ASHÂB AL-KIRÂMS OPPLÆRING

Masjid an-Nabî

Da vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), æret Medîna, ønsket Han som det første å bygge en masjid der Hans Ashâb skulle oppdras og der man skulle utføre namâz i jamâ‘at. I mellomtiden kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og sa: «O Rasûlullah! Allahu ta‘âlâ befaler Deg å bygge et hus (masjid) for Ham av stein og soltørket leirstein.» Habîb al-akram ønsket straks å kjøpe av eierne den tomten der Hans kamel Quswâ hadde lagt seg ned da de kom til Medîna. Eierne sa: «O Rasûlullah! Vi forventer ikke noe vederlag for den fra andre enn Janâb al-Haqq. Vi gir Deg denne tomten som gave for Allahs velbehag.» De ønsket inderlig å skjenke Ham den. Likevel godtok ikke vår Mester, Profeten, deres tilbud, men betalte langt mer enn den var verdt.1

Mens tomten ble jevnet og planert, ble det laget leirstein og fraktet stein. Da alle forberedelsene var gjort, samlet de seg for å legge grunnmuren. Vår Mester Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) la den første steinen i grunnmuren med Sine velsignede hender. Deretter sa Han i tur og orden: «La Abû Bakr legge sin stein ved siden av min stein! La ’Umar legge sin stein ved siden av Abû Bakrs stein! La ’Uthmân legge sin stein ved siden av ’Umars stein! La Alî legge sin stein ved siden av ’Uthmâns stein!» Da Hans befaling var utført, sa Han til Sine Ashâb som var der: «Legg nå også dere steinene deres.» Og de begynte å legge dem.

Med vår elskede Profet i spissen arbeidet alle Ashâb al-kirâm uten stans og uten hvile for å bygge masjiden. De bar stein og leirstein på sine velsignede rygger. De bygde grunnmuren halvannen meter høy av stein og murte resten med leirstein. En dag bar vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) leirstein. En av Hans Ashâb kom frem til Ham og sa med stor høflighet: «O Rasûlullah! Vil Du gi meg lov til å bære leirsteinen?» Vår Mester Khâtam al-anbiyâ ga ham ikke leirsteinen, men lot ham med enda større vennlighet få vite at Han Selv hadde enda større behov for å fortjene thawâb (belønning). Han rådet ham til heller selv å gå og hente stein.

Vår Mester Rasûlullah var en av dem som arbeidet mest ved byggingen av Masjid an-Nabî. Han løftet de tyngste steinene på Seg og bar dem til murerne, så Han ble andpusten av anstrengelse. Mens Han bar disse steinene og leirsteinene, oppmuntret Han Sine Ashâb ved å fortelle dem om verdien av arbeidet de utførte, og gi dem glade budskap om de velsignelsene de skulle oppnå.

Muslimene, som så denne innsatsen fra vår Mester, arbeidet med stor kjærlighet. Mens alle andre bar én leirstein hver, bar Ammâr ibn Yâsar til og med to, den ene for vår Mester, Profeten, og den andre for seg selv. Da vår Mester Rasûlullah så dette, gikk Han bort til ham. Han strøk Hadrat Ammâr over ryggen med Sin velsignede hånd og sa: «O Sumayyas sønn! Du får to belønninger, de andre én!»

Masjidens vegger ble fullført på kort tid, og den fikk tak. Rommene var, etter arabisk skikk, laget av daddelpalmegrener og dekket med filt av hår. Foran dørene hang det bare et forheng. Rommene lå på den sørøstlige og den nordlige siden av masjiden. De fleste av dem hadde dør som åpnet seg inn mot masjiden. Takhøyden var en håndspenn mer enn høyden på et middels høyt menneske. Mellom Hadrat Fâtimas og Hadrat Âishas rom var det en dør. I tillegg ble det, inntil masjiden, bygget to rom av leirstein for vår Mester Rasûlullah. Også disse ble dekket med daddelpalmestammer og -grener. Med tiden ble antallet rom økt til ni. Da byggingen av masjiden var fullført, flyttet vår Mester, Profeten, fra Hadrat Khâlid ibn Zayds hus til det huset som var bygget til Ham.2

