MI‘RÂJ (OPPSTIGNING)

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) forklarte Islâm for alle Han så, og for hver stamme, både blant dem som kom for å utføre hajj, og blant dem som kom til Mekka og til markedene for å handle. Han ba dem om å beskytte Ham og hjelpe Ham med å forkynne Islâm for menneskene. Men ingen ble muslim, og ingen gikk med på å beskytte Ham. I tillegg fornærmet, plaget, torturerte og hånte de Ham, og de kalte Ham en løgner. Verdenenes Mester var svært trett, sulten, tørst, bedrøvet og dypt sorgfull. Slik gikk dagene, og slik fortsatte det til langt ut på natten. Avgudsdyrkerne i Mekka fulgte stadig etter Ham, og på samme måte som de hindret dem som kom for å besøke Kâ‘ba, i å bli muslimer, holdt de seg heller ikke tilbake fra å plage Habîb al-akram. Det fantes ikke lenger noe sted vår Mester Rasûlullah kunne gå. Overalt var det fiender. Noen måneder i Mekka var svært tunge.

Den 27. natten i Rajab ash-sharîf gikk Han rett til huset til Umm Hânî, datteren til Hans farbror Abû Tâlib, i Abû Tâlibs bydel. På den tiden hadde Umm Hânî ennå ikke kommet til tro. Da hun spurte: «Hvem er det?», sa vår Mester Rasûlullah: «Det er Muhammed, din farbrors sønn. Hvis du tar imot meg, er jeg kommet som gjest.»

Umm Hânî sa: «Mitt liv være et offer for en så sannferdig, pålitelig, edel og ærefull gjest som Deg. Men hadde Du sagt fra på forhånd at Du ville komme, ville jeg ha gjort i stand noe. Nå har jeg ingenting å gi Deg å spise.» Vår Mester Rasûlullah sa: «Jeg vil verken ha mat eller drikke. Jeg bryr meg ikke om noe av det. Et sted der jeg kan tilbe min Rabb og bønnfalle Ham, er nok for meg.»

Umm Hânî tok vår elskede Profet inn og ga Ham en matte, et vaskefat og en kanne. Blant araberne ble det regnet som den mest ærefulle plikt å vise en gjest gjestfrihet og beskytte ham mot fienden. Om en gjest i et hjem kom til skade, var det en stor skam for verten. Umm Hânî tenkte: «Han har mange fiender i Mekka. Det finnes til og med folk som vil drepe Ham. For å bevare min ære vil jeg våke over Ham til morgenen.» Hun tok farens sverd og begynte å gå rundt huset. Rasûlullah var blitt dypt såret den dagen. Han tok abdast og begynte å bønnfalle Sin Rabb, be om tilgivelse og be om at menneskene måtte komme til tro og oppnå lykksalighet. Han var svært trett, sulten og bedrøvet. Han la seg ned på matten og sovnet straks.

I det øyeblikket sa Allahu ta‘âlâ til Jabrâîl ’alaihis-salâm: «Jeg har gjort Min elskede Profet svært bedrøvet. Jeg har såret Hans velsignede legeme og Hans ømme hjerte sterkt. Likevel bønnfaller Han Meg. Han tenker ikke på noe annet enn Meg. Gå og hent Min Habîb! Vis Ham Mitt Jannah og Mitt Jahannam. La Ham se de velsignelsene Jeg har gjort i stand for Ham og for dem som elsker Ham. La Ham se de pinslene Jeg har gjort i stand for dem som ikke tror på Ham, og som sårer Ham med sine ord, sine skrifter og sine handlinger. Jeg skal trøste Ham. Jeg skal lege sårene i Hans ømme hjerte.»

Da Jabrâîl ’alaihis-salâm kom til Rasûlullah, fant han Ham i dyp søvn.

Han nennet ikke å vekke Ham. Han var i menneskeskikkelse. Han kysset undersiden av Hans velsignede fot. Fordi han ikke har hjerte eller blod, vekket hans kalde lepper Rasûlullah. Han kjente straks igjen Jabrâîl ’alaihis-salâm, ble svært redd for at Hans Rabb kunne være blitt misfornøyd med Ham, og spurte: «O min bror Jabrâîl! Hvorfor er du kommet på en så uvanlig tid? Har jeg begått en feil? Har jeg krenket min Rabb? Har du kommet med en vond nyhet til meg?»

«Jeg vil verken ha mat eller drikke. Jeg bryr meg ikke om noe av det. Et sted der jeg kan tilbe min Rabb og bønnfalle Ham, er nok for meg.» Hadîth ash-sharîf

Jabrâîl ’alaihis-salâm svarte: «O Du som er den mest opphøyde av alt som er skapt! O Skaperens elskede, Profetenes Mester, O ærefulle og store Profet, kilden til alt godt og all overlegenhet! Din Rabb sender Deg Sin hilsen, og Han kaller Deg til Seg. Vær så vennlig å reise Deg, la oss gå.» Vår elskede Profet tok abdast. Jabrâîl ’alaihis-salâm satte en turban av nûr på Rasûlullahs velsignede hode, kledde Ham i et klesplagg av nûr, festet et belte av rubin rundt Hans velsignede midje og la i Hans velsignede hånd en stav av smaragd som var prydet med fire hundre perler. Hver perle skinte som planeten Venus. Jabrâîl ’alaihis-salâm satte også sko av grønn smaragd på Hans velsignede føtter.

Deretter holdt de hverandre i hånden og gikk til Kâ‘ba. Der åpnet Jabrâîl ’alaihis-salâm vår elskede Profets velsignede bryst. Han tok ut Hans hjerte og vasket det med Zamzam-vann. Så kom han med en skål full av hikmat (visdom) og îmân (tro), helte den inn i Ham og lukket Hans bryst.

