Salmân al-Fârisî blir muslim
Dag for dag begynte Islâms nûr å bre seg, og vår Mester Rasûlullahs velsignede navn begynte å få plass i hjertene overalt der det ble hørt. De lærde som med lengsel hadde ventet på Hans komme, søkte og skyndte seg begeistret til Medîna og ble æret med îmân. En av dem var Hadrat Salmân al-Fârisî. Han fortalte slik om hvordan han ble muslim: – Jeg er fra landsbyen Jay ved byen Isfahan i Fâris (Iran). Min far var den rikeste i landsbyen, og vi hadde mye jord og eiendom. Jeg var husets eneste barn og min fars eneste kjære. Derfor oppdro han meg som en jente. Han lot meg ikke gå ut av huset. Fordi han var magusier (ildtilber), lærte han meg magusiernes religion fullt ut, slik han ønsket. I huset brant det en ild som aldri sloknet, og vi tilba den og gjorde sajda for den.
Fordi min far hadde mye gods og eiendom, tok han meg en gang med ut og sa: «Mitt barn! Når jeg dør, blir du eier av alt dette godset. Gå derfor og bli kjent med eiendommene og jordene dine.» Jeg sa «Ja vel» og gikk rundt i hagene våre.
En dag da jeg gikk for å se til jordene, kom jeg forbi en kirke. Jeg hørte stemmene til de kristne, og da jeg gikk bort til dem, så jeg at de holdt gudstjeneste der inne. Jeg ble forundret, for jeg hadde aldri sett noe slikt før. Vår tilbedelse besto jo ikke i annet enn å tenne en ild og gjøre sajda for den. Men de tilba en Allah som ikke kan ses (de arabiske kristne kaller også sin Gud Allah). Jeg sa til meg selv: «Ved Allah, deres religion er sann, og vår er falsk.» Jeg så nysgjerrig på dem helt til kvelden. Før jeg i det hele tatt hadde kommet frem til jordene våre, begynte det å bli mørkt. Da jeg spurte dem: «Hvor er denne religionens opphav?», svarte de: «I Damaskus.» Så spurte jeg: «Hvis jeg reiser til Damaskus, vil de da ta imot meg også?», og de svarte: «Ja, de vil ta imot deg.» Da jeg spurte: «Er det noen blant dere som snart skal reise til Damaskus?», fortalte de at det om en tid skulle gå en karavane. De jeg snakket med, var få, og de var kommet fra Damaskus til Isfahan. Mens jeg var opptatt med dem, kom jeg sent hjem. Da min far så at jeg ikke kom tilbake, begynte han å lete etter meg og sendte ut folk.
De lette, men fant meg ikke. Mens de var i full uro, kom jeg hjem. Min far sa: «Hvor har du vært til nå? Det finnes ikke det sted vi ikke har lett etter deg!» Jeg sa: «Kjære far! I dag gikk jeg ut for å gå rundt på jordene. Men på veien kom jeg forbi en kristen kirke. Jeg gikk inn. Jeg så at de tror på en Allah som de ikke ser, og som er Herre over og har makt over alt. Jeg ble forundret over deres tilbedelse. Jeg så på dem helt til kvelden. Jeg forsto at deres religion er sann.» Da min far hørte dette, sa han: «Å, min sønn! Du tenker feil. Dine fedres og forfedres religion er riktigere enn deres religion. Deres religion er forvillet. Pass deg for å la deg lure og tro på det!» Jeg sa: «Nei, deres religion er bedre enn vår; deres er sann, og vår er falsk.» Min far ble svært sint over dette; han bandt meg på hender og føtter og stengte meg inne i huset.
Mens jeg var i denne tilstanden, ventet jeg hele tiden på nyheter om karavanen som skulle til Damaskus. Til slutt fikk jeg vite at de kristne prestene hadde gjort karavanen klar.
Jeg løste tauene mine, rømte og gikk til kirken der karavanen var. Jeg fortalte at jeg ikke kunne bli der, og jeg sluttet meg til karavanen og la i vei mot Damaskus. I Damaskus spurte jeg etter den største lærde i den kristne religionen. De viste meg til en mann, og jeg gikk til ham og fortalte ham hvordan det sto til med meg. Jeg sa at jeg ønsket å bli hos ham og tjene ham, og ba ham lære meg kristendommen og lære meg å kjenne Allahu ta‘âlâ. Han gikk med på det. Nå begynte jeg å tjene ham og gjøre arbeid for kirken, og han lærte meg kristendommen.