«O min Rabb! Gjør Medîna kjær for oss, slik Du har gjort Mekka kjær for oss. Gjør den kjærere for oss enn Mekka. O min Rabb! Gi velsignelse i våre mål og skjepper. Gjør Medîna til en by der vi kan være ved god helse. Gjør dens luft god!» Hadîth ash-sharîf

O RASÛLULLAH!
Det som alltid gjør elskerne fra seg av lengsel,
er Ditt åsyn, O Rasûlullah.
Det som morgen og kveld får dem til å sukke av smerte,
er lengselen etter Deg, O Rasûlullah!
Det som dag og natt gjør klage til mitt eneste verk,
det som får mitt hjerte til å brenne i lengselens ild,
det som stadig får mine øyne til å gråte,
er atskillelsen fra Deg, O Rasûlullah!
Den nåde fra Hudâ som asfiyâ får se,3
den glede og fryd som awliyâ4 nyter,
den opphøydhet som Profetene har nådd, o Shâh,
er Din lykke og storhet, O Rasûlullah!
Vis barmhjertighet mot meg, en fremmed og hjemløs,
jeg er skyldig, vær nådig mot meg med mitt svarte ansikt,
å vise medfølelse mot de forlatte og hjelpeløse
er Din skikk, O Rasûlullah!
O syndernes forbeder, Den Enes nûr,
Nasûhî er Din egen slave, driv ham ikke bort.
Vis gavmildhet, vis ham ikke bort fra Din nådes dør,
han er Din ummat, O Rasûlallah!
Nasûhî Üsküdârî

Daddelpalmestammen som klaget

I Masjid an-Nabawî (Profetens moské) stod det en oppreist daddelpalmestamme. Om fredagene holdt vår Mester, Profeten, khutba (prekenen som imâmen holder fra prekestolen ved fredagsbønnen og på de islamske høytidsdagene) mens Han i masjiden støttet Seg til denne stammen, som ble kalt Hannâna.

Senere lot Han lage en minbar (prekestol) med tre trinn. En fredag var vår Mester Rasûlullah og Ashâb al-kirâm samlet i Masjid an-Nabî. Da vår Mester steg opp på den nye minbaren for å holde khutba, begynte den tørre daddelpalmestammen som Han tidligere hadde støttet Seg til, å gråte og klage med en lyd som alle kunne høre, og som lignet gråten til en drektig kamel. Alle Ashâb al-kirâm lyttet forundret til denne lyden. Men lyden ville ikke stilne. Da steg Verdenenes Mester ned fra minbaren og strøk stammen med Sine velsignede hender. I samme øyeblikk holdt gråten og klagen opp. Da Sahâbîene så denne kjærligheten og lengselen den tørre daddelpalmestammen hadde til vår Profet, kunne de ikke holde tårene tilbake.

Om denne hendelsen sa Hadrat Anas ibn Mâlik: «Til og med masjiden ristet av lyden», og Ibn Abî Wadâ‘a sa: «Daddelpalmestammen sprakk og beveget seg fra stedet sitt. Vår Mester Rasûlullah kom og la Sin velsignede hånd på den, og da ble den stille.»

Vår Mester, Profeten, sa: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, i hvis mektige hånd min sjel er: Hvis jeg ikke hadde strøket den, ville den ha grått slik av lengsel og sorg etter meg helt til qiyâmat.» I en annen overlevering blir det fortalt slik: Rasûl ’alaihis-salâm vendte seg til den tørre daddelpalmestammen og sa: «Om du vil, setter jeg deg tilbake i hagen der du stod. Da kan du igjen skyte grener og skudd og bli som du var før. Eller om du vil, planter jeg deg i Jannah, så Allahu ta‘âlâs venner kan spise av din frukt.» Vår Mester Rasûlullah lyttet til den og hørte den si: «Plant meg i Jannah, så Allahu ta‘âlâs venner kan spise av meg, og la meg være på et sted der jeg ikke eldes og råtner.» De som var hos vår Mester, Profeten, hørte også treets ord. Da svarte vår Mester Rasûlullah: «Jeg skal gjøre det du ba om.» Så vendte Han Seg til Sine Ashâb og sa: «Den foretrakk Dâr al-baqâ (evighetens bolig, âkhirat) fremfor dâr al-fanâ (forgjengelighetens bolig, denne verden).»5 Deretter ble daddelpalmestammen gravlagt etter Rasûlullahs befaling.