Vår første Qibla, Masjid al-Aqsâ / Quds

Deretter pekte Jabrâîl ’alaihis-salâm på det hvite dyret som het Buraq, og som han hadde brakt fra Jannah, og sa: «O Rasûlullah! Sett Deg opp på dette! Alle englene venter på Deg.» I det samme kom en tristhet over vår Profet, og Han falt i dype tanker. I det øyeblikket sa Allahu ta‘âlâ til Jabrâîl ’alaihis-salâm: «O Jabrâîl! Spør Ham! Hvorfor er Min Habîb så bedrøvet?» Da han spurte, svarte vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): «Jeg er blitt vist så stor ære og gjestfrihet. Da kom jeg til å tenke på hvordan det vil gå med min svake ummat (samfunn) på qiyâmat (Dommedagen). Hvordan skal de bære byrden av alle sine synder, stående til fots i femti tusen år på stedet som kalles Arasât, og hvordan skal de komme over Sirât-broen, som er en vei på tretti tusen år?» Da kom Allahu ta‘âlâs befaling: «O Min Habîb! Vær trygg. Jeg skal la de femti tusen årene bli som et øyeblikk for Din ummat. Vær ikke bedrøvet!»

Vår Mester, Profeten, satte seg opp på Buraq. Buraq gikk så fort at den med ett skritt nådde lenger enn øyet kunne se. Under reisen ba Jabrâîl ’alaihis-salâm vår elskede Profet stige av på noen rasteplasser og utføre namâz. Verdenenes Mester steg da av tre ganger og utførte namâz. Jabrâîl ’alaihis-salâm spurte Ham så om Han visste hvilke steder Han hadde utført namâz på. Jabrâîl svarte selv på sitt eget spørsmål og fortalte at det første stedet Han hadde steget av, var Medîna, og at Han skulle utvandre til denne byen. Videre fortalte han at de andre stedene var Tûr Sînâ, der Hadrat Mûsâ hadde talt med Allahu ta‘âlâ uten retning og på en måte som ikke kan kjennes, og til slutt Bayt al-Lahm, der Îsâ ’alaihis-salâm ble født. Deretter kom de til Masjid al-Aqsâ i Quds (Jerusalem).

I Masjid al-Aqsâ boret Jabrâîl ’alaihis-salâm hull i en klippe med fingeren og bandt Buraq fast til den. Sjelene til noen av de tidligere Profetene var samlet der i menneskeskikkelse. Profetene Âdam, Nûh og Ibrâhîm (’alaihimus-salâm) ble etter tur bedt om å være imâm, slik at de kunne utføre namâz i jamâ‘at. De ba om å bli unnskyldt og takket nei. Jabrâîl sa: «Når Du er til stede, kan ingen annen være imâm», og førte Habîbullah frem.

Vår Mester, Profeten, ble imâm for Profetene og ledet to rak‘at namâz. Det som skjedde deretter, fortalte Han slik: «Jabrâîl (‘alaihis-salâm) brakte meg et beger med drikk fra Jannah og et beger med melk. Jeg tok melken. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) sa til meg at jeg hadde valgt fitrat (lykken i de to verdener). Deretter ble jeg tilbudt to beger til. I det ene var det vann, i det andre honning. Jeg drakk av begge. Jabrâîl sa: ‘Honningen er et tegn på at Din ummat skal bestå til qiyâmat, og vannet er et tegn på at Din ummat skal bli renset for sine synder.’ Så steg vi sammen opp til himmelen. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) banket på porten. ‘Hvem er du?’ ble det spurt. ‘Jeg er Jabrâîl.’ ‘Og hvem er det ved siden av deg?’ ‘Det er Muhammed (‘alaihis-salâm).’ ‘Er (wahy om å stige opp til himmelen og innbydelsen til Mi‘râj) sendt til Ham?’ ‘Ja, den er sendt’, sa han. ‘Merhabâ (velkommen) til Ham som er kommet! For en vakker reisende Han er!’ sa de, og porten ble straks åpnet. Jeg fant meg selv foran Âdam (‘alaihis-salâm). Han sa ‘Merhabâ’ til meg og ba for meg … Til høyre og venstre for Âdam (‘alaihis-salâm) sto sjelene til en del mennesker som skygger. Hver gang Âdam (‘alaihis-salâm) så til høyre, smilte Han, og hver gang Han så til venstre, gråt Han. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) sa: ‘O Rasûlullah, disse skyggene er sjelene til barna som kommer fra Âdams (‘alaihis-salâm) etterkommere. De til høyre er for Jannah, og de til venstre er for Jahannam! Når Han ser til høyre, smiler Han, og når Han ser til venstre, gråter Han!’

«O Du som er den mest opphøyde av alt som er skapt! O Skaperens elskede, Profetenes Mester, O ærefulle og store Profet, kilden til alt godt og all overlegenhet! Din Rabb sender Deg Sin hilsen, og Han kaller Deg til Seg. Vær så vennlig å reise Deg, la oss gå.» Jabrâîl ’alaihis-salâm

Jeg så mange engler der. Alle sto i qiyâm (stående stilling) med khushû‘ (dyp, ydmyk og underdanig ærbødighet) og hudû‘ og var opptatt med dhikr: ‘Subbûhun quddûsun Rabbul-melâiketi war-rûh.’ Jeg spurte Jabrâîl: ‘Er dette disse englenes ibâdat?’ ‘Ja. Fra den tid de ble skapt og helt til qiyâmat står de i qiyâm. Be Haqq ta‘âlâ om å skjenke Din ummat denne ibâdat’, sa han. Jeg ba Haqq ta‘âlâ om det. Han tok imot min bønn. Det er qiyâm i namâz.

(Der) kom jeg forbi en jamâ‘at. Englene knuste hodene deres, og hodene ble som før igjen. De slo igjen, og hodene ble igjen som før. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Det er de som forsømmer Jum‘a (fredagens namâz) og jamâ‘at, og som ikke utfører rukû‘ (bøyningen i namâz) og sajda (nedkastelsen) fullstendig.’

