Reisen fra Mekka til Tâif

Han kaller folket i Tâif til tro

Selv om polyteistene hadde sett mange mirakler fra vår elskede Profet, kom de ikke til tro av ren stahet; dessuten holdt de ikke opp med å plage og pine sine barn, søsken, slektninger og venner som var blitt muslimer. Vår elskede Profet ble svært bedrøvet over deres stadig hardere grusomhet og tortur. Han tenkte på å dra til Tâif, som lå nær Mekka, og kalle folket der til Islâm. Derfor tok Han Zayd ibn Hâritha med Seg og kom til Tâif.

Han talte med Amrs sønner Abd al-Yâlil, Habîb og Mas‘ûd, som var blant de fremste i Tâif. Han fortalte dem om Islâm og ba dem tro på Allahu ta‘âlâ. Men ikke bare kom de ikke til tro; de hånet Ham og sa til og med: «Kunne ikke Allahu ta‘âlâ finne noen annen enn Deg å sende som Profet? Er Allahu ta‘âlâ ute av stand til å sende en annen enn Deg som Profet? Gå hvor Du vil, bare forsvinn fra vårt land! Ditt eget folk godtok ikke det Du sa, og derfor er Du kommet hit, ikke sant? Vi sverger på at også vi vil holde oss borte fra Deg! Vi vil ikke godta noe av det Du ber om.»

Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) forlot dem i sorg. Han kalte Thaqîf-stammen til Islâm i ti dager eller en måned, men ikke én av dem kom til tro; tvert imot spottet de, pinte og hånet Ham. De stilte opp barn og unge langs veikantene der Han skulle gå, og fikk dem til å kaste stein på vår Mester og gå løs på Ham. Hadrat Zayd gjorde kroppen sin til skjold mot steinene som de unge i Tâif kastet, og prøvde å hindre at noen skade skulle ramme vår Profet. Han løp rundt vår elskede Profet og kjempet for at steinene ikke skulle treffe Ham. For at ingen skade skulle komme til Hans velsignede legeme, brydde han seg ikke om steinene som traff ham selv. Hadde han ikke ventet på en anledning til å ofre livet sitt nettopp i slike dager? Her steinet de nå Verdenenes Mester og prøvde å drive Ham ut av sitt land med plager og tortur.

Mens Hadrat Zayd løp hit og dit for å beskytte vår Mester Rasûlullah, traff steinene ham den ene etter den andre i hodet, på kroppen og på føttene. Derfor var hele Hadrat Zayds kropp dekket av blod. Han satte alt inn på å beskytte sin elskede Profet og ropte så høyt han kunne til de grusomme menneskene som kastet stein: «Hold opp! … Slå ikke! Han er Verdenenes Mester! Han er Allahs Rasûl! Hogg min kropp i stykker, men la ingen skade ramme vår Profet!» Steinene som kom forbi Zayd ibn Hâritha, nådde vår Mester Rasûlullah og fikk Hans velsignede føtter til å blø.

Bedrøvet, trett og såret kom vår elskede Profet nær vingården til de to brødrene Utba og Shayba. Der tørket vår Mester Rasûlullah, som alle troende ønsker å ofre livet for, blodet av Sine velsignede føtter.

Han tok abdast og ba en namâz på to rak‘at under et tre. Deretter løftet Han Sine velsignede hender og ba til Allahu ta‘âlâ.

Eierne av vingården så på dette. De hadde sett hva som hadde rammet vår Mester Rasûlullah, og hadde vært vitne til Hans forlatthet. Medlidenheten våknet i dem, og de sendte druer til Ham med en slave som het Addâs. Vår elskede Profet sa Basmala (Bismillâhirrahmânirrahîm) da Han spiste av druene. Slaven som hadde kommet med druene, var kristen. Da han hørte Basmala, ble han forundret og spurte: «Jeg har vært her i årevis, men aldri hørt noen si noe slikt. Hva er dette for et ord?»

