MEDÎNA AL-MUNAWWARA-TIDEN
Medîna-tiden, som skulle vare i ti år, begynte med vår elskede Profets Hijra til Medîna den 12. Rabî‘ al-awwal i det trettende året etter Bi‘that, i år 622 e.Kr. Da vår Mester, Profeten (’alaihis-salâm), æret huset til Hadrat Khâlid ibn Zayd Abû Ayyûb al-Ansârî, foretrakk Han å bo i den nederste etasjen og slo seg ned der.1 Slik fikk denne velsignede personen æren av å være vert for Universets Mester og ha Ham boende i sitt hus.
Hadrat Khâlid fortalte: «Da Rasûlullah æret mitt hus, foretrakk Han å bo i den nederste etasjen. Vi bodde i etasjen over og var svært bedrøvet over dette. En dag sa jeg: ‘Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Mitt hjerte kan ikke godta at jeg bor ovenpå mens Du bor nedenunder; jeg synes ikke det er rett. Det tynger meg svært. Vær så snill å gi oss lov til at Du bor ovenpå og vi nedenunder.’ Da sa Han: ‘O Abâ Ayyûb! Det er mer passende og beleilig for oss å bo i husets nederste etasje.’ Han fant det riktig å bli boende nedenunder for lettere å kunne ta imot dem som kom på besøk. Så vi ble boende i husets øvre etasje.
En dag gikk vannkrukken vår i stykker. Av frykt for at vannet skulle dryppe ned på Rasûlullah og være til ulempe for Ham, presset min kone og jeg straks det eneste fløyelsteppet vi hadde å dekke oss med, ned på vannet.»
Abû Ayyûb al-Ansârî følte seg svært ille til mote ved å bo i etasjen over. Til slutt flyttet han selv ned og fikk vår Mester Rasûlullah til å bo ovenpå. Hadrat Abû Ayyûb fortalte: «Vi laget alltid kveldsmat og sendte den til vår Mester Rasûlullah. Når Han sendte oss det som var igjen, lette min kone Umm Ayyûb og jeg etter de stedene som Rasûlullahs hånd hadde rørt, og spiste derfra for å få del i velsignelsen. En kveld sendte Rasûlullah tilbake en rett med løk eller hvitløk som vi hadde laget og sendt Ham. Da jeg ikke kunne se noe spor etter Hans hånd i den, gikk jeg gråtende opp til Ham og sa: ‘O Rasûlullah! Måtte min mor og far ofres for Deg! Du sendte kveldsmaten tilbake, men jeg kunne ikke se noe spor etter Din velsignede hånd i den. Umm Ayyûb og jeg pleier jo å lete etter de stedene Din hånd har rørt i maten Du sender tilbake, og få del i velsignelsen ved det.’ Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) sa: ‘Jeg kjente en lukt fra denne grønnsaken. Derfor spiste jeg ikke av den. Jeg er en person som taler med en engel.’ Jeg spurte: ‘Er den maten harâm (forbudt)?’ Han sa: ‘Nei! Men jeg likte den ikke på grunn av lukten.’ Da jeg sa: ‘Det Du ikke liker, liker heller ikke jeg!’, sa Han: ‘Spis dere den.’ Så spiste vi av den, og siden har vi aldri laget mat med den grønnsaken til Rasûlullah.
En annen gang laget jeg mat som var nok til vår Mester Rasûlullah og Abû Bakr, og bar den inn til dem. Rasûlullah sa: ‘O Abâ Ayyûb! Inviter tretti av de fremste blant Ansâr.’ Mens jeg tenkte på hvor lite mat det var, og at Rasûlullah kanskje trodde at det var mye, sa Han igjen: ‘O Abâ Ayyûb! Inviter tretti av de fremste blant Ansâr.’ Med tusen tanker i hodet inviterte jeg tretti personer fra Ansâr. De kom, spiste av den maten og ble mette. Da de forsto at det var et mirakel, ble deres îmân sterkere, og de gjorde bî‘at på nytt. Så gikk de. Da disse Ashâb al-guzin var gått, sa Han denne gangen: ‘Inviter seksti personer.’ Siden jeg så at maten, som et mirakel, ikke ble mindre, ble jeg enda gladere og inviterte seksti personer til Rasûlullahs nærvær.