Familiemedlemmene kommer til Medîna

Da Sarwar al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og Hadrat Abû Bakr utvandret, hadde de etterlatt sine barn i Mekka. I en hadîth ash-sharîf som Imâm al-Bukhârî har overlevert, fortalte Hadrat Âisha: «Vår Mester Rasûlullah sa til meg: ‘O Âisha! Du ble vist meg to ganger i drømme. Jeg så visst bildet ditt på et stykke grønt silkestoff, og det ble sagt til meg: «Den som er på dette bildet, er din fremtidige hustru.»’» Etter denne drømmen (ett år etter at vår mor Hadrat Khadîja var død) ble vår Mester, Profeten, og vår mor Hadrat Âisha forlovet mens de var i Mekka. Men bryllupet ble ikke holdt med en gang. Vår mor Hadrat Âisha fortalte om dette slik: «Da Rasûlullah utvandret til Medîna, hadde Han etterlatt oss og Sine døtre i Mekka. Da Han hadde æret Medîna, sendte Han Sin frigitte slave Zayd ibn Hâritha og Abû Râfi‘ til oss med to kameler og 500 dirham til å kjøpe det de kunne trenge.

Min far sendte også Abdullah ibn Urayqit med dem med to eller tre kameler, og han skrev et brev til min bror Abdullah og påla ham å sette min mor, meg og min søster Asmâ på kamelene og sende oss av sted. Jeg, min mor Umm Rûmân, Rasûlullahs døtre Hadrat Fâtima-tuz-zahrâ og Umm Kulthûm, Hans hustru Sawda, og Umm Ayman og Usâma la alle sammen ut på veien. Da vi kom til stedet Qudayd, kjøpte Zayd tre kameler til for 500 dirham. Talha ibn Ubaydullah sluttet seg også til karavanen. Da vi kom til stedet som heter Bayd, ved Minâ, løp kamelen min av sted. Jeg satt i bæresetet, og min mor var ved siden av meg. Min mor var ute av seg og ropte: ‘Å, min lille datter! Å, min lille brud!’ Allahu ta‘âlâ fikk kamelen vår til å falle til ro og reddet oss. Til slutt kom vi til Medîna. Jeg steg av sammen med min fars husstand. Rasûlullahs husstand steg av foran rommene sine.»

«Hvis jeg ikke hadde omfavnet den (Hannâna), ville den ha grått helt til qiyâmat av atskillelsen fra meg.» Hadîth ash-sharîf

Vår mor Hadrat Âisha bodde en tid i sin far Hadrat Abû Bakrs hus. Bryllupet deres fant sted etter Badr-ghazâen.

Hvor lykkelig er den
som leser Koranen!
Når han hører adhân og iqâmat,
er hans hjerte fylt av îmân!

Adhân al-Muhammadî

Da Masjid an-Nabî var bygget, fantes det ingen ordning for å kunngjøre at tiden for namâz var inne, og for å kalle muslimene til moskeen. Man sa bare: «Assalâtu jâmi‘a (Kom til namâz)».

En dag rådførte vår Mester Rasûlullah Seg med Sine Ashâb og spurte hvordan de troende skulle kalles til moskeen ved namâz-tidene. Noen foreslo å ringe med en nâqûs, det vil si en klokke, slik de kristne gjør, for å kunngjøre namâz-tidene; andre foreslo å blåse i et horn, slik jødene gjør. Atter andre ga uttrykk for sin mening og sa: «La oss tenne et bål ved namâz-tiden og løfte det opp i høyden.» Vår Mester Rasûlullah godtok ingen av forslagene.6

Abdullah ibn Zayd ibn Sa‘laba og Hadrat ’Umar så i drømme at adhân ble ropt ut. Hadrat Abdullah kom til vår elskede Profet og fortalte sin drøm slik: «Jeg så en mann som hadde lagt et grønt sjal om seg og bundet et lendeklede om livet, og som holdt en klokke i hånden. Jeg spurte ham: ‘Vil du selge meg klokken du har i hånden?’ Han spurte: ‘Hva vil du gjøre med den?’ Da jeg svarte: ‘Jeg vil ringe med den for å kunngjøre namâz-tidene’, sa han: ‘La meg lære deg noe som er bedre’, og han vendte seg mot Qibla og begynte å rope med høy røst: ‘Allâhu akbar, Allâhu akbar …’ Da han var ferdig, sa han: ‘Og når du skal reise deg til namâz’, og han gjentok adhân, og mot slutten la han til setningen ‘Qad qâmat-is-salâtu.’»

