BELEIRINGEN

Beleiringen begynner

Bi‘thats syvende år … Polyteistene arbeidet uavlatelig for å hindre at Islâm trengte inn i hjertene og spredte seg. Likevel ble muslimene flere for hver dag som gikk. Torturen og grusomhetene mot muslimene fikk dem ikke til å vende om fra sin vei; tvert imot fikk de dem til å holde enda fastere sammen og slutte rekkene. Ingen av dem falt fra sin religion, og de nølte ikke med å ofre livet for vår Mester Rasûlullah. Da stammene utenfor Mekka hørte om dette, vokste deres nysgjerrighet, og Islâms lys nådde stadig fjernere steder. Polyteistene ble rasende da de fikk vite at mennene de hadde sendt til Abessinia, ikke hadde oppnådd det de ville, og at Negus Ashama til og med var blitt muslim, beskyttet muslimene og behandlet dem godt. For å ta hevn og rykke Islâm opp med roten samlet de seg og fattet denne forferdelige beslutningen: «Hvor Han enn er, og hvor Han enn blir sett, skal Muhammed (’alaihis-salâm) uten tvil drepes!»

De vantro avla ed etter ed på dette.

Da Abû Tâlib fikk vite om polyteistenes beslutning, ble han svært bedrøvet. Han ble bekymret for livet til sin kjære, velsignede brorsønn. Han samlet sin stamme og påla dem å beskytte Verdenenes Mester mot Qurayshs polyteister. Med slektskapets iver sluttet Hâshims sønner seg sammen for å oppfylle dette påbudet. For dette formålet innbød de vår Mester, Profeten, og alle Hans Ashâb som trodde på Ham, til Shi‘b al-Abû Tâlib, det vil si Abû Tâlibs kvarter, som ligger på en høyde omkring 3 km fra Baitullah, på nordsiden av Mekka. Vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) samlet Sine Ashâb og tok opphold i Shi‘b. Av Hâshims sønner var det bare Abû Lahab som satte seg imot beslutningen om å beskytte vår Mester, Profeten, og han dro ikke til Shi‘b. Polyteistene, han medregnet, sluttet seg sammen og begynte å lete etter en anledning til å drepe vår Profet.1

Da polyteistene så at vår Mester, Profeten, og Hans Ashâb hadde samlet seg i Abû Tâlibs kvarter, kom de sammen igjen. Så fattet de denne beslutningen: «Inntil Muhammed (’alaihis-salâm) blir utlevert til Qurayshiene for å bli drept, skal ingen ta en pike fra Hâshims sønner til brud! … Ingen skal gi dem en pike! … Ingenting skal selges til dem! … Ingenting skal kjøpes av dem! … Ingen skal komme sammen med dem og snakke med dem! … Ingen skal gå inn i deres hjem og kvarterer! … En anmodning om fred fra dem skal aldri godtas! … Ingen skal noensinne ha medlidenhet med dem! …»

De forseglet denne beslutningen, som en polyteist ved navn Mansûr ibn Ikrima hadde skrevet ned på et papir. De hengte den opp på veggen av Kâ‘ba al-mu‘azzama, slik at alle skulle se den og rette seg etter den.

Da denne nyheten nådde vår elskede Profet, ble Han svært bedrøvet og ba. Hans bønn ble straks bønnhørt, og den ulykksalige Mansûrs hender visnet bort på et øyeblikk. Polyteistene ble forbløffet og sa: «Se! Som gjengjeld for den grusomheten vi har begått mot Hâshims sønner, visnet Mansûrs hender bort; han er blitt rammet av en ulykke.» Men i stedet for å komme til fornuft ble de enda mer ville. De satte vakter ved veiene som førte til Shi‘b, og hindret at mat og klær ble ført inn dit. De sa til selgerne som kom til Mekka, at de ikke skulle gå inn i Shi‘b og ikke bringe varene sine dit, og at de om nødvendig selv ville kjøpe varene til en høy pris. Slik trodde de at de ville sulte i hjel dem som var i Shi‘b, eller at Hâshims sønner ville angre og utlevere vår Mester, Profeten, til dem. Denne tilstanden varte hvert år frem til tiden for besøket til Kâ‘ba.

