NOEN AV VÅR MESTER, PROFETENS ZAWÂID-SUNNATER

Hvor stor vekt vår Profet la på renslighet og orden

Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), la stor vekt på renslighet, orden og ryddighet. Han likte å begynne alt fra høyre side og å gjøre det med Sin høyre hånd.6 Bare når Han renset Seg etter å ha gått på toalettet, brukte Han Sin venstre hånd.

Så langt det var mulig, gjorde Han alt i oddetall. Han sa: «Den som har hår, skal stelle det godt!»

En gang, mens Profeten var i masjiden, kom en mann inn med uflidd hår og skjegg. Vår elskede Profet sa: «Finnes det ikke rosenolje til å glatte håret hans?» og ga ham så tegn med hånden at han straks skulle gå ut og ordne hår og skjegg. Da han hadde gjort det og kom tilbake, sa vår Profet: «Hva er best: at en av dere kommer hit med velstelt hår og skjegg slik som dette, eller med hår og skjegg i ugreie som Shaytan?»

Selv på reise hadde Han olje med Seg i en flaske. Når Han hadde smurt inn håret med olje, la Han først et tynt tøystykke over hodet og satte så Sin hodebekledning oppå det. På den måten kunne man ikke se utenfra at Han hadde brukt olje. Vår Profet gredde Sitt skjegg to ganger om dagen.

Anas ibn Mâlik sa: «Rasûl ’alaihis-salâm smurte ofte rosenolje i Sitt velsignede hår og gredde Sitt velsignede skjegg etter å ha fuktet det med vann.»7 Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), tok litt av Sitt velsignede skjegg i lengden og på sidene. Før Han gikk til fredagsnamâz, klippet Han Sin bart og Sine negler. Han befalte også muslimene å klippe barten.

Hver gang vår Profet så Seg i speilet, lovpriste Han Allahu ta‘âlâ og ba: «O min Allah! Slik Du har skapt mitt utseende vakkert, gjør også min akhlâq vakker!»

Hver kveld før Han la Seg, satte vår Profet kohl på Sine øyne tre ganger. Han satte kohl tre ganger på Sitt høyre øye og to ganger på Sitt venstre øye. Han sa: «Sett kohl på øynene! For det gir øynene glans og får hårene (øyevippene) til å vokse.»8

Islâms lærde sier at det er tillatt for en mann å sette kohl på øynene som behandling, men ikke som pynt. Ordene jamâl (skjønnhet) og zînat (pynt) må ikke forveksles med hverandre.

Jamâl betyr å fjerne det stygge, å bevare sin verdighet og å vise frem velsignelsene for å takke Allahu ta‘âlâ. Å vise frem velsignelsene for å vise seg og skryte er ikke jamâl, men kibr (arroganse). Rasûlullah la stor vekt på å bruke miswâk (en naturlig tannbørste laget av kvister fra arak-treet). Han skilte Seg aldri fra den. Vår Profet sa: «Bruk miswâk av kvisten fra arak-treet!» Den gir munnen en behagelig duft. Vår Profet sa: «Den er både min sunnat og sunnaten til Profetene før meg!»

Vår Profet sa: «Hvis det ikke hadde vært til besvær for min ummat, ville jeg ha befalt dem å bruke miswâk før hver namâz!»9 «Jeg anbefaler dere på det sterkeste å bruke miswâk!»

«Miswâk er renhet for munnen og min Rabbs velbehag!» Når vår Profet kom inn i Sitt hjem, var det første Han gjorde å rense Sine tenner med miswâk. Han la Seg ikke til å sove uten at Han hadde miswâk hos Seg, og når Han våknet, begynte Han med å rense Sine tenner med miswâk. Også når Han sto opp om natten til tahajjud-namâz (namâz som utføres når to tredjedeler av natten er gått), renset Han Sine tenner med miswâk.10 Vår mor Hadrat Âisha sa: «Det fantes ingen natt eller dag da Profeten ’alaihis-salâm sov uten at Han, når Han våknet, brukte miswâk før Han tok abdast!» Ibrâhîm, sønn av vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), døde. Under begravelsen ble en av de soltørkede leirsteinene som ble lagt i graven, liggende skjevt. Vår Profet grep inn og rettet den opp. Han forklarte at det verken gagnet eller skadet den avdøde at leirsteinen lå skjevt, men at Han ikke likte uorden.

Vår Mester, Profetens hus av lykksalighet

Da vår Profet fikk bygget Sin masjid i Medîna, lot Han også bygge to rom av soltørket leirstein ved siden av masjiden og fikk dem dekket med stammer og greiner fra dadelpalmer. Mens masjid ash-sharîf ble bygget, ble det laget et rom til hver av Âisha og Sawda (radiy-Allahu ’anhumâ). Døren til Hadrat Âishas rom vendte ut mot veien som førte til masjiden. Døren til rommet som ble bygget til Hadrat Sawda, vendte mot Âl-’Uthmân-porten, som var masjidens tredje port. Etter hvert som vår Profet ’alaihis-salâm giftet Seg med andre hustruer, økte antallet rom, og de ble ni. De ble bygget mellom Hadrat Âishas rom og qiblaen. Noen av rommene var av soltørket leirstein, og noen var av stein. Noen var bygget av dadelpalmegreiner (i Baghdad-stil), pusset med leirmørtel, og taket var laget av dadelpalmegreiner. Hasan ibn Abi’l-Hasan (radiy-Allahu ’anh) sier: «Da jeg var i tenårene, gikk jeg inn i Rasûlullahs hus, og jeg kunne strekke meg opp og nå taket med hånden. Taket på Rasûlullahs rom var bare et vevd hårklede spent ut over en stamme av sypress eller einer.»

Ifølge Imâm al-Bukhârî «hadde døren til Rasûlullahs hus ingen dørring, og man banket på med enden av en bue». Muhammed ibn Khilal og Ata-ul’Khorasânî hadde sett rommene til vår Profets hustruer og sa at de var bygget av dadelpalmegreiner, og at de hadde forheng av svart hår som dører. Ifølge det Dâwûd ibn Qays selv hadde sett, var bredden på hvert rom, fra døren til sideveggene, 6–7 zrâ‘11 (3–3,5 m), og den innvendige dybden var omtrent 10 zrâ‘ (4,8 m). (En zrâ‘ er 48 cm.)

«Miswâk er renhet for munnen og min Rabbs velbehag!» Hadîth ash-sharîf

Den dagen kalif Abdulmaliks skriv om at rommene til vår Profets hustruer skulle eksproprieres og legges til masjiden, ble lest opp i Medîna, kunne mange ikke holde tårene tilbake, og folket i Medîna gråt som på den dagen vår Profet døde.12

Sa‘îd ibn Musayyab uttrykte sin sorg slik: «Wallahi, hvor jeg skulle ønske at de hadde fått stå slik de var! Da ville de unge som vokser opp i Medîna, og de som kommer til Medîna utenfra, se hva Rasûl ’alaihis-salâm nøyde Seg med i Sitt liv, og folk ville ikke trakte etter å eie mye og skryte av det.»

Vår Mester, Profetens væremåte i hjemmet

Hadrat Husayn forteller: «Jeg spurte min far om hva vår Mester, Profeten, gjorde i hjemmet. Min far fortalte følgende: Når Han kom inn i Sitt hus, delte vår Mester, Profeten, Sin tid i tre deler: ibâdat til Allah, husholdningens anliggender og Sine egne personlige anliggender. Den tiden Han satte av til Seg selv, delte Han mellom Seg selv og menneskene. I den tiden kom bare de fremste sahâbîene inn til Ham. Gjennom dem formidlet Han religiøse spørsmål til folket, og Han holdt aldri tilbake noe som angikk folket. Det var vår Mester, Profetens skikk å dele den tiden som tilhørte Hans ummat, mellom de dydige etter deres rang i religionen og kalle dem inn til Seg i samsvar med det. Noen av dem hadde ett ærend, andre to, og andre igjen flere. Vår Mester, Profeten, tok Seg av deres religiøse ærender, ga dem de svarene de trengte på spørsmålene sine, og sa så: ‘De som er til stede her, skal formidle dette til dem som ikke er til stede! Bring frem for meg behovene til dem som ikke selv kan komme og legge frem sine behov. For sannelig, på qiyâmat-dagen skal Allah gi fast fotfeste på Sirât-broen til den som legger frem behovene til en som ikke selv kan legge dem frem!’

Ingenting annet ble nevnt eller tatt opp i vår Mester, Profetens nærvær. Han tok heller ikke imot noe annet enn dette fra noen. De som kom inn til vår Mester, Profeten, kom inn som søkere etter kunnskap og gikk ut igjen som store lærde som hadde smakt kunnskapens glede, og som veiledet andre til den!»

Vår Mester, Profetens væremåte utenfor hjemmet

Hadrat Husayn forteller: Jeg spurte min far om hva vår Mester, Profeten, gjorde utenfor hjemmet. Han svarte slik:

Utenfor hjemmet talte Verdenenes Mester ikke. Han talte bare når Hans ord ville være til nytte for muslimene, gjøre dem varme mot hverandre og fjerne splittelse og kulde mellom dem. Han æret den som hadde de beste egenskapene i hver stamme, og gjorde ham til styresmann over stammen sin.13 Han beskyttet folket mot onde mennesker og ondskap, og Han unngikk Selv å komme i slike situasjoner. Han nektet aldri noen Sitt smilende ansikt og Sin vakre væremåte.

Når Han ikke så Sine Ashâb, lette Han etter dem og spurte hva som hadde hendt blant dem. Han priste og styrket det gode, og Han kritiserte og svekket det onde. Alt Han gjorde, var med måtehold og uten motsigelser. Av frykt for at muslimene skulle falle i glemsomhet, unnlot Han aldri å advare dem. Alle Hans tilstander var jevne og stadige. Vår Mester Rasûlullah hadde en fullkommen evne til ibâdat og lydighet. Han verken krenket en rettighet eller unnlot å oppfylle den. De som sto Ham nær, var de beste blant menneskene.

I Hans øyne var den mest overlegne blant Hans Ashâb den som ga de mest omfattende rådene, og den med høyest rang var den som ga de trengende den beste hjelp og godhet. Verdenenes Mester verken satte Seg eller reiste Seg uten å nevne Allahs navn.

Han reserverte aldri en bestemt plass for Seg selv i en forsamling, og Han forbød å gjøre det. Hver gang Han kom til en gruppe mennesker som satt sammen, satte Han Seg aldri på den fornemste plassen. Han satte Seg heller bakerst i forsamlingen og befalte muslimene å gjøre det samme.

Han ga hver og en av dem som satt sammen med Ham, sin del, og Han viste dem slik ære at hver av dem trodde at ingen var mer verdifull enn ham selv i Rasûlullahs øyne. Han tålte alt fra dem som satt sammen med Ham eller kom med sine behov, helt til de gikk.14

Når noen ba Ham om noe, avviste Han ikke anmodningen; enten ga Han det de ba om, eller Han sendte dem bort med milde og vennlige ord. Hans vakre moral var vid nok til å omfatte alle mennesker. Han var blitt en barmhjertig far for dem. Alle var like i Hans øyne når det gjaldt rettigheter. Vår Mester, Profetens forsamling var en forsamling av kunnskap, blygsel, tålmodighet og tillit.

I Hans nærvær hevet ingen stemmen, ingen anklaget noen, og ingen avslørte andres feil eller mangler. De som var til stede i Verdenenes Mesters forsamling, var alle likeverdige; deres fortrinn framfor hverandre var bare i taqwâ (å holde seg borte fra det som er harâm). De var alle ydmyke. De viste de eldre ære og de unge medfølelse og barmhjertighet. De satte de trengende foran andre og strevde for å dekke deres behov. De beskyttet og tok seg av de fremmede og dem som var langt hjemmefra. Vår Mester, Profeten, var alltid smilende og mild av vesen. Han var svært beskyttende og tilgivende. Han var ikke hardhjertet. Han kranglet aldri med noen. Han ropte og skrek aldri og sa aldri stygge ord. Han bebreidet aldri noen. Han var ikke gjerrig. Han lukket øynene for det Han mislikte. Han tok ikke motet fra den som håpet, og Han viste ikke Sin misnøye med noe.

Vår Mester Rasûlullah holdt Seg borte fra tre ting:

- Å krangle med folk,

- Å snakke for mye,

«Jeg spiser ikke mens jeg lener meg mot noe.» Hadîth ash-sharîf

- Å beskjeftige Seg med unyttige og tomme ting.

I tre ting lot Han folk være i fred:

- Han klandret eller bebreidet aldri noen, verken rett i ansiktet eller bak ryggen.

- Han lette aldri etter andres skammelige gjerninger eller feil.

- Han sa aldri noe til noen som ikke ville gi thawâb og være til gagn for dem.

Mens vår Mester, Profeten, talte, satt de som var i Hans nærvær, tause og urørlige, som om det hadde slått seg ned fugler på hodene deres, til Han var ferdig med å tale; først da sa de det de hadde å si, men de diskuterte eller kranglet aldri i Hans nærvær. Når noen talte med vår Mester Rasûlullah, tidde de andre som var til stede, til han var ferdig med å tale. I vår Mester Rasûlullahs øyne var det ingen forskjell på dem som talte først, og dem som talte sist. Hvis de som var i Hans nærvær, lo av noe, lo Han også. Hvis de undret seg over noe, undret Han Seg også over det. Han tålte uhøflighet og hardhet i ordene og spørsmålene til de fremmede og tilreisende som kom til Ham, for at Hans Ashâb skulle oppføre seg slik Han gjorde. Vår Mester, Profeten, sa: «Når dere ser en trengende som ber om det han trenger, så hjelp ham å få det han trenger!»

Vår Mester, Profeten, tok ikke imot ros som ikke var sann. Han avbrøt aldri noens tale, med mindre vedkommende krenket noens rett. Når noen krenket en annens rett, avbrøt Han ham og forbød ham det, eller Han forlot stedet. Verdenenes Mesters taushet hvilte på fire ting: hilm (mildhet, saktmodighet, måtehold), hazar (varsomhet), taqdîr (verdsetting) og tafakkur (ettertanke over sine synder og sine omgivelser, og å ta lærdom av det Allahu ta‘âlâ har skapt). Hans taqdîr viste seg i at Han så på og lyttet til alle mennesker likt. Hans tafakkur viste seg i at Han tenkte over denne verdens og âkhirats anliggender.

Han hadde samlet hilm og tålmodighet i Seg. Ingenting i denne verden gjorde Ham noen gang vred. Når det gjelder hazar, var fire egenskaper samlet i Ham:

- Han tok det beste for å følge det.

- Han lot det stygge være, for at man skulle holde seg borte fra det.

- Han brukte Sin innsikt på det som var til nytte for Hans ummat.

- Han viet all Sin iver til det som ville gi Hans ummat lykke i denne verden og i âkhirat.

Det hendte aldri at Verdenenes Mester sa «nei» til noe. Når Han ble bedt om noe Han ville gjøre, sa Han: «Gjerne!», og når Han ble bedt om noe Han ikke ville gjøre, tidde Han, og av Hans taushet forsto man at Han ikke ville gjøre det. Han strevde for alles lykke i denne verden og i âkhirat. Da Han under en ghazâ ble bedt om å be om at de vantro måtte bli utslettet, sa Han:

«Jeg er ikke sendt for å forbanne eller for at menneskene skal lide pine. Jeg er sendt for å gjøre godt mot alle og for at menneskene skal finne fred.»

I den hundre og syvende âyat i Sûrah al-Anbiyâ er det erklært, i betydning: «Vi sendte Deg som en barmhjertighet og godhet for verdenene.» Derfor strevde Han alltid for alles beste. Anas ibn Mâlik har fortalt at når vår Mester, Profeten, møtte noen, gjorde Han musâfaha15 med ham, og så lenge personen ikke trakk sin hånd tilbake, trakk heller ikke vår Mester, Profeten, Sin hånd tilbake; og så lenge personen ikke vendte sitt ansikt bort, vendte heller ikke vår Mester, Profeten, Sitt ansikt bort fra ham.

