SORGENS ÅR

Tapet av et barn

Qâsim, den eldste sønnen til vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), var død da han var sytten måneder gammel. Mange år etter denne smertefulle hendelsen døde også Hans andre sønn, Abdullah. Mens tårene rant fra Hans velsignede øyne, vendte vår Mester Rasûlullah seg mot et fjell og sa: «O fjell! Hvis det som har rammet meg, hadde rammet deg, ville du ikke ha holdt ut, men ville ha styrtet sammen!» og ga slik uttrykk for Sin sorg. Da vår mor Hadrat Khadîja spurte: «O Rasûlullah! Hvor er de nå?», svarte Han: «De er i Jannah.»

Da Universets Sultan, vår elskede Profet, hadde mistet begge Sine sønner, gledet polyteistene seg storlig. Vantro som Abû Jahl så dette som en anledning og ropte høylytt omkring: «Nå er Muhammed abtar; Hans ætt er avskåret. Han har ingen sønn igjen som kan føre Hans slekt videre. Når Han selv dør, vil Hans navn og rykte bli glemt.»

Da sendte Allahu ta‘âlâ ned Sûrah al-Kawthar og trøstet Sin Rasûl. Sûraen sier, i betydning: «(O Min Habîb!) Sannelig, Vi har gitt Deg Kawthar (Vi har skjenket Deg Kawthar-dammen og svært mye godt). Be derfor namâz for Din Rabb, og ofre. Sannelig, den som taler mot Deg (ved å kalle Deg ætteløs), er selv den ætteløse og den uten noe godt. (Den som kaller Deg abtar, er selv uten etterkommere, uten ære og uten navn. Men Din rene ætt, Ditt navn og Din ære, O Min Habîb, skal vare frem til qiyâmat-dagen. Også i âkhirat er mange store æresbevisninger, som ingen kan forestille seg, forbeholdt Deg.)»1

Abû Tâlibs død

I dagene etter at sønnene til vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var døde, ble Abû Tâlib syk, og sykdommen ble verre dag for dag. Qurayshs polyteister fikk høre om dette og tenkte: «Mens Abû Tâlib levde, gjorde han store anstrengelser for å beskytte Muhammed. Nå er tiden for hans bortgang nær. La oss avlegge ham et besøk, om det så er i hans siste stund. For Hamza, en arabisk helt uten like, og ’Umar, hvis tapperhet og fryktløshet er like tydelig som solen, er blitt muslimer. For hver dag som går, kommer folk fra de arabiske stammene flokkevis og underkaster seg Ham. Slik blir muslimene flere og flere dag for dag, og deres røst fyller verden. Slik situasjonen er, må vi enten underkaste oss dem eller være rede til krig og kamp. La oss gå til Abû Tâlib og forklare situasjonen, så han kan forlike oss. La oss ikke angripe Hans religion, og la heller ikke Ham angripe vår.» Med denne tanken kom de til Abû Tâlib. Kjente menn som Uqba, Shayba, Abû Jahl og Umayya ibn Khalaf satte seg på putene ved siden av Abû Tâlibs seng. De sa: «Vi tror på din storhet og anerkjenner din overlegenhet. Derfor har vi aldri satt oss opp mot deg. Vi frykter at Muhammed etter din død vil gå løs på oss, og at fiendskapet mellom oss vil fortsette. Forlik oss, så vi ikke angriper hverandres religion.»

«O fjell! Hvis det som har rammet meg, hadde rammet deg, ville du ikke ha holdt ut, men ville ha styrtet sammen!» Hadîth ash-sharîf

Som gravene til mange av Islâms store er også gravmælet til vår elskede Profets (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) første hustru, vår mor, Hadrat Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ), blitt revet ned og fjernet.