Da sa vår Mester Rasûlullah: «Drømmen er sann. Lær Bilâl disse ordene, så han kan rope dem ut!» Dette ble kalt adhân.7

Så steg Hadrat Bilâl opp på et høyt tak nær Masjid ash-sharîf og ropte ut den første adhân med de ordene han hadde fått lære.

Da Hadrat ’Umar hørte lyden av adhân, kom han løpende til vår Mester Rasûlullah. Han sa at han i sin drøm hadde sett nøyaktig de samme ordene som Hadrat Bilâl hadde ropt ut. Den natten hadde også noen andre av Ashâb al-kirâm sett den samme drømmen. Nettopp da ble den 9. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Jumu‘a åpenbart, og dette ble dermed også kunngjort gjennom wahy (åpenbaring).

En dag, ved tiden for morgenens namâz, hadde Bilâl al-Habashî ropt «As-salâtu khairun min-an-nawm»8 to ganger utenfor døren til vår elskede Profet. Vår Mester, Profeten, likte dette. Han sa: «Bilâl, for et vakkert ord dette er! Si det også når du roper ut adhân til morgenens namâz.» Slik begynte man å si også disse ordene i adhân til morgenens namâz.

Bilâl al-Habashî, som var muadhin helt til vår Profets bortgang, hadde en kraftig, meget vakker og gripende stemme. Når han begynte å rope ut adhân, lyttet alle med stor kjærlighet og henrykkelse og ble helt overveldet. Når han ropte ut adhân, fikk han alle til å gråte.

At Ashâb al-kirâm kalte hverandre til moskeen ved namâz-tidene med adhân al-Muhammadî, syntes polyteistene og jødene i Medîna var svært underlig. Mens adhân ble ropt ut, gjorde de narr av den og drev gjøn med den. Mot dette hånet sa Allahu ta‘âlâ i Koranen al-karîm, i betydning: «Når dere kaller til namâz med adhân, gjør de den til gjenstand for lek og moro. Det er fordi de er et folk som ikke forstår.»9

Muadhinen ropte ut, så stod han og sa iqâmat,
vendte sitt ansikt mot Kâ‘ba og gjorde sin niyyat.
Da troens folk hørte det, lyttet de med ærbødighet,
så stod de til namâz og tjente sin Rabb i tilbedelse.

Ashâb as-Soffa

Vår Mester, Profeten, lot lage et skyggetak av daddelpalmegrener ved den nordlige veggen i Masjid an-Nabî. Han befalte at de ugifte sahâbîene som hadde utvandret fra Mekka, og som ikke eide noe, skulle bo der.10 Disse ugifte sahâbîene og de fattige blant Ansâr og muhâjirene bodde under et stort løvtak ved siden av Masjid an-Nabî, som ble kalt Soffa, og var opptatt med å lære og undervise. Antallet deres varierte mellom ti og fire hundre. Som oftest var de sytti. Disse sahâbîene vek aldri fra vår Mester Rasûlullahs side og gikk aldri glipp av Hans sohbater. Dag og natt leste de Qur’ân al-karîm, tilegnet seg kunnskap og lærte hadîth ash-sharîfer utenat. De fleste av dagene fastet de, og de holdt seg aldri et øyeblikk borte fra ibâdat og lydighet. De som ble oppdratt der, ble sendt til stammer som nylig var blitt muslimer, og lærte dem Koranen al-karîm og sunnat ash-sharîf, det vil si religionen Islâm. Disse velsignede sahâbîene, som hadde svært mange fortrinn, var en stor hær av kunnskap og visdom. Vår Mester, Profeten, elsket dem høyt; Han satt sammen med dem, holdt sohbat med dem og spiste sammen med dem. De som bodde der, ble kalt Ashâb as-Soffa. En dag så vår Mester Rasûlullah på Ashâb as-Soffa og tenkte over hvor uhyre fattige de var. Til tross for dette utførte de ibâdat med et rolig og strålende hjerte. Vår Mester, Profeten, viste dem barmhjertighet og sa: «O Ashâb as-Soffa! Glade budskap til dere! Hvis det blant min ummat blir igjen noen som er tilfreds med de vanskelige kårene dere nå lever under, så er han visselig en av mine venner.»

