BΑATENE (TROSKAPSEDENE) VED AQABA

Den første bî‘at ved Aqaba

I måneden Dhu’l-hijja i det ellevte året etter Bi‘that kom As‘ad ibn Zurâra og hans elleve venner, som hadde tatt imot Islâm, igjen til Mekka i hajj-tiden. Det var gått nøyaktig ett år siden deres forrige møte med Verdenenes Mester. Det året plaget og forfulgte polyteistene muslimene mer enn noen gang før. De forfulgte vår Mester Rasûlullah hele tiden og torturerte enhver som snakket med Ham. Da folket fra Medîna fikk vite dette, avtalte de å møte vår Profet ved Aqaba om natten. Da natten falt på, møttes de. De gjorde bî‘at til Ham; de erklærte sin troskap og lovet å underkaste seg alle Hans befalinger og ønsker. I denne pakten forpliktet de seg: «Vi skal ikke sette noen som partner ved siden av Allahu ta‘âlâ, vi skal ikke begå zinâ (utukt), vi skal ikke stjele, vi skal holde oss borte fra bakvaskelse, og vi skal ikke drepe våre barn av frykt for å bli kritisert eller for ikke å finne nok levebrød.»1

Vår elskede Profet utnevnte disse tolv personene til representanter for sine stammer. Av disse tolv tilhørte to Aws-stammen, og de andre tilhørte Hazraj-stammen. De skulle fortelle sine stammer om Islâm og stå som garantister overfor Rasûlullah på vegne av sine stammer. As‘ad ibn Zurâra ble utnevnt til representant for dem alle. De fem som hadde vært til stede ved møtet i Aqaba året før, og de syv som nylig hadde tatt imot Islâm, var: fra Mâlik ibn Najjârs sønner: As‘ad ibn Zurâra, Awf ibn Hârith og Mu‘âz ibn Hârith; fra Zurayk ibn Âmirs sønner: Râfi‘ ibn Mâlik og Zakwân ibn Abdiqays; fra Ghanm ibn Awfs sønner: Ubâda ibn Sâmit; fra Ghusaynas sønner: Yazîd ibn Sa‘laba; fra Ajlân ibn Zayds sønner: Abbâs ibn Ubâda; fra Harâm ibn Ka‘bs sønner: Uqba ibn Âmir; fra Sawâd ibn Ghanms sønner: Qutba ibn Âmir; fra Abdulashal ibn Jushams sønner: Abu’l Haytham Mâlik ibn Tayyihân; og fra Amr ibn Awfs sønner: Uwaym ibn Sâida.

Solen som gikk opp i Medîna

Etter den første bî‘at (troskapseden) ved Aqaba vendte Hadrat As‘ad ibn Zurâra og vennene hans tilbake til Medîna. De fortalte stammene sine om Islâm dag og natt og kalte dem til den sanne religionen. Som følge av dette kallet begynte Islâm raskt å spre seg i Medîna. Det gikk så langt at Aws- og Hazraj-stammene, som tidligere hadde vært fiender, kom sammen og ba vår Mester Rasûlullah om en lærer, slik at de kunne lære Islâm bedre. Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sendte Hadrat Mus‘ab ibn Umayr, en av Hans Ashâb i Mekka, til Medîna som lærer, for å undervise dem i Qur’ân al-karîm og Islâm. Hadrat Mus‘ab bodde i Hadrat As‘ads hus. Sammen gikk de fra hus til hus og gjorde Islâm kjent for alle. De ba folk om å elske Rasûlullah og love at de av all kraft ville verne Ham mot alle Hans fiender. Slik forberedte de dem på bî‘aten. Hadrat As‘ad ibn Zurâras stammehøvding var Sa‘d ibn Mu‘âz, og de var i slekt. Den gang var det skikk blant araberne å avstå fra å krenke slektninger. Derfor gikk Sa‘d ibn Mu‘âz, som ennå ikke hadde kommet til tro, ikke selv til Hadrat As‘ad ibn Zurâras hus for å prøve å stanse dette. Som stammehøvding ville han ikke gripe inn i saken selv. Derfor sa han til Usayd ibn Hudayr, en av de fremstående i stammen sin: «Gå til nabolaget vårt. Se på denne personen som er kommet, og gjør det du må gjøre. Hvis As‘ad ikke hadde vært min mosters sønn, ville jeg ikke ha overlatt dette til deg.»

