UTVANDRINGEN TIL ABESSINIA

Den første utvandringen til Abessinia

I det femte året av vår Mester Rasûlullahs profetskap (bi‘that) fortsatte antallet muslimer å øke, til tross for polyteistenes tortur. Men polyteistene økte også torturen og gjorde alt de kunne for å pine muslimene. Vår Mester, Profeten, var dypt bedrøvet over at Hans Ashâb ble utsatt for uutholdelig tortur, og at de ble revet i stykker ved at de ble bundet fast til kameler med tau om føttene, og kamelene så ble drevet i hver sin retning. Disse pinslene ble hardere for hver dag som gikk, og Hans hjerte, som var fullt av barmhjertighet, kunne ikke bære dem.

En dag samlet Han Ashâb al-kirâm og sa: «O mine Ashâb! Spre dere nå ut over jorden. Snart skal Allahu ta‘âlâ samle dere igjen!»

De spurte: «O Rasûlullah! Hvor skal vi dra?» Vår Mester, Profeten, pekte med Sin velsignede hånd mot Abessinia og sa: «Dit! Dra til Abessinias land!1 For der er det en hersker som ikke gjør urett mot noen av dem som er hos ham. Og det er et land der rettferdighet råder. Bli der til Allahu ta‘âlâ åpner en vei ut av de vanskelighetene dere er i, og en vei til frelse.»

Slik hadde vår Mester Sarwar al-âlam Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) besluttet at Hans Ashâb skulle reddes fra torturen, og at Han alene skulle fortsette kampen mot polyteistene i Mekka. Vår elskede Profet, som sa: «Min ummat! Min ummat!» da Han kom til verden, ofret nå Seg selv for at Hans Ashâb skulle bli reddet. Med Hans tillatelse forlot en del av Ashâb al-kirâm sitt hjemland og utvandret! … Men sorgen deres var svært stor, fordi de ble skilt fra vår elskede Profet.

I denne første utvandringen deltok Hadrat ’Uthmân og hans hustru Hadrat Ruqayya bint Rasûlullah, Abû Huzayfa og hans hustru Sahla bint Suhayl, Zubayr ibn Awwâm, Mus‘ab ibn Umayr, Abdurrahmân ibn ’Awf, Abû Salama ibn Abdulasad og hans hustru Umm Salama, Khâtib ibn Amr, Âmir ibn Rabîa og hans hustru Laylâ bint Abî Hasma, ’Uthmân ibn Maz‘ûn, Abû Sabra ibn Abî Ruhm og hans hustru Umm Gulthum bint Suhayl, Suhayl ibn Baydâ og Abdullah ibn Mas‘ûd (radiy-Allahu ’anhum).2 Vår Mester, Profeten, sa om Hadrat ’Uthmân: «Uten tvil er ’Uthmân den første som etter Profeten Lût har utvandret sammen med sin hustru.»

En del av Ashâb al-kirâm red, andre gikk til fots, da de i hemmelighet forlot Mekka. Da karavanen nådde Shuayba, var det ved den opphøyde Allahs nåde kommet to handelsskip. Ashâb betalte kjøpmennene en halv gullmynt per person og gikk om bord i skipene. I mellomtiden hadde polyteistene fått nyss om dette, og de satte etter dem. Da de nådde havstranden, kunne de ikke fange noen av dem, for muhâjirene (Ashâb al-kirâm som utvandret, emigrantene) hadde allerede gått om bord og stukket til sjøs. Strevet deres var forgjeves, og de vendte nedslåtte tilbake. Ashâb nådde Abessinia i god behold over Rødehavet.3 Abessinias hersker, Negus, lot muslimene slå seg ned i landet sitt og behandlet dem svært godt.

«O mine Ashâb! Spre dere nå ut over jorden. Snart skal Allahu ta‘âlâ samle dere igjen!» Hadîth ash-sharîf

Etter at Ashâb hadde dratt til Abessinia, ble Sûrah an-Najm sendt ned. Mens Rasûlullah resiterte denne sûraen for Qurayshiene i Masjid al-Harâm og kom til den 19. og 20. âyat al-karîma, der polyteistenes avguder er nevnt, smuglet den forbannede shaytanen inn ord som: «Avgudene er opphøyde avguder, fra dem kan man håpe på forbønn.» Polyteistene trodde at det var Rasûlullah som sa disse ordene. De sa: «Siden Han har gitt vår religion Sitt samtykke, har også vi sluttet fred med Ham.» Da Walîd ibn Mugîra på den tiden kom til Rasûlullah og sa: «Heretter skal vi ikke røre Deg», ble vår Mester, Profeten, forundret. Nyheten om polyteistenes «fred» (!) nådde Ashâb i Abessinia mot slutten av Ramadân ash-sharîf. Muslimene i Abessinia fikk høre: «I Mekka har polyteistene og muslimene inngått en avtale!» Da tenkte de: «Vår utvandring, at vi forlot våre hjem og vårt land, skyldtes polyteistenes fiendskap. Nå er fiendskapet deres blitt til vennskap. La oss da dra tilbake og bli æret med å tjene vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam).» Samtidig underrettet Jabrâîl ’alaihis-salâm Rasûlullah om dette knepet fra shaytanen. Han ble svært bedrøvet. Janâb al-Haqq sendte ned den 52. âyat al-karîma i Sûrah al-Hajj, i betydning: «Hver gang de Rasûlene Vi sendte før Deg med en sharî‘at, og de Nabîene som fulgte dem, ville resitere âyat al-karîmaer eller si noe av seg selv, blandet shaytanen noe inn i det de resiterte eller sa. Allahu ta‘âlâ skiller det shaytanen har blandet inn, fra det som er sant. Så stadfester Han Sine egne âyater. Allahu ta‘âlâ kjenner menneskenes tilstand og fullbyrder Sin dom.» Da polyteistene hørte denne âyaten, tok de igjen til med plagingen og pinslene. Muhâjirene fikk tillatelse av Abessinias hersker og kom til Mekka al-Mukarrama i måneden Shawwâl. Men der fikk de vite at nyheten de hadde fått, var feil. Da de fikk vite hva som hadde skjedd, ble de forbløffet. Så kom de i nærværet til vår Mester, Profeten. Om Abessinia sa Ashâb al-kirâm: «Der opplevde vi godt naboskap og beskyttelse. Ingen rørte vår religion, og vi ble ikke krenket. Vi hørte heller ikke et eneste ord vi mislikte. Vi tilba Allahu ta‘âlâ i fred.» De fortalte Ham inngående at Abessinias vann, luft og frukt ga styrke, at det fantes fire steder for tilbedelse der, at det hver dag ble slaktet kameler og sauer på disse stedene, at de fattige og de fremmede ble invitert og behandlet godt, og at herskeren deres selv hadde besøkt dem, gitt dem trygghet og fjernet deres vanskeligheter. Slik ga de uttrykk for sin tilfredshet. De hadde oppholdt seg i Abessinia i mer enn to måneder.