«Når dere kaller til namâz med adhân, gjør de den til gjenstand for lek og moro. Det er fordi de er et folk som ikke forstår.» Mâida: 58

Habîb al-akram (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) sørget før alt annet for behovene til disse utvalgte blant Sine Ashâb, og først deretter søkte Han å dekke behovene til Sin Ahl al-Bayt. Abû Hurayra fortalte: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, foruten hvem det ikke finnes noen gud: Noen ganger presset jeg av sult magen mot bakken, og andre ganger presset jeg en stein som jeg tok opp fra bakken, mot magen. Igjen var jeg i en slik tilstand. Den dagen hadde jeg satt meg ved veien som Rasûlullah gikk langs til masjiden. Da kom de to verdeners pryd, som ble sendt som en barmhjertighet for verdenene, strålende av nûr, bort til meg. Han forsto hvordan jeg hadde det, smilte og sa: ‘O Abâ Hurayra!’ Da jeg sa: ‘Måtte mitt liv ofres for Deg; tal, O Rasûlullah!’, sa Han: ‘Bli med meg.’ Jeg gikk straks etter Ham. Han gikk inn i lykksalighetens hjem. I huset stod det et beger melk. Han sa: ‘Gå nå til Ahl as-Soffa. Kall dem hit til meg.’ Mens jeg gikk for å kalle på dem, tenkte jeg ved meg selv: ‘Hvordan skal ett beger melk kunne rekke til alle Ahl as-Soffa? Mon tro om det blir en slurk igjen til meg også? …’ Jeg kalte på dem. Vi kom til lykksalighetens hjem, ba om lov og gikk inn. Da vi hadde satt oss på passende plasser, sa vår Mester Rasûlullah: ‘O Abâ Hurayra! Ta dette melkebegeret og gi det til dem!’ Jeg tok begeret og ga det til vennene mine, den ene etter den andre. Hver av dem tok begeret, drakk til han var mett, og ga det tilbake til meg. Hver gang jeg fikk det tilbake, så jeg at begeret ikke var blitt det minste mindre, men var fullt av melk som før. På denne måten rakte jeg det til alle vennene mine som var kommet. Alle drakk og ble mette. Så tok Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) begeret, smilte til meg og sa: ‘O Abâ Hurayra! Nå er det bare jeg og du igjen som ikke har drukket melk. Sett deg nå du også og drikk!’ Jeg satte meg og drakk. Han sa: ‘Drikk igjen!’ Jeg drakk. Vår Mester sa ‘Drikk!’ flere ganger, og hver gang drakk jeg. Til slutt sa jeg: ‘Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Jeg klarer ikke å drikke mer. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har sendt Deg med den sanne religion, at jeg er helt mett.’ Da sa Han: ‘Gi meg begeret, da.’ Jeg ga Ham det. Etter å ha rettet hamd og lovprisning til Allahu ta‘âlâ sa Han Basmala og drakk melken.»

Sahâbîene fra Medîna nærte en kjærlighet uten sidestykke til disse fremragende Ashâb, som tilegnet seg kunnskap i masjiden uten å gå glipp av en eneste sohbat med vår Mester Rasûlullah. En kveld kom en av sahâbîene fra Soffa, som var helt kraftløs av sult, til vår Mester Rasûlullah og fortalte Ham hvordan han hadde det. Vår Mester, Profeten, spurte i lykksalighetens hjem om det fantes noe å spise. Da Han fikk svaret: «Akkurat nå finnes det ikke annet enn vann i huset», sa Han til Sine Ashâb som var til stede: «Hvem vil være vert for denne sultne mannen?» En av Ashâb al-kirâm fra Medîna kom alle andre i forkjøpet og sa: «Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Jeg skal være vert for ham.» Han gikk hjem med sin gjest og sa til sin kone: «Gjør i stand noe å by Rasûlullahs gjest.» Hans kone svarte: «Akkurat nå har vi ikke noe annet i huset enn barnas mat.» Sahâbîen sa: «Få først barna til å sove, og kom så med den maten.» Så tok han maten, som bare var nok til én person, og gikk inn i rommet der gjesten var. Han satte frem maten og ba ham forsyne seg. Da de hadde begynt å spise sammen, reiste han seg, lot som om han skulle justere lampen, og slukket den. Så satte han seg igjen ved maten i mørket. Han gjorde bevegelser som om han spiste, og ventet til gjesten var mett. Da gjesten var mett, ryddet han bort maten. Den natten var han og barna sultne til morgenen. Da de om morgenen kom til vår Mester, Profeten, sa Han: «Allahu ta‘âlâ var tilfreds med det dere gjorde i natt.» Deretter sendte Allahu ta‘âlâ ned den 9. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Hashr og sa i betydning: «De (Ansâr) setter (muhâjirene) foran seg selv, selv om de selv lider fattigdom og nød.»