Deretter tok Usayd ibn Hudayr spydet sitt og gikk til huset der Hadrat Mus‘ab ibn Umayr oppholdt seg. Da han kom dit, begynte han å snakke i sinne: «Hvorfor er dere kommet til oss? Dere bedrar folk! Hvis dere ikke vil miste livet, så forsvinn herfra med en gang!» Da Mus‘ab ibn Umayr så hvor sint han var, svarte han svært mildt og høflig: «Sett deg ned en stund og lytt til det vi sier! Forstå hva vi vil. Liker du det, tar du imot det. Hvis ikke, kan du hindre oss …» Usayd falt til ro og sa: «Du har rett.» Han stakk spydet i bakken og satte seg. Han lyttet til Hadrat Mus‘abs milde tale, ord som gikk rett til hjertet, og til âyatene fra Qur’ân al-karîm som han resiterte med sin vakre stemme. Han ble helt grepet og sa: «For en vakker ting dette er!» Så spurte han: «Hva må man gjøre for å gå inn i denne religionen?» De forklarte det for ham, og Usayd ibn Hudayr ble muslim ved å si kalima ash-shahâda. Hadrat Usayd, som ikke kunne sitte stille av glede, sa: «Jeg skal gå og sende en person til dere. Hvis han blir muslim, vil det ikke være en eneste i hans folk i Medîna som ikke har kommet til tro …» Han reiste seg og gikk raskt av sted, rett til Sa‘d ibn Mu‘âz. Da Sa‘d ibn Mu‘âz så ham, sa han: «Jeg sverger på at Usayd ikke kommer tilbake med det samme ansiktet som han gikk herfra med.» Så spurte han: «Hva har du gjort, O Usayd?» Fordi Hadrat Usayd ibn Hudayr så inderlig ønsket at Sa‘d ibn Mu‘âz skulle bli muslim, sa han: «Jeg snakket med den personen (Mus‘ab ibn Umayr), og jeg så ikke noe ondt hos dem. Men vi har hørt at Banî Hâritha-sønnene har mistanke til din mosters sønn As‘ad fordi han huser en slik person i sitt hus, og at de har satt seg i bevegelse for å drepe ham.» Disse ordene gikk Sa‘d ibn Mu‘âz svært nær. For noen år tidligere hadde de nemlig beseiret Banî Hâritha-sønnene i en krig og tvunget dem til å søke tilflukt i Khaybar. Et år senere hadde de tilgitt dem og latt dem vende tilbake til hjemlandet sitt. Tanken på at de likevel skulle opptre slik, gjorde Sa‘d ibn Mu‘âz rasende. I virkeligheten fantes det ikke noe slikt. Ved å ty til denne listen ville Usayd ibn Hudayr hindre at Sa‘d ibn Mu‘âz skadet sin moster og hennes sønn As‘ad ibn Zurâra, og dermed Mus‘ab ibn Umayr. Slik la han grunnen for at han skulle gå over på deres side og til slutt bli muslim. Etter disse ordene fra Usayd ibn Hudayr sprang Sa‘d ibn Mu‘âz opp og gikk til Hadrat As‘ad ibn Zurâra. Da han kom dit, så han at As‘ad og Mus‘ab ibn Umayr satt og samtalte i fullkommen fred og ro. Han gikk bort til dem og sa: «O As‘ad! Hvis vi ikke hadde vært i slekt, kunne du ikke ha gjort dette …» Hadrat Mus‘ab ibn Umayr svarte: «O Sa‘d! Stans litt, sett deg og lytt til oss, og forstå … Liker du ordene våre, så er det vel og bra. Liker du dem ikke, skal vi ikke tilby deg dette, og du kan reise deg og gå!» Etter disse milde og vennlige ordene falt Sa‘d ibn Mu‘âz til ro, satte seg og begynte å lytte til dem. Først fortalte Hadrat Mus‘ab ibn Umayr Sa‘d ibn Mu‘âz om Islâm. Han forklarte Islâms grunnprinsipper. Deretter resiterte han en del av Qur’ân al-karîm med sin søte og vakre stemme. Mens han resiterte, forandret Sa‘d ibn Mu‘âz’ tilstand seg, og han ble helt grepet. Overfor den enestående veltalenheten i Qur’ân al-karîm ble hjertet hans mykt, og han ble sterkt beveget. Han kunne ikke holde seg og spurte: «Hva gjør dere for å gå inn i denne religionen?» Mus‘ab ibn Umayr lærte ham straks kalima ash-shahâda. Han ble muslim ved å si: «Ash’hadu an lâ ilâha illa’llâh wa ash’hadu anna Muhammedan ’abduhû wa rasûluh.» Av den fred og glede han følte ved å bli muslim, kunne Sa‘d ibn Mu‘âz ikke sitte stille. Han gikk straks hjem og tok ghusl (rituelt helbad) slik han hadde lært. Deretter ba han folket sitt samles. Sammen med Usayd ibn Hudayr gikk han til stedet der folket var. Han henvendte seg til Abdulashals sønner og spurte: «O Abdulashals sønner! Hva slags person kjenner dere meg som?» De svarte med én munn: «Du er vår leder og vår eldste, og vi følger deg!» Da sa Sa‘d ibn Mu‘âz: «Da kunngjør jeg for dere alle: Jeg er blitt æret med å bli muslim. Jeg vil at også dere skal tro på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl. Hvis dere ikke tror, vil jeg ikke snakke med eller omgås noen av dere lenger!»