Hadrat Hamza blir muslim

Det sjette året av bi‘that … Islâms røst spredte seg for hver dag fra øre til øre, nådde hjertene og bar enda lenger. Dette gjorde Quraysh-polyteistene rasende; til tross for alle sine anstrengelser kunne de ikke hindre Islâm i å spre seg. I bøkene «Dalâil-un Nubuwwa» og «Ma‘ârij-un Nubuwwa» er det fortalt:

En av polyteistene, som het Walîd, hadde en avgud. De samlet seg på Safâ-høyden og tilba denne avguden. En dag gikk vår Mester, Profeten, bort til dem og kalte polyteistene til îmân. En vantro jinn gikk inn i denne avguden og sa usømmelige ting om vår elskede Profet. Vår Mester Fakhr al-âlam (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) ble bedrøvet. En annen dag hilste en usynlig skikkelse på vår Mester, Profeten, og sa: «O Rasûlullah! En vantro jinn sa upassende ting om Deg. Jeg har funnet ham og drept ham. Vil Du, om Du ønsker det, beære Safâ-høyden med Ditt nærvær i morgen? Du kaller dem til Islâm igjen, og jeg går inn i avguden og sier ord som priser Deg.» Vår Mester, Profeten, tok imot tilbudet fra denne jinnen, som het Abdullah.

Den neste dagen gikk vår elskede Profet dit og kalte polyteistene til îmân igjen.

Abû Jahl var også der. Den muslimske jinnen gikk inn i avguden som polyteistene holdt i hendene, og sa vakre ord og dikt som fortalte om vår elskede Profet og om Islâm. Da polyteistene hørte disse ordene, slo de i stykker avguden de holdt i hendene, og gikk løs på Rasûlullah. Hans velsignede hår ble filtret. Hans velsignede ansikt ble farget av blod. Han tålte deres plaging og pinsler og sa: «O Qurayshier! Dere slår meg. Men jeg er deres Profet.» Så forlot Han stedet og gikk hjem til Sitt hus. En tjenestepike hadde sett hele hendelsen fra begynnelse til slutt. På den tiden var Hadrat Hamza på jakt i fjellet. Akkurat idet han skulle skyte en pil mot en gasell, begynte gasellen å tale og sa: «O Hamza! I stedet for å skyte pilen mot meg ville det være bedre om du skjøt mot dem som vil drepe din brors sønn.» Hadrat Hamza ble forundret over disse ordene og dro raskt hjemover. Det var hans skikk at han, når han kom tilbake fra jakt, først gikk innom Haram ash-sharîf for å gjøre tawâf og deretter gikk hjem. Den dagen, mens han gjorde tawâf, kom tjenestepiken bort til ham og fortalte hva Abû Jahl hadde gjort mot Muhammed ’alaihis-salâm. Da Hadrat Hamza hørte at vår Mester, Profeten, var blitt krenket, blusset slektskapsfølelsen opp i ham. Han tok våpnene sine og gikk til stedet der polyteistene var. Han sa: «Er det du som har sagt onde ord til min brors sønn og såret Hans hjerte? Se, Hans religion er også min religion. Hvis du har styrke nok, så gjør det samme mot meg!» og slo Abû Jahls hode til blods med buen han bar om halsen. De vantro som var der, ville gå løs på Hadrat Hamza. Men Abû Jahl sa: «Ikke rør ham! Hamza har rett. Jeg sa stygge ord til hans brorsønn.» Etter at Hadrat Hamza hadde gått, sa Abû Jahl til dem rundt seg: «Pass dere, la ham være! Han kan bli sint på oss og bli muslim. Da blir Muhammed sterkere.» For Hamza var en mann som ble respektert, og han var verdifull og sterk. For at Hadrat Hamza ikke skulle bli muslim, hadde Abû Jahl funnet seg i å få hodet slått til blods. Hadrat Hamza kom til vår Mester, Profeten, og sa: «O Muhammed! Jeg har tatt hevn for Deg over Abû Jahl. Jeg har farget ham med blod. Vær ikke bedrøvet, gled Deg!» Vår elskede Profet svarte: «Jeg gleder meg ikke over slike ting.» Da Hadrat Hamza sa: «For å glede Deg og befri Deg fra sorgen skal jeg gjøre hva Du enn vil!», svarte vår Mester, Profeten: «Jeg gleder meg bare hvis du kommer til îmân og redder din dyrebare kropp fra Jahannams ild.»

Hadrat Hamza ble straks muslim. Det kom en âyat al-karîma om ham. Ifølge Hadrat Abdullah ibn Abbâs er den personen som det i Qur’ân al-karîm, i den 122. âyat al-karîma i Sûrah al-An‘âm, sies om at «han ble vakt til live og nådde frem til lyset», Hadrat Hamza, og den som det sies om at «han famlet i mørket», Abû Jahl.

Hadrat Hamza gikk til polyteistene og kunngjorde at han var blitt muslim, og at han ville beskytte Allahu ta‘âlâs Habîb, Muhammed ’alaihis-salâm, selv om det skulle koste ham livet. Så resiterte han en kasîde (et lovdikt). I denne kasîden sa han: «Lovet være Allahu ta‘âlâ, fordi Han har vendt mitt hjerte mot Islâm og sannheten. Denne religionen er sendt av Allahu ta‘âlâ, verdenenes Rabb, som vet alt Hans tjenere gjør, som behandler alle med Sin godhet, og hvis makt overvinner alt. Når Qur’ân al-karîm blir resitert, renner tårene fra øynene til dem som har hjerte og forstand. Qur’ân al-karîm er sendt ned til Muhammed ’alaihis-salâm som âyater som er gjort tydelige på et klart og veltalende språk. Han, Muhammed Mustafâ, er en velsignet person blant oss, hvis ord blir lyttet til, og som man bøyer seg for. O polyteister! Mist ikke forstanden, og la ikke øynene formørkes slik at dere sier harde, tunge og grove ord om Ham. Hvis dere får en slik tanke, skal ingen kunne røre Ham uten først å trå over likene av oss muslimer.»

«O Qurayshier! Dere slår meg. Men jeg er deres Profet.» Vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) gledet seg stort over at Hadrat Hamza ble muslim. Muslimene ble mye sterkere da også han sluttet seg til dem. Med Hadrat Hamzas overgang til Islâm endret situasjonen seg. For folket i Mekka visste at Hadrat Hamza var en kriger, modig, edel, en bryter og en stor helt. Derfor kunne Quraysh-polyteistene ikke lenger behandle muslimene ille uten grunn; særlig fryktet de skarpheten i Hadrat Hamzas sverd.4

Av kjærlighet til Deg la jeg ut på veien,
Shafâ‘at, O Rasûlullah.
Jeg er en synder, mitt ansikt er svart av skam,
Shafâ‘at, O Rasûlullah.