«Gi kamelen fri vei! Den er blitt befalt hvor den skal legge seg ned.» Hadîth ash-sharîf
Medîna al-munawwara og omegn
De kom og spiste av den maten. Alle bekreftet Rasûlullahs mirakel og gikk sin vei. Deretter sa Han: ‘Kall hit nitti personer fra Ansâr.’ Jeg kalte dem, og de kom. Etter Rasûlullahs befaling satte de seg ti og ti ved måltidet og spiste. Alle så dette store miraklet og gikk sin vei. Slik spiste hundre og åtti personer. Men maten var like mye som den jeg hadde båret dit, og den så ut som om ingen hadde rørt den.»2
Brorskapet mellom Ansâr og muhâjirene
For å skape et fastere samhold i Medîna al-munawwara gjorde vår Mester, Profeten, muhâjirene, som hadde utvandret, og Ansâr, som tok imot dem i sine hjem, til brødre med hverandre. Da bare Hadrat Alî var igjen, trodde han at han var blitt glemt, og spurte: «O Rasûlullah! Har Du glemt meg?» Da sa Verdenenes Mester: «Du er min bror i denne verden og i âkhirat.» Dette brorskapet bygde på gjensidig hjelp, både materiell og åndelig. Slik skulle sorgen over å være borte fra hjemland, hjem og slektninger lettes, om enn bare litt. Muslimene i Medîna hadde jo allerede tatt imot med åpne armer sine muhâjir-brødre, som hadde forlatt sitt hjemland for å kunne leve etter og utbre Allahu ta‘âlâs religion; de hadde budt dem inn i sine hjem og arbeidet av hele sitt hjerte for å gi dem all slags hjelp. Med dette brorskapet sluttet de seg enda mer inderlig til hverandre. Vår Mester Rasûlullah gjorde hver muhâjir til bror med en fra Ansâr som hadde et gemytt som passet til hans. Dette brorskapet var så sterkt at de til og med kunne dele den eiendommen de hadde arvet etter sine fedre.3
Hver medînaboer delte sin jord, sin vingård, sin hage, sitt hus og sine eiendeler, kort sagt alt han hadde, i to og ga med glede den ene halvdelen til sin muhâjir-bror. Abdurrahmân ibn Awf, en av muhâjirene, fortalte: «Da vi utvandret til Medîna al-munawwara, gjorde vår Mester Rasûlullah meg og Sa‘d ibn Rabî til brødre. Da sa min bror Sa‘d til meg: ‘O min bror Abdurrahmân! Når det gjelder eiendom, er jeg den rikeste av muslimene i Medîna. Jeg har delt min eiendom i to, og halvparten er din.’ Jeg sa: ‘Måtte Allahu ta‘âlâ gjøre din eiendom velsignet og til gagn for deg. Jeg har ikke behov for eiendom. Bare ta meg med til markedet der dere handler, det er nok.’»
Et slikt offer var bare mulig gjennom Islâms brorskap. Fra Âdam ’alaihis-salâms tid og frem til den tiden hadde det vært mange utvandringer. Men det hadde aldri vært en så meningsfull og opphøyd utvandring, og aldri en slik kjærlighetsfull sammensmelting og så inderlig omfavnelse mellom dem som kom utenfra, og folket på stedet. Allahu ta‘âlâ sa da også i betydning: «Mu‘minene (de troende muslimene) er visselig brødre.»4 Med dette ble det vist at ekte kjærlighet og oppriktighet bare kan oppnås gjennom îmân og tro, ikke gjennom materielle interesser. Denne tilstanden hos Ashâb al-kirâm ble oppnådd gjennom en eneste sohbat (å være i vår Profets nærvær og høre Hans vakre ord) med vår Mester Rasûlullah. Fayz (stråler av kunnskap) og velsignelser strømmet som hav fra vår elskede Profets velsignede hjerte inn i Ashâb al-kirâms hjerter, og som følge av dette elsket de hverandre med en offervilje uten sidestykke og satte sine brødre foran seg selv.
«O min Rabb! Gjør Medîna kjær for oss, slik Du har gjort Mekka kjær for oss. Gjør den kjærere for oss enn Mekka. O min Rabb! Gi velsignelse i våre mål og skjepper. Gjør Medîna til en by der vi kan være ved god helse. Gjør dens luft god!» Hadîth ash-sharîf
I dette nye sentrum for Islâm lovet Ansâr og muhâjirene hverandre, hånd i hånd og hjerte til hjerte, at de skulle bringe ethvert offer for å styrke religionen Islâm og til slutt nå martyrdommens rang. På denne måten samlet de seg om Rasûlullah og grunnla, i samsvar med Islâms prinsipper, en ny orden og et lykkelig liv. Med Hijra-hendelsen hadde Islâm nå tatt sitt første skritt på veien mot å bli en «stat». Og den opplyste byen Medîna var i ferd med å bli religionen Islâms vugge og sentrum.