«Da kunngjør jeg for dere alle: Jeg er blitt æret med å bli muslim. Jeg vil at også dere skal tro på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl.» Sa‘d ibn Mu‘âz (radiy-Allahu ’anh)

Sanat-us-surûr (Gledens år)

Så snart Abdulashals sønner hørte at deres leder Sa‘d ibn Mu‘âz var blitt muslim og kalte dem til Islâm, ble de alle muslimer sammen. Den dagen, helt til kvelden, genlød himmelen over Medîna av kalima ash-shahâda og takbîr-rop.2 Kort tid etter at Abdulashals sønner samlet hadde blitt muslimer, tok hele folket i Medîna, Aws- og Hazraj-stammene, imot Islâm. Hvert hjem ble opplyst av Islâms nûr. Sa‘d ibn Mu‘âz og Usayd ibn Hudayr knuste alle avgudene som tilhørte stammene deres. Da vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ble underrettet om dette, ble Han svært glad. Muslimene i Mekka var fulle av glede. Derfor ble dette året (621 e.Kr.) kalt Sanat-us-surûr (gledens år).

Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Rasûlullah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Habîballah!
Assalâtu wassalâmu ’alaika, O Sayyidal-awwalina wal-âkhirîn!

Den andre bî‘at (troskapsed) ved Aqaba

I det tolvte året etter Bi‘that hadde de mekkanske polyteistenes forfølgelse av muslimene nådd sitt ytterste og var blitt uutholdelig. I Medîna var derimot folket fra Aws og Hazraj, takket være As‘ad ibn Zurâras og Mus‘ab ibn Umayrs tjeneste, fylt av kjærlighet og iver etter å ta imot muslimene med åpne armer, trykke dem til sitt bryst og bringe ethvert offer for deres skyld. De lengtet etter at vår Mester Rasûlullah snarest mulig skulle ære Medîna med Sitt nærvær, og de lovet at de ikke ville spare verken eiendom eller liv for Hans skyld. Hajj-tiden var kommet. I måneden Dhu’l-hijja kom 73 muslimske menn og 2 muslimske kvinner fra Medîna til Mekka sammen med Mus‘ab ibn Umayr. Etter hajj møttes de alle igjen med vår Profet ved Aqaba. Tolv representanter, blant dem As‘ad ibn Zurâra, ba på vegne av sine stammer vår Profet innstendig om å utvandre til Medîna og tilbød Ham det. Etter å ha resitert noen âyat al-karîmaer fra Qur’ân al-karîm for dem krevde vår Mester Rasûlullah et fast løfte av dem om at de ville beskytte Ham slik de beskyttet og vernet sine egne liv, sine koner og barn. Vår Mester Rasûlullahs farbror, Hadrat Abbâs, som ennå ikke var blitt muslim, var også til stede. Han henvendte seg slik til denne gruppen som var kommet for å gjøre bî‘at: «O folk fra Medîna! Dette er min brors sønn. Av alle mennesker er det Ham jeg elsker mest. Hvis dere tror på Ham og på det Han har brakt fra Allah, og hvis dere vil ta Ham med dere, må dere gi meg et fast løfte som kan berolige meg. Som dere vet, er Muhammed (’alaihis-salâm) en av oss. Vi har beskyttet Ham mot dem som ikke tror på Ham. Han lever blant oss, beskyttet og med Sin verdighet og ære i behold. Likevel har Han vendt seg bort fra alle andre og bestemt seg for å slutte seg til dere og dra med dere. Gå bare inn på dette hvis dere har krigsmakt nok til å stå imot alle de arabiske stammene når de forener seg og angriper dere. Drøft og snakk grundig om dette dere imellom, så dere ikke blir uenige senere. Vil dere holde løftet deres og kunne beskytte Ham mot Hans fiender? Kan dere gjøre det som seg hør og bør, er det vel og bra. Men hvis dere vil la Ham være alene etter at dere har forlatt Mekka, så avstå fra det allerede nå, slik at Han kan leve beskyttet og med Sin ære i behold i