«O Min Profet! Allah og de troende som følger i Dine fotspor, er nok for Deg!» Anfâl: 64

Etter tradisjonen ble det ikke utøst blod i denne tiden. Derfor kunne Hâshims sønner fritt dra til Mekka og handle for å dekke sine behov for et helt år. Når en av dem kom til en kjøpmann for å kjøpe varer, kom polyteistenes ledende menn, som Abû Lahab og Abû Jahl, straks til og sa til kjøpmennene: «O kjøpmenn! Sett prisene kraftig opp overfor Muhammeds Ashâb, så ingen kan kjøpe noe fordi det er så dyrt! Hvis varene deres av den grunn ikke blir solgt, er vi rede til å kjøpe dem alle.» Kjøpmennene satte da høye priser på varene sine, og muslimene vendte tilbake uten å ha kjøpt noe …

På denne veien brukte vår elskede Profet, vår mor Hadrat Khadîja og Hadrat Abû Bakr as-Siddîq opp alt de eide, og de prøvde å stilne barnas skrik av sult, som steg til himmelen. De ga dem trebark, gressrøtter og til og med biter av tørket skinn å spise. Mødre og fedre var blitt bare skinn og bein av rådløshet. Vår Mester, Profeten, og Ashâb al-kirâm bandt steiner mot sine velsignede mager av sult. Hvis en av polyteistene fikk medlidenhet og i hemmelighet kom med noe, ble han slått og grovt hånet av de andre polyteistene. Kort sagt: all ferdsel inn og ut var stanset, og de troende var kommet i en svært vanskelig situasjon.

Polyteistene ventet forgjeves på at Hâshims sønner skulle komme til fornuft under denne harde grusomheten, og at Abû Tâlib skulle utlevere vår Mester, Profeten, til dem. Men stikk i strid med disse tankene beskyttet muslimene i Abû Tâlibs kvarter vår Mester, Profeten, og tok alle forholdsregler for at ingen skade skulle ramme Ham. For å hindre et mulig mordanslag satte Abû Tâlib vakter på skift ved stedet der vår Mester Rasûlullah sov, og sørget for at Han kunne sove i fred i Sitt hus. Vår Mester, Profeten, for Sin del, kastet ikke bort et eneste sekund i arbeidet med å utføre Allahu ta‘âlâs befaling og spre Islâm; Han strevde for å kalle menneskene til religionen, slik at de kunne bli frelst fra Jahannam, og fortsatte tålmodig med Sine formaninger på denne veien. For at også Qurayshs polyteister, som fornektet Ham, skulle forstå hva sult er, ba vår Mester Rasûlullah en dag: «O min Allah! Hjelp meg ved å la også disse rammes av syv års pine av hungersnød, lik de syv hungersårene på Yûsufs (Josefs ’alaihis-salâm) tid.» I dagene som fulgte, falt det ikke en eneste dråpe regn fra himmelen. Jorden ble svidd av tørke. Det var ikke lenger mulig å se en grønn plante på jorden. Qurayshs polyteister visste ikke hva som hadde rammet dem. De forsøkte å unnslippe døden ved å spise åtsler av dyr som var døde av sult, og stinkende hundeskinn.

Også deres barn begynte å skrike og jamre av sult. Mange av dem sultet i hjel. Når de så opp mot himmelen, var det av ren sult som om alt var dekket av røyk. De begynte å komme til fornuft og liksom forstå hvor stor den grusomheten var som de hadde begått. De sendte Abû Sufyân til vår Mester, Profeten. Abû Sufyân kom, avla ed og sa: «O Muhammed! Du sier at Du er sendt som en barmhjertighet for verdenene, og Du befaler oss å tro på Allah og å ta hensyn til slektningers rettigheter. Men Ditt folk går til grunne og dør av tørke og sult. Be til Din Rabb om at denne ulykken blir tatt bort fra oss; Allah tar imot den bønnen Du ber. Hvis Du ber en slik bønn, vil vi alle tro! …»

Slik hadde de lagt sine grusomheter og sin tortur til side; de var kommet i nød og begynte å bønnfalle vår Mester Rasûlullah. Vår Mester, Profeten, holdt ikke det de hadde gjort, mot dem, men på deres løfte: «Vi vil tro», løftet Han Sine velsignede hender og ba til Janâb al-Haqq. Allahu ta‘âlâ tok imot Sin Habîbs bønn og sendte rikelig med regn over Mekka; jorden ble mettet med vann, og plantene begynte å grønnes. Men selv om polyteistene var blitt reddet fra tørke og hungersnød, glemte de sitt løfte og holdt fast ved vantroen.