«Fortell også deres brødre i religionen det dere hører fra meg! La hverandre få høre det!» Hadîth ash-sharîf
Men senere forsto jeg at han var et dårlig menneske. For han holdt tilbake den sadaqa, det gullet og det sølvet som de kristne brakte for at det skulle gis til de fattige, og han ga det ikke til de trengende. Han hadde samlet hele syv krukker med gull og sølv. Ingen andre enn jeg visste om dette. En tid senere døde han.
De kristne samlet seg til begravelsen. Jeg sa til dem: «Hvorfor viser dere ham så stor ære? Han er ikke et menneske som fortjener den æren!» De sa: «Hvor har du det fra?», og de trodde meg ikke. Da viste jeg dem hvor han hadde gjemt gullet. De tok frem de syv krukkene med gull og sølv og sa: «Han fortjener verken å bli stelt eller begravet», og de kastet ham et sted og dekket ham med steiner. En annen tok hans plass.1
Denne mannen var virkelig en lærd og asketisk person som ikke tilla denne verden noen betydning. Han søkte âkhirat og arbeidet hele tiden for âkhirat; dag og natt var han opptatt med ibâdat. Jeg ble svært glad i ham og ble hos ham lenge. Jeg tjente ham med glede. Vi utførte ibâdat sammen.
En dag sa jeg til ham: «O min herre! Jeg har vært hos deg lenge, og jeg har blitt svært glad i deg. For du adlyder Allahu ta‘âlâs befalinger og holder deg borte fra det Han har forbudt. Hva skal jeg gjøre når du dør? Hva råder du meg til?» Han svarte: «Min sønn, i Damaskus er det ingen igjen som kan føre folk på rett vei. Hvem du enn går til, vil han føre deg på avveier. Men i Mosul finnes det en mann. Jeg råder deg til å finne ham.»
Da han døde, dro jeg til Mosul, fant den mannen han hadde beskrevet, og fortalte ham det jeg hadde opplevd. Han tok meg inn i sin tjeneste. Også han var, som den andre, et svært verdifullt menneske som ikke var knyttet til denne verden, og som stadig var opptatt med ibâdat. Ham tjente jeg også lenge. Men en dag ble han syk. Da han lå for døden, stilte jeg ham de samme spørsmålene. Han anbefalte meg en mann i Nusaybin. Etter hans død dro jeg straks til Nusaybin. Jeg fant den han hadde nevnt, og sa at jeg ønsket å bli hos ham. Han gikk med på det, og jeg var i hans tjeneste en tid. Da han ble syk, ba jeg ham sende meg til en annen. Denne gangen beskrev han for meg en mann i Amuriya, en by i Østromerriket. Etter hans død la jeg i vei mot Amuriya. Jeg fant også denne mannen han hadde nevnt, gikk i hans tjeneste og ble der lenge.
Så nærmet også hans død seg. Da jeg ba ham sende meg videre til noen, sa han: «Ved Allah, jeg kjenner ingen slik person nå. Men tiden for den siste tids Profets komme er nær.» Så regnet han opp tegnene på Ham: «Han skal stå frem blant araberne, utvandre fra Sitt hjemland og slå Seg ned i en by med mange daddelpalmer midt i et steinete landskap.
Han tar imot gaver, men ikke sadaqa (almisse). Mellom Hans to skuldre er profetskapets segl.» Da også denne mannen var død, bestemte jeg meg for å dra til araberlandet, slik han hadde sagt. Jeg hadde arbeidet i Amuriya og eide noen okser og en del sauer. En karavane fra stammen Banî Kalb skulle dra til araberlandet. Da jeg sa til dem: «Dere kan få disse oksene og sauene; ta meg med til araberlandet!», godtok de tilbudet mitt og tok meg med. Men da vi kom til stedet som heter Wâdi al-Qurâ, forrådte de meg og solgte meg til en jøde, idet de påsto at jeg var slave. Der jøden bodde, så jeg daddelpalmehager. Jeg tenkte: «Dette er nok stedet som den siste tids Profet skal utvandre til.» Men jeg klarte ikke å føle meg hjemme der. Jeg tjente denne jøden en tid. Så solgte han meg til sin fetter. Han tok meg med til Medîna. Da jeg kom til Medîna, følte jeg meg straks hjemme, som om jeg hadde sett stedet før. Nå gikk dagene mine i Medîna; jeg arbeidet i vingården og hagen til jøden som hadde kjøpt meg, og tjente ham. Samtidig ventet jeg utålmodig på å nå mitt egentlige mål.