Rasûlullah spurte: «Hvor er du fra?» Addâs svarte: «Jeg er fra Ninawa.» Rasûlullah sa: «Så du er fra Yûnus’ (’alaihis-salâm) land.» Addâs spurte: «Hvordan kjenner Du Yûnus? Her kjenner ingen Ham.» Rasûlullah svarte: «Han er min bror. Også Han var Profet, slik som jeg.»

Addâs sa: «Den som har dette vakre ansiktet og disse milde ordene, kan ikke være en løgner. Jeg tror at Du er Allahs Rasûl.» Han ble muslim og sa: «O Rasûlullah! I årevis har jeg vært slave hos disse grusomme menneskene og disse løgnerne. De tar urettmessig fra alle det som er deres. De bedrar alle. De har ikke en eneste god side. De skyr ingen nedrighet for å samle seg verdslig gods og tilfredsstille sine lyster. Jeg avskyr dem. Jeg ønsker å gå med Deg, bli æret med å tjene Deg, være skyteskive for den respektløsheten som de uvitende og tåpelige vil vise Deg, og ofre meg for å beskytte Ditt velsignede legeme.»2

Vår Mester Rasûlullah smilte og sa: «Bli hos dine herrer inntil videre! Om kort tid vil du høre mitt navn overalt. Kom da til meg.»

«Hold opp! … Slå ikke! Han er Verdenenes Mester! Han er Allahs Rasûl! Hogg min kropp i stykker, men la ingen skade ramme vår Profet!» Zayd ibn Hâritha (radiy-Allahu ’anh)

Etter å ha hvilt en stund gikk de mot Mekka. Da det var to dagsreiser igjen til Mekka, så Han at en sky ga Ham skygge. Da Han så nøye etter, forsto Han at det var Jabrâîl ’alaihis-salâm. Vår elskede Profet fortalte senere vår mor Âisha as-Siddîqa om dette.

I «Sahîh al-Bukhârî» og i Ahmad ibn Hanbals «Musnad» er det fortalt at vår mor Hadrat Âisha en dag spurte: «O Rasûlullah! Har Du noen gang hatt en dag som var mer smertefull enn dagen ved Uhud?» Vår Mester Rasûlullah svarte: «Wallahi, jeg led ikke så mye under de vantro i slaget ved Uhud som jeg led under ditt folk. Da jeg presenterte meg for Ibn al-Abd al-Yâlil ibn Abd al-Kulâl (det vil si da jeg kunngjorde mitt profetskap og kalte ham til religionen), godtok han det ikke. Jeg gikk fra dem i en slik smerte at jeg ikke kom til meg selv før jeg nådde stedet som kalles Qarn as-Saâlib. Der løftet jeg hodet og så at en sky ga meg skygge. Jeg så at Jabrâîl (’alaihis-salâm) sto i skyen. Han ropte til meg og sa: ‘O Muhammed! Haqq ta‘âlâ har hørt hva Ditt folk har sagt om Deg, og Han vet at de ikke vil beskytte Deg. Han har sendt Deg denne engelen, som har ansvar for fjellene, så Du kan befale ham hva Du vil.’ Også denne engelen ropte til meg, hilste meg og sa: ’O Muhammed! Slik Jabrâîl har sagt til Deg, har Haqq ta‘âlâ sendt meg, fjellenes engel, til Deg, så Du kan befale meg hva Du vil. Jeg står til Din tjeneste. Hvis Du vil at disse to steile fjellene (fjellet Quaiqian og fjellet Abû Qubais) skal møtes og lukke seg over Mekkas folk (og knuse polyteistene fullstendig), så befal det, og jeg skal gjøre det.’ Jeg samtykket ikke, men sa: ’(Nei! Jeg er sendt som en barmhjertighet for verdenene.) Jeg ber til Allahu ta‘âlâ om at Han av disse polyteistenes etterkommere må la det fremstå en slekt som bare tilber Allahu ta‘âlâ og ikke setter noe som helst ved Hans side.’»