Jeg så en jamâ‘at (en gruppe mennesker). De var sultne og nakne. Zabâniene (englene i Jahannam) drev dem ut for å beite i Jahannam. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Det er de som ikke viser barmhjertighet mot de fattige, og som ikke gir zakât.’

Jeg kom forbi en jamâ‘at. Foran dem var det satt frem deilig mat. Ved siden av lå det et åtsel. De lot den deilige maten ligge og spiste av åtselet. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Det er de menn og kvinner som forlater det halâl (tillatte) og heller mot det harâm (forbudte), og som spiser harâm selv om de eier det som er halâl.’

Jeg så (noen) mennesker som ikke lenger orket å røre seg på grunn av den tunge byrden på ryggen. Selv i den tilstanden ropte de til folk og ba dem om å legge enda mer byrde på dem. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Det er de som har sveket det som ble dem betrodd. Selv etter å ha tatt menneskenes rettigheter fortsetter de å gjøre dem urett.’

Vi kom forbi en gruppe mennesker som skar av sitt eget kjøtt og spiste det. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) sa: ‘Det er de som baktaler, og de som bærer sladder.’

Jeg så en gruppe mennesker med svarte ansikter og blå øyne. Overleppene nådde opp til pannen, underleppene hang ned til føttene, og fra munnen rant det blod og verk. De ble tvunget til å drikke giftig blod og verk som rant fra Jahannam, av beger av ild, og de skrek som esler. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Det er de som drakk alkohol.’

Vi kom over en gruppe mennesker som ble pint mens tungene deres var trukket ut av hodet, og skikkelsen deres var forvandlet til svin. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) sa: ‘Det er de som har vitnet falskt.’

Vi kom over et annet folk. Magene deres var oppsvulmet og hang ned, fargen deres var blå, hendene og føttene var bundet, og de klarte ikke å reise seg fra stedet. Jeg spurte Jabrâîl om dem. Han sa: ‘Det er de som tok fâiz (renter).’1

Vi kom over noen kvinner. Ansiktene deres var svarte og øynene blå. De var kledd i klær av ild. Englene slo dem med køller av ild. De skrek som hunder og svin. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Jabrâîl sa: ‘Det er kvinner som har begått hor, og kvinner som har såret sine ektemenn.’

Jeg så en jamâ‘at. De var svært mange. De var fengslet i Jahannams daler. Ilden brente dem, de ble gjenopplivet, og ilden brente dem igjen. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Det er de som var ulydige mot sine fedre.’

Jeg kom forbi en jamâ‘at. De sådde, og avlingen vokste opp og satte aks på et øyeblikk. ‘Hvem er disse?’ spurte jeg. Jabrâîl sa: ‘Det er de som utførte ibâdat (tilbedelse) for Allahu ta‘âlâs skyld.’

Jeg kom til et hav. Det er umulig å beskrive hvor underfullt dette havet var. Det var hvitere enn melk og hadde bølger like store som fjell. ‘Hva er dette havet?’ spurte jeg. Han svarte: ‘Dette havet heter Livets hav. Når Haqq ta‘âlâ skal gjenopplive de døde, lar Han det regne fra dette havet. De råtne og spredte legemene blir levende igjen og reiser seg fra gravene, slik gresset spirer …’

Så steg vi opp til den andre himmelen. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) banket igjen på porten. Det ble spurt: ‘Hvem er du?’ ‘Jeg er Jabrâîl.’ ‘Og hvem er det ved siden av deg?’ ‘Det er Muhammed (‘alaihis-salâm).’ ‘Er wahy og innbydelsen til Mi‘râj sendt til Ham?’ ‘Ja, den er kommet’, sa han. ‘Merhabâ (velkommen) til Ham som er kommet! For en vakker reisende Han er!’ ble det sagt, og porten ble straks åpnet. Jeg fant meg selv hos søskenbarna Îsâ og Yahyâ ibn Zakariyyâ (Johannes, sønn av Zakariyyâ) (‘alaihimas-salâm). De sa ‘Merhabâ’ til meg og ba for meg … (Îsâ ’alaihis-salâm var middels høy og hadde en lys, hvetefarget hud.)

Jeg kom over en jamâ‘at av engler. De sto på rad, og alle var i rukû‘ (bøyd stilling). De hadde en tasbîh (dhikr) som var særegen for dem. De ble stående i rukû‘ hele tiden, uten å løfte hodet og se opp. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) sa: ‘Slik er disse englenes ibâdat. Be Haqq ta‘âlâ om at den blir skjenket Din ummat.’

Jeg ba. Han tok imot bønnen og skjenket rukû‘ i namâz. Deretter steg vi opp til den tredje himmelen. Etter det samme spørsmålet og svaret ble porten åpnet, og jeg fant meg selv hos Yûsuf (‘alaihis-salâm, Josef). Da jeg så på Ham, så jeg at halvparten av all skjønnhet var gitt Ham. Han sa ‘Merhabâ’ til meg og ba for meg …

Jeg så mange engler. De sto på rad, og alle var i sajda (nedkastelse). De har vært i sajda helt siden de ble skapt, og de priser Allah med en tasbîh som er særegen for dem. Jabrâîl (‘alaihis-salâm) sa: ‘Slik er disse englenes ibâdat. Be Allahu ta‘âlâ om å gjøre denne handlingen lett for Din ummat.’ Jeg ba Haqq ta‘âlâ om det. Han tok imot bønnen og skjenket dere den i namâz.