Anas ibn Mâlik fortalte også: «Vi spurte vår Mester: ‘O Rasûlullah! Skal vi bøye oss for hverandre?’ Han sa: ‘Nei!’ Så spurte vi: ‘Skal vi omfavne hverandre?’ Han sa: ‘Nei! Men gjør musâfaha!’»16

Hadrat Barâ ibn Âzib forteller at vår Mester, Profeten, sa: «Når to muslimer møtes, hilser hverandre med salâm og gjør musâfaha, blir de tilgitt før de skilles fra hverandre!»

Verdenenes Mester var alltid ettertenksom. Hans taushet varte lenger enn Hans tale. Rasûlullah talte ikke unødvendig. Han nevnte Allahs navn både når Han begynte og når Han avsluttet Sine ord.

Når Han talte, brukte Han korte og innholdsrike ord. Rasûlullahs ord var alltid sanne og på sin plass. Når Rasûlullah talte, brukte Han verken flere eller færre ord enn nødvendig. Han knuste aldri noens hjerte og så aldri ned på noen.

Vår Mester Rasûlullah ble aldri vred for denne verdens eller dens anliggenders skyld. Men når en rett ble krenket, kunne ingenting dempe Hans vrede før retten var gjenopprettet.

Han ble aldri vred eller tok hevn for Sin egen skyld. Når Han skulle peke på noe, gjorde Han det med hele hånden og ikke bare med fingeren. Når Han undret Seg og ble overrasket, snudde Han hånden, det vil si: hvis håndflaten vendte mot himmelen, snudde Han den mot jorden, og hvis den vendte mot jorden, snudde Han den mot himmelen. Mens Han talte, gjorde Han bevegelser med hendene; Han slo flaten av Sin høyre hånd mot innsiden av Sin venstre tommel. Når Han ble vred, ga Han straks slipp på vreden og lot den ikke synes. Når Han var glad og munter, lukket Han øynene. Hans latter var på det meste et smil. Når Han smilte, kunne man se Hans tenner som perler.17

Når Han gjorde gode ting, foretrakk Han å begynne fra høyre,
Enten det gjaldt abdast eller klær, skyndte Han Seg å gjøre det, den kilde til gavmildhet.
Han la Seg på Sin høyre side med ansiktet mot qiblaen,
Med hvert åndedrag vandret Han i det usynlige, den kilde til gavmildhet.

«Når to muslimer møtes, hilser hverandre med salâm og gjør musâfaha, blir de tilgitt før de skilles fra hverandre!» Hadîth ash-sharîf

Hans seng var av lær, likeså puten, og fylt med fiber,
Når Han la Seg om natten, sov Han bare lite, den våkne kilde til gavmildhet.
Hans øyne sov, men Hans hjerte våket hos Hans Venn,
Fra evigheten var Han betatt av Hans skjønnhet, den kilde til gavmildhet.

Hvordan vår Mester, Profeten, la Seg og sov

Når vår Mester, Profeten, ville sove i Sin seng, la Han Seg på Sin høyre side, la Sin høyre hånd under Sitt høyre kinn og ba så slik: «O min Allah! Jeg har overgitt meg til Deg. Jeg har vendt mitt ansikt mot Deg. Jeg overlater mitt anliggende til Deg. Jeg lener min rygg mot Deg (jeg stoler på Deg). Jeg frykter Din pine og håper på Din barmhjertighet. Det finnes ingen annen tilflukt enn Din barmhjertighet, og intet annet å beskyttes mot enn Din pine.

Bare i Din barmhjertighet kan man søke tilflukt, og bare ved Din barmhjertighet kan man bli frelst. Jeg tror på Din bok, som Du har sendt ned, og på Din Profet, som Du har sendt.

O min Rabb! I Ditt navn legger jeg meg ned. Hvis Du tar min sjel og holder den tilbake, så behandle den med Din barmhjertighet! Hvis Du slipper den fri, så beskytt den slik Du beskytter Dine fromme tjenere!

O min Allah! I Ditt navn dør jeg, og i Ditt navn vekkes jeg til live. O Allah, som gir oss å spise og drikke, som dekker alle våre behov og gir oss husly og tilflukt! Jeg lovpriser Deg uendelig mange ganger. Hvor mange finnes det ikke som verken har noen som dekker deres behov, eller noen som gir dem husly! O min Allah! Beskytt meg mot Din pine på den dagen Du samler Dine tjenere for Ditt åsyn! O min Allah! Du er den Første! Det finnes intet som var før Deg! Du er den Siste! Det finnes intet som er etter Deg! Du er den Åpenbare! Det finnes intet annet enn Deg!»

Når Han våknet, ba Han slik: «Det finnes ingen annen gud; det finnes bare Deg! Jeg priser Deg og erklærer Deg fri fra enhver mangel. O min Allah! Jeg ber Deg tilgi mine synder, og jeg ber om Din barmhjertighet.

Lovet være Allah, som har gitt oss liv igjen etter døden. På qiyâmat-dagen skal vi vende tilbake til Ham.»18 Deretter ba Han og sa: «O min Allah! Øk min kunnskap! La ikke mitt hjerte vike av etter at Du har vist meg den rette vei! Skjenk meg barmhjertighet fra Din opphøyde nærhet! For Du er den som tilgir mest!» Hadrat Barâ ibn Âzib sa: Verdenenes Mester sa til meg:

«Når du går til det stedet der du skal sove, så ta abdast slik du tar det før namâz! Legg deg så på din høyre side og si: ’O min Allah! Jeg har overgitt meg til Deg. Jeg har vendt mitt ansikt mot Deg. Jeg overlater mitt anliggende til Deg. Jeg lener min rygg mot Deg (jeg stoler på Deg). Jeg frykter Din pine og håper på Din barmhjertighet. Det finnes ingen annen tilflukt enn Din barmhjertighet, og intet annet å beskyttes mot enn Din pine. Bare i Din barmhjertighet kan man søke tilflukt, og bare ved Din barmhjertighet kan man bli frelst. Jeg tror på Din bok, som Du har sendt ned, og på Din Profet, som Du har sendt.’ Hvis du dør den natten, dør du på Islâms fitrat. Den som sier dette og dør den natten, dør på Islâms fitrat!»

Vår Mester, Profeten, sa: «Når en av dere har stått opp fra sengen om natten og vender tilbake for å legge seg igjen, skal han riste sengen tre ganger. For han kan ikke vite hva som har skjedd etter at han sto opp, og hva som er kommet og har tatt hans plass i sengen.» Abdullah ibn Tahfa (radiy-Allahu ’anh), en av Ashâb as-Soffa, fortalte: «Mens jeg i den tidlige morgentimen før daggry lå og sov på magen, det vil si med ansiktet ned, i masjiden, var det noen som rørte ved meg med foten.

– ‘Hvem er dette?’ spurte Han.

– ‘Jeg er Abdullah ibn Tahfa’, sa jeg.

Og hva fikk jeg se? Det var Verdenenes Mester! Straks tok jeg meg sammen.

– ‘Dette er den måten å ligge på som den opphøyde Allah liker minst!’ sa Han.»19 Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), satte aldri Sin fot på jorden uten abdast.

Det ble aldri sett at vår Mester Rasûlullah unnlot å ta abdast etter å ha gått på toalettet.

Vår Mester, Profetens gange

Hadrat Hind ibn Abî Hâla fortalte følgende: «Når Verdenenes Mester gikk, løftet Han føttene livfullt fra jorden. Han svaiet ikke fra side til side. Han tok lange skritt og bøyde Seg lett fremover, som om Han gikk ned fra et høyt sted, og Han gikk rolig, med verdighet og ro.

Når Han ville se i en retning, vendte Han hele kroppen dit. Han så Seg ikke omkring uten formål.

Han så lenger ned mot jorden enn opp mot himmelen.

Når Han så mot jorden, var det med øyekroken. Han gikk bak Sine sahâbîer.

Når Han møtte noen, var Han alltid den første som hilste med salâm.»

Hadrat Abû Hurayra forteller følgende: «Når det gjelder gange, har jeg aldri sett noen som gikk raskere enn Verdenenes Mester. Når Han gikk, var det som om jorden ble rullet sammen under Hans føtter! Vi måtte anstrenge og presse oss til det ytterste for å holde følge med Ham. Men Verdenenes Mester anstrengte Seg ikke i det hele tatt når Han gikk.»20

Hvordan vår Mester, Profeten, satt

Som oftest satt Han på knærne. Det er også fortalt at Han ble sett sitte i qurfusâ-stilling, det vil si med knærne trukket opp og armene lagt rundt dem.21 Han ble aldri sett strekke føttene ut mot dem som var i Hans forsamling. Vanligvis satt Han vendt mot qiblaen. Ofte bredte Han ut kappen (abâ) fra Sin rygg under de gjestene som kom til Ham, og lot dem sitte på den. Noen ganger ga Han også gjestene Sin egen pute. Hanzala ibn Hizyam sa: «Da jeg gikk til vår Mester, Profeten, så jeg Ham sitte med bena i kors.» Jâbir ibn Samura fortalte at vår Mester, Profeten, når Han hadde utført morgennamâzen, satt med bena i kors på Sitt bønnested til solen sto opp.

«Tilegn dere Allahu ta‘âlâs akhlâq!» Hadîth ash-sharîf

Sharid ibn Suwayd sa: «Universets Mester kom innom til meg. Da satt jeg med min venstre hånd lagt bak meg og støttet meg på den indre halvdelen av håndflaten. Da sa vår Mester, Profeten, til meg: ’Sitter du slik de sitter som har pådratt seg Allahu ta‘âlâs vrede (jødene)?’» Abû Juhayfa forteller: «Verdenenes Mester sa: ‘Jeg spiser ikke mens jeg lener meg mot noe.’»22

Han satt med bena i kors, eller på knærne, eller med knærne trukket opp,
Full av adab var Han, åpenlyst og i det skjulte, den kilde til gavmildhet.
Han spiste med tre fingre og slikket dem med velbehag,
Han drakk vann i tre åndedrag, den kilde til gavmildhet.
Han elsket honning, halwa, gresskar, eddik og tharîd, men
Aldri spiste Han Seg mett av byggbrød, den kilde til gavmildhet.
Noen ganger bandt Han en stein på Sin mage, for Han var sulten,
Og sa: «Så mitt hjerte ikke skal skjelve», den kilde til gavmildhet.
I Hans hjem av lykksalighet ble det ikke tent ild på mange måneder,
Nøysomt spiste Han dadler og granatepler, den kilde til gavmildhet.

Hvordan vår Mester, Profeten, spiste og drakk

Vår Mester, Profeten, sa:

«Matens velsignelse ligger i å ta abdast før måltidet og å vaske hendene etter måltidet!»23

«Den som legger seg til å sove uten å ha vasket lukten og fettet av kjøtt eller olje av hendene, og så rammes av noe, skal ikke klandre noen andre enn seg selv!» «Matens velsignelse er i midten! Når en av dere spiser, skal han ikke spise fra midten av fatet, men fra kanten, for velsignelsen kommer ned i midten av maten!» Vår mor Hadrat Âisha (radiy-Allahu ’anhâ) fortalte: «Verdenenes Mester sa: ‘Når en av dere skal spise, skal han si Bismillâhirrahmânirrahîm og nevne den opphøyde Allahs navn. Glemmer han å si det før han begynner å spise, skal han si: Bismillâhirrahmânirrahîm for måltidets begynnelse og slutt!’»24

Umayya ibn Machshi har fortalt: En mann spiste uten å si Basmala.

Vår Mester, Profeten, merket at han ikke hadde sagt Basmala. Han sa: «Si Bismillâhirrahmânirrahîm for begynnelsen og slutten av dette måltidet!» Da mannen sa «Bismillâhirrahmânirrahîm», smilte vår Mester, Profeten, og sa: «Shaytan spiste sammen med deg. Da du nevnte den opphøyde Allahs navn, kastet shaytan opp alt han hadde i magen!»

Abdullah ibn ’Umar har fortalt at vår Mester, Profeten, sa: «Når en av dere spiser, skal han spise med høyre hånd. Og når han drikker, skal han drikke med høyre hånd, for shaytan spiser med sin venstre hånd og drikker med sin venstre hånd!»25

Salama ibn Akwa har fortalt etter sin far: Da vår Mester, Profeten, så at en mann ved navn Busr ibn Raiyul‘ir fra Ashja‘-stammen spiste med venstre hånd i Hans nærvær, sa Han til ham: «Spis med din høyre hånd!» Mannen løy og sa: «Det klarer jeg ikke, jeg kan ikke spise med høyre hånd!» Da sa vår Mester, Profeten: «Måtte du ikke klare det! Det eneste som hindrer ham i å spise med høyre hånd, er hovmod og stolthet!» Fra da av var mannen ikke lenger i stand til å løfte hånden til munnen!26 Vår Mester, Profeten, sa: «Allah, Aziz og Jalil, blir sannelig tilfreds med Sin tjener som spiser noe som kan spises, eller drikker noe som kan drikkes, og så lovpriser Ham for det.»

Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), satt på jorden og spiste Sitt måltid på jorden. Han pleide å si: «Jeg sitter slik en av Allahs tjenere sitter, og spiser slik en av Allahs tjenere spiser. Jeg er bare en tjener! Den som vender seg bort fra min sunnat, hører ikke til meg!»27

’Umar ibn Abû Salama sier: «Som barn vokste jeg opp under Verdenenes Mesters omsorg. Mens jeg spiste, for hånden min rundt i hele fatet. Verdenenes Mester sa til meg: ‘O sønn! Si Basmala. Spis med din høyre hånd! Spis av det som er foran deg!’28 Etter dette spiste jeg alltid slik Han hadde sagt.» Vår Mester, Profeten, foraktet aldri noen mat og laste aldri noen mat. Han verken roste en matrett fordi Han likte den, eller laste den fordi Han ikke likte den. Hadde Han lyst på en matrett, spiste Han den; hadde Han ikke lyst på den, lot Han den være og tidde. Han viste respekt selv for den minste velsignelse og laste aldri noen av velsignelsene. Vår Mester Rasûlullah sa ikke: «Lag dette, lag det.» Han spiste det som fantes. Vår mor Hadrat Âisha har fortalt: Vår Mester, Profeten, kom til meg og spurte: «Har du noe mat hos deg?» Jeg sa: «Nei!» Da sa Han: «Da faster jeg!»29 Vår mor Hadrat Âisha forteller: «Fra vår Mester, Profeten, kom til Medîna og til Han døde, spiste Hans husstand seg aldri mett av hvetebrød tre netter på rad.30 Det de oftest spiste, var byggbrød og dadler, og heller ikke av dem var det mye. Vår Mester, Profeten, fikk aldri to slags mat i magen samme dag; når Han hadde spist Seg mett av dadler, spiste Han Seg ikke mett av brød, og når Han hadde spist Seg mett av brød, spiste Han Seg ikke mett av dadler. Og det er dette som får meg til å gråte!»31

Vår Mester Rasûlullah likte halwa og honning, tharid av brød, tharid av dadler og grønnsaksretter. Når det ble båret frem melk og budt vår Mester, sa Han: «I melk er det to velsignelser.»32

«Når en av dere spiser, skal han spise med høyre hånd. Når han drikker, skal han drikke med høyre hånd, for shaytan spiser og drikker med venstre hånd!» Hadîth ash-sharîf

Abdullah ibn Abbâs forteller: Khâlid ibn Walîd og jeg gikk sammen med Verdenenes Mester til huset til min tante Maymûna bint Hâris. Min tante spurte: «Skal jeg by dere på melk?»

Verdenenes Mester sa: «Ja, gjerne!» Min tante gikk og hentet melk i en skål. Verdenenes Mester tok den og drakk av den. Jeg var på høyre side av vår Mester, og Khâlid ibn Walîd var på Hans venstre side. Rasûlullah ga meg det som var igjen av melken i skålen, og sa: «Drikk. Om du vil, kan du heller by Khâlid den!»