Hadrat ’Umar blir muslim

Islâms religion spredte seg dag for dag, og nûr fra Qur’ân al-karîm opplyste sjelene. De som var forunt det, kom til îmân som en gave fra Allahu ta‘âlâ og fikk den rette ledelsen. Disse velsignede menneskene, som var blitt æret med å høre til Ashâb al-kirâm (radiy-Allahu ’anhum), sto sammen hånd i hånd og hjerte ved hjerte og kretset rundt vår Mester Rasûlullah som møll rundt et lys. Selv Hans minste ønske og vink så de på som en stor befaling, og de kappet om å oppfylle det; for dette nølte de ikke engang med å ofre livet. Polyteistenes uro og bekymring hadde derimot nådd sitt høydepunkt. For Hadrat Hamza, en av heltene alle pekte på, var også blitt muslim og hadde tatt plass i Rasûlullahs rekker. Denne uventede hendelsen drev polyteistene helt til vanvidd. Derfor gikk ’Umar, Khattâbs sønn (som ennå ikke var blitt muslim), en dag ut av huset sitt med den hensikt å drepe vår Mester Rasûlullah der han fant Ham.

Han fant vår elskede Profet mens Han utførte namâz i Masjid al-Harâm. Mens han ventet på at Han skulle avslutte namâz, ble han oppmerksom på det Han resiterte, og begynte å lytte nysgjerrig. Vår Mester, Profeten, resiterte Sûrah al-Hâqqa, i betydning: «Den uunngåelige qiyâmat (Dommedagen)! … Hva er den uunngåelige qiyâmat (vet Du det)? Hva har latt Deg få vite hva den uunngåelige qiyâmat er? Samûd og Âd (folkene) fornektet og kalte løgn den qiyâmat som skal få hjertene til å skjelve av redsel. Samûd-folket ble tilintetgjort (ved Jabrâîl ’alaihis-salâms skrik) på grunn av sin oppsetsighet.

Hva Âd-folket angår, ble de tilintetgjort ved en herjende, brusende, rasende og voldsom vind (orkan). Allahu ta‘âlâ slapp denne orkanen løs over dem i syv netter og åtte dager uten opphold. (De kom i en slik tilstand at) hvis Du hadde vært til stede der, ville Du ha sett hvordan de døde og falt over ende som hule daddelpalmestammer som er revet opp med roten og slengt til jorden! Ser Du nå noe (noe menneske, noe levende) som er igjen av dem? Også Farao og de som var før ham, og folket i de byene som ble snudd opp ned (Lûts folk), begikk alle den samme feilen (shirk og opprør) … Slik gjorde de opprør mot sin Rabbs Profet (Lût ’alaihis-salâm og de andre). Da grep en pine dem som var hardere enn den som rammet andre ummater … Sannelig, da vannet dekket alt (under Nûhs syndflod), bar Vi dere (deres forfedre, som er årsak til at dere finnes) i arken, for at det skulle være en lærdom for dere, og for at ører som hører det, skal bevare det og huske det.

Når det blåses én gang i Sûr (hornet), og jorden og fjellene løftes opp fra sine steder og slås mot hverandre med voldsom kraft så de blir knust, da, på den dagen, skal qiyâmat bryte løs. Den dagen skal himmelen miste sin styrke og fasthet, revne og gå i oppløsning.

Og englene står rundt himmelens kanter (og venter på sin Rabbs befaling). Den dagen skal åtte engler (blant dem som er rundt himmelen) bære Din Rabbs Arsh. Den dagen skal dere bli ført frem (for Allahu ta‘âlâ til regnskap), slik at ikke en eneste hemmelighet hos dere (som dere trodde dere skjulte mens dere var i verden) skal forbli skjult (for Allahu ta‘âlâ). Da skal den som har fått sin bok gitt i høyre hånd, si (med glede): ‘Ta og les boken min! Sannelig, jeg visste med sikkerhet at jeg skulle møte mitt regnskap.’

Han lever da et liv han er tilfreds med, i en høy Jannah … Dens frukter henger så nær at de kan plukkes med en gang. (Det blir sagt til dem:) ’Spis og drikk, og velbekomme, som lønn for de gode gjerningene dere sendte i forveien i de svunne dagene (i verden).’

Men den som har fått sin bok gitt i venstre hånd, sier: ‘Å, om jeg bare ikke hadde fått boken min … om jeg bare aldri hadde fått vite hva mitt regnskap er! Å, om bare den** (døden) hadde gjort en endelig slutt (på mitt liv) (og jeg ikke var blitt vakt opp igjen)! Min eiendom har ikke vært meg til noen nytte. (Hele) min makt (min styrke, mine bevis, alt jeg hadde) har forlatt meg og er gått tapt!’ (Allahu ta‘âlâ befaler englene som har sin oppgave i Jahannam:) ‘Grip ham og bind ham (hendene til halsen)! … Kast ham så i Jahîm (det stedet i Jahannam der pinen er hardest)! Sett ham deretter (igjen) der i en lenke som er sytti alen lang! … For han trodde ikke på Allahu ta‘âlâ, den Opphøyde. Han oppmuntret ikke (andre) til å gi de fattige mat (for ikke å snakke om å gi dem mat selv). Derfor har han i dag ingen nær slektning (og venn) her (som har medlidenhet med ham). Og han har ingen annen føde enn gislîn (blodblandet verk fra Jahannams folk). Den spiser ingen andre enn de (vantro) som (med vilje) har syndet …’»5 Hadrat ‘Umar lyttet med beundring til det vår Mester, Profeten, resiterte. Aldri i sitt liv hadde han hørt så vakre ord. Senere fortalte han selv om dette slik: «Jeg var betatt av veltalenheten, den jevne flyten og den velordnede formen i disse ordene som jeg lyttet til. Jeg sa til meg selv: ‘Jeg sverger på at Han må være en dikter, slik Qurayshiene sier!’» Imens fortsatte vår Profet å resitere âyat al-karîmaene: «Jeg sverger ved det dere ser, og ved det dere ikke ser: Den** (Qur’ân al-karîm) er uten tvil et ord som en Rasûl som er svært ærefull hos Allahu ta‘âlâ, har brakt (fra sin Rabb). Det er ikke ord fra en dikter. Hvor lite dere tror! …»6 Hadrat ‘Umar fortalte: «Igjen sa jeg til meg selv: ‘Han må være en spåmann, for Han har forstått hva jeg tenkte!’» Rasûlullah fortsatte å resitere sûraen: «Det er heller ikke ord fra en spåmann. Hvor lite dere tenker etter! … Den (Qur’ân al-karîm) er sendt ned fra verdenenes Rabb (til Muhammed ’alaihis-salâm gjennom Jabrâîl ’alaihis-salâm). Hvis Han (Profeten) av Seg selv hadde diktet opp noen ord (som Vi ikke har sagt) om Oss, ville Vi ganske visst ha grepet Ham med kraft og så uten tvil ha skåret over Hans livsåre (halspulsåren) og tilintetgjort Ham!