Allahu ta‘âlâ erklærte i de âyat al-karîmaer som Han sendte ned som svar til dem, i betydning: «Tvert imot, (de tror ikke på Allahu ta‘âlâ og Muhammed ‘alaihis-salâm; og når det gjelder Koranen al-karîm, âkhirat og gjenoppstandelsen,) driver de omkring i tvil. Vent derfor (O Min Habîb!) på den dagen da himmelen bringer en tydelig røyk. Denne røyken vil helt dekke alle mennesker. Dette er en forferdelig pine! (Menneskene vil si:) ‘O vår Rabb! Ta denne pinen bort fra oss, så skal vi tro.’ Hvor skulle de kunne tenke seg om og ta lærdom, når det allerede er kommet en Profet til dem som forklarer sannhetene? Så vendte de seg bort fra Ham og sa: ‘Han er en galning som er blitt opplært.’ Når Vi tar denne pinen litt bort, vender dere tilbake til deres gamle tilstand. På den dagen da de blir grepet med stor voldsomhet (Badr-dagen), skal Vi sannelig ta hevn (over dem). Ved Min majestet, Vi prøvde sannelig også Faraos folk før disse (Qurayshs polyteister). Det kom til dem en æreverdig Profet fra Oss (det var Mûsâ ‘alaihis-salâm). Han sa til dem: ‘Overgi Allahs tjenere (Isrâels sønner) til meg. (Send dem med meg. Slipp dem fri, pin dem ikke.) Jeg er sannelig en pålitelig Profet, sendt til dere av Allahu ta‘âlâ med wahy. Vis ikke hovmod mot Allahu ta‘âlâ, for jeg er kommet til dere med et klart mirakel og med bevis som viser at min sak er sann. Vit at jeg søker tilflukt hos Allahu ta‘âlâ, min og deres Rabb, mot at dere skal stene og drepe meg; Han vil beskytte meg. Hvis dere ikke vil bekrefte meg og tro på meg, så la meg være i fred. (Jeg venter ikke noe godt fra dere. La i det minste deres ondskap ikke ramme meg.)’ (Da de ikke trodde og fornektet Ham, og i tillegg begynte å pine og plage Ham,) ba Mûsâ (’alaihis-salâm) til Allahu ta‘âlâ: ‘Yâ Rabbî! Dette er et folk som holder fast ved vantroen.’ Allahu ta‘âlâ åpenbarte for Ham og sa: ’Dra ut (fra Egypt) om natten med Mine tjenere (Isrâels sønner)! Når Farao og hans følge får vite at dere er dratt, vil de sannelig forfølge dere. Etter at du med ditt folk har gått over havet, så la det være som det er (slå ikke på det igjen med din stav, og lukk ikke de veiene som er åpnet; la dem stå åpne). For Farao og hans hær vil gå inn på disse veiene, og de skal drukne.’»2

Beleiringen oppheves

Polyteistene gikk tilbake på sitt ord: «Vi vil tro», og begynte igjen med sin undertrykkelse. En dag underrettet Allahu ta‘âlâ vår Profet ved wahy om at «Han hadde sluppet løs en treorm (møll) på avtaledokumentet som hang i Kâ‘ba, og at ormen hadde spist opp all skriften unntatt Allahu ta‘âlâs navn». Vår Mester, Profeten, sa til Abû Tâlib: «O farbror! Allahu ta‘âlâ, som er min Rabb, har sluppet løs en treorm på Qurayshienes avtaledokument. Unntatt Allahu ta‘âlâs navn har den ikke latt noe bli tilbake av det som sto der, som grusomhet, brudd med slektningene og bakvaskelse … Den har tilintetgjort alt.»