Jeg sa: «Når det gjelder å drikke det Du har levnet, ville jeg aldri sette noen foran meg selv!» Da sa vår Mester Rasûlullah:

«Den som Allahu ta‘âlâ gir mat å spise, skal si: Allahumma barik lana fihi wa at‘amnâ khairan minhu (O min Allah! Gi oss velsignelse i denne maten, og gi oss noe enda bedre å spise enn den)!

Den som Allahu ta‘âlâ lar drikke melk, skal si: Allahumma barik lana fihi wa zidnâ minhu (O min Allah! Gi oss velsignelse i denne melken, og gi oss mer av den). For ingenting kan tre i stedet for mat og drikke unntatt melk.»33

Når muslimene i Medîna så den første daddelhøsten, kom de med de første dadlene til vår Mester, Profeten. Vår Mester Rasûlullah tok dem i Sine hender, og etter å ha bedt om velsignelse kalte Han på det yngste av barna Han så, og ga dadlene til det. Han pleide å si: «Et hus der det ikke finnes dadler, har en sulten husstand.» Vår Mester, Profeten, likte å spise det som var igjen i bunnen av fatet. Han sa: «Den som skraper fatet rent etter å ha spist av det, for ham ber fatet om tilgivelse!» Det er også fortalt at vår Mester, Profeten, sa: «O Abû Zar! Når du koker kjøtt, så lag rikelig med kraft, og tenk på naboene dine; del det du har laget, med dem.»34

«Den som spiser seg mett mens naboen hans er sulten, er ikke en fullkommen mu‘min!»

«Tilbe Allah! Gi mat! Spre salâm, så dere kan komme inn i Jannah!»35

«Maten til én person er nok til to. Maten til tre personer rekker til fire. Maten til fire personer rekker til åtte!»36

Hadrat Asmâ bint Abî Bakr har fortalt: Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) rådet til at maten skulle holdes tildekket til den hadde sluttet å koke og dampe, og Han sa: «Det er den største velsignelsen!» Da Mekka ble erobret, besøkte vår Mester Rasûlullah huset til Hadrat Ummuhânî, datter av Hans farbror Abû Tâlib. Han spurte: «Har dere noe å spise?» Ummuhânî svarte: «Nei! Vi har bare tørre brødsmuler og eddik! Men jeg skammer meg over å by Deg det!» Vår Mester, Profeten, sa: «Kom med det. Smuldre det opp i vann. Kom også med salt!» Han helte eddik over det, spiste og takket Allah den Allmektige. Han sa: «O Ummuhânî! For et godt tilbehør eddik er! Et hjem som har eddik, er aldri uten tilbehør!»37 Han spiste brød uten tilbehør, og noen ganger med dadler, eddik, frukt eller suppe, eller ved å dyppe brødbitene i olivenolje. Han spiste også kylling, kanin, kamel, gaselle, fisk og tørket kjøtt, og ost. Han likte kjøttet fra forbeinet. Han holdt kjøttet med hendene og spiste det ved å bite av det. (Det er også tillatt å skjære det med kniv og spise det.) For det meste drakk Han melk eller spiste dadler. Av matvarer likte Han særlig fårekjøtt, kjøttkraft, gresskar, desserter, honning, dadler, melk, fløte, vannmelon, melon, druer og agurk.38 Når Han drakk vann, begynte Han med Basmala og drakk langsomt, i tre slurker. Etter å ha drukket sa Han «Alhamdulillâh» og ba. Vår Mester, Profeten, drakk søtt vann som ble hentet fra Buyutussukya. Buyutussukya lå to dagsreiser fra Medîna.39 Da Han ble spurt: «Hvilken drikk er den mest velsmakende?», svarte vår Mester, Profeten: «Søtt og kjølig vann!»40

Vår Mester, Profeten, sa: «Når en av dere drikker noe, må han ikke puste ut i begeret.» Slik Han forbød å puste ut i mat og drikke, forbød Han også å spise og drikke av kar laget av gull eller sølv. Vår Mester, Profeten, trakk pusten to eller tre ganger mens Han drakk, og sa: «Denne måten er mer gagnlig og slukker tørsten bedre.» Og: «Når en av dere drikker noe, skal han ikke drikke det i ett åndedrag.» Og: «Drikk ikke alt i ett åndedrag, slik kameler gjør! Drikk i to eller tre åndedrag! Si ‘Bismillah’ før dere drikker, og ‘Alhamdulillah’ når dere tar begeret bort fra munnen!»41

Hadrat Nawfal ibn Mu‘âwiya forteller: «Verdenenes Mester trakk pusten tre ganger når Han drakk noe. Først nevnte Han Allah den Allmektiges navn og sa ‘Bismillâhirrahmânirrahîm’, og til slutt lovpriste Han og sa ‘Alhamdulillâh’.»42

Abû Umâmat al-Bahilî har fortalt: Vår Mester, Profeten, sa: «Da min Rabb, Aziz og Jalil, tilbød meg å gjøre Mekka-dalen til gull, sa jeg: ‘Nei! O min Rabb! La meg være mett én dag og sulten den neste. Når jeg er sulten, vil jeg bønnfalle Deg og minnes Deg. Når jeg er mett, vil jeg lovprise og takke Deg!’»43

Å lære kunnskapen om å spise og drikke kommer før å lære kunnskapen om ibâdat. Det var Rasûlullahs skikk å vaske hendene før og etter måltidet og å spise og drikke med høyre hånd. Før måltidet vasker de unge hendene først, og etter måltidet vasker de eldre hendene først.44 Det var Rasûlullahs sunnat å spise fra kanten av fatet, å spise det som var foran Ham, og å sitte på venstre fot med høyre kne reist. Man bør ikke spise eller lukte på mat som er for varm.

«Den som spiser seg mett mens naboen hans er sulten, er ikke en fullkommen mu‘min!» Hadîth ash-sharîf

Vår Mester, Profeten, syntes det var upassende å tie helt mens man spiser. Det er ildtilbedernes skikk. Man bør snakke muntert.

Å begynne og avslutte måltidet med salt er Rasûlullahs sunnat, og det er helbredende. En av de første bid‘atene (ting som ble innført senere) i Islâm er å spise til man er mett. Å spise kjøtt hver dag tynger hjertet. Englene liker ikke dem som gjør det. Å spise for lite kjøtt ødelegger moralen. Å spise på en sufra, det vil si på et klede som er bredt ut på gulvet, er en god ting. Sufraen var tidligere laget av lær. Det er svært godt å spise grønnsaker. En sufra uten grønnsaker er blitt sammenlignet med en uforstandig gammel mann.

Imâm Ja‘far as-Sâdiq sa: «Den som ønsker seg mye eiendom og mange barn, skal spise mye grønnsaker!» Man bør først sette seg ved sufraen og deretter bære inn maten.

Vår Mester, Profeten, sa: «Jeg er en tjener av Allahu ta‘âlâ, og jeg spiser sittende på jorden, slik Allahu ta‘âlâs tjenere gjør.»45

Man bør ikke spise før man er sulten, man bør ikke spise mye, og man bør slutte å spise før man er mett; man bør ikke le uten at det er noe å undre seg over. Vår Mester, Profeten, sa: «Det godes begynnelse er sult. Det ondes begynnelse er metthet.» Matens smak øker i takt med sulten. Metthet gjør en glemsom. Den gjør hjertet blindt, og den forderver blodet slik alkoholholdige drikker gjør. Sult renser forstanden og gjør hjertet blankt. Man bør ikke spise og drikke sammen med fâsiqer (muslimer som synder åpenlyst) eller onde mennesker. Varm mat bør avkjøles mens den er tildekket.

Vår Mester Rasûlullah sa: «Spis med høyre hånd. Drikk med høyre hånd.» Det er sunnat å spise med tre fingre. Vår Mester, Profeten, sa: «O Alî! Spis maten med tre fingre, for shaytan spiser med to fingre.» Når vår Profet spiste vannmelon, tok Han brødet med høyre hånd og spiste deretter vannmelonen med venstre hånd. Brød bør brytes med begge hender, ikke med bare én.46 Munnfullene bør være små og tygges godt. Man bør ikke se til høyre, til venstre eller opp i luften, men på sin egen munnfull og på maten foran seg. Man bør ikke åpne munnen for mye. Ved sufraen bør man ikke tørke hendene på klærne eller i håret. Man bør snu hodet bakover når man hoster eller nyser. Man bør ikke sette seg ved en sufra man ikke er invitert til. Ved sufraen bør man ikke spise mer enn de andre. Når man er mett, bør man be om ikke å bruke mettheten til å begå synder. Man bør tenke på regnskapet for den på qiyâmat-dagen. Man bør spise med den hensikt å få styrke til å utføre ibâdat. Selv når man er sulten, bør man spise langsomt. De eldre bør begynne først. Man bør ikke plage noen ved å si «spis» mer enn tre ganger. Vår Mester Rasûlullah spiste lite og la stor vekt på ikke å spise mye. Han sa: «Menneskets hjerte er som avlingen på åkeren. Maten er som regnet. Slik for mye vann ødelegger avlingen, dreper for mye mat hjertet. Allahu ta‘âlâ liker ikke dem som spiser og drikker mye.»

Rasûlullah rådet til å sette av en tredjedel av magen til mat og en tredjedel til drikke; å la en tredjedel være til luft, det vil si tom, er den laveste graden. Den beste graden er å spise lite og sove lite. Å spise mye er begynnelsen på sykdommer, og å spise lite er begynnelsen på helbredelsen. Gjesten bør ikke vente seg noe annet av verten enn salt og brød. Verten bør rekke gjesten munnfuller og helle vann over hendene hans. Han bør gi gjesten det han liker, i munnen. Biter som faller ned på et rent sted, kan tas opp og gis til gjesten. Er de blitt skitne, bør de gis til katten eller andre dyr. Velsignelsen i et slikt hus øker og når til og med barnebarna. Blir ikke det som faller på gulvet, samlet opp, spiser shaytan det.

Det er sunnat å skrape opp og spise det som er igjen i fatet. Det er en svært god gjerning å helle vann i restene av fruktkompott og ayran (en drikk laget av yoghurt og vann), riste det og drikke det. Det er jâiz (tillatt) å la noe ligge igjen på fatet eller i glasset. Rasûlullah likte å spise det en mu‘min hadde levnet.

Det er Rasûlullahs sunnat å rense tennene med miswâk og tannpirker etter måltidet. Det er renslighet. Renslighet styrker îmân (troen). Etter måltidet ber man for verten om velsignelse, barmhjertighet og tilgivelse. Deretter ber man om lov til å gå. Verten blir på sin side invitert til et måltid.

Under måltidet bør man ikke snakke om skremmende og motbydelige ting. Død og sykdom bør ikke nevnes. Man bør ikke stirre på maten som bæres inn til sufraen. Man bør ikke ta en ny munnfull i hånden før man har svelget den forrige. Man bør ikke reise seg fra sufraen midt i måltidet for noe som helst, ikke engang for å utføre namâz. Namâz bør utføres på forhånd. Hvis den tilberedte maten vil bli kald eller ødelegges, og tiden for namâz tillater at den utføres etter måltidet, bør man spise før namâz. Man bør reise seg fra sufraen etter at maten er tatt bort. Man bør ikke spise på gaten, stående eller gående. Man bør ikke legge seg mens man har lukt av kjøtt eller mat på hendene eller i munnen. Barnas hender bør også vaskes. Man bør ikke legge seg mett. Matvarer bør kjøpes med måte, etter behov, og ikke mer enn nødvendig. Ellers er det isrâf (sløseri). Kar for mat og drikke bør ha lokk. Man bør ikke bøye seg ned og drikke med munnen direkte fra en elv eller et basseng. Man bør heller ikke drikke rett fra tuten på en vannkanne eller en krukke. Man bør ikke drikke fra den skårede kanten av en kopp eller et glass. Om sommeren bør man drikke noe kjølig. Rasûlullah likte å drikke kjølig sjerbet. Zamzam-vann kan drikkes stående. Det er sagt at en reisende kan drikke alt vann stående. Man bør ikke drikke vann på tom mage. Vann bør drikkes langsomt, i små slurker. Vår Mester Rasûlullah likte å spise kashkak. Jabrâîl ’alaihis-salâm lærte vår Mester, Profeten, å lage harissa, det vil si kashkak. Harissa gjør folk svært sterke. Alle Profetene spiste byggbrød. Rasûlullah likte gresskardessert, linsesuppe, viltkjøtt og fårekjøtt. Han likte bogen, brystet og skulderen av sauen. Han likte svært godt skulderen av kje. Kjekjøtt er lett å fordøye. Det passer for alle.47

«Det godes begynnelse er sult. Det ondes begynnelse er metthet.» Hadîth ash-sharîf

Kjøtt fra hanndyr er lettere å fordøye enn kjøtt fra hunndyr, og mørkt kjøtt er lettere å fordøye enn hvitt kjøtt. Når det gjelder lettfordøyelighet og smak, er fårekjøtt og kumelk best.

Det beste viltkjøttet er hjortekjøtt. Kaninkjøtt er halâl å spise. Vår Mester, Profeten, har spist kaninkjøtt. Det er urindrivende, og spiser man for mye av det, gir det søvnløshet. Det passer for alle. Fuglekjøtt og kyllingkjøtt er godt for alle. Det beste kjøttet blant fjørfe er hønsekjøtt.

Vår Profet sa: «For en god mat eddik er!» Eddik er den mest gagnlige maten. Dadler er også mat, det vil si at de kan spises sammen med brød. Druer er både mat og frukt. Det er sunnat å spise druer sammen med brød. Det er sunnat å spise dadler i oddetall. Det er sunnat å spise rosiner, valnøtter og mandler. I honning er det helbredelse. Sytti Profeter ba om velsignelse over honningen. Vår Mester Rasûlullah var svært glad i dadler. Han spiste dadler sammen med melon og vannmelon. Melon og vannmelon renser nyrene og letter hodepine. De driver ut mark og styrker øynene. Man bør si salawât ash-sharîfa når man spiser ris. Vår Mester, Profeten, roste det å spise bønner med belgen. Han sa: «Khabbatussawda, det vil si svartkarve, er et middel mot plager.» Å spise valnøtter med ost er helbredende. Det er skadelig å spise dem hver for seg. De bør spises sammen med noe annet. Vår Mester tok en drueklase i venstre hånd og spiste druene med høyre hånd.48 Kvede tar tyngselen bort fra hjertet. I hver melon, vannmelon og granateple er det en dråpe vann fra Jannah. Et granateple bør man spise alene, og ikke en eneste dråpe av det bør gå til spille. Granateple er godt mot hjertebank. Det styrker magen. Presses det sammen med fruktkjøttet og drikkes, driver det ut galle og letter forstoppelse. Fiken gir hjertet lettelse. Den fjerner kolikk og smerter i fordøyelsesorganene.

Det er Rasûlullahs sunnat å spise grønn agurk med salt og å spise valnøtter med dadler og honning.49 Vår Profet roste aubergine og sa: «Tilbered den med olivenolje.»

Han roste også portulakk. Selleri fjerner glemsomhet. Den er urindrivende, hjelper kroppen å danne blod og melk og renser leveren. Al-kharshaf, det vil si artisjokk, løser opp gallestein, renser blodet og er godt mot åreforkalkning. Den fjerner også svettelukt. Når man kommer til et nytt land, er det godt for helsen først å spise litt rå løk. Løk øker motstandskraften mot mikrober. Spiser man selleri etter løken, fjerner det den vonde lukten av løken. Det er sagt at urten rute også fjerner lukten når den spises sammen med maten. Det var løk i det siste måltidet Rasûlullah spiste. Han pleide å si: «Spis løk og hvitløk kokt.» Englene blir plaget av lukten av dem. Reddik er urindrivende. Den letter fordøyelsen.