«(O farbror!) Jeg gleder meg bare hvis du kommer til îmân og redder din dyrebare kropp fra Jahannams ild.» Hadîth ash-sharîf

Og ingen av dere ville ha kunnet hindre det! Uten tvil er den (Qur’ân al-karîm) en klar formaning for dem som har taqwâ (gudsfrykt). Vi vet sannelig at det blant dere finnes noen som kaller den løgn (likesom det finnes noen som bekrefter den). Sannelig, den (Qur’ân al-karîm) er en (uunngåelig) kilde til anger og lengsel for de vantro (når de i âkhirat ser velsignelsene som blir gitt dem som bekreftet den). Sannelig, den (Qur’ân al-karîm) er haqq-ul-yaqîn (den er sannheten i den sikre kunnskapen, den består av sikker kunnskap). Lovpris derfor navnet til Din opphøyde Rabb.»7

Hadrat ’Umar sa: «Etter at Rasûlullah hadde resitert hele sûraen, oppsto det en dragning mot Islâm i hjertet mitt.» Tre dager etter at Hadrat Hamza var blitt muslim, samlet Abû Jahl polyteistene og sa: «O Quraysh! Muhammed har hånet våre avguder. Han har sagt at våre forfedre som levde før oss, lider pine i Jahannam, og at også vi skal dit! …

Det finnes ingen annen utvei enn å drepe Ham! … Den som dreper Ham, skal jeg gi hundre røde kameler og utallige gullstykker! …» Med ett forsvant dragningen mot Islâm fra hjertet til ’Umar, Khattâbs sønn. Han fór opp fra plassen sin og sa: «Det finnes ingen andre enn Khattâbs sønn som kan gjøre dette.» De klappet for ham og sa: «Kom igjen, Khattâbs sønn! La oss se deg!»

Han spente på seg sverdet og la av sted. På veien møtte han Nu‘aym ibn Abdullah. Han spurte: «Hvor skal du med en slik voldsomhet og vrede, O ’Umar?» Han svarte: «Jeg skal drepe Muhammed, som har skapt splid blant folket og gjort bror til fiende av bror.» Nu‘aym sa: «O ’Umar! Dette er en vanskelig oppgave. Hans Ashâb kretser rundt Ham som møll rundt et lys og skjelver av engstelse for at det skal hende Ham noe. Det er svært vanskelig å komme nær dem. Selv om du dreper Ham, kommer du ikke unna Abdulmuttalibs sønner.»

Hadrat ’Umar ble svært sint over disse ordene. Han grep sverdet og sa: «Er kanskje du også en av dem? Da skal jeg gjøre det av med deg først!» Nu‘aym sa: «O ’Umar! La meg være! Gå til din søster Fâtima og hennes mann Sa‘îd ibn Zayd; også de er blitt muslimer.» Hadrat ’Umar trodde ikke på disse ordene. Nu‘aym sa: «Hvis du ikke tror det, så gå og spør! Da får du se.»

Hvis Hadrat ’Umar hadde lyktes med dette, ville den religiøse splittelsen ha opphørt, men blodhevnen, som var en skikk hos araberne, ville ha begynt, Quraysh ville ha blitt delt i to, og det ville ha brutt ut sammenstøt uten ende. Slik ville ikke bare ’Umar ibn Khattâb, men alle Khattâbs etterkommere ha blitt drept. Men fordi ’Umar ibn Khattâb var svært sterk, modig og hissig, kunne han ikke tenke på alt dette. Han ble urolig for søsteren og gikk straks hjem til dem.

På den tiden var Sûrah Tâhâ nettopp kommet ned. Sa‘îd og Fâtima (radiy-Allahu ’anhumâ) hadde fått den skrevet ned, og de hadde fått en av Ashâb, Hadrat Khabbâb ibn Arat, hjem til seg og holdt på å lese den. Hadrat ’Umar hørte stemmene deres gjennom døren. Han banket svært hardt på. Da de så ham med sverdet ved beltet og at han var sint, gjemte de skriften og skjulte Hadrat Khabbâb. Så åpnet de døren. Da han kom inn, spurte han: «Hva var det dere leste?» De sa: «Ingenting.»

Han ble enda sintere og fór ut: «Så det jeg hørte, er sant: Også dere er blitt narret av Hans trolldom.» Han grep Hadrat Sa‘îd i kragen og kastet ham i bakken. Da søsteren prøvde å redde mannen sin, ga han også henne en rasende ørefik. Da han så at det begynte å renne blod fra ansiktet hennes, fikk han medlidenhet med henne. Fâtima hadde vondt og var tilsølt av blod. Men kraften i hennes îmân (tro) satte henne i bevegelse; hun søkte tilflukt hos Allahu ta‘âlâ og sa: «O ’Umar! Hvorfor skammer du deg ikke overfor Allah, og hvorfor tror du ikke på Hans Profet, som Han har sendt med âyater og mirakler? Se, min mann og jeg er blitt æret med å bli muslimer. Selv om du hugger hodene av oss, vender vi ikke om fra dette.» Så resiterte hun Kalima ash-shahâda.

Overfor søsterens îmân ble Hadrat ’Umar med ett mildere og satte seg ned. Med mild stemme sa han: «Ta frem den boken dere leste.» Fâtima sa: «Jeg gir deg den ikke før du har renset deg.» Hadrat ’Umar tok ghusl abdast (den rituelle helvasken).

Deretter kom Fâtima med siden fra Qur’ân al-karîm. Hadrat ’Umar kunne lese godt. Han begynte å lese Sûrah Tâhâ. Qur’ân al-karîms veltalenhet, klarhet, betydninger og fortrinn gjorde hjertet hans mildere og mildere. Da han leste âyat al-karîmaen som i betydning lyder: «Alt som er i himlene og på jorden, og det som er mellom dem, og det som er under jorden (med sine syv lag), tilhører Ham»8, falt han i dype tanker. Han sa: «O Fâtima! Tilhører alle disse uendelige skapningene den Allah dere tilber?» Søsteren svarte: «Ja, selvsagt! Er det noen tvil om det?» Hans forbauselse ble stadig større, og han sa: «O Fâtima! Vi har omkring ett tusen fem hundre utskårne og smykkede statuer av gull, sølv, bronse og stein. Ingen av dem eier noe som helst på jorden.» Han leste videre og grunnet på âyat al-karîmaen som i betydning lyder: «Det finnes ingen sann guddom som skal tilbes, unntatt Allahu ta‘âlâ. De vakreste navnene er Hans.»9 «Sannelig, hvor sant det er», sa han. Da Khabbâb hørte dette, sprang han frem fra skjulestedet sitt og sa takbîr. Deretter sa han: «Gledelig budskap til deg, O ’Umar! Rasûlullah ba til Allahu ta‘âlâ og sa: ‘O min Rabb! Styrk denne religionen med Abû Jahl eller med ‘Umar.’ Nå er denne lykken og denne velsignelsen blitt deg til del.»