Da vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), var på vei tilbake fra Tâif til Mekka, hvilte Han en liten stund ved Nakhla. På et tidspunkt sto Han i namâz. En gruppe jinner fra Nusaybin gikk forbi der, og da de hørte de âyatene av Qur’ân al-karîm som vår elskede Profet resiterte, stanset de og lyttet. Deretter talte de med vår Mester, Profeten, og ble muslimer. Vår Mester, Profeten, sa til dem: «Når dere kommer til deres folk, så fortell dem om mitt kall til tro. Kall også dem til tro.»

Da disse jinnene gikk til sitt folk og fortalte dette, kom alle jinnene som hørte det, til tro.3 Dette er omtalt i Sûrah al-Jinn i Koranen al-karîm og i de kjente hadîth ash-sharîf-bøkene som heter «Bukhârî» og «Muslim».

Da Han nærmet seg Mekka, sendte de troende bud til vår Mester Rasûlullah: «Qurayshiene har fått vite om den onde behandlingen som de nedrige menneskene i Tâif har utsatt Deg for. Kommer Du nå, kan det hende de øker sin grusomhet.» Da vår Mester, Profeten, kom til Hirâ, sendte Han en mann til Suhayl ibn Amr og ba ham om å ta Ham under sin beskyttelse. Da denne ulykksalige mannen avslo, sendte Han bud til Mut‘im ibn Adî, og han godtok anmodningen. Vår Mester Habîb al-akram, Nabî al-muhtaram (den ærverdige Profet), kom til Mekka under Mut‘im ibn Adîs beskyttelse. Mut‘im underrettet Qurayshiene om dette. Rasûlullah gjorde tawâf rundt Bayt ash-sharîf (Kâ‘ba) og kysset Hajar al-Aswad. Noen dager senere sa Han til Mut‘im: «Jeg vil ikke lenger være under din beskyttelse.» Mut‘im godtok også dette. Janâb al-Haqq tok Sin Habîb under Sin egen beskyttelse.

Bli frelst ved å si «Lâ ilâha illallah»

Rasûl ’alaihis-salâm fortsatte å kalle menneskene til den rette veien. Overfor dette ble polyteistene igjen ville og begynte å torturere og pine mer enn noen gang før. Da befalte Janâb al-Haqq vår Mester, Profeten, å møte de arabiske stammene som kom for å besøke Kâ‘ba i besøkstiden, og kalle dem til Islâm. Etter denne befalingen begynte vår elskede Profet å gå til markedene Dhu’l-Majâz, Ukâz og Majanna, som ble holdt omkring Mekka.

Han gikk ofte dit og kalte stammene til å tro på Allahu ta‘âlâs enhet og tilbe Ham. Han ba dem godta at Han var Profet, og kunngjorde at Janâb al-Haqq ville gi dem Jannah dersom de godtok det. Men dessverre lyttet ingen av dem til disse kallene, som vår Mester, Profeten, kom med nesten bønnfallende. Noen av dem behandlet Ham grovt og hånet Ham, andre satte opp sure miner og talte stygt om Ham. Dessuten fulgte Qurayshs polyteister etter Ham og forledet de stammene Han gikk til.

Ifølge det Imâm Ahmad, Bayhaqî, Tabarânî og Ibn Ishâq har overlevert, har Rabîa ibn Abbad fortalt: «Jeg var ung. Jeg hadde dratt til Minâ sammen med min far. Rasûl ’alaihis-salâm gikk til stedene der de arabiske stammene slo leir, og sa: ‘O sønner av den og den! Jeg er Allahu ta‘âlâs Rasûl, som befaler dere å kaste bort disse avgudene dere tilber, å tilbe Allahu ta‘âlâ uten å sette noen ved Hans side, å tro på meg og bekrefte meg, og å beskytte meg til jeg har forklart og fullført den plikten jeg er sendt med av Haqq ta‘âlâ! …’

En skjeløyd mann med flettet hår fulgte etter Ham og sa: ‘O sønner av den og den! Denne mannen forbyr dere å tilbe våre avguder Lât og ‘Uzzâ og kaller dere til en religion som Han selv har funnet på! Ta dere i vare … Hør ikke på Ham og adlyd Ham ikke! …’ Jeg spurte min far: ‘Hvem er det som følger etter denne mannen?’ Han svarte: ‘Hans farbror Abû Lahab.’»