Sitt eget land.» Muslimene fra Medîna ble bedrøvet over denne talen til Hadrat Abbâs. Det var som om de hadde fått høre at de, når de tok vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) med til sitt land, ikke ville kunne beskytte Ham mot polyteistene og ville forlate Ham når det ble trangt. Hadrat As‘ad ibn Zurâra, en av sahâbîene fra Medîna, vendte seg til vår Mester, Profeten, og sa: «O Rasûlullah! Hvis Du tillater det, har jeg noen ord å si. La meg legge dem frem for Deg.» Da vår Mester Fakhr al-kâinât ga ham lov, sa han: «Måtte min mor og far ofres for Deg, O Rasûlullah! Hvert kall har sin vei og sin fremgangsmåte, enten den er mild eller hard. Nå kaller Du oss til noe som det er svært vanskelig for folk å ta imot. For det er svært tungt for folk å forlate de avgudene de har tilbedt fra gammelt av, og ta imot Islâm. Likevel har vi tatt imot Islâm av hele vårt hjerte. Du har også befalt oss å bryte båndene til våre slektninger som er polyteister, og også det har vi tatt imot med oppriktighet. Du vet at også det er svært vanskelig å ta imot. Vi har tatt imot Din opphøyde person med åpne armer, Deg som ikke engang Dine farbrødre beskyttet, men vendte seg mot som fiender, og vi har sett denne ærefulle plikten som påbudt og nødvendig for oss. Vi er alle enige om disse ordene våre. Det vi sier med tungen, bekrefter vi med hjertet. Vi sverger på at vi vil beskytte Din velsignede person til siste bloddråpe, slik vi beskytter våre egne koner og barn. Hvis vi bryter denne pakten vår, må vi høre til de ulykksalige, som ikke står ved det løftet de har gitt Allahu ta‘âlâ. O Rasûlullah! Vi står fast ved dette ordet vårt. Måtte Allahu ta‘âlâ gi oss fremgang!» Deretter fortsatte han: «O Rasûlullah! Du kan ta den garanti av oss Du vil ha for Deg selv, og stille de betingelser Du vil.»

Vår Mester, Profeten, oppmuntret dem til Islâm og resiterte Qur’ân al-karîm. Så sa Han: «Min betingelse overfor dere på vegne av min Rabb er at dere tilber Allahu ta‘âlâ og ikke setter noe som partner ved siden av Ham. Min betingelse overfor dere på vegne av meg selv og mine Ashâb er at dere gir oss husly, hjelper meg og mine Ashâb og beskytter oss mot alt det dere forsvarer og beskytter dere selv mot.»

Barâ ibn Ma‘rûr sa: «Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har sendt Deg som Profet med den sanne religion og Bok, at vi skal beskytte Deg slik vi forsvarer og beskytter våre koner og barn! Gjør bî‘at med oss, O Rasûlullah!» For å styrke avtalen med vår Mester, Profeten, sa Abbâs ibn Ubâda, en av muslimene fra Medîna, til vennene sine: «O Hazraj-folk! Vet dere hvorfor dere har tatt imot Muhammed ’alaihis-salâm?» De svarte: «Ja.» Da sa han: «Dere tar imot Ham og følger Ham både i fredstid og i krigstid. Hvis dere vil la vår Profet være alene og uten hjelp når eiendommene deres lider skade og slektningene og de nærmeste deres går til grunne, så gjør det allerede nå. Wallahi, gjør dere noe slikt, går dere til grunne både i denne verden og i âkhirat! Men hvis dere mener dere er i stand til å være Ham tro i det Han kaller til, selv om eiendommene deres går tapt og de nærmeste slektningene deres blir drept, så hold fast ved Ham. Wallahi, det er det beste for deres liv i denne verden og i âkhirat.» Vennene hans svarte: «Vi gir ikke opp vår Profet, selv om eiendommene våre går tapt og de nærmeste våre blir drept. Vi skal aldri forlate Ham. Heller dø enn å vende om!»