Denne âyat al-karîmaen og denne bønnen visket fullstendig ut fiendskapet i Hadrat ’Umars hjerte. Straks spurte han: «Hvor er Rasûlullah?» Hjertet hans var blitt grepet av Rasûlullah. Den dagen ga Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) råd til Sine Ashâb i Hadrat Arqâms hus. Ashâb al-kirâm hadde samlet seg; ved å se Hans lysende ansikt og høre Hans søte og virkningsfulle ord polerte de sine hjerter, og i uendelig glede, fryd og lykke gikk de fra den ene tilstanden til den andre og fikk sjelene sine forfrisket.

Fra Arqâms hus så man at Hadrat ’Umar kom. Han hadde også sverdet med seg. Fordi han var en fryktinngytende og sterk mann, stilte Ashâb al-kirâm seg rundt Rasûlullah. Hadrat Hamza sa: «Hva er det å frykte ved ’Umar? Kommer han i god hensikt, er han velkommen. Hvis ikke, hogger jeg hodet av ham før han får trukket sverdet!» Da sa Rasûlullah: «Gi ham vei, la ham komme inn!»

«Det er heller ikke ord fra en spåmann. Hvor lite dere tenker etter! … Den (Qur’ân al-karîm) er sendt ned fra verdenenes Rabb (til Muhammed ’alaihis-salâm gjennom Jabrâîl ’alaihis-salâm).» Hâqqa: 42–43

Jabrâîl ’alaihis-salâm hadde allerede tidligere underrettet vår Mester, Profeten, om at Hadrat ’Umar var på vei for å komme til îmân. Vår Mester Rasûlullah tok smilende imot Hadrat ’Umar. Han sa: «Slipp ham, og gå bort fra ham.» Hadrat ’Umar knelte foran Rasûlullah. Rasûlullah tok Hadrat ’Umar i armen og sa: «Kom til îmân, O ’Umar!» Og han uttalte Kalima ash-shahâda med et rent hjerte. Av glede løftet Ashâb al-kirâm stemmene sine i takbîr mot himmelen.

Hadrat ’Umar fortalte slik om sin tilstand etter at han var blitt muslim:

«Da jeg ble muslim, gjemte Ashâb al-kirâm seg for polyteistene og utførte sine ibâdater (tilbedelseshandlinger) i hemmelighet. Jeg ble svært bedrøvet over dette og spurte: ‘O Rasûlullah! Er vi ikke på sannhetens side?’ Vår Mester, Profeten, svarte: ‘Jo. Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som holder min eksistens i Sin makt, at dere, enten dere er døde eller levende, ganske visst er på sannhetens side.’

Da sa jeg: ‘O Rasûlullah! Når vi er på sannhetens side og polyteistene på den falske veien, hvorfor skjuler vi da vår religion? Wallahi, vi har mer rett og er mer verdige til å gjøre Islâms religion kjent i møte med vantroen. Allahu ta‘âlâs religion skal uten tvil seire i Mekka. Hvis vårt folk opptrer rettferdig mot oss, er det godt; vil de gå over grensen, så kjemper vi mot dem.’ Vår Mester Rasûlullah sa: ‘Vi er svært få i antall!’

Jeg sa: ‘O Rasûlullah! Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har sendt Deg som den sanne Profet, at det ikke skal finnes en eneste forsamling av polyteister der jeg ikke har satt meg ned og fortalt om Islâm, uten å nøle og uten å frykte. La oss nå tre frem.’ Da dette ble godtatt, gikk vi ut i to rekker og gikk mot Haram ash-sharîf. Hamza gikk i spissen for den ene rekken, og jeg i spissen for den andre. Med harde skritt, som om vi malte jorden til mel, gikk vi verdig og myndig inn i Masjid al-Harâm. Quraysh-polyteistene så snart på meg, snart på Hamza. De ble grepet av en slik sorg og bedrøvelse at de kanskje aldri før i sitt liv hadde falt i en slik fortvilelse.» Da Hadrat ’Umar kom slik, trådte Abû Jahl frem og spurte: «O ’Umar! Hva er dette?» Uten å bry seg om ham sa Hadrat ’Umar: «Ashhadu an lâ ilâha illallah wa ash-hadu anna Muhammedan abduhu wa rasûluh.» Abû Jahl visste ikke hva han skulle si. Han ble stående som forsteinet. Hadrat ’Umar vendte seg mot denne flokken av polyteister og sa: «O Quraysh! … Den som kjenner meg, kjenner meg! Den som ikke kjenner meg, skal vite at jeg er ’Umar, Khattâbs sønn … Den som vil gjøre sin hustru til enke og sine barn farløse, kan røre seg av flekken! Den som rører seg, hogger jeg ned med sverdet mitt! …» Da spredte Quraysh-polyteistene seg på et øyeblikk og fjernet seg derfra. Rasûlullah og Hans opphøyde Ashâb stilte seg i rekke og sa takbîr med høy røst. Himmelen over Mekka gjallet av Ashâb al-kirâms rop: «Allahu akbar! … Allahu akbar! …» For første gang ble namâz utført åpent i Haram ash-sharîf.10 Da Hadrat ’Umar ble muslim, kom den 64. âyat al-karîma i Sûrah al-Anfâl ned, i betydning: «O Min Profet! Som hjelpere er Allahu ta‘âlâ og de mu‘minene som følger i Dine fotspor, nok for Deg.» Noen som famlet i tvil, valgte Islâm da de så at Hadrat ’Umar var blitt muslim. De ble æret med å bli Ashâb.

Nå begynte antallet muslimer å vokse dag for dag som et snøskred.

«O min Rabb! Styrk denne religionen med Abû Jahl eller med ’Umar.» Hadîth ash-sharîf

I alt Han gjorde, nevnte Han navnet ar-Rahmân, denne kilden til godhet, Profeten var en kilde til lovprisning og hamd, denne kilden til godhet. Han var der Allahs gaver viste seg, og en kilde til kunnskap og mildhet, Hans sjel var fylt av vakker moral, denne kilden til godhet. Mot Haqqs skapninger var Han mild og ydmyk for Allahs skyld, Han viste godhet og gavmildhet mot alle mennesker, denne kilden til godhet.