Abû Tâlib sendte bud etter vår Mester, Profeten, og sa: «Alle Qurayshs ledende menn ber Deg om ikke å blande Deg i deres religion. Hvis Du godtar dette, vil de stå til Din tjeneste og hjelpe Deg.» Verdenenes Mester sa: «O farbror! Jeg vil bare kalle dem til ett eneste ord, og ved det ordet skal alle arabere bøye seg for dem, og de som ikke er arabere, skal betale dem jizya (en form for skatt).» Og til Qurayshs ledende menn sa Han: «Ja! Hvis dere sier ett ord til meg, skal dere ved det herske over alle arabere, og de som ikke er arabere, skal bøye seg for dere.» Abû Jahl sa: «Godt. Vi skal si det ti ganger. Hva er det for et ord?» Da vår Mester Rasûlullah svarte: «At dere sier ‘Lâ ilâha illallah’ og kaster bort de avgudene som dere tilber i stedet for Allahu ta‘âlâ», sa polyteistene straks: «Be om noe annet enn dette fra oss! …» Vår Mester, Profeten, sa: «Selv om dere kom med solen og la den i mine hender, ville jeg ikke be om noe annet enn dette fra dere.»

Polyteistene sa: «O Aba’l Qâsim! Du kommer med et svært underlig forslag. Vi ønsker å ta hensyn til Deg, men Du tar ikke hensyn til oss!», og så reiste de seg og gikk. Da de var gått, sa Abû Tâlib til vår Mester, Profeten: «Det Du ba Qurayshiene om, var helt på sin plass. Du talte sant.» Disse ordene fra Hans farbror ga vår Mester Rasûlullah håp, og Han forsto at Abû Tâlib kunne komme til tro. Han sa: «O farbror! Si ‘Lâ ilâha illallah’ én gang! … Så jeg kan gå i forbønn (shafâ‘at) for deg på qiyâmat-dagen.» Abû Tâlib svarte: «Jeg er redd for at folk vil klandre meg og si: ‘Han ble redd for å dø, og derfor ble han muslim.’ Ellers ville jeg gjort Deg glad.» Slik ga han uttrykk for at det falt tungt for hans nafs (begjærssjel). Hans sykdom ble stadig verre, og han døde.2

Vår mor Hadrat Khadîjas død

I Bi‘thats tiende år, tre dager etter Abû Tâlibs død, døde også Rasûlullahs fortrolige i alle sorger, Hans livsledsager gjennom tjuefem år, vår velsignede mor Hadrat Khadîja. Hun døde etter den tre år lange beleiringen, som var full av plager og sorger, tre år før Hijra, i begynnelsen av måneden Ramadân, 65 år gammel.3 Vår Mester Fakhr al-kâinât (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) begravde vår mor Hadrat Khadîja med Sine egne velsignede hender. Han var svært bedrøvet over å ha mistet henne.

At vår mor Hadrat Khadîja og Hans farbror Abû Tâlib døde like etter hverandre i samme år, fylte vår Mester, Profeten, med sorg. Derfor ble dette året kalt «Sanat-ul-huzn», det vil si sorgens år.

Vår mor Hadrat Khadîjas død hadde rystet vår elskede Profet og bedrøvet Ham over all måte. For hun var den første som hadde kommet til tro og bekreftet vår Mester Rasûlullah. Dessuten var hun Hans største støtte og trøst. Da alle var fiender, hadde hun åpnet hele sitt hjerte og var fylt av kjærlighet til vår Profet. Alt hun eide av gods og formue, hadde hun brukt for Islâms sak, og hun hadde arbeidet dag og natt for å tjene vår elskede Profet. Hun hadde aldri gjort Rasûlullah bedrøvet og aldri såret Ham. Vår Mester, Profeten, fortalte om dette fra tid til annen og minnet slik om Sin velsignede hustrus dyder.