Så nådde jeg den fjerde himmelen. Den hadde en port av nûr, laget av rent sølv. På den var det satt en lås av nûr. På låsen sto det skrevet: ‘Lâ ilâha illallah Muhammadun Rasûlullah.’ Etter det samme spørsmålet og svaret fant jeg meg selv hos Idrîs (‘alaihis-salâm). Han sa ‘Merhabâ’ til meg og ba for meg. Allahu ta‘âlâ har sagt om Ham (i betydning): ‘Vi løftet Ham opp til et høyt sted.’2

Jeg så en engel som satt på en trone, sorgtung og bedrøvet. Rundt ham var det så mange engler at bare Janâb al-Haqq kjenner antallet. På høyre side av ham så jeg nûrânî (lysende) engler. De var kledd i grønt og hadde en herlig duft. Ansiktene deres var så vakre at det ikke gikk an å se på dem. På venstre side av ham var det engler som sprutet ild ut av munnen. Foran dem lå spyd og svøper av ild. De hadde slike øyne at ingen orket å se på dem. Engelen som satt på tronen, hadde øyne fra hodet til føttene. Han så hele tiden i boken som lå foran ham, og tok ikke blikket fra den et eneste øyeblikk. Foran ham sto det et tre. På hvert blad var navnet til et menneske skrevet. Foran ham var det også noe som lignet et fat. Snart tok han noe fra det med høyre hånd og overrakte det til de nûrânî englene på sin høyre side, snart tok han noe med venstre hånd og ga det til de zulmânî englene på sin venstre side. Da jeg så på (denne) engelen, kom det en frykt i hjertet mitt. Jeg spurte Jabrâîl: ‘Hvem er denne engelen?’ Han svarte: ‘Det er Azrâîl. Ingen har styrke til å se hans ansikt.’ Jabrâîl gikk bort til ham og sa: ’O Azrâîl!

«‘Merhabâ til Ham som er kommet! For en vakker reisende Han er!’ sa de, og porten ble straks åpnet, og jeg fant meg selv foran Âdam (’alaihis-salâm).» Hadîth ash-sharîf

Dette er den siste tids Profet (âkhirzamân) og Allahu ta‘âlâs habîb og elskede.’ Azrâîl (‘alaihis-salâm) løftet hodet og smilte. Han reiste seg, viste meg ære og sa: ‘Merhabâ! Haqq ta‘âlâ har ikke skapt noen som er mer ærefull enn Deg. Også Din ummat er overlegen alle andre ummater. Jeg har mer medfølelse med Din ummat enn deres fedre og mødre har.’ Da sa jeg: ‘Jeg har en bønn til deg. Min ummat er svak. Vær mild mot dem. Ta sjelene deres med varsomhet.’ Han sa: ’Ved Allahu ta‘âlâ, som sendte Deg som den siste Profet og gjorde Deg til Sin habîb: Allahu ta‘âlâ befaler meg sytti ganger hver natt og dag:

‘Ta sjelene til Ummat al-Muhammad med mildhet og letthet, og behandle dem med godhet.’ Derfor viser jeg Din ummat mer medfølelse enn deres fedre og mødre gjør.’ Deretter steg vi opp til den femte himmelen. Der møtte vi Hârûn3 (‘alaihis-salâm). Han sa ‘Merhabâ’ til meg og ba en god bønn for meg. Jeg så ibâdaten til englene i den femte himmelen. Alle sto oppreist og så på tærne sine. De så aldri noe annet sted og sa tasbîh med høy stemme. Jeg spurte Jabrâîl (‘alaihis-salâm): ‘Er dette disse englenes ibâdat?’ Han svarte: ‘Ja, be Haqq ta‘âlâ om å skjenke Din ummat denne ibâdat.’ Jeg ba. Janâb al-Haqq skjenket den. Deretter steg vi opp til den sjette himmelen. Der møtte vi Mûsâ (‘alaihis-salâm). Han sa ‘Merhabâ’ til meg og ba en god bønn for meg.

Deretter steg vi opp til den syvende himmelen. Etter det samme spørsmålet og svaret fant jeg Ibrâhîm (‘alaihis-salâm), som satt med ryggen lent mot Bayt al-Ma‘mûr. Det er den Bayt al-Ma‘mûr som sytti tusen engler går inn i hver dag (og turen kommer aldri igjen til dem). Jeg hilste Ibrâhîm (‘alaihis-salâm) med salâm. Han besvarte min salâm. Han sa: ‘Merhabâ, Du sâlih (fromme) Profet, Du sâlih sønn.’ (Deretter) sa Han: ‘O Muhammed! Jannahs grunn er svært fin, og jorden der er ren. Si til Din ummat at de skal plante mange trær der.’ Jeg spurte: ‘Hvordan planter man et tre i Jannah?’ Han svarte: ‘Ved å si tasbîhen «Lâ hawla walâ quwwata illâ billâh»’ (ifølge en annen overlevering: ‘Subhânallâhi walhamdulillâhi walâ ilâha illallâhu wallâhu akbar’). Så førte Jabrâîl (’alaihis-salâm) meg til Sidrat al-muntahâ. Sidrat al-muntahâ er et tre med røttene i den sjette himmelen og stammen og grenene over den syvende himmelen. Bladene var som elefantører, og fruktene var som tårn.4 Det var et tre som liksom overskygget alle himlene og Jannah med sin skygge. Når nûr av Allahu ta‘âlâs majestet og storhet viste seg på det, kledde det seg i farger og ble prydet med rubiner, smaragder og lignende edelstener, og det ble så vakkert at ingen av de skapningene Allahu ta‘âlâ har skapt, kan beskrive dets skjønnhet.

Jabrâîl (‘alaihis-salâm) førte meg forbi Sidrat al-muntahâ og tok farvel med meg. Jeg sa: ‘O Jabrâîl! Lar du meg være alene?’ Jabrâîl (‘alaihis-salâm) ble grepet av angst. Han begynte å skjelve for Haqq ta‘âlâs majestet og sa: ‘O Muhammed! Hvis jeg tar ett skritt (til), vil jeg gå til grunne av Allahu ta‘âlâs storhet. Hele mitt vesen vil brenne og bli tilintetgjort.’»

Hit hadde Verdenenes Mester kommet sammen med Jabrâîl ’alaihis-salâm. Her viste Jabrâîl ’alaihis-salâm seg for Rasûlullah i den skikkelse han var skapt i, med sine seks hundre tusen vinger utbredt, og fra hver vinge strødde det perler og rubiner.