Vår Mester, Profetens velsignede skjegg og hår

Det velsignede håret og skjegghårene til vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), var verken for krøllete eller for rette; de var naturlig bølgete. Hans velsignede hår var langt. I begynnelsen hadde Han pannelugg. Senere begynte Han å skille det til begge sider. Noen ganger lot Han Sitt velsignede hår vokse, og andre ganger lot Han det klippe og korte.

Da Hadrat Anas ibn Mâlik ble bedt om å beskrive vår Mester Rasûlullahs velsignede hår, sa han: «Det var ikke svært krøllete, og det var heller ikke svært rett. Det var midt imellom. Når det gjaldt lengden, nådde det til midt mellom ørene og toppen av skuldrene.»50 Hadrat Ibn Abbâs sa: «Vår Mester Fakhr al-âlam lot Sitt velsignede hår falle ned over pannen. Senere begynte Han å skille Sitt velsignede hår.»51 De lærde har sagt: «Å skille håret til begge sider er sunnaten til vår Mester Fakhr al-kâinât, for det var det Han gjorde senere. Både å la håret falle ned over pannen og å skille det til begge sider er jâiz (tillatt). Men å skille det er bedre.»

Vår mor Hadrat Âisha as-Siddîqa sa: «Vår Mester, Profetens hår var over jumma og under wafra.»52 Hår som når til skuldrene, kalles ‘jumma’. Og hår som når til øreflippen, kalles ‘wafra’. Kort sagt, ifølge Hadrat Âishas (radiy-Allahu ’anhâ) beretning var vår Mester Rasûlullahs hår lengre enn Hans velsignede øreflipper, men det nådde ikke skuldrene. Det var midt imellom.

Hadrat Qâdî ’Iyâd sa: «Disse beretningene forenes slik: Håret ved siden av Hans velsignede ører var langt nok til å nå øreflippene. Håret bak nådde derimot til Hans velsignede skuldre.» Det er også sagt: «Grunnen til at det i noen beretninger sies at det nådde til ørene, og i andre at det nådde til skuldrene, er at det var slik på én tid og slik på en annen. Alle beretningene er sanne. Noen ganger lot vår Mester, Profeten, Sitt hår vokse til det nådde ned til skuldrene. Noen ganger lot Han det klippe, slik at det nådde til øreflippene eller til midten av Hans velsignede ører.» Det er sunnat for menn å barbere hodet eller å la håret vokse, gre det og skille det til begge sider. Man bør rette seg etter forholdene, skikken og tiden. Det er makrûh å krølle eller flette håret. Det er harâm å gjøre ansiktet glatt som en kvinnes, å barbere skjegget for å ligne kvinner, eller å barbere haken og la skjegget vokse på kinnene.

Hadrat Anas forteller om hvordan vår Mester Rasûlullahs velsignede skjegg var: Det var svært lite hvitt i vår Mester, Profetens velsignede skjegg. Antallet hvite hår på Hans hode og i Hans skjegg var ikke mer enn sytten eller atten.

En dag sa Hadrat Abû Bakr Siddîq: «O Rasûlullah, Du er blitt grå.» Vår Mester Rasûlullah svarte: «Sûrahene Hûd, Vâkia, Mursalat, Naba‘ (Amma yatasâalûne) og Takwir (Iza’sh-shamsu quwwirat) har gjort meg grå.»53

Det vil si: I disse sûrahene nevnes tilstandene i Jannah og Jahannam mange ganger. «Mitt hår og skjegg er blitt grått av sorg og bekymring når jeg tenker på hvordan det skal gå med min ummat», sa Han. Amr ibn Shu‘ayb sa: «Vår Mester Rasûlullah kortet Sitt velsignede skjegg både i bredden og i lengden.» Vår Mester, Profeten, sa i en hadîth ash-sharîf som Hadrat Tirmidhî har overlevert: «Den som ikke klipper barten sin, hører ikke til oss.»54 I en annen hadîth ash-sharîf sa Han: «La skjegget være rikelig, og klipp barten godt.»55 Ibn al-Abdulhaqîm sa: «Barten skal klippes godt, og skjegget skal ikke klippes. Med å klippe barten godt menes ikke å barbere den.» Hadrat Imâm an-Nawawî sa: «Det rette ved bartklipping er å klippe til leppekanten blir synlig, ikke å klippe den helt ned ved roten, men å korte den.»

«Spis løk og hvitløk kokt.» Hadîth ash-sharîf

De lærde mislikte å klippe toppen av barten og la endene henge ned på begge sider. Ibn ’Umar forteller: «Noen fortalte vår Mester Rasûlullah om dem som kalles majûsi (ildtilbedere). Da sa vår Mester Rasûlullah: ‘De lar endene på barten vokse og barberer skjegget. Gjør derfor det motsatte av dem.’»56

Da Abû Umâma sa: «O Rasûlullah! Bokens folk klipper skjegget og lar barten vokse», svarte vår Mester Rasûlullah: «Klipp endene av barten, og la skjegget vokse rikelig.»

Ifølge det de lærde har meddelt, er det sunnat å klippe barten så kort som øyenbrynene. Det er sunnat å la skjegget vokse en håndfull langt og å klippe det som går ut over en håndfull. Å ha skjegget kortere enn en håndfull er ikke i samsvar med sunnaten. Å ha et skjegg kortere enn en håndfull med den hensikt å følge sunnaten er bid‘at (en endring i religionen). Det er harâm (forbudt av religionen). Å la skjegget vokse er en sunnat az-zawâid. For å utføre amr bil ma‘rûf (å lære bort Allahu ta‘âlâs bud og forbud), for å tjene til livets opphold og for å hindre fitna (uro, opprør) blir det jâiz (tillatt), ja til og med nødvendig, å barbere skjegget helt. Dette kan være unnskyldninger for å la være å følge en sunnat, men de er ingen unnskyldning for å begå bid‘at ved å ha kort skjegg.

Vår Mester, Profetens klær

Han bar det Han fant av de klærne det var tillatt å bære. Han dekket Seg med usydde klær av tykt stoff, slik som ihrâm, svøpte et lendeklede om Seg og bar skjorte og jubba. Disse klærne var vevd av bomull, ull eller dyrehår. For det meste bar Han hvitt, og noen ganger var Han kledd i grønt. Det hendte også at Han bar sydde klær. På fredager, på høytider som Eid-dagene, når det kom utenlandske sendebud, og i krigstider bar Han verdifulle skjorter og jubbaer. Fargen på klærne Hans var for det meste hvit. Det hendte også at Han bar grønne, røde eller svarte klær. Han dekket armene ned til håndleddene og Sine velsignede bein ned til midt på leggen. Imâm at-Tirmidhî (rahima-hullahu ta‘âlâ) skrev i boken Shamâil ash-sharîfa: «Rasûlullah likte å bære qamîs, det vil si skjorte. Ermene på skjorten Hans nådde ned til håndleddene. Det var ingen knapper på ermene eller i halsen på skjorten. Skoene Hans var av lær og hadde en rem og to qibâl. Qibâl er en reim som i den ene enden er sydd fast til remmen og i den andre til forkanten av skoen. Den går mellom to tær. Når det gjelder klær og sko, følger man landets skikk. Å avvike fra skikken gjør en berømt. Man bør unngå berømmelse. Da Han kom inn i Mekka, hadde Han en svart turban på Sitt velsignede hode.» For det meste viklet Han et hvitt, noen ganger et svart tøystykke rundt hodet som turban (sarik) og lot enden henge ned omtrent et spann mellom skuldrene. Turbanen Hans var verken svært stor eller svært liten; den var omtrent tre og en halv meter lang. Han viklet turbanen uten taqqe (lue), og noen ganger bar Han en stukket taqqe uten turban. Vår Mester, Profeten, hadde et plagg kalt Hibara, laget av et stripet jemenittisk stoff vevd av bomulls- og lintråd. Vår Mester, Profeten, likte svært godt å bære dette plagget. Vår Profet ’alaihis-salâm hadde også et hvitt plagg. Vår Mester sa: «Blant klærne deres skal dere bære de hvite! La de levende blant dere bære hvite klær. Svøp de døde i hvitt likklede! For det er de beste og fineste av klærne deres!»57

«Allah vender Seg bort fra den som bærer klær for berømmelse og for å vise seg, til han slutter med det! På qiyâmat-dagen lar Han ham bære fornedrelsens klær!» Hadîth ash-sharîf

Vår Profet ble også sett i grønne klær. Hadrat Abû Rimsa sa at han hadde sett vår Profet kledd i grønne klær i to deler, en del til overkroppen og en del til underkroppen.58 Vår Profet bar også en flerfarget Hulla (et plagg i to deler). Barâ ibn Âzib sa: «Blant dem som bar en rød (flerfarget) hulla og hadde hår som nådde til øreflippene, har jeg aldri sett noen vakrere enn Rasûlullah ’alaihis-salâm!»59 Vår Profet hadde en rød jubba (lang kjortel med lange ermer) som Han bar på fredager og på de religiøse høytidene. Vår Profet hadde også en jubba laget i Jemen. På felttog bar vår Profet en jubba laget i Damaskus, med trange ermeåpninger. I krigstid, når Han møtte fienden, bar vår Profet en jubba av stoffet Taylasan, som Irans shaher bar. I kragen på denne jubbaen var det et stykke atlas (et satinaktig stoff med gull- og sølvtråder), og på de to åpne sidene av skjøtet, foran og bak, og på ermene var det en kantbord av atlas.

Hadrat Âisha hadde denne jubbaen hos seg til hun døde, og deretter tok Asmâ bint Abî Bakr den. Denne jubbaen, som vår Profet hadde båret, ble vasket i vann, og de syke ble badet i dette vannet og ble friske.60 En jubba blant byttet som ble tatt i Dûmatu’l-jandal-ghazâen, falt i vår elskede Profets lodd. Renningen og innslaget var vevd av silke, stoffet var atlas, og den var brodert med palmeblader i gulltråd. Vår Profet tok på Seg denne jubbaen, gikk opp på minbaren og satte Seg, og kom ned fra minbaren uten å si et ord. Ashâb al-kirâm rørte ved den, så på den og beundret dens skjønnhet. Vår Profet spurte: «Undrer dere dere over hvor vakker den er? Liker dere den så godt?» De svarte: «Vi har aldri sett et vakrere plagg enn dette!» Vår Profet sa: «Jeg sverger ved Allah, i hvis makt mitt liv er, at Sa‘d ibn Mu‘âz’ lommetørklær i Jannah er vakrere og finere enn det dere ser nå!»

Vår Mester, Profeten, sa: «Den som bærer klær for berømmelse og for å vise seg, vender Allah Seg bort fra, til han slutter med det! På qiyâmat-dagen lar Han ham bære fornedrelsens klær!»

Og videre sa vår Mester, Profeten: «Den som bærer klær for berømmelse og for å vise seg, lar Allah bære den samme slags klær på qiyâmat-dagen. Deretter setter Han ild på dem!»

Sahl ibn Sa‘d sa: «En kvinne kom med en burda61 med kant, som hun selv hadde vevd. Hun sa: ‘O Rasûlullah! Jeg har vevd denne med mine egne hender og kommer med den som gave til Deg.’ Vår Mester Rasûlullah tok imot gaven hennes. Han kom ut til oss iført denne burdaen. En av dem som var der blant oss, rørte ved den og sa: ‘O Rasûlullah! Det finnes ingen burda vakrere enn denne! Vil Du gi den til meg?’ Vår Mester Rasûlullah ‘alaihis-salâm sa: ‘Ja, gjerne!’ Etter at Han hadde talt til oss og gitt oss råd i masjiden, gikk Han hjem, fikk burdaen pakket inn og sendte den til den som hadde bedt om den. Alle de tilstedeværende klandret mannen og sa: ‘Det du gjorde, var slett ikke bra! Du ba Rasûlullah om noe Han selv bar og hadde bruk for! Og du vet at Rasûlullah ‘alaihis-salâm aldri avviser noen som ber Ham om noe!’ Mannen sa: ‘Jeg sverger ved Allah, jeg ba ikke om den for å bære den. Jeg ba om den for at den skulle bli mitt likklede den dagen jeg dør!’ Og sannelig ble denne burdaen hans likklede den dagen han døde.»62 Vår Profet bar også klær av svart ull. Hadrat Âisha sa: «Det ble laget et plagg av svart ull til Rasûlullah ’alaihis-salâm. Da Han svettet i det, kjente Han lukten av ullen. Han tok det straks av Seg og la det fra Seg, for Han likte bare god duft.» Vår Mester, Profeten, tillot at kaftanen gikk ned til midt på leggen eller litt lenger, ned til anklene. Han forbød at den var lenger enn anklene, det vil si så lang at den slepte på bakken. Han sa at Allah den Allmektige på qiyâmat-dagen ikke vil se med barmhjertighet på de menn som av hovmod lar kaftanen slepe langs bakken.

En dag sa vår Mester, Profeten, til Hadrat Jâbir ibn Sulaym: «La kanten av kaftanen din gå ned til midt på leggen! Kan du ikke det, så la den gå ned til anklene! Vokt deg for å ha den så lang at den sleper på bakken! For det er et tegn på hovmod. Allahu ta‘âlâ liker ikke hovmod!» Derfor lot Abdullah ibn ’Umar (radiy-Allahu ’anh) kaftanen sin gå ned til midt på leggen.63

«Jeg føler en barmhjertighetens vind blåse fra Jemen.» Hadîth ash-sharîf

Vår Mester, Profeten, hadde en skjorte av stoff vevd av enkel bomullstråd. Vår mor Hadrat Âisha forteller: Hadrat Abû Jahm hadde gitt vår Mester, Profeten, en sajjada (bønneteppe) med mønster på. En dag, mens Rasûlullah utførte namâz på denne sajjadaen, festet Hans velsignede øyne seg ved mønsteret. Da Han hadde avsluttet Sin namâz, sa Han: «Ta dette med til Abû Jahm. For litt siden tok det oppmerksomheten min i namâzen. Si til ham at han skal gi meg et enkelt teppe uten mønster.»

Fordi jorden i Medîna var fuktig og saltholdig, ble denne sajjadaen lagt i bunnen av Profetens velsignede grav da Han døde.

Hirka ash-sharîf som Han sendte til Hadrat Waisal Qarânî

Uwais ibn Âmir Qarnî (radiy-Allahu ’anh) er en av de store blant Tâbi‘în (de store muslimene som møtte Ashâb al-kirâm). Han er fra landsbyen Qarn i Jemen. Etter at han ble muslim, brant han hele livet av kjærlighet til vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og glemte aldri Allahu ta‘âlâ et eneste øyeblikk. Han nådde et slikt nivå i sin tjeneste for Allah at hver eneste tilstand, hver handling og hvert ord fra ham ble en lærdom og et råd for menneskene. Han ble aldri såret av noen, og ingen ble såret av ham. Hans viktigste egenskaper var hans kjærlighet til vår Mester, Profeten, at han vedvarende utførte ibâdat med liv og sjel, og hans respekt for sin mor. Han tjente sin mor mye og fikk mange velsignende bønner fra henne. Hans kjærlighet til vår elskede Profet og hans hengivenhet til Islâm førte til at vår Mester priste ham. Fra tid til annen vendte vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Sitt velsignede ansikt mot Jemen og sa: «Jeg føler en barmhjertighetens vind blåse fra Jemen.» Og Han sa: «På qiyâmat-dagen skal Allahu ta‘âlâ skape sytti tusen engler i Uwais’ skikkelse, og de skal føre Uwais i sin midte til Arasat. Han skal gå inn i Jannah, og ingen skal vite hvem av dem som er Uwais, unntatt dem Allahu ta‘âlâ vil (lar få vite det).» «Det finnes en person blant min ummat som på qiyâmat-dagen skal gå i forbønn for like mange mennesker som det er hår på sauene til stammene Rabî‘a og Mudar.» Ashâb al-kirâm sa: «O Rasûlallah, hvem er det?» Han svarte: «En av Allahs tjenere.» De sa: «Vi er alle tjenere; hva heter han?» Han sa: «Uwais.» Da spurte de: «Hvor er han fra?» Rasûlullah svarte: «Han er fra Qarn.» Da de spurte: «Har han sett Deg?», svarte Han: «Han har ikke sett meg med sine to øyne.»