En dag hadde jeg klatret opp i en daddelpalme og arbeidet. Eieren min sto under treet og snakket med noen. Med ett sa de: «Måtte stammene Aws og Hazraj gå til grunne! En mann fra Mekka er kommet til Qubâ. Han sier at Han er Profet. Og disse stammene godtar Ham og går over til Hans religion …» Da jeg hørte disse ordene, var jeg nær ved å besvime. Jeg klatret straks ned og sa til den mannen: «Hva er det du sier?» Eieren min slo meg i ansiktet og sa: «Hva har du med det å gjøre? Hvorfor spør du? Pass dine egne saker!» Da det ble kveld den dagen, tok jeg med meg noen dadler og dro straks til Qubâ. Jeg gikk inn til vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og sa: «Du er et fromt menneske, og hos Deg er det fattige. Jeg har brakt disse dadlene som sadaqa.»
Rasûlullah sa til Ashâb rundt Seg: «Kom og spis dadler.» De spiste. Men Han Selv spiste ikke noe. Jeg sa til meg selv: «Der er ett av tegnene. Han tar ikke imot sadaqa.» Etter at vår Mester Rasûlullah hadde æret Medîna, tok jeg igjen med meg noen dadler og brakte dem til Ham. Jeg sa: «Dette er en gave.» Denne gangen spiste Han sammen med Sine Ashâb. Jeg sa: «Der kom også det andre tegnet.» Dadlene jeg hadde med, var rundt tjuefem. Men daddelsteinene etter dem som ble spist, var omkring tusen. Ved vår Mester Rasûlullahs mirakel var dadlene blitt flere. Jeg sa til meg selv: «Jeg har sett enda et tegn.» Så gikk jeg igjen til Rasûlullah. De holdt på å gravlegge en avdød. Fordi jeg ønsket å se profetskapets segl, gikk jeg helt nær. Han forsto hva jeg ønsket, og løftet på skjorten Sin. Da Hans velsignede rygg ble blottet, så jeg profetskapets segl; jeg kysset det straks og gråt. I samme øyeblikk sa jeg Kalima ash-shahâda og ble muslim.
Deretter fortalte jeg Rasûlullah i detalj det jeg hadde opplevd. Det gledet Ham. Han befalte meg å fortelle det til Ashâb al-kirâm også. Ashâb al-kirâm samlet seg, og jeg fortalte dem alt jeg hadde opplevd, ned til minste detalj …2
Da Salmân al-Fârisî kom til îmân, ba han om en tolk, fordi han ikke kunne arabisk. Den jødiske tolken som kom, gjenga det motsatte når Salmân priste vår elskede Profet. I samme stund kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og meddelte Rasûlullah riktig hva Hadrat Salmân sa. Da jøden forsto hva som hadde skjedd, sa han Kalima ash-shahâda og ble muslim.
Etter at han var blitt muslim, forble Salmân al-Fârisî slave en tid til. Da vår elskede Profet sa: «Kjøp deg fri fra slaveriet, O Salmân!», gikk han til eieren sin og sa at han ønsket å bli frigitt. Jøden, som bare motvillig gikk med på det, godtok på det vilkår at Salmân skulle plante tre hundre daddelpalmeskudd og få dem til å vokse til de bar dadler, og at han skulle betale tusen seks hundre dirham (én dirham tilsvarer 3 gram) gull (ifølge en overlevering omkring fire tusen dirham sølv).
Han fortalte vår Mester Rasûlullah om dette. Vår Mester, Profeten, sa til Sine Ashâb: «Hjelp deres bror.» De samlet tre hundre daddelpalmeskudd til ham. Vår Mester Rasûlullah sa: «Gjør i stand hullene til dem, og gi meg beskjed når de er ferdige.» Da han hadde gjort i stand hullene og gitt vår Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) beskjed, æret Han stedet og plantet skuddene med Sine egne velsignede hender. Ett av dem hadde Hadrat ’Umar plantet. Med Allahu ta‘âlâs tillatelse bar alle sammen dadler det samme året, unntatt det som Hadrat ’Umar hadde plantet. Vår Mester Rasûlullah rykket også opp dette ene og plantet det på nytt med Sin velsignede hånd. Så snart Han hadde plantet det, bar det dadler.