Så kom et grønt teppe fra Jannah som het Rafraf, og som strålte klarere enn solen. Det var uavlatelig opptatt med dhikr av Allahu ta‘âlâ (å minnes Ham og nevne Hans navn), og lyden av tasbîh (å si «Subhânallah», som betyr: «Jeg vet at Allahu ta‘âlâ er langt hevet over enhver ufullkommenhet») fylte hele den verden det var i. Det hilste vår Mester, Profeten. Rasûlullah satte seg på Rafraf. På et øyeblikk steg de opp til svært store høyder og passerte gjennom sytti tusen forheng som kalles hijâb. Avstanden mellom hver hijâb var svært stor. Ved hvert forheng sto det engler med sine oppgaver. Rafraf førte vår Profet gjennom forhengene, ett etter ett. Slik kom de forbi Kursî, Arsh og sjelenes verden. Hver gang vår Mester, Profeten, Habîb al-akram og Nabî al-muhtaram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), passerte gjennom et forheng (hijâb), hørte Han en befaling som sa: «Frykt ikke, O Muhammed! Kom nærmere, kom nærmere!» Han kom så nær at Han nådde rangen Qâba Qawsayn. Han nådde de høyder Allahu ta‘âlâ ville, på en måte som ikke kan kjennes, ikke kan forstås og ikke kan beskrives. Uten sted, uten tid, uten retning og uten egenskap fant ru’yat sted, det vil si at Han så Allahu ta‘âlâ. Uten øyne, uten ører, uten middel og uten mellomledd talte Han med Sin Rabb. Han oppnådde velsignelser som ingen skapning kan kjenne eller forstå.

Hadrat Imâm ar-Rabbânî sier i sitt verk Maktûbât: «I Mi‘râj-natten så Sarwar ’alaihissalâtu wassalâm (Rasûlullah) ikke Sin Rabb i denne verden, men i âkhirat. For den natten gikk Rasûl ’alaihis-salâm ut av tidens og stedets rammer. Han fant et øyeblikk som er uten begynnelse og uten ende. Han så begynnelsen og slutten som ett punkt. Den natten så Han hvordan de som skal gå til Jannah, går inn i Jannah og er i Jannah, tusenvis av år senere. Å se i den rangen er ikke å se slik man ser i denne verden. Det er å se slik man ser i âkhirat.»

Da vår Profet ble befalt: «Pris din Rabb!», sa Han straks: «Attahiyyâtu lillahi wassalavâtu wattayyibât» (det vil si: All lovprisning, all ros og all hyllest på alle språk, alle tjenester og all lydighet som utføres med kroppen, og alle gode gjerninger og all godhet som gjøres med eiendom, tilhører Allahu ta‘âlâ).

«Haqq ta‘âlâ har ikke skapt noen som er mer ærefull enn Deg. Også Din ummat er overlegen alle andre ummater.» Azrâîl ’alaihis-salâm

Først hilste Allahu ta‘âlâ Sin Habîb, uten øyne, uten ører, uten middel og uten sted, med ordene: «Assalâmu ’alaika ayyuhannabiyyu wa rahmatullahi wa barakâtuh.» (O Min Rasûl! Min hilsen, Min velsignelse og Min barmhjertighet være over Deg). Vår Mester, Profeten, svarte: «Assalâmu ’alainâ wa ’alâ ’ibâdillâhissâlihîn» (O min Rabb! Måtte hilsenen også være over oss og over Dine sâlih (fromme) tjenere).

Englene som hørte dette, sa alle med én munn: «Ashhadu an lâ ilâha ill-Allah wa ash-hadu anna Muhammedan ’abduhu wa rasûluh.» (Jeg vet og tror, som om jeg hadde sett det med egne øyne, at det ikke finnes noen annen gud som er verdig tilbedelse, enn Allahu ta‘âlâ, og at Muhammed ’alaihis-salâm er Hans slave og Hans Sendebud.)

Da vår Mester, Profeten, sa: «Assalâmu ’alainâ …», sa Allahu ta‘âlâ: «O Min Habîb! Her er det ingen andre enn Oss to. Hvorfor sa Du ’alainâ (over oss)?» Vår Mester Rasûlullah svarte:

«O min Rabb! Riktignok er ikke min ummats kropper hos meg. Men deres sjeler er hos meg. Mitt omsorgsfulle blikk og min fulle omtanke er ikke langt borte fra dem. Du hilste meg og holdt meg borte fra alt ondt. Hvordan skulle jeg kunne holde min fattige, plagede ummat, som skal rammes av den siste tids fitna (urolighet, forførelse), utenfor en så stor ære og godhet? Hvordan skulle jeg kunne la dem gå glipp av en slik velsignelse?»

Allahu ta‘âlâ sa: «O Min Habîb! I natt er Du Min gjest. Be Meg om det Du ønsker.» Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Jeg vil ha min ummat (O min Rabb!).»

Ifølge en overlevering gjentok Haqq ta‘âlâ dette spørsmålet syv hundre ganger. Vår Mester Rasûlullah ga hver gang det samme svaret: «Jeg vil ha min ummat.» Da Allahu ta‘âlâ sa: «Du vil alltid ha Din ummat», ba Han: «O min Rabb! Jeg er den som ber, Du er den som gir. Tilgi hele min ummat for min skyld.» Da sa Janâb al-Haqq: «Hvis Jeg i natt tilgir hele Din ummat for Din skyld, vil Min barmhjertighet og Din ære ikke bli synlige. En del av dem har Jeg tilgitt Deg i natt. To deler av dem har Jeg utsatt. På qiyâmat-dagen skal Du be om det, og Jeg skal tilgi dem, slik at Min barmhjertighet og Din ære (Din verdighet) blir åpenbare.»