«O min Allah! Hjelp meg ved å la også disse rammes av syv års pine av hungersnød, lik de syv hungersårene på Yûsufs (’alaihis-salâm) tid!» Hadîth ash-sharîf

Da Abû Tâlib spurte: «Har Din Rabb underrettet Deg om dette?», svarte vår Mester, Profeten: «Ja.» Da sa Abû Tâlib: «Jeg bevitner at Du bare taler sant.» Straks kledde han seg og gikk til Kâ‘ba. Polyteistenes ledende menn satt der. Da de så Abû Tâlib komme, sa de: «Han kommer vel for å utlevere Muhammed til oss! …» Da Abû Tâlib kom frem til dem, sa han: «O Qurayshs forsamling! Min brors sønn, som er al-Amîn og aldri har løyet, har fortalt meg at en treorm har spist opp all skriften på det arket dere skrev, unntatt Allahu ta‘âlâs navn. Kom nå med det papiret dere skrev mot oss, så vi kan se! Hvis dette ordet er sant, sverger jeg på at vi alle vil fortsette å beskytte Ham til vi dør! Og dere bør nå holde opp med denne grusomheten og den dårlige oppførselen …» Polyteistene tok i spenning arket ned fra Kâ‘bas vegg og kom med det. Da Abû Tâlib sa: «Les det!», åpnet en av dem arket for å lese og så at all skriften var visket ut unntatt «Bismika Allahumma».3 Polyteistene visste ikke hva de skulle si eller gjøre. Da noen av dem trakk seg fra avtalen, opphevet de til slutt denne harde beleiringen, som hadde vart i tre år med uforglemmelige lidelser og etterlatt dype sår i hjertene. Men de oppga på ingen måte sitt fiendskap; tvert imot ble de enda hardere. De prøvde alle veier for å hindre at Islâm spredte seg. Til tross for alle deres anstrengelser spredte Islâm seg raskt; vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm arbeidet for å redde menneskene som holdt på å kveles i zulmat (mørket) i uvitenhetens tidsalder, og førte dem til den sanne lykksaligheten. De som oppnådde denne lykksaligheten, takket for den store velsignelsen de hadde fått, og mistet aldri motet overfor polyteistenes hån og tortur. Mange hjerter som så Muhammed ’alaihis-salâms mirakler og muslimenes standhaftighet i sin religion, ble opplyst av Islâms nûr.

Månens deling i to

Et av de største miraklene til vår Mester, Profeten, er at månen ble delt i to. En gruppe polyteister, blant dem Abû Jahl og Walîd ibn Mugîra, sa til vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): «Hvis Du virkelig er Profet, så del månen i to, slik at den ene halvdelen viser seg over fjellet Quaiqian og den andre halvdelen over fjellet Abû Qubais!» Vår Mester Rasûlullah spurte: «Hvis jeg gjør det, vil dere da tro?» De svarte: «Ja, da vil vi tro.» Vår Mester Rasûlullah ba til Allahu ta‘âlâ om at månen måtte deles i to. Jabrâîl ’alaihis-salâm kom straks til vår elskede Profet og sa: «O Muhammed! Si fra til Mekkas folk at de skal se på miraklet i natt.» Vår Mester, Profeten, kunngjorde at månen ville deles i to den fjortende natten i måneden, ved full badr (fullmåne), det vil si den natten da den er helt rund og lysest, og at de som ville ta lærdom av det, skulle se på. Den natten, da vår elskede Profet pekte med Sin velsignede finger, ble månen delt i to. Den ene delen ble sett over fjellet Abû Qubais og den andre over fjellet Quaiqian. Deretter forente de seg igjen på himmelen.