«Tiden for den siste tids Profets komme er nær. Han skal stå frem blant araberne, utvandre fra Sitt hjemland og slå Seg ned i en by med mange daddelpalmer midt i et steinete landskap. Han tar imot gaver, men ikke sadaqa. Mellom Hans to skuldre er profetskapets segl.» Munken fra Amuriya
Hadrat Salmân al-Fârisî fortalte: «En dag lette en mann etter meg og spurte: ‘Hvor er Salmân al-Fârisî, mukâtab al-faqîr (slaven som har avtalt med sin herre et bestemt beløp for å vinne sin frihet)?’ Han fant meg og ga meg en klump gull på størrelse med et egg som han hadde i hånden. Jeg tok den, gikk til vår Profet og fortalte hvordan det sto til.
Rasûlullah ga meg gullet tilbake og sa: ‘Ta dette gullet og betal gjelden din!’ Da jeg sa: ‘O Rasûlullah! Dette gullet har ikke den vekten som jøden krever’, tok vår Mester Rasûlullah gullet og strøk det over Sin velsignede tunge. Så sa Han: ‘Ta dette! Allahu ta‘âlâ skal betale gjelden din med det.’ Ved Allah, jeg veide det gullet, og det var nøyaktig så mye som ble krevd. Jeg tok det med og ga det til ham. Slik ble jeg fri fra slaveriet.»3
Fra den dagen sluttet Salmân al-Fârisî seg til Ashâb as-Soffa.
Englene kom for å lytte
Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) leste Koranen al-karîm så vakkert, så søtt og så gripende at også ikke-muslimer som lyttet til Ham, ble fylt av beundring. Mange ble muslimer ved å lytte til Ham.
Hadrat Barâ ibn Âzib fortalte: «Etter en ’ishâ-namâz (nattbønn) lyttet jeg til vår Mester Rasûlullah mens Han leste Sûrah at-Tîn. Han leste så vakkert at jeg aldri har hørt noen med en mer fullkommen stemme og en mer fullkommen resitasjon.»
Blant Ashâb al-kirâm var det mange som hadde svært vakre stemmer, og som gråt og fikk andre til å gråte når de leste Koranen al-karîm. En av dem var Usayd ibn Hudayr. En natt bandt han hesten sin ved siden av seg og begynte å lese Sûrah al-Baqara. Mens han leste, ble hesten plutselig skremt og urolig. Hadrat Usayd tidde, og hesten falt til ro. Han begynte å lese, og hesten ble igjen urolig. Da han tidde, falt den til ro. Da han begynte å lese igjen, ble den urolig på nytt. Yahyâ, Usayd ibn Hudayrs sønn, lå et sted nær hesten. Fordi han var redd for at hesten skulle skade barnet, sluttet han å lese.
Da han så opp mot himmelen, oppdaget han noe som glitret som lamper inne i en tåke som lignet skyggen av en hvit sky. Da han sluttet å lese, så han at disse glitrende tingene steg opp mot himmelen og forsvant.
Da det ble morgen, gikk han til vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og fortalte Ham hva som hadde hendt.
Vår Profet spurte: «Vet du hva de var?» Hadrat Usayd svarte: «Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Jeg vet det ikke.»
Vår Mester, Profeten, sa: «Det var engler. De hadde kommet nær din stemme. Hvis du hadde fortsatt å lese, ville de ha lyttet til deg helt til morgenen, og folk ville ha sett dem og betraktet dem. De ville ikke ha vært skjult for folks øyne.»
En av dem som leste Koranen al-karîm med en særlig gripende røst, var Hadrat Abû Bakr as-Siddîq. Når han begynte å lese mens han utførte namâz, klarte han ikke å beherske seg, og tårene strømmet fra hans velsignede øyne. De som så ham, ble fylt av beundring over tilstanden hans. En dag samlet polyteistene seg og sa: «Denne mannen gråter mens han med gripende røst leser det som Profeten har brakt. Vi er redde for at våre barn og kvinner skal bli betatt av ham og bli muslimer.»
Abdullah ibn Salâm blir muslim
En av dem som ble forelsket i vår elskede Profet ved å se Hans velsignede åsyn, og som ble muslim i beundring etter å ha hørt Hans velsignede ord og den Koranen al-karîm Han leste, var Hadrat Abdullah ibn Salâm.
Abdullah ibn Salâm, som kjente Tawrât og Injîl godt, var en jødisk lærd før han kom til îmân. Han fortalte selv slik om hvordan han ble muslim: «Jeg hadde lest og lært Tawrât og forklaringene av den hos min far. En dag fortalte min far meg om egenskapene og tegnene til den Profeten som skulle komme i den siste tid, og om hva Han skulle gjøre, og sa: ‘Hvis Han kommer fra Hârûns (‘alaihis-salâm) etterkommere, skal jeg følge Ham; ellers følger jeg Ham ikke!’ Min far døde før Rasûlullah kom til Medîna.