Tabarânî har fortalt fra Târiq ibn Abdullah: «Jeg så Rasûl ‘alaihis-salâm på markedet Dhu’l-Majâz. Han ropte høyt, så menneskene skulle høre det: ‘O mennesker! Si Lâ ilâha illallah (det finnes ingen gud unntatt Allahu ta‘âlâ), så blir dere frelst!’ En mann som fulgte etter Ham, kastet steiner han fikk tak i, mot føttene Hans og sa: ‘O folk! Tro Ham ikke! … Vokt dere for Ham! For Han er en løgner! …’ Steinene som traff, fikk Hans velsignede føtter til å blø, men Han fortsatte utrettelig og uten å miste motet med Sitt kall. Folk spurte: ‘Hvem er denne unge mannen?’ En svarte: ‘Han er en ung mann av Abdulmuttalibs sønner.’ Da de spurte: ‘Hvem er det som kaster stein?’, svarte han: ‘Hans farbror Abû Lahab.’»

Imâm al-Bukhârî nevner i sin bok «Târikh-ul-Kabîr» og Tabarânî i sin bok «Mu‘jam-ul-Kabîr» at Mudrik ibn Munib fortalte fra sin far, og hans far fra sin bestefar, som sa: «Jeg og min far var kommet til Minâ og hadde slått oss ned der for en tid. Vi kom over en gruppe mennesker. En mann sa til dem: ‘O mennesker! Si Lâ ilâha illallah, så blir dere frelst!’ Noen av menneskene rundt Ham spyttet Ham i Hans vakre ansikt, andre strødde jord over Hans hode, og andre igjen bannet og kom med alle slags fornærmelser. Slik holdt det på til middag. Da kom en liten pike dit med en vannkrukke i hånden. Da hun så Ham i denne tilstanden, begynte hun å gråte. Etter at Han hadde drukket av vannet, vendte Han seg til piken og sa: ‘O min datter! Vær ikke redd for at din far skal bli fanget i en felle og drept, eller at han skal bli ydmyket!’ Så spurte vi dem som var der: ‘Hvem er denne mannen, og hvem er denne piken?’ De svarte: ‘Dette er Muhammed av Abdulmuttalibs sønner, og hun som er hos Ham, er Hans datter Zaynab.’»

«Han (Yûnus ’alaihis-salâm) er min bror. Også Han var Profet, slik som jeg.» Hadîth ash-sharîf

Sa‘îd ibn Yahyâ ibn Sa‘îd Amawî har i sin bok «Maghâzî» fortalt fra sin far, og hans far har fortalt fra Abû Naîm og Abdurrahmân Âmirî, og Abdurrahmân Âmirî fra mange andre. De sa: En dag gikk vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) til markedet Ukâz. Han kom til Banî Âmir-stammen og spurte dem: «O Banî Âmir! Hvordan er deres beskyttelse av dem som søker tilflukt hos dere?» De svarte: «Ingen kan komme med så mye som et stikk mot oss, og ingen kan varme seg ved vår ild uten vår tillatelse! …» Vår Mester, Profeten, sa: «Jeg er Allahu ta‘âlâs Rasûl. Vil dere beskytte meg når jeg kommer til dere, til jeg har brakt menneskene den profetplikten som min Rabb har gitt meg?» De spurte: «Hvem av Quraysh hører Du til?» Vår Mester svarte: «Jeg er av Abdulmuttalibs sønner.» Da sa de: «Når Du er av Abdulmuttalibs sønner, hvorfor beskytter de Deg ikke?» Vår Mester Rasûlullah svarte: «Det er de som har vært de fremste blant dem som fornekter meg.» Banî Âmir-flokken sa: «O Muhammed! Vi verken avviser Deg eller tror på det Du har brakt. Men vi skal beskytte Deg til Du har brakt menneskene Din profetplikt.»