Rasûlullah sa: «O Abû Salama ibn Abdulasad, Arqâm ibn Abi’l Arqâm! Vær vitner!» Deretter sa Han også til de andre av Sine Ashâb som var hos Ham: «Vær vitner!» Polyteistene hadde sett enda et åpenbart mirakel med egne øyne. Men de holdt ikke sitt ord og trodde ikke, og for å hindre at også andre skulle tro, sa de: «Dette er bare Muhammeds trolldom over oss! Men alle mennesker kan Han jo ikke forhekse! … La oss spørre folk som kommer fra andre steder, og se om også de har vært vitne til den samme hendelsen. Har de sett det, er Muhammeds krav på profetskap sant. Ellers er det trolldom.» De spurte dem som kom, og sendte til og med menn til andre steder for å spørre. Fra alle hørte de det samme: «Ja, den natten så vi månen dele seg i to!» Likevel fornektet de det igjen. Abû Jahl sto i spissen for fornekterne. For at menneskene ikke skulle oppnå troens velsignelse, fordervet han hjertene ved å si: «Trolldommen til Abû Tâlibs farløse har virket til og med på himmelen! …»4 På grunn av hans fornektelse sendte Allahu ta‘âlâ ned âyat al-karîmaer, i betydning:

«Timen (qiyâmat) er kommet nær, og månen er kløvd (den ble delt i to). Hver gang de (Qurayshs vantro) ser et mirakel (som viser at Muhammed ’alaihis-salâm er Profet), vender de seg bort (fra å tenke over det og tro) og sier: ’Det er en vedvarende (uopphørlig, altomfattende og sterk) trolldom.’ Og de fornektet (Profeten eller miraklet) og fulgte sine egne lyster (sine nafsers ønsker og begjær). Men enhver sak når sitt mål og finner sin plass (det den går mot). Det er sannelig kommet til dem (til Mekkas polyteister) mange viktige budskap (påbud og forbud) som skulle holde dem tilbake (fra det onde). (Disse påbudene og kunnskapene er) en fullkommen visdom. Men Rasûler, advarsler og trusler gagner (dem) aldri. Vend Deg derfor også bort fra dem (O Min Habîb! Når de holder fast ved fornektelsen). Den dagen da kalleren (Isrâfîl ’alaihis-salâm) kaller (de vantro) til noe uhørt og ukjent (stedet for mahshar, regnskapet), skal de komme ut av gravene sine med ydmykede og fornedrede blikk (uten å vite hvor de skal gå av frykt og redsel), lik spredte gresshopper. Mens de vantro (med bøyde hoder) haster mot kalleren, sier de: ‘For en tung og vanskelig dag dette er for oss!’»5

Måtte Allah også gi dere hidâyat

Etter at den tre år lange blokaden som polyteistene hadde påført muslimene, var over, kom en gruppe fra Najrân til vår Mester Rasûlullah. De var omkring tjue i tallet og hadde hørt om Islâm fra Ashâb al-kirâm som hadde utvandret til Abessinia. De var kommet til Mekka for å lære om Islâm og for å oppnå lykksaligheten ved å se vår Mester, Profeten. De møtte vår Mester Rasûlullah ved Kâ‘ba al-mu‘azzama. De stilte mange spørsmål og fikk svar som var vakrere og mer fullkomne enn de hadde ønsket seg. Qurayshs polyteister fulgte dem med blikket fra alle kanter. Vår elskede Profet, som er sendt som en barmhjertighet for verdenene, resiterte noen âyat al-karîmaer fra Qur’ân al-karîm for dem. De ble dypt grepet, kunne ikke holde tårene tilbake og gråt. Deretter, på vår Mesters innbydelse, ble de svært glade, uttalte Kalima ash-shahâda med stor fryd og ble æret med å bli muslimer. Da de ba om tillatelse til å vende hjem, kom Abû Jahl bort til dem og kom med disse hånende ordene: «Vi har aldri sett noen så tåpelige som dere! … Etter å ha sittet hos Ham bare én gang, forlot dere deres religion og bekreftet alt Han sa!» Disse menneskene, som nettopp var blitt æret med å bli Ashâb, svarte: «Vi ønsker at Allahu ta‘âlâ også må gi dere hidâyat (veiledning til den rette veien). Den hånen og uvitenheten dere har vist oss, vil vi ikke gjengjelde. Vi har riktignok ikke krenket noen av deres rettigheter. Men vit vel at vi aldri vil miste denne store velsignelsen vi har oppnådd, på grunn av noen få uvitendes ord, og vi vil ikke vende oss bort fra denne sanne religionen.»6