Da jeg hørte at Rasûlullah hadde kunngjort Sitt profetskap i Mekka, kjente jeg allerede Hans egenskaper, Hans navn og tiden da Han skulle komme. Derfor holdt jeg utkikk etter Ham og ventet. Helt til jeg fikk høre av noen at Han var gjest i huset til Amr ibn Awfs sønner på stedet som heter Qubâ nær Medîna, holdt jeg tilstanden min skjult for jødene og tidde.
En dag, mens jeg plukket ferske dadler fra en daddelpalme i hagen min, ropte en av Nadîrs sønner: ‘I dag er arabernes mann kommet!’ Jeg begynte å skjelve. Straks sa jeg takbîr: ‘Allahu akbar’. I det øyeblikket satt min farsøster Khâlida bint Hârith under treet. Hun var en svært gammel kvinne. Da hun hørte min takbîr, irettesatte hun meg og sa: ‘Måtte Allah la deg gå tomhendt og ikke la deg nå det du håper på! Ved Allah, du ville ikke ha gledet deg mer om du hadde hørt at Mûsâ ibn Imrân4 var på vei!’ Jeg sa: ‘O tante! Ved Allah, Han er Mûsâ ibn Imrâns bror og en Profet som Ham. Han er på Hans vei og er sendt med den samme tawhîd (troen på Allahu ta‘âlâs enhet) som Han ble sendt med.’
Da sa hun til meg: ‘O min brors sønn! Er Han kanskje den Profeten som vi er blitt fortalt skal sendes nær qiyâmat?’ ‘Ja’, sa jeg. ‘Da har du rett’, sa hun.5
Da Rasûlullah utvandret til Medîna, blandet jeg meg straks med mengden for å se Ham. Så snart jeg så Hans velsignede åsyn og Hans lysende ansikt, sa jeg: ‘Hans ansikt kan ikke være en løgners ansikt!’ Rasûlullah forklarte Islâm for menneskene som var samlet, og ga dem råd. Den første hadîth ash-sharîf jeg hørte fra Rasûlullah der, var denne: ‘Spre salâm (hilsen) blant dere, gi de sultne mat, utfør sila ar-rahm (besøk deres nære slektninger), og utfør namâz mens menneskene sover. Slik vil dere komme inn i Jannah i fred.’
Fakhr al-âlam (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) kjente meg igjen med profetskapets nûr og spurte: ‘Er du Ibn Salâm, den lærde fra Medîna?’ Da jeg svarte ‘Ja’, sa vår elskede Profet: ‘Kom nærmere’, og stilte dette spørsmålet: ‘O Abdullah! Si det for Allahu ta‘âlâs skyld! Har du ikke lest og lært om mine egenskaper i Tawrât?’ Jeg sa: ‘Vil Du fortelle meg hva Allahu ta‘âlâs egenskaper er?’
Som svar på dette spørsmålet ventet vår Mester Rasûlullah en stund, og Jabrâîl ‘alaihis-salâm kom ned med Sûrah al-Ikhlâs. Da jeg hørte denne sûraen som vår Mester Rasûlullah leste, sa jeg straks til vår Profet: ‘Ja, O Rasûlullah! Du taler sant. Jeg bevitner at det ikke finnes noen gud unntatt Allahu ta‘âlâ. Du er Hans slave og Hans Rasûl!’ Og slik sa jeg Kalima ash-shahâda og ble muslim. Så sa jeg: ‘O Rasûlullah! Jødene er et urettferdig folk som lyver så mye at det forbløffer enhver, og som kommer med grunnløse beskyldninger og bakvaskelser. Hvis de hører og får vite at jeg er blitt muslim før Du har spurt dem om min karakter og hvordan jeg er, vil de helt sikkert komme med utenkelige bakvaskelser om meg hos Deg. Spør dem først om meg!’ Så gjemte jeg meg i en del av huset. Etter meg kom en gruppe av jødenes fremste menn inn. Vår Mester Rasûlullah spurte jødene: ‘Hva slags person er Abdullah ibn Salâm blant dere?’ Jødene svarte: ‘Han er vår høyeste lærde og sønn av vår største lærde! Ibn Salâm er den beste av oss og sønn av den beste av oss!’ Da spurte vår Mester Rasûlullah jødene: ‘Hva sier dere da hvis han er blitt muslim?’