De sa: «Hvor underlig at han elsker Deg så høyt, men likevel ikke kommer skyndende til Ditt nærvær for å tjene Deg.» Rasûlullah svarte: «Av to grunner: Den ene er at han er overveldet av sine åndelige tilstander. Den andre er hans troskap mot min religion. Han har en gammel mor som har kommet til tro. Øynene hennes ser ikke, og hun kan ikke røre armer og bein. Uwais gjeter kameler om dagen og bruker lønnen han får, til sitt eget og sin mors underhold.» «Kommer vi til å se ham?» spurte de. Til Hadrat Abû Bakr sa Han: «Du kommer ikke til å se ham i din tid.» Så sa Han til Hadrat ’Umar og Hadrat Alî: «Dere kommer til å se ham. Kroppen hans er hårete. På venstre side og i håndflaten har han en hvit flekk på størrelse med en sølvmynt. Det er ikke hvitheten fra sykdommen baras. Når dere kommer til ham, så hils ham med min salâm og si til ham at han skal be for min ummat.»

Etter at hans mor døde, forlot Hadrat Waisal Qarânî (Uwais Qarnî) landsbyen Qarn og dro til byen Kûfa. Da vår Mester, Profetens (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) død nærmet seg, spurte de: «Hvem skal vi gi Din hirka (kappe)?» Han sa: «Gi den til Uwais al-Qarnî.» Etter at Rasûlullah var gått bort, kom Hadrat ’Umar og Hadrat Alî til Kûfa. Hadrat ’Umar spurte: «O folk fra Najd, er det noen fra Qarn blant dere?» De sa at det var det. Han spurte etter Hadrat Uwais. De fra Qarn sa: «Vi kjenner ham. Han er altfor ringe til at dere skulle lete etter ham. Han er gal og uforstandig, og han holder seg unna folk.»

«Yâ Rabbî! For denne Hirka ash-sharîfs skyld, for vår elskede Profets (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) skyld, tilgi hele ummat al-Muhammad.» Hadrat Uwais (radiy-Allahu ’anh)

Hirka ash-sharîf

Vår elskede Profets (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) velsignede Hirka, som Han ga til Waisal Qarânî (rahmatullahi ’alaih), kan besøkes i Ramadân-måneden i Hirka ash-sharîf-moskeen i Fatih i Istanbul.

Hadrat ’Umar (radiy-Allahu ’anh) sa: «Jeg leter etter ham; hvor er han?» De sa: «Han gjeter kamelene våre i Arna-dalen, og til gjengjeld gir vi ham kveldsmat. Håret og skjegget hans er helt sammenfiltret; han kommer ikke til byene, snakker ikke med noen og spiser ikke det folk spiser. Han kjenner verken sorg eller glede; når folk ler, gråter han, og når folk gråter, ler han.» Han sa: «Det er ham jeg leter etter.» De beskrev hvor han holdt til. Hadrat ’Umar og Hadrat Alî gikk til stedet der han var. De så at han utførte namâz. Allahu ta‘âlâ hadde satt en engel til å gjete kamelene. Da han var ferdig med namâz og hadde sagt salâm, reiste Hadrat ’Umar seg og hilste med salâm. Han besvarte hilsenen. Hadrat ’Umar spurte: «Hva heter du?» Han svarte: «Abdullah (det vil si Allahs tjener).» Da Hadrat ’Umar sa: «Vi er alle Allahs tjenere; hva er ditt egentlige navn?», svarte han: «Uwais.» Da sa Hadrat ’Umar: «Vis meg din høyre hånd.» Da han viste den, sa Hadrat ’Umar:

«Vår Mester, Profeten, sender deg Sin salâm. Han har sendt deg Sin velsignede Hirka og har testamentert: ‘Han skal ta den og bære den og be for min ummat.’»

Uwais al-Qarnî sa: «O ’Umar! Jeg er en svak, maktesløs og syndig tjener.

Se godt etter; kanskje dette testamentet gjelder en annen?» Hadrat ’Umar svarte: «Nei, o Uwais, du er den vi har lett etter. Vår Mester, Profeten, beskrev ditt utseende og dine kjennetegn.»

Da tok Hadrat Uwais Hirka ash-sharîf med ærbødighet, kysset den, luktet på den og strøk den over ansiktet og øynene. Han gråt mye, sa: «Vent her» og gikk fra dem. Litt lenger borte kastet han seg ned i sajda. Under tårer begynte han å bønnfalle Allahu ta‘âlâ og be for ummat al-Muhammad. Hulkende og bønnfallende ba han: «Yâ Rabbî, vår elskede Mester, Profeten, har sendt Sin Hirka ash-sharîf med Hadrat ’Umar og Hadrat Alî til Din fattige og maktesløse tjener, enda jeg ikke er verdig til det. Han har sagt at jeg skal be for Hans syndige ummat. Yâ Rabbî! For denne Hirka ash-sharîfs skyld, for vår elskede Profets (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) skyld, tilgi hele ummat al-Muhammad … Tilgi, min Allah, tilgi … Min Allah …» Da han fikk vite at mange syndige muslimer var blitt tilgitt, tok han Hirka ash-sharîf på seg med ærbødighet.

Denne Hirka ash-sharîf, som ble gitt til Waisal Qarânî, kom til Irisân-beyene (herrene) i nærheten av Van, og i 1618 ble den brakt som gave til Sultan Osman (’Uthmân) II, en av de osmanniske padishahene. Sultan Abdulmejid lot bygge «Hirka-i Sharîf-moskeen» i Fatih for denne velsignede hirkaen. Denne Hirka ash-sharîf som tilhørte vår elskede, ærefulle Mester, Profeten, og som fortsatt med samme friskhet bærer rosenduften fra Hans velsignede hud og har en kremaktig farge som honningskum, blir hvert år i Ramadân ash-sharîf vist frem i en glassmonter, så folk kan besøke den.

Hirka as-sa‘âdat som Han ga til Ka‘b ibn Zuhayr

Hadrat Ka‘b ibn Zuhayr (radiy-Allahu ’anh), som kom fra en dikterfamilie, var også selv dikter. Tidligere diktet han mot vår Mester, Profeten, og mot Islâm. Dette ble meldt til vår Mester, og Han befalte at han skulle drepes hvor han enn ble sett.

«Jeg vitner om at det ikke finnes noen gud verdig til tilbedelse unntatt Allah. Muhammed ’alaihis-salâm er Hans tjener og rasûl.» Ka‘b ibn Zuhayr (radiy-Allahu ’anh)

Hans bror Hadrat Bujair (radiy-Allahu ’anh), som var blitt muslim før ham, skrev til ham om denne befalingen og om at vår elskede Profet, som er et hav av barmhjertighet, ville tilgi ham hvis han ble muslim. Da Hadrat Ka‘b hadde lest brevet, tenkte han dypt og begynte å forstå hvor meningsløst det er å tilbe avguder, hvor opphøyet Islâm er og hvor stor vår Profet er, og hjertet hans begynte å bli opplyst. Til slutt bestemte han seg for å bli muslim og tok veien til det lysende Medîna. Han skrev et langt dikt der han priste vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), og fortalte at han hadde angret og var blitt muslim. Da han kom til Medîna, trådte han frem for Rasûlullah sammen med en venn fra Juhayni-stammen. Vår Mester satt og samtalte med Sine Ashâb. Før han presenterte seg, sa Hadrat Ka‘b: «O Rasûlullah! Ka‘b ibn Zuhayr angrer det han har gjort, og er kommet som muslim for å be om nåde. Hvis jeg bringer ham til Deg, vil Du da gi ham nåde og godta at han blir muslim?» Vår Mester, Profeten, sa: «Ja.» Da sa Hadrat Ka‘b: «Jeg vitner om at det ikke finnes noen gud verdig til tilbedelse unntatt Allah. Muhammed ’alaihis-salâm er Hans tjener og rasûl.» Verdenenes Mester spurte: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er Ka‘b ibn Zuhayr, O Rasûlullah.» Da en av Ansâr sa: «O Rasûlullah, gi meg lov; jeg vil hogge hodet av denne mannen som er imot Deg», sa vår Mester: «La ham være. Han er kommet angrende over den tilstanden han var i, og har vendt seg til Haqq.» Deretter leste Ka‘b ibn Zuhayr (radiy-Allahu ’anh) opp sitt dikt, der han fortalte at han var blitt muslim, og om vår elskede Profet og om Ashâb al-kirâms storhet og verdi. Vår Mester, Profeten, likte svært godt dette diktet, som begynte med «Bânet su‘âd / Den elskede dro bort» og fortsatte slik:

Sannelig, hvert menneske skal en dag bæres på en båre …
Jeg er kommet til Ditt opphøyde nærvær og ber om tilgivelse, O Rasûlullah …
Hans tilgivelse er det man håper mest på …
I Hans nærvær blir unnskyldninger godtatt …
Ha medlidenhet med meg, O Rasûlallah …
Tilgi meg, O Rasûlallah …
Uten tvil er Rasûlullah, blant Haqq ta‘âlâs
skarpe sverd som tilintetgjør det onde, et dradd sverd …
Han er en nûr som sprer veiledning og viser den rette vei …

Han tilga ham. Og da han kom til dette verset:

Inna’r-Rasûla la nûrun yustadâu bihi,
Muhammadun min suyûfi’llahi meslulu.
Rasûlullah er en nûr som folk får lys fra,
Han er et sverd blant Haqq ta‘âlâs dradde sverd.

tok de to verdeners Mester, Fakhr al-âlam Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), Sin «Hirka as-sa‘âdat» av Sine velsignede skuldre og la den på Hadrat Ka‘b ibn Zuhayrs skuldre.64

Under sitt kalifat sendte Hadrat Mu‘âwiya bud til Ka‘b ibn Zuhayr og sa: «Selg oss Rasûlullahs hirka!», og han sendte ham ti tusen dirham. Ka‘b ibn Zuhayr avslo Hadrat Mu‘âwiyas anmodning med ordene: «Når det gjelder å bære Rasûlullahs hirka, kan jeg ikke sette noen foran meg selv!» Da Ka‘b ibn Zuhayr døde, kjøpte Hadrat Mu‘âwiya den av Ka‘bs sønner for tjue tusen dirham. Denne velsignede hirkaen gikk i arv fra khalîfa til khalîfa.

Etter at Amawî-dynastiet (umayyadene) falt, ble den kjøpt for tre hundre dinâr av den første abbasidiske khalîfaen, Abul-Abbâs Saffah ibn Abdullah ibn Muhammed. Khalîfaene bar den på Eid-dagene. Abbasidene tok den med seg da de kom til Egypt. Da Yâvûz Sultân Selim Khân erobret Egypt og ble khalîfa, var denne velsignede hirkaen blant de «hellige relikviene» som ble brakt fra Egypt til Istanbul. Den besøkes av alle i Hirka as-sa‘âdat-kammeret i Topkapi-palasset.

Den er 124 cm lang, har vide ermer og er laget av svart ullstoff. Innsiden av hirkaen er fôret med kremfarget ullstoff. Den er svøpt inn i flere tøyknytter og oppbevares i en gyllen kiste med lokk som åpnes ovenfra; Sultan Murad den tredje lot den lage. Denne praktfulle kisten, som er smykket med smaragder, er et uovertruffent kunstverk. På kisten står det skrevet:

«Lâ ilâha illallah wa mâ arselnâka illâ rahmatan-lil-’âlamîn. Lâ ilâha illallah al-malik-ul Haqq-ul mubîn, Muhammadun Rasûlullah, es-Sâdiq-ul va’di’l amîn.»

Vår Mester, Profetens seng

Madrassen vår Profet sov på, hadde trekk av lær og var fylt med fiber fra daddelpalmer. Både Han og Hans hustru sov på den. Puten vår Profet la under Sitt velsignede hode, hadde også trekk av lær og var fylt med daddelpalmefiber. Vår Mester, Profeten, la ikke vekt på verden og de verdslige ting.

Abdullah ibn Mas‘ûd forteller: Verdenenes Mester hadde sovet på en stråmatte, og matten hadde satt merker i Hans side. Da Han våknet, gned jeg Hans side og sa: «Måtte min far og mor bli ofret for Deg, O Rasûlullah! Hadde Du bare sagt fra til oss, så vi kunne ha bredt noe over matten som kunne beskytte Deg!» Så sa jeg: «Skal vi skaffe Deg en myk madrass?»

Verdenenes Mester sa: «Hva har jeg med denne verdens ting å gjøre? Min tilstand i denne verden er som en rytter som søker skygge en kort stund under et tre og så forlater det og fortsetter sin vei!»65 Vår mor Hadrat Âisha har fortalt: En kvinne fra Ansâr kom til meg. Da hun så Rasûl ’alaihis-salâms madrass, gikk hun og sendte en madrass fylt med ull.

Rasûl ’alaihis-salâm kom til meg og spurte: «Hva er dette?» Jeg sa: «O Rasûlullah! En kvinne fra Ansâr kom på besøk. Da hun så madrassen Din, gikk hun og sendte denne til Deg.» Vår Profet sa: «Send den straks tilbake til henne!» Men jeg sendte den ikke tilbake. Jeg likte å ha den i huset mitt. Rasûl ’alaihis-salâm gjentok Sine ord tre ganger. Til slutt sa Han: «Jeg sverger ved Allah, O Âisha! Hvis jeg hadde villet det, ville Allah ha latt fjell av gull og sølv gå sammen med meg!»66 Profetens liggeunderlag besto av to abaer (grovt ullstoff).

«Rasûlullah fikk gull- og jernringer fjernet, men forbød ikke sølvringer.» Amr ibn Shu‘ayb (radiy-Allahu ’anh)

En natt, da Han kom til meg, hadde jeg brettet abaen og gjort den smalere. Han sov på den. Så spurte Han: «O Âisha! Hvorfor var ikke sengen min som vanlig i natt?» Jeg svarte: «O Rasûlullah! Jeg brettet den og gjorde den smalere for Deg.» Han sa: «Gjør den som den var før!»67

Hadrat Âisha har også fortalt: «For Quraysh fantes det ingenting behageligere i Mekka enn å sove på en seng. Da Rasûl ‘alaihis-salâm kom til Medîna og tok inn i Abû Ayyûbs hus, spurte Han ham: ‘O Abû Ayyûb! Har dere ikke en seng?’ Abû Ayyûb svarte: ‘Jeg sverger ved Allah, vi har ingen!’ Da Sa‘d ibn Zurâra fra Ansâr hørte om dette, sendte han Rasûlullah en seng av tre med stolper av teak, dekket med en matte vevd av linfiber. Rasûlullah sov på den til Han flyttet inn i Sitt eget hus, og Han sov på den helt til Sin død. Da Rasûlullah ’alaihis-salâm var blitt vasket og svøpt i likklede, ble Han lagt på denne sengen, og Hans janâza-namâz ble utført mens Han lå på den. Folk ba oss om den for å bære sine døde på den, og de søkte velsignelse ved den. Hadrat Abû Bakrs og Hadrat ’Umars døde legemer ble også båret på den.»

Hadrat Âisha sa: «Rasûl ’alaihis-salâm hadde en matte som Han utførte namâz på om natten, og som Han om dagen bredte ut og satt på sammen med folk.»68

Vår Mester, Profetens ringer

Vår Profet gjorde kjent at for menn er det bare halâl (tillatt) å bære sølvring, og at det er harâm (forbudt) å bære ring av gull, jern eller messing. Selv brukte vår Profet bare sølvring helt til Sin død.

Rasûlullah bar ringen på Sin velsignede høyre hånd. Han ble også sett med den på venstre hånd. Det er jâiz (tillatt) å bære ring på enten høyre eller venstre hånd. Ringen bæres på lillefingeren eller fingeren ved siden av. Det er mustahab for alle å bære ring på Eid-dagene. Det er harâm å bære ring for å vise seg eller skryte.