Én verselinje:

Hva som enn skjer, er det søtest å tale om Vennen!

Hjertenes Sultans sohbat

For å oppdra og modne Sine Ashâb al-kirâm holdt vår Mester Fakhr al-kâinât (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sohbater (samtaler; å være sammen med hverandre; samvær) uten sidestykke i Masjid an-Nabî, og Han lot den fayz og de velsignelsene som Allahu ta‘âlâ hadde skjenket Ham, strømme inn i deres hjerter. De som fikk æren av å delta i vår Mester, Profetens sohbat, kjente allerede ved den første sohbaten en stor forandring i sine hjerter og nådde svært høye ma‘rifater (guddommelig kunnskap). Ved velsignelsen fra disse sohbatene kom Ashâb al-kirâm til å elske først og fremst vår elskede Profet, og dernest alle sine sahâbî-brødre, mer enn sine egne liv. Allahu ta‘âlâ har priset dem i âyat al-karîmaer. I vår Mester Rasûlullahs nærvær satt de så ærbødige og oppmerksomme som om en fugl hadde satt seg på hodet deres og ville fly sin vei ved den minste bevegelse. Slik ble Ashâb al-kirâm de mest overlegne og de høyeste av alle skapninger etter Profetene og de store englene. Vår Mester Rasûlullah forklarte og lærte Sine Ashâb vår religions påbud og forbud i minste detalj: troens og Islâms grunnvilkår; alle bestemmelser om namâz, sawm (faste), hajj (pilegrimsreise) og zakât; tafsîren av âyat al-karîmaene; hvilken mat og hvilke klær som er harâm og halâl; ed, nadhr11 og kaffârat (soning); kunnskap om handel; reglene for god skikk når man spiser og drikker, kler seg, møter og snakker med hverandre og hilser; forholdet til naboer, slektninger og venner; bestemmelsene om ekteskap, underhold, arvefølge og arv; rettssaker, straffer, avtaler og kompaniskap; kunnskap om helse; kamp mot fienden og krigens lover … kort sagt all kunnskap som hører til religionen Islâm, fra a til å, både om âkhirat og om denne verden. Han forklarte det på en slik måte at alle kunne forstå det, og et emne som Han anså som viktig, gjentok Han tre ganger.12 Den kunnskapen som angikk kvinnene, lærte Han dem gjennom Sine velsignede hustruer.

Jibrîl-hadîth ash-sharîf

Muslimenes heltemodige imâm, en av de høyeste blant Ashâb al-kirâm, kjent for alltid å tale sant, vår elskede store ’Umar ibn Khattâb radiy-Allahu ’anh, sier:

– Det var en slik dag at noen av oss fra Ashâb al-kirâm var i Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) nærvær og tjeneste. Den dagen og den timen var så ærefull, så verdifull og så enestående. Den dagen ble det oss forunt å bli æret med å være i Rasûlullahs sohbat og ved Hans side og å se Hans vakre åsyn, som er næring for sjelene og glede og fryd for hjertene. (For å beskrive denne dagens ære og verdi sa han: «Det var en slik dag at …» Kan det finnes en tid så ærefull og verdifull som en dag da det ble en forunt å se Jabrâîl ’alaihis-salâm i menneskeskikkelse, å høre hans stemme og å høre den kunnskapen som tjenerne trenger, så vakkert og klart fra Rasûlullahs velsignede munn?)