«Allahu ta‘âlâ har latt meg vite at Han elsker fire mennesker. Han har befalt meg å elske dem alle fire. De er Alî, Abû Dharr, Miqdâd og Salmân.» Hadîth ash-sharîf
Jødene svarte: ‘Måtte Allah bevare ham fra noe slikt!’
I det øyeblikket kom jeg frem fra skjulestedet mitt og bekreftet Ham ved å si: ‘O jødiske folk! Frykt Allahu ta‘âlâ! Ta imot det som er kommet til dere. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at også dere vet at dette er Allahu ta‘âlâs Rasûl, Han hvis navn og egenskaper dere har sett skrevet i den Tawrât dere har i hendene. Jeg bevitner at det ikke finnes noen gud unntatt Allahu ta‘âlâ. Og igjen bevitner jeg at Muhammed ‘alaihis-salâm er Hans slave og Hans Rasûl.’ Da sa jødene: ‘Han er den verste av oss og sønn av den verste av oss!’, og de bakvasket meg og beskyldte meg for ulike feil. Jeg sa: ‘Det var nettopp dette jeg fryktet. O Rasûlullah! Hadde jeg ikke fortalt Deg at de er et urettferdig, løgnaktig og bakvaskende folk som ikke viker tilbake for det onde? Her ser Du det.’ Rasûlullah sa til jødene: ‘Deres første vitnesbyrd er nok for oss; det andre er unødvendig.’ Deretter vendte jeg straks hjem.
Jeg innbød familien min og slektningene mine til Islâm. Alle sammen, også min tante på farssiden, ble muslimer.
At jeg hadde omfavnet Islâm, gjorde jødene svært sinte. De begynte å legge press på meg. Noen av de jødiske lærde forsøkte til og med å få meg til å oppgi Islâm ved å si: ‘Fra araberne kommer det ingen Profet. Din mann er en hersker.’ Men det lyktes de ikke med.»
Sammen med Ibn Salâm ble Sa‘laba ibn Sa‘ya, Usayd ibn Sa‘ya, Asad ibn Ubayd og noen andre jøder oppriktig muslimer. Men noen av de jødiske lærde sa: «Bare de dårlige blant oss trodde på Muhammed. Hadde de vært blant de gode av oss, ville de ikke ha forlatt sine forfedres religion.» Som svar til dem sendte Allahu ta‘âlâ ned en âyat al-karîma, i betydning: «De (Ahl al-kitâb, det vil si Bokens folk) er ikke alle like. Blant Ahl al-kitâb finnes det et samfunn som utfører ibâdat og lydighet; de resiterer Allahu ta‘âlâs âyater i nattens timer og kaster seg ned i sajda.»6
Dag for dag blir min tilstand verre, ytterst verre, O Rasûlullah!
La nå mine gjerninger bli rettet; hjelp, O Rasûlullah!
Min lave nafs er blitt vill, den fikk meg til å følge shaytan,
Med så mange synder – kan jeg søke ly hos Deg, O Rasûlullah?
Er det mulig å slippe fri fra nafsens og shaytans lyster,
Om ikke veiledning når frem til meg fra Deg, O Rasûlullah?
Når Din fayz og gunst et øyeblikk når en synder,
Da er hans vei trygg i begge verdener, O Rasûlullah!
Jeg æret budene og forbudene, kalte ikke harâm for halâl.
Enden på hver synd har vært anger, O Rasûlullah!
O Rasûl for mennesker og jinner, den høyeste av menneskene,
Skjenk meg forbønn for min ikhlâs’ skyld, O Rasûlullah!
«Spre salâm blant dere, gi de sultne mat, utfør sila ar-rahm (besøk deres nære slektninger), og utfør namâz mens folk sover. Slik vil dere gå trygt inn i Jannah.» Hadîth ash-sharîf
Et gammelt bilde av Medîna al-munawwara (1890)
Andre hendelser som fant sted i det første året etter Hijra
I det første året etter Hijra døde As‘ad ibn Zurâra, Barâ ibn Ma‘rûr og Kulthum ibn Hidm fra Ansâr og ’Uthmân ibn Maz‘ûn fra Muhâjirene. Dessuten fikk Hadrat Abû Bakr og Hadrat Bilâl al-Habashî (radiy-Allahu ’anhumâ), som ikke tålte virkningene av luften og vannet i Medîna, malaria. Da ba Rasûlullah denne duâen: «O min Rabb! Få oss til å elske Medîna slik Du fikk oss til å elske Mekka, og gi oss velsignelse og rikelig levebrød her.» Janâb al-Haqq godtok Hans duâ og fikk Muhâjirene til å elske Medîna.