Blant gavene som Negus Ashama sendte vår Profet, var det en gullring med en abessinsk (Habash) stein. Vår elskede Profet sendte bud på Hadrat Umâma, datteren til Abu’l-Âs og Hans datterdatter, og sa til henne: «O min datter! Du skal bære denne ringen!»69

En dag kom Hadrat Nu‘mân ibn Bashîr til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Han hadde en gullring på fingeren. Vår Profet sa: «Hvorfor bruker du et smykke fra Jannah før du er kommet inn i Jannah?» Da begynte han å bruke en jernring. Da vår Profet så det, sa Han: «Hvorfor bærer du noe som hører til Jahannam?» Så tok han den av og begynte å bære en bronsering. Da vår Profet så det, sa Han: «Hvorfor kjenner jeg lukten av avgudsbilder fra deg?» Han spurte: «O Rasûlullah! Hva slags ring skal jeg bruke?» Vår Profet svarte: «Du kan bruke en sølvring. Vekten skal ikke overstige én mithqâl (fire gram og åtti centigram – 4,8 gram), og bær den på din høyre hånd!»

Amr ibn Shu‘ayb sier: «Rasûlullah fikk gull- og jernringer fjernet, men forbød ikke sølvringer.»

Da vår elskede Profet ville skrive brev til Irans shah, den østromerske keiseren og Negus, ble det sagt til Ham: «O Rasûlullah! De leser ikke et brev med mindre det er forseglet!» Deretter skaffet vår Profet Seg en sølvring der det på steinen var gravert «Muhammedun Rasûlullah» i tre linjer.

Inskripsjonen på seglringen stod i tre linjer, ovenfra og ned, slik: «Allah» i én linje, «Rasûl» i én linje og «Muhammed» i én linje. Steinen i Profetens sølvring var en abessinsk stein.70 Det er også fortalt at steinen i denne sølvringen var av sølv.

Hadrat Amr ibn Sa‘îd var kommet til vår Profet. Da vår Profet så ringen på fingeren hans, spurte Han: «Hva er denne ringen på hånden din?» Amr ibn Sa‘îd svarte: «O Rasûlullah! Det er en ring. Jeg har laget den.» Vår Profet spurte: «Hva er inngravert på den?» Amr ibn Sa‘îd svarte: «Muhammedun Rasûlullah.» Vår Profet sa: «La meg se den!» Han tok den og brukte den som Sitt personlige segl, og forbød andre å gravere «Muhammedun Rasûlullah» på ringene sine.71 Vår Profet døde med denne seglringen på Sin velsignede finger.

Vår Profet bar ringen med steinen vendt inn mot Sin velsignede håndflate. Før Han gikk inn på toalettet, tok Han ringen av fingeren. Etter vår elskede Profets død bar Hadrat Abû Bakr, deretter Hadrat ’Umar og etter Hadrat ’Umar Hadrat ’Uthmân vår Profets seglring. Under sitt kalifat, mens han en dag satt ved kanten av brønnen kjent som Eris, mistet Hadrat ’Uthmân den ned i brønnen. Selv om alt vannet i brønnen ble øst ut og man lette i tre dager, ble denne velsignede ringen ikke funnet.72 Graveringen av inskripsjoner på ringsteiner fortsatte også etter vår Profet.

«Ni‘mal qâdir Allah» (hvor godt Allahs allmakt er tilstrekkelig) var skrevet på Hadrat Abû Bakrs ring. «Qafâ bil-mavt wâ‘izan yâ ’Umar» (døden er nok som formaning, O ’Umar) var skrevet på Hadrat ’Umars ring.

«Le-nasbiranna» (vi skal sannelig være tålmodige) var skrevet på Hadrat ’Uthmâns ring. «Al-mulku lillah» (all eiendom tilhører bare Allah) var skrevet på Hadrat Alîs ring.

«Utfør namâz med na‘lin på, så dere ikke ligner jødene.» Hadîth ash-sharîf

«Al-izzatu lillah» (storheten tilhører Allah) var skrevet på Hadrat Hasans ring.

«Rabbigfir-lî» (O min Rabb, tilgi meg) var skrevet på Hadrat Mu‘âwiyas ring. «Ad-dunya garûrun» (verden er bedragersk, en løgner) var skrevet på Hadrat Ibn Abî Laylas ring.

«Qul-il-khayr wa illâ fasqut» (Si det gode, ellers ti!) stod skrevet på Hadrat Imâm al-a‘zam Abû Hanîfas ring.

«Man amila bi-ra’yihî nadima» (den som handler etter sin egen mening, kommer til å angre) stod skrevet på Hadrat Imâm Abû Yûsufs ring. «Man sabara zafira» (den som er tålmodig, vinner seier) stod på Hadrat Imâm Muhammads ring.

«Al-Barakatu fil qanâ‘a» (velsignelsen ligger i nøysomhet) var skrevet på Hadrat Imâm ash-Shâfi‘îs ring. De brukte ringene sine som segl.

Vår Mester, Profetens Naksh al-qadam ash-sharîf

Naksh al-qadam ash-sharîf er vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâms velsignede fotavtrykk. Et av vår Mester, Profetens mirakler er at når Han trådte på et mykt underlag, for eksempel på sand, satte føttene Hans ikke noe avtrykk. Men når Han trådte på et hardt underlag, på stein, satte føttene Hans avtrykk. Noen av steinene og marmorsteinene som Hans velsignede føtter trådte på og satte avtrykk i, er blitt oppbevart som minner i århundrer, gått fra hånd til hånd, og man har søkt velsignelse ved dem.

Særlig muslimske statsmenn og padishaher lot disse verdifulle minnene oppbevare under særskilt vern på viktige steder, besøkte dem selv og lot andre besøke dem. De mest kjente av de bevarte Naksh al-qadam ash-sharîfene er disse: 1. Naksh al-qadam ash-sharîf i mausoleet til Fateh Khan, sønn av Fîrûz Shâh Tughlaq, i India. 2. De to velsignede fotavtrykkene i Qaitbay-mausoleet i Kairo. 3. De to velsignede fotavtrykkene i Âsâr an-Nabî-moskeen i Kairo. 4. Det velsignede høyre fotavtrykket i mausoleet til Khâlid ibn Zayd Abû Ayyûb al-Ansârî (Ayyûb Sultân) i Istanbul. Denne Naksh al-qadam al-Payghambarî ble brakt fra palasset til mausoleet etter ordre fra Mahmûd Han den første i 1734.

5. De to fotavtrykkene som oppbevares i et skap i veggen på siden mot Den nye moskeen, i Abdulhamîd Han den førstes mausoleum.

6. De to velsignede fotavtrykkene på en stein som oppbevares i et skap laget spesielt for dem i veggen i Sultan Mustafâ Han den tredjes mausoleum i Lâleli i Istanbul. 7. Fotavtrykkene i Kammeret for de hellige relikviene i Topkapi-palasset i Istanbul. I Hirka as-sa‘âdat-kammeret i Topkapi-palasset finnes det seks Naksh al-qadam ash-sharîfer, fire av stein og to av tegl. Et av dem er det velsignede fotavtrykket på klippen som vår Mester, Profeten, trådte på da Han steg opp til Mi‘râj; det oppbevares i et skap i Hirka as-sa‘âdat-kammeret. Over denne velsignede klippen som vår Mester Rasûlullah trådte på da Han steg opp til Mi‘râj, ble bygningen kjent som Qubbat as-Sahra reist. Før Naksh al-qadam ash-sharîfene ble flyttet dit de er nå, ble de oppbevart på ulike steder i århundrer. Til slutt ble de plassert der de er i dag. De ekte Naksh al-qadam ash-sharîfene besøkes for å søke velsignelse.

Qadam ash-sharîf og Sultan Ahmed Han den første

Den osmanniske padishahen Sultan Ahmed den første, som besteg tronen tretten år gammel og døde tjueåtte år gammel, var av hele sitt hjerte hengiven til Islâm og vår Mester Rasûlullah. Sultan Ahmed den første, som også skrev dikt under navnene Bahtî og Ahmedî, lot lage et juvelbesatt turbansmykke i form av Naksh al-qadam ash-sharîf og lot disse versene, som han selv hadde skrevet, skrive med gull på blå emalje midt på det:

Om jeg bare alltid kunne bære den på hodet som min krone,
den rene qadam til denne Hadrat, Rasûlenes Shah.
Eieren av denne qadam er rosen i profetskapets rosenhage;
O Ahmed, nøl ikke, gni ditt ansikt mot denne Rosens qadam.
Sultân Ahmed I (Bahtî)

Sultan Ahmed den første bar dette turbansmykket på hodet på fredager, på Eid-dagene og på andre velsignede dager. Ayintabî Mehmed Munîb Effendi skrev en bok kalt Âsâr-ul-Hikem fî Naksh-al Qadam, som forteller hvordan Naksh al-qadam ash-sharîf i Sultan Abdulhamîd Han den førstes mausoleum ble funnet og plassert i mausoleet. Sultân Ahmed Han skrev dette verset med sin egen kalligrafi og sendte det til sin shaykh, Aziz Mahmûd Hudâyî Effendi. Sultan Ahmed lot også dette diktet male på en tavle og hengte det opp foran tronen. Tavlen med diktet henger fremdeles i Sultân Ahmed-moskeen.

Vår Mester, Profetens Na‘lin ash-sharîf

Dagens tresko er annerledes enn de na‘lin som ble brukt på vår Mester, Profetens tid. Det var sko med lærsåle, åpne på oversiden og med en rem. Rasûlullah og Ashâb al-kirâm utførte namâz med de na‘lin de gikk med i gatene. Deres na‘lin var rene, og gulvet i Masjid an-Nabî var dekket med sand. Ingen gikk inn med skitne na‘lin.

I en hadîth ash-sharîf er det sagt: «Utfør namâz med na‘lin på, så dere ikke ligner jødene.»

Selv bilder av Na‘lin as-sa‘âdat antas å bringe velsignelse, og de henges opp i hjem og på arbeidsplasser. I Hirka as-sa‘âdat-kammeret finnes det, sammen med Na‘lin as-sa‘âdat, også modeller av dem i metall og tre.

Syv ting som vår Mester, Profeten, bar med Seg

Når vår Profet reiste, tok Han med Seg kam, speil, miswâk, rosenolje, kohl og saks, og enten Han var på reise eller hjemme, hadde Han dem alltid hos Seg. Hadrat Âisha sa: «Til ghazâene (de hellige krigene) pleide jeg å gjøre klar rosenolje, kam, speil, to sakser, kohlboks og miswâk til Rasûl ’alaihis-salâm.» Og vår mor Hadrat Âisha sa også: «Rasûl ’alaihis-salâm skilte Seg aldri fra disse syv tingene, verken på reise eller hjemme:

1. En flaske rosenolje, 2. kam, 3. speil, 4. kohlboks, 5. miswâk, 6. to sakser, 7. et bein til å skille håret med.»73

Vår Mester, Profetens vandrestav og stokker

Når vår Mester, Profeten, holdt khutba (preken) på fredager, støttet Han Seg til en vandrestav eller en bue. På reise holdt Han khutbaen støttet til en bue. Vår elskede Profet sa at det å støtte seg til en stav var blant Profetenes vaner. Selv støttet Han Seg til en stav, og Han anbefalte å gjøre det. Under Mu‘âwiya ibn Abî Sufyâns kalifat var vår Mester, Profetens stav hos Sa‘d al-Karaz. I det femtiende året etter Hijra kom Hadrat Mu‘âwiya ibn Abî Sufyân for å utføre hajj. Han ville få minbaren (prekestolen) i vår Profets masjid tatt ned og fraktet til Damaskus. Han ba også om å få staven som var hos Sa‘d al-Karaz. Hadrat Jâbir ibn Abdullah og Hadrat Abû Hurayra gikk til ham og sa: «O Amîr al-mu‘minîn (de troendes hersker)! Det er ikke riktig å ta Rasûl ’alaihis-salâms prekestol bort fra stedet der den står, eller å frakte Hans stav til Damaskus!» Da lot Hadrat Mu‘âwiya dem være og ba om unnskyldning.

En dag tok vår Profet Hadrat Abdullah ibn Unays med fra masjiden til Sitt hus; Han ga ham en vandrestav og sa til ham: «Ta vare på denne staven, Abdullah ibn Unays!» Da Abdullah ibn Unays (radiy-Allahu ’anh) gikk ut blant folk med staven, spurte de ham: «Hva er dette for en stav?» Han svarte: «Rasûl ’alaihis-salâm ga meg den og befalte meg å ta vare på den.» De sa til Hadrat Abdullah ibn Unays: «Du burde gå tilbake til Rasûl ’alaihis-salâm og spørre Ham hvorfor Han ga deg denne staven!»

Formen av vår Mester, Profetens Na‘lin ash-sharîf

Na‘lin ash-sharîf

Rasûlullahs Na‘lin stiger opp til himmelen,
alle skapninger er under Hans skygge.
På Tûr ble det sagt til Mûsâ: «Ta av deg din na‘lin»,
men over Arsh blir det sagt til Ham: «Ta den ikke av.»
Dette er formen av den mest ærefulle Rasûls Na‘lin;
også stjernene ønsker å være jorden Han trår på.
De syv himlenes beboere lengter etter den,
sultanenes kroner misunner den.
Det finnes intet som ligner Na‘lin al-Mustafâ,
nûr for øynene og fred for hjertet, alt kommer fra den.
Hold na‘linens form i høyeste ære,
alle hoder ønsker å være føtter for den.
Når ulykker og prøvelser dekker alle kanter,
blir Na‘lin ash-sharîf en trygg festning for meg.
Jeg er i trygghet i denne sterke festningen,
den verner meg når jeg søker tilflukt i dens vakre form.
Ved å tjene na‘linens form lengter hjertet
etter å leve i dens skygge i begge verdener.
Ibn Mas‘ûd ble lykkelig ved å tjene na‘linen,
men min lykke kommer bare gjennom dens bilde.
Yûsuf Nabhânî

Etter dette gikk Abdullah ibn Unays tilbake til vår Profet og spurte: «O Rasûlullah! Hvorfor ga Du meg denne staven?» Vår Profet sa: «Dette er et tegn mellom oss på qiyâmat-dagen! Den dagen er det svært få mennesker i Jannah som støtter seg til en stav! Du skal støtte deg til denne i Jannah!» Abdullah ibn Unays hadde den hos seg sammen med sverdet sitt og skilte seg aldri fra den. Da han lå på dødsleiet, testamenterte han til husstanden sin at staven skulle legges i likkledet hans og begraves sammen med ham. Staven ble lagt mellom kroppen og likkledet hans, og slik ble testamentet hans oppfylt. Vår Mester, Profeten, hadde en mihjan som var én arshin (ca. 68 cm) lang eller litt lenger. Mihjan er en stokk med bøyd ende. Vår Profet utførte istilâm (begynnelsen) ved å peke med denne stokken mot Hajar al-Aswad (der tawâf begynner) på avstand. Når Rasûlullah steg opp på kamelen Sin, hengte Han den foran Seg. Vår Mester hadde også en mihsarra (laget av tørre daddelpalmegrener) kalt Urjun. En stokk laget av en tregren kalles mihsarra. Når vår Profet gikk til Baqî al-Gharqad, hadde Han den med Seg og støttet Seg til den, og mens Han satt, vendte og dreide Han den i hånden. Det hendte at vår Profet holdt khutba med denne mihsarraen i hånden. Vår Profet hadde også en qadib (stav) kalt Mamshuq, skåret av trær i fjellene. Mens Hadrat ’Uthmân holdt khutba på minbaren med vår Profets qadib i hånden, kom Jahjah ibn Sa‘îd eller Jahjah ibn Qays, tok qadiben fra Hadrat ’Uthmâns hånd, bøyde den over kneet og knakk den. De som var der, ropte til ham. Dette krenket Allahu ta‘âlâ, og Han ga Jahjah en sykdom kalt akila (kløe) i hånden eller kneet. Mindre enn ett år etter at Hadrat ’Uthmân var blitt martyr, døde Jahjah mens han klødde og klødde seg.