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa i en av Sine hadîth ash-sharîfer: «Den natten (Mi‘râj-natten) ba jeg Allahu ta‘âlâ om å overlate regnskapet for hele min ummat til meg. Haqq ta‘âlâ sa: ‘O Muhammed! Din hensikt med dette er at ingen skal få kjennskap til Din ummats feil. Min vilje er at deres feil og stygge gjerninger skal være skjult ikke bare for fremmede, men også for Deg, for Du er en barmhjertig Profet. O Muhammed! Du er deres veiviser. Jeg er deres Rabb. Du har sett dem nylig. Jeg har sett på dem fra evighet uten begynnelse til evighet uten ende, og Jeg ser på dem. O Muhammed! Hvis Jeg ikke hadde elsket å tale med Din ummat, ville Jeg ikke ha stilt dem til regnskap på qiyâmat-dagen. Jeg ville ikke ha spurt om noen av deres store eller små synder.’»

«Allahu ta‘âlâ sa: ‘O Muhammed! Åpne Dine velsignede øyne og se under Dine føtter.’ Jeg så og fikk se en håndfull jord. Haqq ta‘âlâ sa: ‘Alt som finnes, er jorden under Dine føtter. Har Du brakt denne Min jord frem for Vennen? Det er lettere for Meg å tilgi Din ummat enn å tilgi støvet som har festet seg til en venns kappefald.’»

O Min Habîb, Jeg har gitt Deg Din ummat!
Mitt Jannah har Jeg skjenket dem.
O Min Habîb, hva var det Du ba om?
Er det for en håndfull jord Du har bedt?

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa i en av Sine hadîth ash-sharîfer: «Jeg stilte Haqq ta‘âlâ mange spørsmål og hørte svarene. Jeg angret på at jeg hadde spurt. (Noen av dem er disse:)

‘O min Rabb! Du ga Jabrâîl seks hundre tusen vinger. Hva er Din godhet mot meg i forhold til det?’ Haqq ta‘âlâ sa: ‘Ett eneste av Dine hårstrå er kjærere for Meg enn Jabrâîls seks hundre tusen vinger. For ett eneste av Dine hårstrås skyld skal Jeg sette tusenvis av ulydige syndere fri på qiyâmat-dagen. O Muhammed! Hvis Jabrâîl bretter ut vingene, fyller de rommet mellom øst og vest. Om rommet mellom øst og vest var fullt av ulydige, ville Jeg tilgi dem alle for Din skyld hvis Du gikk i forbønn for dem.’ Jeg sa: ‘Du lot englene gjøre sajda for min far Âdam (‘alaihis-salâm). Hva er Din gave til meg i forhold til det?’

Haqq ta‘âlâ sa: ‘At englene gjorde sajda for Âdam, var fordi Din nûr var i Hans panne. O Muhammed! Jeg har gitt Deg noe som er bedre enn det. Jeg har satt Ditt navn ved siden av Mitt navn og skrevet det på Arsh al-a‘lâ. Da var Âdam ennå ikke skapt, og det fantes verken navn eller spor av Ham. Jeg har skrevet Ditt navn på himlenes porter, på hijâbene, på Jannahs porter, på paleene og trærne, overalt i Jannah. I Jannah var det ingenting som det ikke sto skrevet «Lâ ilâha illallâh Muhammadun Rasûlullâh» på. Denne rangen er høyere enn den rangen som ble gitt Âdam.’

O Du ærefulle, siden Jeg elsker Deg,
Hører ikke de to verdener Deg til, O Du milde?
Ditt vesen har Jeg gjort til et speil for Mitt vesen,
Ditt navn har Jeg skrevet sammen med Mitt navn.

‘O min Rabb! Du ga Nûh (‘alaihis-salâm) en ark. Hva har Du gitt meg i forhold til det?’ Han sa: ‘Jeg har gitt Deg Buraq, og med den lot Jeg Deg nå fra jorden opp til Arsh på én natt. Du så Jannah og Jahannam. Og til Din ummat har Jeg gitt masjider. På qiyâmat-dagen skal Din ummat stige om bord i disse masjidene slik man går om bord i skip, krysse Sirât på et øyeblikk og bli reddet fra Jahannam.’ ‘O min Rabb! Du sendte manna og vaktelkjøtt ned til Isrâels sønner.’ Haqq ta‘âlâ sa: ’Jeg har skjenket Deg og Din ummat velsignelsene i denne verden og i âkhirat. Isrâels sønners skikkelse forvandlet Jeg fra menneskeskikkelse til bjørn, ape og svin. Ingen av Din ummat har Jeg gjort dette mot. Selv om de skulle gjøre de samme gjerningene som de, har Jeg ikke funnet denne ulykken passende for dem. O Muhammed! Jeg har gitt Deg en Sûrah som det ikke finnes noen lignende Sûrah til i Tawrât eller i Injîl. Denne sûraen er Sûrah al-Fâtiha. Kroppen til den som resiterer denne sûraen, blir harâm (forbudt) for Jahannam. Jeg letter pinen for hans mor og far. O Muhammed! Jeg har ikke skapt noen som er mer akram (dyrebar, opphøyd, ærefull) enn Deg. For Deg og Din ummat har Jeg gjort femti namâz i løpet av natten og dagen til fard (påbudt).

«Den natten (Mi‘râj-natten) ba jeg Allahu ta‘âlâ om å overlate regnskapet for hele min ummat til meg.» Hadîth ash-sharîf

O Muhammed! Jannah tilhører dem som godtar Min enhet og ikke setter noen ved Min side. For dem av Din ummat som er slik, har Jeg gjort Jahannam harâm (forbudt). Min barmhjertighet overfor Din ummat har overgått Min vrede.