Den andre utvandringen til Abessinia

Da Ashâb al-kirâm (’alaihimur-ridwân) kom tilbake til Mekka, begynte polyteistene igjen å plage og pine dem. Undertrykkelsen deres ble stadig verre. De tok i bruk alle slags pinsler uten å nøle. En dag sa Hadrat ’Uthmân: «O Rasûlullah! Jeg har sett at Abessinia er et godt sted for handel. En måneds handel gir stor fortjeneste. Til Allahu ta‘âlâ fastsetter et sted for utvandring, kan det ikke finnes noe bedre sted for muslimene enn dette. Der slipper i det minste mu‘minene (de troende) unna Qurayshs grusomhet. Negus har vist oss mye godhet og mange velgjerninger.» Da befalte vår Mester, Profeten: «Dra tilbake til Abessinia, så dere blir beskyttet ved Allahu ta‘âlâs navn.» Hadrat ’Uthmân sa: «O Rasûlullah! Om Du beæret dem med Ditt nærvær der, ville de kanskje bli muslimer. Siden de er Bokens folk, vil de raskt komme til Islâm og ikke holde tilbake sin hjelp.» Da svarte vår elskede Profet: «Jeg er ikke blitt pålagt ro og bekvemmelighet. Når det gjelder Hijra, venter jeg på Allahu ta‘âlâs velsignede befaling. Jeg handler slik jeg blir befalt.»

I det sjette året av bi‘that dro, ifølge en beretning, en karavane på hundre og én personer av Ashâb al-kirâm (radiy-Allahu ‘anhum), 83 menn og 18 kvinner, for andre gang av sted mot Abessinia. Hadrat Ja‘far ibn Abî Tâlib var utnevnt til leder for denne karavanen. De nådde i god behold frem til Negus’ land. Hendelsene de opplevde i Abessinia, fortalte Hadrat Umm Salama (radiy-Allahu ‘anhâ) slik: «Da vi kom til Abessinia, møtte vi der en svært god nabo. Denne naboen var kong Negus. Han oppfylte alle våre ønsker. Vi kunne utføre vår religions påbud slik vi ville. Vi kunne tilbe Allahu ta‘âlâ fritt og ble ikke plaget på noen måte. Vi hørte ikke et eneste ondt ord.» Da polyteistene i Mekka fikk vite om dette, bestemte de seg for å sende to utsendinger til kongen av Abessinia. Til Negus forberedte de, foruten svært kostbare ting, gaver av garvet lær fra Mekka, som han satte stor pris på. Det ble også tenkt på gaver til de geistlige og statens stormenn. Abdullah ibn Abî Rabîa og Amr ibn Âs ble gitt dette oppdraget. De to utsendingene ble lært opp i hva de skulle si i Negus’ nærvær. De fikk beskjed: «Før dere taler med herskeren, skal dere gi gaver til hver av hans patriarker og befalingsmenn. Overrekk deretter Negus’ gaver. Når dere har gjort dette, skal dere kreve at muslimene der blir utlevert til dere. Gi ikke Negus anledning til å møte og snakke med muslimene.»11 Utsendingene kom til Abessinia. Etter å ha møtt statens stormenn og gitt dem gavene sa de til hver av dem: «Blant oss har det dukket opp noen folk. De har funnet på en ny religion som verken vi eller dere kjenner. Vi vil ta disse som er kommet hit, med tilbake til deres eget land. Når dere taler med herskeren deres om dem, så arbeid for at de blir utlevert til oss uten at han snakker med dem. De som best kan ta seg av disse menneskene, er deres egne foreldre og naboer. De kjenner dem svært godt.»12 Patriarkene gikk med på dette forslaget. Deretter overrakte utsendingene fra Mekka gavene til Negus. Kong Negus tok imot gavene, inviterte dem og samtalte med dem en stund.

«Dra tilbake til Abessinia, så dere blir beskyttet ved Allahu ta‘âlâs navn.» Hadîth ash-sharîf

Utsendingene sa til Negus: «O konge! Noen av våre folk har søkt tilflukt i ditt land. Disse som er kommet, har forlatt sitt eget folks religion, men de har heller ikke gått inn i din religion. De har en oppdiktet religion som passer deres egne hoder. Verken vi eller du kjenner denne religionen. Det er stormennene i det folket disse tilhører, som har sendt oss til deg. Disse stormennene er fedrene og de nærmeste slektningene til mennene som har søkt tilflukt i ditt land. Deres ønske er at de som er kommet, blir sendt tilbake. For de kjenner deres forhold bedre. De vet bedre hva de selv ikke godtar i sin egen religion …» Det både Amr ibn Âs og Abdullah ibn Abî Rabîa ønsket mest av alt, var at Negus skulle lytte til disse ordene og handle i samsvar med deres ønske. Etter at utsendingene hadde sagt dette, tok Negus’ patriarker ordet og sa: «Disse har sagt den rene sannhet. Deres folk kan best ta seg av dem og vet best hva de liker og ikke liker. Derfor bør du utlevere disse mennene, så de kan føre dem tilbake til sitt land og sitt folk.» Kong Negus ble svært sint over disse ordene: «Nei, ved Allah! Jeg utleverer ikke disse mennene. Jeg kan ikke svike mennesker som har søkt tilflukt hos meg og kommet til mitt land. De har foretrukket meg fremfor andre og er kommet til mitt land. Derfor vil jeg kalle emigrantene til palasset mitt, spørre dem hva de har å si til det disse mennene har sagt, og lytte til svaret deres. Hvis emigrantene er slik disse sier, overgir jeg dem til dem som er kommet, og sender dem tilbake til sitt folk. Hvis ikke, beskytter jeg dem og gjør godt mot dem så lenge de blir i mitt land.» Negus hadde tidligere studert de himmelske skriftene. Han visste at tiden for Muhammed ‘alaihis-salâms komme var nær, at Hans folk ville kalle Ham løgner og ikke tro på Ham, og at de ville drive Ham ut av Mekka. Negus spurte utsendingene fra Mekka: «Hvem er det de tror på?» De svarte: «Muhammed.» Da han hørte dette navnet, forsto Negus at Han var Profet, men han lot seg ikke merke med det. Han spurte dem igjen: «Hva er Hans religion og Hans retning, og hva kaller Han til?» Amr svarte: «Han har ingen retning.» Negus sa: «Hvordan kan jeg utlevere en gruppe mennesker som har søkt tilflukt hos meg, når jeg ikke kjenner deres retning og religion? La oss samle et råd. La oss hente dem også og stille dem ansikt til ansikt med dere. Så blir det klart hvordan det står til med dere alle, og jeg får kjenne deres religion.» De kalte muslimene til palasset. Muslimene rådførte seg først seg imellom og drøftet: «Hva skal vi si som kan behage Abessinias hersker og passe hans sinnelag?» Hadrat Ja‘far sa: «Wallahi, det vi vet om denne saken, er bare det vår Profet har befalt oss. Hva utfallet enn blir, er vi tilfredse.» Alle gikk med på dette og ble enige om at bare Hadrat Ja‘far skulle tale. Så kom de til Negus’ palass. Kong Negus hadde samlet sine lærde, og et stort råd var satt. Deretter førte de inn emigrantene. Da muslimene kom inn, hilste de med salâm.

