig.

Buwât-ghazâen

Dette er Rasûlullahs andre ghazâ. Det var i måneden Rabî‘ al-awwal i det andre året etter Hijra. Hadrat Sâib ibn ’Uthmân ibn Maz‘ûn ble etterlatt i Medîna som stedfortreder. Da man fikk melding om at en polyteistisk karavane på hundre mann under Abû Sufyâns ledelse var på vei til Damaskus med to tusen fem hundre kameler, dro man ut med to hundre mann mot Quraysh-karavanen. Selv om de gjennomsøkte hver flekk helt frem til Buwât-fjellet, fikk de ikke tak i polyteistene.

Dhu’l-Ushayra-ghazâen

Den fant sted i begynnelsen av den sekstende måneden etter Hijra. Man fikk melding om at en stor handelskaravane som tilhørte de mekkanske polyteistene, var på vei til Damaskus under Abû Sufyâns kommando. Rasûlullah etterlot Abû Salama ibn Abdulasad som Sin stedfortreder. Han ga flagget til Hadrat Hamza (radiy-Allahu ’anh). De hadde tretti kameler, som de red på etter tur. Med hundre og femti eller to hundre mujâhider kom de til stedet som heter Ushayra, og ventet der i noen dager. Men de klarte ikke å nå igjen karavanen. De sluttet fred med Mudlijs sønner og vendte tilbake til Medîna.

Den første Badr-ghazâen

Den kalles også Safawân-ghazâen. Det var bare gått noen få dager siden de var kommet tilbake fra Buwât-ghazâen, da de fikk melding om at en mann fra Quraysh ved navn Kurz ibn Jâbir Fihri sammen med mennene sine hadde gjort et overfall ved Jamma-fjellet og drevet bort kveget og kamelene som beitet der.

Vår Mester, Profeten, etterlot Zayd ibn Hâritha som Sin stedfortreder og dro sammen med en del av Ashâb til stedet der det hadde skjedd. Denne gangen ga Han flagget til Hadrat Alî.

Da mujâhidene kom frem til stedet, hadde Kurz og de andre etterlatt dyrene og visket ut sporene sine. Selv om de lette under hver stein helt frem til Safawân-dalen ved Badr, fant de dem ikke.

Abdullah ibn Jahshs avdeling (Batn an-Nakhla-sariyyaen)

En dag ønsket vår Mester, Profeten, å organisere en sariyya til Nakhla for å holde øye med polyteistene fra Quraysh. Han ønsket å gjøre Hadrat Abû Ubayda ibn Jarrâh til befalingsmann over soldatene som skulle sendes ut. Da Abû Ubayda ibn Jarrâh fikk denne ordren, begynte han å gråte av smerte over å skulle være borte fra vår Profet.

«Gode budskap til dem som dør på Hajj-veien, og til dem som fører ghazâ på Allahs vei!» Hadîth ash-sharîf

Rasûlullah utnevnte Hadrat Abdullah ibn Jahsh til befalingsmann i stedet for ham.3

Abdullah ibn Jahsh var en av dem som levde Islâm med glød. Da han ble muslim, påførte de vantro ham utenkelige pinsler, men han sto imot dem med troens kraft og utholdt plagene og lidelsene med standhaftighet. Derfor sa vår Mester, Profeten, om ham til Sine Ashâb: «… Blant dere er han den som tåler og utholder sult og tørst best.» Abdullah ibn Jahsh hadde hørt de gode budskapene vår Mester, Profeten, ga om martyrene, og lengtet alltid etter martyrdøden. I krigene kjempet han heltemodig i fremste rekke.

Hadrat Abdullah ibn Jahsh forteller: «Den dagen, etter at Rasûl ’alaihis-salâm hadde utført ’ishâ-namâz, kalte Han meg til Seg og sa: ‘Kom til meg tidlig i morgen. Ta også våpnene dine med. Jeg skal sende deg et sted.’

Om morgenen gikk jeg til masjiden. Jeg hadde sverdet, buen, pilene og vesken min på meg og skjoldet mitt med meg. Etter å ha ledet morgen-namâz vendte Rasûl ‘alaihis-salâm tilbake til Sitt hjem. Jeg var kommet dit før Ham og ventet foran døren. Han fant noen fra Muhâjirene som skulle dra sammen med meg. Han sa: ‘Jeg har utnevnt deg til befalingsmann over disse’, og ga meg et brev. Han sa: ‘Dra av sted! Åpne brevet når du har reist i to netter. Handle etter det som er befalt i det.’ Jeg spurte: ‘O Rasûlullah! I hvilken retning skal jeg dra?’ Han svarte: ‘Ta veien til Najdiyya. Styr mot Rakiyya, mot brønnen!’»

Da Abdullah ibn Jahsh fikk i oppdrag å lede Nakhla-toktet, ble han for første gang gitt tittelen Amîr al-mu‘minîn. Han var den første befalingsmann i Islâm som fikk denne tittelen. Da de to dager senere nådde stedet Malal med en enhet på åtte eller tolv mann, åpnet han brevet. Der sto det:

«Bismillâhirrahmânirrahîm. Når du har lest dette brevet, skal du dra av sted med Allahu ta‘âlâs navn og velsignelse til du kommer ned i Nakhla-dalen mellom Mekka og Tâif. Tving ingen av vennene dine til å dra med deg! Hold øye med, følg og kontroller Qurayshiene og Qurayshienes karavane i Nakhla-dalen. Gi oss melding om hva de foretar seg.»