O Muhammed! Hos Meg er Du mer akram og mer ærefull enn alle skapninger. På qiyâmat-dagen skal Jeg vise Deg så mye ære at alle verdener blir forundret. O Min Habîb! Før Du har gått inn i Jannah, er det forbudt for de andre Profetene og deres ummater å gå inn. Før Din ummat har gått inn, kan ingen annen ummat gå inn. O Muhammed! Vil Du se hva Jeg har gjort i stand for Deg og Din ummat?’ Jeg sa: ‘Ja, det vil jeg, O min Rabb!’ Da henvendte Han seg til Isrâfîl og sa: ‘O Isrâfîl! Si til Jabrâîl, Min slave, Min betrodde og Mitt sendebud, at han skal føre Min Habîb til Jannah og vise Ham alt det Jeg har gjort i stand i Jannah for Min Habîb og Hans ummat, slik at Hans velsignede sinn kan bli fritt for bekymring.’»

Vår elskede Profet, Verdenenes Mester, kom sammen med Isrâfîl ’alaihis-salâm til Jabrâîl ’alaihis-salâm. For å utføre Allahu ta‘âlâs befaling førte Jabrâîl ’alaihis-salâm vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), til Jannah. Engler sto og ventet med fat i hendene. På det ene fatet var det et klesplagg (hulla) fra Jannah, det andre var fullt av nûr. Jabrâîl ’alaihis-salâm sa: «O Rasûlullah! Disse englene ble skapt åtti tusen år før Âdam ’alaihis-salâm. På dette stedet venter de utålmodig på å strø det som er på fatene, over Deg og Din ummat. På qiyâmat-dagen, når Du og Din ummat etter Allahu ta‘âlâs befaling setter foten på Jannahs terskel, skal disse englene strø edelstenene på fatene over dere.» Engelen ved navn Ridwân, som har sin oppgave i Jannah, tok imot dem. Han ga vår Mester, Profeten, gledelige budskap og sa: «Haqq ta‘âlâ har delt Jannah i tre deler for å gi to av dem til Din ummat og én til de andre Profetenes ummater.» Og han førte Ham rundt i hele Jannah. Vår Mester Habîb al-akram sa: «Jeg så en elv midt i Jannah.

Den renner over Arsh. Fra ett sted kommer det vann, melk, hamr (en drikk i Jannah) og honning. De blandes aldri med hverandre. Elvebredden var av krysolitt (en skinnende, smaragdlignende edelsten). Steinene i den var edelstener, gjørmen var ambra, og gresset var safran. Rundt den var det satt sølvbegre, flere i tall enn stjernene på himmelen. Rundt den var det fugler med halser som kamelhalser. Den som spiser av kjøttet deres og drikker av den elven, oppnår Haqq ta‘âlâs ridâ (velbehag). Jeg spurte Jabrâîl: ‘Hva er denne elven?’ Han svarte: ‘Det er Kawthar. Haqq ta‘âlâ har gitt den til Deg. Fra denne Kawthar renner det vann til hagene i de åtte Jannah.’ Ved bredden av denne elven så jeg telt. Alle var av perler og rubiner. Jeg spurte Jabrâîl om dem. Han svarte: ‘Det er boligene til Dine hustruer.’ I disse teltene så jeg houri (Jannahs tjenestepiker). Ansiktene deres strålte som solen, og alle sang med mange slags vakre melodier. De sa: ’Vi er glade og muntre. Ingen sorg kommer over oss.

Vi er pyntet og er aldri nakne. Vi er unge og blir aldri gamle. Vi er gode av vesen og blir aldri sinte. Vi er alltid slik, og vi dør aldri.’ Melodiene og stemmene deres nådde frem til lykksalighetens paleer og trær og fylte alt. De har så vakre stemmer at hvis disse melodiene kom til verden, ville det ikke finnes død eller lidelse i verden. Jabrâîl sa: ‘Vil Du se ansiktene deres?’ ‘Ja, det vil jeg’, sa jeg. Han åpnet døren til et telt. Jeg så. Jeg så så vakre skikkelser at om jeg skulle beskrive skjønnheten deres hele mitt liv, ville jeg ikke bli ferdig. Ansiktene deres var hvitere enn melk, kinnene rødere enn rubin og klarere enn solen. Huden deres var mykere enn silke og lysende som månen, og duften deres var herligere enn moskus. Håret deres var kullsort; hos noen var det flettet, hos noen samlet og hos noen utslått, slik at når de satt, lå håret som et telt rundt dem, og når de reiste seg, nådde det ned til føttene. Foran hver av dem sto en tjenestepike. Jabrâîl sa: ‘De er for Din ummat.’»

Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), sa: «Jeg så hagene og vingårdene og alle slags velsignelser i de åtte Jannah. Da kom jeg til å tenke at jeg også gjerne ville se Jahannam og dens trinn. Jabrâîl tok meg i hånden og førte meg til Mâlik, den største engelen i Jahannam. Han sa: ‘O Mâlik! Hadrat Muhammed (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) ønsker å se fiendenes plasser i Jahannam. Vis Ham Jahannam.’» Da Mâlik tok dekket av Jahannam, begynte Jahannam å koke og svulme slik at vår Mester, Profeten, med visshet så hvordan Jahannam griper og brenner alt, og så tørstens pinsler i Jahannam, pinslenes lenker, pinslenes slanger og skorpioner og noen av de andre pinslene der.

«Mâlik åpnet Jahannams lag. Jeg så (alle) de syv lagene. Det syvende laget kalles Hâwiya. Pinen der var mange ganger større enn i de andre lagene. Jeg spurte Mâlik: ‘Hvilke folk blir pint i dette laget?’ Mâlik svarte: ‘Farao, Qârun og munâfiqene (hyklerne) i Din ummat blir pint der.’ Det sjette laget er Lazâ. Der blir de vantro (de som ikke har noen religion) pint. Det femte laget er Hutâma. Der blir de som tilber ild og okser, og buddhistene, pint.