«O Ashâb as-Soffa! Glade budskap til dere! Hvis det blant min ummat blir igjen noen som er tilfreds med de vanskelige kårene dere nå lever under, så er han visselig en av mine venner.» Hadîth ash-sharîf

I samme øyeblikk kom en person bort til oss, som om månen steg opp. Klærne hans var meget hvite, og håret hans var kullsvart. Det fantes ingen tegn på at han hadde reist, som støv, jord eller svette. Ingen av oss, Rasûlullahs Ashâb, kjente ham. Det vil si: Han var ingen av dem vi hadde sett og kjente. Han satte seg ned i Rasûlullahs nærvær. Han satte knærne sine helt inntil Hans velsignede knær. (Den som kom, var Jabrâîl. Han hadde tatt menneskeskikkelse. At Jabrâîl ’alaihis-salâm satt slik, var for å vise noe viktig. Det vil si: Det viser at det ikke er riktig å skamme seg når man skal lære religiøs kunnskap, og at stolthet og hovmod ikke sømmer seg for læreren. Med denne oppførselen lærte Jabrâîl ’alaihis-salâm Ashâb al-kirâm at enhver fritt og uten å kvie seg skal spørre lærerne om det han eller hun ønsker å lære om religionen. For det er ikke riktig å skamme seg over å lære religionen, eller å kvie seg for å oppfylle, undervise i og lære Allahu ta‘âlâs rettigheter.)

Denne edle personen la sine hender på de velsignede knærne til vår Mester Rasûl al-akram og sa: «O Rasûlullah! Fortell meg hva Islâm er, hva det vil si å være muslim.»

Rasûl al-akram sa: «Det første av Islâms grunnvilkår er å si Kalima ash-shahâda. (Å si Kalima ash-shahâda betyr å si: «Ash’hadu an lâ ilâha illallâh wa ash’hadu anna Muhammadan ’abduhû wa rasûluh.» Det vil si at en person som er ved sine fulle fem, har nådd puberteten og kan tale, skal si: «Verken på jorden eller i himmelen finnes det noe eller noen andre enn Ham som er verdig til å bli tilbedt og dyrket.

Den sanne gjenstand for tilbedelse er Allahu ta‘âlâ alene. Han er Wâjib al-wujûd (Den hvis eksistens er nødvendig). All fullkommenhet er i Ham. Det finnes ingen mangel i Ham. Hans navn er Allah», og at han tror fast på dette med hjertet. Og videre skal han si: «Den opphøyde personen med rosenfarget hud, med et hvitt og rødlig, strålende og elskelig ansikt, med svarte øyenbryn og svarte øyne, med en bred, velsignet panne, med vakker moral, hvis skygge ikke falt på jorden, og som talte milde ord; som ble kalt araber fordi Han ble født i Mekka i Arabia, og som het Muhammed, sønn av Abdullah av Hâshims etterkommere, er Allahu ta‘âlâs slave og Rasûl, det vil si Hans Profet.»)

Deretter er det å utføre namâz når tiden for den er inne. Å gi zakât av sin eiendom. Å faste hver dag i måneden Ramadân ash-sharîf. Og at den som er i stand til det, utfører hajj én gang i livet.»

Da denne personen hørte disse svarene fra Rasûlullah, sa han: «Du har talt sant, O Rasûlullah!» Vi som lyttet, undret oss over at han både spurte og bekreftet svaret.

Den samme personen sa igjen: «O Rasûlullah! Fortell meg nå også hva îmân (tro) er.» (I denne hadîth ash-sharîfen skal man ikke tenke på den ordrette betydningen av îmân. For den ordrette betydningen er å bekrefte og tro, og det fantes ikke én eneste blant de uvitende araberne som ikke kjente den. Hvordan skulle da Ashâb al-kirâm ikke kjenne den? Jabrâîl ’alaihis-salâm ønsket å lære Ashâb al-kirâm betydningen av îmân. Her blir det spurt om hva som kalles îmân i Islâm.) Og Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) forklarte at îmân er å tro på seks bestemte ting, slik: «Først å tro på Allahu ta‘âlâ, på Hans engler, på Hans bøker, på Hans Rasûler, på den siste dag, på qadar (skjebnen), og på at khair (det gode) og sharr (det onde) kommer fra Allahu ta‘âlâ.» Personen sa igjen: «Du har talt sant», og bekreftet svaret.