«O farbror! Si ‘Lâ ilâha illallah’ én gang! … Så jeg kan gå i forbønn for deg på qiyâmat-dagen.» Hadîth ash-sharîf

En dag mens vår Profet var ute, gikk Hadrat Khadîja ut for å lete etter Ham. Jabrâîl ’alaihis-salâm viste seg for henne i menneskeskikkelse. Vår mor Hadrat Khadîja ville spørre ham om vår Mester, Profeten, men fordi hun tenkte at han kunne være en av fiendene, gikk hun tilbake. Da hun så vår elskede Profet hjemme, fortalte hun Ham om hendelsen. Vår Mester Fakhr al-kâinât sa: «Vet du hvem han var, den du så og ville spørre om meg? Det var Jabrâîl (’alaihis-salâm). Han ba meg overbringe deg sin hilsen. Han ba meg også fortelle deg at det i Jannah er gjort i stand en bygning av perler for deg. Der vil det selvsagt ikke finnes noe slikt som er sørgelig, bekymringsfullt, møysommelig eller tyngende.»

Den enes hånd ble hengende i luften, den andre ble blind

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) opplyste hjertene til Sine Ashâb, som var blant de lykkeligste av menneskene, gjennom samtaler uten like. Han forklarte de âyat al-karîmaene som ble sendt ned, og lot ingenting være usagt eller uklart. Samtidig gikk Han til stedene der polyteistene samlet seg, og kalte dem utrettelig og uten å miste motet til tro. Abû Jahl og Walîd ibn Mugîra ble rasende over dette og sa: «Fortsetter det slik, vil Muhammed omvende alle til Sin religion og ikke la noen bli igjen som tilber våre avguder.» En dag kom de frem til at den eneste måten å gjøre ende på denne saken på, var å drepe Verdenenes Mester, vår elskede Profet. Abû Jahl tok med seg Walîd ibn Mugîra og noen unge menn av Mahzûms sønner og kom til Baitullah. I det øyeblikket ba vår elskede Profet namâz. Abû Jahl sprang straks frem med en stein i hånden. I det øyeblikket han løftet hånden for å slå vår Mester Habîb al-akram og Nabî al-muhtaram (den ærverdige Profet) med steinen, ble hendene hans stående urørlige i luften. Han kunne ikke gjøre noe, og ble helt forvirret. I denne tilstanden gikk han tilbake dit han var kommet fra. Da han kom frem til polyteistene, ble hånden hans som før, og steinen falt til jorden. En av Mahzûms sønner grep den samme steinen og gikk mot vår Mester, Profeten, mens han sa: «Dere skal få se! Jeg skal drepe Ham! …» Da han kom nær, ble han med ett blind og kunne ikke se noe omkring seg. Da stormet Mahzûms sønner alle sammen frem mot vår elskede Profet. Da de var kommet helt nær vår Mester, Profeten, kunne de plutselig ikke se Ham. Men de hørte Hans velsignede stemme. Når de gikk mot stedet stemmen kom fra, kom stemmen bak dem; når de vendte seg om, kom den fra det stedet den hadde kommet fra før. Det samme opplevde de flere ganger. Til slutt ble de så forvirret at de forlot stedet uten å ha kunnet gjøre vår Mester Rasûlullah noen skade.

Forlovelsen med Hadrat Âisha og Hadrat Sawda

Da Hadrat Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ) døde, var det ingen igjen til å styre Rasûlullahs hus. Hawla bint Hakîm Hâtun så dette og kom frem for Sarwar al-âlam. Hun sa: «O Rasûlullah! Du trenger en ledsagerinne som passer for Deg, og en hustru som er verdig til å tjene Deg. Hvis Du ønsker det, skal jeg be om en hustru for Deg.» Rasûlullah sa: «O Hawla, hvor finnes en kvinne som er skikket for denne tjenesten?» Hawla svarte: «Hvis Du ønsker en jomfru, er det Âisha, datter av Din venn Abû Bakr. Hvis Du ønsker en enke, vil Sawda bint Zam‘a passe.» Da sa Rasûl ’alaihis-salâm: «Be om dem begge for meg.» Rasûlullah ble først forlovet med Hadrat Âisha og deretter med Sawda. Hadrat Sawda tok Han hjem til Seg i Mekka. Bryllupet med Hadrat Âisha fant sted i Medîna i måneden Shawwâl i det andre året etter Hijra.