Etter dette satte vår Mester, Profeten, seg hos dem. I det samme kom Bayhara ibn Fâris, en av de ledende mennene i Banî Âmir, tilbake etter å ha avsluttet sin handel på markedet. Han pekte på vår Mester, Profeten, og spurte dem: «Hvem er dette?» De svarte: «Det er Muhammed ibn Abdullah.» Bayhara spurte: «Hva har dere med Ham å gjøre, siden dere har latt Ham sitte hos dere?» De svarte: «Han har søkt tilflukt hos oss; Han sier at Han er Allahs Rasûl, og ber oss beskytte Ham til Han har brakt menneskene Sin profetplikt.» Da vendte Bayhara seg til vår Mester, Profeten, og sa: «Å ta på oss å beskytte Deg betyr å gjøre vårt bryst til skyteskive for alle arabernes piler.» Og til sitt folk sa han: «Det finnes ingen stamme som vender hjem med noe verre enn dere. Så dere vil altså kjempe mot alle arabere og gjøre kroppene deres til skyteskive for deres piler! Hvis Hans eget folk hadde sett noe godt i Ham, ville de selv ha beskyttet Ham først. Dere prøver å gi ly og hjelp til en mann som Hans eget folk har fornektet og drevet bort! Dere tenker helt feil! …»

Så vendte han seg til vår elskede Profet og var ulykksalig nok til å si: «Forlat oss straks og vend tilbake til Ditt folk! … Jeg sverger på at hvis Du ikke var midt iblant mitt folk, ville jeg hogge hodet av Deg nå! …» Ved disse ordene steg Verdenenes Mester i stor sorg opp på Sin kamel. Den frekke Bayhara slo vår Mester Rasûlullah ned fra kamelen. En kvinne blant Ashâb al-kirâm ved navn Dabâa bint Âmir så dette, skrek høyt og ropte på sine slektninger: «Hvordan kan dere finne dere i det som blir gjort mot Allahu ta‘âlâs Habîb? Er det ingen som for min skyld vil redde Rasûlullah ut av hendene på disse?» Straks gikk tre av hennes farbrors sønner løs på den ulykksalige Bayhara. To av Bayharas folk ville hjelpe ham, men de andre ga Bayhara og hans hjelpere en hard medfart og slo dem. Vår elskede Profet, som fulgte med i det som skjedde, ba for de tre som kjempet for Ham: «Yâ Rabbî! Skjenk disse Din velsignelse!» Og for Bayhara og hans hjelpere ba Han: «Yâ Rabbî! Fjern også disse fra Din barmhjertighet!»

De som Han ba godt for, ble æret med å bli muslimer, mens de andre døde som vantro. Da medlemmene av Banî Âmir-stammen kom hjem, fortalte de en gammel mann i stammen, som hadde lest de himmelske skriftene, hva de hadde opplevd i Mekka. Da denne mannen hørte navnet til vår Mester, Profeten, klandret han dem og sa: «O Banî Âmir! Hva har dere gjort? Ingen av Ismâ‘îls sønner har hittil noen gang falskt gjort krav på profetskap. Det Han sa, var uten tvil sant og rett. Denne forspilte anledningen er nå svært vanskelig å gjøre godt igjen! …»

Mens Han talte med Jabrâîl,
Kom Rafraf frem for Ham og hilste.
Så tok den verdens Shah med seg,
Gikk og bar Ham straks til Sidra.

«O mennesker! Si Lâ ilâha illallah, så blir dere frelst!» Hadîth ash-sharîf

Isrâ og Mi‘râj