«Hvis vi bryter denne pakten vår, må vi høre til de ulykksalige, som ikke står ved det løftet de har gitt Allahu ta‘âlâ. O Rasûlullah! Vi står fast ved dette ordet vårt. Måtte Allahu ta‘âlâ gi oss fremgang!» As‘ad ibn Zurâra (radiy-Allahu ’anh)

Deretter vendte de seg til vår elskede Profet og spurte: «O Rasûlullah! Hva får vi hvis vi oppfyller denne pakten vår?» Da sa vår elskede Profet: «Allahu ta‘âlâs velbehag og Jannah!» Hver av dem ga sitt løfte som representant og fullmektig for sitt folk. Først gjorde Hadrat As‘ad ibn Zurâra musâfaha (håndtrykk på muslimsk vis) og sa: «Jeg gjør bî‘at for å oppfylle løftet jeg har gitt Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og for å virkeliggjøre mitt løfte om å hjelpe Ham med mitt liv og min eiendom.» Etter ham fullførte hver av dem sin bî‘at på samme måte og ga uttrykk for sin glede og underkastelse med ordene: «Vi har tatt imot Allahu ta‘âlâs og Hans Rasûls kall, vi har hørt og vi har bøyd oss.» Slik satte de uten å nøle sine liv og sin eiendom inn for Rasûlullahs skyld. Bî‘aten med kvinnene ble gjort bare med ord (uten musâfaha). Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) tok løfte av dem om «ikke å sette noe som partner ved siden av Allahu ta‘âlâ, ikke å stjele, ikke å bakvaske og ikke å begå zinâ, ikke å drepe sine barn, ikke å lyve og ikke å motsette seg gode gjerninger …» Mens folket fra Medîna gjorde bî‘at til vår Mester, Profeten, ropte en stemme fra Aqaba-høyden: «O dere som har slått leir i Minâ! Profeten og muslimene fra Medîna har sluttet en avtale om å kjempe mot dere.» Om denne stemmen sa vår Profet: «Dette er Aqabas shaytan (satan)», og så sa Han til den som ropte: «O Allahu ta‘âlâs fiende! Deg skal jeg også få bukt med!» Deretter befalte Han folket fra Medîna som hadde gjort bî‘at: «Vend straks tilbake til leirplassene deres.» Abbâs ibn Ubâda sa: «O Rasûlullah! Jeg sverger på at hvis Du ønsker det, skal vi i morgen tidlig marsjere mot de vantro som er i Minâ, og la dem alle gå under sverdet.» Vår Mester, Profeten, ble glad, men svarte: «Vi er ennå ikke blitt befalt å handle slik. Vend tilbake til plassene deres inntil videre.» Ifølge Imâm an-Nasâîs overlevering fra Abdullah ibn Abbâs ble de av Ansâr som var til stede ved bî‘aten i Aqaba, muhâjirer ved at de kom til Rasûlullah.3

Sypressen er stri og hører ikke på turtelduens bønn,
om ikke vannet faller for dens føtter og trygler den.
Rosen vil drikke nattergalens blod med list,
om ikke vannet trenger inn i rosegrenens årer og redder den.
Vannet har vist verden sin rene natur
ved å følge Ahmad al-Muhtârs vei.
Menneskehetens Mester, et hav av utvalgte perler,
Hans mirakler ble vann over de ondes ild.
For å fornye glansen i profetskapets rosehage
lot Han ved Sitt mirakel vann strømme fra hard klippe.
Hans mirakel er et grenseløst hav i verden,
derfra nådde vann helt til de vantros ildtempel.
Den som hører det, biter seg i fingeren av undring:
på trengselens dag ga Han Ansâr vann fra Sine fingre.