Etter å ha lest brevet sa Amîr al-mu‘minîn Hadrat Abdullah ibn Jahsh: «Vi er Allahu ta‘âlâs tjenere, og til Ham skal vi alle vende tilbake. Jeg har hørt og adlydt. Jeg skal oppfylle Allahu ta‘âlâs og Hans elskede Rasûls befaling», og han kysset brevet og la det mot hodet sitt som tegn på respekt. Deretter vendte han seg til vennene sine og sa: «Den av dere som lengter etter å bli martyr, kan bli med meg. Den som ikke vil bli med, kan vende tilbake. Jeg tvinger ingen av dere. Blir dere ikke med, drar jeg alene og oppfyller Rasûl ’alaihis-salâms befaling.» Vennene hans svarte alle som én: «Vi har hørt befalingene til vår Mester, Profeten. Vi er lydige mot Allahu ta‘âlâ, mot Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og mot deg. Dra med Allahu ta‘âlâs velsignelse dit du vil.»

Denne lille hæren, som også Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs var med i, dro i retning Hijâz og kom til Nakhla. De gjemte seg på et sted og begynte å holde øye med Qurayshiene som kom forbi. Imens kom en Quraysh-karavane forbi. Kamelene var lastet. Mujâhidene nærmet seg karavanen og innbød dem til Islâm, og da de ikke ville ta imot, begynte de å kjempe. De drepte én av dem og tok to til fange; en annen fikk de ikke tak i, fordi han var til hest. Alt de vantros gods tilfalt mujâhidene. Abdullah ibn Jahsh skilte ut en femtedel av dette krigsbyttet til vår Mester Rasûlullah. Dette var det første krigsbyttet muslimene tok.4

Vår Mester, Profeten, forklarte Islâm for fangene og oppfordret dem til å tro. Hakam ibn Kaysân ble muslim. ’Uthmân ibn Kaysân avviste Islâm og dro til Mekka.

Masjid al-Qiblatayn

Det var gått sytten måneder siden vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde utvandret til Medîna al-munawwara. Til da hadde de alltid utført namâz vendt mot Bayt al-Maqdis i Quds ash-sharîf (Jerusalem). I de dager nådde det vår Mester Rasûlullah at jødene sa: «For en underlig ting! Hans religion er en annen enn vår, men Hans qibla er den samme som vår!» Disse ordene såret vår Profets velsignede hjerte.

En dag da Jabrâîl ’alaihis-salâm kom, sa vår Profet til ham: «O Jabrâîl! Jeg ønsker at Allahu ta‘âlâ vender mitt ansikt bort fra jødenes qibla og mot Kâ‘ba.»

Jabrâîl ’alaihis-salâm svarte: «Jeg er bare en tjener. Be Allahu ta‘âlâ om dette!»

Deretter ble den 144. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Baqara sendt ned. Det ble sagt, i betydning: «(O Min Habîb!) Vi ser sannelig at Ditt ansikt stadig vendes mot himmelen (i påvente av wahy, den guddommelige åpenbaringen). Derfor skal Vi vende Deg mot en qibla som Du vil være tilfreds med. Vend nå Ditt ansikt mot Masjid al-Harâm (Kâ‘ba). (O mu‘minere!) Hvor dere enn er, skal også dere vende ansiktene mot den kanten under namâz. Det er ingen tvil om at de som er gitt Boken, med visshet vet at denne endringen av qibla er sannheten fra deres Rabb. Og Allahu ta‘âlâ er ikke uvitende om det de gjør.»

Da denne âyat al-karîmaen ble sendt ned en tirsdag midt i måneden Sha‘bân, ledet vår Mester Rasûlullah Sine Ashâb i middags- eller ettermiddags-namâz i Banî Salima-masjiden. I namâzens tredje rak‘at ble det befalt å vende seg mot Kâ‘ba. Så snart Han mottok åpenbaringen, vendte Han Seg mot Kâ‘ba al-mu‘azzama. Ashâb al-kirâm fulgte vår Mester Habîb al-akram og vendte seg i samme retning. Fra da av fikk denne masjiden navnet Masjid al-Qiblatayn, det vil si masjiden med to qiblaer.

Vår Mester Rasûlullah dro også til Qubâ, bygde med Sine velsignede hender på nytt mihrâben i den første masjiden som var blitt bygd, og fornyet masjidens vegger.5

«O Jabrâîl! Jeg ønsker at Allahu ta‘âlâ vender mitt ansikt bort fra jødenes qibla og mot Kâ‘ba.» Hadîth ash-sharîf

Muslimenes første qibla var Masjid al-Aqsâ, som ligger mot nordvest. Den var også jødenes qibla. Jødene gjorde narr av Ashâb al-kirâm og sa at muslimene vendte seg mot deres qibla. Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ba Janâb al-Haqq om at vår qibla måtte bli Kâ‘ba al-mu‘azzama. Mens vår Mester Rasûlullah ledet middags-namâz (ifølge en annen overlevering ettermiddags-namâz) i denne masjiden, ble âyat al-karîmaen med betydningen «Vend dere mot Kâ‘ba» sendt ned, og Han vendte Seg mot sørøst, mot Kâ‘ba al-mu‘azzama. Derfor kalles denne masjiden Masjid al-Qiblatayn, masjiden med to qiblaer.