I Medîna fantes det, foruten Ashâb al-kirâm, også kristne, jøder og avgudsdyrkende polyteister. Jødene besto av tre stammer: Banî Nadîr, Banî Qurayzâ og Banî Kaynukâ. Disse var svært fiendtlige mot Islâm og særlig mot vår elskede Profet.
I mellomtiden så polyteistene i Mekka det som en stor fare for seg selv at vår Mester, Profeten, i Medîna sveiset Sine Ashâb sammen ved å gjøre dem til brødre. Hvis de ikke snart fikk bukt med dette, kunne muslimene bli sterke og angripe Mekka og ta fra dem de jordene, husene og hjemstedene som muslimene hadde etterlatt seg … Fra de mekkanske polyteistene, som tenkte slik, kom det truende brev til muslimene i Medîna. I ett av disse brevene stod det: «Visselig har ingen av de arabiske stammene som vi har vært i fiendskap med, gjort oss så rasende som dere. For mens dere burde ha utlevert til oss en mann som hører til oss, har dere hjulpet Ham, tatt imot Ham med åpne armer og beskyttet Ham. Dette er en meget stor feil av dere. Vær så snill å trekke dere ut fra det som er mellom Ham og oss, og overlat Ham til oss. Hvis Han retter Sin kurs, er det vi som vil glede oss mest over det. Hvis ikke, er det også vår sak å få Ham på andre tanker! …»
Til dette brevet skrev Hadrat Ka‘b ibn Mâlik et meget vakkert svar, der han priste vår Profet.
Polyteistene i Mekka skrev på samme måte truende brev til polyteistene i Medîna. De truet også dem og sa: «Hvis dere ikke driver vår mann ut av byen deres eller dreper Ham, vil vi marsjere mot dere, drepe dere og ta kvinnene deres i vår tjeneste! …»
Etter dette samlet polyteistene i Medîna seg om munâfiqen (hykleren, en vantro som utgir seg for å være muslim) Abdullah ibn Ubayy og besluttet å skade vår Mester Rasûlullah så snart de fikk anledning.
Da muslimene fikk vite om dette, gjorde de alt de kunne for å beskytte vår elskede Profet og sluttet tett opp om Ham. Det kom så langt at de ikke kunne gå ut om natten og ikke kunne sove i sine hjem.
Ubayy ibn Ka‘b fortalte: «Da vår Mester Rasûlullah og Hans Ashâb æret Medîna al-munawwara, ble muslimene skyteskive for de polyteistiske arabiske stammenes fiendskap. Ashâb holdt vakt med våpen i hånd helt til morgenen.»
Ashâb al-kirâm var blitt som én kropp, og i farlige situasjoner skyndte de seg med all sin kraft til hjelp for sine muslimske brødre. Den fremste blant dem var vår elskede Profet. Slik vår Mester Rasûlullah var den fremste i enhver god egenskap, var Han også den fremste blant Sine Ashâb i mot. Uansett når på natten et rop ble hørt, var vår Profet på stedet på Sin hest som et lyn før noen andre var kommet frem, og Han lot Sine Ashâb få vite at det ikke var noe å frykte, og beroliget dem.
«O Alî! Du er min bror i denne verden og i âkhirat.» Hadîth ash-sharîf
Igjen er den måneden kommet,
da de to verdeners Sultan ble født.
Igjen er den måneden kommet,
da kilden til hjertets kunnskap ble født.
La dem som søker forbønn, komme,
la dem som elsker Ham, finne glede,
igjen er den måneden kommet,
da Han med den vakre moral ble født.
Igjen er den måneden kommet,
da fullmånen i mørket, morgenens sol,
rosen i Hudâs rosenhage,
Haqqs Habîb, Mustafâ, ble født.
Hvor er en trofast elsker,
la hans sjel og kropp finne ro,
igjen er den måneden kommet,
da den skjulte sannhetens skattkammer ble født.
Den som elsker Ham, o Hudâyî,
har nådd sitt mål,
igjen er den måneden kommet,
da verdens ære, den beste av mennesker, ble født.
Et gammelt bilde av Medîna
Masjid an-Nabî / Medîna al-Munawwara
Tomten der Quswâ, kamelen til vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), la seg ned da vår Profet utvandret til Medîna al-munawwara.
Vår elskede Profet kjøpte denne tomten og lot en masjid bygge på den.
Han døde i Sitt hus som lå inntil denne masjiden,
og Hans velsignede grav ble laget i dette rommet.
Senere ble Hadrat Abû Bakr og Hadrat ’Umar (radiy-Allahu ’anhumâ)
gravlagt i dette rommet. Det er blitt meddelt at Îsâ ’alaihis-salâm skal gravlegges
på plassen for én person ved siden av dem.