«O farbror! Allahu ta‘âlâ, som er min Rabb, har sluppet løs en treorm på Qurayshienes avtaledokument. Unntatt Allahu ta‘âlâs navn har den ikke latt noe bli tilbake av det som sto der, som grusomhet, brudd med slektningene og bakvaskelse … Den har tilintetgjort alt.» Hadîth ash-sharîf

Allahu ta‘âlâ erklærte i de âyat al-karîmaer som Han sendte ned om denne hendelsen, i betydning: «Det er mange som Vi ga Skriften før denne (Koranen al-karîm), og som tror på den (Koranen al-karîm). Når den (Qur’ân al-karîm) **blir resitert for dem, sier de: ‘Vi tror på den. Uten tvil er den en sannhet** (som er kommet) fra vår Rabb. Vi var sannelig allerede før dette folk som hadde antatt Islâm.’ Disse skal få sin lønn to ganger fordi de var tålmodige (og standhaftige). De avverger det onde med det gode. Av det Vi har gitt dem som underhold, gir de (til det gode). Når de hører stygge ord, vender de seg bort fra dem og sier: ‘Våre gjerninger tilhører oss, og deres gjerninger tilhører dere. Salâm (fred) være med dere (vær trygge for oss). Vi søker ikke de uvitende (og ønsker ikke deres vennskap).’»7

SU QASÎDAH8
O mine øyne! Hell ikke på ilden i mitt hjerte vann,
For en så stor ild kan ikke slukkes med vann.
Jeg vet ikke om den kretsende himmelen har vannets farge,
Eller om den kretsende himmelen er dekket av mine øynes vann.
Intet under at gleden ved Ditt sverd har revet mitt hjerte i rifter,
For sprekker i jorden lager det rennende vann.
Mitt sårede hjerte taler med frykt om Din pilespiss9,
Slik en såret med varsomhet drikker vann.
La gartneren gi rosehagen til flommen og spare seg strevet,
Ingen rose blir så vakker som Ditt ansikt, om han så gir tusen rosehager vann.
Ingen skriver kan gjengi Ditt kunstferdige ansikt,
Om han så stirrer skarpt som en penn, blir han blendet av svart vann.
La mine øyevipper fuktes når jeg minnes Ditt kinn,
I håp om rosen er det ikke spilt å gi tornen vann.
På sorgens dag, hold ikke Ditt sverdskarpe blikk tilbake fra mitt syke hjerte,
For det er en god gjerning i mørke netter å gi den syke vann.
O hjerte! Be om Hans pilespiss og stilne adskillelsens feber,
Jeg er uten vann; for meg gjelder det denne ene gang i denne ørkenen å søke vann.
Jeg lengter etter Dine lepper slik sufien lengter etter Kawsar,
Ja, den berusede vil ha vin, slik den edrue nyter vann.
Uavlatelig strømmer det mot Ditt paradislignende nabolag,
Det må være forelsket i den sypresslignende med den yndige gangen, vannet.
Jeg må bli til jord og stenge vannets vei til det kvarteret,
Jeg kan ikke la det nå dit, for det er min rival, vannet.
O venner! Om jeg dør med lengsel etter å kysse Hans hånd,
Så lag en krukke av min jord, og bær med den til den Elskede vann.

«Det er mange som Vi ga Skriften før denne (Koranen al-karîm), og som tror på den. Når den blir resitert for dem, sier de: ‘Vi tror på den. Uten tvil er den en sannhet (som er kommet) fra vår Rabb. Vi var sannelig allerede før dette folk som hadde antatt Islâm.’» Qasas: 52-53

Jannat al-Mualla

Gravplassen med gravmælene til mange av Ashâb al-kirâm, deriblant vår mor, Hadrat
Khadîja (radiy-Allahu ’anhâ).
I dag er det ikke mulig å se disse gravene. Dessverre er alle disse vakre
historiske minnesmerkene revet ned.