Den første skriftlige avtalen
Før vår Mester Rasûlullahs Hijra skulle Abdullah ibn Ubayy, som var leder for Hazraj-stammen i Medîna, velges til hersker over Medîna. Da det store flertallet av Aws- og Hazraj-stammene ble muslimer gjennom Aqaba-bî‘atene og deretter Hijra, ble det ikke noe av Abdullah ibn Ubayys herredømme. Derfor bar Abdullah ibn Ubayy nag, først og fremst til vår Mester, Profeten, og til Ashâb al-kirâm som var Muhâjirer, og dernest til sahâbîene fra Medîna, men han kunne ikke vise fiendskapet sitt åpent. Sammen med noen få som var som ham selv, dannet han gruppen av munâfiqer. Når de var sammen med muslimene, sa disse at de hadde gått inn i den islamske religionen, men bak ryggen deres gjorde de narr av dem. I all hemmelighet begynte de å så splid og stifte fitna. De gikk så langt at de forsøkte å gjengi Fakhr al-âlams (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) velsignede ord forvrengt og å forandre dem.
Imens satt heller ikke de mekkanske polyteistene stille. Det de ikke hadde klart å gjøre mot vår Mester Rasûlullah i Mekka, forsøkte de nå å gjøre i Medîna. Akkurat som de sendte truende brev til polyteistene i Medîna, sendte de også brev og budskap fulle av trusler til de jødiske stammene i Medîna. Disse truslene fikk jødene til å søke seg nærmere vår Mester Rasûlullah.
På denne tiden kom jødene til vår Mester Rasûlullah og sa: «Vi er kommet for å slutte fred med dere. La oss inngå en avtale, så vi ikke skader hverandre.» Vår Profet inngikk da en avtale med dem med femtifem artikler. Noen av beslutningene som ble tatt, er disse:
1- Denne avtalen er et dokument skrevet av Rasûlullah Muhammed ’alaihis-salâm mellom muslimene fra Mekka og Medîna, dem som følger dem, dem som senere slutter seg til dem, og dem som kjemper sammen med dem.
2- De er sannelig et samfunn atskilt fra andre mennesker.
3- Hver stamme skal i fellesskap betale løsepengene for sine fanger (i samsvar med rettferdigheten blant muslimene).
4- Muslimene skal stå samlet mot dem som skaper uro blant dem, selv om det er deres egne sønner.
5- De av jødene som følger muslimene, skal ikke utsettes for noen urett, og de skal også få hjelp.
6- Jødene skal danne én gruppe sammen med muslimene, og hver og en skal oppfylle kravene i sin egen religion.
7- Ingen av jødene skal dra ut på et militært tokt uten tillatelse fra Muhammed ’alaihis-salâm.
8- Ingen skal gjøre noe ondt mot den han har inngått avtale med. Den som blir utsatt for urett, skal under alle omstendigheter få hjelp.
9- For dem som inngår denne avtalen, er Medîna-dalen et ukrenkelig og harâm (fredhellig) område.
10- De mekkanske polyteistene og dem som hjelper dem, skal ikke på noen måte få beskyttelse.
11- Mot dem som angriper Medîna, skal muslimene og jødene hjelpe hverandre.