Men de gjorde ikke sajda (nedkastelse slik som i namâz). Da Negus spurte dem: «Hvorfor gjorde dere ikke sajda?», svarte de: «Vi gjør ikke sajda for noen annen enn Allahu ta‘âlâ. Vår Mester, Profeten, har forbudt oss å gjøre sajda for noen annen enn Allahu ta‘âlâ og sagt: ‘Sajda er forbeholdt Allahu ta‘âlâ alene.’» Negus sa til emigrantene: «O dere som er kommet frem for meg! Si meg: Hvorfor er dere kommet til mitt land? Hva er deres sak? Dere er ikke handelsmenn, og dere har heller ingen anmodning. Hvordan er det med denne Profeten deres som har stått frem? Hvorfor hilser dere ikke slik som de som er kommet hit fra deres land, hilser?»

Ja‘far (radiy-Allahu ’anh) sa: «O konge! Først vil jeg si tre ting. Hvis jeg taler sant, så bekreft det; hvis jeg lyver, så kall det løgn. Men aller først: befal at bare én av disse mennene skal tale, og at den andre skal tie!»

Amr ibn Âs sa: «Jeg skal tale.» Negus sa: «O Ja‘far, tal du først.»

Hadrat Ja‘far sa: «Jeg har tre spørsmål. Spør denne mannen: Er vi slaver som skal fanges og føres tilbake til våre herrer?» Negus spurte: «O Amr! Er de slaver?» Amr svarte: «Nei! De er ikke slaver, de er frie!» Hadrat Ja‘far sa: «Har vi da urettmessig utøst noens blod, så vi skal utleveres til dem hvis blod er utøst?» Da Negus spurte Amr: «Har disse urettmessig drept noen?», svarte Amr: «Nei, de har ikke utøst så mye som en dråpe blod!» Hadrat Ja‘far sa til Negus: «Har vi urettmessig tatt noe av andres eiendom som vi er forpliktet til å betale tilbake?» Negus sa: «O Amr! Om disse stakkarene så skylder mye gull, hvis de har gjeld, skal jeg betale den; si det!» Amr svarte: «Nei, ikke så mye som én qirât (en myntenhet)!» Da Negus spurte: «Hva er det da dere vil ha av dem?», svarte Amr: «Vi og de var av én religion og fulgte én vei. De har forlatt dette. De har fulgt Muhammed og Hans religion.» Negus spurte Ja‘far: «Hvorfor har dere forlatt den religionen dere hadde, og fulgt en annen? Når dere har skilt dere fra deres folks religion og heller ikke er av min religion, hva slags religion er det da dere tror på? Vil du fortelle meg om den?»

Hadrat Ja‘far sa: «O konge! Vi var et uvitende folk. Vi tilba avguder. Vi spiste kadaver av selvdøde dyr og begikk alle slags onde gjerninger. Vi brøt forbindelsen med våre slektninger og behandlet våre naboer dårlig. De sterke blant oss undertrykte de svake og visste ikke hva barmhjertighet var. Slik levde vi, inntil Allahu ta‘âlâ sendte oss en Profet fra vår egen midte, hvis sannferdighet, pålitelighet, kyskhet, renhet og edle slekt vi kjente. Denne Profeten kalte oss til å tro på Allahu ta‘âlâs eksistens og enhet, til å tilbe Ham og til å forlate de steinene og avgudene som vi og våre forfedre hadde tilbedt. Han befalte oss å tale sant, ikke å svike det som er betrodd oss, å ivareta slektningenes rettigheter, å leve i godt naboskap og å holde oss borte fra synder og fra blodsutgytelse. Han advarte oss mot all umoral, mot å lyve, mot å forgripe seg på farløses eiendom og mot å bakvaske ærbare kvinner. Han befalte oss å tilbe Allahu ta‘âlâ uten å sette noen make eller partner ved Hans side. Vi tok imot dette, trodde på alt Han hadde brakt fra Allahu ta‘âlâ, og gjorde det Han sa. Vi tilba Allahu ta‘âlâ. Det Han hadde gjort harâm (forbudt) for oss, regnet vi som harâm, og det Han hadde gjort halâl (tillatt), regnet vi som halâl, og vi handlet deretter. Derfor ble vårt folk vår fiende og undertrykte oss. For å få oss bort fra vår religion, bort fra tilbedelsen av Allahu ta‘âlâ og tilbake til å tilbe avguder, utsatte de oss for alle slags tortur og prøvelser. De gjorde oss urett. De trengte oss mer og mer opp i et hjørne. De stilte seg mellom oss og vår religion og ville skille oss fra den. Da forlot vi vårt land og våre hjem og søkte tilflukt i ditt land. Vi valgte deg fremfor andre. Vi lengtet etter din beskyttelse og ditt naboskap. Vi håper at vi hos deg ikke skal bli utsatt for undertrykkelse og urett.» Hadrat Ja‘far fortsatte sin tale slik: «Når det gjelder hilsenen, har vi hilst deg med Rasûlullahs hilsen. Slik hilser vi også hverandre. Vår Mester, Profeten, har fortalt oss at også hilsenen blant dem som er i Jannah, er slik. Derfor har vi hilst din opphøyde person på denne måten. Og fordi vår Mester, Profeten, har sagt at man ikke skal gjøre sajda for mennesker, søker vi tilflukt hos Allahu ta‘âlâ mot å gjøre sajda for noen annen enn Ham.» Negus spurte: «Kan du noe av det Allah har kunngjort?» Da Hadrat Ja‘far sa: «Ja», sa Negus: «Les det for meg.» Og Hadrat Ja‘far begynte å resitere de første âyatene i Sûrah Maryam (det er også rapportert at han resiterte fra Sûrah al-’Ankabût og Sûrah ar-Rûm). Negus gråt. Tårene fra øynene hans fuktet skjegget hans. Prestene gråt også. Negus og prestene sa: «O Ja‘far! Resiter litt mer av disse søte og vakre ordene.» Hadrat Ja‘far resiterte fra begynnelsen av Sûrah al-Kahf, der det i betydning sies: «Lovet være Allah, som har sendt ned den rette Boken (Qur’ân al-karîm), som ikke har noen feil i ordlyden og ingen motsigelse i betydningen (og som er fri for overdrivelse og underdrivelse), til Sin tjener (Muhammed ’alaihis-salâm), for å advare de vantro mot en meget hard straff (Jahannam) fra Hans opphøyde nærvær, og for å gi de troende som gjør gode gjerninger, det glade budskap om en vakker lønn (Jannah), som de skal bli i for evig, og for å advare dem som sier: ‘Allahu ta‘âlâ har tatt Seg en sønn.’ Verken de (som sier at Allahu ta‘âlâ har tatt Seg en sønn) eller deres forfedre har noen kunnskap om dette (om det ordet). Dette ordet som kommer ut av munnen deres, er (alvorlig og) ytterst farlig. De taler bare løgn. (O Min Rasûl!) Vil Du ødelegge Deg selv av sorg og harme etter dem, hvis de ikke tror på denne Qur’ân al-karîm? Vi har gjort det som er på jorden (skoger, elver, mineraler, dyr og planter …) til en pryd, for å prøve menneskene og se hvem av dem som gjør gode gjerninger …»13