Det fjerde laget er Jahîm. Der blir de som tilber solen og stjernene, pint. Det tredje laget er Saqar. Der blir de kristne pint. Det andre laget er Sa‘îr. Der blir jødene pint. Det første laget er Jahannam. Pinen der var mindre enn pinen i de andre lagene. (Likevel) så jeg sytti tusen hav av ild der. Hvert hav var så stort at om man kastet jorden og himlene i ett av dem og befalte en engel å lete, ville han ikke kunne finne dem om han så lette i tusen år. Zabâniene (englene som har sin oppgave i Jahannam) var så veldige at om én av dem la jorden og himlene i den ene munnviken, ville de ikke engang synes. Havene bølget, og det kom fryktelige lyder fra dem. Hvis bare litt av den lyden nådde verden, ville alt levende gå til grunne.

Jeg spurte: ‘Hvilke folk er dette laget for?’ Mâlik svarte ikke. Jeg spurte igjen. Han tidde … Jabrâîl sa til Mâlik: ‘Han venter på svar fra deg.’ Han ba om unnskyldning og sa: ‘Hold meg unnskyldt.’ Jeg sa: ‘Hva det enn er, så svar, slik at det kan bli mulig å treffe tiltak i dag.’ Mâlik svarte: ‘O Rasûlullah! Det er for de ulydige i Din ummat. Gi dem råd, slik at de vokter seg mot dette fryktelige stedet og holder seg borte fra det som vil dra dem inn i denne pinen. Den dagen vil jeg ikke ha medlidenhet med de ulydige. Jeg vil ikke vise medfølelse, verken med de hvitskjeggede gamle eller med de unge blant dem.’»

«Mi‘râj er der forstanden slutter og îmân begynner.» Hadîth ash-sharîf

Verdenenes Mester begynte å gråte. Han tok turbanen av Sitt velsignede hode og begynte å gå i forbønn og bønnfalle (Allahu ta‘âlâ). Han sa at Hans ummat var svak, og at de ikke ville kunne tåle en slik pine, og Han gråt så mye at Jabrâîl ’alaihis-salâm og alle englene gråt sammen med Ham. Da kom Allahu ta‘âlâs tale: «O Min Habîb! Din ære og Din verdi er stor hos Meg, og Din bønn er tatt imot. Vær trygg. Jeg har latt Deg nå Ditt ønske. Jeg skal gi Deg en slik rang at Jeg tilgir svært mange av de ulydige ved Din forbønn, helt til Du sier: Det er nok. O Min Habîb! Den som holder seg til Mine befalinger, blir reddet fra pine og straff, oppnår Min barmhjertighet og får æren av å se Meg i Jannah. For Deg og Din ummat har Jeg gjort femti namâz i løpet av natten og dagen til fard (påbudt plikt).»

Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fortsatte og sa: «(Etter) den rangen nådde jeg Arsh. Jeg passerte gjennom himlene og kom til den rangen der Mûsâ (‘alaihis-salâm) var. Han spurte meg: ‘Hva har Haqq ta‘âlâ gjort til fard for Deg og Din ummat?’ Jeg svarte: ‘Han har gjort det til fard for meg å utføre femti namâz hver dag og natt.’ Han sa: ‘Vend tilbake til Din Rabb og be Ham om å lette det noe. For Din ummat vil ikke makte dette. Jeg har prøvd og satt Isrâels sønner på prøve.’ Da vendte jeg tilbake til min Rabb og sa: ‘O min Rabb! Gjør (denne befalingen) noe lettere for min ummat!’ Da tok Han bort bare fem av de femti. Jeg vendte tilbake til Mûsâ (‘alaihis-salâm) og fortalte (at Han hadde tatt bort fem). Han sa: ‘Vend tilbake til Din Rabb! Be Ham om å lette det enda litt mer. For Din ummat vil ikke makte dette.’ Slik gikk jeg frem og tilbake mellom Mûsâ (‘alaihis-salâm) og min Rabb, og til slutt sa Allahu ta‘âlâ: ‘Jeg har redusert denne namâz til fem ganger. For hver namâz er det ti thawâb (belønninger). Slik blir det likevel femti til slutt. For den som har til hensikt å gjøre en god gjerning, men ikke får gjort den, blir det skrevet én thawâb. Men gjør han den, blir det skrevet hele ti thawâb for én. Men har han til hensikt å begå en synd og ikke begår den, blir ingenting skrevet. Begår han den, blir den bare ført opp som én synd.’ Så steg jeg ned til Mûsâ (‘alaihis-salâm) og fortalte hva som var skjedd. Igjen sa Han: ‘Vend tilbake og be Ham om å lette det enda mer.’ Da sa jeg til Ham: ‘Fordi jeg har bønnfalt min Rabb så mange ganger, skammer jeg meg nå.’»5 Slik trøstet Allahu ta‘âlâ det velsignede hjertet til vår elskede Profet, som var blitt såret av de prøvelsene Han hadde gjennomgått. Han skjenket Ham velsignelser som Han ikke har gitt noen annen av Sine skapninger, og som ingen kan kjenne eller forstå.

Kom hit, O du som brenner i kjærlighetens ild,
du som tror at du selv er den elskedes elsker.
Kom, lytt til Mi‘râj, den Shâhens, i klar tale,
er du en elsker, så nøl ikke, men brenn i kjærlighetens ild.
Det var en natt til mandag, sann er nyheten,
den natten var visst Laylat al-Qadr.
Han med den velsignede lykke og den høye rang
var den natten i Umm Hânîs hus.
Ingen før Ham nådde denne nåde,
ingen fikk del i denne opphøyelse.
For Han så alt og gikk videre,
Han nådde frem til den Opphøyde Hadrat.
Zuljalâl, som er hevet over de seks retninger,
viste Ham Sin skjønnhet uten hvordan og hvor mye.
Han så Rabbu’l-’izzat åpenlyst,
slik skal Hans ummat se Ham i âkhirat.
Du som gjorde Mi‘râj og ba Din bønn,
Din ummats Mi‘râj har Jeg gjort til namâz.

«O Min Habîb! Den som holder seg til Mine befalinger, blir reddet fra pine og straff, oppnår Min barmhjertighet og får æren av å se Meg i Jannah.» Hadîth al-qudsî