Med denne avtalen skulle jødene (tilsynelatende) holde vennskap med muslimene, ikke bære nag til dem og ikke vise dem fiendskap.7
O Min Habîb! Vær ikke bedrøvet
Etter at de hadde undertegnet denne avtalen, kom jødene, som skjulte fiendskapet sitt, i grupper til vår Mester, Profeten. De stilte spørsmål som de selv mente var svært vanskelige. Av svarene de fikk, forsto de at Han var den sanne Profet. Men på grunn av sin stahet og sjalusi trodde de ikke. Da sa vår elskede Profet: «Hadde ti av de jødiske lærde trodd på meg, ville alle jødene ha trodd.» Da vår Mester Rasûlullah ble svært bedrøvet over dette, trøstet Allahu ta‘âlâ Ham med denne âyat al-karîmaen, i betydning: «(O Min Habîb!) O Du ærefulle Rasûl! La ikke (tilstanden til) dem som sier med munnen at de tror, mens de ikke tror med hjertet (munâfiqene), og dem blant jødene som haster av sted i vantro, gjøre Deg bedrøvet. De lytter stadig til løgn, og de er spioner (blant Qurayzâs sønner) for et annet folk som ikke er kommet til Deg (jødene i Khaybar). De flytter ordene de hører, og sannhetene, bort fra deres rette plass og fremstiller dem slik at de fjernes fra det sanne. Og de sier: ‘Hvis dere blir gitt dette (fatwaet), så godta det; blir dere ikke gitt det, så vær på vakt.’ Når det gjelder den som Allahu ta‘âlâ vil skal falle i fitna (at ondskapen vokser i hans sinn og hjerte og ødelegger ham), kan Du på ingen måte hindre Allahu ta‘âlâs vilje. Det er slike som Allahu ta‘âlâ ikke har villet rense hjertene til. For dem er det ydmykelse og elendighet i denne verden og en veldig straff i âkhirat.»8
På grunn av avtalen som var inngått, hadde noen av sahâbîene stiftet vennskap med jødene som var naboene deres. Allahu ta‘âlâ forbød dem også dette og sa i en âyat al-karîma, i betydning: «O dere som tror! Ta ikke andre enn deres trosbrødre (vantro og munâfiqer) som fortrolige venner. De sparer seg ikke for å gjøre dere ondt og stifte ufred, og de ønsker at dere skal komme i vanskeligheter. Hatet og fiendskapet deres mot dere har veltet ut av munnen deres. Men fiendskapet de skjuler i hjertene, er enda større. Hvis dere tenker etter og forstår: Vi har gjort klart for dere âyatene om deres fiendskap (Vi har vist dere helt tydelig hva dere må være på vakt mot).»9
De mekkanske polyteistene fortsatte ustanselig å egge opp og true polyteistene, munâfiqene og jødene i Medîna og stammene omkring Medîna. De forsøkte å slukke Islâms nûr så snart som mulig og søkte etter måter å gjøre ende på vår elskede Profets velsignede tilværelse.
«Hadde ti av de jødiske lærde trodd på meg, ville alle jødene ha trodd.» Hadîth ash-sharîf
Mot alt dette som munâfiqene og polyteistene gjorde, valgte vår Mester Rasûlullah alltid fredens vei. Noen av Ashâb al-kirâm mente at tiden nå var inne til å gå mot fienden, og de ba: «O min Rabb! For oss finnes det ikke noe mer verdifullt enn å kjempe på Din vei mot disse polyteistene. Disse polyteistene fra Quraysh har fornektet Din Habîbs profetskap og tvunget Ham til å forlate Mekka. O min Allah! Du vil vel gi oss lov til å kjempe mot dem! …» Vår Mester Rasûlullah derimot ventet på Allahu ta‘âlâs befaling i denne saken og handlet etter det som ble befalt. Nå var tiden kommet. I åpenbaringen som Jabrâîl ’alaihis-salâm brakte, ble det sagt: «Kjemp også dere på Allahu ta‘âlâs vei mot dem som fører krig mot dere. Men overtre ikke grensen og gå ikke for langt. Allahu ta‘âlâ elsker sannelig ikke dem som går for langt. Drep dem (de vantro) hvor dere enn finner dem. Driv dem ut, slik de drev dere ut (av Mekka). Deres shirk-fitna er verre enn drap. Kjemp ikke mot dem ved Masjid al-Harâm så lenge de ikke kjemper mot dere der. Men dreper de dere der, så drep også dere dem der. Slik er de vantros straff. Hvis de holder opp med å fornekte Allahu ta‘âlâ og med å kjempe, (så hold også dere opp. For) Allahu ta‘âlâ er sannelig svært tilgivende og barmhjertig.»10
I en âyat al-karîma som ble sendt ned senere, ble det sagt, i betydning: «Kjemp mot disse polyteistene inntil det ikke er spor igjen av shirk-fitna og religionen tilhører Allahu ta‘âlâ alene (inntil Allahu ta‘âlâ alene blir tilbedt). Hvis de holder opp (med shirk), (er det ingen urett mot dem.) Fiendskap (straff) gjelder da bare de urettferdige.»11
Mâ madahtu Muhammadan bi makâlâtî,
Lâkin madahtu makâlâtî bi Muhammadin.
(Jeg makter ikke å prise Muhammed ’alaihis-salâm,
Med Ham gir jeg mine skrifter verdi.)
Imâm ar-Rabbânî (rahmatullahi ’alaih)