Så sa han igjen: «O Rasûlullah! Fortell meg også hva ihsân er.» Vår Mester Rasûlullah sa: «Det er at du tilber Allahu ta‘âlâ som om du ser Ham. For selv om du ikke ser Ham, ser Han deg visselig.» Personen sa igjen: «O Rasûlullah! Fortell meg om qiyâmat!» Rasûl ’alaihis-salâm sa: «I dette spørsmålet vet den som blir spurt, ikke mer enn den som spør.» Personen sa: «Fortell meg da om tegnene på den.» Vår Mester Rasûlullah sa: «Det er at jâriyaene føder sine herrer, og at du ser barbente, nakne og fattige gjetere (bli rike og) kappes med hverandre om å reise høye bygninger.» Etter dette snudde personen og gikk. Rasûlullah vendte seg mot meg og spurte: «O ’Umar! Vet du hvem den som spurte, var?» Jeg svarte: «Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl vet det best.» Da sa Rasûlullah: «Det var Jibrîl (Jabrâîl). Han kom for å lære dere deres religion.»13 Vår elskede Profet forklarte ting for Sine Ashâb ut fra deres rang i religionen, slik at de kunne forstå.

Hadrat ’Umar, som var en av de høyeste blant Ashâb al-kirâm, så en dag på vei til masjiden at vår Mester Rasûlullah fortalte Hadrat Abû Bakr as-Siddîq noe. Han gikk bort til dem og lyttet. Andre så det også, men de vegret seg for å gå bort og lytte. Neste dag, da de så Hadrat ’Umar, sa de: «O ’Umar! Rasûlullah fortalte dere noe i går. Fortell det, så vi også kan lære det.» For vår Mester Rasûlullah sa alltid: «Fortell også deres brødre i religionen det dere hører fra meg! La hverandre få høre det!» Hadrat ’Umar sa: «I går spurte Hadrat Abû Bakr om betydningen av en âyat al-karîma i Qur’ân al-karîm som han ikke kunne forstå, og Rasûlullah forklarte den for ham. Jeg lyttet i en time, men forsto ingenting.» For Han forklarte i samsvar med Hadrat Abû Bakrs høye rang. Hadrat ’Umar hadde en så høy rang at vår Mester Rasûlullah sa: «Jeg er den siste av Profetene. Etter meg skal det ikke komme noen Profet. Hvis det skulle komme en Profet etter meg, ville ’Umar ha blitt Profet.» Selv om han hadde en så høy rang og kunne sitt morsmål arabisk svært godt, forsto han ikke den tafsîren av Qur’ân al-karîm som ble forklart for Hadrat Abû Bakr. Abû Bakrs rang var langt høyere enn hans. Hadrat Abû Bakr, ja til og med Jabrâîl ’alaihis-salâm, spurte Rasûlullah om betydningen og hemmelighetene i Qur’ân al-karîm. Rasûlullah forklarte tafsîren av hele Qur’ân al-karîm for Sine Ashâb.

Samtidig som vår elskede Profet lærte Sine Ashâb religionen, behandlet Han rettssaker, hørte vitnene og løste de vanskeligste tvister. Han gjorde store anstrengelser for å gjøre Islâm kjent og utbre den, for å redde enda et menneske fra Jahannams ild. Med Sin oppførsel og Sine handlinger var Han et forbilde for menneskene, og Han sørget også for at de nødvendige tiltak ble tatt for å beskytte mu‘minene mot polyteistenes ondskap.

«O ’Umar! Vet du hvem den som spurte, var? Det var Jibrîl (Jabrâîl). Han kom for å lære dere deres religion.» Hadîth ash-sharîf

O Du, skjønnheten som er lyset i awliyâs øyne,
kom meg til hjelp, O kilde til Hudâs nûr!
Støvet under Dine føtter er kohl for asfiyâs øyne,
kom meg til hjelp, O kilde til Hudâs nûr!
Uten Deg kan ingen nå frem til Haqq ta‘âlâ,
ved Din nådes fayz blir et menneske tatt imot,
Du er «barmhjertigheten for verdenene», O Rasûl,
kom meg til hjelp, O kilde til Hudâs nûr!
Jeg har begått feil og synder uten grense,
jeg er blitt følgesvenn til dem som følger sine lyster,
gå i forbønn for min ulydighet, O Du gavmilde,
kom meg til hjelp, O kilde til Hudâs nûr!
O gavmildhetens kilde, Den Allmektiges Rasûl,
denne Selîmî, full av feil, er Din ringeste tjener,
ved Din dør søker han tilflukt og ber om Din gave,
kom meg til hjelp, O kilde til Hudâs nûr!
Yavuz Sultan Selim (Selîmî)