«Det finnes intet som ligner Na‘lin al-Mustafâ, nûr for øynene og fred for hjertet, alt kommer fra den.» Yûsuf Nabhânî (rahmatullahi ’alaih)

Vår Mester, Profetens sverd

Vår Profet ’alaihis-salâm hadde ni sverd.

Sverdet som ble kalt Ma‘sur, og som Han hadde arvet etter Sin far, var med vår Profet da Han utvandret til Medîna.74 Abd: Sa‘d ibn Ubada hadde gitt dette sverdet til vår Profet som gave, og vår Profet tok det med Seg da Han dro ut til Badr-ghazâen.

Zulfikâr: Dette sverdet hadde tilhørt en avgudsdyrker fra Quraysh, enten Munabbih ibn Hajjaj eller As ibn Munabbih, og ble tatt som krigsbytte i Badr-ghazâen. Vår Mester, Profeten, ga Zulfikâr i gave til Hadrat Alî. Toppen av hjaltet og ringene og kjedene på remmen var av sølv.75

Etter vår Profets død henvendte Hadrat Abbâs seg til Hadrat Abû Bakr og ga uttrykk for at han ønsket å ta Zulfikâr fra Hadrat Alî. Hadrat Abû Bakr sa: «Jeg har alltid sett dette sverdet i hans hånd. Jeg finner det ikke passende å ta dette sverdet ut av hånden hans!» Så lot Hadrat Abbâs det bli hos Hadrat Alî.

Vår Mester, Profetens spyd

Vår Profet hadde fått tre spyd som Sin andel av byttet som ble tatt fra jødene i Banî Kaynukâ. Ett av Profetens spyd ble kalt Muswi, og et annet ble kalt Musnâ. Vår Profet hadde også et stort kastespyd som ble kalt Baydâ, og et kastespyd, mindre enn et spyd, som ble kalt Anaza. Den abessinske Negus, Hadrat Ashama, hadde sendt vår elskede Profet tre spyd som var kjent som Nab‘a, og ett kastespyd. Vår Profet beholdt ett for Seg selv, ga det andre til Hadrat Alî og det tredje til Hadrat ’Umar.

På Eid al-Fitr (Ramadân-høytiden) og Eid al-Adha (Qurban-høytiden) bar Bilâl al-Habashî (radiy-Allahu ’anh) vår Profets spyd foran vår elskede Profet på veien til namâzgâh (bønneplassen under åpen himmel), og da de kom dit, stakk han det loddrett ned i jorden foran vår Profet. Vår Profet ledet Eid-namâzen vendt mot dette spydet. Etter Profetens død bar Bilâl al-Habashî dette spydet foran Hadrat Abû Bakr på høytidsdagene, og på namâzgâh stakk han det ned foran ham. Etter Hadrat Abû Bakr ble denne oppgaven utført på samme måte for Hadrat ’Umar, og etter ham i Hadrat ’Uthmâns tid, av muadhinen (den som kaller til bønn) Sa‘d al-Karaz. Også i Medîna-guvernørenes tid fortsatte man å gjøre det slik.

Vår Mester, Profetens buer

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde seks buer. Tre av dem, Rawhâ, Baydâ og Safrâ, ble tatt som bytte fra jødene i Banî Kaynukâ. Safrâ-buen var laget av Neb‘-tre.76 Buen som ble kalt Katum, var også laget av Neb‘-tre og ble knekt i Uhud-ghazâen. Katâda ibn Nu‘mân tok den knekte buen som minne. Vår Profet hadde også buer som ble kalt Sadad og Zawrâ.77

«Det finnes ingen helt utenom Alî, og intet sverd utenom Zulfikâr!» Hadîth ash-sharîf

Vår Mester, Profetens skjold

Vår Profet hadde tre skjold. Skjoldet Zalûq hadde et værhode avbildet på seg. Dette skjoldet hadde vår Profet fått i gave. Men vår Profet likte det ikke, fordi det hadde et bilde på seg. Da Han våknet om morgenen, så Han at Allahu ta‘âlâ hadde fjernet bildet fra skjoldet.78

Vår Mester, Profetens ringbrynjer

Vår Profet hadde syv ringbrynjer. Disse ringbrynjene er:

Dhat al-Fudul: Denne ga Sa‘d ibn Ubada vår Profet i gave da de dro ut til Badr-ghazâen.79

Saghdiyyah og Fidda: Disse to ringbrynjene fikk vår Profet som Sin andel av byttet fra jødene i Banî Kaynukâ. Ringbrynjen som het Saghdiyyah, var den gamle, historiske ringbrynjen som Hadrat Dâwûd (’alaihis-salâm) bar da Han kjempet mot Jâlût (Goliat). I Uhud-ghazâen bar vår Profet Dhat al-Fudul og Fidda oppå hverandre.80 Da vår Profet døde, var Dhat al-Fudul pantsatt hos en jøde ved navn Abushahm fra stammen Banî Zafar, mot tretti sa‘ bygg som var kjøpt til behovene i vår Profets husstand.81

Andre av Profetens ringbrynjer var Dhat al-Wishah, Dhat al-Hawashi, Batra‘ og Khirniq.82

Vår Profet bar Dhat al-Fudul og Saghdiyyah i Hunayn-ghazâen.83

Vår Mester, Profetens hjelmer

En av vår Profets hjelmer var Muwash-shah. Denne hjelmen var fra byttet fra jødene i Banî Kaynukâ. Hjelmen som ble kalt Dhus-subugh eller Dhus-subub eller Mashbugh, var den hjelmen vår Profet bar i Uhud-ghazâen. Den ble knust av avgudsdyrkernes sverdhogg og av steinene de kastet, og to av ringene i den trengte inn i vår elskede Profets velsignede kinn.

Vår Profet bar også hjelm da Han dro inn i Mekka for å erobre byen.

Soldatene steg til hest og løftet faner og bannere,
De spilte mahtar84 med klarinetter og trommer.

Vår Mester, Profetens flagg og bannere

Vår Mester, Profeten, brukte to slags flagg i ghazâene. Hans Râya var svart, og Hans Liwâ var hvit og litt mindre. Yûnus ibn Ubayd, som var frigitt av Muhammed ibn Qâsim, har fortalt: «Muhammed ibn Qâsim sendte meg til Barâ ibn Âzib for å spørre om Rasûlullahs (‘alaihis-salâm) flagg. Barâ ibn Âzib sa: ‘Det var svart og laget av firkantet namira (svart- og hvitstripet ullstoff).’» Dette flagget var Hadrat Âishas vevde ullsjal, som var svart og prydet med broderte mønstre som lignet kamelsaler. Det ble kalt Uqab. Vår elskede Profets flagg var i Hadrat Alîs varetekt. I Khaybar-ghazâen sa vår Profet: «Jeg vil gi flagget til en modig mann som elsker Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og som Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl også elsker!» og kalte på Hadrat Alî. Så ga Han ham Sitt flagg.85 Allahu ta‘âlâ forunte Hadrat Alî erobringen av Khaybar.

På Rasûlullahs flagg, som ble kalt Liwâ al-hamd, sto det skrevet: «Lâ ilâha illallâh Muhammedun Rasûlullâh.» Vår Profet hadde bundet et hvitt banner for Sa‘d ibn Abî Waqqâs i Kharrar-sariyyaen. Da vår Profet sendte Hadrat Alî til Jemen, bandt Han en turban på spydspissen og sa: «En liwâ er slik!» Bare hærføreren holdt og bar liwâen. Hadrat Hamza bar vår Profets hvite banner i Abwâ-ghazâen (Waddan), Sa‘d ibn Abî Waqqâs bar banneret i Buwat-ghazâen, Hadrat Alî bar banneret under forfølgelsen av Kurz ibn Jâbir al-Fihri, og Hadrat Hamza bar det i Dhu’l-Ushayra-ghazâen.

Da vår Profet dro ut til Badr-ghazâen, ga Han Sitt hvite banner (liwâ) til Mus‘ab ibn Umayr, og Hadrat Alî bar vår Profets svarte flagg (Uqab) foran vår Profet.86 Vår Profets hvite banner ble båret av Hadrat Hamza i Banî Kaynukâ-ghazâen, av Hadrat Alî i ghazâene Karkarat al-Qadr, Uhud og Badr al-Maw‘id, og av Zayd ibn Hâritha i Grøftens ghazâ (Khandaq). Vår Profet erobret også Mekka med Sitt hvite banner. Under Tabuk-ghazâen lot vår Profet Hadrat Abû Bakr bære Sitt store banner og Zubayr ibn Awwâm bære Sitt mindre banner.

Vår Mester, Profetens hester

Vår elskede Profets første hest kjøpte Han i Medîna for ti oqiya87 sølv av en beduin fra stammen Banî Fazara; ørkenfolket kalte den Daris, og vår Profet kalte den Sakb. Vår Profet red på den i Uhud-ghazâen.88 Sakb hadde noe hvitt på leppen. Tre av beina hadde hvite avtegn, men det ene høyre beinet hadde ikke det. Sakb var en rask hest; den gikk jevnt, som rennende vann. Hesten som ble kalt Murtajiz, hadde vår Profet kjøpt av en beduin fra stammen Banî Murra. Murtajiz var vakker og harmonisk og knegget som om den fremsa et dikt.89 Muqawqas, herskeren i Alexandria, hadde sendt vår Profet en hest som het Lizaz, i gave. Lizaz var svært rask.90

Hesten som het Zarib, hadde Farwa ibn Umayr al-Juzami gitt vår Profet som gave. Zarib var en svært sterk og utholdende hest.

Rabîa ibn Abî Bara‘ul Qalbi hadde gitt vår Profet en hest som het Lahif (eller Luhaif), i gave. Lahif hadde en lang hale. Halen feide langs bakken. Ya‘sub var den beste av vår Profets hester.

«Jeg vil gi flagget til en modig mann som elsker Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, og som Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl også elsker!» Hadîth ash-sharîf

Murawih var en veddeløpshest som Ubayd ibn Yasir hadde gitt vår Profet som gave i Tabuk. Murawih løp som vinden.

Representantene for stammen Banî Raha‘, som kom til Medîna i det tiende året etter Hijra, hadde gitt vår Profet hesten Mirwah som gave. Rasûlullah likte det svært godt når en rytter satt opp på Mirwah og red den frem foran Ham. Vard var en hest som Tamim al-Dari hadde gitt vår Profet som gave. Vard var rødbrun av farge. Vår Profet ga den i gave til Hadrat ’Umar. Hadrat ’Umar kjempet på Allahs vei på Vards rygg; han red fra ghazâ til ghazâ. Vår Profet lot tre av Sine hester løpe om kapp. Hadrat Sahl ibn Sa‘d red Zarib, og Hadrat Abû Usayd’us-Saidi red Lizaz. Lizaz kom først, Zarib fulgte etter Lizaz, og Sakb kom etter Zarib.

Vår Mester, Profetens muldyr og esel

Vår Mester Rasûlullah hadde også et esel og et muldyr. Muqawqas, herskeren i Alexandria, hadde sendt vår Profet et grått muldyr og et grått esel som gaver. Muldyret ble kalt Duldul, og eselet ble kalt Yafur eller Ufair.91 Det første hvite muldyret som ble sett i Islâm, var Duldul. Det var dette grå muldyret vår Profet red i Khaybar-ghazâen, og i Hunayn-ghazâen red Han et annet grått muldyr. Da vår Profet i en ghazâ sporet muldyret Sitt for å rykke frem mot Hawazin-stammen, holdt Hadrat Abbâs i tøylen og Hadrat Abû Sufyân ibn Hârith i stigbøylen; de prøvde å dempe farten og hindre vår Profet i å kaste Seg inn i fiendens rekker. Ifølge en annen beretning red vår Profet i Khaybar-ghazâen også på Yafur, med en sal på ryggen og en grime av palmefiberrep over hodet. Yafur var død da vår Profet kom tilbake fra avskjedshajjen, og Duldul gikk over til Hadrat Alî etter vår Profets død. Hadrat Alî red på den inntil sitt martyrium, deretter Hadrat Hasan, så Hadrat Husayn og senere Hadrat Muhammed ibn Hanafiyya. Duldul levde helt til Hadrat Mu‘âwiyas tid.

Vår Mester, Profetens kameler

Quswâ: Denne kamelen til vår Profet ’alaihis-salâm ble også kalt Jad‘a og Adba. Den hadde tidligere tilhørt stammen Banî Qushayr ibn Ka‘b ibn Rabîa ibn Âmir eller Huraysh ibn Ka‘b; Hadrat Abû Bakr kjøpte den for fire hundre dirham og overlot den til vår Profet for samme pris. Vår Profet utvandret til Medîna ridende på Quswâ. Han dro til Hudaybiya-’umraen på Quswâ. Han erobret også Mekka mens Han red på Quswâ. Vår Profet lot Quswâ løpe om kapp, og ingen kamel kunne gå forbi den. Men en beduin stilte opp med en to år gammel kamel og vant løpet. Vår Mester, Profeten, holdt Sin Arafât-khutba (preken) under avskjedshajjen sittende på Quswâ. I Hadrat Abû Bakrs kalifattid ble Quswâ sluppet løs på gravplassen Jannat al-Baqî‘. Der beitet den fritt for seg selv til den døde.92

«O min Allah! Slik Du har skapt mitt ytre vakkert, så gjør også min akhlâq vakker.» Hadîth ash-sharîf

Kamelen som ble tatt som krigsbytte fra Abû Jahl: I Badr-ghazâen falt Abû Jahls berømte kamel som bytte i vår elskede Profets andel. Helt frem til Hudaybiya-’umraen dro Han også ut på ghazâer på denne kamelen. Han merket den som offerdyr for ’umraen. Avgudsdyrkerne ville kjøpe den for hundre kameler. Vår Profet sa: «Hadde vi ikke avsatt og bestemt den som offerdyr, ville jeg ha oppfylt ønsket deres.» Melkekameler: Vår Profet hadde syv melkekameler som het Hanna, Samra, Urays, Sa‘diyya, Bagum, Yasira og Dabba‘, og som beitet på beitemarkene i Dhuljadr og Jamma. Vår Profets familie levde av de to skinnsekkene med melk fra disse kamelene som ble brakt dem hver kveld.93 Men da vår Profet døde, var ingen av disse kamelene i live.

Eiendommene som vår Mester, Profeten, gjorde til waqf

Den første waqf (stiftelse) i Islâm besto av syv hager og frukthager som etter testamentet til Muhairiq, som ble martyr ved Uhud, ble overlatt til vår Profet og tatt imot av Ham, og som het: 1. Misab, 2. Sâfiya, 3. Dalâl, 4. Husnâ, 5. Burqa‘, 6. A‘waf, 7. Mashraba.94 I Uhud-ghazâen sa Muhairiq, som før han ble muslim var en jødisk lærd og en rik mann, til sitt folk: «Dere vet godt at Muhammed er den siste tids Profet. Hans kjennetegn er klart og tydelig beskrevet i Toraen. Det som sømmer seg for oss nå, er å følge Ham og være ved Hans side i Hans vanskelige dager.» Jødene sa: «Du har rett, men i dag er det lørdag. Da kan man ikke drive med arbeid!» Da han innså at det var nytteløst å insistere, spente han på seg sverdet og erklærte at han var muslim. Han testamenterte til sine slektninger: «Hvis jeg blir drept, tilhører alle mine eiendeler Muhammed. Han står fritt til å bruke dem som Han vil.» Han gikk og sluttet seg til Islâms hær. Og han drakk av martyrdødens sjerbet (radiy-Allahu ’anh).