«Sajda er forbeholdt Allahu ta‘âlâ alene.» Hadîth ash-sharîf

Negus kunne ikke la være å si: «Wallahi, dette er et lys som strømmer fra den samme lampen. Mûsâ og Îsâ (’alaihimus-salâm) kom også med det.» Så vendte han seg til Qurayshs sendemenn og sa: «Gå! Wallahi, jeg vil verken utlevere dem til dere eller tenke noe ondt om dem.» Abdullah ibn Abî Rabîa og Amr ibn Âs gikk ut fra Negus.14 Amr sa til Abdullah: «Jeg sverger på at jeg skal avsløre en av deres feil for Negus og rykke dem opp med roten. Du skal få se!» Vennen hans sa til Amr: «Selv om de setter seg opp mot oss, er vi tross alt i slekt med dem. Gjør ikke dette.» Amr svarte: «Jeg vil underrette Negus om at de anser Îsâ ’alaihis-salâm for å være en tjener (av Allahu ta‘âlâ).» Dagen etter gikk han til Negus og sa: «O hersker! De sier grove ord om Îsâ (’alaihis-salâm), Maryams sønn. Send en mann til dem og spør hva de sier om Îsâ ’alaihis-salâm.» Negus sendte en mann til muslimene for å spørre hvordan de så på Hadrat Îsâ. De kom igjen og sa til hverandre: «Hva skal vi svare hvis han spør om Îsâ ’alaihis-salâm?» Hadrat Ja‘far sa: «Wallahi, vi skal si om Hadrat Îsâ det som Allahu ta‘âlâ har sagt, og det som vår Mester, Profeten, har brakt oss.» Da de kom frem for Negus, spurte han: «Hva sier dere om Îsâ ’alaihis-salâm, Maryams sønn?» Hadrat Ja‘far svarte: «Om Îsâ ’alaihis-salâm sier vi det som vår Mester, Profeten, har brakt oss fra Allahu ta‘âlâ og forkynt. Vi godtar at Han er Allahu ta‘âlâs tjener og Rasûl, og Hans ord, som Allahu ta‘âlâ la ned i Hadrat Maryam, en kysk kvinne som hadde viet seg til Haqq ta‘âlâ ved å vende seg bort fra verden og fra menn. Dette er stillingen og æren til Îsâ, Maryams sønn. Vi sier at slik Allahu ta‘âlâ skapte Hadrat Âdam av jord, skapte Han Îsâ ’alaihis-salâm uten far.» Da rakte Negus hånden ned mot jorden, tok opp et halmstrå og sa: «Jeg sverger på at Îsâ, Maryams sønn, ikke er noe mer enn det du har sagt. Det er ikke engang så stor forskjell som dette halmstrået mellom Ham og det du sier.»

Da Negus sa dette, begynte statens embetsmenn og befalingsmenn rundt ham å hviske og mumle seg imellom.

Da han merket dette, sa han til dem: «Jeg sverger på at uansett hva dere sier, tenker jeg godt om disse menneskene.» Så vendte han seg til de muslimske utvandrerne og sa: «Jeg lykkønsker dere og Ham som dere er kommet fra! Jeg er blitt overbevist om at Han er Allahs Rasûl. Vi har jo allerede sett Ham i Injîl (Bibelen). Îsâ (’alaihis-salâm), Maryams sønn, har også gitt budskap om denne Rasûl. Wallahi, om Han var her, ville jeg gå og bære Hans sko og vaske Hans føtter! Gå, og lev i trygghet og fred i den urørte delen av mitt land, langt fra enhver form for overgrep. Den som gjør dere noe ondt, skal jeg tilintetgjøre. Selv om de ga meg gull så mye som et fjell, ville jeg ikke gjøre så mye som én av dere bedrøvet!»

Deretter sa Negus om gavene som Qurayshs sendemenn hadde brakt: «Jeg har ikke bruk for dem! Allahu ta‘âlâ tok ikke imot bestikkelser fra meg da Han ga meg tilbake mitt rike, som andre hadde tilranet seg, og da Han fikk mitt folk til å lyde meg», og han ga dem gavene tilbake. Qurayshs sendemenn vendte tomhendte tilbake fra Negus. Og den lykkelige Negus antok Islâm og gjorde Ashâb al-kirâm svært glade.15

HAQQ SKAPTE UNIVERSET
Haqq skapte universet av kjærlighet til Muhammed.
Han skapte månen og solen til glede for Muhammed.
Han sa: «Bli!», og universet ble til, Lawh og Penn ble skrevet.
Den siste Boken ble resitert til Muhammeds ære.
Alle awliyâ kom og bøyde sine ansikter ved porten,
De gjorde tawhîd-dhikr for Muhammeds nûr.
Waisal Qarânî oppnådde det, men lengtet likevel etter mer.
De åtte Jannah ble smykket av kjærlighet til Muhammed.
Fuglene som flyr i luften, fjell og steiner som grønnes,
Trærne bærer frukt av kjærlighet til Muhammed.
De uten îmân kom og fikk îmân fra Ham,
De ba namâz fem ganger om dagen av kjærlighet til Muhammed.
Englene kom og stilte seg opp i rekker,
De ba namâz fem ganger om dagen av kjærlighet til Muhammed.
Yûnus priser Ham, Koranens âyat priser Ham,
Minnes Ham og si salawât av kjærlighet til Muhammed.

«Jeg lykkønsker dere og Ham som dere er kommet fra! Jeg er blitt overbevist om at Han er Allahs Rasûl. Vi har jo allerede sett Ham i Injîl. Îsâ (’alaihis-salâm), Maryams sønn, har også gitt budskap om denne Rasûl.» Negus Ashama