Til slutt var kampen over, og sårene ble forbundet. Muhairiqs slektninger holdt seg til testamentet og overlot eiendommene hans til Habîbullah. Vår Mester, Profeten, gjorde disse jordene, rike på kaldt vann og med frukt i overflod, til waqf og åpnet dem for de fattige og trengende. Slik begynte waqf-tradisjonen i Islâm. Vår Profet priste ham med ordene: «Muhairiq er et godt menneske av det jødiske folk.»

Vår Profets (’alaihis-salâm) waqfer i Medîna kom for det meste fra Muhairiqs eiendommer.

Ibn Humayd forteller: «Khalîfa ‘Umar ibn Abdul‘azîz hadde ønsket at det skulle bringes dadler fra Muhairiqs waqf-palmelunder. De ble brakt på et fat. Da ‘Umar ibn Abdul‘azîz sa: ‘Abû Bakr ibn Hazm skrev til meg at disse dadlene er fra et daddelpalmetre som står igjen fra Rasûl ‘alaihis-salâms tid, og at Rasûl ‘alaihis-salâm spiste av det’, sa jeg: ‘O de troendes Amîr! Del dem mellom oss!’ Han delte dem, og hver av oss fikk ni dadler.»

’Umar ibn Abdul‘azîz sa: «Da jeg var guvernør i Medîna, gikk jeg inn i den palmelunden og spiste dadler fra det treet, og jeg har aldri smakt en så deilig og søt daddel som den!»

Amr ibn Muhâjir forteller: «Rasûl ‘alaihis-salâms eiendeler var hos ‘Umar ibn Abdul‘azîz i et rom, og han så på dem hver dag. Når folk fra Quraysh kom og samlet seg hos ham, førte han dem inn i dette rommet, vendte seg mot disse eiendelene og sa: ‘Her er arven etter den personen som Allah har æret dere med!’» De besto av: 1. En seng flettet av daddelpalmeblader,

2. En hodepute fylt med daddelpalmefiber og trukket med lær, 3. Et nokså stort fat, 4. Et drikkebeger,

5. Et klesplagg, 6. En håndkvern,

7. Et pilekogger, 8. Et fløyelsteppe.

(Dette teppet duftet herligere enn moskus på grunn av den deilige duften fra vår Mester Rasûlullahs velsignede kropp. Hver gang ’Umar ibn Abdul‘azîz (radiy-Allahu ’anh) ble syk, vasket han seg med vannet som teppet var vasket i, og ble frisk.)

Da kjærlighetens hav bølget,
Kom den enestående perlen til syne,
Om Hans herlighet sa Haqq:
Lawlâ ka lama halaktul aflâk.
Da den Solens lys steg opp,
Fylte det hele universet,
Den som går i Hans fotspor,
Finner godhet i alt han gjør.
Selv om landene var under Hans styre,
Eide Han ikke engang tre skjorter.
Det fantes ikke mye i Hans hus,
Da Han døde, var Hans brynje pantsatt.
Ved siden av det Han som oftest så,
Hva er vel denne verden verdt?
Hans velgjerninger mot alle var mange,
Å si nei fantes ikke hos Ham.
Noen ganger ga Han så mye
At Hans fiender alle bøyde hodet.
Han var en barmhjertig far for hver farløs.
Hans medfølelse var rik, selv mot de ringeste.
Alt Han gjorde, var fullt av visdom,
Han ba aldri noen om noe.
Han besøkte alltid de syke,
Han ga helbredelse til de lidende.

«O Rasûlullah! Jeg makter ikke å prise Deg; vi ble alle skapt for Din skyld. O Du, troskapens lands Shah, mitt liv og alt ofrer jeg for Deg!» Huseyn Hilmi ibn Sa‘id (rahmatullahi ’alaih)

Nattens namâz ga Han aldri opp,
Av frykt for Allah la Han Seg aldri til ro.
Profeten behandlet alltid alle
Som likemenn med Seg selv.
Han var stolt av å være Allahs tjener,
Hans akhlâq var den guddommelige akhlâq.
Den som lengter etter denne veien,
Blir prydet med vakre egenskaper.
Han gikk i en skole der
Allah var Hans lærer,
I Koranen har Rahmân
Beskrevet Ham vakkert.
Helt til oppstandelsen, over Profetenes Shah
Være salawât uten ende!
Over Hans Âl og Ashâb
Salât og salâm, i ydmykhet!

HILYA AS-SA‘ÂDAT Etter å ha gitt Sine Ashâb råd, Sa Fakhr al-âlam: Etter min død, Hvis noen ser min rene Hilya, Er det som om han virkelig har sett mitt ansikt. Hvis kjærlighet til meg vekkes når han ser den, Det vil si, om han forelsker seg i min skjønnhet, Om han lengter etter å se meg, Om hans hjerte fylles av kjærlighet til meg, Da blir Jahannam harâm for ham, Min Rabb skjenker ham Jannah. Haqq vil heller ikke gjenoppvekke ham naken, Han blir delaktig i Haqqs tilgivelse. Det er sagt at hvis noens hånd Skriver Rasûls hilya med kjærlighet, Gjør Haqq ham trygg for frykt, Selv om hele jorden fylles av ulykker. Hans kropp skal ikke kjenne sykdom i denne verden, Hele hans legeme skal være fritt for smerte. Selv om denne mannen har syndet, Blir Jahannam harâm for hans kropp. Han blir frelst fra pine i den neste verden, Alt han gjør i denne verden, blir lett. Rabb al-jalla gjenoppvekker ham på qiyâmat-dagen Sammen med dem som i denne verden så Sendebudet. Selv om det er vanskelig å beskrive Hilya an-Nabî, Begynner vi, så langt det står i vår makt. Idet vi søker tilflukt hos Dhul-jalâl, Begynner vi i ydmykhet å beskrive Ham. Hele ummaten er enig om dette ordet: Fakhr al-âlam var rød og hvit. Hans velsignede ansikt var rent hvitt, Med en rødlig tone, som en rose. Svetten i Hans ansikt var som perler, Den gjorde den fine juvelen enda vakrere.

Når denne lykksalighetens kilde svettet,
Var det som om et hav av nûr bølget.
Hans øyne så alltid ut som om de var sminket med kohl,
Hans vakre øyne dro hjertene til seg.
Det hvite i dem var helt hvitt,
Hans Rabb priste det med en âyat.
Det svarte i dem var ikke lite,
For Ham var nært og fjernt det samme.
Hans øyne var store, vakre og fine,
Hans velsignede ansikt strålte alltid av nûr.
Mustafâs synskraft
Var like sterk om natten som om dagen.
Ville Han se mot et sted,
Vendte Hans rene kropp seg også dit.
Hans kropp fulgte Hans hode,
Dette ga Han aldri opp.
Selv om Rasûl hadde en kropp,
Var Han som en sjel i legemlig form.
Rasûl var vakker og elskelig,
Haqq ta‘âlâ elsket Ham høyt.
Mâlik og Abû Hâla sa samstemmig:
Hans øyenbryn var åpne, som en nymåne.
Mellom Hans øyenbryn var det rent hvitt,
Synlig som sølv, så klart var det.
Hans velsignede ansikt var litt rundt,
Med en hud så lys, nesten gjennomsiktig.
Mellom Hans velsignede svarte øyenbryn
Var qibla for hele universet.
Hans velsignede nese, sett fra siden,
Så litt høyere ut på midten.
Den var så vakker, så rank og fin,
At ingen hadde makt til å beskrive den fullt ut.
Det var litt avstand mellom Hans tenner;
De skinte som en perlerad.
Hver gang Hans fortenner kom til syne,
Ble alt rundt dekket av nûr.

Når de to verdeners Mester smilte,
Profeten for alt, levende og livløst, i alle verdener;
Kom Hans fortenner til syne, så kyske,
Som haglkorn, så fine.
Ibn Abbâs sa at Hudâs Habîb
Var for blyg til å le høyt.
Så blyg var Han, denne religionens støtte,
At Han aldri lo høyt, sier man.
Allahs Rasûl var så fin og blyg
At Han av blygsel aldri så Seg omkring.
Hans ansikt var rundt som fullmånen,
Han var et speil for den opphøyde Mawlâ.
Hans vakre ansikt strålte slik av nûr
At man ikke kunne se Ham i ansiktet for all glansen.
Så dro denne vakre Nabî hjertene til Seg
At hundre tusen sahâbîer var forelsket i Ham.
De som så Ham bare én gang i drømme,
Sa at det ikke finnes noen slik glede i verden.
Vit også at Hans kinn var vakre,
Ikke særlig kjøttfulle, sier man.
Janâb al-Haqq hadde med kjærlighet skapt Ham
Med hvitt ansikt og åpen panne.
Til enhver tid strålte nûr fra Hans hals
Mellom Hans hår, som en lyskilde.
I Hans velsignede skjegg var de grå hårene,
Vit det vel, ikke flere enn sytten.
Det var verken krøllete eller for langt;
Velformet, som alle Hans lemmer.
Rasûl al-âfaqs rene hals
Var helt hvit og helt klar.
Mange av de dannede blant Ashâb
Sa at Hans mage og bryst var i flukt med hverandre.

Hadde det vært mulig å åpne Hans velsignede bryst,
Ville kunnskapens skattkammer ha strålt ut guddommelig glød.95
Et bryst som den guddommelige kjærlighet har tatt bolig i,
Kunne umulig være annerledes.
Hans velsignede bryst var vidt;
’Ilm al-ladunnî steg ned i det.
Hvitt og klart var dette store brystet;
De som så det, trodde det var fullmånen.
En dyp kjærlighet til det evige Vesen
Hadde satt ild i denne utsøkte skapningen.
Alle vet det, unge som gamle:
Universets Mesters skulderblader var flate.
Midt på ryggen var Han noe kjøttfull;
Han var gavmild og staselig.
Hans sølvskinnende hud var ytterst fin;
På den var et stort profetskapets segl.
Profetskapets segl var på Hans rygg,
Nær høyre side, ganske visst.
De som kjente saken, fortalte
At det edle seglet var en stor føflekk.
Den var mørk, nærmest gulaktig i fargen,
Så stor som et dueegg.
Omkranset, som av en grenselinje,
Av små hår i en ring.
De som beskrev Ham av den edleste slekt,
Sa at Nabî var grovbeint.
Hver av Hans knokler var stor og kraftig,
Kongelig både i skikkelse og vesen.

Hvert av Hans lemmer, som var så velsignede,
Var velskapt og velproporsjonert, og fastheten var tydelig.
Alle Profetens velsignede lemmer
Var like vakre som Koranens âyater.
Håndflatene til denne herskeren
Var brede, rene, fine og elskelige.
Like elskelige som Hans hender var også Hans fotsåler,
Duftende og vakre som en frisk rose.
Så velformede, sa de kyndige,
Var de mirakuløse og velsignede hendene.
Når Profeten hilste på noen,
Smilte Han alltid, så mildt.
Om det så gikk et par dager, ja,
Til og med mer enn en måned,
Ble den heldige mannen kjent igjen blant folk
På Hans milde duft.
Hans krystallklare hud var hvit og hårløs;
Hvordan kan jeg prise en så feilfri skjønnhet!
For alltid å skue den Elskede
Var hele det fine, velsignede legemet blitt øye.
Så fullkommen var den fine huden
Som Skaperen viste Sin visdom på.
Ingen hår på Hans mage eller bryst,
Rent hvitt, som en sølvplate.
Bare fra midten av brystet og nedover
Gikk en jevn rad med hår.
Denne svarte linjen på det velsignede legemet
Var vakker, som en glorie rundt fullmånen.
Gjennom hele livet forble de velsignede lemmene
De samme som i Hans ungdom.
Etter hvert som Profeten ble eldre,
Ble Han likevel fornyet, som en knopp.
Tro heller aldri at Universets Sultan
Var særlig fet.
Han var verken mager eller svært kjøttfull;
Middels av bygning og meget sterk.

De innsiktsfulle sa om Ham:
Verken for mager eller over det normale eller for tykk.
Skaperen hadde bygd dette praktfulle legemet
Med guddommelig rettferdighet og likevekt.
Hans rene hud var i fullkommen likevekt;
Hele Hans legeme var nedsenket i nûr.
Sidras Mester var av middels størrelse;
Med Ham fant verden sin orden.
De som så miraklet i Hans skikkelse,
Sa alle, idet de priste Ham:
Vi har aldri sett en så rosenvakker skjønnhet,
Vakker i vekst, i vesen og i ansikt.
Nabî var av middels høyde; likevel,
Når en høy mann gikk sammen med Profeten,
Hvor høy den mannen enn måtte være,
Så Profeten likevel høyest ut.
Denne juvelen var, sammenlignet med den høye mannen,
Høyere med en håndflate.
Når Han gikk et sted, verdig og staselig,
Gikk Han svært raskt.
Om Hans gange sier vi også
At Han bøyde Seg fremover når Han gikk.
Det vil si, som om Han gikk nedover en bakke,
Lente Han Seg alltid litt fremover.
Han var så høy i ære og verdighet
At Ibrâhîms sjel var stolt av Ham.
Den som Hudâ har utvalgt,
Hans lemmer blir ganske visst fullkomne i skjønnhet.
Når Allahs Sendebud gikk stille,
Og noen plutselig fikk se Ham på veien,
Ble den personen grepet av frykt;
Så høy fremsto Rasûlullah for ham.
Hvis noen stadig samtalte med Profeten
Og lyttet til Hans søte stemme med fromhet,
Ville sødmen i Hans ord gripe ham slik
At han ble Profetens slave, om Han ville ta imot ham.

Den evige Skaper hadde utsmykket Ham
Med en vakker akhlâq uten like.
O Rasûlullah! Jeg makter ikke å prise Deg;
Vi ble alle skapt for Din skyld.
O Du, troskapens lands Shah,
Mitt liv og alt ofrer jeg for Deg!
Huseyn Hilmi Isik
(qaddas-Allahu ta‘âlâ sirrah-ul-’azîz)

AHL AS-SUNNA QASÎDA
Ahl as-Sunnas tro er det du først trenger,
Det finnes syttitre retninger, men resten hører Jahannam til.
Muslimene er alle sunnier, og deres leder er Nu‘mân.
Jannah er lovet dem som følger dem i îmân.
Gjør først troen din fast, og hold deg så til Islâm!
Overhold Islâms fem grunnpilarer, hold deg straks borte fra det som er harâm!
Begår du en synd, så gjør tawba straks, la ikke tiden gå!
Den som ikke følger Islâm, kommer en dag ganske visst til å angre.
La deg aldri narre av den religionsløse, ellers går også du til grunne!
Vokt deg for søte ord, ellers lokker de deg inn i ulykke!
Hyklerne er blitt mange: engler utenpå, slanger innvendig.
For å lokke deg i fellen virker de som venner, og det helhjertet.
Enhver tror at han selv har rett, og at den som ikke er enig med ham, tar feil,
Islâm er vekten; det er den som skiller ut den som har rett!
Vit at den som ikke følger Islâm, er et menneske som har gått seg vill;
Dette ordet tror ganske visst den som forstår historien godt.
Hvorfor løper den som har vondt et sted, til legen?
Fordi ingen vil dø; livet er søtere enn alt annet.
Ønsket om å leve evig – hvem kan si at han ikke har det?
Å dø er ikke å bli til intet; tro på livet i graven!
Jannah er evig, og det er Jahannam også; dette har Koranen fortalt,
Man bør vokte seg for evig pine, selv om det bare var en mistanke.
Likevel finnes det dem som ikke tror på dette; flaggermusen flykter fra lyset,
Og kråka nyter søppelhaugen; det er nattergalen som søker rosen.
Den som er hengitt til nafs og fornøyelser, kan visselig ikke elske Islâm,
Kan disse to bli ett? Godt og ondt er atskilt!
Muslimene respekterer retten og gjør godt mot hver skapning;
De vantro nyter som slanger å påføre andre smerte.
Ak, yâ Rabbî, ak! Hvor vanskelig den siste tiden er,
Svært få utfører namâz, og religiøs kunnskap er gått i glemmeboken.